Det franske presidentvalget sett fra Moskva

Knuser Marine Le Pen «glasstaket» ved å bli valgt til fransk president? Det ville man ha oppfattet som et mirakel i Moskva.

Europeiske politikere, kommentatorer og journalister oppfatter nasjonalisten Marine Le Pen som en trussel, og er glade for at den EU-vennlige Emmanuel Macron etter alle solemerker vil bli valgt til fransk president i annen valgomgang 7. mai. Russiske politikere og massemedier, derimot, fremstiller Le Pen som det franske folks sjanse til å befri seg fra en gjennomkorrupt elite, ja nærmest som en vår tids Jeanne d’Arc.

De eneste franske politikerne som har blitt noenlunde pent omtalt av russiske massemedier, er Le Pen, den moderat konservative Francois Fillon, som har blitt fremstilt som et offer for en svertekampanje fra den globalistiske elitens side, og den venstresosialistiske kandidaten Jean-Luc Melénchon, som har blitt fremstilt som en velmenende, men svak kandidat som trolig ville ha blitt et gissel for elitens interesser.

De øvrige politikerne, inkludert den sittende presidenten, Francois Hollande, har blitt fremstilt som arrogante, korrupte og i utakt med folkemeningen.

Macron fremstilles som en opportunist uten ryggrad hvis folkelige oppslutning skyldes pr-konsulenter og politisk reklame betalt av eliten, kombinert med de elitekontrollerte massemedienes svertekampanje mot Le Pen og andre opposisjonskandidater. Dessuten har ”frynsete” sider ved Macrons privatliv, som hans forhold til sin 24 år eldre tidligere lærerinne, blitt behørig kommentert.

At russiske politikere og kommentatorer har dette synet på det franske presidentvalget er knapt til å undres over. Le Pen har uttrykt støtte til både Krims gjenforening med Russland i 2014, Russlands håndtering av krisen i Ukraina og den russiske støtten til Assad-regimet i Syria. Dessuten er hun mot EU, kritisk til USA og for å avvikle de vestlige økonomiske sanksjonene mot Russland.

Den franske statslederen Charles de Gaulle (1890-1970) som i 1966 meldte Frankrike ut av Natos militære samarbeid, oppfattes som en helt i Russland.

Fillon er for samarbeid med Russland både for å løse krisen i Ukraina og for å nedkjempe de islamistiske terroristene i Syria. Og han vil at Frankrike skal føre en selvstendig utenrikspolitikk i forhold til USA. Han representerer således en videreføring av arven etter Charles de Gaulle, som man i Moskva har stor respekt for.

Melénchon som er kritisk til både Nato og EU, er selvsagt også en mann man i Moskva godt kunne ha tenkt seg som fransk president.

Le Pen, Fillon og Melénchon står dessuten for statlig suverenitet og folkenes rett til selv å bestemme sin fremtid, og representerer dermed det samme politiske programmet som Vladimir Putin og nesten alle russiske politikere bekjenner seg til.

Macron, derimot, som er tilhenger av samarbeid med EU, Nato og USA, og som bekjenner seg til globalisering, markedskreftenes frie spill og nedbygging av statlig suverenitet, representerer den type politikere man i Moskva ikke ønsker at skal innta regjeringskontorene i vestlige land.

Noe som forklarer den russiske interessen for det franske presidentvalget, er for øvrig at det har betydelige likheter med det russiske presidentvalget i 1996.

I den statlige oppløsningens og røverkapitalismens Russland på 1990-tallet var mistroen til den politiske eliten minst like stor som i Frankrike i dag, og mange regnet med at kommunistlederen Gennadij Zjuganov ville vinne presidentvalget. Det som – i tillegg til storstilt valgfusk – gjorde at Boris Jeltsin ble gjenvalgt som president, var en massiv svertekampanje som fremstilte Zjuganov som en ny Stalin og tilhenger av sovjetisk totalitarisme.

Dessuten fikk velgerne høre at det var en ”ny” Jeltsin som brydde seg om vanlige folks livsvilkår som stilte til valg, og ikke den ”gamle” Jeltsin som hadde innført røverkapitalisme og latt de forhatte oligarkene utplyndre befolkningen.

Og tilnærmet alle massemedier støttet Jeltsin og advarte mot Zjuganov.

Situasjonen var altså mer eller mindre den samme som i Frankrike i dag. Folk stemte ikke på Jeltsin fordi de likte det han stod for, men fordi de fryktet hva Zjuganov kunne komme til å gjøre dersom han kom til makten. Akkurat som et flertall av franskmennene trolig vil stemme på Macron, som nesten alle egentlig misliker, fordi de har blitt skremt med at Le Pen nærmest er en ny Hitler.

Og på samme måte som Jeltsin ble fremstilt som en ”ny” Jeltsin som brydde seg om vanlige folk, fremstilles den tidligere finansministeren, liberalisten, bankmannen og hyperkapitalisten Macron nå som en ”ny” Macron med sosialt sinnelag.

Og nesten alle massemedier støtter Macron og den politiske eliten.

Misnøyen, oppgittheten og politikerforakten som i dag preger Frankrike og andre vestlige land, er noe den russiske ledelsen utvilsomt har registrert. Gitt dagens geopolitiske konflikter er dette en misnøye man fra russisk side selvsagt vil forsøke å øke, for eksempel ved å bruke den populære tv-kanalen RT (tidligere Russia Today) til å kringkaste oppfatningene til høyrepopulister og andre misfornøyde grupperinger.

I den forbindelse blir det spennende å se om russiske etterretningstjenester har kompromitterende materiale om Macron (som noen mener at de har), og om de i så fall vil offentliggjøre dette før andre valgomgang.

Macron vil nesten sikkert bli valgt til president. Men det er ikke likegyldig hvorvidt han blir valgt med støtte fra 80 eller 60 prosent av befolkningen. Dersom Macron – som ikke har noe parti å støtte seg på – blir valgt med støtte fra bare 60 prosent av folket, vil oppløsningen av den hardt plagede femte franske republikk fortsette.

Gitt at Le Pen ikke vinner presidentvalget, er det noe man i Moskva trolig vil oppfatte som hensiktsmessig.

Publisert i Annet | 1 kommentar

Assad, saringass og løgner

Massemedia vil ha oss til å tro at man kan behandle ofrene for et saringassangrep uten annet verneutstyr enn munnbind.

Etter giftgassangrepet på den syriske landsbyen Khan Sheikhum 4. april i år har norske massemedier vært fulle av oppslag om at Assad-regimet stod bak angrepet, og at nervegassen sarin sannsynligvis ble benyttet.

Jevnfør dette Aftenposten-oppslaget 6. april. Eller dette VG-oppslaget 13. april, som trekker linjer til nazistenes jødeutryddelser under annen verdenskrig.

En sammenlikning av  bilder fra redningsarbeidet etter gassangrepet med lett tilgjengelige opplysninger om hvor farlig sarin er, ville imidlertid ha avslørt at sarin umulig kan ha blitt benyttet under angrepet – og at angrepet trolig var en provokasjon fra de islamistiske terroristenes side som ble gjennomført med et ”hjemmesnekret” kjemisk våpen, for eksempel klorgass.

En video som ble laget like etter gassangrepet, viser redningsarbeidere som håndterer døde og sårede uten annet verneutstyr enn munnbind.

Sarin er imidlertid en særdeles farlig nervegass, angivelig 25 ganger farligere enn cyanid. Og ikke bare innånding av gassen, men også hudkontakt med den er dødelig.

Eller som det står i artikkelen om sarin i den engelske utgaven av Wikipedia: ”Sarin is highly toxit, whether by contact with the skin or breathed in.”

Dersom det var blitt brukt saringass under angrepet på Khan Sheikhum, ville de ubeskyttede hjelpearbeiderne ha omkommet.

Alt tyder på at angrepet ble gjennomført ved hjelp av klor eller en annen mindre farlig giftgass – og at hjelpearbeiderne var klar over hvilken type gass som var blitt benyttet, og at det ikke var farlig å berøre ofrene.

At et fjernsynsteam var til stede da giftgassangrepet fant sted, og filmet ofrene tyder også på at angrepet var iscenesatt.

Dertil kommer, slik jeg skriver i min kommentar Løgnene om Syria (6. april), at det er fullstendig ulogisk at Assad-regimet ved et giftgassangrep skulle ha provosert Trump-administrasjonen og andre vestlige regjeringer til å trappe opp støtten til den syriske opposisjonen.

Alt tyder på at vi med 95 prosent sikkerhet kan fastslå at giftgassangrepet på Khan Sheikhum ble gjennomført som en provokasjon fra de islamistiske terroristenes side, og ikke av Assad-regimet.

Hvorvidt amerikansk etterretning også var involvert i denne krigsforbrytelsen er for tidlig å si.

Det er i det minste påfallende at angrepet fant sted like i forkant av Xi Jinpings statsbesøk til USA 7. april.

Mange har tolket det amerikanske rakettangrepet på en syrisk flybase etter giftgassangrepet, som fant sted mens Donald Trump spiste sjokoladekake med Xi, som en advarsel vel så mye til kineserne med tanke på en mulig amerikansk militæraksjon mot Nord-Korea som til Assad-regimet.

Russiske tv-kanaler og aviser har hatt en mengde kommentarer og reportasjer om at det umulig kan ha blitt brukt saringass under angrepet på Khan Sheikhum, og at angrepet trolig er iscenesatt av de islamistiske terroristene. Og internasjonale eksperter har blitt intervjuet om dette.

Jevnfør dette intervjuet med professor Marcello Ferrada De Noli, leder av Swedish Doctors for Human Rights.

Vestlige ”mainstream” massemedier og deres russlandskorrespondenter har tilsynelatende ikke oppfattet disse kommentarene, reportasjene og intervjuene som viktige nok til å bli videreformidlet.

For å avsløre historien om det angivelige saringassangrepet på den syriske landsbyen som fake news trengs det imidlertid ikke internasjonale eksperter. Det holder å konsultere Wikipedia.

Publisert i Massemedias russlanddekning, Midtøsten | Legg igjen en kommentar

Grotesk uttalelse

Terroraksjonen i Beslan i 2004.  Modige sikkerhetsstyrker og frivillige reddet flere hundre barn fra å bli massakrert av terroristene.

Den europeiske menneskerettighetsdomstol kom i dag med en uttalelse der russiske myndigheter anklages for ikke å ha forhindret terrorangrepet på barneskolen i Beslan i 2004, og for å ha stormet skolen på en måte som resulterte i at et unødvendig høyt antall av gislene ble drept.

Denne uttalelsen kan ikke betegnes som noe annet enn grotesk.

Ifølge Menneskerettighetsdomstolen skal russisk etterretning ha hatt ”spesifikk informasjon om et planlagt terrorangrep i området, knyttet til en utdanningsinstitusjon”, uten at dette førte til at det ble gjennomført sikkerhetstiltak som kunne ha avverget terrorangrepet på skolen i Beslan.

Hvor har domstolen disse opplysningene fra? Etterretningstjenester gir vanligvis ikke innsyn i hvilken informasjon de måtte være i besittelse av.

Insinuerer dommerne at russiske myndigheter med overlegg lot terroristene gjennomføre skolemassakren?

I så fall bør de åpent si dette og legge frem bevis for påstanden.

Hva skulle myndighetene ha å vinne på terroraksjonen i Beslan? Vil ikke en terroraksjon være en belasting for ethvert regime?

Vanligvis anklager menneskerettighetsindustrien Russland og andre stater for å bruke for tøffe midler til å bekjempe terrorister og separatister, og for å gi for store fullmakter til sikkerhetstjenester og militære.

Nå anklages russiske myndigheter for å ha gjort for lite for å avverge en terroraksjon og for ikke å ha lyttet til sikkerhetstjenestene.

Damn if you do and damn if you don’t.

Veldig mye gikk galt under terroraksjonen i Beslan. Det er naturlig at det oppstår en mengde rykter, at folk har spørsmål de opplever at de ikke får svar på, og at en del av de etterlatte er kritiske til myndighetenes opptreden.

At Menneskerettighetsdomstolen laster russiske myndigheter for tragedien kan det imidlertid knapt komme noe godt ut av.

Det blir som om en utenlandsk domstol skulle laste norske myndigheter for alt som gikk galt i tilknytning til Anders Behring Breiviks terroraksjon.

Eller hva med ofrene for islamistiske terroraksjoner i Europa? Skal de kunne gå til Menneskerettighetsdomstolen og kreve at myndigheter og politikere stilles til ansvar for å ha ført en asyl- og innvandringspolitikk som beviselig har resultert i terror, og som enhver burde ha visst at statistisk sett måtte føre til terror?

Å legge deler av ansvaret for Beslan-tragedien på myndighetene og dermed nærmest å sidestille russiske myndigheter og terroristene er hårreisende.

President Vladimir Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov har betegnet uttalelsen til Menneskerettighetsdomstolen som «fullstendig uakseptabel».

Dette uttrykker trolig hva de fleste russere mener om uttalelsen.

Uttalelsen til Menneskerettighetsdomstolen om Beslan inngår i en serie med angrep på russiske myndigheter og Russland som omfatter alt fra det storpolitiske spillet om Syria og Ukraina til anklager om dopede idrettsutøvere.

Drap på flere titalls prorussiske journalister og politikere i Ukraina eller mordbrannen i Odessa i 2014, som Kiev-regimet ikke har gjort noe for å oppklare, derimot, er det ingen som bryr seg om.

Blant de fleste russere skaper dette et inntrykk av at verden er mot Russland, og at man må slutte opp om Putin, myndighetene og deres politikk.

Russiske myndigheter har lenge vært irritert over Menneskerettighetsdomstolen, som oppfattes som antirussisk. Kanskje er uttalelsen om Beslan dråpen som får begeret til å renne over slik at Russland offisielt erklærer at landet ikke betrakter seg som bundet av domstolens avgjørelser?

Et slikt brudd med dommerkollegiet i Strasbourg vil myndighetene ha solid folkelig støtte til, ikke minst etter den krenkende uttalelsen om Beslan.

 

Homofile sendes i «konsentrasjonsleire» skrev Dagsavisen under dette bildet av den tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrov (11.04.2017).

PS I dag har jeg hatt en ringerunde til norske riksaviser knyttet til en annen svertekampanje mot Russland, nemlig meldingene om at det skal være konsentrasjons- eller fangeleirer for homofile i Tsjetsjenia. Jeg prøvde å forklare journalistene at synet på homofili og homofile blant tsjetsjenere og andre kaukasiere er så negativt at det er utenkelig at noen skulle prøve å leve som homofil i Tsjetsjenia, og at det derfor heller ikke er noen homofile å plassere i denne typen leirer.

Noen av journalistene var mottakelige for logiske argumenter, andre ble sinte. Det jeg er rimelig sikker på, er at selv ikke de av journalistene som var enige med meg, vil skrive noe som går mot menneskerettightsindustriens anklager om konsentrasjonsleirer.

Det er nok for farlig.

Publisert i Annet, Massemedias russlanddekning | Legg igjen en kommentar

Løgnene om Syria

Gassangrepet massemedia vil ha oss til å tro at Assad-regimet står bak.

Sist tirsdag fant det sted et giftgassangrep mot den syriske landsbyen Khan Sheikhoun som kostet livet til over 70 mennesker. Vestlige land og den syriske opposisjonen gir Assad-regimet ansvaret for ugjerningen, og vestlige massemedier anklager det syriske regimet for krigsforbrytelser. Syriske myndigheter og Russland hevder at syriske fly bombet en fabrikk der opprørerne produserte kjemiske våpen.

Sikker kunnskap om hvem som stod bak giftgassangrepet, foreligger ikke. Det man er henvist til å gjøre ved denne type hendelser der påstand står mot påstand, og sikker kunnskap ikke foreligger, er å resonnere logisk.

Det påfallende ved den syriske konflikten er at Assad-regimet ifølge vestlige massemedier bruker kjemiske våpen eller begår andre overgrep mot sivilbefolkningen nettopp i situasjoner der krigslykken vender seg til regimets fordel.

Første gang Assad-regimet ble anklaget for å ha brukt kjemiske våpen, var i august 2013. Altså to år etter utbruddet av den syriske borgerkrigen og i en situasjon der det var klart at det syriske regimet var mer motstandsdyktig enn mange hadde regnet med. I den første fasen av borgerkrigen da regimet hans så ut til å skulle bryte sammen, brukte Assad ikke kjemiske våpen. I en situasjon der krigslykken er i ferd med å snu seg, derimot, bruker han – dersom vi skal tro på vestlige massemedier – giftgass mot sin egen befolkning – til tross for at det var åpenbart at bruk av kjemiske våpen kunne få amerikanerne og andre til å gripe militært inn på opprørernes side.

Neste gang det var hyl og skrik i vestlige massemedier om Assad-regimets overgrep mot sivilbefolkningen, var sommeren 2016. Altså i en situasjon der syriske terroristgrupperinger var i ferd med å tape kontrollen over Aleppo. Vestlige massemedier kjørte da den rene hatkampanjen mot Assad-regimet og dets russiske allierte ved å spre bilder av ”Gutten i ambulansen”, et angivelig offer for syrisk eller russisk terrorbombing, ispedd kommentarer det ville være en grov fornærmelse mot krokodillene å kalle krokodilletårer.

Og nå giftgassangrepet i den syriske landsbyen som finner sted bare noen dager etter at Trump-administrasjonen har signalisert at den har oppgitt kravet om et regimeskifte i Damaskus, og det er åpenbart at IS og de andre terroristgrupperingene som opererer i Syria, er i ferd med å bli nedkjempet.

I en situasjon der det i USA og andre vestlige land er diskusjoner om hvordan man skal forholde seg til Syria, krisen i Midtøsten og fremveksten av islamistisk terrorisme, og der hauker som John McCain anklager Donald Trump for å ha forrådt den syriske opposisjonen, skal Assad ifølge vestlige massemedier ha valgt å bruke kjemiske våpen mot sivile mål. Hvorfor? For å tvinge Trump til å gjenoppta den amerikanske støtten til de islamistiske terroristgrupperingene?

Hva er det massemedia vil ha oss til å tro? At Assad som i andre sammenhenger beskrives som slu og beregnende, er fullstendig idiot?

Dette henger ikke på greip.

Heldigvis skjønner stadig flere i Vesten at det massemedia disker opp med, for en stor del er løgn og propaganda. Det er derfor lite trolig at nye løgner og redselshistorier vil få folk til å kreve et oppgjør med Assad-regimet. Tvert imot ser stadig flere ut til å ha forstått at bare en fullstendig nedkjemping av de islamistiske terroristgrupperingene kan gi fred til det hardt prøvede syriske folk.

Les også Vi trenger realistiske ledere som Putin (17. november 2016) som handler om hvilken trussel IS og andre islamistiske terroristgrupperinger utgjør, behovet for å nedkjempe dem og uansvarlige vestlige massemedier som objektivt sett støtter terroristene.

Trykket i Friheten 15. april 2017.

Publisert i Midtøsten | 1 kommentar

Tøffere Putin?

Vil Putin etterkomme folkekravet om gjeninnføring av dødsstraff for terrorister?

Terroraksjonen på metroen i St. Petersburg 3. april 2017 har krevd 14 dødsofre, og flere titalls personer er skadet. En bombe nummer to ble etter den første eksplosjonen på metroen funnet og uskadeliggjort. Den russiske befolkningen er naturlig nok opprørt og krever tiltak mot terroren. Betyr dette at vi som en følge av terroraksjonen og en opprørt befolkning vil få se en tøffere og mer autoritær Putin, for eksempel ved at han sørger for at dødsstraffen blir gjeninnført?

Få i Vesten er klar over det, men Putin er en liberal person når det gjelder straff og kriminalitetsbekjempelse.

Høsten 1999, kort tid etter Putins utnevnelse til statsminister, ble Moskva og andre russiske byer rammet av en serie med bombeattentater mot boligblokker knyttet til konflikten i Tsjetsjenia, som drepte nærmere 300 mennesker. Senere, etter valget av Putin til president i 2000, opplevde den russiske befolkningen terroraksjonen på Dubrovka-teateret i Moskva (2002) som resulterte i at 133 personer omkom, skolemassakren i Beslan (2004) der flere hundre skolebarn ble drept, og andre terroraksjoner.

Selv i denne situasjonen – da russiske myndigheter førte en kamp på liv og død mot internasjonal terrorisme, og befolkningen høylydt krevde død over terroristene – valgte Putin å opprettholde moratoriet på gjennomføring av dødsstraff, som var blitt innført under Jeltsin i 1996.

Selv ikke Nurpasji Kulaev, den overlevende terroristen fra skolemassakren i Beslan, endte med en kule i bakhodet.

Meningsmålinger har vist at et klart flertall av den russiske befolkningen har vært og er for en gjeninnføring av dødsstraffen. Således var oppslutningen om dødsstraff i 2002, 2012 og 2013 henholdsvis 68, 61 og 54 prosent.

Når befolkningen har avfunnet seg med avskaffelsen av dødsstraffen, skyldes dette en kombinasjon av tillit til Putin og myndighetene og det faktum at det ikke har vært større terroraksjoner på russisk jord etter skolemassakren i Beslan i 2004.

Det har vært terroraksjoner, men disse har bare funnet sted i Kaukasus-regionen, og de sivile tapene har vært små.

Også i andre spørsmål knyttet til straff og kriminalitetsbekjempelse har Putin opptrådt som en liberaler. Blant annet har han sørget for at færre idømmes frihetsberøvelse, og for at mindreårige lovbrytere behandles mer humant.

Mens mer enn 300 000 personer ble dømt til opphold i fengsel eller fangeleir i 2006, var antallet som ble idømt denne type straff i 2015 redusert med nesten 100 000. Og antallet dømte  mindreårige lovbrytere var blitt redusert med med 75 prosent.

(Tallene ble fremlagt av presidenten i Høyesterett, Vjatsjeslav Lebedev, på et møte mellom Putin og russiske dommere 6. desember 2016 der temaet var reformer for å effektivisere og humanisere rettsvesenet.)

I tv-møter med befolkningen og ved andre offentlige opptredener har Putin forsvart sin liberale kriminalpolitikk med at man i spørsmål om forbrytelse og straff bør lytte til fagfolk og deres oppfatninger om hvilke former for straff som faktisk bidrar til å redusere kriminaliteten.

Putins liberale holdninger kolliderer imidlertid med oppfatningene til et klart flertall av befolkningen, ikke minst i synet på dødsstraff. Og i Dumaen har det allerede blitt reist krav om gjeninnføring av dødsstraff for terrorister.

Putin er en liberaler, og et klokt hode har karakterisert ham som ”tyskeren i Kreml”. Samtidig er han imidlertid en realpolitiker som har forstått at lovene i et samfunn ikke i for stor grad må avvike fra oppfatningene til befolkningen, og at det er dumt av en leder å legge seg ut med folkemeningen.

Hvordan Putin vil forholde seg til spørsmålet om gjeninnføring av dødsstraffen dersom det skjer nye terroraksjoner, er uklart.

Publisert i Putin, Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

Hyllest av rasist

Aleksej Navalnyj, yrkesdemonstranten som sammenlikner kaukasiere med kakerlakker og hylles av vestlige massemedier.

Sist søndag var det i Moskva og andre russiske byer ulovlige demonstrasjoner mot det den utenomparlamentariske opposisjonen betegnet som korrupsjon og vanstyre. Et par hundre personer skal ha blitt arrestert i tilknytning til demonstrasjonene. Det har i vestlige massemedier utløst anklager om undertrykkelse og politistatsmetoder. Vestlige massemediers dekning av demonstrasjonene er imidlertid så ensidig – og preget av så mange fortielser og fordreininger – at betegnelsen fake news (falske nyheter) er på sin plass.

Et typisk eksempel på forvridd dekning av gårsdagens demonstrasjoner i Russland er artikkelen Anklager om statsministerens luksuspalasser, vingårder og yachter fikk Russland opp i flammer, publisert i Dagbladet.

For det første står det i artikkelen ingenting om hvem deltakerne i de ulovlige demonstrasjonene var, og leserne lures dermed til å tro at demonstrantene stort sett var vanlige russere. Restene av den utenomparlamentariske opposisjonen i Russland består imidlertid av ekstremister på høyre og venstre fløy (høyrenasjonalister, nasjonalbolsjeviker, anarkister, monarkister, ekstreme demokrater og markedstilhengere etc), noen av dem med voldelige tilbøyeligheter.

Et par tusen deltakere i en håndfull ulovlige demonstrasjoner er knapt det samme som at Russland, et land med 145 millioner innbyggere, gikk opp i flammer. Å hevde det er like dumt som å hevde at noen titalls steinkastende blitzere på 1980-tallet fikk Norge opp i flammer.

I artikkelen skriver Dagblad-journalisten at opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj ved å få 27 prosent av stemmene ved borgermestervalget i Moskva i 2013 oppnådde ”et oppsiktsvekkende godt resultat”. Sannheten er at borgermestervalget heller viste hvor svak opposisjonen var.

Nesten alle tok det for gitt at den sittende og populære borgermesteren, Sergej Sobjanin, ville vinne valget. Valgdeltakelsen var derfor på bare 32,07 prosent. Trolig deltok de fleste som støttet den utenomparlamentariske opposisjonen, ved valget for å synliggjøre sin misnøye ved å gi sin stemme til Navalnyj. Likevel stemte bare 8,7 prosent av det samlede antall velgere i Moskva, byen som sammen med St. Petersburg har den klart største andelen Putin-kritikere, på Navalnyj.

Idag, etter Krims gjenforening med Russland, Vestens sanksjonskrig og oppflammingen av patriotisme i den russiske befolkningen, er den utenomparlamentariske opposisjonen splittet og demoralisert.

Det skriver jeg om her.

Det mest kritikkverdige er imidlertid at artikkelen ikke opplyser hvem Aleksej Navalnyj, den fremste organisatoren av de ulovlige demonstrasjonene, er.

Navalnyj er ikke bare en nasjonalist og markedsliberalist, men en person med så ekstreme meninger om kaukasiere og andre minoriteter at han trygt kan betegnes som rasist.

I 2007 publiserte Navalnyj en video der han sammenliknet kaukasiere med kakerlakker og tok til orde for legalisering av håndvåpen så den russiske befolkningen kunne forsvare seg mot dem.

Dette, kombinert med deltakelse i marsjer organisert av nazister og høyrenasjonalister, resulterte i at Navalnyj i 2007 ble ekskludert fra det liberal-demokratiske Jabloko-partiet.

Dette er velkjent for enhver som har hatt den minste befatning med russisk politikk og samfunnsliv.

Hvorfor nevner ikke Dagbladet, som ellers driver den rene klappjakt på alt som smaker av rasisme og fremmedfrykt, Navalnyjs utilslørte rasisme?

Poenger er ikke å henge ut Dagbladet eller en enkelt journalist. Artikkelen om demonstrasjonene i Russland atskiller seg neppe nevneverdig fra andre artikler om samme tema i andre ”mainstream” vestlige aviser. Trolig er artikkelen et sammendrag av hva engelskspråklige nyhetsbyråer og aviser har skrevet om demonstrasjonene, ispedd et par kommentarer fra journalisten selv. Den engelske transkripsjonen av Navalnyjs navn (Alexei Navalny) kan tyde på det.

Poenget er at vestlige massemedier har et narrativ, eller hva man skal kalle det, om den stygge og slemme Putin og den modige opposisjonen. Og i dette narrativet passer det ikke inn å nevne Navalnyjs rasisme.

Å berette om rasisme hos en som kjente Donald Trump for 15 år siden, eller en tredjesekretær i Marine Le Pens Front National, derimot, passer inn i det vestlige massemedier oppfatter som sitt samfunnsansvar, og er noe de gjør med stor glede og skadefryd.

Vestlige massemedier advarer i disse dager mot falske nyheter. Ren løgn er en form for falske nyheter, som da Dagbladet hevdet at Mikhail Gorbatsjov var kritisk til Krims gjenforening med Russland, mens et søk i avisens eget arkiv ville ha vist at Gorbatsjov støttet gjenforeningen. Løgner kan imidlertid avsløres og er derfor farlig å ty til. En annen – og langt mer effektiv og utbredt – form for falske nyheter er å presentere noen faktaopplysninger, å ispe faktaopplysningene egne kommentarer og appell til folks følelser og å utelate viktige opplysninger.

Dagblad-artikkelen om protestdemonstrasjonene i Russland er et stjerneeksempel på denne type forvridning av virkeligheten og manipulering av publikum.

Trykket i Friheten 1. april 2017.

 

Publisert i Massemedias russlanddekning | Legg igjen en kommentar

Et anslag mot kulturelt samarbeid

Ifølge Kiev-regimet utgjør Julija Samojlova en trussel mot Ukrainas nasjonale sikkerhet.

Ukrainske myndigheter har nektet den russiske artisten Julija Samojlova innreise til årets Melodi Grand Prix-finale i Kiev. Grunnen er at Samojlova i 2015 deltok på en konsert på Krim, som ukrainerne betrakter som russiskokkupert ukrainsk territorium. Dersom Den europeiske kringkastingsunion ikke griper inn og sikrer Samojlova adgang til finalen, vil dette bety et hardt anslag mot den type kulturutveksling over landegrensene arrangementer som Melodi Grand Prix har til hensikt å fremme.

[Her fremfører Julija Samojlova den russiske vinnermelodien for årets Melodi Grand Prix-finale.]

Det er mengder av konflikter i verden. Dersom disse blir trukket inn i kulturelle og sportslige arrangementer, vil disse bryte sammen. Det har arrangørene av Melodi Grand Prix forstått, og de har derfor forbudt sanger med et politisk innhold. Den ukrainske vinneren av fjorårets Melodi Grand Prix-finale, Susana Camaladinova, burde følgelig ha vært diskvalifisert siden hun opptrådte med en sang knapt noen var i tvil om at var rettet mot den russiske anneksjonen av Krim i 2014.

Fra et russisk synspunkt ble Krim på en lovlig måte opptatt i Den russiske føderasjon ved folkeavstemningen i mars 2014. At ukrainske myndigheter forsøker å straffe russiske statsborgere fordi disse gjør noe som i henhold til russisk lovgivning er fullstendig lovlig, for eksempel å delta på kulturarrangementer på Krim, er uakseptabelt.

Norske artister bør boikotte årets Melodi Grand Prix-finale dersom Samojlova ikke får delta. Ikke bare i solidaritet med Samojlova, men fordi alle artister og kunstnere risikerer å bli rammet dersom kunstneres opptreden og kulturarrangementer blir trukket inn i politiske stridigheter. Norske artister risikerer å bli rammet av boikottaksjoner fordi mange land ikke liker vår selfangst. Eller de kan risikere å bli kastet ut av amerikanskkontrollerte betalingssystemer som Visa dersom de opptrer på Cuba. Er dette en virkelighet norske artister og kunstnere ønsker seg?

Trykket i Klassekampen 24. mars 2017.

Publisert i Annet | Legg igjen en kommentar