Russere er ikke mennesker

Ukrainske barn graver skyttergraver høsten 2018.

Nyheter og reportasjer fra Ukraina har opphørt å sjokkere. Forbud mot opposisjonspartier, drap og trusler, marsjerende høyreekstremister i gatene, høyreekstremistiske væpnede bander som settes inn mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, og lover som forbyr kritikk av fascister og høyreekstremister, alt dette er kjent og gjør knapt lenger inntrykk. Det at ukrainske barn nå utkommanderes til å grave skyttergraver mot sine russiske naboer er like fullt så grotesk at en kommentar er nødvendig. Kanskje har den moralske oppløsningen i Ukraina nådd bunnpunktet?

På begge sider av jernteppet var oppbyggingen av etterkrigstidens Europa basert på noen fundamentale prinsipper. Et av disse prinsippene var at fascister ikke skulle få komme til makten i noe europeisk land. Dette prinsippet utfordres – for å si det forsiktig – i dagens Ukraina der fascister marsjerer i gatene, kritikk av fascister og høyreekstremister er straffbart, og den herskende oligarkklikken holder seg ved makten ved hjelp av en skjør allianse med bevæpnede høyreekstremister.

Adolf Hitler hilser på barnesoldater våren 1945.

Et annet prinsipp var at barn ikke skulle gjøres til soldater. Bilder av 12–13-åringer som Hitler-regimet våren 1945 hadde sendte ut i en meningsløs kamp mot fremrykkende amerikanske, britiske og sovjetiske soldater, hadde brent seg fast og var blitt et uttrykk for politisk fanatisme, kriminell indoktrinering og en fratatt barndom. Dette skulle ikke kunne skje igjen!

Men hva skjer i Ukraina, som nå befinner seg i unntakstilstand? Jo, tv-kanaler og andre massemedier beretter stolt om hvordan skolebarn graver skyttergraver og forbereder seg på å stå imot en invasjon av de russiske hordene.

Se reportasje om barna som graver skyttergraver, her.

Graving av skyttergraver er imidlertid bare ett eksempel på hvordan barn og unge i dagens Ukraina opplæres til å frykte og hate russere.

Et langt grovere eksempel er avsløringen av en halvmilitær treningsleir i Vest-Ukraina der barn ned i åtteårsalderen lærer å skyte russere og prorussiske separatister. ”Der er galt å skyte på mennesker, men russere og separatister er ikke mennesker.”

Se Associated Press’ reportasje om leiren der det med all mulig tydelighet fremgår hva slags leir det er snakk om, her.

Ifølge Associated Press bruker dagens ukrainske regime offentlige midler på å finansiere denne type leirer.

Eller hva skal man si til avsløringer av hvordan uniformerte høyreekstremister ved ukrainske skoler bedriver samfunnsfagsopplæring der elevene oppfordres til å hate russere og å utrydde ”russiskheten” i seg selv?

”Jeg har russisk far og mor. Du sier at russere er alkoholikere og narkomane og snakker feil språk. Hva skal jeg gjøre?” spør en jente. Instruktøren svarer: ”Du må frigjøre deg fra det russiske ved hjelp av russofobi.”

Se reportasje med valgfri engelsk teksting, sannsynligvis laget ved hjelp av et skjult kamera, her.

Tusenvis av fascister og høyreekstremister marsjerer i ukrainske gater. Vestlige massemedier tier.

Jeg kan ikke forstå hvordan det er mulig å betegne et regime som hyller erklærte fascister, som bruker høyreekstremistiske militsgrupperinger til å undertrykke et separatistisk opprør, som gjør det straffbart å kritisere fascister og høyrenasjonalister, og som bruker offentlige midler på å lære barn og unge å hate og skyte russere, separatister og deler av sin egen befolkning, som noe annet enn fascistisk. Men å få norske massemedier til å bruke betegnelsen fascisme på dagens ukrainske regime og forholdene i Ukraina er umulig. Det er knapt mulig å få dem til å si noe negativt om Ukraina.

Les om drapsforsøk og trusler mot opposisjonspolitikere i dagens Ukraina her.

Les om hvordan rehabiliteringen av den ukrainske fascismen utløser harme i Polen og forsurer de polsk-ukrainske forbindelsene her.

Reklamer
Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

NRK desinformerer om Ukraina

Sammenstøt mellom russiske og ukrainske marinefartøyer i Kertsj-stredet 25. november 2018.

Jeg betrakter NRK som statlig propaganda og har ikke tv for å slippe å betale kringkastingsavgift. Under et besøk hos min mor så jeg imidlertid en episode av Urix som handlet om den siste konflikten mellom Russland og Ukraina, altså sammenstøtet mellom russiske og ukrainske marinefartøyer i Kertsj-stredet ved Krim 25. november 2018. Programmet var nærmest et skoleeksempel på desinformasjon, nærmere bestemt fravær av kritiske og oppklarende spørsmål og tilbakeholdelse av viktige opplysninger, og fortjener derfor omtale.

Ved første øyekast kunne Urix-programmet virke nøytralt og informativt. Det åpnet med dramatiske bilder som viste kollisjonen mellom et russisk og et ukrainsk marinefartøy, knyttet sammenstøtet i Kertsj-stredet til konflikten om Krim, fortalte at USA, Nato og EU har tatt Ukrainas side i konflikten og gjengav et kort utdrag fra en tale der Ukrainas president, Petro Porosjenko, erklærer unntakstilstand som svar på angivelig russisk aggresjon.

