Undertrykkelse av russisk språk i Latvia

Russiskspråklige protesterer i Riga.

Nylig sendte fire menneskerettighetsorganisasjoner som representerer interessene til russiskspråklige i Latvia, et brev til Europarådet der de protesterer mot latviske myndigheters vedtak om at det ikke lenger skal være mulig å avlegge eksamener på ungdomsskolenivå på annet enn latvisk. Ifølge Janis Kuzins, en av underskriverne av brevet, foregår det en planmessig undertrykkelse av russisk språk i Latvia: ”Etterhvert vil alle ungdomsskoler bli tvunget til å gå over til latvisk, siden avgangseksamener fra og med neste år bare vil kunne avlegges på latvisk. Dette er uakseptabelt siden 35 prosent av befolkningen i Latvia er russiskspråklige.”

Les Izvestijas oppslag om saken her.

Språk er et betent spørsmål i Latvia. I 2005 ratifiserte Latvia Europarådets konvensjon om nasjonale minoriteters rettigheter, men reserverte seg mot to av punktene i konvensjonen: Steds- og gatenavn skal ikke kunne være på minoritetsspråk. Og alle henvendelser til lokale myndigheter skal være på latvisk. Det europeiske charter om regionale språk og minoritetsspråk som tar til orde for at det skal tilbys opplæring på minoritetsspråk, har Riga ikke ratifisert.

Ifølge Miroslav Mitrofanov, leder av ”Latvias russiske forbund”, har latviske myndigheter til og med forfalsket teksten i en internasjonal konvensjon om bekjempelse av diskriminering i skole og opplæring for at undertrykkelsen av russiskspråklige skoler skulle kunne finne sted.

”Vi krever at FN må ta stilling til handlingene til en regjering som faktisk har innført ikke-avtalte endringer i teksten til en internasjonal avtale. Dessverre ignorerer mange land idag internasjonal rett, og de mange anbefalingene som har kommet fra FN og Europarådet, har Latvia ignorert. Å protestere er likevel nødvendig, og før eller senere vil dette gi et positivt resultat. Fra og med september har vi dessuten til hensikt å organisere massive protester mot avgjørelsen til latviske myndigheter om å forby avleggelsen av ungdomsskoleeksamener på russisk.”

Allerede i 2004 vedtok latviske myndigheter for øvrig at bare 40 prosent av opplæringen i ungdomsskoler for språklige minoriteter skulle kunne være på et annet språk enn latvisk.

Samtidig som myndighetene i alle de baltiske statene prøver å undertrykke russisk språk og kultur, etterspør mange unge baltere idag russiskopplæring. Dette skyldes at store deler av næringslivet er kontrollert av russiskspråklige, at Russland er en viktig handelspartner, og at et stort antall russiske turister besøker Baltikum.

Rettslig sett foregår det en grov, i realiteten apartheidaktig undertrykkelse av etniske russere i Latvia og Estland. Mange etniske russere – ca 10 prosent av befolkningen i de to republikkene – har fremdeles status som ”ikke-borgere” uten stemmerett og retten til å utøve visse yrker.

At Latvia og Estland på tross av denne type etnisk diskriminering i 2004 kunne bli medlem av Den europeiske union fremstår som et paradoks og i strid med verdiene EU hevder å være basert på. Europeiske menneskerettighetsorganisasjoner har heller ikke vist synderlig interesse for undertrykkelsen etniske russere og russiskspråklige utsettes for i de baltiske statene.

Publisert i Annet | Legg igjen en kommentar

En besværlig massakre

Feliks Lemberskij: Henrettelse, Babij Jar.

”Det som foregår ved Babij Jar, kan i virkeligheten sammenliknes med det som skjedde på Krim og i Dombass. Det er nødvendig å ha tingene klart for seg: Putin finnes, et aggressivt Russland finnes, men de gikk dit der de ble sluppet inn, der det fantes et gunstig miljø, eller der det med andre ord var ’ukrainsk tomhet’”. Utsagnet stammer fra et intervju den ukrainske avisen Den’ (Dagen) nylig gjorde med Vitalij Nakhmanovitsj, leder for den ukrainske Babij Jar-komiteen, i anledning planene om å bygge et Holocaust-senter ved Babij Jar i utkanten av Kiev, der tyske nazister og deres ukrainske støttespillere høsten 1941 massakrerte 33 000 jøder.

Ifølge Nakhmanovitsj er det russiske oligarker som står bak det planlagte Holocaust-senteret, og hensikten er å diskreditere Ukraina og ukrainere: ”Prosjektet er jo ikke beregnet bare på ukrainske borgere, men i første rekke på de mange turistene fra hele verden som man vil fortelle hvordan ukrainske kollaboratører massakrerte jøder. Blir senteret bygget, vil det i tilknytning til det oppstå forutsigbare skandaler [protester fra ukrainske nasjonalister]. Og dersom de ikke får lov til å bygge det, så er dette også flott – det antisemittiske Ukraina tillater ikke reisningen av et minnesmerke over Holocaust. Hva som enn skjer, er det bra for Putin.”

Hensikten med Holocaust-senteret er ifølge Nakhmanovitsj å skape et felles senter knyttet til jødeutryddelsene i alle de tidligere sovjetrepublikkene, noe han betegner som et uttrykk for en farlig sovjetisk tankegang. Jødenes lidelser skal brukes til å skape en fiktiv forestilling om sovjetisk eller russisk enhet. Nakhmanovitsj fremhever også at det ikke bare var jøder som ble drept ved Babij Jar, men også en mengde andre grupper, inkludert ukrainske nasjonalister. Og han mener at Holocaust i Ukraina må relateres til det han betegner som golodomor, altså sovjetmaktens angivelige folkemord på ukrainere gjennom en kunstig frembrakt hungersnød på 1930-tallet.

For å sikre nasjonal kontroll over Babij Jar tilrår Nakhmanovitsj at den ukrainske staten både bygger et Babij Jar-senter viet til alle som ble drept på stedet, og et Holocaust-museum.

Intervjuet med Nakhmanovitsj inngår i en betent politisk strid i dagens Ukraina. Ifølge et oppslag i Pravda foregår det en diskusjon i Det ukrainske institutt for nasjonalt minne om hvorvidt det skal være noe Holocaust-minnesmerke ved Babij Jar, og denne diskusjonen skal ha fått lederen for Ukrainas jødiske kongress, Eduard Dolinskij, til å slå alarm, blant annet ved å vise til et utsagn fra lederen for Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), Bogdan Tsjervak, om at jødene var ukrainernes fiender, og at det var grunnen til at ukrainske nasjonalister ikke skånet dem under krigen.

Den radikale ukrainske sosialisten Natalja Vitrenko, som Pravda har intervjuet om saken, mener at dagens ukrainske regime har til hensikt å utslette minnet om jødeutryddelsene under annen verdenskrig i den ukrainske befolkningen.

Folkemordet på jødene under annen verdenskrig er et problem for Kiev-regimet siden ukrainske fascister og høyrenasjonalister som regimet har utropt til nasjonale helter, spilte en aktiv rolle under myrderiene. Våren 2015 vedtok Radaen til og med lover som gjør det straffbart å kritisere 1930- og 1940-tallets ukrainske fascister og høyrenasjonalister, altså personer og grupperinger som under annen verdenskrig tok livet av hundretusener av jøder og polakker.

Det bemerkelsesverdige er at forsøk på å relativisere massedrapene på hundretusener av ukrainske jøder under annen verdenskrig, mistenkeliggjøring av planene om å bygge et Holocaust-senter som russisk undergravingsvirksomhet eller endog stempling av jødene som ukrainernes fiender ikke har fått omverdenen til å reagere. Selv de mange Holocaust-sentrene velger å tie om saken.

Les et utdrag fra min bok Ukrainas historie (2017) der jeg tar for meg påstanden om at sovjetmyndighetene på 1930-tallet bedrev folkemord på den ukrainske befolkningen gjennom en kunstig frembrakt hungersnød (golodomor), her.

Les om det kompliserte og til tider anstrengte forholdet mellom ukrainere og polakker – der ukrainske nasjonalisters drap på over 100 000 polakker under annen verdenskrig spiller en viktig rolle – her.

Les om hvordan Natalja Vitrenko og andre ukrainske opposisjonspolitikere utsettes for drapsforsøk og trusler uten at politiet griper inn her.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Liberaleren Putin

Nylig publiserte Rossijskaja Gazeta, en avis som tilhører den russiske regjering, en artikkel om hvordan Vladimir Putin hadde oppsøkt menneskerettighets-aktivisten Ljudmila Aleksejeva for å gratulere henne på hennes 90-årsdag. Russisk Dagsrevy viste også en lengre reportasje om møtet mellom Putin og Aleksejeva og Aleksejevas liv og virke.

Personer som Aleksejeva er marginale i dagens Russland, og oppfatningene deres er av liten interesse. At Putin offentlig valgte å gratulere Aleksejeva er likevel et interessant signal.

Menneskerettighetsaktivister og liberalere er, mildt sagt, lite populære blant vanlige russere. Det skyldes at de forbindes med det statlige sammenbruddet og røverkapitalismen på 1990-tallet. Mange av dem har opptrådt som den rene femtekolonne ved å fordømme Putins styre i vestlige massemedier, ta til orde for en ”fargerevolusjon” i Russland, kreve at Krim må tilbakeleveres til Ukraina og liknende. Aleksejeva har vært mindre rabiat enn mange andre menneskerettighetsaktivister, og i 2000 gikk hun inn i en offentlig kommisjon som skulle gi myndighetene råd om menneskerettighetsspørsmål. Like fullt er det mange som misliker henne, og hun har vært utsatt for overfall og trusler.

Til tross for at verdiene Aleksejeva og hennes meningsfeller står for, for eksempel deres negative syn på den russiske staten, neppe samsvarer med verdiene til den tidligere KGB-offiseren Putin, og til tross for at personer som Aleksejeva er upopulære i brede befolkningsgrupper, valgte Putin å gratulere Aleksejeva. Hvorfor?

Svaret er trolig at Putin er langt mer liberal, pragmatisk og teknokratisk enn han vanligvis fremstilles som.

Les mer om Putins bakgrunn og verdier i min Putin-biografi.

Putin setter neppe særlig pris på det nærmest instinktmessige hatet til den russiske staten ”dissidenter” som Aleksejeva oppviser. Samtidig er han utmerket klar over at staten han styrer over på ingen måte er perfekt, og at vanstyre, maktmisbruk og korrupsjon forekommer mange steder. Er personer innstilt på å hjelpe til med å bekjempe disse problemene, for eksempel ved å gå inn i en kommisjon som arbeider med menneskerettighets-spørsmål, er Putin villig til å lytte til dem.

Dessuten ønsker Putin åpenbart å dempe uviljen mange russere har mot personer som Aleksejeva.

I sitt syn på kriminalitetsbekjempelse er Putin en liberaler, ja faktisk langt mer liberal enn mange vestlige politikere.

Til tross for at Russland har opplevd grusomme terroraksjoner, og til tross for at et klart flertall av den russiske befolkning er for dødsstraff, har Putin valgt å opprettholde moratoriet på fullbyrdelse av dødsstraff, som ble innført av Boris Jeltsin i 1996.

Mens antallet fengslede personer i de fleste land er økende, har antallet personer i russiske fengsler og straffekolonier fra 2006 til 2015 blitt redusert med nærmere 100 000 personer (fra ca 300 000 til ca 200 000).

Og på tv-møter med befolkningen har Putin forsvart en liberal kriminalpolitikk med at man bør lytte til fagfolk og deres oppfatninger om hvilke former for straff som faktisk bidrar til å redusere kriminaliteten.

Gitt at Putin er mer liberal enn det store flertall av russere og også enn de fleste medlemmer av den styrende eliten, er det naivt å tro at alternativet til Putin ville være et mer liberalt alternativ. Det er vestlige myndigheter selvsagt klar over. Når de med henvisning til demokrati, menneskerettigheter og liberale verdier likevel arbeider for å svekke Putins styre, for eksempel ved å støtte den utenomparlamentariske opposisjonen, er det grunn til å spørre hva de egentlig ønsker å oppnå.

Les kommentaren Putin, Navalnyj og Strelkov om at alternativet til Putin er ytterliggående nasjonalisme.

Publisert i Putin | Legg igjen en kommentar

Advarsel eller egenrådighet?

Aleksandr Zakhartsjenko proklamerer Malorossija.

Den 18. juli presenterte leder for Folkerepublikken Donetsk, Aleksandr Zakhartsjenko, det han betegnet som en siste mulighet for å redde Ukraina fra oppløsning og fortsatte blodsutgytelser, nemlig å danne en ny stat, Malorossija (Lillerussland).

”Vi tilbyr en ny plan for reintegrering av landet. For ikke så lenge siden satte vi i gang et statlig program for å forene befolkningen i Donbass. Nå tilbyr vi alle innbyggere i Ukraina å gjøre slutt på krigen gjennom en omdanning av landet, dette er en fredelig utgang. Men her er det et par betingelser: Innbyggerne i Ukraina må selv støtte denne ideen. Vi har allerede gjennomført konsultasjoner med myndighetspersoner og forretningsfolk i regionene. Dette er vårt første og siste tilbud.”

Se video der Zakhartsjenko fremfører sin erklæring her.

Den påtenkte statsdannelsen skal ifølge et oppslag i Pravda være en føderasjon med utstrakt selvstyre for regionene. Utenrikspolitisk skal Malorossija være blokkuavhengig og kombinere gjenopprettelse av forbindelsene til Russland med forsøk på å få til et trekantsamarbeid i formatet Russland–EU–Malorossija. Ny hovedstad skal være Donetsk, mens Kiev skal få status av et ”historisk-kulturelt senter”.

Zakhartsjenko opplyste også at man forberedte opprettelsen av et folketribunal som skulle dømme de ansvarlige for Ukrainas sammenbrudd og borgerkrigen i landet. Blant personene som ifølge Zakhartsjenko ville bli tiltalt, var ikke bare Petro Porosjenko og andre toppfigurer i dagens ukrainske regime, men også Viktor Janukovitsj, presidenten som ble styrtet ved statskuppet i 2014.

Hadde de østukrainske lederne våren 2014 proklamert opprettelsen av et nytt, føderalt Ukraina – og hadde Russland anerkjent en slik ny statsdannelse – er det godt mulig at Kiev-regimet hadde brutt sammen. Nå – etter at Kiev-regimet i tre år har kunnet forgifte den ukrainske befolkningen med nasjonalistisk og antirussisk propaganda – har tiden for en slik løsning på krisen i Ukraina åpenbart rent ut.

Ifølge en nylig gjennomført meningsmåling støtter idag bare 5 prosent av den ukrainske befolkningen tanken om en føderalisering av Ukraina. Bare 20 prosent er villige til å gi Donbass mer selvstyre. Og kun 5 prosent vil gi russisk stilling som statsspråk på linje med ukrainsk (mot 11 prosent for ett år siden).

Det eneste som idag kan muliggjøre en omdanning av Ukraina til en føderasjon, er et fullstendig statlig og økonomisk sammenbrudd i landet som får befolkningen til å reise seg mot Kiev-regimet.

Hva forklarer proklameringen av Malorossija? Hvorfor nøyer de østukrainske lederne seg ikke med å fortsette oppbyggingen av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk? Hvorfor avventer de ikke Kiev-regimet sammenbrudd – som virker sannsynlig gitt det politiske og økonomiske kaoset i Ukraina – før de lanserer sin egen modell for Ukrainas statlige omdanning?

En forklaring er at det dreier seg om en lite overveid handling fra ledelsen i Folkerepublikken Donetsk – som lederne i Folkerepublikken Lugansk sier at de ikke kjente til. At de østukrainske lederne, som er avhengig av russisk militær og økonomsk støtte, skulle gå til et så drastisk skritt som å proklamere en ny ukrainsk stat uten at dette skjer i samråd med Moskva, er imidlertid lite sannsynlig. Forklaringen er trolig at den russiske ledelsen ønsker å sende et signal til omverdenen om at den er misfornøyd med situasjonen i Ukraina – og at den har makt til å endre denne situasjonen.

Russlands mål er et føderalt Ukraina med en svak sentralmakt der trusselen om løsrivelse av de østlige regionene skal gjøre det umulig for Kiev å knytte seg til Vesten militært og økonomisk.

De såkalte Minsk-avtalene fra 2014 og 2015 så for seg en føderalisering av Ukraina. Kiev-regimet har imidlertid ikke gjort noe for å oppfylle Minsk-avtalene ved å vedta konstitusjonelle reformer, gi særrettigheter til Donetsk og Lugansk og liknende. Og gitt den politiske situasjonen i Ukraina er det utenkelig at Petro Porosjenko og kretsen rundt ham vil oppfylle Minsk-avtalene – gjorde de det, ville de risikere å bli drept av de høyrenasjonalistiske bandene som har makten på gatenivå. Krigen i Øst-Ukraina, inkludert bombardering av østukrainske byer, fortsetter derfor.

Donald Trumps seier ved det amerikanske presidentvalget gjorde trolig at man i Moskva håpet på at man skulle kunne inngå en avtale med amerikanerne om Ukraina, Syria og andre spørsmål. Etter sin tiltredelse av presidentembetet i januar 2017 har Trump imidlertid blitt fanget av den amerikanske ”dypstaten” og er ikke i stand til å innfri sine løfter til velgerne om et bedre forhold til Russland, en ny Ukraina-politikk og felles bekjempelse av islamistiske terrorister.

Trolig bør proklameringen av Malorossija oppfattes som et signal fra Moskva til USA og EU om at man fra russisk side vil kunne anerkjenne den nye staten – og eventuelt gi militær støtte til at den får utvidet sine grenser – dersom omverdenen ikke presser Kiev til å oppfylle Minsk-avtalene.

Eller vestlige politikere må i det minste tvinge Kiev-regimet til å innstille beskytningen av østukrainske byer og å oppheve den økonomiske blokaden av Donetsk og Lugansk.

Les om Ukrainas bevegelse mot åpen fascisme her og her.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Magert resultat

Som forventet kom det lite ut av møtet mellom Donald Trump og Vladimir Putin i tilknytning til G20-møtet i Hamburg 7. til 8. juli. Vestlige kommentatorer var før møtet urolige for at Trump ville la seg forføre av Putin og komme med i deres øyne farlige innrømmelser. De kan nå puste lettet ut.

Hverken i forhold til krisen i Ukraina eller borgerkrigen i Syria ble det oppnådd noe særlig. Mye av møtet mellom Trump og Putin dreide seg tilsynelatende om de lite konstruktive anklagene om russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget. Det nærmeste man kan kalle tegn til en positiv utvikling, er at USA og Russland sist fredag ble enige om å opprette såkalte deeskaleringssoner i det sørvestlige Syria som skal overvåkes av russisk militærpoliti. Slike soner – som har til hensikt å skille den såkalte demokratiske opposisjonen fra andre islamistiske terrorister – har imidlertid uten hell blitt forsøkt opprettet tidligere, og det liten grunn til å tro at nå vi står foran en fredsløsning i Syria.

Den trolig mest talende kommentar til møtet mellom Trump og Putin – videreformidlet av Dagbladet til folk her på berget – kom BBC med. Den britiske statskringkasteren brakte til torgs et intervju med en kroppsspråkekspert som uttalte at Trump hadde inntatt en dominerende posisjon ved å legge hånden sin under armen på Putin da de to hilste på hverandre, og ved å klappe den russiske presidenten på skulderen. Putin, derimot, skal ha vært sky og ubekvem forsøkt å skjule dette ved å sitte på en demonstrativt avslappet måte. Ifølge kroppsspråkeksperten skal Putin dessuten ha hatt en tendens til å se i gulvet og å unngå øyekontakt.

Denne kommentaren er interessant av to grunner: For det første er den et eksempel på den systematiske nedrakkingen av Putin i stort og smått i vestlige massemedier. Å hilse med begge hendene, å dunke noen i ryggen og å sitte på en avslappet måte må alt sammen kunne betegnes som forsøk på å innta en dominerende posisjon, eller et tegn på at man selv er avslappet. Møtet mellom Trump og Putin kunne altså også ha vært beskrevet som møtet mellom en sikker og avslappet Putin som viste sin overlegenhet ved å sitte på en demonstrativt avslappet måte, mens Trump demonstrerte sin usikkerhet ved nærmest desperat å gripe Putin i hånden og å dunke ham i ryggen. Den ene utlegningen er knapt sannere enn den andre. Men BBC valgte altså å bruke denne subjektive synsingen til å lage en historie som kunne stille Putin i et negativt lys. Og en skokk av vestlige massemedier videreformidlet med stor glede dette tøvet.

For det andre – og det er alvoret i tøvet – viser BBC-kommentaren at den globalistiske eliten åpenbart er fornøyd med måten Trump håndterte møtet med Putin på. Siden det amerikanske presidentvalget har både amerikanske og europeiske massemedier – heriblant BBC som har opptrådt som den rene propagandasenderen for globalistene, blant annet ved å undergrave brexit og forhandlingene om Storbritannias utmeldelse av EU – bedrevet den rene hetskampanjen mot Trump. Nå har eliten åpenbart fått taket på Trump som knapt vil være i stand til å realisere sine løfter til velgerne om et bedre forhold til Russland, felles innsats for å bekjempe islamistiske terrorister og større fokus på USAs egne problemer. Derfor fremstiller medier som BBC ikke lenger Trump som en tulling, mannsgris og rasist, men som en ansvarlig statsmann som satte Putin på plass.

Om det som forventet kom lite ut av møtet mellom Trump og Putin, er verdenssituasjonen i sin helhet rimelig lys fra et russisk synspunkt. Russland samarbeider idag tett med Kina både politisk og økonomisk. I Midtøsten samarbeider Russland, Iran og Tyrkia, og Assad-regimet er i ferd med å vinne borgerkrigen i Syria og å nedkjempe de islamistiske terroristene. Forholdet mellom USA og EU er dårlig, blant annet som en følge av at Trump-administrasjonen har signalisert at den vil trekke seg fra internasjonale klimaavtaler. EU vil i de nærmeste årene måtte konsentrere seg om brexitforhandlingene og andre problemer. Det russiskfiendtlige Kiev-regimet i Ukraina har hverken USA, EU eller noen andre vilje eller evne til å hjelpe. EU vil i årene fremover bli stadig mer avhengig av import av russisk olje og gass. De vestlige økonomiske sanksjonene fungerer ikke og bidrar trolig bare til å fremme utviklingen av russisk næringsliv.

Dette satte selvsagt sitt preg på Putins opptreden på G20-møtet der han ikke bare møtte Trump, men også Angela Merkel, Emmanuel Macron, Recep Erdogan og andre ledere. Tilsynelatende var Putin den alle ville snakke med.

Se Putins pressekonferanse etter møtet med Trump her.

Les om den absurde granskingen av angivelig russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget her.

Les om hvordan Trump har blitt fanget av den amerikanske ”dypstaten”, demokratiets stilling i vestlige land og i Russland og det vestlige demokratis krise her.

Publisert i Nettavisen 10.07.2017.

Publisert i Putin, Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar

Nøkterne forventninger

På Jalta-konferansen i februar 1945 la Iosif Stalin, Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt grunnlaget for mange tiår med fred og stabilitet i Europa. Det kommende møtet mellom Vladimir Putin og Donald Trump vil trolig føre til langt beskjednere resultater.

I tilknytning til G20-møtet i Hamburg 7. til 8. juli vil Vladimir Putin og Donald Trump møtes. Forventningene til dette møtet hos russiske politikere og kommentatorer er nøkterne. Ingen tror møtet mellom de to statslederne vil gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina, muliggjøre felles kamp mot terrorisme i Midtøsten eller bilegge andre stridsspørsmål.

Forventningene til Trump var store i Russland etter hans seier ved presidentvalget i november 2016. I juli 2016 hadde Trump erklært at han var for å anerkjenne Krim som russisk og å oppheve de økonomiske sanksjonene. Og under sin valgkamp hadde han gjentatte ganger tatt til orde for et bedre forhold til Russland og felles kamp mot islamistiske terrorister i Midtøsten. Siden den tid har Trump imidlertid blitt fanget av den amerikanske ”dypstaten”. Og hans utenrikspolitikk er idag like aggressiv som Obama-administrasjonens, slik rakettangrepet mot en syrisk flybase (etter absurde anklager om at Assad-regimet hadde brukt giftgass mot sin egen sivilbefolkning) og nedskytingen av et syrisk jagerfly vitner om. De amerikanske økonomiske sanksjonene mot Russland har også blitt skjerpet.

Det eneste positive sett fra et russisk synspunkt er at synet på Trump er så negativt i de fleste europeiske land at det vil bli vanskelig for Trump-administrasjonen å få europeiske ledere med på militære eventyr.

Oppløsningen av Ukraina vil fortsette. Kiev-regimet vil ikke oppfylle de såkalte Minsk-avtalene. Folkerepublikkene Lugansk og Donetsk vil bli enda tettere knyttet til Russland. Og en felles amerikansk-russisk innsats for å bekjempe IS og andre islamistiske terrororganisasjoner vil knapt bli mulig.

Først og fremst forteller det kommende møtet mellom den vitale Putin som støttes av 70–80 prosent av den russiske befolkningen, og Trump som er bundet på hender og føtter av den amerikanske ”dypstaten” og ute av stand til å oppfylle sine valgløfter, om hvor lite funksjonsdyktig og råttent det amerikanske demokratiet er, dersom det i det hele tatt gir mening å snakke om demokrati.

En klar kontrast til det som etter alle solemerker vil bli et lite betydningsfullt møte mellom Putin og Trump, utgjorde den kinesiske presidenten Xi Jinpings besøk i Moskva 3. og 4. juli. Russland og Kina samarbeider i dag om hundrevis av økonomiske prosjekter – blant annet om storstilt gassutvinning i Sibir med tanke på eksport til det kinesiske markedet – og under Jinpings besøk ble det undertegnet kontrakter til en verdi av ca 10 milliarder dollar. Moskva og Beijing har dessuten et sammenfallende syn på de fleste utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.

Begge er opptatt av å bekjempe terrorisme, ekstremisme og separatisme. Begge støtter Assad-regimet i Syria. Og begge er bekymret for de amerikanske truslene mot Nord-Korea og utsiktene til at amerikanske raketter som kan skyte ned atomraketter, vil bli utplassert i Sør-Korea.

Tilsynelatende er alt Vesten har oppnådd med sin aggressive retorikk, sin opprusting i Russlands nærområder og sine økonomiske sanksjoner å knytte Russland enda sterkere til Kina. Det kan umulig være i EUs og Europas interesse.

Les mer om betraktningene til Sergej Karaganov, som regnes som en utenrikspolitisk guru i dagens Russland, om forholdet mellom Russland og USA og andre spørsmål i internasjonal politikk her.

Les mer om demokratiets stilling i Russland og i USA og andre vestlige land og det vestlige demokratis krise her.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar

Putin, Navalnyj og Strelkov

Alternativet til Putin er ikke en vestlig liberaler, men en person som denne mannen, nasjonalisten og opprørslederen Igor Strelkov.

For noen uker siden publiserte Aftenposten en artikkel, skrevet av Moskva-korrespondent Per Anders Johansen, om ”Unionen for krigsfanger i Donbass”, en organisasjon som prøver å hjelpe personer som har blitt tatt til fange av det russiskfiendtlige Kiev-regimet under borgerkrigen i Ukraina. Les artikkelen her. Artikkelen bør leses med en klype salt, for eksempel når det gis inntrykk av at det østukrainske opprøret ikke er noe annet enn verket til en håndfull russiske leiesoldater. Det artikkelen på en god måte viser, er imidlertid at det er mange i Russland som er bitre på Putin fordi han ikke gav sterkere støtte til det østukrainske opprøret etter statskuppet i Ukraina i 2014.

Russiske massemedier oppfordret våren 2014 til motstand mot Kiev-regimet, og folk ble oppmuntret til å støtte det østukrainske opprøret som krigsfrivillige. Mange var overbevist om at det østukrainske opprøret ville spre seg til det sentrale Ukraina, og at Kiev-regimet ville bryte sammen. Eller at det sørøstlige Ukraina som historisk sett aldri har vært tilknyttet Lillerussland (Ukraina), ville bli gjeninnlemmet i Russland. At det med helhjertet russisk støtte i 2014–15 ville ha vært enkelt å nedkjempe Kiev-regimet, eller å løsrive deler av Øst-Ukraina, kan det være liten tvil om.

Hvor mange russere som idag er skuffet over at Putin ikke gav mer støtte til det østukrainske opprøret, er vanskelig å si. Trolig dreier det seg om mange millioner.

At opprørslederen Igor Strelkov (Girkin) idag nærmest er en ikke-person som ikke nevnes av de statlige tv-kanalene, stemmer.

Det forunderlige er at vestlige korrespondenter ikke trekker inn den sterke nasjonalismen i dagens Russland – slik den for eksempel kommer til uttrykk hos personer som mener Putin har sveket det østukrainske opprøret – i sine analyser av russisk politikk.

Hvorfor spør de ikke om hvem og hva som eventuelt måtte være alternativet til Putin og dagens russiske ledelse?

Det burde være rimelig åpenbart at alternativet til Putin ikke er en dumsnill vestorientert liberaler som leverer Krim tilbake til Ukraina, bryter med Kina og tillater homomarsjer, men en person som Strelkov. Etter den statlige oppløsningen, røverkapitalismen og de utenrikspolitiske ydmykelsene av Russland på 1990-tallet er den russiske befolkning vaksinert mot vestlig liberalisme for mange tiår fremover, og Jabloko og andre vestorienterte og liberale partier appellerer i høyden til 5 prosent av befolkningen. En person som Strelkov, derimot, vil kunne appellere til flere titalls millioner av russere, for eksempel i en situasjon der Russland opplever en alvorlig økonomisk krise, eller dersom landet skulle bli tilføyd et ydmykende utenrikspolitisk nederlag.

Kanskje er den opposisjonelle bloggeren Aleksej Navalnyj ikke så veldig forskjellig fra nasjonalisten Igor Strelkov?

Skal Aleksej Navalnyj, bloggeren og korrupsjonsjegeren som av vestlige massemedier er utropt til en trussel mot Putin, gjøre seg forhåpninger om å nå ut til brede befolkningslag, vil han måtte appellere til nasjonalisme. Og skulle Navalnyj – som knapt har noe politisk program bortsett fra utnyttelse av misnøye og korrupsjonsavsløringer – mot alle odds komme til makten, vil han ikke kunne holde på den på noen annen måte enn ved uhemmet nasjonalisme, som er det eneste som vil kunne forene den brokete tilhengerskaren han i så fall vil måtte basere seg på. Mye kan sies om Navalnyj, men dum er han ikke. At Navalnyj skulle kunne bli en nyttig idiot for Vesten som Jeltsin som glemmer nasjonale interesser og selger unna naturressurser, slik vestlige kommentatorer synes å tro, er lite sannsynlig. Tvert imot vil en Navalnyj ved makten trolig bli en slags Frankenstein som vender seg mot et naivt Vesten som har heiet ham frem.

Man kan like det eller ikke, men alternativet til den pragmatiske selvhevdingen Putin står for, er ikke vestlig liberalisme, men ytterliggående nasjonalisme.

Les mer om pragmatikeren og realpolitikeren Vladimir Putin i min Putin-biografi.

Det bemerkelsesverdige ved Putin er hvor pragmatisk og innstilt på samarbeid med resten av verden han har vært siden han kom til makten i 1999/2000, og fortsatt er. I sine første år som president gjorde Putin nærmest desperate forsøk på å få til et samarbeid med USA og andre vestlige land, blant annet ved å oppmuntre de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene til å stille baser til rådighet for amerikanerne med tanke på et angrep på Afghanistan etter terroraksjonene 11. september 2001. Senere – da Putin og den russiske ledelsen opplevde at de ikke fikk noe til gjengjeld – ble tonen kjøligere. Men Putin forble en pragmatiker og realpolitiker – også i situasjoner som det georgiske angrepet på Sør-Ossetia i 2008 og etter statskuppet i Ukraina i 2014.

Vestlige ledere anklager Putin for annekteringen av Krim og støtten til det østukrainske opprøret. Gjenforening av Krim med Russland og en begrenset støtte til den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina var imidlertid en forsiktig og avmålt reaksjon på den totalt uansvarlige provokasjonen Vesten stod for ved å støtte et væpnet kupp i Ukraina, et område Russland med all mulig grunn betrakter som sin eksklusive innflytelsessfære. Under enhver annen leder enn den forsiktige realpolitikeren Putin ville den russiske reaksjonen ha blitt langt sterkere.

Når vestlige regjeringer støtter den russiske opposisjonen til tross for at deres egne russlandseksperter utvilsomt forteller dem at alternativet til Putin er ytterliggående nasjonalisme og flere konflikter mellom Russland og Vesten, kan det bare tolkes som at det eneste vestlige land har som mål i Russland, er å frembringe misnøye og kaos. Med tanke på at Russland er en kjernefysisk supermakt som besitter tusenvis av atomvåpen, er dette en uansvarlig og farlig politikk.

Les hva vestlige massemedier ikke vil fortelle om Aleksej Navalnyj her.

Les om hvor svak og splittet den utenomparlamentariske opposisjonen er i dagens Russland her.

Publisert i Putin, Russisk politikk | 4 kommentarer