Putins stat

Vladislav Surkov, her i fortrolig samtale med Putin.

”Illusjonen om valgfrihet er en av de viktigste av illusjonene, trikset over alle triks for den vestlige måten å leve på i sin alminnelighet og for det vestlige demokrati i særdeleshet [- – -] Oppgivelse av denne illusjonen til fordel for realisme i forhold til det historisk gitt og skjebnebestemte ledet vårt samfunn først til refleksjoner om dets spesielle, suverene form for demokratisk utvikling og deretter til fullstendig tap av interesse for diskusjoner om hvordan demokratiet burde være og om demokrati i det hele tatt var ønskelig.”

Denne provoserende påstanden ble fremført av Vladislav Surkov, tidligere nestleder for presidentadministrasjonen og sannsynligvis en av de mest innflytelsesrike personene i russisk politikk, i artikkelen ”Putins langvarige stat”, publisert i den liberale avisen Nezavisimaja Gazeta 11. februar 2019. Ifølge Surkov, som er mest kjent for at han på midten av 2000-tallet tok til orde for at Russland burde skape sin egen, suverene form for demokrati, har Putin klart å skape en unik form for stat som svarer til det russiske folks behov, kultur og historiske erfaringer.

Grunnlaget for denne staten – som ifølge Surkov vil overleve Putin og prege Russlands utvikling i mange tiår fremover, ja kanskje resten av århundret – er Putins evne til å forstå hva folket ønsker og å handle i samsvar med folkeviljen. Det eneste som betyr noe i Putins form for stat, er opprettholdelse av kommunikasjonen mellom Putin og befolkningen. Alt som bidrar til denne kommunikasjonen, blir styrket. Alt som hemmer den, blir bekjempet.

Formelle demokratiske spilleregler, derimot, betyr ikke noe særlig. Det er noe man bekjenner seg til fordi tilnærmet alle i dagens verden bekjenner seg til disse spillereglene, og fordi man ikke ønsker å atskille seg fra eller å provosere de andre.

At Putins form for stat vokste frem som en slags naturnødvendighet skyldes ifølge Surkov forholdet mellom stat og samfunn i Russland.

I Vesten oppdager folk til sin forferdelse at de ikke lever i et demokrati, men at de styres av en slags ”dypstat” som gjør at valg og andre demokratiske prosedyrer betyr lite. I Russland, derimot, har det aldri vært noe skille mellom en demokratisk fasade og en ”dypstat”. Tvert imot har den russiske staten til alle tider åpent og ærlig fremtrådt som en maktstat hvis primære oppgave har vært å kontrollere et enormt, tynt befolket territorium. Det som derimot finnes i Russland, er et ”dypfolk”.

Folket, massene av vanlige mennesker er den virkelige kraften i samfunnsutviklingen. Eliten kan sette i gang de forskjelligste politiske prosjekter – konservatisme, liberalisme, sosialisme eller hva det enn måtte være. Men før eller senere må den vende tilbake til folket og dets verdier og oppfatninger.

Hva slags verdier folket har og som eliten i det lange løp er tvunget til å virkeliggjøre, utdyper Surkov ikke i sin artikkel.

Å kommentere en så abstrakt politisk artikkel er vanskelig. Men det må like fullt være lov å komme med noen strøbemerkninger.

Les mer om Putins usedvanlige evne til å forstå hva som rører seg i folkedypet og til å formulere en politikk som gir uttrykk for vanlige menneskers ønsker og drømmer.

Styrken ved Surkovs artikkel er at den peker på kjernen i den form for stat Putin har bygget opp, nemlig at den er basert på Putins nærmest magiske evne til å forstå hva som rører seg i folkedypet og å formulere en politikk som sammenfaller med ønskene til det store flertall av befolkningen. Så lenge ledelsen i en stat forstår hva folket ønsker og er klok nok til å la seg lede av folkeviljen, vil forholdene i staten være harmoniske, uavhengig av hva slags konstitusjonelle ordninger den måtte være basert på. Men dersom lederne ikke forstår eller ikke tar hensyn til folkeviljen, vil resultatet bli konflikter og oppløsning selv om all verdens demokratiske spilleregler overholdes.

En annen styrke ved Surkovs artikkel er dens ærlighet. Surkov hevder ikke at Russland har en bedre form for demokrati eller er mer demokratisk enn Vesten. Tvert imot sier han at demokrati er en illusjon, og at det eneste fortrinn russerne har, er at de har sluttet å tro på denne illusjonen. Direkte innvirking på politiske beslutninger har vanlige mennesker kun unntaksvis selv i de mest fullkomne demokratier. Og valg og andre demokratiske prosedyrer er ofte ikke mer enn rituelle handlinger. Det maksimale befolkningen kan håpe på, er at den politiske eliten er klok nok til å ta hensyn til folkeviljen, slik Putin gjør.

Svakheten ved Surkovs analyse er at den ikke sier noe om hva en skulle gjøre dersom Putin opphørte å handle i samsvar med folkeviljen. Knapt noen tror på demokrati i den betydning at vanlige mennesker bestemmer de politiske beslutningene som til enhver tid fattes. Men demokratiet utgjør allikevel en form for sikkerhetsventil: Dersom eliten legger seg fullstendig ut med folkeviljen, er det mulig å bytte ut i det minste de mest upopulære representantene for eliten ved hjelp av stemmeseddelen. Å avskrive demokratiet fullstendig slik Surkov gjør, er ikke uproblematisk.

