Vi må snakke sammen

Fra sendingen «Vi må snakke sammen».

Trusler fra ukrainske høyrenasjonalister, sekundert av aggressive politikere og en påtalemakt som truet med tiltale for landsforræderi, gjorde at den planlagte telebroen mellom en ukrainsk og en russisk tv-kanal som skulle gi vanlige ukrainere og russere mulighet for å snakke med hverandre, ikke kunne gjennomføres. En modifisert utgave av det ukrainsk-russiske folkemøtet ble likevel gjennomført 12. juli under mottoet ”Vi må snakke sammen” av den russiske tv-kanalen Rossija 24.

Tv-kanalen hadde samlet en håndfull personer, de fleste med bakgrunn fra kultur- og filmverdenen, som på forskjellig vis viste de tette båndene mellom Ukraina og Russland, for eksempel i form av blandede ekteskap. Det ble også vist utdrag fra sovjetiske spillefilmer og fremført ukrainske og russiske sanger. Via Skype deltok personer bosatt i Ukraina i programmet. Mange av deltakerne i sendingen var tydelig grepet av følelser og hadde problemer med å holde tårene tilbake.

Ingen politikere var invitert til å delta i sendingen. Programmet hadde like fullt et klart politisk budskap, som flere av deltakerne gav uttrykk for: Ansvaret for dagens konflikt mellom Russland og Ukraina har det nasjonalistiske, anti-russiske regimet som kom til makten i Ukraina ved statskuppet i 2014, som representerer en form for sykdom det ukrainske folk forhåpentligvis vil klare å befri seg fra.

Et av innslagene under sendingen var fra Kiev-stasjonen i Moskva og bestod av intervjuer med vanlige ukrainere som hadde ankommet den russiske hovedstaden med tog. Intervjuobjektene la ikke skjul på hvor liten tiltro de hadde til sitt hjemlands myndigheter og hvor sterkt de mislikte konflikten mellom Russland og Ukraina. Eller som en formulerte det: ”Dette er ikke vår krig, men oligarkenes.”

”Vi må snakke sammen” er sannsynligvis sett av flere millioner russere og ukrainere. På Youtube er programmet sett mer enn 500 000 ganger.

Se ”Vi må snakke sammen” her.

For den politiske eliten i dagens Ukraina er denne type programmer livsfarlig. Og det er knapt til å underes over at den planlagte ukrainsk-russiske telebroen ble stanset.

Programmer som erklærer at russere og ukrainere er broderfolk, utfordrer selvsagt de nasjonalistiske kreftene som kom til makten i Ukraina ved statskuppet i 2014. At den tidligere presidenten Petro Porosjenko og partiene i Radaen, som nesten alle representerer den galiciske (vestukrainske) anti-russiske nasjonalismen, har gitt sin støtte til høyreradikalere som ved hjelp av demonstrasjoner og voldstrusler klarte å forhindre den planlagte ukrainsk-russiske telebroen, sier seg selv.

Mer overraskende er det kanskje at dagens president, Vladimir Zelenskij, også tok avstand fra telebroen. Zelenskij ble i april i år valgt til president med over 70 prosent av stemmene på et program som inneholdt løfter om fred, utskifting av den gamle makteliten og inkludering av alle ukrainere, uavhengig av deres språk og kultur, i det nasjonale fellesskapet. Altså på et oppgjør med den galisiske nasjonalismen, som selv etter fem år med anti-russisk hysteri og krig mot de russiskstøttede opprørsrepublikkene i Donbass støttes av under 30 prosent av den ukrainske befolkningen.

Zelenskij og kretsen rundt ham håper imidlertid å oppnå rent flertall ved det kommende Rada-valget 21. juli. Og for å klare det må Zelenskij ikke støte fra seg velgere i Vest-Ukraina, som for en stor del slutter opp om den galiciske nasjonalismen, noe han utvilsomt ville ha gjort dersom han støttet telebroen.

Zelenskij har etter å ha blitt innsatt som president 20. mai forsøkt å bevare sin popularitet i både Vest- og Øst-Ukraina ved å unnlate å ta stilling til kontroversielle spørsmål. Og resultatet er at han allerede oppfattes som svak og vinglete, og at partiet hans, Folkets tjener, har gått tilbake fra nærmere 50 prosent oppslutning på meningsmålingene i april–mai til under 40 prosent i dag.

De som tjener på en fjernsynssending som ”Vi må snakke sammen”, er kreftene som har samlet seg i Opposisjonsplattformen – For livet, et parti som bekjenner seg til de kulturelle og historiske båndene mellom Russland og Ukraina, og som vil løse konflikten i Ukraina gjennom forhandlinger med de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Donbass og Russland. Opposisjonsplattformen støttes i dag av ca 15 prosent av velgerne, og er dermed det nest mest populære partiet i Ukraina. Og oppslutningen om Opposisjonsplattformen er tilsynelatende økende.

Fra russisk side var telebroen mellom Ukraina og Russland utvilsomt tenkt som et tiltak for å øke populariteten til Opposisjonsplattformen før Rada-valget, for dermed å sikre at det ble en stor russiskvennlig fraksjon i det ukrainske parlamentet.

Deres ortodokse tro har siden middelalderen skilt russere, lillerussere (ukrainere) og hviterussere fra de katolske folkene i vest og dannet grunnlaget for en felles østslavisk sivilisasjon.

De tette kulturelle og historiske båndene mellom Russland og Ukraina er en realitet. Og russiske politikere kan med rette hevde at Russland, Ukraina og Hviterussland inngår i en felles østslavisk sivilisasjon. ”Vi må snakke sammen” var et uttrykk for disse båndene. Samtidig viste tv-sendingen at båndene mellom Russland og Ukraina på ingen måte kan tas for gitt. Deltakerne i ”Vi må snakke sammen” var godt voksne personer – gjennomsnittsalderen var ca 60 år – som alle var vokst opp på sovjetiske verdier. Yngre mennesker, derimot, var nærmest fraværende i fjernsynsstudioet.

Dersom det anti-russiske regimet som kom til makten i 2014, får konsolidere seg, vil det vokse opp ukrainere som betrakter Russland og russere som fiender. Ingen ansvarlig russisk ledelse kan tillate at det skjer, og vi kan være sikre på at Putin og hans rådgivere følger utviklingen i Ukraina nøye. Dersom Zelenskij viser vilje og evne til å ta et oppgjør med den galiciske nasjonalismen og å stanse undertrykkelsen av den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina, vil forholdet mellom Russland og Ukraina kunne normaliseres og borgerkrigen i Ukraina bringes til opphør – Donbass vil riktignok neppe komme under Kievs kontroll igjen. Dersom Zelenskij blir et redskap for de anti-russiske kreftene som kom til makten ved statskuppet i 2014, må vi tro at man fra russisk side har virkemidlene som skal til for å destabilisere Ukraina og å sørge for at det østukrainske opprøret sprer seg.

Uansett vil det være viktig at man fra russisk side evner å føre en effektiv informasjonspolitikk overfor den ukrainske befolkningen.

Les om hvordan ukrainske nasjonalister stanset den planlagte ukrainsk-russiske telebroen her.

Les om hvordan Radaen i april 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Les om hvordan krigsveteraner fra annen verdenskrig iført sovjetiske medaljer bankes opp i dagens Ukraina her.

Reklamer
Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Ukrainske nasjonalister stanset telebro

Høyrenasjonalister demonstrerer mot telebroen utenfor lokalene til NewsOne.

Sist søndag ble det klart at det ukrainske tv-selskapet NewsOne og det russiske tv-selskapet Rossija 24 aktet å gjennomføre en såkalt telebro, altså en fjernsynssending der vanlige ukrainere og russere, samlet i hvert sitt studio, kunne snakke direkte med hverandre. Slike telebroer ble gjennomført mellom USA og Sovjetunionen på 1980-tallet og skal ha bidratt til avviklingen av den kalde krigen.

Annonseringen av telebroen, som etter planen skulle ha foregått 12. juli, utløste imidlertid kraftige fordømmelser fra ukrainske nasjonalister, både i og utenfor Radaen (parlamentet). Og telebroen ble avlyst.

Rada-representanter fordømte telebroen som russisk undergraving og forræderi. Høyrenasjonalister erklærte at de ville ta saken i egne hender dersom myndighetene ikke stanset telebroen, og arrangerte en protestdemonstrasjon utenfor lokalene til NewsOne. Leder for den statlige påtalemakten, Jurij Lutsenko, sendte ut en melding om at de ansvarlige i NewsOne ville bli tiltalt for forræderi, og at man ville henvende seg til domstolene for å kunne beslaglegge tv-selskapets eiendommer.

Se en RT-video om de ukrainske reaksjonene på telebroen, inkludert høyrenasjonalistenes protestdemonstrasjon, her.

President Vladimir Zelenskij, som åpenbart var blitt skremt av de voldsomme reaksjonene, erklærte at telebroen var et billig og farlig pr-triks og et forsøk på å splitte det ukrainske samfunnet.

Samtidig tok han, i en klossete avledningsmanøver, til orde for direkte samtaler mellom seg selv og Putin, med bistand fra Trump, Theresa May, Merkel og Macron.

Stilt overfor dette presset – og drapstrusler mot de ansatte i tv-kanalen – erklærte ledelsen for NewsOne at man ikke ville gjennomføre telebroen.

Denne historien viser hvor langt det politiske forfallet og oppløsningen i Ukraina har kommet – og at oppløsningen vil fortsette.

Les om hvorfor Ukraina mer er en samling områder som knapt har noe med hverandre å gjøre, enn et land, og hvorfor statskuppet i 2014 måtte få den ukrainske staten til å bryte sammen.

Krim er i dag russisk. Og etter fem år med borgerkrig og over 13 000 drepte er Donbass trolig tapt for Kiev. Men blir Ukraina omdannet til en forbundsstat med utstrakt selvstyre for regionene der alle borgere, uavhengig av deres språk og kultur, er likeverdige, slik de såkalte Minsk-avtalene fra 2014–15 legger opp til, vil ytterligere oppløsning og territorielle avskallinger kunne unngås.

De politiske kreftene som kom til makten ved statskuppet i 2014, ønsker imidlertid å gjøre Ukraina til en enhetsstat styrt fra Kiev, der alle andre språk enn ukrainsk undertrykkes, og der den galiciske (vestukrainske) anti-russiske nasjonalismen er statsideologi. Et klart uttrykk for dette var Radaens vedtak 25. april 2019 om å utrydde russisk språk og kultur.

Desentraliserende reformer og andre tiltak for å oppfylle Minsk-avtalene er under slike forhold utenkelig.

Selv det å snakke med Russland – for eksempel ved hjelp av en telebro – oppfattes av kreftene som i dag har makten i Ukraina, som forræderi.

Bortsett fra Opposisjonsplattformen – For livet, som tar til orde for forhandlinger med Russland og de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Donbass, har samtlige av partiene i Radaen fordømt telebroen.

Vladimir Zelenskij fikk over 70 prosent av stemmene ved presidentvalget i april i år ved å love fred, reformer og et Ukraina der folk ikke var inndelt i A- og B-borgere. Zelenskij burde derfor helhjertet ha støttet telebroen som et første skritt på veien mot normalisering av forholdet til Russland og en gjeninnlemmelse av den russiskvennlige befolkningen i Sør- og Øst-Ukraina, som har hatt status som B-borgere siden statskuppet i 2014, i det nasjonale fellesskapet – for deretter å sette politi og soldater inn mot de høyrenasjonalistiske bandene som i dag har makten på gatenivå i Ukraina, og å gjennomføre de desentraliserende reformene Minsk-avtalene forutsetter.

Problemet er at Zelenskij ikke tør å ta et oppgjør med kreftene som kom til makten i 2014, det være seg kretsen rundt den tidligere presidenten Petro Porosjenko, partiene i Radaen eller de høyrenasjonalistiske bandene. Og han snakker i dag på en måte som ikke atskiller seg nevneverdig fra retorikken til Porosjenko, for eksempel ved sitt utspill om å erstatte Minsk-avtalene, som Tyskland og Frankrike i likhet med Russland er garantister for, med et nytt arrangement som inkluderer Trump og den russofobe Theresa May.

Resultatet er at Zelenskijs parti, Folkets tjener, som våren 2019 oppnådde nærmere 50 prosent på meningsmålingene, i dag, knapt to uker før det kommende Rada-valget 21. juli, støttes av mindre enn 40 prosent av befolkningen, mens både den russiskvennlige Opposisjonsplattformen – For livet, som med en oppslutning på nærmere 15 prosent er det nest mest populære partiet, og Petro Porosjenkos parti, Europeisk solidaritet, går frem.

Er det noe Ukraina kunne trenge, så er det en virkelig leder. I stedet har landet en president som tilsynelatende ikke gjør noe forsøk på å styre, og som lar den gamle eliten – en usikker allianse mellom en oligarkklikk og høyreekstremistiske bander som kastet befolkningen ut i borgerkrig og oppløsning – skvalte og rå som før.

Det er til å gråte over.

Les om hvordan Radaen i april 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Les om hvordan ukrainske politikere som tar til orde for å oppfylle Minsk-avtalene, risikere å bli tiltalt for forræderi her.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Ukrainske radikalere henger dukker av folkevalgte

Nei, dette er ikke Nazi-Tyskland på 1930-tallet, men dagens Ukraina.

Den 1. juli gjennomførte en gruppe ukrainske høyreradikalere en aksjon på Konstitusjonsplassen i Kharkov der de foretok en henrettelse av dukker utkledd som folkevalgte. Bakgrunnen for aksjonen var at bystyret i millionbyen hadde vedtatt å omdøpe en gate fra Prospekt Petro Grigorenko, etter en ukrainsk dissident i sovjettiden, til Prospekt Georgij Konstantinovitsj Zjukov, etter den sovjetiske marsjalken og krigshelten fra annen verdenskrig, som gaten hadde hett til 2016.

På en video, som høyreradikalerne trolig selv har laget, ser man hvordan 10–15 uniformerte personer henger åtte dukker utstyrt med masker som åpenbart forestiller medlemmer av bystyret, i to galger uten at politiet eller noen andre gjør noe forsøk på å stanse dem.

Se video fra den fingerte massehenrettelsen her.

Kharkov er, i likhet med Odessa og andre sør- og østukrainske byer, russiskspråklig. Og befolkningen har minimal sympati med det anti-russiske, ekstremnasjonalistiske regimet som kom til makten ved statskuppet i 2014. Nylig vedtok bystyret i Kharkov med støtte fra et overveldende flertall av befolkningen å gjenreise en statue av G. K. Zjukov som 2. juni i år var blitt ødelagt av høyrenasjonalister.

Hensikten med høyreradikalernes aksjon er åpenbar: Å skremme politikere og vanlige mennesker til underkastelse.

Organisert høyreradikal vold som har til hensikt å skremme folk til underkastelse, betegnelsen på dette er fascisme.

Og en stat der høyreradikalere kan bedrive politisk terror – enten fordi noen finner det hensiktsmessig eller fordi høyreradikalerne er så sterke at ingen tør å utfordre dem –, er en fasciststat.

Det store flertall av ukrainere er ikke fascister. Flertallet av befolkningen støtter ikke engang det anti-russiske, nasjonalistiske regimet som kom til makten i 2014. Ved presidentvalget i april 2019 stemte over 70 prosent på Vladimir Zelenskij som hadde gått til valg på fred og nasjonal forsoning.

Men selv om høyreradikalerne bare utgjør et par prosent av befolkningen, er Ukraina like fullt en fasciststat så lenge det er høyreradikalerne som har makten på gatenivå, og de bruker denne til å terrorisere befolkningen.

Fascisme forutsetter ikke en ubestridt førerskikkelse som Adolf Hitler i Nazi-Tyskland på 1930-tallet.

Mer presist er dagens Ukraina en usikker allianse mellom en oligarkklikk som utplyndrer befolkningen og slåss seg i mellom om makt, penger og eiendom, og voldelige høyreekstremister som har makten i det offentlige rom og hindrer folk i å reise seg mot oligarkene. Men dette er fasisme. En fasciststat behøver ikke å være en pyramide med en fører på toppen.

Denne type resonnementer som burde være selvinnlysende for enhver som har et minimum av kunnskap om fascisme, er det dessverre umulig å få norske journalister til å foreta.

Sannsynligvis vil norske journalister ikke si noe som helst om de fingerte henrettelsene i Kharkov.

Hadde ekstremister gjennomført fingerte henrettelser eller andre groteske handlinger i Russland, USA, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Tyrkia eller nærmest et hvilket som helst land på kloden, ville vestlige massemedier ha slått det opp med krigsoverskrifter.

Når høyreekstremister i Ukraina gjennomfører aksjoner som kunne ha vært hentet fra Nazi-Tyskland på 1930-tallet, nevnes det knapt av vestlige massemedier. Og norske massemedier er fullstendig tause.

Les om hvordan det i det ukrainske parlamentet oppfordres til å skyte opposisjonen her.

Les om hvordan høyrenasjonalister i dagens Ukraina går fysisk til angrep på opposisjonspolitikere uten at politiet griper inn, her.

Les om hvordan det i dagens Ukraina arrangeres tegnekonkurranser for barn der temaet er ukrainske frivillige i tyske SS-divisjoner, her.

Publisert på Resett 6. juli 2019.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Anti-russiske opptøyer i Georgia

Opposisjonen prøver å storme det georgiske parlamentet.

Tbilisi, hovedstaden i Georgia, har i de siste dagene vært preget av anti-russiske opptøyer. Opptøyene ble utløst av at Sergej Gavrilov, dumarepresentant og leder for Den ortodokse interparlamentariske forsamling, 20. juni fra talerstolen i det georgiske parlamentet henvendte seg til parlamentarikere fra Georgia og andre ortodokse land på russisk. Dette fikk representanter fra to georgiske opposisjonspartier til å storme talerstolen og med makt å fordrive Gavrilov og resten av den russiske delegasjonen.

Om kvelden 20. juni samlet 5–7000 demonstranter seg utenfor parlamentsbygningen med krav om at parlamentspresidenten og andre høytstående politikere måtte gå av. Protestene utviklet seg til et forsøk på å storme parlamentet. Politiet tok i bruk tåregass og gummikuler, og demonstrantene kastet sten på politiet. Resultatet ble 240 skadde og sårede, herav 80 politifolk.

Etter bataljen ved parlamentet gjorde demonstrantene et mislykket forsøk på å storme det russiske konsulatet.

Se en Al Jazeera-reportasje om opptøyene i Tbilisi her.

Se et RT-intervju med en tidligere amerikansk diplomat som sier at USA og andre vestlige land sammen med George Soros står bak opptøyene i Tbilisi, som han mener bør knyttes til et vestlig forsøk på å tvinge georgiske myndigheter til å arrangere en homomarsj, her.

Ung kvinnelig demonstrant som har lært seg engelske banneord.

De påfølgende dagene har vært preget av nye demonstrasjoner og protester, som blant annet har fremtvunget parlamentspresidentens avgang. Demonstrasjonene har hatt en anti-russisk karakter ved at myndighetene har blitt beskyldt for å være russiske marionetter, og ved at russiske flagg har blitt brent. Det har også kommet til flere tilfeller av trakassering av russiske turister. I kjølvannet av demonstrasjonene har politikere fra flere partier tydd til anti-russisk retorikk, fordømt russisk okkupasjon av georgisk territorium etc.

Fra sitt eksil i Ukraina har den tidligere georgiske presidenten Mikheil Saakasjvili, som i hjemlandet er ettersøkt for maktmisbruk og korrupsjon, oppfordret demonstrantene til å styrte regjeringen.

Blant demonstrantene befinner det seg sannsynligvis ukrainske nasjonalister, i hvert fall er ukrainske flagg synlige ved opposisjonens aksjoner.

Som en reaksjon på de anti-russiske opptøyene har Putin undertegnet en forordning som fra og med 8. juli forbyr russiske flyselskaper å fly til Georgia.

De anti-russiske demonstrasjonene, som kan relateres til russerhat i de baltiske statene og Ukraina, vitner om anti-russiske holdninger i deler av den georgiske eliten og befolkningen. Og disse holdningene vitner igjen om manglende innsikt i betingelsene for at det i det hele tatt skal finnes et Georgia.

Les om hvordan Russland opp gjennom sin historie har reddet en rekke nasjoner og folkegrupper fra utslettelse.

I likhet med Armenia, et annet kristent kongerike i Kaukasus-regionen som tyrkere og persere har kjempet om kontrollen over, ble Georgia reddet fra utslettelse og islamisering takket være Russland. I 1783 stilte kong Erekle II av Georgia, som var presset av både Persia og Tyrkia, sitt rike under den russiske kronens beskyttelse ved å undertegne den såkalte Georgiev-traktaten. For å sikre forbindelsen til Tbilisi bygde Russland på begynnelsen av 1800-tallet en militærvei gjennom Kaukasus – og havnet dermed i en konflikt med tsjetsjenere og andre fjellfolk som skulle vare til 1860-tallet. Som en del av den all-russiske overklassen ble den georgiske adelen på 1800-tallet europeisert, og europeisk kultur fikk innpass i Georgia. Georgias vei til Europa gikk gjennom Russland.

I sovjetepoken nødt Georgia, i likhet med de baltiske statene og Ukraina, godt av en levestandard som var høyere enn i de øvrige sovjetrepublikkene, inkludert Russland. Den sovjetiske eliten ferierte i Georgia, som hadde en rekke kursteder og hoteller. Og republikken produserte vin og andre ettertraktede produkter.

Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 var en katastrofe for Georgia, som for de øvrige sovjetrepublikkene. Landet ble stående uten et eksportmarked og økonomiske forbindelser. Og det ble kastet ut i borgerkrig på grunn av Tbilisis forsøk på å frata diverse regioner selvstyret disse hadde hatt i sovjettiden.

I 2008 beordret den daværende georgiske presidenten Mikheil Saakasjvili, en ytterliggående nasjonalist, et militært angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia. Resultatet ble krig mot Russland, et georgisk sammenbrudd og erklæring av Sør-Ossetia og Abkhasia, en annen utbryterrepublikk, som selvstendige stater.

Etter Saakasjvili-regimets kollaps i 2012–13 har mer pragmatiske georgiske ledere forsøkt å gjenopprette forholdet til Russland, primært av økonomiske grunner. Men som utbruddet av de anti-russiske demonstrasjonene i 2019 viste, er det lett å ødelegge disse normaliseringsbestrebelsene.

Georgia er imidlertid henvist til å samarbeide med Russland om landet ikke skal bli en avkrok eller en del av Midtøsten og den islamske verden. Russland er en viktig økonomisk samarbeidspartner for Georgia. Og russiske turister og georgisk eksport av vin og andre produkter til naboen i nord holder den georgiske økonomien på bena. Den eneste måten Georgia kan drive handel med Europa og resten av verden på er via Svartehavet. Og Svartehavet er etter Krims gjenforening med Russland i 2014 kontrollert av Den russiske føderasjon.

Nøkterne georgiske politikere forstår dette. Og deres ønske om i det minste å opprettholde normale økonomiske forbindelser med Russland støttes av eldre georgiere som husker den gode tiden i Sovjetunionen, og som gjerne vil knytte Georgia tettere til Russland og andre tidligere sovjetrepublikker. Men yngre georgiere som har vokst opp etter Sovjetunionens sammenbrudd, deler ikke den eldre generasjons sovjetnostalgi og positive følelser til Russland. Og de er derfor lettere et offer for vestlig anti-russisk propaganda, noe ikke minst amerikansk etterretning vet å benytte seg av.

Les om farene for en fargerevolusjon i Kasakhstan her.

Les om opplysninger som tyder på at georgiske nasjonalister, sammen med baltere, stod bak drapene på Majdan i tilknytning til statskuppet i Ukraina i 2014, her.

Publisert på Resett 29. juni 2019.

Publisert i Annet | Legg igjen en kommentar

Putin forsvarer nasjonale prosjekter

Vladimir Putin, omgitt av staben som muliggjorde tv-møtet med befolkningen.

Den 20. juni fant Vladimir Putins årlige tv-overførte møte med befolkningen sted, en seanse den russiske presidenten gjennomførte for 17. gang. Befolkningens interesse for utspørringen av Putin var som vanlig enorm. Flere titalls millioner oppgis å ha sett den over fire timer lange tv-sendingen. Og i forkant av sendingen skal det ha kommet inn over to millioner spørsmål.

Putin var som vanlig i storform og svarte – uten å ha noe annet å støtte seg på enn sin egen hukommelse – på nærmere 90 spørsmål ved å referere til et stort antall tall og faktaopplysninger.

Det store flertall av spørsmålene dreide seg om folks hverdag. Hundretusener skal ha sendt inn spørsmål som dreide seg om priser og lønninger, pensjoner, prisene på kommunale tjenester, boligbygging, helsetilbud, dyre medisiner og støtte til barnefamilier. Andre spørsmål dreide seg om kamp mot korrupsjon, et stivbent byråkrati og små næringsdrivendes situasjon.

Putins hovedbudskap var at Russland hadde gjennomlevd en periode med økonomisk nedgang, primært som en følge av lave priser på olje, gass og andre naturressurser, at nedgangen var blitt avløst av vekst, men at veksten var altfor liten til at landet kunne hevde seg i den globale økonomiske kampen.

Videre bekjente Putin seg til de såkalte nasjonale prosjektene, altså 12 kjempeprosjekter, knyttet til blant annet demografi, helse, utdanning, boligbygging, vitenskap og utviklingen av en digital økonomi. Hensikten med prosjektene, som Putin satte i gang i mai 2018 da han tiltrådte sin fjerde presidentperiode, er å gjøre Russlands økonomi til en av de fem største i verden innen 2024.

Som svar på et spørsmål om hvilke resultater de nasjonale prosjektene hadde gitt, hva befolkningen kunne forvente seg i fremtiden, og om prosjektene i det hele tatt var gjennomførbare, erklærte Putin at det var nødvendig å konsentrere ressursene og å tenke strategisk. Bare ved å utvikle en moderne, høyteknologisk økonomi kunne befolkningen sikres en høy levestandard.

Les mer om Putins oppfatninger om politikk og økonomi.

Svaret viser at Putin kan karakteriseres som tilhenger av såkalt dirigentisme, en betegnelse som refererer til den formen for kapitalisme som ble utviklet i Frankrike etter annen verdenskrig, der staten trakk opp hovedlinjene for den økonomiske utviklingen, stimulerte investeringer i strategisk viktige næringer og eide nøkkelnæringer som jernbaner og elektrisitetsforsyning.

Allerede i sin doktoravhandling fra 1997, Strategisk utnyttelse av råvarer under en fremvoksende markedsøkonomi, der han argumenterer for å bruke råvarenæringen til å modernisere russisk økonomi, tar Putin til orde for å opprette halvstatlige gigantselskaper som kan hevde seg i den internasjonale konkurransen.  Og i budskapet til nasjonen da han ved årsskiftet 1999/2000 ble innsatt som president, Russland ved inngangen til et nytt årtusen, som kan oppfattes som en sammenfatning av Putins politiske oppfatninger, erklærer han at staten vil måtte spille en langt viktigere rolle for samfunnsutviklingen i Russland enn i vestlige land som USA og Storbritannia.

En forløper for de nasjonale prosjektene utgjør for øvrig de såkalte Mai-dekretene fra 2012, som blant annet omfatter et ambisiøst program for å skape 25 millioner nye arbeidsplasser i høyteknologiske næringer innen 2020.

Utenrikspolitiske temaer ble i liten grad berørt under utspørringen av Putin. Det kanskje mest interessante den russiske presidenten sa om utenrikspolitikk, var at han mente at de vestlige økonomiske sanksjonene uansett ville ha blitt innført og knapt hadde noe å gjøre med hva Russland foretok seg som utenrikspolitisk aktør. Og som svar på et spørsmål om han ikke burde hjelpe Ukrainas unge og uerfarne president Vladimir Zelenskij, erklærte Putin at det var opp til Zelenskij å innfri sine valgløfter om fred ved å beordre våpenhvile, å oppheve den økonomiske blokaden av opprørskontrollerte områder og å innlede forhandlinger med de østukrainske opprørerne.

Bildet tv-utspørringen etterlot, var at Putin er en dyktig, selvsikker, kunnskapsrik og pragmatisk leder. Og denne formen for leder setter det store flertall av den russiske befolkningen åpenbart pris på.

Se Putins tv-møte med befolkningen, dubbet til engelsk, her.

Les om Putins maratonpressekonferanse i desember 2018 her.

Les om Putins tv-overførte møte med befolkningen i juni 2018 her.

Publisert på Resett 21. juni og trykket i Friheten 4. juli 2019.

Publisert i Putin, Russisk økonomi, Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

Nedskytingen av Boeing 777 over Øst-Ukraina: historien om vestlig journalistikks sammenbrudd

Rester av Boeing 777 som 17. juli 2014 ble skutt ned over Øst-Ukraina.

Siste nytt i historien om nedskytingen av Boeing 777 over Øst-Ukraina 17. juli 2014 er at tre russere og en ukrainer har blitt siktet for nedskytingen, og etter planen skal stilles for retten i Nederland in absentia. Denne siktelsen er i beste fall mangelfull siden den ikke omfatter personene som iscenesatte og derfor må bære mesteparten av ansvaret for nedskytingen av passasjerflyet.

Det vi vet om nedskytingen av Boeing 777, en tragedie som kostet 298 mennesker livet, er at ukrainske myndigheter med overlegg sendte et passasjerfly inn i en krigssone der et ukrainsk militærfly kort tid i forveien var blitt nedskutt. Vi vet også at Kiev-regimet hadde alt å tjene på at de østukrainske opprørerne ble lurt til å skyte ned flyet, siden dette ville stille opprørerne i et negativt lys i verdensopinionen. Og vi vet at opprørerne ikke hadde noe å tjene og mye å tape på å skyte ned flyet.

Hvorvidt det var et ukrainsk luftvernbatteri som skjøt ned passasjerflyet etter ordre fra ukrainske myndigheter, eller opprørerne som skjøt ned flyet fordi de trodde det var et ukrainsk militærfly, spiller mindre rolle siden nedskytingen uansett ble iscenesatt fra ukrainsk side.

Morderne som med overlegg forårsaket nedskytingen av passasjerflyet, befinner seg i Kiev. Men det er lite trolig at de vil bli stilt for retten siden de har mektige støttespillere i Washington og andre steder.

En sammenlikning kan være på sin plass: Dersom israelske myndigheter under Gaza-krigen i 2008–09 hadde sendt et passasjerfly inn over Gaza og flyet var blitt skutt ned, ville Israel med all mulig grunn ha fått skylden for nedskytingen, også om flyet var blitt skutt ned av palestinske aktivister.

Resonnementer av denne type forsøkte jeg i dagene etter nedskytingen av passasjerflyet over Øst-Ukraina å presentere for journalister i NRK, Tv2, Norsk Telegrambyrå og en håndfull riksaviser. Men de nektet alle som en å høre på mine argumenter. Og noen av dem ble sinte og anklaget meg for å spre russisk propaganda.

Når en samlet journaliststand nekter å stille det som burde være det mest opplagte av alle journalistiske spørsmål – hvem er det som tjener på en hendelse –, er det journalistikkens sammenbrudd vi er vitne til.

Slike journalistiske sammenbrudd har vi opplevd også i andre saker. Det er nok å nevne drapene på Majdan i 2014, som ukrainske myndigheter nekter å etterforske, påstandene om at syriske myndigheter står bak diverse gassangrep mot sivilbefolkningen (som de har null å tjene på, og som av en eller annen grunn alltid forekommer i situasjoner der syriske regjeringsstyrker er i ferd med å nedkjempe de islamittiske opprørerne), Skripal-saken, der vestlige massemedier godtar at Sergej Skripal og hans datter har forsvunnet, slik at ingen kan intervjue dem, og anklagene om at Iran for noen dager siden har angrepet to tankskip – til tross for at det ville være fullstendig vanvittig på denne måten å fremprovosere et amerikansk angrep.

De eneste som stiller kritiske spørsmål, er Steigan.no, Friheten, Resett og andre såkalte alternative medier, som de etablerte mediene bedriver en hysterisk hets- og boikottkampanje mot.

Men det journalistiske sammenbruddet i form av fravær av kritiske spørsmål og fortielse av viktige faktaopplysninger har – i det minste i norske massemedier – aldri vært så totalt som i historien om den tragiske nedskytingen av Boeing 777 over Øst-Ukraina.

Les om russiske myndigheters presentasjon av hva de mener er bevis for at Boeing 777 ble skutt ned av et ukrainsk luftvernbatteri her.

Hør min kommentar til Sputnik Radio om nedskytingen av Boeing 777 her.

Trykket i Friheten 4. juli 2019.

Publisert i Annet, Massemedias russlanddekning, Ukraina | 1 kommentar

Mektig aksjon for arrestert russisk journalist

«Jeg er Ivan Golunov.» Førstesiden til næringslivsavisen Vedomosti.

Den 6. juni ble Ivan Golunov, en russisk journalist som arbeider for den latviskbaserte nettavisen Meduza, arrestert i sentrum av Moskva, mistenkt for narkotikaomsetning. Hans leilighet ble ransaket, og politiet hevdet å ha kommet over narkotika. Kort etter ransakelsen ble Golunov anklaget for narkotikaomsetning i stor målestokk, et brudd på straffeloven som kan resultere i 20 års opphold i en straffekoloni.

Golunovs tilhengere hevdet at politiet hadde plantet narkotika i leiligheten hans for å få et påskudd til å arrestere ham, og at saken var blitt igangsatt fordi journalisten på grunn av sine artikler om korrupsjon i den russiske eliten, blant annet i byadministrasjonen i Moskva, hadde truet mektige interesser.

Selve Golunov-saken er det for utenforstående vanskelig å ta stilling til. Det man kan gjøre, er å kommentere reaksjonene på arrestasjonen av Golunov.

At den vestlige menneskerettighetsindustrien og dens russiske avleggere fordømte arrestasjonen, og at vestlige journalister skrev om politistatsmetoder og mangel på pressefrihet i Putins Russland var som forventet. Det kanskje uventede var at russiske journalister og massemedier av alle sjatteringer, inkludert såkalte regimetro massemedier, satte i gang en massiv støtteaksjon for Golunov.

De mektige næringslivsavisene RBK, Kommersant og Vedomosti hadde alle 10. juni ”Jeg/Vi er Ivan Golunov” som førstesideoppslag. På Ukesnyhetene, russisk statlig tvs flaggskip, 9. juni sa Dmitrij Kiseljov, mannen Vesten har utpekt til Putins sjefspropagandist og ført opp på en sanksjonsliste, at politiet hadde begått grove tjenestefeil, og at bilder av narkotika politiet hevdet å ha funnet i leiligheten til Golunov, hadde vist seg ikke å ha noe med saken å gjøre – samtidig som han advarte mot å gjøre en avgud av Golunov og understreket at Russland var en rettsstat med full ytringsfrihet.

Izvestija meldte 11. juni at det russiske menneskerettighetsombudet, Tatjana Moskalkova, overfor Putin hadde uttrykt bekymring for behandlingen av Golunov, herunder bruk av fysisk vold under pågripelsen av journalisten. Komsomolskaja Pravda publiserte 9. juni en artikkel der budskapet var at Golunov utvilsomt ville bli løslatt på grunn av de omfattende protestene pågripelsen av ham hadde utløst, men at dette ikke løste problemet med tusenvis av andre mennesker som var blitt dømt til harde straffer for besittelse av narkotika som kunne ha blitt plantet på dem.

Den liberale avisen Nezavisimaja Gazeta skrev 10. juni: ”Til saken mot Golunov, inklusive omstendighetene ved og grunnene til hans pågripelse, var det helt fra begynnelsen knyttet ikke få spørsmål, de blir stadig flere, og både ikke-statlige og statlige massemedier stiller dem. En situasjon der det hos en undersøkende journalist plutselig påvises narkotika, og dertil akkurat så mye som skal til for å reise en alvorlig straffesak, fremkaller, mildt sagt, tvil og mistanke.”

Hundrevis av artikler av denne type har etter pågripelsen av Golunov blitt publisert av russiske massemedier.

Og protestene førte frem. Den 11. juni meddelte innenriksminister Vladimir Kokoltsev at saken mot Golunov var blitt henlagt siden intet straffbart forhold var blitt påvist, samtidig som han bebudet en ”oppvask” i politiet.

Vestlige massemedier vil garantert bruke denne saken til å snakke om politistatsmetoder, manglende rettssikkerhet og pressens vanskelige kår i Russland.

At maktovergrep og forsøk på å kneble journalister finner sted i Russland er det ingen grunn til å legge skjul på. Men kjernen i denne saken er ikke maktovergrep og forsøk på å kneble journalister – som sannsynligvis forekommer overalt på kloden – men den profesjonelle solidariteten en samlet russisk journaliststand utviste i forhold til en kollega som mye tydet på at var blitt utsatt for en konstruert anklage om en alvorlig forbrytelse på grunn av sitt virke som journalist.

Ville vestlige journalister ha oppvist den samme profesjonelle solidariteten? Ville de kollektivt ha protestert dersom en journalist som arbeidet for en utenlandsbasert regimekritisk avis, var blitt utsatt for noe man kunne oppfatte som forsøk på å tvinge vedkommende til taushet?

For å besvare det spørsmålet er det fristende å kommentere hets- og boikottkampanjen som i dag pågår mot den regimekritiske norske nettavisen Resett.

Redaktøren og de ansatte i Resett karakteriseres som rasister, nazister, quislinger, kloakkrotter og liknende. Aksjonærene i Resett henges ut. Og aktivister skryter av at de har fått firmaer til ikke å annonsere i Resett.

Man skulle ha trodd at den type opptreden ville ha blitt fordømt av norske redaktører og journalister som anslag mot ytringsfriheten. Men nei. De tier eller roser hets- og boikottkampanjen. Ja, det har gått så langt at personer som selv er journalister, skryter av at de har bidratt til annonseboikotten av Resett.

Og disse selvgode representantene for den såkalte fjerde statsmakt mener at de er kallet til å kommentere forfølgelse av opposisjonsorganer og innskrenkning av ytringsfriheten i andre land. Hykleriet og dobbeltmoralen kjenner ingen grenser. Hadde en russisk opposisjonsavis blitt utsatt for den samme behandlingen som Resett, ville norske redaktører og journalister ha krevd at våre myndigheter protesterte og tok saken opp i internasjonale fora.  At en hjemlig konkurrent som Resett utsettes for en hets- og boikottkampanje synes de åpenbart at er i sin skjønneste orden.

Les om hets- og boikottkampanjen av Resett her.

Hva kan Resett gjøre? Når en statssekretær offentlig kan støtte annonseboikotten av Resett uten at det får noen følger for ham, er nettavisen i realiteten berøvet enhver form for vern og utlevert til en mccarthyistisk hetskampanje.

Kanskje Resett burde henvende seg til russiske journalister og massemedier og be dem om å protestere mot forfølgelsen av annerledes tenkende her på berget?

Les om hvordan demoniseringen av Russland i våre massemedier har nådd så langt at norske sportsjournalister fremstilles som et mål for russisk etterretning, her.

Les om hvordan våre massemedier nekter å fortelle at den russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj (”mannen som truer Putin”) er en ekstrem nasjonalist som har oppfordret til å skyte kaukasiere, her.

Publisert på Resett 12. juni og trykket i Friheten 20. juni 2019.

Publisert i Annet, Massemedias russlanddekning, Russisk politikk | Legg igjen en kommentar