Dagbladet desinformerer om MH17-nedskytingen over Øst-Ukraina

Rester av det nedskutte passasjerflyet.

Den 14. november publiserte Dagbladet artikkelen «Opptak knytter Putins mann til nedskytingen». Artikkelen som hevder at nylig offentliggjorte lydklipp knytter Russlands forsvarsminister Sergej Sjojgu til nedskytingen av Malaysia Airlines Flight 17 over Øst-Ukraina 17. juli 2014, er nærmest et skoleeksempel på desinformasjon.

Dagbladet viser til opptak av samtaler den nederlandsk-ukrainsk-malaysiske undersøkelseskommisjonen etter nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet over Øst-Ukraina har offentliggjort. Disse opptakene viser at det har vært kontakt mellom personer i det russiske styringsapparatet og de russiskvennlige opprørerne i Øst-Ukraina. Men de inneholder ingen referanser til nedskytingen av passasjerflyet.

At russiske myndigheter støtter opprørerne i Øst-Ukraina militært, økonomisk og politisk er ingen hemmelighet. Men det at opprørerne står i tett kontakt med russiske myndigheter og sannsynligvis delvis følger ordrer fra disse, betyr ikke at det er opprørerne som skjøt ned passasjerflyet. Tvert imot. Sannsynligheten for at flyet ble skutt ned av opprørerne ville ha vært langt større dersom disse opererte på egen hånd, uten å måtte ta hensyn til de storpolitiske konsekvensene av å skyte ned et passasjerfly. Ingen kan for ramme alvor hevde at den russiske forsvarsministeren eller noen annen ansvarlig russisk politiker eller toppembetsmann ville ha gitt ordre til nedskytingen av et passasjerfly.

Dagblad-artikkelen inneholder et filmklipp som angivelig viser de østukrainske opprørernes forferdelse over å ha skutt ned et passasjerfly, og ikke et militærfly slik de trodde. Ingen vet om klippet er ekte eller manipulert. Men det burde likefullt ha fått en oppegående journalist til å stille det som burde være det mest selvfølgelige av alle journalistiske spørsmål: Hvorfor ble et passasjerfly sendt inn i en krigssone?

Vi vet ikke hvem som skjøt ned passasjerflyet. Og det er tvilsomt om vi noensinne vil få vite det. Det vi vet, er at ukrainske myndigheter med viten og vilje sendte et passasjerfly inn i en krigssone der et ukrainsk militærfly kort tid i forveien var blitt skutt ned.

Det vi også vet, er at opprørerne og russiske myndigheter ikke hadde noe å tjene og mye å tape på å skyte ned et passasjerfly. Og at ukrainske myndigheter hadde mye å tjene på at opprørerne eller Russland fikk skylden for nedskytingen av et passasjerfly.

Hvem som faktisk skjøt ned flyet, er av underordnet betydning. Ukrainske myndigheter kan ha gitt et av sine luftvernsbatterier ordre om å skyte ned flyet. Eller opprørerne kan ha skutt ned det de trodde var et ukrainsk militærfly.

Et tungtveiende argument for at det var ukrainerne som skjøt ned flyet, er at amerikanske myndigheter ikke har fremlagt satellittbilder fra Øst-Ukraina da flyet ble skutt ned.

Det juridiske og moralske ansvaret for nedskytingen av passasjerflyet må ukrainske myndigheter påta seg. Det er den tidligere ukrainske presidenten Petro Porosjenko og kretsen rundt ham som burde ha vært tiltalt for det kaldblodige drapet på 298 uskyldige mennesker.

En tenkt historisk parallell kan være på sin plass: Dersom israelske myndigheter under Gaza-krigen i 2008–09 hadde sendt et passasjerfly inn over Gaza og flyet var blitt skutt ned, ville Israel med all mulig grunn ha fått skylden for nedskytingen, også om flyet var blitt skutt ned av palestinske aktivister.

Jeg husker at jeg i dagene etter den tragiske nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet kontaktet NRK, TV2, Norsk Telegrambyrå og de riksdekkende avisene og prøvde å få dem til å stille det som burde være det mest selvfølgelige journalistiske spørsmål: Hvorfor sendte ukrainske myndigheter et passasjerfly inn i en krigssone? Men det var umulig å få noen av dem til å stille dette spørsmålet. Og mine resonnementer ble avvist.

Når massemedia nekter å stille selvfølgelige journalistiske spørsmål, er det et journalistisk sammenbrudd vi er vitne til.

Slike journalistiske sammenbrudd har vi opplevd også i andre saker. Det er nok å nevne drapene på Majdan i 2014, som ukrainske myndigheter nekter å etterforske, påstandene om at syriske myndigheter står bak diverse gassangrep mot sivilbefolkningen, som de har null å tjene på, og som av en eller annen grunn alltid forekommer i situasjoner der syriske regjeringsstyrker er i ferd med å nedkjempe de islamittiske opprørerne, og Skripal-saken, der vestlige massemedier godtar at Sergej Skripal og hans datter har forsvunnet, slik at ingen kan intervjue dem.

De eneste som stiller kritiske spørsmål, er såkalte alternative massemedier som Steigan.no, Friheten og Resett.

For øvrig burde etterlysningen av vitner i undersøkelseskommisjonens dokumenter, som gjengis i Dagblad-artikkelen, ha fått en normalt intelligent journalist til å stille kritiske spørsmål.

Personer som har kjempet på de russiskvennlige opprørernes side, loves vitnebeskyttelse og redusert straff dersom de kommer med opplysninger som kan være til nytte for etterforskningen. En tilsvarende oppfordring rettes ikke til personer som har deltatt i konflikten i Øst-Ukraina på ukrainske myndigheters side. I det som foregir å være en uhildet etterforskning, tas det altså for gitt at det var de russiskvennlige opprørerne som stod bak nedskytingen av passasjerflyet.

Les om russiske myndigheters presentasjon av hva de mener er bevis for at det malaysiske passasjerflyet ble skutt ned av et ukrainsk luftvernbatteri her.

Hør min kommentar til Sputnik Radio om nedskytingen av passasjerflyet her.

Publisert i Massemedias russlanddekning, Ukraina | 2 kommentarer

Mikhail Gorbatsjov, en global ødelegger

Mikhail Gorbatsjov, mannen som ødela Sovjetunionen, kastet menneskeheten ut i krig og konflikter og fikk Fredsprisen av Nato-landet Norge.

I disse dager er det 30 år siden Berlinmuren falt, og Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionens siste leder, blir hyllet som den som gjorde slutt på delingen av Europa og avviklet kommunismen på en fredelig måte. I virkeligheten var Gorbatsjov en katastrofe som ødela livet til flere titalls millioner mennesker og kastet verden ut i krig og ødeleggelser.

Da Gorbatsjov kom til makten i 1985, levde 290 millioner mennesker i 15 sovjetrepublikker sammen på en fredelig måte. Det nasjonale spørsmålet virket løst. Og levestandarden var økende. Økonomien vokste ikke like raskt som i de første tiårene etter annen verdenskrig, men det var på ingen måte snakk om noen krise. Sovjetunionen var i besittelse av atomvåpen og hadde en sikkerhetssone av allierte stater i Øst-Europa. For første gang i sin historie behøvde menneskene som bebodde det enorme territoriet som utgjorde Sovjetstaten, ikke å frykte ytre aggresjon.

Les om hvordan Sovjetunionen bidrog til opprettholdelsen av freden i verden og støttet frigjøringskamp mot kolonialisme og utbytting.

I Afrika og Asia hadde Sovjetunionen bidratt til å frigjøre et stort antall folk fra kolonialisme og utbytting. Millioner av mennesker over hele kloden beundret Sovjetunionen.

Gorbatsjovs første skritt etter utnevnelsen til partisjef i 1985 var trolig fornuftige. Det var fornuftig å inngå en avtale med USA i 1987 om fjerning av mellomdistanseraketter. Og det var fornuftig å bidra til løsningen av regionale konflikter, heriblant å trekke de sovjetiske styrkene ut av Afghanistan. Sovjetunionen var nødt til å bruke mer av sine ressurser på egen befolkning og å trappe ned rustingskappløpet med USA og konkurransen om global innflytelse.

Gorbatsjovs kampanjer mot byråkrati og ineffektivitet og forsøk på økonomiske reformer var også nødvendig. Men de fikk en destruktiv karakter. I en stat med flere titalls nasjoner og folkegrupper var det nødvendig med kommunistpartiet som et sammenbindende element. Men i stedet for å forsvare partiets autoritet oppmuntret Gorbatsjov og kretsen rundt ham til angrep på kommunistpartiet. Partiets autoritet ble brutt ned. Og folk i forskjellige deler av Sovjetunionen gjorde krav på autonomi og selvstendighet – med voldelige sammenstøt og pogromer som resultat.

Svekkelse av myndighetenes og partiets autoritet og nasjonale konflikter gjorde at økonomien brøt sammen, med ytterligere oppløsning som resultat. Til slutt var det bare maktbruk som kunne ha reddet Sovjetunionen. Men voldelige virkemidler vek Gorbatsjov tilbake for.

Sovjetunionen brøt sammen, og resultatet var en katastrofe for samtlige av folkene i unionen. Millioner av mennesker ble forvandlet til forfulgte minoriteter eller fremmedarbeidere i det som hadde vært deres eget land. Økonomiske forbindelser brøt sammen. Produksjon og omsetning kollapset. Millioner ble arbeidsledige. Oligarker overtok det som var av verdi. I Tsjetsjenia og andre steder brøt det ut krig.

Kontrasten til Kina er slående. Dagens Kina har knapt noe til felles med Mao og kommunisme. Men myndighetene tillater ikke kritikk av Mao og kommunistpartiet. Derfor har Kina siden avslutningen av Kulturrevolusjonen opplevd fred og fremgang og en mangedobling av befolkningens levestandard.

Deng Xiaoping, mannen som skapte det moderne, velstående Kina.

Hadde Gorbatsjov vært en virkelig statsmann som Deng Xiaoping, hadde han opprettholdt kommunistpartiets autoritet og gjennomført gjennomtenkte og gradvise reformer. Trolig hadde det vært fornuftig å rehabilitere den ortodokse kirken.

Sovjetunionens allierte i Øst-Europa overlot Gorbatsjov til sin egen skjebne i sine første år som partisjef. Og da reformene han hadde igangsatt på hjemmebane, utløste krav om reformer i østblokkstatene, erklærte Gorbatsjov at sovjetiske soldater ikke under noen omstendighet ville bli brukt til å forsvare de lokale kommunistregimene. Resultatet var at befolkningen i østblokkstatene høsten 1989 gjorde opprør og feide bort kommunistregimene.

Selv etter regimeskiftene i 1989 gjorde flere hundretusen sovjetiske soldater i Øst-Tyskland og andre av østblokkstatene at sovjetledelsen kunne ha forlangt omfattende sikkerhetsgarantier for å trekke dem tilbake. For eksempel alliansefrihet, forbud mot utenlandske baser og begrensning av de tidligere østblokkstatenes væpnede styrker. Gorbatsjov lot seg avspise med uklare løfter, trakk de sovjetiske soldatene tilbake og tillot en forening av de to tyske statene.

I dag har Nato ekspandert helt til Russlands grenser, de baltiske tidligere sovjetrepublikkene har blitt opptatt i militæralliansen, og i Ukraina har et anti-russisk regime kommet til makten ved et vestligstøttet statskupp.

De globale følgene av Sovjetunionens sammenbrudd var forferdelige. Jugoslavia kunne de vestlige landene på 1990-tallet bruke som skytebane. Irak, Syria og andre stater som levde i fred og stabilitet takket være sovjetisk støtte, har blitt ødelagt med hundretusener av drepte mennesker, millioner av flyktninger og enorme ødeleggelser som resultat.

Mikhail Gorbatsjov var en katastrofe. Få mennesker har klart å frembringe så mye død og ødeleggelse som han.

Les om hvorfor Vladimir Putin, Russlands president, bør få Fredsprisen her.

Les om strid om utenrikspolitikk i dagens russiske elite her.

 

Publisert i Annet, Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Putin besøker Ungarn

Vladimir Putin og Viktor Orban, to gode venner og politiske allierte.

– Det gode forholdet Vladimir Putin har til Viktor Orban er basert på kristne verdier, sunn nasjonalisme og avvisning av den usunne nasjonalismen i Ukraina, skrev Pravda som kommentar til Putins statsbesøk i Ungarn denne uken. Det er vanskelig ikke å være enig med avisen.

Forholdet mellom Russland og Ungarn er idag godt, og det skyldes både at Putin og Orban er to politikere som har mye til felles og åpenbart trives i hverandres selskap, og at Russland og Ungarn har sammenfallende interesser.

I likhet med den russiske presidenten har den ungarske statsministeren fremhevet at han vil basere sin politikk på nasjonale verdier og tradisjoner, heriblant ikke minst den kristne kulturarven, og at han ikke er villig til å la seg overstyre av andre stater eller internasjonale organisasjoner. Han har nektet å ta imot asylsøkere og flyktninger fra Midtøsten, slik EU krever. Han vil underlegge Nasjonalbanken politisk kontroll. Han beskyldes for å ville innskrenke domstolenes og pressens uavhengighet. Og han har forsøkt å stenge et universitet finansiert av den amerikanske milliardæren George Soros, som ungarske myndigheter anklager for undergravende virksomhet. Resultatet er at EU har utpekt Orban til en slags høyrenasjonalistisk busemann, og at man i Brussel vurderer å innføre sanksjoner mot Ungarn.

Les om hvordan Ukraina mer er en samling regioner som knapt har noe med hverandre å gjøre, enn et land.

At Putin og Orban i denne situasjonen har funnet hverandre er knapt til å undres over. I tillegg knytter forholdene i Ukraina Russland og Ungarn sammen. Ca 200 000 etniske ungarere er bosatt i Transkarpatia, en sørvestlig region i Ukraina, som ble annektert av Stalin i 1945 og innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken etter tidligere å ha tilhørt Ungarn og Tsjekkoslovakia. I likhet med etniske russere og russiskspråklige og andre nasjonale minoriteter undertrykkes denne befolkningsgruppen språklig og kulturelt av det ekstremnasjonalistiske regimet som kom til makten i Ukraina ved statskuppet i 2014 – som har som mål å skape et samfunn der det er ett språk, én tro og én nasjonal kultur.

Ungarske myndigheter, som betrakter det som sin oppgave å forsvare ungarere bosatt i undre land, har reagert hardt på denne undertrykkelsen, blant annet ved å dele ut pass til den ungarske befolkningen i Ukraina.

For russiske myndigheter vil det selvsagt være kjærkomment dersom Ungarn tar opp undertrykkelsen av etniske og språklige minoriteter i Ukraina i FN, Europarådet og liknende fora.

Og ikke minst er det fra et russisk synspunkt positivt at det dårlige forholdet mellom Ungarn og Ukraina gjør at man kan regne med at ungarske myndigheter vil motsette seg at Ukraina blir opptatt i EU og Nato.

Samme dag som Putin besøkte Budapest, blokkerte Ungarn en Nato-uttalelse om Ukraina fordi den ikke inneholdt kritikk av undertrykkelsen av den ungarske befolkningen i Transkarpatia.

For å holde på Ungarn som en god venn som kan blokkere for ukrainsk EU- eller Nato-medlemskap, er man fra russisk side utvilsomt villig til å betale en ikke ubetydelig pris, for eksempel ved å forsyne landet med gass på gunstige vilkår eller ved å tilby andre lukrative samarbeidsprosjekt.

Et viktig tema under møtet mellom Putin og Orban var nettopp russisk gass. Fra ungarsk side ønsker man å bli knyttet til det såkalte TurkStream-prosjektet som skal sende russisk gass til Tyrkia og Balkan, så snart som mulig.

Historisk sett har forholdet mellom Russland og Ungarn vært langt fra ukomplisert. Det er tilstrekkelig å minne om den sovjetiske intervensjonen i Ungarn i 1956. Men i motsetning til polakker, baltere og dagens makthavere i Ukraina har ungarerne ikke utviklet et fobisk forhold til Russland. Man lar fortiden være fortid og konsentrerer seg om dagens virkelighet og morgendagens muligheter.

Les om hvordan det ukrainske parlamentet i april 2019 vedtok å gjøre ukrainsk språk og kultur enerådende og å undertrykke alle andre språk og kulturer her.

Les om TurkStream her.

Les om forholdet mellom Russland og Serbia her.

Publisert på Resett 5. november og trykket i Friheten 7. november 2019.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar

Betalingssystemene i Russland, Kina og India knyttes sammen

Vladimir Putin, Kinas president Xi Jinping og Indias statsminister Narenda Modi. Vil de lykkes i å utfordre dollarens dominans i internasjonal økonomi?

Nylig ble det kjent at man i Russland, Kina og India er i ferd med å utarbeide prosedyrer for sammenkobling av de tre landenes betalingssystemer. Sammenkoblingen – som skal skje ved hjelp av «sluser» mellom tre likeverdige systemer – er foreløpig tenkt som en reserveløsning i tilfelle en eller flere av samarbeidspartnerne blir utestengt fra det internasjonale betalingssystemet SWIFT, som er kontrollerte av USA og andre vestlige land.

Arbeidet med å lage et russisk alternativ til SWIFT ble påbegynt høsten 2014 som svar på vestlige anti-russiske økonomiske sanksjoner i tilknytning til Krims gjenforening med Russland, og ble fullført i løpet av kort tid. Idag skjer ca 15 prosent av alle interne russiske finansielle transaksjoner ved hjelp av det russiske alternativet til SWIFT. Dessuten er en hviterussisk og en kasakhisk bank tilknyttet systemet.

Mange land er idag opptatt av å skaffe seg et alternativ til SWIFT etter at amerikanske myndigheter i november 2018 tvang SWIFT til ikke å samarbeide med iranske banker.

I september iår inngikk Russland og Iran en avtale om å koble sammen de nasjonale betalingssystemene. Og også Tyrkia og Venezuela skal være interessert i å knytte sine betalingssystemer til det russiske betalingssystemet.

I en ikke altfor fjern fremtid virker det sannsynlig at BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) vil koble sammen sine betalingssystemer.

I juni iår inngikk Russland og Kina en avtale om å handle med hverandre ved hjelp av sine nasjonale valutaer, slik at en unngår å måtte benytte dollar eller andre tredjelandsvalutaer.

Ifølge økonomer vil denne avtalen trolig bidra til å styrke rubelen siden kinesiske myndigheter og banker vil foretrekke transaksjoner i rubler fremfor i yuan – for derved å unngå økt etterspørsel etter egen valuta med stigende valutakurs og svekket konkurranseevne som resultat.

En direkte kobling mellom russiske og kinesiske banker og selskaper vil dessuten fjerne betenkelighetene mange kinesiske banker og selskaper har når det gjelder å foreta økonomiske transaksjoner med Russland av redsel for å bli utsatt for amerikanske sanksjoner.

Det globale økonomiske regimet USA og andre vestlige land bygget opp etter annen verdenskrig – som var basert på dollaren og institusjoner som Det internasjonale pengefond og Verdensbanken, og som SWIFT, som ble etablert i 1973, må kunne sies å være en del av – er idag under press.

Dels skyldes dette at dagens verden i høy grad atskiller fra den verdenen dette regimet ble til i, slik at den dominerende stillingen USA og andre vestlige land inntar i diverse økonomiske institusjoner på langt nær virker like selvfølgelig idag som i 1945. Dels skyldes det at USA og andre vestlige land har brukt dette regimet som et økonomisk og geopolitisk våpen mot andre land – slik amerikanske myndigheter gjorde da de i 2018 tvang SWIFT til ikke å samarbeide med iranske banker. Og dels skyldes det at det astronomiske amerikanske budsjettunderskuddet har fått mange, inklusive vestlige regjeringer og banker, til å betrakte et mulig sammenbrudd for dollaren som noe en er nødt til å forholde seg til.

Hva som vil komme som avløsning for dollaren og dagens vestligdominerte økonomiske institusjoner, er uklart. At man skal klare å lage en slags verdensvaluta og nøytrale økonomiske institusjoner virker lite sannsynlig.

Trolig vil det vokse frem flere globale og regionale valutaer og et stort antall økonomiske institusjoner, samarbeidsordninger og blokker.

Det virker også sannsynlig at mesteparten av territoriet som en gang inngikk i Sovjetunionen, vil slutte seg sammen i en eller annen form for blokk, og at Russland vil spille en ledende rolle i denne blokken.

Les om hvordan Putin på sommerens økonomiske forum i St. Petersburg solte seg i glansen fra Kinas president Xi Jinping her.

Les om Russlands sentralbanksjef Elvira Nabiullina og om russisk finans- og pengepolitikk her.

Publisert på Steigan.no 29. oktober og trykket i Friheten 7. november 2019.

Publisert i Russisk økonomi, Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Russlands kulturminister anklages for ekstremisme

Vladimir Medinskij presenterer en av sine bøker.

Nylig dukket det opp en underskriftskampanje på internett der folk oppfordres til å støtte et krav om at Russlands kulturminister, Vladimir Medinskij, må stilles for retten for ekstremisme og spredning av nasjonalt hat, og at Medinskijs bok «Myter om russisk demokrati, urenslighet og ‘folkenes fengsel’» må føres opp på listen over ekstremistisk litteratur og forbys. Bakgrunnen for kravet er, ifølge oppslag i Pravda, at Medinskij i sin bok skal ha omtalt tatarer på en svært negativ måte – angivelig skal han ha fremstilt dem som «verre enn hitlerske fascister».

Boken som angivelig skal være ekstremistisk.

Dette er en underlig historie. Medinskijs bok «Myter om Russland. Om Russland – ‘folkenes fengsel’» ble utgitt for ca 10 år siden og inngår i et populærhistorisk flerbindsverk som tar opp diverse myter om Russland, heriblant påstanden om at Russland skal ha vært et slags folkenes fengsel. Da bøkene, som fikk bred omtale, utkom, var det ingen som fant noe ekstremistisk ved dem.

Det Medinskij gjør i sin bok, er å imøtegå påstandene til et par vestlige historikere om at russerne var kulturelt underlegne i forhold til tatarene, og at det som finnes av russisk kultur, er etterlevninger fra tatarisk kultur. Og i den forbindelse skriver han – som sant er – at russerne førte mange kriger mot tatarene, og at disse krigene for vanlige russere ble oppfattet som viktigere enn krigene russiske herskere opp gjennom tidene har ført med svensker, polakker, tyskere og andre vestlige naboer.

Underskriftskampanjen, som til nå skal ha resultert i et par hundre underskrifter, har tilsynelatende ikke utløst noen reaksjon fra politikere eller forskere. Sannsynligvis vil kampanjen snart være glemt.

Det at denne type kampanje i det hele tatt er mulig, skyldes at det i Russland er svært strenge lover mot ekstremisme og fremme av hat mellom folkegrupper. Paragraf 282 i den russiske straffeloven åpner således for å dømme folk til inntil fem års fengsel for å fremme hat eller fiendskap på grunnlag av kjønn, rase, nasjonalitet, språk, opprinnelse, forhold til religion eller tilhørighet til en gitt sosial gruppe. Og litteratur som anses som ekstremistisk eller egnet til å fremme hat mellom folkegrupper, blir beslaglagt.

Hvor strengt disse lovene fortolkes viste seg i historien med Terra-leksikonet. I 2006 utgav forlaget Terra et 60-binds leksikon. Etter utgivelsen anklaget en gruppe tsjetsjenske forskere leksikonredaksjonen for å fremstille tsjetsjenere og tsjetsjensk kultur på en negativ måte i artikkelen om Tsjetsjenia. En domstol i Tsjetsjenia kom til at artikkelen om Tsjetsjenia var ekstremistisk og egnet til å fremme hat mellom folkegrupper. Resultatet var at russiske bokhandlere sluttet å selge bind 58 i leksikonet, som inneholdt den aktuelle artikkelen. Og leksikonet var dermed selvsagt bortimot verdiløst.

Denne type historie, som for forlaget må ha betydd noe i nærheten av økonomisk ruin, er det vanskelig å forestille seg i et vestlig land. Russiske myndigheter er imidlertid særdeles opptatt av å forhindre fiendskap mellom folkegrupper på religiøst, kulturelt eller etnisk grunnlag. Og lovverket brukes mot alt som kan oppfattes som egnet til å fremme fiendskap mellom folkegrupper. Dagens russiske lovgivning om ekstremisme og fremme av hat mellom folkegrupper kan også delvis oppfattes som en videreføring av sovjettidens lovverk som hadde strenge forbud mot spredning av hat mellom folkegrupper.

Alle former for religiøs og nasjonalistisk ekstremisme, heriblant etnisk nasjonalisme, bekjempes med hard hånd av russiske myndigheter. Ikke bare islamistiske ekstremister forfølges i Russland, men også grupperinger som agiterer for etnisk russisk nasjonalisme. Og blant deltakerne på den såkalte utenomparlamentariske opposisjonens arrangementer finner man som regel russiske ekstremnasjonalister.

Vladimir Putin møter religiøse ledere.

Hvor stor vekt russiske myndigheter legger på å opprettholde et godt forhold mellom folkegruppene i det flerreligiøse og mangenasjonale Russland kommer tydelig frem ved markeringen av offentlige høytidsdager og viktige offisielle hendelser. Patriarken i den russisk-ortodokse kirken, som har fått status nærmest som statskirke, inntar en ledende rolle. Men muslimske, jødiske og andre religiøse ledere er også alltid til stede. Og i sine taler fremhever Putin og andre russiske ledere at alle som bidrar til utviklingen av det mangenasjonale og multikulturelle Russland, er gode patrioter, uavhengig av deres tro og etnisitet.

Disse forholdene er det grunn til å ha i mente når man diskuterer temaet russisk nasjonalisme. Putin, russiske myndigheter og mesteparten av den russiske eliten kan karakteriseres som nasjonalister eller i det minste patrioter. Men det er en statsentrert nasjonalisme eller patriotisme de står for, og ikke etnisk nasjonalisme. Putin og kretsen rundt ham representerer dessuten en moderat og pragmatisk nasjonalisme.

Les om hvorfor Putin er den mest moderate og pragmatiske leder det er mulig å forestille seg i dagens Russland her.

Les om Putins forhold til nasjonale symboler her.

Les om hvordan vestlige massemedier nekter å fortelle at den opposisjonelle bloggeren Aleksej Navalnyj er en ekstrem russisk nasjonalist her.

Publisert på Resett 20. oktober og trykket i Friheten 24. oktober 2019.

Publisert i Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

Ukrainske høyrenasjonalister forhindret tilbaketrekning av tropper fra Donbass

Azov-militsen tar over kontrollen over landsbyen Zolotoe i Donbass.

Den 1. oktober underskrev Ukraina den såkalte Steinmeier-formelen om hvordan Minsk-avtalene fra 2015 kan gjennomføres ved at de opprørskontrollerte områdene i Donbass, som idag utgjør folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, innrømmes vidtgående selvstyre samtidig som det gjennomføres valg i området. Dette har utløst omfattende protester i Ukraina som har fått kommentatorer til å snakke om både et nytt Majdan-opprør og statskupp.

I Kiev skal nærmere 10 000 ha samlet seg for å protestere mot det som omtales som kapitulasjon overfor Russland. I Kharkov skal ca 500 ha deltatt i protestdemonstrasjoner. Også i Odessa, Lvov og andre ukrainske byer har det vært demonstrasjoner.

Det alvorligste for dagens ukrainske president, Vladimir Zelenskij, er at han ikke ser ut til å ha kontroll over de væpnede styrkene.

Den 7. oktober skulle det etter planen gjennomføres en tilbaketrekning av tropper og militært utstyr fra demarkasjonslinjen mellom territorier kontrollert av Kiev-regimet og territorier kontrollert av opprørsrepublikkene. Men dette ble forhindret ved at høyrenasjonalister tilknyttet den såkalte Azov-bataljonen ved landsbyen Zolotoe inntok stillinger som tidligere var blitt kontrollert av regulære ukrainske styrker, og erklærte at de ikke var villig til å oppgi en tomme ukrainsk jord for å oppfylle avtaler bare Russland kunne tjene på.

Zelenskijs reaksjon på høyrenasjonalistenes aksjon, som var en offentlig ydmykelse av ham selv, var å erklære at tilbaketrekningen av tropper var innstilt. Lite tyder på at den ukrainske presidenten har vurdert å sette inn regulære tropper mot høyrenasjonalistene.

Se videoklipp om hvordan Azov-folkene trenger bort regulære ukrainske soldater og overtar stillingene deres her.

Flere kommentatorer spekulerer i at det kan være innenriksminister Arsen Avakov som står bak de siste urolighetene i Ukraina. For det første inngår Azov-bataljonen i den ukrainske Nasjonalgarden som innenriksministeren har kontroll over. Og for det andre er Azov-bataljonens politiske organisasjon, Det nasjonale korpus, den viktigste organisator av Anti-Steinmeier-protestene.

Avakovs opptreden kan virke underlig. Før det ukrainske presidentvalget i april i år erklærte Avakov at han ikke ville akseptere valgfusk. Dette var sannsynligvis den viktigste grunnen til at den daværende presidenten, Petro Porosjenko, ikke gjorde noe forsøk på å klamre seg til makten ved hjelp av storstilt valgfusk, kupp eller liknende, og godtok at Vladimir Zelenskij ble valgt til president med over 70 prosent av de avgitte stemmene. Og nå – bare et halvår senere – forsøker Avakov tilsynelatende å styrte Zelenskij.

Den ukrainske politologen Andrej Zolotarev, som Izvestija har intervjuet, sier at Avakov opptrer som et hvilket som helst medlem av den ukrainske eliten: «Reglene er enkle: Skap først et problem, og selg deretter løsningen på problemet. Over Avakov hang trusselen om tap av ministerstolen. Han forsøker å gjøre seg uerstattelig for Zelenskij, å vise presidenten at han ikke klarer seg uten ham. Følgelig skaper han problemer for Zelenskij, for deretter å løse dem på en heroisk måte.»

Izvestija trekker også frem et par faktorer som kan forklare hvorfor Zelenskij valgte å beholde Avakov som innenriksminister: For det første kontrollerer Avakov en gruppe representanter i Radaen som Zelenskij må ha støtte fra for å kunne foreta grunnlovsrevisjoner. For det andre har oligarken Igor Kolomojskij, som var den som gjorde Zelenskij til president ved å betale valgkampen hans og å finansiere partiet hans, Folkets tjener, flere ganger uttalt at Avakov burde få fortsette som innenriksminister. Og for det tredje trenger Zelenskij en person som har autoritet hos de militære, de paramilitære bandene og nasjonalistene.

At Zelenskij ikke stoler på Avakov er imidlertid åpenbart. Han har gjort noen av sine nærmeste medarbeidere til Avakovs viseministre. Og han har fremlagt et lovforslag som vil overføre kontrollen over Nasjonalgarden fra innenriksministeren til presidenten.

Ukrainsk politikk er en uendelig strøm av intriger og maktkamp, som kan få en til å tenke på kampen mellom skorpioner i en krukke. Men tre grupper utpeker seg i denne maktkampen: Vi har oligarkene som slåss om penger, eiendom og makt. Vi har de høyrenasjonalistiske bandene. Og vi har befolkningen, som selvsagt er en sammensatt gruppe med ulike verdier og preferanser. Forholdet mellom disse tre gruppene er det som bestemmer den politiske, økonomiske og sosiale orden i Ukraina.

Mellom tidligere president Petro Porosjenko og de høyrenasjonalistiske bandene var det en åpenbar, men samtidig skjør allianse. Porosjenko lot de høyrenasjonalistiske bandene handle rimelig fritt, og skapte dermed konstant kriser og spenninger. Og i ly av krisene og spenningene utplyndret han og andre oligarker befolkningen. Ved et par anledninger brukte Porosjenko dessuten de høyrenasjonalistiske bandene mot rivaliserende oligarker. Og utenlandske krav om oppfyllelse av Minsk-avtalene og reelle forhandlinger med de opprørske folkerepublikkene besvarte han med å erklære at han var maktesløs overfor høyrenasjonalistene som kategorisk avviste enhver tanke om føderalisering og liknende.

For å kunne ta stilling til hva slags Ukraina vi i dag har etter at Zelenskij har avløst Porosjenko som president, må en ta for seg forholdet mellom Zelenskij og de høyrenasjonalistiske bandene. Bruker Zelenskij de høyrenasjonalistiske bandene instrumentelt-strategisk på samme måte som Porosjenko? Lar han dem for eksempel ødelegge tilbaketrekningen av tropper fra Donbass – for så å bruke høyrenasjonalistenes aksjoner som et bevis på at Minsk-avtalene ikke lar seg gjennomføre, og at vestlige land derfor bør la dem gå i glemmeboken? Eller er han virkelig maktesløs i forhold til de høyrenasjonalistiske bandene, slik at et forsøk på å avvæpne dem ville kunne sette hans eget liv i fare eller resultere i et kupp?

Selv er jeg tilbøyelig til å mene at Zelenskij er svak ikke bare overfor de høyrenasjonalistiske bandene, men også i forhold til politiet, etterretningen, Nasjonalgarden og de væpnede styrkene, som etter statskuppet i 2014 har blitt fylt med ytterliggående tilhengere av den galiciske (vestukrainske) anti-russiske nasjonalismen, og at forsøk på å oppfylle Minsk-avtalene ved å gjennomføre desentraliserende reformer vil kunne koste ham livet eller utløse et militærkupp.

Og når Putin, som må forholde seg til en hjemlig opinion som mener at russiske myndigheter har plikt til å beskytte den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina, på sin side ikke kan gi Kiev kontroll over Donbass med mindre Ukraina gjennomføderaliseres og omdannes til noe som knapt lenger er en stat, tyder det meste på at konflikten i Øst-Ukraina vil bli en «frosset» konflikt det er vanskelig å se noen ende på.

I praksis har Donetsk og Lugansk for lengst blitt en del av Russland. At områdene formelt sett er ukrainske og trolig vil forbli ukrainske spiller ingen rolle. Det eneste som vil kunne frembringe en endring, er at ukrainske myndigheter totalt mister hodet og forsøker å gjenvinne kontrollen over Donbass med militære virkemidler. Eller at ukrainske styrker eller paramilitære avdelinger foretar en grov provokasjon, for eksempel ved å bombardere en barnehage eller et sykehus med mange drepte som resultat. Da vil Donbass bli formelt opptatt i Den russiske føderasjon, slik nesten alle som bor i området ønsker.

Les om Vladimir Zelenskijs løfte om å gjøre slutt på krigen i Donbass og hvilke krefter han i så fall vil måtte nedkjempe, her.

Les om Zelenskijs utdeling av toppjobber til oligarkvenner her.

Les om hvordan Radaen i april i år vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Publisert på Steigan.no 11. oktober  og trykket i Friheten 24. oktober 2019.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Trump bad Zelenskij om å ordne opp med Putin på egen hånd

Vladimir Zelenskij og Donald Trump. Kroppsspråket sier det meste.

– Jeg håper virkelig at du og president Putin kommer sammen og løser deres problemer, var budskapet til Donald Trump da han 25. september møtte Ukrainas president Vladimir Zelenskij i New York. På møtet sa den amerikanske presidenten også at Tyskland, Frankrike og EU burde gjøre mer for Ukraina.

Se møtet mellom Trump og Zelenskij her.

Vestlige massemedier har vært mest opptatt av demokratenes forsøk på å stille Trump for riksrett for angivelig å ha forsøkt å presse Zelenskij og ukrainske myndigheter til å innlede korrupsjonsetterforskning mot sønnen til den demokratiske politikeren Joe Biden. Og de har relatert møtet mellom Trump og Zelenskij til amerikansk innenrikspolitikk. Andre sider ved møtet var imidlertid vel så interessante.

For det første sa Trump uten særlig mye omsvøp at han var lei av Ukraina, og at han ikke ville bruke en dollar på landet. Og for det andre har Zelenskij opptrådt på en så klossete og lite gjennomtenkt måte at det er grunn til å spørre om han er egnet til å være statsoverhode i et land med 40 millioner innbyggere.

Du får ordne opp med Putin på egen hånd. Og Tyskland, Frankrike og EU burde hjelpe Ukraina mer. Dette kan ikke oppfattes på noen annen måte enn som at Trump knapt bryr seg om Ukraina, at han i hvert fall ikke vil ødelegge forholdet til Putin og Russland på grunn av Ukraina, og at dersom noen skal hjelpe Ukraina med penger eller på annet vis, så får det være EU.

Synet på Ukraina viser klart forskjellen mellom Trump-administrasjonen og den foregående Obama-administrasjonen.

Obama-administrasjonen førte en offensiv, for ikke å si aggressiv utenrikspolitikk på alle fronter. Og en slik front var Ukraina der man fra amerikansk side var aktivt involvert i statskuppet i 2014 – både for å svekke Russland og for å frembringe en konflikt mellom EU og Russland. Trump-administrasjonen, derimot, har kommet til at USA ikke har råd til å føre en offensiv utenrikspolitikk på alle fronter, og at man derfor må skille mellom hva som er så viktig at det må forsvares, og hva man er nødt til å oppgi. Og på en slik liste er Ukraina, som har kostet skattebetalerne i USA og andre vestlige land en formue uten at man har fått noe særlig igjen, og som Russland dessuten aldri vil oppgi, opplagt noe det er fornuftig å avskrive.

Zelenskij – som hadde problemer med å kommunisere på engelsk, som tydelig satte liten pris på budskapet til Trump, og som åpenbart mislikte å ha blitt trukket inn i amerikansk innenrikspolitikk – fremtrådte under møtet med den amerikanske presidenten med sine tidvis vidt oppsperrede øyne som en forskremt vaskebjørn.

At Zelenskij burde ha valgt å snakke på ukrainsk, at han ikke selv burde ha fremhevet sin underordnede posisjon ved stadig å si «thank you mister president», og at han burde ha vært flinkere til å skjule hvor satt ut han ble av Trumps måte å behandle ham på – særlig da Trump bad ham om selv å ordne opp med Putin – er så sin sak. Verre er den nå frigitte utskriften av Zelenskijs telefonsamtale med Trump 25. juli 2019 – samtalen som demokratene bruker i sine bestrebelser for å stille Trump for riksrett, og som all verdens nyhetsformidlere og kommentatorer derfor har kastet seg over.

Ifølge utskriften skal Zelenskij ha sagt seg enig med Trump i at Angela Merkel, Macron og Den europeiske union ikke gjorde nok for Ukraina, ikke minst når det gjaldt sanksjoner mot Russland, at den nye lederen for Ukrainas påtalemyndighet ville bli en person Zelenskij hadde hundre prosent kontroll over, og som garantert ville se på saken Trump var interessert i, og at han var enig med Trump i at USAs tidligere ambassadør i Ukraina, Marie L. Yovanovitch, som ble utnevnt av Barack Obama i 2016, hadde vært en dårlig ambassadør.

I intervjuet klarte Zelenskij altså å uttale seg på en måte som var fornærmende både overfor Merkel, Macron og EU og overfor den demokratiske opposisjonen i USA, og som dertil gav grunnlag for å spørre om hvorvidt Ukraina er en rettsstat med en uavhengig påtalemakt.

Og som om dette ikke var nok, kom Zelenskij dertil med flere utsagn som var så servile at de virket direkte dumme, for eksempel at han var 1000 prosent (sic!) enig med Trump, at han hadde bodd på Trump Tower, og at han var sikker på at den amerikanske presidenten hadde et finere fly enn han selv.

Se referatet fra telefonsamtalen mellom Trump og Zelenskij her.

Trump uttalte seg heller ikke særlig diplomatisk under telefonsamtalen, for å si det mildt. Men han er leder for en supermakt og kan tillate seg det meste. For et land som Ukraina som har som erklært mål å knytte seg til Europa og EU, derimot, var telefonsamtalen en katastrofe.

Hvilke reaksjoner Zelenskijs klossete opptreden under møtet med Trump og avsløringen av innholdet i hans lite gjennomtenkte telefonsamtale med den amerikanske presidenten vil utløse i den ukrainske eliten og hos vanlige ukrainere gjenstår å se.

Les om hvilke utfordringer Vladimir Zelenskij står overfor her.

Les om hvordan Zelenskij har gitt topposter til oligarkvenner her.

Publisert på Steigan.no 27. september og på Resett 1. oktober  og trykket i Friheten 24. oktober 2019.

 

Publisert i Ukraina | 1 kommentar