En annen svakhet ved Surkovs analyse er at den ikke tar for seg den sannsynligvis største svakheten ved det politiske systemet Putin har bygget opp, nemlig suksesjonsproblematikken. Nesten all makt i dagens Russland er konsentrert hos og utgår fra Putin. Hvordan denne makten, som primært består i personlige lojalitetsbånd, skal kunne overføres til en annen person fremstår som uklart. Med godt politisk håndverk og en god porsjon flaks vil det kunne være mulig å overføre makten til en ny ”Putin” som også evner å styre i samsvar med folkeviljen. Men det er ingen garanti for at dette skal lykkes. Og påstanden om at Putin har skapt en form for stat som vil bestå i mange tiår fremover eller lenger, fremstår dermed som ønsketenkning.

Les om Putins tv-overførte møte med befolkningen i juni 2018 her.

Les om hvorfor Putin kan oppfattes som en russisk Einar Gerhardsen her.

Reklamer
Publisert i Putin, Russisk politikk | 1 kommentar

Den ukrainske hverdagsfascismen

Kiev 2019. Høyrenasjonalister banker opp personer de misliker.

For noen dager siden ble en ung mann bundet til en lyktestolpe på Maidan i sentrum av Kiev og banket opp av nasjonalister i kamuflasjeuniform som ropte sitt tradisjonelle kamprop, ”Ære til Ukraina!”. Etter en tid ankom et par politifolk, men i stedet for å arrestere nasjonalistene innledet de en gemyttlig samtale med dem. Norske massemedier vil garantert ikke berette om hendelsen, som ble filmet på mobiltelefon og har blitt spredt på internett. Men hendelser som dette fortjener omtale fordi de med all mulig tydelighet forteller hva slags regime en har i dagens Ukraina.

Berlin 1933. Høyrenasjonalister paraderer personer de misliker gjennom gatene.

En ukrainsk journalist har laget en kort film om nasjonalistenes behandling av den unge mannen. Bildene på filmen taler for seg selv, men det kan være greit å oppsummere hva journalisten sier.

Journalisten starter med å si at vestlige politikere og diplomater har rost Kiev for å være en trivelig by. Men før de priste den ukrainske hovedstaden, burde de selv la seg binde og banke opp på Maidan, kommenterer hun.

Deretter følger bilder som viser hvordan en håndfull menn, noen av dem i kamuflasjeuniform, banker opp en ung mann de har teipet fast til en lyktestolpe, mens de overøser ham med skjellsord og roper ”Ære til Ukraina!” På opptaket hører man stemmer til tilskuere som diskuterer hvorvidt det er riktig å behandle folk på denne måten, som spør om man bør tilkalle politiet, og som sier at den unge mannen kanskje er narkotikaselger. Man hører også stemmer som advarer mot at det kan være utlendinger til stede som kan bli provosert, og at man risikerer at det hele blir filmet og vist på russisk tv.

Deretter ankommer to, tre politifolk scenen og begynner å ransake den unge mannen sammen med nasjonalistene før de fører ham bort. Tonen mellom nasjonalistene og politifolkene er vennskapelig.

Hvordan skal jeg kunne leve et normalt liv når forholdene i landet mitt er som dette, spør journalisten avslutningsvis.

Se filmen om nasjonalistenes behandling av den unge mannen her.

Sannsynligvis er den unge mannen de uniformerte nasjonalistene banket opp og ydmyket narkotikalanger. Knapt noen har sympati med narkotikaselgere. Kjennetegnet på en sivilisert stat er imidlertid at kriminalitetsbekjempelse, inkludert pågripelse av narkotikaselgere, overlates til politiet.

I dagens Ukraina er det imidlertid ikke politiet, men høyrenasjonalistiske bander som har makten på gatenivå.

Vestlige massemedier. Vi ser ikke noe. Vi hører ikke noe. Og vi sier ikke noe.

Dersom kriminelle var blitt bundet fast og banket opp av nasjonalistiske bander foran nesen på politiet i sentrum av Moskva, Beijing eller Teheran, ville dette garantert ha blitt vist og kommentert av vestlige massemedier. Det ville ha blitt trukket paralleller til behandlingen av jøder i Nazi-Tyskland eller til Kulturrevolusjonen i Kina. Og eksperter ville ha blitt tilkalt for å drøfte hva dette betydde. Betydde det at myndighetene ønsket å styrke sin posisjon ved å la nasjonalistiske bander gjøre opp med kriminelle elementer? Eller betydde det at myndighetene var så svake at de hadde overlatt makten på gatenivå til de nasjonalistiske bandene?

Vestlige journalister nekter å fortelle hva slags styre som har blitt etablert i Ukraina som en følge av statskuppet i 2014, nemlig et oligarkisk regime, ledet av en mangemilliardær, som holder seg ved makten ved å overlate makten på gatenivå til høyrenasjonalistiske bander, samtidig som politiet har gått mer eller mindre i oppløsning. Men en slik allianse mellom en oligarkklikk og høyrenasjonalister som underkuer og terroriserer befolkningen, kan ikke karakteriseres som noe annet enn fascisme.

Uniformerte høyrenasjonalister marsjerer i gatene og banker opp og trakasserer mennesker de av ulike grunner misliker – alt fra antatt russiskvennlige personer til homofile og kriminelle elementer – uten at politiet gjør noe forsøk på å stoppe dem. Det er bare to mulige forklaringer på dette: Enten finner myndighetene det hensiktsmessig å la høyrenasjonalistene opptre på denne måten. Eller så er myndighetene så svake at de ikke tør å utfordre nasjonalistene.