Se Urix 26.11.2018 her.

Problemet med programmet er at det unnlater å gi seerne den bakgrunnsinformasjonen de trenger for å forstå hvorfor det kom til sammenstøtet i Kertsj-stredet – og hvorfor nye sammenstøt og en opptrapping av den russisk-ukrainske konflikten og konflikten mellom Kiev-regimet og de østukrainske opprørerne er sannsynlig.

Kertsj-stredet ved Krim som skiller Svartehavet fra Asovhavet.

Det som utløste sammenstøtet mellom russiske og ukrainske marinefartøyer, var at ukrainerne sendte to marinefartøyer og en slepebåt inn i Kertsj-stredet, og at disse nektet å forholde seg til en russisk orde om å stanse. Russerne, som er militært overlegne, handlet da slik enhver visste at de ville komme til å handle: De bordret fartøyene og arresterte mannskapet.

Dette kan vanskelig oppfattes som noe annet enn som en bevisst provokasjon fra ukrainsk side. Og da Porosjenko kort tid etter sammenstøtet erklærte unntakstilstand, kan det hele knapt oppfattes som noe annet enn som en provokasjon for å få et påskudd til å erklære unntakstilstand.

Samtidig vet vi at det etter planen skal avholdes presidentvalgt i Ukraina 31. mars 2019, og at Porosjenko ut fra meningsmålingene å dømme på ingen måte kan være sikker på å bli gjenvalgt – hans sannsynlige utfordrer, Julija Timosjenko, er dobbelt så populær, og også andre kandidater har større tilslutning enn presidenten.

I en slik situasjon virker det ikke usannsynlig – for å si det forsiktig – at Porosjenko har fremprovosert en krise for å få et påskudd til å erklære unntakstilstand, som selvfølgelig kan forlenges som et svar på ytterligere sammenstøt og kriser, slik at valget gjennomføres samtidig som store deler av landet er underlagt unntakstilstand, noe som dramatisk vil øke fordelen av å være i besittelse av den utøvende makt. Eller valget kan utsettes eller kanselleres med henvisning til russisk aggresjon.

Å innføre unntakstilstand er en dramatisk handling, og man skulle derfor ha trodd at et program som gjør krav på å orientere befolkningen om utenrikspolitiske spørsmål, forsøkte å forklare hvorfor presidenten i et europeisk land med 40 millioner innbyggere etter alt å dømme har fremprovosert en krise for å kunne innføre unntakstilstand.

Vestlige massemedier som The Guardian og Time kobler den siste opptrappingen i den russisk-ukrainske konflikten til det ukrainske presidentvalget og Porosjenkos manglende popularitet. Men NRK har ingen forklaring på sammenstøtet i Kertsj-stredet, bortsett fra allmenne vendinger om at Russland og Ukraina strides om kontrollen over Krim.

Siden statskanalen ikke knytter sammenstøtet i Kertsj-stredet til maktkampen i den ukrainske eliten og det kommende presidentvalget, får seerne heller ingen forståelse for hva som vil kunne utløse en virkelig krise, ja en krig i Europa, nemlig at Porosjenko fremprovoserer et væpnet sammenstøt på grensen mellom Ukraina og folkerepublikkene i Donbass.

Fakkeltog for den ukrainske fascistlederen Stepan Bandera i Kiev i 2018. NRK ser ingen grunn til å nevne dagens ukrainske regime, som åpent bekjenner seg til 1930- og 1940-tallets fascisme og høyrenasjonalisme, i et program om høyrepopulisme.

Annen del av Urix var viet høyrepopulisme, som en alt annet enn nøytral programleder spurte en spesialist på fenomenet om hvordan vi kan bekjempe. Polen, Ungarn og Italia, som alle har et anstrengt forhold til EU, ble trukket frem som eksempler på land der høyrepopulister truer demokratiet. Man skulle kanskje ha forventet at det også ble sagt noe om forholdene i Ukraina som et eksempel på et land der demokratiet ikke bare er truet, men har brutt sammen og er blitt erstattet av et ekstremistisk høyrenasjonalistisk regime – jevnfør forbudet mot kommunistpartiet, lover som gjør det forbudt å kritisere 1930- og 1940-tallets ukrainske fascister og høyrenasjonalister og oppfordringer i parlamentet til å skyte opposisjonen. Men igjen tier statskanalen.

Les om Putins advarsel til Porosjenko og den ukrainske ledelsen mot å angripe Donbass her.

Les om hvordan den ukrainske Radaen i januar 2018 vedtok en lov som gir presidenten vidtgående fullmakter, heriblant retten til å igangsette en angrepskrig, å erklære unntakstilstand og å oppheve fullmaktene til lokale styringsorganer, her.

Publisert på Resett og Steigan.no 28. november 2018.

Publisert i Krim, Massemedias russlanddekning, Ukraina | 5 kommentarer

Hvorfor får ikke vi bli en del av Russland?

Fra valget i Lugansk i 2018. Bildet er allerede offentliggjort av russiske massemedier, og det har derfor ingen hensikt å skjule ansiktene til velgerne.

Nylig var jeg i Folkerepublikken Lugansk som observatør ved president- og parlamentsvalget 11. november. Jeg fikk mange inntrykk under oppholdet i Lugansk. At befolkningen oppfatter dagens ukrainske regime som aggressor og fiende, og at nesten alle ønsker å bli en del av Russland er det ingen tvil om. Det er vanskelig å forestille seg at området igjen skal kunne komme under Kievs kontroll.

I forkant av valget ble vi utenlandske observatører vist stedet der ca 800 ofre for Kiev-regimets bombardering av Lugansk sommeren 2014 er begravet. Vi ble forklart at det var nødvendig å opprette en improvisert massegrav i utkanten av byen, og at de fleste av ofrene er uidentifiserte.

Massegraven der 800 ofre for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Lugansk er begravet. «Vi glemmer ikke og tilgir ikke.»

Ved gravstedet er det satt opp en minnetavle med påskriften ”Vi glemmer ikke og tilgir ikke”. Ordene uttrykker hva nesten alle i Donbass mener om dagens ukrainske makthavere.

Å besøke gravstedet var en sterk opplevelse. Jeg gjorde det jeg oppfattet som det eneste anstendige, å be om tilgivelse for at norske myndigheter støtter det kriminelle regimet som står bak drapene, og å forsikre om at vanlige nordmenn ikke vet noe om Kiev-regimets forbrytelser mot befolkningen i Øst-Ukraina.

Se meg be om unnskyldning for at norske myndigheter støtter fascistregimet som står bak drapene på tusener av mennesker i Donbass, her.

Vi ble også vist administrasjonsbygningen i sentrum av Lugansk der 8 personer ble drept og flere titalls skadet da et ukrainsk krigsfly 2. juni 2014 skjøt raketter mot bygningen. Ifølge våre verter var det denne hendelsen som overbeviste folk om at Kiev-regimet hadde til hensikt å drepe eller å fordrive dem, og at det derfor ikke var noe alternativ til å gripe til våpen for å forsvare seg.

Selve valget var primært en demonstrasjon av viljen til uavhengighet og ønsket om å bli opptatt i Den russiske føderasjon. Da observatørgruppen jeg var medlem av ankom det første valglokalet like etter at det var blitt åpnet, stod folk allerede i kø for å stemme. I løpet av dagen besøkte vi flere valglokaler, og overalt så vi en mengde mennesker avgi sin stemme. En slik iver etter å stemme har jeg aldri vært vitne til ved et norsk valg.

Jeg spurte flere titalls velgere hvorfor de deltok ved valget, og svarene jeg fikk var av typen ”For at det skal bli fred”, ”For at mine barn og barnebarn skal få et bedre liv” og ”For å vise at vi vil være en del av Russland”.

Selve valget var som et norsk valg. Velgerne måtte legitimere seg og ble krysset av på manntallslister, utdelingen av stemmesedler var strengt kontrollert, og valget foregikk i lukkede båser. Det eneste bruddet på god valgskikk jeg var vitne til, var det et tysk tv-team som stod for. På en pågående og aggressiv måte stilte tv-journalisten provoserende spørsmål til folk i håp om å få dem til å si noe negativt om valget, og tv-teamet forsøkte også å ta nærbilder av velgerne.

Selv tok jeg flere bilder fra valglokalene jeg besøkte. Men etter henstilling fra valgstyret fotograferte jeg folk bakfra. Oppfordringen til ikke å fotografere velgere på en identifiserbar måte skyldtes at Kiev-regimet ikke bare hadde truet organisatorene av valget med livstids fengsel, men også hadde erklært at det ville inndra pensjonen til personer som stemte ved valget.

Valgutfallet var som forventet. Fungerende president Leonid Pasetsjnik, som har bakgrunn fra sikkerhetstjenesten og regnes som handlekraftig og ukorrupt, ble valgt til nytt statsoverhode med 68 prosent av de avgitte stemmene og et fremmøte på 77 prosent.

Jeg vet ikke hvordan valgkampen i forkant av valget har vært, om mediedekningen har vært rettferdig eller hvordan stemmene ble talt opp etter valget. Det jeg kan si – og som jeg gav uttrykk for i intervjuer med lokale massemedier – er at et stort antall mennesker av fri vilje deltok ved valget, at folk betrakter Kiev-regimet som en fiende, og at det er et sterkt ønske om å bli en del av Russland. Dessuten er det – slik jeg også fremholdt overfor massemedia – fullstendig uakseptabelt at myndighetene i et land truer med livsvarig fengsel, inndratt pensjon og andre straffetiltak for å skremme folk fra å gi uttrykk for sin vilje.

Se meg uttrykke min støtte til at befolkningen i Donbass må få oppfylt sitt ønske om å bli en del av Russland, her.

Et klart inntrykk fra besøket i Donbass er at det er betydelig frustrasjon over at Putin og den russiske ledelsen ikke har vært villig til å innlemme området i Den russiske føderasjon, slik Krim ble våren 2014. Det er også frustrasjon over at Moskva har satt ned foten i forhold til tiltak lokale ledere ønsker å gjennomføre, for eksempel å nasjonalisere fabrikker og virksomheter. Mange bedriftseiere flyktet i 2014 til Kiev, og deres fravær gjør det vanskelig å drive virksomhetene. Lokale ledere vil nasjonalisere virksomhetene, men den russiske ledelsen har bare latt dem midlertidig overta driften – trolig fordi nasjonalisering er noe som skremmer russiske oligarker.

Fagforeningene er for øvrig sterke i Donbass, og det lokale statsapparatet minner nærmest som en forlengelse av fagforeningsapparatet.

Lugansk virker som en moderne og veldrevet by. Butikkene er fulle av varer. Men lønninger og pensjoner er lave. En gjennomsnittlig månedslønn er på 8–9 000 rubler (11–1200 kroner), og pensjonene er på 2–3 000 rubler 8 (3–400 kroner).

Det ukrainskspråklige teater i Folkerepublikken Lugansk. Sammen med en tysk valgobservatør ble jeg vist teateret og fikk snakke med ledelsen. Ifølge direktøren er teateret fullt av tilskuere på alle forestillingene.

En overraskelse for meg var at man – etter fire års krig mot et regime som vil utrydde russisk språk og kultur i Ukraina – i Lugansk både har et ukrainsk teater, et fakultet for ukrainsk språk og litteratur ved byens universitet og flere ukrainskspråklige skoler. Da jeg uttrykte min forundring over dette, var svaret at man kjemper mot den ukrainske fascismen, og ikke mot ukrainsk språk og kultur og vanlige ukrainere.

Folkerepublikkene Lugansk og Donetsk er i dag i praksis selvstendige stater, som riktignok er avhengig av hjelp fra Russland for å overleve. Altfor mange mennesker har blitt drept til at Donbass igjen skal kunne komme under kontroll av Kiev. Folk vil heller flytte fra sine hjem enn å leve under et regime de oppfatter som fiendtlig og ute etter å utslette dem og deres kultur. Når vestlige politikere krever at de opprørskontrollerte østukrainske områdene skal bringes under den ukrainske sentralmaktens kontroll, tar de i realiteten til orde for storstilt etnisk rensing.

Menneskene i Donbass har lidd nok. Vestlige politikere gir blaffen i deres lidelser. Russland bør opptre som en god storebror og etterkomme deres ønske om å bli innlemmet i Den russiske føderasjon.

Les om hvordan Putin i oktober i år advarte president Petro Porosjenko og den ukrainske ledelsen mot å angripe Donbass her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Publisert på Herland Rapporten 20. november 2018.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Lukasjenko manøvrerer mellom Moskva og Kiev

Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko, her mellom Vladimir Putin og Pjotr Porosjenko.

Under sitt møte med Vladimir Putin i den hviterussiske byen Mogiljov 13. oktober i år betegnet Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko byen som russisk. Da Lukasjenko to uker etter møtet med Putin møtte Ukrainas president Pjotr Porosjenko, uttalte han seg på en måte som vanskelig kan oppfattes som noe annet enn støtte til Ukraina og kritikk av russiske myndigheters politikk i forhold til Ukraina: ”Jeg aksepterer overhode ikke at den ukrainske jorden forsøkes utnyttet som skillemynt. Ukraina vil alltid være mektig, blomstrende og forent.”

Ifølge Pravda viser uttalelsene til den hviterussiske presidenten at han bedriver et dobbeltspill der han manøvrerer mellom Russland og Ukraina (”Hvorfor man ikke liker Lukasjenko i både Russland og Ukraina”, 29.10.2018).

Den russiske politologen Andrej Suzdaltsev, som Pravda har intervjuet om saken, trekker frem flere sider ved Lukasjenkos opptreden og politikk som den russiske ledelsen misliker: 1) Hviterussland har ikke anerkjent Krims gjenforening med Russland. 2) Lukasjenko oppfatter konflikten i Ukraina som en konflikt mellom Russland og Ukraina, og ikke som en indre ukrainsk krise. 3) Tilsynelatende er det stor tillit mellom Lukasjenko, som har tilbudt seg å mekle mellom Moskva og Kiev, og Porosjenko, samtidig som den russiske ledelsens tillit til Lukasjenko blir stadig mindre.

”Under alle sine møter med Putin i den siste tiden,” fremhever Suzdaltsev, ”har Lukasjenko lovet å forholde seg nøytral i forhold til Ukraina, og ikke å sende varer av sivil-militær karakter – som drivstoff og optiske instrumenter som kan brukes av skarpskyttere – som brukes til å drepe folk i Donbass, dit. Vi må forstå at deres (ukrainske og hviterussiske oligarkers) rikdom befinner seg i Vest, og at de alltid vil orientere seg i den retningen. Men det er ikke vår oppgave å ale opp det som dreper oss.”

De siste møtene mellom Putin og Lukasjenko skal ha vært preget av harde forhandlinger, og resultatet av disse forhandlingene er at den russiske avgiftsfrie eksporten av bensin, diesel og fyringsolje til Hviterussland har blitt lagt på is inntil utgangen av 2019. Disse petroleumsproduktene har Hviterussland til nå videresolgt til Ukraina til markedspris. Og de har dekket opptil 40 prosent av det ukrainske regimets brenselsbehov i en situasjon der det fører krig mot befolkningen i Øst-Ukraina.

Et ytterligere kompliserende moment i forholdet mellom Russland og Hviterussland er spørsmålet om opprettelsen av en russisk militærbase i Hviterussland, for eksempel som svar på etableringen av en amerikansk militærbase i Polen. I de siste månedene har Lukasjenko sendt ut uklare og motstridende signaler i forhold til dette spørsmålet.

Forholdet mellom Russland og Lukasjenkos Hviterussland er komplekst og skiftende, og preget av at Lukasjenko manøvrerer mellom Russland, Ukraina og Vesten.

Denne manøvreringen begynte Lukasjenko med etter gjenforeningen av Krim med Russland og den russiske støtten til det østukrainske opprøret i kjølvannet av det vestligstøttede statskuppet i Ukraina i 2014, som åpenbart har skremt den hviterussiske eneherskeren – samtidig som han så en mulighet for å bedre forholdet til EU og USA.

Side 2014 har Lukasjenko opptrådt på samme måte som ukrainske ledere og politikere før statskuppet i 2014, altså manøvrert mellom Russland og Vesten i håp om å kunne presse seg til politisk støtte, fordelaktige handelsavtaler, kreditter og liknende. At dette er et farlig spill – ikke minst dersom den russiske ryggdekningen går tapt – burde den styrtede ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj’ skjebne være et vitnesbyrd om.

For øvrig er det grunn til å merke seg at den vestlige menneskerettighetsindustriens kritikk av Lukasjenko og hans regime fullstendig har opphørt etter at den hviterussiske presidenten i 2014 begynte å føre en mer distansert politikk i forhold til Moskva.

Les mer om Lukasjenkos manøvrer mellom Russland, Ukraina og Vesten her og her.

Publisert i Annet, Samveldet av uavhengige stater | Legg igjen en kommentar

Siste nytt fra Ukraina: dataspill om Auschwitz

Man lar seg knapt lenger sjokkere av det som skjer i Ukraina, der nazimarsjer, rasering av sovjetiske minnesmerker og voldelige angrep på opposisjonspolitikere er daglige hendelser. Lanseringen av et dataspill der folk inviteres til å være vakter i en nazistisk utryddelsesleir og velge ut hvem som skal sendes til gasskamrene, er like fullt så makabert at det fortjener en kommentar.

Historien om det ukrainske dataspillet har vært et hovedoppslag i russiske nyhetssendinger og debattprogrammer. For at saken ikke skal kunne avvises som russisk propaganda, velger jeg imidlertid å vise til omtale i Daily Mail og Israel National News.

Og her er en trailer til reklame for dataspillet, som med all mulig tydelighet viser hva slags spill det er tale om.

Dataspillet, der spillerne har valget mellom å delta i jødeutryddelsene eller å gjøre opprør mot dem, har fått Institutt for nasjonalt minne i Polen til å reagere, og det har blitt igangsatt en politietterforskning knyttet til ”fornærmelse av den polske nasjon og fremme av et fascistisk regime”.

En polsk journalist, Wojciech Wybranowski, mener saken kan være en russisk provokasjon. Men dette er lite trolig siden man fra russisk side i så fall måtte ha lyktes i å ta over et ukrainsk selskap som opererer på ukrainsk territorium.

Personer med forkastelige holdninger og vilje til å tjene penger på avskyelige produkter finnes i alle land. Forskjellen mellom Ukraina og andre land er at den ukrainske fascismen og høyreekstremismen med myndighetenes aktive deltakelse har blitt rehabilitert og gjort stueren, slik at det har blitt skapt et klima der det er mulig å lansere et dataspill der folk inviteres til å delta i jødeutryddelser.

Det er grunn til å minne om følgende eksempler på hvordan fascisme og høyreekstremisme fremmes i dagens Ukraina:

– Vedtaket av en lov i mai 2015 som gjør det forbudt å kritisere 1930- og 1940-tallets ukrainske fascister og høyrenasjonalister, altså personer og grupperinger som under annen verdenskrig drepte hundretusener av jøder og polakker.

– Obligatoriske timer i samfunnskunnskap, organisert av uniformerte høyreekstremister, ved en rekke ukrainske skoler der elvene opplæres til å hate russere og å utrydde ”russiskheten” i seg selv.

Oppkalling av gater etter ukrainske fascister og krigsforbrytere.

Fakkeltog for den ukrainske fascistlederen Stepan Bandera i Kiev i 2018.

– Marsjer til støtte for Stepan Bandera og andre ukrainske fascister og høyrenasjonalister.

Alt dette er velkjent og lett å dokumentere. Likefullt er vestlige politikere, massemedier og menneskerettighetsforkjempere, med et og annet unntak, tause om den åpenlyse rehabiliteringen av fascisme og høyreekstremisme i dagens Ukraina, et europeisk land med 40 millioner innbyggere. Ja, selv holocaustsentrene i vestlige land, inkludert det norske holocaustsenteret, tier.

Les om hvordan en ukrainsk diplomat med tilslutning for flere titalls medlemmer av dagens ukrainske elite på Facebook har hyllet Hitler og holocaust, her.

Les om en ukrainsk tegnekonkurranse for barn der temaet er ”Ukrainske frivillige i SS-divisjonen Galicia”, her.

Les om det vanskelige forholdet mellom Polen og Ukraina her.

Publisert på Steigan.no 1. november og trykket i Friheten 8. november 2018.

Publisert i Ukraina | 3 kommentarer

Putin med klar advarsel til Porosjenko

Vladimir Putin i Valdaj-klubben 2018.

Den 18. oktober opptrådte Vladimir Putin i den såkalte Valdaj-klubben, en arena der utenlandske journalister, politikere og russlandseksperter møter representanter for den rusiske eliten. Det viktigste budskapet Putin fremførte, var en utvetydig advarsel til Petro Porosjenko og den ukrainske ledelsen: Angriper dere den russiskvennlige befolkningen i Donbass, vil Ukraina lide en like ublid skjebne som Georgia da landet i 2008 angrep utbryterrepublikken Sør-Ossetia.

Se Putins opptreden i Valdaj-klubben dubbet til engelsk her.

Som svar på et spørsmål fra en ukrainsk politolog om han så noen mulighet for å få Ukraina ut av blindgaten landet befant seg i og å løse den ukrainsk-russiske konflikten, svarte Putin at den eneste måten å løse krisen i Ukraina på, var å oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015, altså å gjennomføre desentraliserende reformer og gi befolkningen i Øst-Ukraina utstrakt selvstyre. Men dagens ukrainske ledelse – som var fiksert på president- og parlamentsvalget i 2019 – var åpenbart ikke villig til det. Det eneste man fra russisk side kunne gjøre, var derfor å innta en avventende holdning og håpe på at Ukraina ville få en ledelse det var mulig å samarbeide med.

Samtidig måtte man håpe på at den ukrainske ledelsen ikke av innenrikspolitiske årsaker lot seg friste til å tilspisse situasjonen. Gjør den det, advarte Putin, går den i fotsporene til Georgias tidligere president Mikheil Saakasjvili, som i 2008 gjennomførte et forbrytersk angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia – med et betydelig territorielt tap for Georgia som resultat.

Fra russisk side har man tilsynelatende mer eller mindre avskrevet Petro Porosjenko og kretsen rundt ham. Det kom til uttrykk ved at Putin åpent anklaget den ukrainske ledelsen for involvering i terroristiske drap på ledere den østukrainske befolkningen hadde valgt, for å føre en antistatlig og antifolkelig politikk og for å spekulere i russofobi for å innynde seg i Vesten.

Under sin opptreden i Valdaj-klubben snakket den russiske presidenten også om Syria, atomvåpen, øygruppen Kurilene som Japan gjør krav på, sitt syn på dollaren og andre spørsmål. Putin virket rolig og selvsikker, men han gjorde ikke noe annet enn å gjenta godt kjente russiske oppfatninger.

Samme dag som Putin fremførte sin advarsel til den ukrainske ledelsen, vedtok Dumaen en resolusjon om Ukraina. Her ble den ukrainske ledelsen anklaget for å undertrykke sin egen befolkning og for å ha fremprovosert konflikten med Russland. Og resolusjonen erklærte at ”forsøk fra Ukraina på et nytt massivt militært angrep på Donbass sammen med nye drap og terrorhandlinger mot den lokale befolkningen vil få et adekvat svar og uunngåelig føre til katastrofale konsekvenser”.

I et intervju til den statlige tv-kanalen Russland 1 19. oktober etterlot Konstantin Zatulin, nestleder i dumakomiteen med ansvar for forholdet til postsovjetiske stater og landsmenn i utlandet, ingen tvil om hva denne resolusjonen gikk ut på: ”Saakasjvili angrep – vi anerkjente Ossetia og Abkhasia. Ukraina angriper Donetsk og Lugansk – da får vi gjøre det samme igjen. Minsk-avtalene blir nullert.”

Hvordan skal Putins utsagn i Valdaj-klubben og dumaresolusjonen forstås? Tror den russiske ledelsen at Porosjenko og kretsen rundt ham forbereder et angrep på Donbass? Er det noe som tyder på at Kiev-regimet virkelig planlegger å angripe Donbass? Er hensikten med de russiske advarslene å presse Kiev til å oppfylle Minsk-avtalene eller andre innrømmelser? Eller er det hele militant retorikk beregnet på et russisk publikum, for eksempel for å gi folk noe annet å tenke på enn den bebudede hevingen av pensjonsalderen?

Fraværet av større militære operasjoner betyr ikke at det er fred i Donbass. Nærmest daglig bombarderer Kiev-regimets styrker bebodde områder i det opprørskontrollerte Øst-Ukraina.

I utgangspunktet burde et ukrainsk angrep på Donbass være utelukket siden Russland i så fall nærmest garantert vil komme befolkningen i Øst-Ukraina til unnsetning militært, med full krig og et ukrainsk sammenbrudd som resultat. Porosjenko – som gitt den katastrofale økonomiske og sosiale situasjonen i Ukraina langt fra er garantert å bli gjenvalgt som president – kan imidlertid være interessert i å fremprovosere en krise, eventuelt ut fra en tro på at USA og andre vestlige land vil komme ham til unnsetning.

At det er krefter i den amerikanske ledelsen som ønsker en opptrapning av konflikten mellom Ukraina og Russland er det ingen tvil om, slik den amerikanske beslutningen om å selge offensive våpen til Ukraina vitner om.

Putins utsagn og dumaresolusjonen kan imidlertid også være en advarsel til Porosjenko og den ukrainske eliten, uten at man fra russisk side frykter et militært angrep på Donbass: Dersom dere ikke oppfyller Minsk-avtalene og normaliserer forholdet til befolkningen i Øst-Ukraina og Russland, vil en russisk anerkjennelse av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk bli resultatet.

Et viktig, men lite påaktet moment i den sammenheng er at Russland nå oppgis å ha lyktes i å utvikle en nasjonal variant av det internasjonale betalingssystemet SWIFT som skal kunne brukes av ikke bare russiske banker og selskaper, men også utenlandske partnere. Det betyr i så fall at USA og andre vestlige land har langt mindre mulighet for å presse Russland ved hjelp av økonomiske sanksjoner, for eksempel som et svar på en russisk anerkjennelse av Donetsk og Lugansk som selvstendige stater.

Les om hvordan det ukrainske parlamentet i januar 2018 vedtok ikke lenger å forholde seg til Minsk-avtalene her.

Les om hvordan Putin under sitt møte med Donald Trump i juli 2018 tok til orde for en internasjonalt overvåket folkeavstemning om statusen til de opprørskontrollerte områdene i Øst-Ukraina her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Publisert på Resett 22. oktober og på Herland Rapporten 29. oktober 2018.

Publisert i Putin, Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 2 kommentarer

Strid om utenrikspolitikk i den russiske eliten

«Russland er en gåte innpakket i et mysterium på innsiden av et puslespill,» uttalte Winston Churchill i 1939 med henblikk på den russiske ledelsen som skjulte seg bak Kremls murer. I dag er det langt større åpenhet rundt russisk utenrikspolitikk og uenigheter i den russiske ledelsen.

Det pågår for tiden en strid i den russiske eliten om utenrikspolitikk, nærmere bestemt hvilket forhold Russland bør ha til Vesten. Striden ble ifølge et oppslag i Pravda innledet med at leder for Regnskapskammeret (Riksrevisjonen) og tidligere finansminister Aleksej Kudrin på et møte i Foreningen av industriledere og entreprenører for et par dager siden uttalte følgende: ”Vi må ha klart for oss at dersom sanksjonene blir utvidet, så vil målene presidenten har satt i praksis bli uoppnåelige i forhold til flere kriterier, heriblant teknologisk og sosial utvikling.”

”Derfor,” fortsatte Kudrin, ”må Russlands utenrikspolitikk i dag være underordnet hensynet til å redusere spenningen i forhold til andre land, og i det minste sørge for at sanksjonsregimet holdes på sitt nåværende nivå eller reduseres, og ikke økes. I dag ville jeg måle effektiviteten av vår utenrikspolitikk ut fra denne indikatoren.”

Aleksej Kudrin, russisk finansminister i 2000-11. En venn av Putin, som han her er avbildet sammen med, siden de begge arbeidet i byadministrasjonen i St Petersburg på 1990-tallet.

Russland står ikke overfor den type utenrikspolitiske eller militære utfordringer at det rettferdiggjør en økning av spenningen i forhold til omverdenen, var konklusjonen på Kudrins foredrag.

Dette er oppfatninger langt fra alle i den russiske ledelsen deler. I et intervju, som ble publisert samme dag som Kudrin opptrådte på møtet med næringslivslederne, uttalte viseutenriksminister Sergej Rjabkov således: ”Vi anser ikke at Vesten, vidt forstått, er vår venn. Tvert imot betrakter vi Vesten som en motstander som forsøker å undergrave Russlands posisjon og muligheter for en normal utvikling.”

Og Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov erklærte at press, økonomiske sanksjoner og ulovlige straffetiltak i likhet med terrorisme selvfølgelig utgjorde en utfordring i forhold til planene for landets utvikling, men at myndighetene med hell hadde lyktes i å håndtere disse utfordringene.

Politologen Andrej Suzdaltsev, en ledende russisk ekspert på utenrikspolitikk og internasjonal økonomi, karakteriserte denne striden som en klassisk og normal konflikt mellom en diplomatisk-militær blokk og en økonomisk blokk.

Samtidig kom det klart frem at han hadde mest sympati for den diplomatisk-militære blokken. Det konfliktfylte forholdet til Vesten var ikke noe Russland hadde valgt, men noe landet var blitt tvunget inn i. Vestens mål er ifølge Suzdaltsev å redusere Russland til en råvareleverandør. En aktiv russisk utenrikspolitikk er derfor nødvendig for å hevde russiske økonomiske interesser.

Kina klarte å utnytte den kalde krigen og Vestens konfrontasjon med Sovjetunionen til å gjøre seg til en økonomisk supermakt. Men Vesten vil ikke gi Russland en slik mulighet, understreker Suzdaltsev.

Den utenrikspolitiske striden vi i dag er vitne til i den russiske eliten, som knytter an til tidligere russiske debatter om forholdet til omverdenen, er interessant.

Les og lær!

Opp gjennom sin historie har Russland skiftet mellom å føre en aktiv utenrikspolitikk og å isolere seg fra omverdenen for å kunne løse sine egne problemer. Etter nederlaget i Krimkrigen i 1856 valgte den russiske ledelsen å føre en forsiktig utenrikspolitikk samtidig som den gjennomførte en rekke liberaliserende og moderniserende reformer, ikke minst opphevelsen av livegenskapet i 1861. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det strid i den russiske ledelsen mellom tilhengerne av en aktiv, ekspansjonistisk utenrikspolitikk og tilhengerne av økonomiske reformer og modernisering, en strid som toppet seg i et berømt memorandum den konservative politikeren Pjotr Durnovo skrev til tsar Nikolaj II i februar 1914, noen måneder før utbruddet av første verdenskrig, der han advarte mot å la seg trekke inn i en europeisk storkrig.

Les og lær!

Denne vekslingen mellom en aktiv utenrikspolitikk og isolasjon og konsentrasjon om indre problemer fortsatte i sovjetepoken. På 1920-tallet var sovjetledelsen splittet mellom tilhengerne av en aktiv utenrikspolitikk og forsøk på å ”eksportere” revolusjonen til andre land og tilhengerne av indre reformer, sosialisme i ett land og en forsiktig utenrikspolitikk. Etter Stalins død i 1953 tok sjefen for sikkerhetspolitiet, Lavrentij Berija, som mange regnet med at ville bli ny stats- og partileder, til orde for å avvikle det kommunistiske Øst-Tyskland og tillate et samlet, nøytralt Tyskland for å redusere konflikten med de kapitalistiske statene. I 1989–91 var Mikhail Gorbatsjov villig til å oppgi både Østblokken og Sovjetunionen for å få økonomisk hjelp fra Vesten.

Fra et politologisk og økonomisk perspektiv er spørsmålet om hvordan et land bør forholde seg til økonomiske sanksjoner interessant. Er det rette å føre en mindre selvhevdende og konfronterende utenrikspolitikk, slik Kudrin hevder? Eller bør man tvert imot føre en mer selvhevdende og konfronterende utenrikspolitikk for å vise at man ikke lar seg skremme?

Et viktig poeng i denne diskusjonen ut fra et russisk ståsted må være at Vestens sanksjoner mot Russland strekker seg lenger tilbake enn til krisen i Ukraina og Krims gjenforening med Russland i 2014. I 1974 innførte USA økonomiske sanksjoner mot Sovjetunionen for å tvinge sovjetmyndighetene til å tillate jødisk utvandring. Til tross for at enhver russisk borger i dag fritt kan forlate hjemlandet, er Russland fremdeles underlagt disse sanksjonene – de ble blant annet fornyet i 2012 med henvisning til at advokaten til en amerikansk forretningsmann og spekulant hadde dødd i et russisk fengsel. Siden 1970-tallet har amerikanske myndigheter forsøkt å forhindre byggingen av sovjetiske/russiske olje- og gassrørledninger til Europa. Før 2014 var det en masse bråk om angivelig dårlig behandling av homofile i Russland og krav om innføring av sanksjoner.

Man kan også spørre om den russiske ledelsen har hatt noe valgt i forhold til hvilken utenrikspolitikk den har kunnet føre. Når det gjelder Ukraina og Krim, er det vanskelig å se hvordan Russland kunne ha opptrådt på en mindre konfronterende og selvhevdende måte etter det vestligstøttede statskuppet i 2014. Ingen russisk ledelse kunne rolig sitte og se på opprettelsen av et antirussisk regime i Ukraina, forvandlingen av befolkningen i Øst-Ukraina til annenrangs borgere og Krims forvandling til en amerikansk marinebase. I så fall kunne det ha blitt revolusjon i Russland. Spørsmålet er heller om den russiske ledelsen har utvist nok handlekraft i forhold til situasjonen i Ukraina, for eksempel om den våren 2014 burde ha tatt over hele Øst-Ukraina.

Moskva kunne ha latt en allianse av USA og andre vestlige land, reaksjonære araberstater, Tyrkia og islamistiske terrorister styrte Assad-regimet og innføre et sunnimuslimsk skrekkregime i Syria. Dette ville imidlertid ikke bare ha vært å ofre en alliert i Midtøsten og en marinebase ved Middelhavet, men ville sannsynligvis ha resultert i mer islamisme og terrorisme i de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene og Russland selv. Det kunne også ha oppmuntret til opprør og ”fargerevolusjoner” i Russlands nærområder. Og en ofring av Assad-regimet ville uansett neppe ha hatt noen innvirkning på det vestlige sanksjonsregimet som er knyttet til Ukraina og Krim.

Kunne Russland ha fulgt Kinas eksempel, altså ført en forsiktig utenrikspolitikk kombinert med oppbyggingen av en moderne, konkurransedyktig økonomi? At de kinesiske lederne har ført en klok politikk som gjør at Kina i dag har blitt en økonomisk gigant som truer USAs dominerende posisjon i verdensøkonomien, er det liten tvil om. To forhold skiller imidlertid Russlands situasjon fra Kinas.

For det første har Suzdaltsev rett i at Kina uforstyrret kunne bygge seg opp i ly av Vestens konfrontasjon med Sovjetunionen under den kalde krigen, mens Vesten, som tilsynelatende oppfatter Russland som sin viktigste motstander, ikke under noen omstendigheter vil tillate at Russland utvikler sitt økonomiske potensial.

For det andre kontrollerer Kina hele det territoriet som med rimelighet kan sies å utgjøre Kina, og som de fleste kinesere oppfatter som Kina, med Taiwan, som den kinesiske ledelsen og vanlige kinesere insisterer på at er en del av Kina, som eneste unntak. Russland, derimot, måtte som en følge av Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 avstå store områder som historisk sett utvilsomt er russiske, og der befolkningen betrakter seg som russere, til Ukraina, Kasakhstan og andre nyopprettede stater. Krav om garantier for at etniske russere og russiskspråklige ville bli godt behandlet, og i ytterste tilfelle også om grenserevisjoner, måtte derfor oppstå – og komme i konflikt med en fremvoksende nasjonalisme i de tidligere sovjetrepublikkene.

Les den russiske utenrikspolitiske ”guruen” Sergej Karaganovs tanker om hvilken utenrikspolitikk Russland bør føre, her.

Les om Putins tanker om hvordan Russland bør moderniseres, her.

Publisert på Steigan.no 15. oktober 2018.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar