Terrorangrepet mot Kasakhstan slått ned; Russland styrker seg i Sentral-Asia

Toqajev taler til nasjonen 7. januar 2022.

”Fra utlandet kommer det oppfordringer til å føre forhandlinger for å løse problemene på en fredelig måte. For noe tøv! Hvilken form for forhandlinger kan man føre med mordere? Vi har å gjøre med bevæpnede banditter, både lokale og utenlandske. De må elimineres, og det vil snart bli gjort.” Ordene stammer fra fjernsynstalen Kasakhstans president Qasym-Zjomart Toqajev 7. januar, i etterkant av nedslåingen av terrorangrepet 4. og 5. januar, holdt til nasjonen.

Toqajevs tale – kombinert med opplysninger om hvem som har blitt arrestert etter terrorangrepet – gjør at det i dag virker rimelig klart hva som foregikk da bevæpnede bander herjet i Almaty og andre byer i Kasakhstan.

Ifølge presidenten skal tusener av væpnede aktivister – ledet av et kommandosenter og støttet av spesialister på manipuleringog desinformasjon – ha deltatt i godt forberedte terroraksjoner i Almaty og andre byer der hensikten har vært å tilrive seg makten ved å besette offentlige bygninger og militære objekter.

Se et utdrag fra Toqajevs tale, dubbet til engelsk, her.

I etterkant av terrorangrepet har Karim Massimov – leder for Det nasjonale sikkerhetsråd og tidligere statsminister og en støttespiller for tidligere president Nursultan Nazarbajev – blitt arrestert og anklaget for høyforræderi.

Også kasakhiske nasjonalister, heriblant organisatorene av såkalte språkpatruljer som har trakassert russiskspråklige, har blitt pågrepet, og sikkerhetsstyrker og politi jakter nå på najonalister og islamister.

Biler, butikker og annen privat eiendom ble påtent, plyndret eller ødelagt under terrorangrepet.

Tilsynelatende var terrorangrepet 4. og 5. januar et forsøk fra Massimov og andre som var blitt plassert i høytstående stillinger under Nazarbajev, på å frata Toqajev makten. Og som en del av kuppforsøket har nasjonalister og islamister, heriblant utlendinger, blitt brukt til å angripe offentlige institusjoner og bygninger, samtidig som de har fått frie hender til å plyndre.

Støtte fra Massimov og andre innehavere av nøkkelposisjoner i sikkerhetstjenesten og statsapparatet forklarer hvorfor det vidtomfattende terrorangrepet ikke ble avslørt av relevante sikkerhetstjenester, og hvorfor spesialstyrker ikke ble satt inn mot terroristene i de første timene av angrepet, slik at terroristene uten nevneverdig motstand kunne besette strategisk viktige objekter.

Hvorvidt vestlige etterretningstjenester har vært innblandet i terrorangrepet er pr i dag uklart.

Møte mellom Karim Massimov og Mike Pompeo 26. april 2019.

Tilsynelatende har Massimov hatt gode kontakter til amerikanske myndigheter. Blant annet møtte han 2019, da han var sjef for den kasakhstanske etterretnings- og sikkerhetstjenesten, den daværende amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo; og under møtet skal Massimov, som selv er uighur, ha diskutert behandlingen av uighurene i Kina med den amerikanske utenriksministeren.

Det er også en kjent sak at et stort antall amerikanske fond og organisasjoner for såkalt demokratibygging har virket i Kasakhstan, og at en vesentlig del av deres virksomhet har bestått i å pleie forbindelsene til kasakhiske nasjonalister.

Russland har utvilsomt styrket sin posisjon som følge av det mislykkede terrorangrepet mot Kasakhstan.

I sin tale til nasjonen 7. januar takket Toqajev Russland og de øvrige medlemmene av Den kollektive sikkerhetspakt, militæralliansen mellom Russland og de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene, for å ha bistått kasakhstanske myndigheter med å undertrykke terrorangrepet. Og han rettet også en varm takk til den kinesiske ledelsen. De vestlige landene, derimot, som tilsynelatende har oppfordret til dialog som løsning på krisen i Kasakhstan, avskrev han som allierte og støttespillere med sin fastslåing av at det var uaktuelt å forhandle med terrorister.

Det er grunn til å tro at terrorangrepet mot Kasakhstan har tjent som en vekker ikke bare for den kasakhstanske ledelsen, men også for ledelsen i de øvrige asiatiske tidligere sovjetrepublikkene om at det å knytte seg til Vesten og å la vestlige demokrati- og menneskerettighetsorganisasjoner få utfolde seg innebærer en betydelig sikkerhetsrisiko, og at vestlige menneskerettighetsaktivister heretter vil få langt mindre spillerom. Etter det amerikanske sammenbruddet i Afghanistan er det dessuten bare Russland, og eventuelt også Kina, som kan beskytte de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene mot islamisme og andre former for ekstremisme.

Den kollektive sikkerhetspakt, som har blitt avskrevet som en papirtiger, viste seg å være en effektiv militærallianse som i løpet av få timer lyktes i å mobilisere styrker fra medlemsstatene til å slå ned terrorangrepet mot Kasakhstan.

Under de kommende forhandlingene med USA og Nato om et europeisk sikkerhetsarrangement vil Russland kunne opptre ikke bare som forsvarer av egne interesser, men også som forsvarer av interessene til en eurasisk blokk av stater, organisert i Den kollektive sikkerhetspakt.

Les om terrorangrepet mot Kasakhstan her.

Les om russisk usikkerhet etter Talibans makterobring i Afghanistan her.

Publisert på Steigan.no 10. januar 2022.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | 2 kommentarer

Kasakhstan under massivt terrorangrep

Under et møte i Kasakhstans sikkerhetsråd 5. januar erklærte president Qasym-Zjomart Toqajev at landet befant seg under et omfattende terrorangrep gjennomført av terroristiske bander som hadde fått opplæring i utlandet. Presidenten sa også at han hadde bedt om støtte fra Den kollektive sikkerhetspakt – alliansen mellom Russland og de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene – for å slå ned terrorangrepet, som han betegnet som et angrep på Kasakhstan som stat.

Qasym-Zjomart Toqajev taler til sikkerhetsrådet.

”Terroristiske bander er, som jeg tidligere har sagt, i ferd med å tilrive seg viktige infrastrukturobjekter. Blant annet er flyplassen i Almaty og fem fly, heriblant utenlandske, blitt tatt over. Almaty er utsatt for angrep, ødeleggelse, banditisme. Innbyggerne i Almaty har blitt ofre for angrepet til terrorister, banditter.”

Se utdrag fra Toqajevs tale til sikkerhetsrådet her.

Situasjonen i Kasakhstan er uklar, men at landet er utsatt for et omfattende terrorangrep kan det ikke være tvil om.

Omtrent halvparten av Kasakhstan skal være rammet av terror og opptøyer. Verst skal forholdene være i Almaty der flyplassen ble besatt av væpnede terrorister, der presidentpalasset ble stormet, og der et stort antall butikker har blitt plyndret. Men også andre byer er rammet, og det kommer meldinger om besettelse av offentlige bygninger, angrep på politistasjoner og plyndring.

Spesielt urovekkende er det at ekstremistene som herjer i Kasakhstan, ser ut til å ha lyktes i å tiltvinge seg våpen, blant annet ved å angripe politistasjoner.

Åtte soldater og politifolk oppgis til nå å ha blitt drept, mens 317 skal være såret.

Regjeringen har trådt tilbake og har blitt erstattet av en midlertidig regjering.

I store deler deler av Kasakhstan er det innført unntakstilstand. Internett og telefonsystemet virker dårlig.

Se tv-bilder fra terroren og volden i Kasakhstan her.

Nylig ble det meldt at flyplassen i Almaty har blitt frigjort. Medlemmene av Den kollektive sikkerhetspakt har erklært at de vil sende styrker til Kasakhstan for å hjelpe til med å slå ned terrorangrepet.

Bakgrunnen for de uvirkelige scenene som utspiller seg i Kasakhstan, er protester mot en annonsert økning av prisen på gass, som 2. januar brøt løs i byen Zhangaözen i Vest-Kasakstan. Disse lyktes myndighetene tilsynelatende å få kontroll over gjennom dialog med befolkningen og løfter om å holde prisen på gass og andre varer under kontroll. Men ekstremistiske elementer har åpenbart klart å utnytte misnøye med gassprisøkningen og andre forhold til å fremprovosere opptøyer og vold.

De voldelige aksjonene i Kasakhstan virker imidlertid å være for godt planlagt og organisert til at det hele ikke er noe mer enn folkelig misnøye som har kommet ut av kontroll. Det er grunn til å merke seg hvordan ekstremistene har besatt strategisk viktige objekter som administrasjonsbygninger og politistasjoner, og ikke minst hvordan de tilsynelatende har klart å tilegne seg betydelige mengder våpen. Alt tyder på at president Toqajev – som sannsynligvis baserte seg på etterretningsrapporter – hadde grunnlag for å hevde at terroristene som i dag prøver å tilrane seg makten i Kasakhstan, var støttet fra utlandet. Hvem de mener står bak terroren har kasakhstanske myndigheter imidlertid valgt ikke å offentliggjøre.

Hvem som måtte stå bak terrorangrepet mot Kasakhstan, kan bare bli spekulasjoner. Russland, Kina, USA, EU og andre aktører har alle fordømt volden og terroren i Kasakhstan og uttrykt et ønske om at forholdene i landet må stabilisere seg.

Det er imidlertid grunn til å legge merke til at talskvinne for Det hvite hus, Jen Psaki, på sin pressekonferanse 5. januar – i tillegg til å tilbakevise det hun omtalte som absurde russiske påstander om at USA stod bak urolighetene i Kasakhstan – oppfordret kasakhstanske myndigheter til å være tilbakeholdne med voldsbruk og uttrykte støtte til det hun betegnet som retten til fredelige demonstrasjoner.

Mens Russland og Kina er interessert i et stabilt Kasakhstan, kan USA hevdes å ha interesse av å destabilisere Kasakhstan, landet som ligger mellom Russland og Kina. Ikke minst i en situasjon der Russland prøver å presse USA og Nato til å gjøre innrømmelser i forhold til Ukraina, vil USA og de vestlige landene kunne ha mye å vinne på å gjøre Kasakhstan til en konfliktsone.

Men å bruke Psakis kortfattede og trolig improviserte uttalelse – som riktignok minner om retorikken amerikanske myndigheter har brukt i tilknytning til kupp og fargerevolusjoner de har støttet – og geopolitiske resonnementer som bevis for at USA står bak og støtter terrorangrepet mot Kasakhstan er å hengi seg til spekulasjoner.  Pr i dag har vi ikke noe grunnlag for å si hvem som står bak det massive og åpenbart godt planlagte terrorangrepet mot Kasakhstan.

Les om faren for en fargerevolusjon i Kasakhstan her.

Les om Kasakhstan som et land under oppbygging her.

Publisert på Steigan.no 6. januar 2022.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | 2 kommentarer

To av tre hviterussere har tillit til Lukasjenko

Aleksandr Lukasjenko. Stemplet som diktator i Vesten, men støttet av to av tre hviterussere.

72,3 prosent av hviterusserne har tillit til president Aleksandr Lukasjenko. Dette viser en meningsmåling gjennomført i november–desember 2021 der over 10 000 hviterussere fra alle regioner og befolkningsgrupper – som en del av prosessen med å utarbeide en ny grunnlov – ble utspurt om en rekke politiske og sosiale spørsmål. Meningsmålingen ble utarbeidet av analysesenteret EcooM i samarbeid med sosiologisk institutt ved det hviterussiske vitenskapsakademiet.

45,9 prosent av hviterusserne erklærte at de hadde tillit til presidenten, og 26,4 prosent at de hadde mer tillit enn mistillit. Bare 7,5 prosent oppgav at de ikke hadde tillit til presidenten, og 6,8 prosent at de hadde mer mistillit enn tillit. 13,4 prosent vegret seg for å svare eller hadde ikke noe svar.

Meningsmålingen viste at tilliten til Lukasjenko har økt med 5,8 prosentpoeng sammenliknet med en tilsvarende meningsmåling i 2020.

Etter presidenten er armeen den institusjon hviterusserne har mest tillit til (70, 6 prosent helt eller delvis tillit), etterfulgt av kirken (65,5 prosent helt eller delvis tillit). Også politiet, regjeringen og domstolene oppgir over 60 prosent at de har helt eller delvis tillit til. Bare parlamentet oppgir under 60 prosent at de har tillit til, nærmere bestemt 56,4 prosent helt eller delvis tillit.

Samtidig oppgir 58,7 prosent at de er for at det utarbeides en ny grunnlov, mens 17,5 prosent er mot.

36,6 prosent oppgir at de vil delta i en planlagt folkeavstemning om en ny grunnlov, mens 26,8 prosent oppgir at de trolig vil delta. 23,9 prosent oppgir at de ikke vil delta eller trolig ikke vil delta.

Meningsmålingen viser også hviterussernes politiske og sosiale preferanser og hvilke endringer av grunnloven de er tilhengere av.

67,8 prosent oppgir at de er tilhengere av å bevare grunnleggende sosiale rettigheter som helsevesen, pensjoner og offentlig utdanning. 39,1 prosent vil ha garantier for folks sikkerhet. Og 28 prosent vil ha mer rettigheter og frihet for borgerne.

5,2 prosent vil gi de politiske partiene større innflytelse. Og 4,4 prosent oppgir at de er for en liberalisering av politikk og samfunnsliv etter modell av EU.

Bare 6,9 prosent vil oppheve dødsstraffen.

De vestlige økonomiske sanksjonene mot Hviterussland oppgir nesten alle at de er mot. 71,3 prosent oppgir at de er helt eller delvis mot sanksjonene, mens bare 2,9 prosent helt eller delvis støtter dem.

19,1 prosent oppgir at de tror at de vestlige sanksjonene har til hensikt å sette folket opp mot presidenten. 17,9 prosent – å gjøre livet til hviterussere vanskeligere. Og 15,5 prosent – å gjøre Hviterussland mindre konkurransedyktig på verdensmarkedet. Bare 1,6 prosent oppgir at sanksjonene har til hensikt å gjøre livet til hviterussere bedre. Og 1,4 prosent – å gjøre Hviterussland uavhengig.

Når det gjelder forholdet til Russland, oppgir 40, 8 prosent at de er for en union mellom Hviterussland og Russland basert på likeverdighet, mens 24,2 prosent oppgir at det ikke er nødvendig med en union, bare å ha et godt forhold til andre stater. Bare 6,4 prosent oppgir at de er for en full forening av Hviterussland og Russland i en felles stat, altså en likvidering av Hviterussland som stat.

Presentasjon av meningsmålingen knyttet til hviterussernes politiske og sosiale preferanser i 2021.

Meningsmålingen – som med over 10 000 respondenter fra alle regioner og samfunnsgrupper må kunne betraktes som et uttrykk for hva hviterusserne mener – viser at tilliten til president Aleksandr Lukasjenko, statsapparatet og den bestående orden er høy. To av tre hviterussere har tillit til presidenten og dagens orden.

Meningsmålingen viser også at det overveldende flertall, ca 70 prosent, ønsker at Hviterussland skal være en sosialstat som garanterer befolkningen helse, pensjoner og utdanning, mens under 30 prosent ønsker mer rettigheter og frihet for borgerne.

Parlamentet er med litt over 50 prosent tillit den av statsinstitusjonene folk har minst tiltro til. Og bare ca 5 prosent vil gi de politiske partiene – som i dag knapt spiller noen rolle – mer makt.

Dette kan knapt oppfattes på en annen måte enn at folk ønsker en sterkt leder og en sterk stat som kan beskytte dem og garantere for sosial rettferdighet, og at de derfor slutter opp om Lukasjenko og den bestående orden.

Oppslutningen om såkalte vestlige verdier – liberalisering av politikk og samfunnsliv etter modell av EU – er minimal, ca 5 prosent.

De vestlige sanksjonene mot Hviterussland er nesten alle mot, og de fleste mener at sanksjonene ikke bare har til hensikt å sette befolkningen opp mot presidenten, men også å skade og svekke Hviterussland.

At Lukasjenko har befestet sin makt som en følge av de vestlige sanksjonene kan det være liten tvil om.

Hviterussernes syn på Russland er interessant. Nesten alle hviterussere er tilhengere av integrasjon og samarbeid mellom Hviterussland og Russland. Men nesten ingen – bare ca 5 prosent – er tilhengere av å innlemme Hviterussland i Russland. Grunnen til dette kan vanskelig være noen annen enn at de fleste hviterussere frykter at en innlemmelse i det hyperkapitalistiske Russland vil bety slutten på sosial- og likhetsstaten som har blitt bygd opp under Lukasjenko.

Det er ingen historiske, kulturelle eller språklige grunner til at Hviterussland skal være en egen stat atskilt fra Russland. Det eneste grunnlaget for en hviterussisk stat atskilt fra Russland er at Hviterussland har et annet økonomisk og sosialt system enn Russland.

Men vil det fremdeles være et grunnlag for en egen hviterussisk stat i en situasjon der de vestlige landene ved sin aggresjon overfor Hviterussland – som toppet seg ved forsøket på å gjennomføre et statskupp i tilknytning til presidentvalget i 2020 – har drevet landet i armene på Putins Russland og fremtvunget en hviterussisk-russisk integrasjon på det kapitalistiske Russlands betingelser?

Et kapitalistisk Hviterussland ved siden av et kapitalistisk Russland er absurd og dømt til undergang.

Slik sett må Vestens aggresjon- og utpressingspolitikk overfor Hviterussland kunne karakteriseres som totalt mislykket. Den har ikke bare styrket Lukasjonkos posisjon, men også fjernet mye av grunnlaget for et selvstendig Hviterussland. En likvidering av Hviterussland og innlemmelse av landet i Den russiske føderasjon er på ingen måte urealistisk.

I en situasjon der over 70 prosent av hviterusserne slutter opp om Lukasjenko og den økonomiske og sosiale orden som har blitt skapt under hans år ved makten – mens bare ca 5 prosent erklærer seg som tilhengere av såkalte vestlige verdier – sier det seg selv at vestorienterte personer og partier aldri vil kunne komme til makten ved hjelp av stemmeseddelen.

Bare ved å ødelegge Hviterussland og å ruinere befolkningen – og dermed å legge forholdene til rette for et kupp eller en fargerevolusjon – kan Vesten håpe på å frembringe et regimeskifte i Hviterussland.

Men tilsynelatende klarer ikke de vestlige sanksjonene å ødelegge eller å destabilisere Hviterussland. Dels fordi det er vanskelig å ramme det halvsosialistiske Hviterussland ved hjelp av sanksjoner. Dels fordi Russland er sterkt nok til ikke bare selv å motstå vestlige sanksjoner, men også til å hjelpe Hviterussland. Dels fordi det i Hviterussland knapt finnes kulturelle eller språklige splittelser som kan brukes til å fremprovosere uro og opptøyer. Og dels fordi det knapt finnes noen oligarker som kan organisere og finansiere et kupp eller en fargerevolusjon i Hviterussland.

Les om forsøket på fargerevolusjon i tilknytning til presidentvalget i Hviterussland i 2020 her.

Les om en mislykket CIA-operasjon – som kan ha utløst det vestligstøttede forsøket på fargerevolusjon i Hviterussland i 2020 – her.

Publisert på Steigan.no 5. januar og trykket i Friheten 20. januar 2022.

Publisert i Hviterussland | 1 kommentar

Ønsker USA krig? Hvor er Europa?

Den 17. desember overleverte Russland USA og Nato et forslag til en sikkerhetspakt mellom USA, Nato og Russland. De viktigste punktene i forslaget er at de vestlige landene må avgi en folkerettslig bindende garanti om at Ukraina, Georgia og andre stater ikke skal bli opptatt i Nato, at Nato forplikter seg til ikke å utplasserer tropper og militært utstyr i de østeuropeiske og baltiske statene som har blitt opptatt i militæralliansen siden 1997, og at USA og dets allierte og Russland avstår fra militær aktivitet i den andre partens nærområder.

USA og dets allierte har allerede avvist forslaget. USA sender våpen til Ukraina, tar til orde for et ukrainsk Nato-medlemskap og oppfordrer Kiev til å innta en uforsonlig holdning til Russland. Resultatet vil kunne bli en russisk militær intervensjon i Ukraina.

For å vurdere situasjonen vi i dag befinner oss i, som vil kunne føre til krig i Europa, er det nødvendig med et kort historisk tilbakeblikk.

Les om hvordan Mikhail Gorbatsjov og sovjetledelsen ved den kalde krigens avslutning ble lovet at Nato ikke skulle utvides østover.

Da Østblokken gikk i oppløsning i 1989–90, ble Mikhail Gorbatsjov og sovjetledelsen av vestlige politikere gitt muntlige garantier – men ingen juridisk bindende avtale – om at Nato ikke ville bli utvidet østover. Prinsippet om at Nato ikke skulle utvides østøver kom til uttrykk i avtalen om gjenforening av Øst- og Vest-Tyskland i 1990, som fastslo at Nato-styrker ikke skulle utplasseres på det som hadde vært østtysk territorium.

Hadde de vestlige landene i denne i denne situasjonen tatt rimelig hensyn til russiske intersser og følelser, primært ved ikke å utvide Nato, ville et all-europeisk sikkerhetssystem ha kunnet latt seg etablere.

De vestlige landene valgte i stedet å utvide Nato østover, slik at selv de baltiske statene ble innlemmet i militæralliansen. Samtidig tråkket Vesten på russiske følelser ved å bombe Serbia og å gjøre Balkan til skytefelt. I 2001 – kort tid etter at Putin, som et svar på 11. september-angrepet, hadde lovet USA full støtte i kampen mot terror og fått de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene til å tilby amerikanerne baser med tanke på en militæraksjon mot Afghanistan – sa USA opp den såkalte IBM-avtalen, og undergravde dermed den kjernefysiske maktbalansen mellom USA og Russland. Og i 2003 gjennomførte USA og dets allierte, mot protestene til Frankrike, Tyskland, Kina og det store flertall av statene i verden, et folkerettsstridig angrep på Irak som ødela den irakiske staten og kastet Midtøsten ut i kriser og oppløsning.

I 2004 førte den såkalte Oransjerevolusjonen i Ukraina, som de vestlige landene støttet og finansierte, til innsettingen av en russiskfiendtlig president.

Alt dette var hendelser et svekket Russland måtte avfinne seg med, og som provoserte mange russere.

I 2008 satt Russland for første gang foten ned da landet – som svar på et georgisk angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia, som USA etter alt å dømme hadde oppmuntret – markerte sin vilje til å forsvare sine interesser i egne nærområder ved å gjennomførte en kortvarig, men knusende krig mot Georgia.

I 2013, da EU og Russland konkurrerte om innflytelse i Ukraina, foreslo Putin å etablere et trekantsamarbeid mellom EU, Russland og Ukraina. Dette ble avvist av de vestlige landene som i stedet støttet et statskupp i 2014 mot landets lovlig valgte president og innsettingen av et rabiat anti-russisk regime.

Som svar tok Russland – som nå var sterkt nok til å forsvare sine interesser, og som handlet slik det var grunn til å forvente at landet ville handle som svar på det vestligstøttede kuppet – over kontrollen av Krim, som etter en folkeavstemning ble innlemmet i Den russiske føderasjon, og støttet også et separatistisk opprør i Øst-Ukraina.

De vestlige landene svarte med økonomiske sanksjoner og utløste dermed en sanksjonskrig med Russland. Dette rammet selvsagt russisk økonomi, men det rammet også Tyskland og EU. Den eneste som tjente på sanksjonskrigen og svekkelsen av Russland og Europa, var USA.

Og så til dagens situasjon. Tilsynelatende forstod Berlin og Paris at man hadde gått for langt med statskuppet i Ukraina i 2014, at konfrontasjonen med Russland var farlig og økonomisk skadelig, og at man måtte løse krisen i Ukraina og gjenoppbygge forholdet til Russland. Resultatet ble de såkalte Minsk-avtalene i 2015 – fremforhandlet av Frankrike, Tyskland og Russland med USA plassert på sidelinjen – som tok sikte på å løse konflikten i Ukraina gjennom desentraliserende reformer, som ville gi det russiskvennlige Øst-Ukraina mulighet til å blokkere at Ukraina orienterte seg ensidig mot Vesten, for eksempel ved å melde seg inn i Nato.

Men Tyskland og EU gjorde aldri noe for å presse Kiev til å oppfylle Minsk-avtalene, for eksempel ved å true med økonomiske sanksjoner. Tvert imot lot man USA forsyne Ukraina med våpen og oppmuntre til kompromissløshet, samtidig som man lukket øynene for fremveksten av fascistiske bander og grov undertrykkelse av etniske russere og russiskspråklige i Ukraina. Og som om dette ikke var nok, støttet de vestlige landene i 2020 et absurd forsøk på statskupp i Hviterussland – som gjorde at Hviterussland ble knyttet enda tettere til Russland.

Et ukrainsk Nato-medlemskap eller utplassering av raketter og andre offensive våpensystemer i Ukraina er like uakseptabelt for Russland som en mexikansk militærallianse med Kina eller utplassering av kinesiske raketter er uakseptabelt for USA. Alle vet at en mexikansk militærallianse med Kina eller utplassering av kinesiske raketter i Mexico ville utløse et amerikansk angrep på landet. Det bør ikke være noen tvil om at et mulig ukrainsk Nato-medlemskap eller utplassering av raketter eller andre offensive våpen i Ukraina vil utløse et russisk militært angrep.

Det er også opplagt hva som ville bli utfallet av en slik russisk militær intervensjon. Hverken USA eller noen andre land ville risikere en krig med kjernevåpenmakten Russland for å komme Ukraina til unnsetning. Som Georgia i 2008 ville Ukraina bli stående alene, og landet ville bli knust.

For Europa ville dette – en krig i hjertet av kontinentet – være en katastrofe. USA, derimot, ville tjene på en russisk-ukrainsk krig som garantert ville føre til en opptrapping av sanksjonskrigen mellom Vesten og Russland til skade for både Russland og EU. Faktisk kan den amerikanske støtten til Ukraina, for eksempel i form av våpenleveranser, vanskelig oppfattes som noe annet enn som et forsøk på å sabotere den såkalte Nord Stream 2-gassledningen mellom Russland og Tyskland ved å fremprovosere en russisk-ukrainsk konflikt som ville gjøre det vanskelig for europeiske politikere ikke å skjerpe de økonomiske sanksjonene mot Russland.

Det eneste som fra et europeisk perspektiv gir håp i denne dystre situasjonen, er at USA er svekket på grunn av indre problemer og konflikter, at landet ikke har nok ressurser til å håndtere en alvorlig konflikt med både Russland og Kina, og at det for den amerikanske ledelsen er viktigere å bekjempe det sterke Kina enn å holde Russland nede og å svekke Europa.  Det kan begrense den amerikanske viljen til å fremprovosere en russisk-ukrainsk krig.

Les om USAs imperiale overanstrengelse og den amerikanske elitens manglende realisme og andre problemer verden i dag står overfor.

Vestens problem er at både USA og Europa mangler gode ledere. Den amerikanske eliten befinner seg mentalt på 1990-tallet da USA – i en situasjon der Sovjetunionen var brutt sammen og Kina fremdeles var svakt – kunne behandle resten av verden etter eget forgodtbefinnende. Resultatet var at landet skaffet seg et imperium i form av allianser, forpliktelser og klientstater det ikke lenger har nok ressurser til å forsvare, samtidig som det rotet seg inn i en mengde konflikter. Kina, Russland, Iran, Syria, palestinakonflikten, Nord-Korea, dette er noen av de utfordringene og konfliktene USA i dag må forholde seg til. Og det er mye for landet, noe det enorme amerikanske budsjettunderskuddet vitner om. USA lider kort og godt av ”imperial overstretch” (imperial overanstrengelse) som neppe vil ende godt.

Det USA trenger, er realistiske ledere som klarer å skille mellom hva som er vitalt for USAs interesser, og som derfor må forsvares, og hva som ikke er det, og som derfor må ofres – og som dessuten forstår å inngå de nødvendige kompromisser og avtaler med stater man ikke nødvendigvis liker, slik Nixon og Kissinger gjorde slutt på konflikten med Maos Kommunist-Kina.

Trump var en slik leder som forstod at USA ikke hadde nok ressurser til å opptre som verdens politimann, og at landet burde konsentrere seg om sine egne problemer. Men han ble felt av den amerikanske eliten og de elitelojale massemediene som bekjenner seg til en amerikanskledet verdensorden basert på militær overlegenhet, en selverklært rett til å blande seg inn i andre staters indre forhold og militære intervensjoner.

Europas problem er at europeiske ledere og politikere ikke står opp for europeiske interesser, for eksempel ved å gi Russland garantier om at Ukraina aldri vil bli medlem av Nato og å tvinge Kiev-regimet til å oppfylle Minsk-avtalene, for dermed å avslutte konflikten med Russland. Bare ved å utvikle normale forbindelser til Russland – og videre til Kina og Asia – vil Europa unngå å bli en bakevje i den globale kampen om ressurser og markeder.

Eller hvorfor skal Europa støtte USA i konflikten med Kina, som Europa har mye å tape og ingenting å vinne på?

For noen tiår siden fantes det europeiske ledere som forsvarte europeiske interesser; det er nok å nevne navn som Charles de Gaulle og Willy Brandt. I dag finnes de ikke. Og det er heller ingen som etterspør denne type ledere.

Det er ille.

Les mer om toppmøtet mellom Putin og Joe Biden i juni 2021 her.

Les om et intervju med Russlands utenriksminister Sergej Lavrov i februar 2021 her.

Publisert på Steigan.no 20. desember og på ABC-nyheter 27. desember 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Zelenskij gjør nazist til Helt av Ukraina

Dmitro Kotsjubajlo proklameres til Helt av Ukraina.

Den 1. desember 2021, ved markeringen av 30-årsjubileeet for folkeavstemningen om ukrainsk uavhengighet i 1991, tildelte Ukrainas president Vladimir Zelenskij Dmitro Kotsjubajlo, medlem av Høyre Sektor og kommandant for en militsavdeling i krigen mot de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina, tittelen Helt av Ukraina.  Kotsjubajlo var den første som ble overrakt diplom og medalje som Helt av Ukraina ved tildelingsseremonien, som fant sted i Radaen med de folkevalgte til stede.

Se hvordan Dmitro Kotsjubajlo proklameres til Helt av Ukraina her.

Hvem er denne Dmitro Kotsjubajlo? Han er ikke bare medlem av den høyreekstremistiske, for ikke å si fascistiske organisasjonen Høyre Sektor og kommandant for høyreekstremistiske krigsfrivillige som har begått en rekke forbrytelser og overgrep mot sivilbefolkningen i Øst-Ukraina, men har dertil et sykelig hat mot russere.

Den 20. april 2021 publiserte New York Times artikkelen ”Ukrainians Alarmed as Troops Mass on Their Doorstep” om styrkeoppbyggingen langs den russisk-ukrainske grensen og faren for en russisk-ukrainsk krig. Artikkelen, som på ingen måte kan betegnes som russiskvennlig, omhandlet også Høyre Sektor og ukrainske høyrenasjonalistiske krigsfrivillige, og inneholdt blant annet følgende passasaje: ”In Avdiivka, a volunter unit of Ukraine’s ultranationalist Right Sector keeps a pet wolf in a cage outside the commander’s office. The commander, Dmytro Kortyubaylo – his nom de guerre is Da Vinci – jokes that the fighters feed it the bones of Russian-speaking children, a reference to Russian state media tropes about the evils of Ukrainian nationalists.”

Selv som en dårlig spøk sier betraktningene om å fore en ulv med barna til fienden, russerne det meste om Dmitro Kotsjubajlo og hans likesinnede. Dette er ikke bare høyreekstremisme og fascisme, men rendyrket nazisme i form av et uforstilt, rasemessig hat til de andre, fienden, russerne.

At dagens ukrainske makthavere gir personer som Dmitro Kotsjubajlo våpen til å krige mot den opprørske befolkningen i Donbass sier det meste om krigen de fører mot det russiskvennlige Øst-Ukraina. Målet er ikke å nekjempe separatistene og å gjeninnlemme Donbass i et demokratisk Ukraina, men å drepe eller fordrive befolkningen for å skape et nytt, anti-russisk Ukraina.

Men dette er noe vestlige politikere, forskere og journalister nekter å snakke om. Derfor forties både terrorkrigen Kiev-regimet fører mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, lover og kampanjer for å utrydde russisk språk og kultur i Ukraina, stenging av regimekritiske massemedier og ukrainske myndigheters forfølgelse av det som fremdeles måtte finnes av kritikere av konfrontasjonspolitikken overfor Russland.

Og derfor er det i Vesten total taushet om at Ukrainas president gjør en høyreekstremistisk militsleder som spøker med av at han mater ulven sin med russiske barn, til helt av Ukraina.

Saken har vært omtalt av både russiske og ukrainske massemedier, blant annet av det russiske debattprogrammet ”60 minutter”, trolig det mest sentrale debattprogrammet i dagens Russland, 1. desember 2021, så den er utvilsomt kjent av vestlige korrespondenter og journalister. Men de velger å fortie den.

Hva med vestlige politikere? Den 30. november og 1. desember 2021 – altså samtidig som Ukrainas president utropte en høyreekstremist med et patologisk hat til russere til Helt av Ukraina – fant det sted et Nato-toppmøte i Riga der også Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt deltok.

Fascister og høyreekstremister marsjerer i Kiev. Vestlige politikere og kommentatorer insisterer på at den ukrainske fascismen er et marginalt fenomen.

Til tross for at de vestlige politikerne må ha vært utmerket klar over høyreekstremismen, russerhatet, terrorkrigen mot den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina og forfølgelsen av opposisjonelle i dagens Ukraina – som utropingen av en nazist til Helt av Ukraina bare var et ekstremt uttrykk for – valgte de å betegne Ukraina som en nær og høyt verdsatt partner og et mulig fremtidig Nato-medlem, samtidig som de tradisjonen tro advarte mot russisk aggresjon.

I sin aggresjons- og konfrontasjonspolitikk overfor Russland er vestlige politikere villige til tilnærmet hva som helst, inkludert å støtte et regime – Kiev-regimet – som fører en terrorkrig mot en del av det regimet betegner som sin egen befolkning ved hjelp av høyreekstremistiske bander.

Å trykke en erklært høyreekstremist med et patologisk hat til russere som Dmitro Kotsjubajlo i hånden tror jeg at Anniken Huitfeldt og andre vestlige politikere ville ha kviet seg for. Derimot har de ingen betenkeligheter med å støtte et regime som holder seg ved makten og bekjemper sin egen befolkningen ved hjelp av personer som Kotsjubajlo. Selv hadde jeg hatt større respekt for vestlige politikere dersom de hadde lagt bort frasene om frihet og demokrati og hadde vært ærlige nok til å innrømme at de heller vil ha et anti-russisk Ukraina der høyreekstremister har fritt spillerom, enn et nøytralt eller russiskvennlig Ukraina der høyreekstremister er satt på plass.

Les om en anti-fascistisk protestaksjon i det ukrainske parlamentet i april 2021 her.

Les fortielsen av den ukrainske fascismen her.

Publisert på Steigan.no 6. desember og trykket i Friheten 23. desember 2021.

Publisert i Russisk politikk, Ukraina | Legg igjen en kommentar

Zelenskij knytter oligark til statskupp

Vladimir Zelenskij på pressekonferansen 26. november 2021.

På en pressekonferanse 26. november erklærte Ukrainas president Vladimir Zelenskij at han var i besittelse av informasjon som viste at det 1.–2. desember med russisk støtte ville finne sted et forsøk på statskupp i Ukraina. Zelenskij knyttet dessuten oligarken Rinat Akhmetov til statskupplanene.

”Vi har etterretningsinformasjon, vi har til og med lydopptak, der representanter for Ukraina, la oss si det slik, sammen med representanter for Russland diskuterer deltakelse av Rinat Akhmetov i et statskupp i Ukraina, at det vil bli brukt en milliard dollar,” erklærte Zelenskij på pressekonferansen.

Videre sa Zelenskij at Akhmetov ikke selv hadde deltatt i planleggingen av statskuppet, men at han var blitt trukket inn av ”noen representanter for Den russiske føderasjon og noen kamerater fra Ukraina”. ”Jeg mener dette er desinformasjon for å trekke Akhmetov inn i en krig mot meg, mot staten.”

Ytterligere opplysninger om det angivelig avdekkede statskuppet unnlot presidenten å komme med.

Se utdrag fra Zelenskijs pressekonferanse der han snakker om det avdekkede statskuppet, her.

Hvordan skal vi fortolke Zelenskijs statskuppåstand?

Det er vanskelig å tro at Zelenskij virkelig har avdekket et planlagt statskupp. Dersom ukrainske myndigheter virkelig hadde kjennskap til et planlagt statskupp, ville det ha vært grovt uansvarlig – ja landsforræderi – å opplyse om dette fremfor å sørge for at deltakerne i kupplanene ble pågrepet og stilt for retten.

Det er mer naturlig å knytte Zelenskijs statskuppåstand til maktkampen i den ukrainske eliten.

Rinat Akhmetov.

Rinat Akhmetov, eieren av Sistem Kapital Menedzjment, et finansielt og industrielt holdningsselskap med base i Donetsk, og Ukrainas trolig rikeste person, er regnet som en utfordrer til Zelenskij. Dessuten eier han to tv-kanaler, Ukraina 24 og Ukraina, de eneste landsomfattende uavhengige massemediene som fremdeles eksisterer etter at Zelenskij har tatt over eller stengt alle andre tv-kanaler og aviser av betydning. Dersom Akhmetov, eventuelt i allianse med andre oligarker, velger å gå mot Zelenskij, vil det kunne gjøre det vanskelig for ham å bli gjenvalgt ved presidentvalget i 2024. Zelenskij, som i 2019 ble valgt til president med 73,2 prosent av de avgitte stemmene, støttes i dag av under 30 prosent av den ukrainske befolkningen.

For å svekke oligarkene sørget Zelenskij for at Radaen, der hans parti Folkets Tjener har rent flertall, høsten 2021 vedtok en lov om deoligarkisering.

Ifølge kritikerne vil loven knapt gjøre noe med oligarkenes makt og innflytelse, men den vil gjøre det lettere for presidenten å kontrollere det som fremdeles måtte finnes av uavhengige massemedier.

Les om hvordan oligarkene ødela Ukraina.

Kritikerne har dessuten fremholdt at Zelenskij selv har tette bånd til oligarken Igor Kolomojskij – som finansierte hans presidentvalgkampanje i 2019 og partiet han grunnla i 2018, Folkets Tjener – og at loven om deoligarkisering mer er et våpen i den indre striden mellom oligarkene og grupper av oligarker enn et oppgjør med oligarkene som samfunnsklasse.

I denne situasjonen har Zelenskij all mulig grunn til å sverte og diskreditere Akhmetov ved å knytte ham til et mulig statskupp.

Påstander om statskupp vil dessuten kunne gjøre det mulig for Zelenskij å erklære unntakstilstand og dermed å forby normal politisk aktivitet og informasjonsspredning. I en situasjon der to av tre ukrainere er misfornøyde med Zelenskij – som har sviktet sine valgløfter om å gjøre slutt på krigen i Øst-Ukraina og å skape et Ukraina for alle – er innføring av unntakstilstand før presidentvalget i 2024 sannsynligvis Zelenskijs eneste sjanse til å bli gjenvalgt som president.

Det vil neppe bli innført unntakstilstand i tilknytning til Zelenskijs statskuppåstand på pressekonferansen 26. november, som de fleste ukrainere tilsynelatende har oppfattet som rent oppspinn. Gjentatte påstander om kupp og undergravingsvirksomhet vil imidlertid kunne skape det psykologiske grunnlaget for innføring av unntakstilstand og tilsidesetting av borgernes rettigheter.

En følge av Zelenskij statskuppåstand – som av internasjonale observatører ble oppfattet som en forberedelse til kupp og innføring av unntakstilstand – var for øvrig at børsverdien av ukrainske selskaper falt med flere milliarder dollar. Eller som tidligere innenriksminister Arsen Avakov formulerte det: ”I løpet av to timer har aksjene til samtlige ukrainske selskaper, ikke bare Rinat Akhmetovs DTEK, falt betydelig på londonbørsen. Ukraina har i løpet av disse to timene tapt milliarder. Jeg skulle ønske at vår president ikke var årsaken til denne type situasjoner.”

Les om hvordan Zelenskij etter innsettelsen som president i 2019 gav topposter til oligarkvenner her.

Les om hvordan Zelenskij i februar 2021 stengte tre opposisjonelle tv-kanaler her.

Publisert på Steigan.no 2. desember 2021.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Skal vi gi Vest-Ukraina til Polen?

Mye kan sies om Molotov-Ribbentrop-pakten (1939), men den frigjorde ukrainske og hviterussiske områder fra Polen og skapte dermed det territorielle grunnlaget for dagens Ukraina og Hviterussland.

”Dersom presidenten i mitt land sier at Sovjetunionen som gav Ukraina fem oblaster og samlet det i sine mest omfattende grenser, er aggressor, må en logisk sett gi disse oblastene tilbake til Europa for å gjenopprette den historiske rettferdighet,” uttalte den ukrainske opposisjonspolitikeren Jevgenij Murajev 22. november i et debattprogram på tv-kanalen Nasj. I debattprogrammet hevdet Murajev dessuten at Ukraina ville gå i oppløsning på linje med Jugoslavia.

Se utdrag fra debattprogrammet der Murajev fremførte disse oppfatningene, her.

Bakgrunnen for Murajevs utsagn er kampanjen kreftene som kom til makten ved statskuppet i Ukraina i 2014, inkludert dagens president, Vladimir Zelenskij, har bedrevet for å demonisere den sovjetiske fortiden, blant annet ved å fremstille Ukraina som et offer for sovjetisk aggresjon. Dersom Sovjetunionen virkelig var en aggressor på linje med Hitler-Tyskland, og disse to totalitære regimene sammen var ansvarlig for annen verdenskrig ved å angripe Europa, slik dagens ukrainske makthavere hevder, skulle man i rettferdighetens navn ha forventet at områdene den daværende ukrainske sovjetrepublikken oppnådde i tilknytning til annen verdenskrig, Galicia, Bessarabia, Transkarpatia og andre, ble tilbakelevert til deres rettmessige eiere, Polen, Romania og Slovakia. Akkurat som franske og polske områder som under annen verdenskrig var blitt innlemmet i Tyskland, etter krigen ble tilbakelevert til Frankrike og Polen. Noe slikt er selvsagt utenkelig for dagens nasjonalistiske ukrainske regime, som ikke en gang vil gi befolkningen i disse områdene språklige og kulturelle rettigheter.

Murajevs utsagn viser det absurde i kampanjen som i dag pågår i Ukraina for å demonisere ikke bare den sovjetiske fortiden, men også 3–400-års sameksistens med Russland. Hadde det ikke vært for Russland og Sovjetunionen, hadde det ikke eksistert noe Ukraina.

Sovjetisk frimerke til minne om den ukrainsk-russiske unionen i 1654.

Den første form for ukrainsk, eller som det den gang het lillerussisk, statsdannelse oppstod da kosakkene, et rytterfolk som holdt til i deler av det som i dag er Ukraina, omkring 1650 gjorde opprør mot den polske adelen og den katolske kirken. Kosakkene var ikke sterke nok til å verge seg mot polakkene, og valgte i 1654 å stille seg under tsarens beskyttelse, hovedsakelig fordi tsaren og russerne i likhet med befolkningen i de lillerussiske områdene bekjente seg til den ortodokse tro. Sentrale deler av det som i dag er Ukraina, kom dermed under Moskvas kontroll.

Store vestukrainske og hviterussiske områder kom på slutten av 1700-tallet under russisk kontroll da Russland sammen med Preussen og Østerrike likviderte Polen som stat. Krim og området nord for Svartehavet kom under russisk styre som en følge av Katarina den stores tyrkerkriger på 1770-tallet.

Les mer om hvordan Krim, Donbass og andre russiske områder ble innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken.

Alle disse områdene, bortsett fra Krim som ble et selvstyrt område tilknyttet den russiske sovjetrepublikken, ble innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken da bolsjevikene på 1920-tallet opprettet Sovjetunionen, en union av i prinsippet selvstendige og likestilte sovjetrepublikker. Dessuten ble Donbass, der befolkningen var russisk, innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken siden det var industri og en arbeiderklasse i området, noe det helst skulle være i alle sovjetrepublikkene.

I tilknytning til annen verdenskrig og den berømmelige Molotov-Ribbentrop-pakten ble Galicia og Lvov (Lemberg) innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken. Ved fredsoppgjøret etter krigen tilfalt Bessarabia, Bukovina og Transkarpatia Sovjetunionen og ble innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken.

I 1954, for å feire 300-årsjubileet for unionen mellom Ukraina og Russland, ble Krim overført fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken. Dette til tross for at befolkningen nesten utelukkende bestod av russere, og at området aldri hadde hatt noen tilknytning til Lillerussland eller Ukraina.

Uten Russland og Sovjetunionen hadde det ikke eksistert noe Ukraina. De lillerussiske (ukrainske) områdene ville ha blitt polonisert, og befolkningen ville ha blitt tvangsomvendt til katolisismen. Uten Russland og Sovjetunionen ville de slaviske folkene dessuten trolig ha blitt et offer for tysk imperialisme.

At Galicia, Transkarpatia og andre ukrainske områder vil forbli under den ukrainske sentralmaktens kontroll uten russisk støtte kan på ingen måte tas for gitt.

Statskuppet i Ukraina i 2014 og innsettelsen av et russiskfiendtlig styre fikk Russland til å ta over Krim og å støtte et separatistisk opprør i Øst-Ukraina. Ikke bare Krim, men også Donbass er i dag tapt for den ukrainske sentralmakten.

Polen har på ingen måte forsont seg med tapet av Galicia, og i Ungarn er det krefter som gjør krav på Transkarpatia.

Hvorvidt det under slike forhold er klokt av Ukraina å bryte alle bånd til Russland – og samtidig å undergrave grensene som ble etablert i tilknytning til annen verdenskrig, ved å fremstille Sovjetunionen som aggressor – kan diskuteres.

Ikke bare territorielt, men også språklig og kulturelt ville det ikke ha eksistert noe Ukraina uten Russland og Sovjetunionen.

At ukrainsk språk og kultur overlevde skyldtes primært at befolkningen i de lillerussiske (ukrainske) områdene takket være russisk støtte klarte å motstå presset fra den polske adelen og den katolske kirken.

På 1920-tallet bedrev bolsjevikene, som hatet storrussisk språk og kultur, som de forbandt med tsarisme og den ortodokse kirken, en hardhendt ukrainifiseringspolitikk i form av krav om at statsansatte bare måtte benytte ukrainsk, tvangsnedleggelse av russiskspråklige skoler og aviser og liknende. På 1930-tallet ble ukrainifiseringsbestrebelsene nedtonet til fordel for forsøk på å skape en allunionell sovjetisk kultur med russisk som felles språk. Men inntil Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble skolebarn i den ukrainske sovjetrepublikken, også i rent russiske områder, tvunget til å lære seg ukrainsk. Og aviser og bøker på ukrainsk utkom i millionopplag.

Ukrainske nasjonalister river ned statue av V. I. Lenin, skaperen av det moderne Ukraina.

At dagens ukrainske makthavere ødelegger Lenin-statuer og statuer av tsaristiske herskere og hærførere vitner om dårlige historiekunnskaper. Man kan like det eller ikke, men dagens Ukraina er på godt og vondt et produkt av russiske og sovjetiske kriger og erobringer. Og av Lenin og bolsjevikenes forsøk på å løse det nasjonale spørsmål ved å opprette sovjetrepublikker der befolkningen ble oppmuntret til å bruke sitt eget språk og utvikle sin egen kultur.

Les om hvordan den ukrainske Radaen i 2016 desavuerte Molotov-Ribbentrop-pakten her.

Les om parallellene mellom situasjonen dagens Ukraina befinner seg i og forholdene som fikk lillerusserne til i 1654 å stille seg under tsarens beskyttelse, her.

Publisert på Steigan.no 25. november og trykket i Friheten 23. desember 2021.

 

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Propagandamøte om politisk propaganda

Propaganda.

Den 5. november fant det på Litteraturhuset i Oslo sted et debattmøte med tittelen ”Propaganda og informasjonskrig mellom Russland og Vesten”. I en tid med konfrontasjon og propagandakrig mellom Vesten og Russland kunne dette ha blitt et interessant møte dersom tilnærmingen hadde vært objektiv og analytisk. Det var den ikke. Og møtet fortonte seg mer som en utskjelling av en av paneldeltakerne, professor Glenn Diesen, Universitetet i Sørøst-Norge (USN), for hans angivelig russiskvennlige synspunkter enn som et arrangement basert på akademiske standarder.

Å gi et referat av møtet har liten hensikt. Innledningene var, med respekt å melde, ikke særlig gode. Og diskusjonen var aggressiv og konfronterende. Jeg vil derfor plukke ut og kommentere noe av det som ble sagt under arrangementet.

Førsteamanuensis David Isaksen, USN, holdt et innledende foredrag om ”Propaganda og informasjonskrig. Begrepsavklaring og historisk perspektiv” der han snakket om hvit, grå og svart propaganda. Hvit propaganda er å gi et fordreid bilde av virkeligheten ved hjelp av et selektivt utvalg av påstander som i seg selv er sanne. Svart propaganda er å fordreie virkeligheten ved hjelp av de rene løgner. Og grå propaganda er en blanding av sannhet og løgn.

Colin Powell lyver i FNs sikkerhetsråd.

Dette er en grei tilnærming. Det som er mer problematisk, er å hevde at USA stort sett bruker hvit propaganda, mens en angivelig mer autoritær stat som Russland bruker grå eller svart propaganda. Faktisk var det USAs utenriksminister Colin Powell som i FNs sikkerhetsråd i 2003 fortalte grove løgner om Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen. Og den såkalte Tonkin-affæren i 1964, som resulterte i at Lyndon B. Johnson av Kongressen i USA fikk en blankofullmakt til å starte kriger i Indokina, var basert på en blanding av grov fordreining av virkeligheten og løgner.

Dette var løgn og propaganda som resulterte i at hundretusener av mennesker ble drept. Jeg kjenner ikke til noen løgner i russisk historie – eller for den saks skyld i kinesisk, iransk eller nordkoreansk historie – som har kostet så mange mennesker livet.

Med utgangspunkt i skillet mellom hvit, grå og svart propaganda kan det være nyttig å ta for seg en organisasjon som Helsingforskomiteen. Vi er en faktabasert menneskerettighetsorganisasjon og ikke propagandister, erklærte paneldeltaker Aage Borchgrevink fra Den norske Helsingfors-komité.

Helsingforskomiteen holder seg utvilsomt borte fra svart propaganda, altså rene løgner som lett lar seg avsløre. Men organisasjonen gir et systematisk fordreid bilde av menneskerettighetssituasjonen i verden ved utelukkende å anklage land som Russland og Hviterussland for menneskerettighetsbrudd, samtidig som grove menneskerettighetsbrudd i Ukraina og de baltiske statene forties. Eller har noen hørt Helsingforskomiteen kritisere Kiev-regimets bombing av sivilbefolkningen i Donbass, forfølgelse av opposisjonspolitikere i Ukraina, stenging av opposisjonelle massemedier i Ukraina, tvangsnedleggelse av russiskspråklige skoler i Ukraina og de baltiske statene eller det forhold at mange russiskspråklige i Estland og Latvia fremdeles har status som ikke-borgere uten stemmerett og retten til å utøve diverse yrker?

Et av ofrene for skytingen på Majdan i 2014. Mye tyder på at det var provokatører blant demonstrantene som stod bak mesteparten av drapene.

Og når Borchgrevink fremstiller den vestlige versjonen av hendelser som drapene på Majdan, det angivelige drapsforsøket på Navalnyj og giftgassangrep i Syria som udiskutable fakta, er dette en fordreining av virkeligheten som må kunne karakteriseres som grå propaganda. Alle disse hendelsene er noe som faktisk diskuteres. Det er grunn til å nevne at reportasjer som kritiserer den vestlige versjonen av drapene på Majdan, har blitt vist av både BBC (Snipers at Maidan: The untold story of a massacre in Ukraine) og tysk tv (Neue Hinweise auf Maidan-Schützen).

Er Helsingforskomiteen en menneskerettighetsorganisasjon når en av medarbeiderne, som kommenterte fra salen, karakteriserte seg selv som anti-Putin? Menneskerettigheter dreier seg om konkrete hendelser som fengsling uten lov og dom, tortur, politibrutalitet og liknende, ikke om hvem som styrer et land eller hvilken uten- og innenrikspolitikk den eller de styrende måtte stå for.

Mesteparten av debattmøtet bestod av angrep på Diesen fra møteleder professor Kai Østberg (USN) og de øvrige paneldeltakerne for Diesens angivelige russiskvennlighet. Dette gikk så langt at en fra publikum spurte om arrangementet ikke like gjerne kunne ha blitt kalt et Anti-Diesen-møte. Å gjengi anklagene mot Diesen har liten hensikt. Det får holde å konstatere at Julie Wilhelmsen, NUPI, var mindre aggressiv og krakilsk enn Isaksen og særlig Borchgrevink, og at Diesen holdt hodet kaldt og argumenterte klart og overbevisende for sine oppfatninger.

Refleksjon innbød møtet definitivt ikke til. Spørsmålet undertegnede prøvde å stille paneldeltakerne, nemlig om propagandakrigen Vesten fører mot land som Russland og Kina er fornuftig, gitt at disse landene i dag har muligheten til å ta igjen, og de vestlige landene trolig selv lett lar seg destabilisere, slik for eksempel Kongress-stormingen i USA viste, forble ubesvart.

Les om hetskampanjen mot professor Glenn Diesen her.

Les om Helsingforskomiteens groteske menneskesyn her.

Publisert på Steigan.no 10. november og trykket i Friheten 25. november 2021.

Publisert i Annet | Legg igjen en kommentar

Myndighetene i Latvia gir russiskspråklige skylden for korona

Latvia i koronaens tegn.

Korona-pandemien har, i likhet med andre kriser, forsterket og tilspisset allerede eksisterende utviklingstrekk og konflikter. I tilnærmet alle land, uavhengig av styresett, økonomiske forhold og kultur, har myndighetenes bestrebelser på å kontrollere befolkningen, som vår tids teknologi har gjort langt lettere, fått utfolde seg på en måte de færreste før pandemien hadde kunnet forestille seg. Mange steder har gitte grupper, for eksempel personer som ikke vil vaksinere seg, som beviselig ikke smitter mer enn andre, eller minoriteter, fått skylden for sykdommen.

I Latvia gir myndighetene de ca 35 prosent av befolkningen som er russiskspråklige, skylden for korona-epidemien. Flere latviske politikere har dessuten sagt at korona er bra siden sykdommen gjør at russiskspråklige pensjonsier dør.

Latvia – et land med 1,9 millioner innbyggere og pr i dag 3253 korona-døde – har høsten 2021 opplevd en ny smittebølge med 2–3000 smittede i døgnet som har fått myndighetene til å beordre en ny nedstenging og strenge korona-tiltak. I denne situasjonen sier talspersoner for myndighetene rett ut at det er den russiskspråklige minoriteten som er ansvarlig for korona-epidemien.

”Fire av fem pasienter er russiskspråklige. Vi har en følelse av at de ikke er mot vaksinering, men at det er pasienter som av en eller annen grunn ikke har tatt inn over seg denne informasjonen [om at korona-vaksiner er ufarlige og effektive]”, har Zajga Kravale, overlege ved Paula Stradina universitetssykehus i Riga, sagt til massemedia i en uttalelse som raskt ble spredt.

Janis Iesalnieks’ twittermelding der russiskspråklige pensjonister betegnes som kolonister og får skylden for korona-epidemien.

Andre er langt mer ytterliggående og kyniske i sine uttalelser. Legen Andris Baumanis har til avisen Ir uttalt at ”Dø vil i første rekke ikke-vaksinerte russiskspråklige mennesker i pensjonsalderen. Dette er kynisk, men det vil ha en positiv effekt på sosialbudsjettet, siden enhver som dør, innebærer en lettelse”. Janis Iesalnieks, medlem av Sejmen for den regjerende Nasjonalblokken, har twitret at ”Latviske barn kan i dag ikke gå på skolen eller bedrive sport fordi kolonister som kom i sovjettiden, ikke skynder seg med å vaksinere seg og overfyller sykehusene”. Og Selma Levrentse, rådgiver for partiet Utvikling/Ja!, har uttalt at ”Jo flere mennesker som snakker russisk, som dør, jo bedre er det for det latviske språket”. Denne uttalelsen er for øvrig politianmeldt av Sejm-medlemmet Karina Sprude som oppfordring til nasjonalt hat.

Ifølge Izvestija, som har laget et oppslag om saken, er latviske massemedier enige om at russiskspråklige alle som en er korona-dissidenter som nekter å la seg vaksinere og setter sine medmenneskers liv og helse i fare.

Denne påstanden kan diskuteres. Protestene mot de strenge korona-tiltakene i Latvia er det, slik Izvestija påpeker, etniske latviere som står bak, mens partiene Enhet og Latvias russiske forbund, som de fleste russiskspråklige stemmer på, oppfordrer sine tilhengere til å la seg vaksinere. På den annen side er det et faktum at flere russiskspråklige enn latviskspråklige oppfatter vaksinering mot korona som farligere enn selve sykdommen, henholdsvis 30 og 22 prosent.

I en situasjon der det er betydelig vaksineskepsis blant de russiskspråklige, og der myndighetene selv mener at vaksinering er det som skal til for å stanse korona-epidemien, skulle man tro at myndighetene henvendte seg spesielt til de russiskspråklige med informasjon om korona-vaksiner. Spørsmålet om hvorvidt staten skulle lage en egen brosjyre eller avis med informasjon om korona-vaksiner på russisk og spre denne i områder der det bor mange russiskspråklige har vært diskutert, men etter en uttalelse fra Senter for statsspråket har myndighetene kommet til at dette ikke er mulig. Begrunnelsen er at også latviskspråklige ville risikere å motta en slik brosjyre eller avis.

Heller ikke et annet tiltak som ville ha kunnet fungere overfor vaksineskeptiske russiskspråklige, har latviske myndigheter tydd til, nemlig å tilby den russiske Sputnik V-vaksinen.

I middelalderen ble jødene anklaget for å ha forårsaket Svartedøden og andre epidemier ved å forgifte brønnene. Myndighetene i dagens Latvia gir russiskspråklige skylden for korona-epidemien.

Korona, rimeligheten av korona-tiltakene og korona-vaksinenes farlighet og effektivitet er spørsmål som faller utenfor rammen av denne kommentaren. Det som er et faktum som fortjener å bli kommentert, er at latviske myndigheter ved sin mistenkeliggjøring av russiskspråklige håndterer korona-situasjonen på en måte som bryter med det som ansees for å være europeiske standarder for anstendighet og behandling av minoriteter, uten at dette utløser noen form for reaksjoner fra EU, europeiske politikere eller menneskerettighetsorganisasjoner.

At en overlege ved et tysk, fransk, britisk eller norsk sykehus skulle erklære at det var minoritetsgrupper som ved å nekte å la seg vaksinere var ansvarlige for spredningen av korona, er knapt tenkelig. Tvert imot er det i samtlige europeiske land myndighetene og deres manglende evne til å informere på en adekvat måte som får skylden for eventuell vaksineskepsis blant minoriterer. Og folk får høre at det å gi minoriteter skylden for korona er ekstremistisk og fremmedfiendtlig.

At en europeisk politiker skulle komme med den type uttalelser om minoriteter og korona som latviske politikere har fremført med referanse til den russiskspråklige minoriteten, eller at korona-informasjon rettet mot minoriteter i et europeisk land ikke skulle ha blitt gjennomført av hensyn til majoritetsbefolkningen, er utenkelig. Kan noe forestille seg hvor mye bråk det hadde blitt dersom en tysk politiker hadde sagt at korona var bra siden det stort sett var pensjonerte tyrkere som døde av sykdommen? Eller dersom en fransk politiker hadde sagt at korona var bra siden sykdommen ved å drepe utlendinger styrket det franske språket? Eller dersom britiske myndigheter hadde unnlatt å informere om korona på andre språk enn engelsk siden det kunne krenke engelsktalende briter?

Men det som ansees som vestlige eller europeiske standarder for anstendighet og behandling av minoriteter, er det fritt frem for å bryte når ofrene er etniske russere eller russiskspråklige, slik forholdene i Ukraina og de baltiske landene viser. Her kan russiskspråklige skoler og massemedier stenges, pensjonister fremstilles som uønskede etterkommere etter okkupanter, og folk som snakker russisk, pålegges drakoniske bøter eller sies opp fra sine stillinger. Eller russiskspråklige kan som i i Latvia og Estland defineres som ikke-borgere uten stemmerett og rett til å utøve diverse yrker. Hverken EU, menneskerettighetsorganisasjoner eller noen andre bryr seg om dette.

Les om hvordan korona-frykt i februar 2020 utløste opptøyer i Ukraina her.

Les om undertrykkelsen av russisk språk i Latvia her.

Publisert på Steigan.no 3. november og trykket i Friheten 11. november 2021.

Publisert i Annet | Legg igjen en kommentar

Russland avskriver Ukraina

Dmitrij Medvedev har spilt en tilbaketrukken rolle etter sin avgang som statsminister i januar 2020. Men han er en venn av Putin og inngår utvilsomt i den russiske makteliten.

Den 11. oktober, i næringslivsavisen Kommersant, publiserte Dmitrij Medvedev – nestleder i det russiske sikkerhetsrådet og tidligere president og statsminister – artikkelen ”Hvorfor kontakter med dagens ukrainske ledelse er meningsløst”. Artikkelen sier trolig mye om hvordan dagens russiske ledelse ser på Ukraina og fortjener derfor en utførlig presentasjon og drøfting.

”Den nåværende generasjon av ukrainske ledere er absolutt avhengige mennesker. [- – -] I Ukraina er avhengigheten fullstendig – fra kontantinnsprøytinger i økonomien (utdelinger fra USA og EU) til direkte ledelse av de ukrainske spesialtjenestene (ved deres amerikanske sjefer). [- – -] I spissen for Ukraina står svake mennesker som bare streber etter å fylle sine lommer. [- – -] De endrer stadig sin posisjon av hensyn til sine herrer på den andre siden av Atlanterhavet og de politiske konjunkturene. [- – -] De signerer Minsk-avtalene og inngår avtaler innenfor «Normandie-kvartetten», for deretter – etter intern turbulens i Radaen, på torget eller i sentralledelsen på den andre siden av havet – å vende sin posisjon i en helt annen retning. [- – -] Da dukker det evige og sentrale spørsmålet opp: Hva skal en gjøre i denne situasjonen? Ingenting. Vent på fremkomsten av en tilregnelig ledelse i Ukraina, som ikke er innstilt på total konfrontasjon med Russland på randen av krig, ikke på å organisere idiotiske ’Krim-plattformer’ som er til for å fordumme befolkningen og å vise muskler før valgene, men på å skape likeverdige og gjensidig fordelaktige forbindelser med Russland. Det er bare med et slikt lederskap at det er verdt å forholde seg til Ukraina. Russland vet å vente. Vi er tålmodige mennesker.”

Dette er Medvedevs budskap i forkortet form. Den russiske ledelsen oppfatter tilsynelatende Ukraina som et mer eller mindre sammenbrutt land som styres av en gjennomkorrupt politisk elite som ikke er noe annet enn marionetter for USA, og delvis også for EU, og som lar seg bruke til det ene anti-russiske prosjektet etter det andre, ofte ved å bryte avtaler ukrainske myndigheter selv har inngått.  Så lenge forholdene er slik, inntil det dukker opp en tilregnelig ledelse i Ukraina som ønsker å etablere gjensidig fordelaktige forbindelser med Russland, har det fra russisk side ingen hensikt å ha noe med Ukraina å gjøre. Russland vil vente til situasjonen endrer seg.

I et eklatant brudd på alle diplomatiske normer deler Victoria Nuland i 2014 ut boller til deltakerne i et statskupp mot Ukrainas lovlig valgte president og regjering.

Siden Medvedevs artikkel ble publisert samme dag som Victoria Nuland – amerikansk viseutenriksminister og aktiv deltaker i statskuppet i Ukraina i 2014 (Fuck the EU) – ankom Moskva for samtaler med den russiske ledelsen, kan den også oppfattes som et signal til USA: Russland vil ikke gjøre noen innrømmelser overfor dagens anti-russiske ukrainske regime. Det er opp til USA og EU å tvinge det ukrainske regimet de selv har innsatt til å føre en politikk som muliggjør en russisk-ukrainsk dialog – eller å innsette et mer konstruktivt regime. Russland klarer seg godt uten forbindelser til Ukraina, og kan derfor vente til det måtte dukke opp en normal ledelse i landet.

At Ukraina er et land i oppløsning, og at det styrende skiktet langt på vei er et redskap for utenlandske, primært amerikanske, interesser, er det ikke tvil om. Det er heller ikke tvil om at disse forholdene er en vesentlig grunn til den for Ukraina ødeleggende konflikten med Russland.

Spørsmålet er like fullt hvorvidt Russland kan tillate seg å ignorere Ukraina. Flere millioner etniske russere og russiskspråklige lever i Ukraina, og  disse befolkningsgruppene holdes i realiten som gissel av dagens anti-russiske ukrainske regime. Et uttrykk for dette var undertrykkelsen av den såkalte Opposisjonsplattformen og stengingen av opposisjonelle, russiskvennlige massemedier våren 2021, som mange observatører mener var en straffereaksjon fra Kiev-regimets side på at Putin ikke ville diskutere situasjonen i Øst-Ukraina med den ukrainske presidenten. Av humanitære årsaker er russiske myndigheter nødt til å ha en eller annen form for dialog med dagens ukrainske makthavere, uansett hvor anti-russiske de måtte være.

Det er også grunn til å spørre hvilket grunnlag russiske myndigheter har for å tro at et mindre anti-russisk regime vil komme til makten i Ukraina.

I april 2019 ble Vladimir Zelenskij valgt til ukrainsk president, med tilslutning fra 73 prosent av velgerne, etter å ha lovet å gjøre slutt på krigen i Donbass og å skape et Ukraina for alle. Zelenskij var altså den sunne politiske kraften Medvedev etterlyser i sin artikkel. Men etter utnevnelsen til president førte Zelenskij en politikk som knapt var mindre krigersk og anti-russisk enn den forgjengeren Petro Porosjenko hadde stått for. Enten det var fordi amerikanerne – som har en mengde kilder til innflytelse, for eksempel kontroll over store deler av statsapparatet – krevde det. Eller fordi Zelenskij var presset av Høyre Sektor og liknende ekstremnasjonalistiske grupperinger. Hva skulle tilsi at en ny freds- og forsoningspresident – dersom en slik skulle bli valgt – ville kunne føre en mindre krigersk og anti-russisk politikk enn Zelenskij, som jo også i utgangspunktet var en freds- og forsoningspresident?

Ved president- og parlamentsvalgene i Ukraina etter uavhengigheten i 1991 stemte ca halvparten av befolkningen på vestorienterte personer og partier og halvparten på personer og partier som ønsket samarbeid med Russland. Krims gjenforening med Russland i 2014 og Donbass’ faktiske løsrivelse fra Ukraina innebærer at nærmere 5 millioner russiskvennlige velgere ikke lenger inngår i det politiske regnestykket. Vil en russiskvennlig presidentkandidat eller russiskvennlige partier under slike forhold ha noen sjanse for å komme til makten?

Et totalt sammenbrudd i Ukraina, som er det den russiske ledelsen åpenbart håper på, vil like gjerne kunne bringe til makten representanter for den rabiat anti-russiske vestukrainske nasjonalismen, altså de rene fascistene, som personer som skjønner at et samarbeid med Russland er nødvendig for å gjenreise Ukraina.

Ofre for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Øst-Ukraina. Kan Russland avskrive Ukraina?

Russland kan ikke tillate seg å avskrive Ukraina, slik Medvedev tar til orde for. I en situasjon der de anti-russiske kreftene som kom til makten ved statskuppet i 2014, ser ut til å ha konsolidert sitt grep om makten, har Putin og den russiske eliten tvert imot plikt til å øke det russiske engasjementet overfor Ukraina, både for å beskytte etniske russere og russiskspråklige i Ukraina og for å skape vanskeligheter for dagens anti-russiske ukrainske regime som gjør at det vil kunne bryte sammen. Et tiltak som i den forbindelse peker seg ut, og som den russiske eliten nøye bør vurdere, er en formell innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon. Dette vil ikke bare sette en stopper for ukrainske styrkers bombing av befolkningen i Donbass, men vil også kunne oppmuntre andre ukrainske regioner til å gjøre opprør.

Les om hvordan Putin i et tv-intervju i 2021 sammenliknet dagens Ukraina med Nazi-Tyskland her.

Les om hvordan et russisk-ukrainsk-fransk-tysk toppmøte i 2019 viste at en forhandlingsløsning på konflikten i Øst-Ukraina knapt er mulig, og at konflikten trolig vil bli ”frosset”, her.

Publisert på Steigan.no 13. oktober og trykket i Friheten 28. oktober 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 2 kommentarer