Men både et regime som med overlegg lar høyrenasjonalistiske bander terrorisere befolkningen, og et regime som selv er for svakt til å forhindre at høyrenasjonalistiske bander terroriserer befolkningen, må kunne kalles et fascistisk regime. Eller hva skulle man ellers kalle et slikt regime?

Det at en ung mann som sannsynligvis er narkotikaselger, bankes opp av høyrenasjonalister i sentrum av Kiev foran øynene på politifolk som velger ikke å gripe inn, er ikke en spesielt dramatisk hendelse i et Ukraina der regimekritiske journalister og opposisjonspolitikere drepes, der høyrenasjonalister går til angrep på boligene til opposisjonspolitikere uten at politiet prøver å stanse dem, og der krigsveteraner bankes opp av nasjonalister som er provosert av deres sovjetiske medaljer. Hendelsen er like fullt en dokumentasjon av hva man kan kalle den ukrainske hverdagsfascismen, altså utenomrettslig voldsanvendelse på et hverdagslig nivå utført av høyrenasjonalistiske bander mot befolkningselementer de misliker, og fortjener derfor å bli omtalt.

Les om hvordan høyrenasjonalister i dagens Ukraina går til angrep på boligene til opposisjonspolitikere uten at politiet griper inn, her.

Les om hvordan det i Radaen i Kiev tas til orde for å skyte opposisjonen her.

Les om hvordan dagens ukrainske myndigheter sparket politiledere i Øst-Ukraina etter at disse prøvde å beskytte krigsveteraner mot høyrenasjonalister som gikk fysisk til angrep på dem, her.

Publisert på Steigan.no 11. februar 2019.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Ukrainsk opposisjonspolitiker risikerer forræderitiltale for å ville oppfylle Minsk-avtalene

Viktor Medvedtsjuk, risikerer forræderitiltale for forsøk på å få til fred i Ukraina.

Nylig ble det kjent at påtalemyndighetene i Ukraina har innledet etterforskning mot opposisjonspolitikeren Viktor Medvedtsjuk, leder for partiet Opposisjonsplattformen – For livet, etter at han på et partimøte hadde tatt til orde for å gi Donbass autonom status med eget parlament og egen regjering. Ifølge påtalemyndighetene utgjør dette høyforræderi og undergraving av Ukrainas territorielle integritet.

Selv tar Medvedtsjuk avstand fra forræderianklagene som han betrakter som et forsøk på utpressing fra dagens ukrainske makthavere, samtidig som han henviser til de såkalte Minsk-avtalene.

”Det jeg sa på partimøtet, kan jeg godt gjenta siden det er min prinsipielle posisjon: For å få fred i Donbass, for å gjøre slutt på krigshandlingene er det nødvendig å tilby de løsningene som ligger til grunn for Minsk-avtalene, og som det er nødvendig at myndighetene i Kiev gjennomfører. Vi vil vinne tilbake menneskene, og ikke territorier slik myndighetene gjør eller prøver å gjøre ved hjelp av ultimatumer, utpressing og trusler. Kiev må føre forhandlinger med Donetsk, Lugansk og Moskva for å løse denne situasjonen.”

Realismen i Medvedtsjuks fredsplan kan diskuteres. Trolig har det blitt drept for mange mennesker i krigen i Øst-Ukraina til at Donetsk og Lugansk igjen skal kunne komme under Kievs kontroll. For menneskene i Donbass er makthaverne i Kiev fiender som vil drepe dem. Skulle Donbass igjen bli en del av Ukraina, måtte det imidlertid skje ved den form for utstrakt selvstyre som Medvedtsjuk tar til orde for. Og Medvetsjuks forslag om å gi Donbass autonom status er i samsvar med de såkalte Minsk-avtalene.

Minsk-avtalene fra 2015 – som Ukraina har undertegnet, og som er folkerettslig forpliktende i henhold til FNs sikkerhetsråds resolusjon 2202 fra 2015 – fastslår at det i løpet av 2015 skal gjennomføres en konstitusjonell reform i Ukraina basert på desentralisering og innføring av vidtgående selvstyre for Donetsk og Lugansk (paragraf 11). Minsk-avtalene gir også Donetsk og Lugansk rett til å ha egne selvstyreorganer, til selv å kontrollere den lokale påtalemyndigheten og lokale domstoler og til å opprette en folkemilits (spesifisering av det påtenkte selvstyret for Donetsk og Lugansk).

Medvedtsjuks fredsplan, som ikke sier noe om lokal kontroll over rettsvesenet og folkemilits, gir altså Donetsk og Lugansk mindre selvstyre enn den ukrainske sentralmakten i henhold til Minsk-avtalene har forpliktet seg til å gi de to regionene.

Myndighetene i Kiev har ikke gjort noe for å oppfylle Minsk-avtalene ved å gi Donetsk og Lugansk selvstyre. Men Minsk-avtalene er like fullt folkerettslig forpliktende. Og omverdenen bør reagere når dagens ukrainske makthavere trekker en opposisjonspolitiker for retten for å ta til orde for konstitusjonelle reformer i samsvar med Minsk-avtalene. Ikke minst gjelder dette Tyskland og Frankrike som sammen med Russland er garantister for Minsk-avtalene.

Les om hvordan Ukraina er et splittet land med regioner som har lite til felles med hverandre, og som bare kan holdes sammen ved føderalisering og utstrakt lokalt selvstyre.

At Medvedtsjuk trues med strafferettslig forfølgelse for sitt utspill om å etterfølge Minsk-avtalene, som selvfølgelig skjer etter godkjennelse fra dagens ukrainske makthavere, er nok et uttrykk for at president Petro Porosjenko ønsker å skape konflikt og spenninger i forkant av det bebudede presidentvalget i mars, vel vitende om at et valg gjennomført under konfliktfylte forhold der befolkningen i Øst-Ukraina ikke tør eller ønsker å delta i valget, og der det eventuelt er innført unntakstilstand i flere regioner, øker hans sjanser for å bli gjenvalgt som president.

Et annet uttrykk for hvordan dagens ukrainske makthavere ønsker å skape konflikt og spenninger er Radaens vedtak 7. februar om å føre inn en bestemmelse i konstitusjonen som forplikter myndighetene til å arbeide for Nato- og EU-medlemskap.

Ukraina vil knapt kunne bli medlem av Nato – da måtte landet både akseptere Krims gjenforening med Russland og løse konflikten med den opprørske befolkningen i Donbass. Og EU er knapt interessert i det lutfattige Ukraina. Tanken om Nato- og EU-medlemskap støttes dessuten bare av henholdsvis 40 og 50 prosent av befolkningen. Det som betyr noe for dagens ukrainske regime, er imidlertid å gjøre det klart for befolkningen i Øst-Ukraina som stort sett er mot Nato og EU, at de er annenrangs borgere, og at ingen bryr seg om hva slags land de måtte ønske å bo i.

Radaen vedtok også å forby russiske valgobservatører ved det kommende presidentvalget – ikke akkurat det mest konstruktive tiltak for å gi befolkningen tillit til et valg de fleste, ikke minst i de østlige regionene, regner med at vil bli forfalsket.

Dagens Ukraina er et sørgelig skue. Landet styres av en president og en politisk elite som tilsynelatende ikke har andre ambisjoner enn å holde seg ved makten, slik at de et par år til kan tilvinne seg det som måtte finnes av økonomiske verdier. En krig i Øst-Ukraina ingen ser noen ende på, en økonomi i oppløsning og et revnet samfunn som vil kunne bryte fullstendig sammen, ser ikke ut til å affisere dem.

Les om Kiev-regimets desavuering av Minsk-avtalene her.

Les om hvordan det i dagens Ukraina vedtas lover for å ydmyke befolkningen i Øst-Ukraina her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Publisert på Resett 11. februar og trykket i Friheten 14. februar 2019.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Stabil maktelite

Vladimir Putin er den uten tvil mektigste person i Russland, slik han har vært det i nærmere 20 år.

Den liberale russiske avisen Nezavisimaja Gazeta offentliggjorde nylig en kåring av de hundre mektigste personene i russisk politikk og samfunnsliv ved inngangen til 2019. Listen over mektige personer, som er utarbeidet av 30 politologer, medieeksperter og representanter for de viktigste av de politiske partiene, viser en stabil politisk elite i Russland der nærhet til Putin og formelle posisjoner antas å være de viktigste kildene til makt.

Listen over mektige personer toppes selvfølgelig av Vladimir Putin, som får 9,92 av 10 mulige poeng. Deretter følger statsminister Dmitrij Medvedev (7,05), forsvarsminister Sergej Sjojgu (6,71), stabssjef ved presidentens kontor Anton Vajno (6,68), finansminister Anton Siluanov (6,24) og nestleder i presidentadministrasjonen og tidligere statsminister Sergej Kirienko (6,20).

Sentralbanksjef Elvira Nabiullina, en av svært få kvinner som inngår i den russiske makteliten.

På niende plass finner vi utenriksminister Sergej Lavrov (5,36), på 11. plass Putins pressesekretær Dmitrij Peskov (5,30), på 17. plass sentralbanksjef Elvira Nabiullina (4,86), på 19. plass Moskvas borgermester Sergej Sobjanin (4,80), på 21. plass sjefen for det halvstatlige gasselskapet Gazprom Aleksej Miller (4,67) og på 22 plass patriark Kirill (4,64).

Videre finner vi på 27. plass leder for Regnskapskammeret (Riksrevisjonen), den liberale økonomen og tidligere finansministeren Aleksej Kudrin (4,45), på 28. plass leder for Føderasjonsrådet Valentina Matvienko (4,44), 36. plass oligarken Oleg Deripaska (4,25) og på 41. plass Tsjetsjenias sterke mann Ramzan Kadyrov (4,15).

Opposisjonspolitikere er omtrent fraværende på listen over mektige personer. På 47. plass finner vi leder for Kommunistpartiet Gennadij Zjuranov (4,02) og på 66. plass leder for det høyrenasjonalistiske Liberaldemokratiske partiet Vladimir Zjirinovskij (3,61). Bare 12 av de 100 personene som er kåret til å utgjøre makteliten i Russland, er kvinner, og de fleste av dem befinner seg langt nede på listen.

Det kåringen av de 100 mektigste personene i Russland med all mulig tydelighet viser, er at makt antas å være knyttet til nærhet til Putin og formelle posisjoner. Og at makteliten er særdeles stabil.

Personer som stabssjef ved presidentens kontor Anton Vajno og Putins pressesekretær Dmitrij Peskov antas å ha stor makt i kraft av å være i nærheten av Putin, slik at de sannsynligvis kan påvirke hans dagsorden og hvem som får møte presidenten. Nesten alle på listen over mektige personer har formelle verv og posisjoner i regjeringen, Dumaen eller det statlige styringsverket. Representanter for den ikke-parlamentariske opposisjonen er fraværende på listen. Det samme er sjefene for fjernsynskanaler, avisredaktører, stjernejournalister og populære bloggere, til tross for at disse må ha betydelig evne til å påvirke og dermed også politisk makt.

Årets maktelite slik den fremstår ved Nezavisimaja Gazetas kåring, er nærmest en kopi av fjorårets. Denne stabiliteten skyldes trolig i noen grad måten listen over mektige personer har blitt til på – beskrevet i Nezavisimaja Gazeta-artikkelen – som gjør at listen har en innebygget treghet. Men den vitner også om liten fornyelse av eliten i politikk og samfunnsliv. Dette fraværet av fornyelse er utvilsomt et svakhetstegn; kritiske observatører har sammenliknet det med tilstivningen av styringseliten i stagnasjonsperioden i siste del av kommunistlederen Leonid Brezjnevs år ved makten.

For øvrig kan man spørre hvorvidt det i det hele tatt gir mening å foreta den type kåringer av mektige personer som Nezavisimaja Gazeta har gjort. Hvordan kan man for eksempel sammenlikne og rangere makten til leder for Føderasjonsrådet Valentina Matvienko, Gazprom-sjef Aleksej Miller og patriark Kirill?

Man kan ha kritiske innvendinger til måten de hundre antatt mektigste personene i Russland har blitt utpekt på, og til forsøket på å gi et matematisk uttrykk for deres makt i forhold til hverandre. Som en oversikt over og en grov rangering av i det minste en stor del av den russiske makteliten har listen over mektige personer like fullt verdi.

Les om kåringen av de 100 mektigste personene i Russland i 2018 her.

Les om Putins tv-overførte møte med befolkningen i juni 2018 her.

Publisert på Resett 2. februar og trykket i Friheten 14. februar 2019.

Publisert i Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

Putin leker med ilden

Vladimir Putin og Shinzo Abe.

Den 22. januar ankom Japans statsminister, Shinzo Abe, Moskva der han i flere timer drøftet de japansk-russiske forbindelsene med Vladimir Putin. Blant temaene som ble tatt opp under samtalene mellom de to statslederne, var spørsmålet om statusen til Kurilene, øygruppen Japan gjør krav på etter at den ved avslutningen av annen verdenskrig kom under sovjetisk kontroll.

Se Putins og Abes pressekonferanse etter møtet her.

Kuril-spørsmålet engasjerer befolkningen i både Russland og Japan. Det russiske kommunistpartiet arrangerte en protestdemonstrasjon utenfor Den japanske ambassaden rettet mot Tokyos krav på Kurilene, som endte med at flere dumarepresentanter ble arrestert av politiet.

Se her.

Spørsmålet er om Putin nå leker med ilden. Grunnlaget for Putins enestående popularitet i den russiske befolkningen er at han etter å ha kommet til makten i 2000 ikke bare lyktes i å gjenreise den russiske staten og å heve befolkningens levestandard, men også i å gjenopprette Russland rolle som utenrikspolitisk aktør og på en dyktig måte å forsvare russiske utenrikspolitiske interesser. Russland har som storeksportør av olje- og gass blitt en energipolitisk stormakt. Sør-Ossetia og Abkhasia har, som en følge av det georgiske angrepet på Sør-Ossetia og den russisk-georgiske krigen i 2008, i praksis blitt en del av Russland. Krim har blitt gjenforent med Russland. Og Bashar al-Assad er takket være russisk støtte i ferd med å gjenopprette kontrollen over Syria.

I sannhet en imponerende merittliste når man tenker på at omverdenen på 1990-tallet opptrådte som om Russland ikke eksisterte, slik Vesten gjorde ved å ta seg til rette på Balkan og andre steder.

Dersom Putin gir en eller flere av Kuril-øyene til Japan, vil de fleste russere assosiere dette med den selvoppgivende utenrikspolitikken under Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin på 1980- og 1990-tallet. Trolig vil en eventuell avtale om tilbakelevering av deler av Kurilene inneholde bestemmelser om demilitarisering, forbud mot utenlandske baser eller liknende. Japan vil sikkert også love et omfattende økonomisk samarbeid i bytte mot Kurilene. Men hva er slike forsikringer verdt?

Gorbatsjov var villig til å tillate et samlet Tyskland og å oppgi Østblokken mot en avtale om at Nato-styrker ikke skulle utplasseres i det tidligere Øst-Tyskland, forsikringer fra vestlige ledere om at Nato ikke ville bli utvidet østover, og løfter om vestlig økonomisk hjelp. I dag har Nato rykket frem til Russlands grenser. Og økonomien har russerne måttet gjenreise på egen hånd, blant annet ved å sette på plass vestlige selskaper som på 1990-tallet hadde tatt seg til rette og underlagt seg naturressurser og andre verdier.

«En stat har ikke venner, bare interesser,» Charles de Gaulle.

Det er med internasjonale avtaler som med unge piker og roser; de holder så lenge de holder, skal den franske statslederen og realpolitikeren Charles de Gaulle en gang ha uttalt.

Gitt at Vesten ikke godtar gjenforeningen av Krim med Russland i 2014 og prøver å straffe Russland ved hjelp av økonomiske sanksjoner, kan det i høy grad diskuteres hvor fornuftig kompromissvilje i forhold til Kurilene er. Vil ikke enhver ettergivenhet oppmuntre til sanksjoner og press?

Inngåelsen av en russisk-japansk fredsavtale etter annen verdenskrig og en løsning av Kuril-spørsmålet skal ifølge Putin og Abe skje på en måte som er akseptabel for befolkningen i både Russland og Japan. Hva betyr det? Skal en avtale om overføring av en eller flere av Kuril-øyene fra Russland til Japan legges ut til folkeavstemning? Hva med hensynet til befolkningen på øyene som definitivt ikke ønsker at Russland skal oppgi kontrollen over dem?

Ved den russisk-japanske krig i 1904-05 erobret Japan den sørlige halvdelen av Sakhalin fra Russland. Fra slutten av 1800-tallet til 1945 var Japan en ekspansiv, imperialistisk makt – og det vil landet også igjen kunne bli.

Territorier oppgis normalt etter tapte kriger. Russland har ikke tap noen krig mot Japan, og det er derfor vanskelig å se hvorfor landet skulle oppgi deler av Kurilene. At Putin skal kunne overbevise et flertall av russerne om at det er fornuftig å avstå en eller flere av Kuril-øyene virker lite sannsynlig.

Bilder av politifolk som pågriper dumarepresentanter som protesterer mot oppgivelse av den russiske suvereniteten over Kurilene, er ikke pent. Å slå ned på folk som forsøker å arrangere ulovlige homomarsjer, og liknende elementer kan Putin og russiske myndigheter gjøre uten risiko da de fleste russere har liten sympati for disse. Arrestasjoner av patriotiske borgere er noe helt annet, og utfordrer verdiene og rettsfølelsen til vanlige russere. Eller som Pravda formulerer det: ”Våre myndigheter tjener bare interessene til storkapitalen som gir blanke i Russland og folket.” (”Løgnen om de sørlige Kurilene: Ekspert setter prikk over i-en”, 22.01.2019).

Ved å åpne for en avståelse av deler av Kurilene til Japan risikerer Putin, som allerede har mistet en betydelig del av sin popularitet som en følge av en foreslått økning i pensjonsalderen, å fremprovosere omfattende protester og uroligheter. Ja, han leker faktisk med ilden.

Det hører for øvrig med til historien om Kuril-spørsmålet at Sovjetunionen i 1956 tilbød en løsning basert på en tilbakelevering av to av øyene til Japan. Men amerikanske myndigheter presset Tokyo til å si nei til tilbudet. I sovjettiden kunne myndighetene fritt håndtere territorielle spørsmål uten å spørre befolkningen, slik Nikita Khrusjtsjov gjorde ved i 1954 å overføre Krim fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken i strid med den sovjetiske forfatningen. I dag er det ikke lenger mulig å håndtere vanlige mennesker som brikker på et sjakkbrett.

Les om Putins statsbesøk i Japan i 2016 her.

Les om den bebudede økningen av pensjonsalderen i Russland og hvorfor pensjonsreformen, til tross for at den er upopulær, neppe vil utløse et pensjonsopprør her.

Publisert på Resett 23. januar 2019.

Publisert i Putin, Russisk politikk, Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar

Putin besøker Serbia

«Redd Serbia, Vladimir»er budskapet på denne plakaten som møtte Vladimir Putin da han besøkte Beograd.

Den 17. januar gjennomførte Vladimir Putin et offisielt besøk i Serbia der den russiske presidenten ble mottatt som en folkehelt. Hensiktet med besøket var primært å styrke de økonomiske forbindelsene mellom Russland og Serbia, men besøket hadde også en utenrikspolitisk dimensjon. For Serbia er russisk støtte i forhold til Kosovo-spørsmålet viktig. Og for Russland er det viktig å bevare Serbia som en alliert på Balkan og forhindre at landet blir medlem av Nato.

Et tegn på de tette båndene mellom Russland og Serbia og på hvor stor pris man fra serbisk side setter på disse båndene var at det russiske presidentflyet ble møtt med en eskorte av russiskproduserte Mig-29 jagerfly da det entret serbisk luftrom. Et annet – og kanskje viktigere – tegn var at over 100 000 serbere hadde samlet seg i Beograds gater for å hylle den russiske presidenten. En slik massedemonstrasjon skal den serbiske hovedstaden ikke ha opplevd på mange tiår.

I tilknytning til Putins statsbesøk ble det undertegnet et tyvetalls avtaler om russisk-serbisk økonomisk, kulturelt og humanitært samarbeid, heriblant en avtale om russiske gassleveranser til Serbia.

Putin og den serbiske presidenten, Aleksandar Vucic, erklærte sin tilslutning til planene om å knytte Serbia til TurkStream, gassrørledningen fra Sør-Russland til tyrkisk Trakia, og å gjøre Serbia til et nøkkelland for transitt av russisk gass til Europa. Et annet viktig samarbeidsprosjekt, som etter planen skal realiseres i løpet av 2019, er å innføre en frihandelssone mellom Serbia og Den eurasisiske økonomiske union.

I forhold til Kosovo-spørsmålet bekreftet Putin den russiske tilslutning til FN-resolusjon 1244 som fastslår at Kosovo er en del av Serbia. Han fordømte også den kosovoalbanske ledelsens planer om å opprette egne væpnede styrker i strid med internasjonale avtaler om Kosovos status.

Se Putins og Vucic’ pressekonferanse i tilknytning til statsbesøket her.

Se hvordan titusener av serbere hyllet Putin da han og den serbiske presidenten besøkte Sankt Sava-katedralen, her.

Les om de mange russisk-tyrkiske krigene og hvordan Russland befridde de kristne balkanfolkene fra tyrkeråket.

For Moskva er det viktig å bevare de tette båndene til Serbia, som er basert på felles ortodoks tro, russisk støtte til de kristne balkanfolkenes frigjøring fra tyrkeråket på 1800-tallet, allianse i to verdenskriger og russisk fordømmelse av Vestens aggresjon mot Serbia på 1990-tallet, å forhindre at Serbia blir medlem av Nato og å unngå serbisk tilslutning til de vestlige økonomiske sanksjonene mot Russland. Og for å oppnå dette kan man fra russisk side tilby politisk støtte i Kosovo-spørsmålet, noe som er viktig siden Russland som fast medlem av FNs sikkerhetsråd kan nedlegge veto mot resolusjoner som truer serbiske interesser, gassleveranser og økonomisk samarbeid.

Vucic og den serbiske ledelsen på sin side forsøker å kombinere ønsket om tilnærming til Vesten med EU-medlemskap som mål med opprettholdelse av et tett og vennskapelig forhold til Russland. Et uttrykk for denne linjen er at Serbia har nektet å slutte seg til de vestlige økonomiske sanksjonene mot Russland.

Vucic presses både av patriotiske serbere som frykter at han skal inngå en avtale som helt eller delvis anerkjenner Kosovo som en selvstendig stat for å åpne opp for et EU-medlemskap, og av vestorienterte grupperinger.

Dette er en situasjon som minner om forholdene i Ukraina før statskuppet i 2014, og forsøk på å kortslutte normale politiske prosesser ved en fargerevolusjon eller liknende kan sannsynligvis ikke utelukkes.

Den demonstrativt varme måten Putin ble tatt imot på kan trolig oppfattes som et signal fra den serbiske ledelsen til Vesten om at man ikke godtar politisk press eller innblanding i interne affærer.

Les mer om TurkStream og russiske gassleveranser til Balkan og Sør-Europa her.

Les om forholdet mellom Russland og Bulgaria her.

Publisert på Resett 20. januar 2019.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar

Leonid Kravtsjuk: Julija Timosjenko blir Ukrainas neste president

Leonid Kravtsjuk i samtale med den ukrainske stjernejournalisten Dmitrij Gordon.

Like før jul ble Ukrainas første president, Leonid Kravtsjuk, som er den omtrent eneste politiker de fleste ukrainere i dag har respekt for, intervjuet om hvem han trodde ville vinne det planlagte presidentvalget i Ukraina 31. mars 2019, og hvem han selv ønsket at skulle bli president. Kravtsjuk sa at han regnet med at Julija Timosjenko, leder for Fedrelandspartiet, og Volodimir Zelenskij, skuespiller, manusforfatter og kandidat for det nyopprettede Folkets tjener-partiet, ville gå videre til andre valgomgang, og at Timosjenko ville vinne presidentvalget.

Som svar på spørsmålet om hvem han personlig ønsket at skulle bli president, svarte Kravtsjuk at dersom Ukraina hadde hatt en representativ-seremoniell president som Tyskland, ville han ha svart Zelenskij. Men siden den ukrainske presidenten hadde mye makt og måtte kunne lede landet, måtte svaret bli Timosjenko.

At Ukrainas nåværende president, Petro Porosjenko, skulle bli gjenvalgt betraktet Kravtsjuk som lite sannsynlig, men han ville ikke utelukke det siden moderne politologiske teknikker gjorde det mulig å manipulere befolkningen, og alt kunne skje i politikk. Ingen hadde trodd at Boris Jeltsin skulle vinne det russiske presidentvalget i 1996 siden bare et par prosent av russerne støttet ham før valget, men like fullt lyktes han i å bli gjenvalgt som president.

Situasjonen i Ukraina karakteriserte Kravtsjuk som katastrofal og preget av fattigdom, korrupsjon, styringsproblemer og rettsløshet. Men han mente at Ukraina med sine naturressurser og sin godt utdannede befolkning hadde alle muligheter for å bli et velfungerende og rikt land, ja at synlige forbedringer ville kunne komme selv i hans egen levetid. Det gjaldt bare å kvitte seg med dagens ubrukelige politikere.

Se intervjuet med Leonid Kravtsjuk, gjennomført av den ukrainske stjernejournalisten Dmitrij Gordonher.

Kravtsjuk er en erfaren politiker og ringrev som har innehatt topposisjoner i ukrainsk politikk i mange tiår, og man bør derfor være forsiktig med å avskrive hans oppfatninger. Jeg våger like fullt den påstand at han tar feil når han spår at Julija Timosjenko vil vinne det kommende presidentvalget.

Ifølge meningsmålingene har ingen av kandidatene ved presidentvalget i 2019 støtte fra et klart flertall av den ukrainske befolkningen. Timosjenko støttes ifølge de seneste meningsmålingene av 18–19 prosent, Zelenskij av ca 15 prosent og Porosjenko av ca 10 prosent. Takket være sin kontroll over den utøvende makt med de muligheter dette gir til å forfalske valget, forby politiske møter, presse massemedier med mer har Porosjenko all mulighet til å gå videre til annen valgomgang og å bli gjenvalgt som president ved å vinne denne.

Skulle hans gjenvalg som president være alvorlig truet, vil Porosjenko dessuten kunne fremprovosere en krise i forhold til Russland og innføre unntakstilstand, slik han nylig gjorde ved å sende krigsskip inn i Kertsj-stredet. Eventuelt kan unntakstilstanden bare innføres i de østlige regionene der Porosjenko er forhatt på grunn av krigen mot den opprørske befolkningen i Donbass.

Det eneste som virkelig kunne true Porosjenko, var at man i Washington gav klart uttrykk for at man ønsket en annen president. Men det er lite sannsynlig at amerikanerne nå ved et slikt signal vil kaste den ukrainske eliten ut i en maktkamp med den ustabilitet dette vil måtte medføre.

Den eneste av presidentkandidatene som i noen grad kan sies å representere interessene til befolkningen i Øst-Ukraina, er Jurij Bojko, visestatsminister før statskuppet i 2014 og deretter tilsluttet den såkalte Opposisjonsblokken. Ifølge meningsmålingene støttes han av 10–12 prosent av velgerne.

Under normale forhold burde Bojko som den eneste representanten for det folkerike Øst-Ukraina – og med motkandidater som alle kan knyttes til den upopulære krigen mot det opprørske Donbass – ha gode sjanser for ikke bare å gå videre til annen valgomgang, men også til å vinne presidentvalget. Men i dagens Ukraina er det utenkelig at en person som ikke utvetydig støtter den vestukrainske nasjonalismen, skal kunne inneha noen form for politisk makt.

I Øst-Ukraina vil valget derfor ha liten legitimitet, og valgdeltakelsen vil trolig bli lav.

Fra russisk side har man gjort det klart at man ikke har tillit til Porosjenko og kretsen rundt ham, og at man betrakter en løsning på krisen i Ukraina som utenkelig så lenge Porosjenko sitter ved makten.

At Russland skulle ha noe særlig å vinne på et bytte av president kan imidlertid diskuteres. Den eneste av kandidatene som har en viss sjanse til å slå Porosjenko, måtte være Julija Timosjenko.

En gang var Timosjenko, ”gassprinsessen” som tjente seg en formue på handel med russisk gass, en pragmatisk sentrumspolitiker, som blant annet gjorde slutt på en russisk-ukrainsk gasskrig i 2009 ved å inngå en omstridt gassavtale med Russland – noe som fikk Viktor Janukovitsj, den påstått russiskvennlige ukrainske presidenten som kom til makten i 2010, til å trekke henne for retten for å ha forrådt ukrainske interesser. Men i dag er Timosjenko en like ytterliggående eksponent for den vestukrainske nasjonalismen som resten av den ukrainske eliten. Ifølge en lekket telefonsamtale skal hun i 2014, i tilknytning til Krims gjenforening med Russland, endog ha tatt til orde for å bruke atomvåpen mot etnisk russiske ukrainere.

Les om hvordan oligarkene etter 1991, da landet ble uavhengig som en følge av Sovjetunionens sammenbrudd, erobret den politiske og økonomiske makten i et splittet Ukraina.

Skulle Timosjenko bli valgt til president, ville det med stor grad av sannsynlighet utløse konflikter i den oligarkiske eliten som i dag styrer Ukraina i allianse med høyrenasjonalistiske bander, knyttet til refordeling av verdier og eiendom, rettsprosesser, bruk av væpnede grupperinger til å ta over fabrikkbygninger og liknende. Slike konflikter og uroen og oppløsningen de ville medføre ville Russland selvfølgelig være tjent med. Men på den annen side ville valget av Timosjenko sannsynligvis av befolkningen bli oppfattet som et bevis på at eliten og det politiske systemet ikke var fullstendig gjennomkorrupt siden det var mulig å bytte ut presidenten ved hjelp av stemmeseddelen. Og mange ville sikkert tro at det nå var håp om forbedringer. En slik styrking av tiltroen til dagens antirussiske ukrainske politiske elite kan umulig være i russisk interesse.

En valgseier til Porosjenko, derimot, vil de fleste tilskrive valgfusk. Og resultatet vil bli sinne, oppgitthet og politikerforakt – som ved en ytterligere forverring av de sosiale forholdene vil kunne utløse opprørslyst.

Trolig bør man fra russisk side ikke ha for store forhåpninger til det kommende presidentvalget i Ukraina. Gitt dagens politiske klima vil vinneren uansett være en representant for den antirussiske vestukrainske nasjonalismen. Alt russiske myndigheter kan gjøre, er derfor å beholde kontrollen over Donbass som en garanti mot at Ukraina knytter seg for tett til Nato og andre vestlige strukturer, integrere Donbass i Russland og heve befolkningens levestandard, og satse på at den politiske og økonomiske krisen i Ukraina, som det knapt er mulig å se noen utgang på, vil få dagens russiskfiendtlige regime til å bryte sammen.

Les om hvordan Julija Timosjenko høsten 2017 prøvde å kuppe seg til makten i Ukraina i allianse med den politiske eventyreren og tidligere georgiske presidenten Mikheil Saakasjvili her.

Les om forholdet mellom oligarkeliten og høyrenasjonalistiske militsgrupper i dagens Ukraina her.

Trykket i Friheten 31. januar 2019.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar