Har Vladimir Zelenskij en sjanse?

Vladimir Zelenskij, underholdningsartisten uten politisk erfaring, mannen som ble folkehelt etter å ha spilt president i en såpeopera, har vunnet annen runde av det ukrainske presidentvalget med ca 73 prosent av de avgitte stemmene. Valgseieren var knusende og umuliggjorde enhver form for kupp eller tilsidesetting av valgresultatet. Petro Porosjenko, den sittende presidenten, har innrømmet sitt nederlag.

Vladimir Zelenskij, underholdningsartisten uten politisk erfaring, har vunnet presidentvalget.

Zelenskij har fått en tilslutning fra velgerne statsledere og politikere i de fleste land bare kan drømme om. Og han har vunnet valget i alle deler av Ukraina, noe ingen tidligere presidentkandidat har klart.

Utfordringene Zelenskij står overfor er imidlertid enorme. Han må sette oligarkene på plass. Han må rydde opp i korrupsjon og vanstyre.  Han må avvæpne de høyreekstremistiske bandene som terroriserer befolkningen. Han må gjenreise en sammenbrutt økonomi. Han må løse det nasjonale spørsmålet. Han må slutte fred med den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina. Han må finne en løsning på Ukrainas utenrikspolitiske utfordringer som gjør at landet opphører å være en pingpongball i storpolitikken. Han må frigjøre seg fra USA. Og han må inngå en avtale med Putin.

Da Ukraina ble en selvstendig stat i 1991, var landet industrielt godt utviklet, og levestandarden var høyere enn i Russland. Som i andre tidligere sovjetrepublikker klarte imidlertid de såkalte oligarkene, en gruppe skruppelløse rikinger, å tilta seg makten i politikk, samfunnsliv og økonomi. Og resultatet ble korrupsjon og vanstyre. En viktig grunn til at dette kunne skje, var at man ikke klarte å løse det nasjonale spørsmål, med uendelige stridigheter om språk og kultur som gjorde at befolkningen ikke klarte å samle seg for å sette oligarkene på plass, som resultat.

Skal Zelenskij bli noe annet enn enda en mislykket ukrainsk statsleder, må han løse det nasjonale spørsmålet.

Og den eneste måten å løse det nasjonale spørsmålet i et land som Ukraina – som er så sammensatt at det knapt er noe land – er å gjøre landet til en løs føderasjon som Sveits der de viktigste språkene er likestilt, og der befolkningen i de ulike regionene har vidtgående selvstyre i forhold til språk, kultur og andre spørsmål.

Det at Zelenskij selv er russiskspråklig, at han har vunnet valget i alle deler av Ukraina, og at valgresultatet var en dundrende avvisning av den anti-russiske nasjonalismen Petro Porosjenko og dagens makthavere har stått for, gir ham en sjanse til å ta tak i det betente nasjonale spørsmålet på en konstruktiv måte, for eksempel ved å oppheve en nylig vedtatt lov som gjør ukrainsk til det eneste offisielt tillate språk, og som legger opp til en massiv ukrainifisering.

Å oppheve denne loven vil imidlertid være å utfordre nasjonalistiske krefter, heriblant de bevæpnede høyrenasjonalistiske bandene som i dag har stor makt, og vil bokstavelig talt være forbundet med livsfare.

Zelenskij har sagt at han vil foreta en storrengjøring i statsapparatet og bytte ut alle som kan knyttes til tidligere tiders oligarkstyre. Og at han eventuelt også vil oppløse Radaen og utskrive nyvalg.

Vladimir Putin reddet Russland fra oligarkene. Men han hadde en maktbasis. Og til tross for krigen i Tsjetsjenia var det nasjonale spørsmål langt mindre betent i Russland enn i Ukraina.

Men hvilken maktbasis har Zelenskij til å gjøre dette? I Russland klarte Vladimir Putin etter å ha kommet til makten i 2000 å sette oligarkene på plass, blant annet ved å frata dem kontrollen over de nasjonale tv-kanalene. Men den sittende presidenten, Boris Jeltsin, hadde tildelt ham kontroll over statsapparatet, og selv kom Putin fra sikkerhetstjenesten, så han hadde derfor en maktbasis.

Hadde en person som Zelenskij, som har sagt at han vil være president for alle ukrainere, og at han vil la befolkningen avgjøre spørsmål som forholdet til Nato og EU ved folkeavstemning, kommet til makten etter statskuppet i 2014, ville det sannsynligvis ikke ha blitt noe opprør i Øst-Ukraina. I dag – da over 13 000 personer har blitt drept i den ukrainske borgerkrigen – er det tvilsomt om forsoningspolitikken Zelenskij sier at han vil stå for vil kunne muliggjøre en avslutning av borgerkrigen og en reintegrering av opprørsrepublikkene Donetsk og Lugansk i Ukraina.

Nesten alle i opprørsrepublikkene betrakter Kiev som en fiende som vil drepe eller fordrive dem, det vet jeg etter selv å ha besøkt området høsten 2018.

Skal Ukraina opphøre å være en pingpongball i storpolitikken, må landet grunnlovsfeste at det skal være nøytralt, og at det ikke vil tillate fremmede styrker og baser på sitt territorium. Det må få på plass ordninger som gjør det umulig å oppheve en slik grunnlovsfestet nøytralitet. Og det må oppnå en form for avtale med Russland, USA, EU og sine nabostater der disse garanterer dets nøytralitet.

Porosjenko har vært amerikanernes president og ført en utenrikspolitikk som har gått ut på stadig å provosere Russland. Denne politikken har kostet Ukraina tusenvis av drepte og skadede personer, enorme ødeleggelser og en sammenbrutt økonomi, og har ikke gitt landet noe som helst til gjengjeld. Skal Zelenskij få Ukraina opp av grøfta, må han frigjøre landet fra Washingtons grep og orientere det mot Russland, EU og Ukrainas nabostater.

Mange har uttrykt bekymring for at den politiske nykommeren Zelenskij ikke skal klare å stå opp mot Putin. Det er større grunn til å spørre hvorvidt han vil klare å stå opp mot Washington.

Zelenskij er nødt til å inngå en avtale med Putin. Å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina og å få økonomien til å fungere igjen er ikke mulig uten å få til et samarbeid med Russland. Så lenge man i Kiev betrakter Russland som en fiende, vil det knapt heller være mulig å løse det nasjonale spørsmålet.

For å gjenopprette et normalt forhold til Russland vil man fra ukrainsk side imidlertid ikke bare måtte akseptere Krims gjenforening med Russland ved folkeavstemningen i 2014, men også at Donbass – dersom området i det hele tatt skal ha en tilknytning til Ukraina – får så mye selvstyre at regionen bare på papiret vil være ukrainsk. Og man vil fra russisk side utvilsomt kreve garantier mot at Ukraina skal kunne melde seg inn i Nato og mot at landet inngår en avtale med EU som stenger Russland ute, for eksempel at landet omdannes til en føderasjon der de ulike regionene har mulighet til å nedlegge veto mot en utenrikspolitisk kurs de misliker.

For å inngå denne type avtaler – som er det eneste alternativet til fortsatt krig og oppløsning – kreves det at Zelenskij og kretsen rundt ham er både patrioter og pragmatikere, og at de har mot nok til å foreta avgjørelser som vil provosere ekstremnasjonalistiske deler av befolkningen.

En pekepinn på hva vi kan forvente oss fra Zelenskij, vil være hans første statsbesøk etter innsettelsen som president.

Han bør dra til Moskva og inngå en avtale med Putin. Men det kommer neppe til å skje. Det vi kan håpe på, er at han drar til Berlin eller Paris som et tegn på at han forsøker å få europeisk støtte til å gjenopplive de sammenbrutte Minsk-avtalene om hvordan borgerkrigen i Ukraina skal kunne bringes til opphør gjennom politiske reformer og desentralisering. Det verste vil være at Zelenskij drar til Washington. Det vil være et tegn på at han allerede har blitt en amerikansk marionett som Porosjenko, med fortsatt krig og oppløsning som resultat.

Det er lov å håpe på at Zelenskij skal utrette et mirakel og redde Ukraina. Gitt de enorme utfordringene Ukraina står overfor, hvor lite handlefrihet han og kretsen av politiske amatører han omgir seg med har, og fraværet av en selvstendig maktbasis han kan støtte seg på, tyder imidlertid mye på at Zelenskij vil bli en ukrainsk utgave av Macron. Altså en person som hevdet at han representerte noe nytt og grenseoverskridende, og som nesten alle trodde og stemte på, men som knapt klarte å utrette noe som helst, og som snart ble forhatt av mesteparten av befolkningen.

Les om hvordan Russlands utenriksminister Sergej Lavrov i et intervju i desember 2018 erklærte at det ikke finnes noe alternativ til Minsk-avtalene, her.

Les om hvordan president- og parlamentsvalget i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk i november 2018 var en demonstrasjon av befolkningens ønske om å bli opptatt i Den russiske føderasjon, her.

Publisert på Resett 22. april 2019.

Reklamer
Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Lukasjenko truer med å stenge oljeledninger

Russlands leder Vladimir Putin og Aleksandr Lukasjenko har et avvikende syn på mange spørsmål.

Den 11. april kom Hviterusslands leder Aleksandr Lukasjenko med en utilslørt trussel mot Russland: ”Dersom det er nødvendig å vedlikeholde oljeledninger som går gjennom Hviterussland, så gå i gang med å vedlikeholde dem. For alt det gode vi gjør for Den russiske føderasjon, vender seg alltid til det onde for oss. Nå har de blitt så frekke at de prøver å vri om hendene på oss.” (Nezavisimaja gazeta 11.04.2019: ”Lukasjenko bedriver utpressing av Moskva ved hjelp av gassledning”).

Foranledningen til utsagnet – som vitner om Lukasjenkos frustrasjon og maktesløshet, gitt at Russland ikke er avhengig av å eksportere olje via Hviterussland – var at russiske myndigheter fra 12. april har forbudt import av epler og pærer fra Hviterussland, et importforbud som kommer i tillegg til diverse andre begrensninger av innførselen av landbruksprodukter fra Hviterussland, blant annet et midlertidig forbud mot import av oksekjøtt.

Disse russiske tiltakene betegnet Lukasjenko som økonomiske sanksjoner: ”De utsettes selv for sanksjoner og fordømmer dem, og her støtter jeg dem fullt og helt. Men på samme tid kriger de mot sine nærmeste allierte med det samme våpenet.”

Svaret fra Moskva, fremført av Putins pressesekretær Dmitrij Pskov, var en karakteristikk av språkbruken til den hviterussiske lederen som upassende og en forsikring om at man fra russisk side ikke hadde til hensikt å innføre noen sanksjoner.

Det som har frembrakt denne konfliktfylte situasjonen, er særlig to forhold: For det første er man fra russisk side provosert over at hviterusserne har solgt landbruksprodukter de selv har importert fra Polen og andre EU-land til Russland, og dermed har bidratt til å omgå det russiske forbudet mot import av landbruksprodukter fra EU, som ble innført som svar på vestlige økonomiske sanksjoner mot Russland i tilknytning til konflikten i Ukraina.

Og for det andre har man fra russisk side i de siste årene begynt å heve prisen på olje- og gassleveranser til Hviterussland, som riktignok fremdeles er betydelig lavere enn prisen andre land betaler. Disse prisforhøyelsene har Lukasjenko og den hviterussiske ledelsen reagert svært negativt på og fått dem til å kreve høyere betaling fra Russland for olje- og gasseksport til Europa via Hviterussland.

Spørsmålet er om vi er vitne til en fundamental omlegging av den russiske politikken overfor Hviterussland.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 forsynte Russland Hviterussland – som landet siden 1997 har vært forent med i en løs union, Unionsstaten Russland og Hviterussland – og Ukraina med billig olje og gass, samtidig som man importerte store mengder landbruksprodukter fra de to slaviske naborepublikkene og gav dem diverse andre fordeler. Denne politikken kostet Russland store beløp og rammet også russiske bønder. Men den russiske ledelsen mente at det var en pris det av militærstrategiske og geopolitiske grunner var nødvendig å betale for å forhindre at Hviterussland og Ukraina knyttet seg opp mot Vesten.

Det vestligstøttede statskuppet i Ukraina i 2014, som fant sted til tross for at flere titalls milliarder dollar i de foregående årene var blitt brukt på subsidier og støtte til Kiev, viste begrensningene ved en politikk som gikk ut på å kjøpe seg venner.

Kanskje har man i Moskva kommet til at man ikke har noen forsikring mot hendelser som statskuppet i Ukraina i 2014, uansett hvor mye man tilbyr i form av billig olje og gass, subsidier og andre fordeler, og at man derfor like gjerne kan slutte å støtte fattigere naboer?

Eller man kan ha kommet til at normale økonomiske forbindelser er bedre egnet til å knytte land sammen enn milde gaver som oppmuntrer til kravstorhet og forsøk på utpressing?

Russlands opptreden i forhold til Krim og Øst-Ukraina etter statskuppet i Ukraina har dessuten med all mulig tydelighet vist at landet har evne og vilje til å forsvare egne geopolitiske interesser, noe hverken Lukasjenko eller vestlige ledere bør ha grunn til å tvile på. Og vestlige ledere, som opprinnelig virket entusiastiske i forhold til å knytte Ukraina til Vesten, har for lengst oppdaget hvor korrupt og lite effektiv den ukrainske økonomien er, og skyr i dag Ukraina som pesten. Og de har neppe heller noe ønske om å bruke enorme summer på å forvandle en hviterussisk økonomi som har bevart mange trekk fra sovjettiden, til en markedsøkonomi.

I en situasjon der det er åpenbart at forsøk på å knytte Hviterussland til Nato og andre vestlige strukturer ville føre til en likvidering av den hviterussiske staten, og der vestlige land ikke virker særlig interessert i å involvere seg i Hviterussland, har Moskva knapt noen grunn til å bruke milliarder av dollar på å subsidiere det hviterussiske regimet.

Les om hvordan Lukasjenko manøvrerer mellom Russland og Vesten her.

Les hvordan Lukasjenko manøvrerer mellom Moskva og Kiev her.

Publisert på Resett 13. april 2019.

Publisert i Annet, Russisk utenrikspolitikk, Samveldet av uavhengige stater | Legg igjen en kommentar

Porosjenko kan bare bli gjenvalgt ved massivt valgfusk

Petro Porosjenko i telefonen. Er det Donald Trump som ringer og sier at det er på tide å pakke kofferten?

Første runde av det ukrainske presidentvalget er avsluttet, og resultatene er følgende: Vladimir Zelenskij 30,3 prosent, Petro Porosjenko 15,9 prosent, Julija Timosjenko 13,4 prosent, Jurij Bojko 11,6 prosent og Anatolij Gritsenko 7 prosent. Disse tallene viser at Petro Porosjenko bare kan bli gjenvalgt som president ved hjelp av massivt valgfusk.

Valgutfallet viser at langt flere har stemt på Zelenskij enn mange valgeksperter og politologer hadde spådd. Folk har ikke bare som uttrykk for protest sagt til meningsmålere at de ville stemme på outsideren Zelenskij, men faktisk stemt på ham. Valgdeltakelsen i de østlige og sørlige regionene av Ukraina der mange har stemt på Zelenskij, har også vært høyere enn mange hadde forventet.

Ved annen valgomgang 21. april vil utvilsomt tilnærmet alle som har stemt på den russiskvennlige presidentkandidaten Jurij Bojko, stemme på Zelenskij for å hindre at Porosjenko, som de gir skylden for krigen mot den opprørske befolkningen i Donbass, skal bli gjenvalgt.

Julija Timosjenko har, i likhet med Zelenskij, offentlig uttalt at hun vil stille Porosjenko for retten for korrupsjon og maktmisbruk dersom hun blir valgt til president. Timosjenko og Zelenskij har derfor begge grunn til å frykte Porosjenkos hevn dersom han skulle lykkes i å bli gjenvalgt som president, og det er grunn til å tro at de vil forene seg i kampen mot ham.

Etter sigende skal det allerede være innledet forhandlinger mellom Zelenskij og Timosjenko, og man kan forvente at de inngår en avtale. For eksempel at Zelenskij lover Timosjenko statsministerposten mot at hun oppfordrer sine tilhengere til å stemme på ham.

Som om dette ikke var nok, har tidligere forsvarsminister Anatolij Gritsenko, en kjent eksponent for den vestukrainske nasjonalismen som i første valgomgang fikk 7 prosent av stemmene, i et tv-intervju like etter at valgdagsmålingene var blitt kjent erklært at Porosjenko er en kjeltring han selv aldri ville stemme på: ”Jeg ønsker ikke fem nye år for Ukraina med falskhet, bedrag og utplyndring. [- – -] Jeg vil ikke stemme på Petro Porosjenko; jeg kjenner ham godt.”

Se Gritsenkos karakteristikk av Porosjenko her.

Også Oleg Ljasjko, leder for det nasjonalistiske og venstrepopulistiske Radikale partiet, som fikk 5,3 prosent av stemmene ved presidentvalget og endte på syvende plass, har gjentatte ganger omtalt Porosjenko som en skurk – ja, han har til og med karakterisert presidenten som en forræder som burde skytes.

Presidentkandidater som 60–70 prosent av velgerne stemte på ved første valgomgang, har altså erklært at de betrakter Porosjenko som en kjeltring og bedrager eller det som verre er, og at det ville være en ulykke for Ukraina dersom han ble gjenvalgt som president.

Dette viser hvor misfornøyde de fleste ukrainere er med Porosjenko som de gir skylden for en sammenbrutt økonomi, krigen i Donbass, korrupsjon og andre problemer.

Den eneste mulighet Porosjenko i en slik situasjon har til å vinne annen valgomgang er å utnytte sin kontroll over valgkommisjonen og statsapparatet til å forfalske flere millioner stemmer – eventuelt etter å ha fremprovosert en krise i forhold til Russland eller opprørsrepublikkene i Donbass for å få et påskudd til å erklære unntakstilstand.

Er dette hva som venter Porosjenko dersom han prøver å klamre seg til makten?

Men dersom Porosjenko skulle bli gjenvalgt ved det knapt noen ville tvile på at var massivt valgfusk, ville det kunne utløse så mye sine og frustrasjon at et nytt Majdan-opprør ville kunne bryte ut.

Et vesentlig poeng i den sammenheng er at Porosjenko har blitt så mektig og egenrådig at han truer de andre oligarkene, noe som vil kunne få dem til å støtte et opprør mot ham – akkurat som de i 2013–14 arrangerte og støttet opprøret mot ”superoligarken” Viktor Janukovitsj.

Porosjenko har allerede kommet i konflikt med sin egen innenriksminister og de høyrenasjonalistiske bandene han tidligere har støttet seg på. I de siste ukene har høyrenasjonalistene nærmest drevet klappjakt på Porosjenko og tvunget ham til å avbryte flere valgmøter. Kanskje er dette et tegn på at oligarker og andre mektige krefter er i ferd med å utløse et nytt Majdan-opprør?

Endelig er det grunn til å spørre om amerikanerne vil tillate at Porosjenko stjeler seg til en ny presidentperiode ved hjelp av omfattende valgfusk med folkelig misnøye og mulige kupp og opprør som resultat.

Kanskje vil det bli inngått en avtale der Porosjenko blir lovet asyl for seg og pengene sine i et vestlig land mot at han lar Zelenskij vinne presidentvalget?

Les om hvordan Porosjenko har kommet i konflikt med sin egen innenriksminister og de høyrenasjonalistiske bandene her.

Les om hvordan opposisjonen like før presidentvalget prøvde å avsette Porosjenko ved å stille ham for riksrett her.

Les om hvordan Porosjenko i november 2018 fremprovoserte en krise i forhold til Russland ved å sende ukrainske marinefartøyer inn i Kertsj-stredet ved Krim her.

Publisert på Steigan.no 2. april  og trykket i Friheten 11. april 2019.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Hva gjør Russland dersom Petro Porosjenko blir gjenvalgt som president?

Nikolaj Patrusjev.

Den 25. mars gav sekretær i Den russiske føderasjons sikkerhetsråd Nikolaj Patrusjev et intervju til avisen Izvestija der han snakket om alt fra internettsikkerhet til Russlands forhold til USA. Naturligvis kommenterte Patrusjev også situasjonen i Ukraina, og han kom i den forbindelse med en klar advarsel om hva som vil kunne komme til å skje dersom Petro Porosjenko blir gjenvalgt som president.

”I dag styres Ukraina utenfra, nærmere bestemt fra Washington. Amerikanerne hevder selv at de vil støtte enhver kandidat som blir valgt. Men det er fullstendig åpenbart at de satser på Porosjenko, som oppfyller alle ordrer fra sine transatlantiske kuratorer. [- – -] Folket i Ukraina, derimot, forbinder Porosjenko med nasjonalistisk-ekstremistiske banders tøylesløse utfoldelse, massive brudd på menneskerettighetene og retten til fri religionsutøvelse, korrupsjonsskandaler, økonomisk oppløsning og utarming av befolkningen [- – -] En Porosjenko som fortsatt er ved makten, vil ikke føre til en normalisering av de russisk-ukrainske forbindelsene. [- – -] En valgseier til ham som en følge av grovt valgfusk vil skjerpe de politiske og sosio-økonomiske motsetningene i samfunnet inntil Ukrainas mulige sammenbrudd.”

Patrusjev, som var sjef for Den føderale sikkerhetstjenesten FSB i 2000–08, og som har vært sekretær i Sikkerhetsrådet fra 2008 til i dag, er en nær venn og medarbeider av Vladimir Putin og kanskje den mektigste person i Russland etter presidenten selv. Når Patrusjev ikke bare gjentar anklagene Putin og andre russiske politikere har fremsatt mot dagens ukrainske regime, men syv dager før første runde i det ukrainske presidentvalget rett ut erklærer at et gjenvalg av Porosjenko vil kunne føre til Ukrainas sammenbrudd, er det grunn til å reflektere over hva dette politiske signalet kan bety.

For Moskva er det åpenbart ikke likegyldig hvem som vinner det ukrainske presidentvalget. Ut fra alle solemerker er det bare tre kandidater som kan vinne valget: Petro Porosjenko, ”gassprinsessen” Julija Timosjenko og outsideren og komikeren Vladimir Zelenskij. Siden både Timosjenko og Zelenskij i likhet med Porosjenko er erklærte tilhengere av den anti-russiske vestukrainske nasjonalismen, kan man spørre hva Russland skulle ha å tjene på at Timosjenko eller Zelenskij ble valgt i stedet for Porosjenko.

Fra et russisk perspektiv skulle man til og med kunne tro at det var fordelaktig dersom Porosjenko ble gjenvalgt siden mange ukrainere ville tilskrive det storstilt valgfusk, med sinne og oppgitthet som resultat, mens en valgseier for Timosjenko eller Zelenskij ville gi mange en følelse av at demokratiet tross alt fungerte, og at det kunne være håp om en bedre fremtid for Ukraina. I de siste ukene har Porosjenko dessuten kommet i konflikt med de høyrenasjonalistiske bandene han tidligere har støttet seg på – slik at et nytt Maidan-opprør ikke kan utelukkes, for eksempel dersom massivt valgfusk til fordel for presidenten skulle bli avslørt.

Men russiske myndigheter ser åpenbart annerledes på dette. Anført av de statlige tv-kanalene har russiske massemedier ført en massiv diskrediteringskampanje overfor Porosjenko, og i de siste dagene har flere russiske politikere tatt til orde for at man ikke bør anerkjenne det ukrainske presidentvalget. Nylig ble den pro-russiske presidentkandidaten Jurij Bojko dessuten mottatt som en statsleder i Moskva, til tross for at det burde være rimelig åpenbart at en person som Bojko ikke har noen mulighet for å bli valgt i dagens Ukraina.

Men hva gjør russiske myndigheter dersom Porosjenko til tross for anstrengelsene for å fjerne ham like fullt skulle bli gjenvalgt som president? At man fra russisk side skulle avfinne seg med gjenvalget av Porosjenko uten å foreta seg noe virker lite trolig. Da ville den russiske ledelsen tape ansikt. Noe må gjøres, men hva?

En sannsynlig reaksjon vil være at man fra russisk side nekter å anerkjenne et eventuelt valg av Porosjenko.

En annen reaksjon vil være at man bryter alle politiske og økonomiske forbindelser med Kiev, med et sammenbrudd av de siste restene av de såkalte Minsk-avtalene om hvordan krisen i Ukraina skal kunne løses ved hjelp av politiske reformer og desentralisering som resultat.

En tredje mulighet, som er hva lederne for de pro-russiske opprørerne i Donbass drømmer om, er at Moskva skal knytte opprørsrepublikkene Donetsk og Lugansk tettere til Russland, for eksempel ved å utstede russiske pass til innbyggerne – med en fremtidig innlemmelse i Den russiske føderasjon som et sannsynlig resultat.

Den fjerde og minst sannsynlige reaksjonen på et gjenvalg av Porosjenko er at man fra russisk side foretar en storstilt militær intervensjon for å styrte dagens ukrainske regime og eventuelt også å innlemme Øst-Ukraina i Russland, slik den nasjonalistiske opposisjonen i Russland krever. Putin gjorde ikke dette våren 2014 da det var så mye kaos og oppløsning i Ukraina at en slik intervensjon knapt hadde møtt noen motstand, og det er lite trolig at han vil gjøre det i dag.

Men hva gjør man fra russisk side dersom det bryter ut et nytt Maidan-opprør, og bevæpnede høyrenasjonalistiske bander kommer til makten? Vil ikke russiske myndigheter i en slik situasjon føle seg presset til å gripe inn militært for å beskytte det de fleste russere betrakter som et broderfolk?

Les om den ukrainske opposisjonens forsøk på å avsette Petro Porosjenko her.

Les om spådommen til Ukrainas første president Leonid Kravtsjuk om at Julija Timosjenko vinner presidentvalget her.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 1 kommentar

Ukrainsk juksevalg: Nærmere 3 millioner er fratatt stemmeretten

Valgurnen er transparent, men 3 millioner velgere er fratatt stemmeretten.

Ukrainske myndigheter har bestemt at det ved det kommende presidentvalget i Ukraina ikke skal være mulig å stemme ved Den ukrainske ambassaden i Moskva eller ukrainske konsulater i Russland. Dette betyr at de nærmere 3 millioner ukrainere som bor og arbeider i Russland, i realiteten er fratatt stemmeretten ved presidentvalget, hvis første runde er berammet til 31. mars.

Det er grunn til å anta at det store flertall av ukrainere som bor og arbeider i Russland, som hovedsakelig kommer fra Øst-Ukraina, er negativt innstilt til president Petro Porosjenko for krigen han har satt i gang mot den opprørske befolkningen i Donbass. Og disse 3 millioner av misfornøyde velgere ville – gitt at de fleste ukrainske valg har blitt avgjort med små marginer – ha kunnet blokkere gjenvalget av Porosjenko. Det at 3 millioner velgere i praksis utestenges fra presidentvalget, kan ikke karakteriseres som noe annet enn storstilt valgfusk til fordel for Porosjenko.

Å frata 3 millioner velgere stemmeretten er et så grovt brudd på alt som heter demokratiske prinsipper og internasjonale standarder for gjennomføring av valg at det i seg selv burde være mer enn tilstrekkelig for å erklære presidentvalget som ugyldig.

Det at ukrainere som bor og arbeider i Russland, er berøvet stemmeretten er heller ikke det eneste bruddet på demokratiske prinsipper og internasjonale standarder for gjennomføring av valg.

Ukrainske myndigheter tillater ikke russiske valgobservatører eller valgobservatører med russisk statsborgerskap tilknyttet OSSE. Nylig ble det dessuten kjent at de heller ikke vil tillate flere tyske politikere tilknyttet partiet Die Linke å fungere som observatører ved presidentvalget. (Gazeta.ru 26.03.2019: ”Uten russere og tyskere: Hvem Ukraina ikke slipper til ved valget”).

Valgkampen i det som ser ut til å bli det skitneste valget i Europa etter annen verdenskrig, blir for øvrig stadig mer absurd. Opposisjonen prøver å avsette Porosjenko. Porosjenko avlytter kandidaten som leder på meningsmålingene. Innenriksministeren beskylder Porosjenko for valgfusk.

Foreløpig siste runde i dette sirkuset er at Ukrainas generalprokurør (leder av den offentlige påtalemyndigheten) Jurij Lutsenko – en person som har så mye snusk og fanterier på samvittigheten at han fremtrer som den rene Hamsun-figuren – offentlig har anklaget USAs ambassadør i Kiev, Marie Yovanovitch, for i 2016 å ha overlevert ham en liste over ukrainske borgere som ikke måtte rettsforfølges fra ukrainsk side.

Avisen Pravda knytter Lutsenkos utspill, som bare har kunnet skje med Porosjenkos samtykke, til at den amerikanske ambassadøren i den siste tiden har kommet med sterk kritikk av dagens ukrainske regime for manglende vilje til å bekjempe korrupsjon – og til generalprokurør Lutsenkos skuffelse over at påtalemakten ikke hadde fått utbetalt 4 millioner dollar til kamp mot korrupsjon, slik amerikanerne hadde lovet. Avisen spekulerer også på om utspillet kan ha skjedd etter avtale med Trump-administrasjonen for å ramme Yovanovitch, som Trump har ”arvet” som ukrainsk ambassadør fra sin forgjenger Barack Obama og visstnok ønsker å bli kvitt. (Pravda.ru 21.03.2019: ”Ukrainas generalprokurør ’støtte sammen med’ USAs ambassadør: Hva betyr det?”).

Å analysere utspill som dette, koble dem til personer og grupperinger i ukrainsk og amerikansk politikk, spå kommende aksjoner og motaksjoner og liknende har liten hensikt. Det de viser er at ukrainsk politikk ikke er noe annet enn kamp om makt, penger og eiendom mellom et begrenset antall personer, mens nasjonale interesser og befolkningens velferd knapt spiller noen rolle.

En realistisk plan for hvordan borgerkrigen i Ukraina skal kunne bringes til opphør eller hvordan en sammenbrutt ukrainsk økonomi skal kunne gjenopplives, som begge deler forutsetter samarbeid med Russland, har ingen av favorittene ved det kommende presidentvalget. Og presidentvalget vil derfor ikke gi Ukraina den nye sjansen landet så sårt trenger.

Les om spådommen til Ukrainas første president Leonid Kravtsjuk om at «gassprinsessen» Julija Timosjenko vil bli Ukrainas neste president her.

Les om hvordan politikere som i dagens Ukraina tar til orde for å forhandle med den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, risikerer å bli tiltalt for landsforræderi her.

Publisert på Steigan.no 27. mars og på Herland Rapporten 28. mars 2019.

 

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Nursultan Nazarbaev trer tilbake. Er det fare for fargerevolusjon i Kasakhstan?

Nursultan Nazarbaev, skaperen av det moderne Kasakhstan.

Den 19. mars erklærte Kasakhstans president Nursultan Nazarbaev under en tv-overført henvendelse til befolkningen at han med øyeblikkelig virkning ville tre tilbake fra embetet som statsoverhode. Inntil en ny president har blitt valgt, vil Kazym Zjomart Tokaev, leder for Senatet, fungere som president.

Se Nursultan Nazarbaev kunngjøre sin avgang her.

Kasakhstan, som siden uavhengigheten i 1991 har vært styrt av Nursultan Nazarbaev, har vært forskånet fra større politiske rystelser og har vært en av de mest stabile av de postsovjetiske statene. Nazarbaevs utpekte etterfølger tilhører Kasakhstans maktelite, og er utvilsomt både egnet til og forberedt på å ta over som president. Det er like fullt grunn til å spørre hvor stabilt dagens regime i Kasakhstan er.

Kasakhstan, som grenser til Russland, Kina, Kirgisistan, Usbekistan og Turkmenistan, inntar en strategisk nøkkelstilling i Sentral-Asia, og er fra kinesisk side tiltenkt rollen som jernbaneknutepunkt i den planlagte ”Silkeveien” fra Asia til Europa og Midtøsten. Landet har et godt forhold til både Russland og Kina og er medlem av både Den eurasiske økonomiske union og den såkalte Shanghai-gruppen. Dessuten har Kasakhstan en forsvarsavtale med Russland, Den kollektive sikkerhetspakten.

Flere eksperter spekulerer derfor i hvorvidt amerikansk etterretning, og eventuelt også andre vestlige etterretningstjenester, vil prøve å utløse en fargerevolusjon eller opptøyer i Kasakhstan.

I likhet med Ukraina er Kasakhstan en kunstig statsdannelse som ble opprettet av bolsjevikene på 1920-tallet, blant annet gjennom innlemmelsen av store områder med en etnisk russisk befolkning.

Til tross for stor russisk utvandring på 1990- og 2000-tallet er 23 prosent av den ca 17 millioner store befolkningen etniske russere. Disse er dessuten ortodokse kristne, mens kasakene er muslimer. Både kasakhisk og russisk har stilling som offisielt språk. Kasakhisk er morsmålet til ca 65 prosent av befolkningen, og har sakte vunnet frem på bekostning av russisk og diverse minoritetsspråk.

Ved å appellere til kasakhisk nasjonalisme og forsvar av det kasakhiske språket vil det kunne være mulig å utløse misnøye og uro i Kasakhstan, for eksempel ved å overbevise unge kasaker om at de ikke får de gode stillingene de har krav på som innfødte fordi disse innehas av etniske russere – og at kasakhisk språk og kultur må gis en dominerende stilling for å fortrenge russere og andre utlendinger.

I 2016, i tilknytning til en annonsert privatisering av landbruksjord som Nazarbaev la ned veto mot, opplevde Kasakhstan omfattende uro – noe som kan ha overbevist vestlige regjeringer om at det er mulig å utløse krise og kaos i Kasakhstan og oppmuntret dem til subversive aktiviteter.

En politisk krise i Kasakhstan og svekkelse av statsmakten vil kunne legge Sentral-Asia åpent for islamistisk ekstremisme.

Ifølge den kasakhiske politologen Sultanbek Sultangaliev, som Regnum.ru intervjuet 28. februar 2019, forsøker vestlige makter utvilsomt å destabilisere situasjonen i Kasakhstan. Som bevis trekker han frem virksomheten til tv-kanalen Nastojasjtsjee vremja (Den virkelige tid), et samarbeidsprosjekt mellom Radio Free Europe og Voice of America, som fyller sine sendinger med beretninger om uro og misnøye i den kasakhiske befolkningen. Sultangaliev tviler like fullt på at det vil bryte ut en fargerevolusjon eller opptøyer i Kasakhstan. Selv om mange ønsker reformer, er opprørt over korrupsjon og liknende, betyr ikke det at hundretusener vil fylle gatene for å styrte dagens makthavere. Dette skyldes en kombinasjon av flere forhold.

For det første er Kasakhstans statsfinanser i god orden, slik at myndighetene har midler de kan bruke på sosiale tiltak, bekjempelse av eventuelle økonomiske kriser og liknende. For det andre finnes det ikke krefter som er i stand til å lede et eventuelt opprør. Oligarkene har blitt utestengt fra politikken, og NGOer finansiert av Vesten har liten autoritet. Og endelig har hverken Russland, Kina eller vestlige multinasjonale selskaper noe å tjene på å utløse en politisk krise i Kasakhstan. (Regnum.ru 28.02.2019: ”Statlige amerikanske massemedier pisker opp opposisjonelle holdninger i Kasakhstan”).

Kanskje er denne vurderingen for optimistisk. I en situasjon der russiske myndigheter har klart å håndtere statskuppet i Ukraina i 2014 og opprettelsen av et anti-russisk ukrainsk regime på en rimelig adekvat måte, og der forholdet mellom USA og Kina er dårlig, har amerikanske strateger all mulig grunn til å åpne en ny front mot Russland i Sentral-Asia og å falle Kina i ryggen ved å bringe et anti-russisk og anti-kinesisk regime til makten i Kasakhstan.

Les om fargerevolusjonen i Armenia i 2018 og fremstillingen av denne i norske massemedier her.

Les om hvordan Hviterusslands leder Aleksandr Lukasjenko manøvrerer mellom Russland og Vesten her.

Publisert på Steigan.no 22. mars og trykket i Friheten 11. april 2019.

Publisert i Annet, Samveldet av uavhengige stater | 1 kommentar

Innenriksminister Avakov erklærer krig mot Porosjenko

Arsen Avakov, Petro Porosjenko og Julija Timosjenko. Hvem er venn, og hvem er fiende?

Mandag 11. mars deltok Ukrainas innenriksminister Arsen Avakov i et debattprogram på tv-kanalen ICTV. Under sendingen erklærte han – i det som har blitt den foreløpig siste skandalen i ukrainsk politikk – at det var blitt igangsatt etterforskning mot sittende president Petro Porosjenko for valgfusk knyttet til det kommende presidentvalget.

”La meg gi dere et eksempel på en kriminalsak som er under etterforskning like her i nærheten, i Vasilkov. [- – -] Hva mener jeg? Et av stabskvarterene til en kandidat som støtter dagens makthavere, leier en gruppe agitatorer. Agitatorene velger ut hundre mennesker, som regel de aller fattigste, og oppsøker disse hundre i leilighetene deres og spør: ’Er dere villige til å støtte vår kandidat?’ Av 100 erklærer 30 at de er villige. De skriver dem opp, og går deretter til det lokale folkevalgte rådet, til sosialkontoret eller til programmet ’Omsorg’, som finansieres av budsjettet, ditt og mitt budsjett, og sier: ’Har du, sjefen for lokaladministrasjonen ledige midler? Her har du en liste. De tretti som svarte ja, skal hver ha 1000 grivna [ca 300 kroner].’ ’Skal bli,’ svarer sjefen for lokaladministrasjonen, borgermesteren eller sjefen for et eller annet på landet. Og disse menneskene får alle 1000 grivna.”

Til tross for at Avakov ikke nevnte Porosjenko med navn, var alle klar over hvem av presidentkandidatene han siktet til. Porosjenko er den eneste av kandidatene som representerer dagens makthavere. Og bare folk som er knyttet til Porosjenko og presidentadministrasjonen, kan beordre den type utbetalinger fra offentlige organer som Avakov trakk frem for å forklare hvordan oppkjøpet av stemmer foregår.

Avakov understreket at politiet ville forholde seg nøytralt under valgkampen og ikke ta parti for noen av kandidatene: ”Vi inntar en uavhengig posisjon. Vi er ikke nærmere en kandidat enn en annen [- – -] Det nasjonale politiets oppgave i en tid da alle går fra forstanden, da mange på en uakseptabel måte bryter grenser, er rolig å gjøre sitt arbeid. Og vi utfører rolig vårt arbeid. Selv når de diskriminerer og angriper oss – ministeren personlig, sjefen for politiet og lokale politifolk – selv i en slik situasjon vil vi gjøre vårt arbeid. Vi har to nøkkelfunksjoner: Å sørge for at valget foregår på en normal måte på valgdagen [- – -] og å sørge for at valgkampen kan foregå på en adekvat måte.”

Se Avakovs opptreden på ICTV her.

Avakovs uttalelser under debattprogrammet på ICTV knyttes av ukrainske og russiske kommentatorer til ukrainske nasjonalisters voldelige avbrytelse av et valgmøte Porosjenko 9. mars prøvde å avholde i Tsjerkasy i det sentrale Ukraina. Nasjonalistene stormet rett og slett scenen der Porosjenko prøvde å holde en appell, slik at presidenten i all hast måtte evakueres i en sort limousin.

Se video av Porosjenkos flukt og nasjonalistenes triumf her.

Den nasjonalistiske organisasjonen som stod bak det voldelige angrepet på Porosjenkos valgmøte, Det nasjonale korps, regnes for å være tett knyttet til Avakov og Innenriksministeriet, noe som kan tyde på at aksjonen ble gjennomført med Avakovs godkjennelse. Avakov har dessuten uttrykt seg på en tvetydig måte om nasjonalistenes aksjon. Han fordømte aksjonen som et uakseptabelt angrep på et valgmøte, men erklærte samtidig at raseriet mot korrupsjon som kom til uttrykk ved slike aksjoner, var rettferdig. (Gazeta.ru 12.03.2019: ”Det blir en ny president: Porosjenko har fått det sorte merke”).

Å tolke det som virker som en maktkamp mellom Avakov og Porosjenko, og å vurdere dens betydning er vanskelig. Det ukrainsk politikk mest minner om, er oppgjøret mellom skorpioner i en glasskrukke. Alt kan i prinsippet skje, og det har liten hensikt å spå mulige utfall.

En mulig fortolkning av Avakovs opptreden er at han ønsker å hjelpe Julija Timosjenko, som han tidligere har samarbeidet med, som er den som i utgangspunktet burde ha mest å tjene på innenriksministerens oppgjør med Porosjenko – riktignok sa Avakov under tv-programmet at det var kommet inn anmeldelser av både Porosjenko, Timosjenko og andre presidentkandidater for brudd på valgloven. En annen fortolkning er at Avakov ønsker å styrke sin egen posisjon ved å angripe en president mange oppfatter som korrupt, og ved eventuelt også å knytte bånd til nasjonalistiske grupperinger.

Selv må Avakov åpenbart mene at Porosjenko vil tape presidentvalget. Å angripe presidenten på den måten han har gjort ville ellers være selvmord.

For Porosjenko er konflikten med Avakov uheldig. Konflikten har ikke bare gjort at han mister oppslutning på meningsmålingene, men dersom Avakov fortsatt er innenriksminister når presidentvalget om noen uker skal finne sted, vil det gjøre det vanskeligere for ham å forfalske resultatet.

Et voldelig oppgjør mellom Avakov som – i det minste i teorien – kontrollerer politiet og nasjonalgarden, og som har gode forbindelser til de høyrenasjonalistiske militsgrupperingene, og Porosjenko som – igjen i teorien – kontrollerer de væpnede styrkene og sikkerhetstjenesten, vil kunne rive Ukraina i filler.

På den annen side kan det hende at Avakov om et par dager er avsatt, og at hans angrep på Porosjenko snart er glemt.  Skandaler knyttet til maktmisbruk og korrupsjon har det vært uttalige av siden Ukraina i 1991 ble en selvstendig stat, og de fleste betrakter dem nærmest som en del av naturens orden.

Les om spådommen til Ukrainas første president Leonid Kravtsjuk om at Julija Timosjenko vil bli Ukrainas neste president her.

Les om hvordan en ukrainsk opposisjonspolitiker risikerer forræderitiltale for å ville forhandle med den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina her.

Publisert på Steigan.no 16. mars og trykket i Friheten 28. mars 2019.

Publisert i Ukraina | 3 kommentarer