VG desinformerer om Ukraina

Ukrainske stridsvogner på vei mot opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina.

Å kommentere selv en brøkdel av desinformasjonen vestlige massemedier bedriver – ikke minst om utenrikspolitiske spørsmål – ville være å dømme seg selv til et sisyfosarbeid. Enkelte ganger blir desinformasjonen imidlertid så overveldende at man nærmest tvinges til å skrive en kommentar. Et slikt tilfelle er lederen ”Farlige signaler fra Moskva”, publisert av VG 13. april 2021, som handler om den spente situasjonen i Øst-Ukraina. Den inneholder knapt noe annet enn fordreininger og fortielser.

”Russlands styrkeoppbygging og stadige brudd på våpenhvilen fører til uro og bekymring for hva som kan komme til å skje i det som er en uløst, væpnet konflikt i Europa.” Her skapes det et inntrykk av at Russland uprovosert har foretatt en styrkeoppbygging som truer Ukraina. Sannheten er at den spente situasjonen vi i dag har i Øst-Ukraina, skyldes at man fra ukrainsk side – i strid med Minsk-avtalene fra 2015 – har oppmarsjert store mengder soldater og militært utstyr langs grensene til de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Donbass. Den russiske styrkeoppbyggingen, som skjer på russisk territorium og følgelig er helt lovlig, er et svar på den ukrainske oppmarsjen.

Ofre for Kiev-regimets krig mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina.

”Mennesker i nærheten av konfliktsonen i det østlige Ukraina er naturlig nok bekymret for at krigen vil blusse opp.” At befolkningen i Øst-Ukraina er redd for en storkrig er selvsagt riktig. Men det underslås at ukrainske regjeringsstyrker helt siden våren 2014 har ført krig mot befolkningen i Donbass ved daglig å bombe og beskyte bolighus og andre sivile mål. Dette har til nå kostet over 3000 sivile livet. Alle som har vært på opprørskontrollert territorium i Øst-Ukraina, vil dessuten vite at nesten alle ønsker at Donbass skal bli innlemmet i Russland på linje med Krim, og at mange er sinte på Putin og russiske myndigheter for at det ikke har skjedd.

”USAs utenriksminister Anthony Blinken advarer Russland mot å handle ’ansvarsløst eller aggressivt’. Han sier det vil få konsekvenser. Tysklands kansler Angela Merkel har i en telefonsamtale oppfordret president Vladimir Putin om å trekke tilbake militære styrker fra grensen, for slik å bidra til avspenning.” Her underslås det at europeiske politikere, anført av Angela Merkel, heldigvis har en mer nyansert tilnærming til konflikten i Øst-Ukraina enn Biden-administrasjonen, og at deres hovedbudskap er at ukrainske myndigheter må oppfylle Minsk-avtalene, som tar sikte på å løse krisen i Ukraina ved hjelp av desentraliserende reformer.

”Men Putin snur situasjonen på hodet og mener det er Ukraina og vestlige land som øker spenningen.” Her underslås ikke bare den ukrainske styrkeoppbyggingen mot opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina, men også Nato-landenes utplassering av 40 000 soldater og tusenvis av stridsvogner langs Russlands grenser, blant annet i de baltiske statene, denne våren.

”De siste dagene har flere talspersoner for Kreml omtalt massakrer under krigene på Balkan på 1990-tallet for å begrunne en mulig russisk intervensjon i Ukraina. En ’humanitær intervensjon’ kan bli nødvendig, heter det, for å hindre etnisk rensning av russisktalende i opprørsregionene Donetsk og Lugansk. Det vekker bekymring at Russland ser ut til å fabrikkere et trusselbilde som de kan bruke som påskudd for å krysse grensen med større militære avdelinger.” At fremtredende russiske politikere har advart mot folkemord og massakrer i Øst-Ukraina og trukket paralleller til krigene på Balkan er riktig. Men dette skjer for å advare Kiev-regimet mot å angripe de russiskstøttede opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina. Selv har Putin sagt at et ukrainsk angrep på Donbass vil føre til en likvidering av Ukraina som stat.

”Putin kan se seg tjent med at vestlige land er usikre på hva som er hans hensikter.” Putin har vært åpen og ærlig. Han har oppfordret Kiev-regimet til å løse krisen i Ukraina ved å oppfylle Minsk-avtalene, altså ved hjelp av politiske reformer. Samtidig har han gjort det klart at Russland vil gripe inn militært dersom Kiev-regimet går til angrep på opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina.

”Er det for å teste en ny amerikansk president?” Er det ikke like mye Joe Biden som tester Putin ved å ta Ukrainas parti, samtidig som Nato-soldater utplasseres langs Russlands grenser?

”Eller er dette en advarsel til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj som ønsker medlemskap i NATO?” Her har VG faktisk rett. Et ukrainsk Nato-medlemskap er uakseptabelt for Russland, og oppmarsjering av russiske styrker på grensen mot Ukraina er en måte å markere dette på.

”Frie og demokratiske land kan ikke tolerere at en stormakt flytter grenser i Europa.” Grenser har blitt flyttet i Europa, også i nyere tid. Det er tilstrekkelig å minne om Nato-landenes bombekrig mot Serbia i 1999 og forvandlingen av Kosovo til noe de vestlige landene hevder er en selvstendig stat – med fordrivelse av 300 000 kosovo-serbere som resultat. Utenfor Europa har det VG betegner som frie og demokratiske land, anført av USA, ved folkerettsstridige angrepskriger og støtte til terrorisme ødelagt flere stater og drept hundretusener av mennesker. Det er tilstrekkelig å minne om ødeleggelsen av Irak, Libya og Syria.

”Vi må fortsatt støtte Ukrainas suverenitet.” Det farligste i dagens situasjon er å gi Kiev-regimet inntrykk av at det vil få vestlig støtte i en eventuell krig med Russland. Det vil kunne utløse et ukrainsk angrep på opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina, med en russisk militær intervensjon som følge. I en krig med kjernevåpenmakten Russland vil Ukraina bli stående alene, og resultatet vil trolig bli Ukrainas utslettelse som stat. Ansvarlige europeiske politikere bør gjøre det klart for Kiev-regimet at ingen ønsker en atomkrig i Europa, og at Ukraina ved et angrep på opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina vil måtte forholde seg til Russland på egen hånd – akkurat som Georgia, som trodde det hadde amerikansk støtte, etter angrepet på Sør-Ossetia i 2008 ble nedkjempet av den russiske krigsmakten uten at noen kom landet til unnsetning.

Les om hvordan det vestligstøttede statskuppet i 2014 førte til borgerkrig og oppløsning i Ukraina.

”Det var Russlands anneksjon av Krim, og russisk innblanding i Øst-Ukraina, som førte til den mest alvorlige forverringen i forholdet til vestlige land siden Den kalde krigen.” Krims gjenforening med Russland – som i likhet med den norske løsrivelsen fra Sverige i 1905 skjedde ved en fredelig folkeavstemning – og opprøret i Øst-Ukraina var et svar på det vestligstøttede statskuppet i Ukraina i 2014. Ikke bare blandet USA og andre vestlige land seg grovt inn i Ukrainas indre affærer, men de vestlige landene ignorerte også tilsidesettingen av en avtale – garantert av den tyske, franske og polske utenriksministeren – om samlingsregjering og fremskyndet presidentvalg. Dagen etter undertegnelsen av avtalen besatte opposisjonen parlamentet og andre offentlige bygninger og tvang president Viktor Janukovitsj til å flykte for livet.

”Russland kan slutte å rasle med sablene og heller bidra til en politisk løsning der sikkerheten og rettighetene til russisktalende ukrainere blir ivaretatt.” Her blir VG-lederen så falsk og hyklersk at det blir direkte kvalmende. VG, som tross alt har en utenriksredaksjon, må være klar over at dagens ukrainske makthavere har vedtatt en mengde lover om tvangsukrainifisering og bekjempelse av russisk språk og kultur. Eller hva med drapene på kritikere av dagens ukrainske regime, som den russiskspråklige journalisten Oles Buzina? Hvordan skal Russland forsvare sikkerheten og rettighetene til russisktalende ukrainere under slike forhold?

”For å løse en fastlåst situasjon må Putin ta et skritt tilbake. Det står i hans makt å hindre en farlig opptrapping i Øst-Ukraina.” Det turde være åpenbart at Putin ikke er den eneste som må ta et skritt tilbake for å forhindre en opptrapping av krisen i Ukraina og en mulig ukrainsk-russisk krig.

VG-lederen kan ikke karakteriseres som noe annet enn en studie i manipulasjon. Årsaken til krisen og oppløsningen i Ukraina, det vestligstøttede statskuppet i 2014, forties. Den utløsende årsak til dagens spente situasjon, Kiev-regimets utplassering av store troppestyrker langs grensene til opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina, forties. Kiev-regimets nærmest daglige bombardering av sivile mål i Øst-Ukraina og drap på over 3000 sivile forties. Undertrykkelsen av russisk språk og kultur i Ukraina forties. USAs interesse av å fremprovosere en ukrainsk-russisk konflikt eller krig for derved å forverre forholdet mellom EU og Russland, å stanse Nord Stream 2 (gassledningen fra Russland til Nord-Tyskland) og å frembringe nye antirussiske sanksjoner, forties. Og det forties at Europa dermed har et eget ansvar for å forhindre en ukrainsk-russisk krig, og at det beste tiltaket for å bevare freden vil være å overbevise Kiev-regimet om at det vil bli stående alene i en eventuell konflikt med Russland.

At vestlige massemedier demoniserer Russland er farlig, ikke minst under en krise som den vi nå opplever i Øst-Ukraina. Man kan like eller mislike Russland, men ingen burde ønske seg en gjentakelse av det georgiske scenariet fra 2008 midt i Europa. Og det kan bli resultatet dersom antirussiske vestlige massemedier og oppisking av antirussiske holdninger får Kiev-regimet til å tro at det vil få europeisk støtte i en krig med Russland.

PS Ringte VG og ble henvist til en journalist i utenriksredaksjonen som jeg sendte en kortversjon av kritikken min til. Ringte journalisten og spurte om vedkommende visste noe om Ukraina, for eksempel at det er den ukrainske sentralmakten som bomber folk i Donbass, og at folk der ønsker å bli en del av Russland. Journalisten svarte at han og en kollega hadde vært i Øst-Ukraina i 2015, og at det stemte at de fleste i området sympatiserte med Russland, noe de den gang hadde skrevet om i VG. Jeg spurte hvorfor dette ikke var nevnt i lederen, men det hadde han ikke noe svar på siden det ikke var han som hadde skrevet den. Det må være underlig å arbeide i en avis som på lederplass skriver noe du selv vet er galt, og som avisens redaktører trolig også vet at er galt, ikke om et eller annet trivielt spørsmål, men om noe som gjelder krig eller fred.

Les om den systematiske svertekampanjen som i dag foregår mot Russland, her.

Les om hvordan Dagbladet desinformerer om den ukrainske fascismen her.

Publisert i Massemedias russlanddekning, Ukraina | Legg igjen en kommentar

Kiev-regimets siste offer: 4 år gamle Vladislav Dmitriev

Begravelsen av Vladislav Dmitriev, et offer for Kiev-regimets terroristiske krig mot befolkningen i Øst-Ukraina.

Den 2. april 2021 ble den 4,5 år gamle Vladislav Dmitriev drept mens han besøkte sin bestemor i Aleksandrovskoe, en landsby som er under kontroll av de russiskvennlige opprørerne i Øst-Ukraina, og som grenser opp til området som er besatt av ukrainske regjeringsstyrker. Ifølge bestemoren hørte hun en eksplosjon og fant barnebarnet hardt skadet. Kort tid senere døde 4-åringen.

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), som overvåker den skjøre våpenhvilen i Øst-Ukraina, har i en rapport av 6. april 2021 bekreftet hendelsen.

Myndighetene i Folkerepublikken Donetsk har etter vitneavhør og innhenting av andre opplysninger konkludert med at 4-åringen ble drept av et objekt sluppet fra en ukrainsk drone. De mener også å kunne bevise at den aktuelle dronen tilhører Kiev-regimets 59. motoriserte brigade som kommanderes av oberst Gennadij Sjapovalov, som har blitt etterlyst for drap og terrorisme.

At Vladislav Dmitriev ble drept av en ukrainsk drone er det liten tvil om. Det var ingen artilleribeskytning i området på det aktuelle tidspunktet, gjenstanden som drepte 4-åringen, må ifølge vitneutsagn ha kommet fra et flyvende apparat, og ukrainske regjeringsstyrker benytter seg av droner.

Se bilder fra begravelsen av Vladislav Dmitriev her.

Drapet på Vladislav Dmitriev – som er bare en av et stort antall hendelser der sivilpersoner har blitt drept – skjer i en situasjon der Kiev-regimet har sendt store troppestyrker mot de opprørskontrollerte områdene i Øst-Ukraina, og der ukrainske politikere uttaler seg på en særdeles aggressiv og truende måte. Ukrainas president Vladimir Zelenskij – hvis retorikk i dag knapt atskiller seg fra retorikken til krigspresidenten Petro Porosjenko – besøkte selv nylig fronten i Øst-Ukraina og kom med en rekke krigerske utsagn. Om Vladislav Dmitrievs død, derimot, har presidenten vært fullstendig taus.

Det som gjør situasjonen ekstra farlig, er at ukrainske politikere uttaler seg på en måte som tyder på at de tror at de vil få støtte fra USA og Nato dersom det bryter ut full krig i Øst-Ukraina. Dette minner om den georgisk-russiske krigen i 2008. Mikheil Saakasjvili – som sannsynligvis trodde at USA ville støtte ham militært – beordret i august 2008 georgiske regjeringsstyrker til å gå til angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia, hvis sikkerhets var garantert av russiske fredsbevarende styrker. Resultatet ble en kort krig som endte med et fullstendig georgisk sammenbrudd, uten at USA foretok seg noe som helst for å komme Georgia til unnsetning.

Kan det være tvil om at resultatet ville bli et blodbad og enorme overgrep mot sivilbefolkningen dersom dette avskummet skulle få kontroll over Donbass?

Alle bør vite at russiske myndigheter ikke kan tillate at Kiev-regimet erobrer Donbass – en hendelse som utvilsomt ville være forbundet med grove overgrep mot sivilbefolkningen og masseflukt. Tv-bilder av hundretusener av øst-ukrainere som flykter i panikk, ville utløse revolusjon i Russland. Russiske myndigheter vil derfor bruke ethvert middel for å forhindre at Kiev-regimet skaffer seg militær kontroll over Donbass, inkludert atomvåpen. Det burde også være opplagt at hverken USA, Polen eller noen andre vil være villig til å risikere en atomkrig med Russland dersom det bryter ut krig i Øst-Ukraina, og Russland ser seg nødt til å intervenere militært.

Ansvarlige europeiske politikere har sannsynligvis prøvd å forklare dette for Zelenskij og kretsen rundt ham.

Problemet er at den amerikanske ledelsen etter alt å dømme ønsker å fremprovosere en militær konfrontasjon i Øst-Ukraina, for dermed å frembringe ytterligere anti-russiske sanksjoner og å vanskeliggjøre fullføringen av Nord Stream 2 (gassledningen fra Russland til Nord-Tyskland). Og for å fremprovosere en konfrontasjon gjør amerikanerne hva de kan for å skape en illusjon av at Ukraina kan vente militær hjelp fra USA og andre i en eventuell konfrontasjon med Russland, for eksempel ved at sende amerikanske offiserer for å inspisere de ukrainske styrkene. Kombinert med det forhold at de ukrainske væpnede styrkene for en stor del består av høyreekstremister fra Høyre Sektor og liknende miljøer – som ser ut til å bekjenne seg til en slags dødskult – gjør dette at sannsynligheten for at det skal bryte ut full krig i Øst-Ukraina er stor.

Les om hvordan innsettelsen av et anti-russisk regime i 2014 utløste opprør og borgerkrig i Ukraina.

For sivilbefolkningen i Donbass vil en krig mellom Ukraina og Russland bety død og lidelser. Men man bør huske på at Kiev-regimet siden våren 2014 har ført krig mot befolkningen i Donbass, blant annet ved at det knapt har gått en dag uten at ukrainske regjeringsstyrker har beskutt eller bombet bolighus og andre sivile mål, og at denne krigen har kostet mer enn 3 000 sivilpersoner livet. En ukrainsk-russisk krig som utvilsomt ville ende med et ukrainsk sammenbrudd og en likvidering av den ukrainske staten, ville i det minste gjøre ende på denne utålelige situasjonen.

Spørsmålet er om Russland bør komme et ukrainsk angrep og store blodsutgytelser i forkjøpet ved å innlemme Donbass i Den russiske føderasjon, slik Krim ble det. Det ville fryde amerikanerne, utløse nye vestlige sanksjoner og drive Tyskland og EU fra Russland. Men Putin og den russiske ledelsen bør ikke glemme at folk i Øst-Ukraina i 2014 gjorde opprør mot Kiev-regimet i forvisning om at de ville bli opptatt i Den russiske føderasjon på linje med Krim, og at Russland har en moralsk plikt til å forsvare den østukrainske befolkningens liv og sikkerhet.

Les om hvordan Putin har garantert for Donbass’ militære sikkerhet her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Publisert på Steigan.no 13. april 2021.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Norsk politolog: Oslo vil kunne gi USA militærbaser i Arktis

Amerikanske spesialstyrker i Norge.

Natos kontingent på norsk territorium øker – i 2018 mangedoblet Washington antallet av sine militære. Oslos proamerikanske politikk kommer på en negativ måte til uttrykk i forholdet til Russland og truer Arktis.

Forholdet mellom Moskva og Oslo har alltid vært komplisert. Norges medlemskap i Nato og den dermed forbundne avhengigheten av Washingtons ordrer har ikke gitt det gunstigste grunnlag for utvikling av russisk-norsk vennskap. Og selv om Norge retorisk bekjenner seg til dialog med Russland, kommer saken sjelden lenger enn til samtaler, som en følge av norske myndigheters opptreden. For eksempel haster norske myndigheter – til tross for en vanskelig situasjon med COVID-19 og langsom vaksinering i EU – ikke med å skaffe seg den russiske korona-vaksinen Sputnik V. Samtidig vokser USAs militære kontingent på norsk territorium. Bare i 2018 ble den mer enn doblet – fra 330 til 700 mann.

Det er vanskelig ikke å spørre: Hva vil med et slikt intensivt militært ”vennskap” mellom Washington og Oslo skje med Arktis, der Russland og Norge i mange år har vært gode naboer? Ønsker Washington å etablere militærbaser der? Og vil ikke Oslo – som selv ikke har noe å si – bli nødt til å si ja?

Den norske politologen, doktor i historie, tidligere professor [universitetslektor] ved Universitetet i Oslo, som ikke fikk forlenget sin kontrakt på grunn av angivelige ”prorussiske” oppfatninger, Bjørn Nistad, kommenterte i et intervju med Baltnews hvorvidt norske myndigheter sammen med Nato vil bruke Arktis som et mulig område for konfrontasjon med Russland.

– Norge har lenge vært medlem av Nato og er til og med et av de opprinnelige medlemslandene. Har dette medlemskapet vært til Norges fordel?

– Jeg tror at medlemskap i Nato er farlig for Norge. Dersom det i Midtøsten kommer til en alvorlig konflikt mellom Russland og USA, vil Norge som alliert med amerikanerne risikere å bli trukket inn. For eksempel har vi amerikanske baser som inngår i USAs globale strategi. Derfor ville vi særdeles hurtig kunne bli en del av en konflikt mellom USA og Russland, og dette er skadelig for Norge.

For Norge ville det ha vært bedre å samarbeide med Sverige og Danmark. Vi kunne ha etablert en liten militærallianse, og det hadde vært fullt tilstrekkelig. Jeg vet at svenskene etter annen verdenskrig ønsket å opprette en skandinavisk militærallianse. Men så vidt jeg husker, blokkerte engelskmennene eller amerikanerne denne planen. De sa ”Dere får ikke kjøpe våpen dersom dere ikke blir medlem av vår organisasjon”.

– Ikke alle EU-medlemmer haster med å gå inn i Nato. Blant annet Finland og Sverige, som du nevnte. Det virker som om du er enig i en slik beslutning?

– Ja, selvfølgelig. Dersom Finland og Sverige ble medlem av Nato, ville dette uten tvil føre til spente relasjoner og konflikt med Moskva. For Russland ville dette ha vært en stor provokasjon, og landet ville ha kunnet svare med å utplassere styrker i nord. Dette ville vært særdeles ufordelaktig for Skandinavia. Derfor er det bedre om Finland og Sverige forblir nøytrale stater.

– I februar sa den norske forsvarssjefen Eirik Kristoffersen at dialog mellom Norge og Russland er nødvendig for å forbedre det spente forholdet som har oppstått mellom de to statene i de siste årene. Hva er perspektivene for en slik dialog?

– Jeg mener at det er særdeles viktig å bestrebe seg på å snakke sammen. Det er alltid fordelaktig. Problemet er at det er vanskelig å feste tillit til disse ordene når vår minister forsikrer om at han ønsker dialog samtidig som det opprettes amerikanske baser i Norge. Selv under den kalde krigen hadde vi ikke amerikanske baser. Dette er noe helt nytt og innebærer at det på norsk territorium alltid vil være et betydelig antall amerikanske tropper. Det vil si at situasjonen i dag er farligere enn den gang. Under den kalde krigen var det jo ikke amerikanske våpen og utenlandske soldater hos oss. Og en bør ikke glemme amerikanernes planer om å øke sin militære kontingent på norsk territorium. Og hvilken fordel har vi av dette? Vi risikerer bare at dersom det kommer til en seriøs konflikt eller krig mellom Russland og USA, vil vi med en gang bli en del av denne konflikten.

– Hvordan vil du karakterisere forholdet mellom Oslo og Moskva i dag?

Les om stormakter, rivalisering og geopolitikk, heriblant kampen om Arktis.

– Det er ikke særlig godt og vil forbli slik så lenge amerikanerne mener det er nødvenig å ha konflikter med Russland. Jeg mener at norske politikere utmerket godt forstår at det er særdeles ufordelaktig å ha et dårlig forhold til Russland, men at de ikke kan gjøre noe uten tillatelse fra amerikanerne. Tilsynelatende er det slik at siden Norge er et svært lite land, mener myndighetene at det beste er ikke å ha noen utenrikspolitikk, å gjøre som amerikanerne vill og å tie.

– Om det nokså spente forholdet mellom Norge og Russland kan man gjøre seg opp en mening ut fra konflikten i 2020. Da anklaget Moskva Norge for brudd på Svalbardtraktaten ved å sette stengsler for russisk virksomhet på øygruppen. Hvordan ser du på denne konflikten?

– Ja, dette er et seriøst problem. For noen år siden besøkte en russisk politiker Svalbard. Hvorpå norske myndigheter erklærte at han ikke hadde lov til det siden denne personen befant seg på en sanksjonsliste. Da tok norske jurister og folkerettseksperter Russlands side i konflikten og påpekte at landet har undertegnet Svalbardtraktaten. Det betyr at russiske borgere har lov til å oppholde seg og å arbeide på Svalbard. Våre myndigheter handlet i realiteten galt.

Jeg er ikke jurist eller ekspert, men jeg tror at det for Norge hadde vært best å ignorere det hele og å late som om våre myndigheter ikke var klar over at den russiske politikeren hadde besøkt Svalbard. Hvorfor lage skandale og fremprovosere konflikter? Kanskje ønsket den russiske politikeren selv å fremprovosere en slik situasjon? Da hadde det vært mer fordelaktig for myndighetene å late som om de ikke hadde lagt merke til noe.

– Er det sfærer der Norge og Russland til tross for det spente forholdet like fullt samarbeider?

– Ja, selvfølgelig. For eksempel har vi felles interesser knyttet til økologi i nord. Jeg tror det er viktig at vi i fellesskap forsvarer våre territorier i Arktis, naturressursene. For på en god måte å utnytte – og ikke minst å bevare – disse ressursene er det selvfølgelig nødvendig å samarbeide med naboen.

For å snakke om perspektiver ville det for Norge være særdeles fordelaktig å utvikle handelen med Russland. Vi har en stor og godt utviklet oljeindustri, og for denne delen av vår økonomi ville det ha vært særdeles fordelaktig å få adgang til det russiske markedet. Det ville gi Norge svært store muligheter. Men jeg er redd for at så lenge vi har en så antirussisk politikk og retorikk, vil det for norske selskaper bli vanskelig å oppnå kontrakter med russerne. I dag foretrekker den russiske ledelsen å samarbeide med andre land, for eksempel Italia, Kina eller til og med Tyskland. Selvfølgelig innebærer dette svært store tap for vår økonomi.

– I april for to år siden uttalte den norske utenriksministeren Ine Eriksen Søreide at Oslo er klar for samarbeid med Russland og realisering av felles interesser i Arktis. Har det kommet til samarbeid av betydning i denne regionen siden den gang?

– Selvfølgelig må vi som arktisk land samarbeide med våre nordlige naboer, ikke minst med Russland. I prinsippet forstår norske politikere fordelen av samarbeid med Russland. Men samtidig er de klar over at det er svært lite de kan gjøre uten godkjenning fra Washington. Derfor er det lite som endrer seg.

– Betrakter den norske ledelsen på linje med Nato Arktis som et mulig område for konfrontasjon med Russland?

– Sannsynligvis ja. Siden Norge ikke er medlem av Den europeiske union, mener våre myndigheter at det er nødvendig å ha et særdeles lojalt forhold til USA. For amerikanerne er de nordlige territoriene særdeles viktige. De snakker selv stadig om dette. Jeg frykter at norske myndigheter for å være enda mer venner med amerikanerne snart vil la dem åpne sine militærbaser der.

– Hvilken alliert er mest fordelaktig for Norge: Russland eller USA?

– For et lite land som Norge er den beste taktikken å bestrebe seg for å holde seg nøytral. Jeg mener at det beste ville være å bestrebe seg på å være venner med både Russland, USA og andre stater. Det er viktig ikke å ha konflikter med naboene, å bestrebe seg på å leve fredelig og å ha gode handelsforbindelser.

Kristina Nikitina: Норвежский политолог: Осло может пустить военные базы США в Арктику.

Baltnews 19.03.2021.

Les om hvordan norske myndigheter til skade for norsk sikkerhet og norske næringsinteresser har ført en provoserende politikk overfor Russland her.

Les om den systematiske svertekampanjen mot Russland som i dag foregår i Norge, her.

Publisert på Steigan.no 9. april 2021.

Publisert i Norsk-russiske forhold | 2 kommentarer

Vi ble selvstendige fordi alle de andre erklærte seg som selvstendige

Nylig viste kasakhstansk tv ”Streker til et portrett”, et intervju med Kasakhstans første president, Nursultan Nazarbajev. Mye av intervjuet, som var foregikk under svært respektfulle former, dreide seg om rent personlige forhold, som Nazarbajevs forhold til sine barn og barnebarn, interesse for kriminalromaner og beskjeftigelse med malerkunst . Men intervjuet gav også et innblikk i politikeren Nazarbajev, Kasakhstans historie og problemene Sovjetunionens sammenbrudd gjorde det nødvendig å løse.

Se første del av ”Streker til et portrett” med lenker til de øvrige delene her.

I intervjuet siterte Nazarbajev det postkommunistiske Russlands første president Boris Jeltsin som skal ha uttalt ”Det er ikke jeg som griper etter makten, men makten som griper etter meg”. Det var forholdene i landet – og ikke personlige ambisjoner – som gjorde det nødvendig at han i tre tiår, fra han i 1989 ble valgt til førstesekretær i Kasakhstans kommunistparti til han i 2019 trakk seg tilbake fra posten som Kasakhstans president, innehadde posisjonen som leder og statsoverhode.

Om oppveksten i Sovjetunionen sa Nazarbajev at han etter endt skolegang på tross av gode karakterer som gjorde at han kunne ha kommet inn på universitet eller høyskole, begynte å arbeide ved et jernverk fordi betalingen var god, og han måtte forsørge sine foreldre og tre søstre. Hvordan han ble medlem i kommunistpartiet og gjorde karriere innen ungdomsorganisasjonen Komsomol og senere i partiet sa han nesten ingenting om. Hans yrkeskarriere, som ikke atskilte seg fra yrkeskarrieren til titusener av andre sovjetborgere, var imidlertid et eksempel på en av de beste sidene ved sovjetsystemet, nemlig hvordan dyktige mennesker fra enkle kår fikk mulighet til å bruke sine evner og ferdigheter til beste for seg selv og samfunnet.

Mest interessant er intervjuet når Nazarbajev forteller om oppløsningen av Sovjetunionen. Uten omsvøp erklærte han at ”Vi ble selvstendige fordi alle de andre erklærte seg som selvstendige”. Det stemmer. Ved en folkeavstemning i mars 1991 hadde 95 prosent av befolkningen i Kasakhstan stemt for bevaring av Sovjetunionen. Sovjetunionens sammenbrudd høsten 1991 – som skyldtes den russiske lederen Boris Jeltsins manøvrer og allianse med nasjonalistiske krefter i Ukraina og Hviterussland, samt oppløsningen etter det mislykkede kuppforsøket mot Gorbatsjov i august 1991 – kom som et sjokk på ledelsen og befolkningen i de asiatiske sovjetrepublikkene.

Den eurasiske økonomiske union, et ambisiøst integrasjonsprosjekt som vil kunne gjøre Kasakhstan til «hub» mellom Europa, Asia og Midtøsten.

Nazarbajev forteller at det som svar på oppløsningen av Sovjetunionen hadde vært diskusjoner om opprettelsen av en union mellom de tyrkisktalende sovjetrepublikkene i Sentral-Asia, men at han hadde vært mot dette siden det kunne oppfattes som noe som var rettet mot slaverne og dermed kunne føre til etniske konflikter. Og han forteller at han hadde gjort et forsøk på å få til en forening mellom Russland, Ukraina, Hviterussland og Kasakhstan, men at Sovjetunionens siste president, Mikhail Gorbatsjov, hadde avvist dette. Resultatet var at man ble sittende igjen med en løs sammenslutning av flesteparten av de tidligere sovjetrepublikkene, Samveldet av uavhengige stater (SUS). Dette arrangementet hadde ifølge Nazarbajev aldri fungert særlig bra, og han hadde derfor siden 1990-tallet arbeidet for tettere samarbeid mellom de tidligere Sovjetrepublikkene og for integrasjon mellom Europa og Asia, visjoner som i dag er i ferd med å realiseres i form av Den eurasiske økonomiske union. Selv har Putin, som er den de fleste forbinder med denne sammenslutningen, sagt at det var Nazarbajevs visjoner og virksomhet som gjorde det mulig å skape Den eurasiske økonomiske union.

For Kasakhstan innebar Sovjetunionens oppløsning kaos og sammenbrudd. Hundrevis av bedrifter stoppet opp, to millioner mistet arbeidet, og inflasjonen var mer enn 2000 prosent, beretter Nazarbajev. Det var uro blant både russere og kasakher, russiske provokatører tok seg inn i Kasakhstan, og det var fare for etniske konflikter. I Øst-Kasakhstan ble det gjort forsøk på å proklamere en egen republikk. Selv anså Nazarbajev at Kasakhstan hadde 50 prosent sjanse til å overleve.

Men Kasakhstan overlevde og er i dag et godt fungerende land som siden begynnelsen av 2000-tallet har opplevd en kraftig økonomisk vekst.

I intervjuet fremtrer Nazarbajev som hva han sannsynligvis er, en konservativ pragmatiker. Ifølge den tidligere presidenten må det være en opposisjon, men opposisjonen må være konstruktiv. Han sier også at opposisjon er noe som må vokse frem parallelt med styrking av staten.

Videre forteller han at han har stor tiltro til markedsøkonomi, ikke bare fordi det er effektivt, men fordi det skaper selvstendige mennesker.

Ifølge Nazarbajev er den viktigste oppgaven for en statsleder å sørge for at nøkkelposisjoner i stat og samfunn blir besatt med dyktige personer. I intervjuet forteller han om sine problemer med å skifte ut folk som var oppvokst under kommunismen og ikke forstod markedsøkonomi, og hvordan han valgte å satse på ungdommen, blant annet ved å sørge for at dyktige unge mennesker fikk utdanne seg ved utenlandske eliteuniversiteter. Han sier også at han hadde hatt problemer med å sparke udyktige personer, og at det trolig var hans største svakhet som leder.

Nazarbajev snakker også om hvor viktig det var å tiltrekke seg utenlandske investeringer. En viktig grunn til at Kasakhstan etter oppnåelsen av uavhengighet i 1991 hadde valgt å kvitte seg med atomvåpen var nettopp ønsket om å tiltrekke seg utenlandske investeringer, fremhever han: ”Vi trengte investeringer. Hvem ville ha tiltro til et land med atomvåpen?” Med tydelig stolthet beretter den tidligere presidenten om hvordan det selvstendige Kasakhstan har tiltrukket seg enorme utenlandske investeringer, og hvordan dette har muliggjort en kraftig økonomisk vekst.

Om sitt virke på det internasjonale plan forteller Nazarbajev at han i 2014 organiserte et møte mellom Putin og den daværende ukrainske presidenten Petro Porosjenko og dermed la grunnlag for de såkalte Minsk-forhandlingene for å løse krisen i Ukraina, at han bidrog til forsoning mellom Russland og Tyrkia etter at Tyrkia i 2015 hadde skutt ned et russisk krigsfly, og at han i 2010 hadde forhindret et blodbad i Kirgisistan ved å sørge for at president Kurmanbek Bakijev som store deler av befolkningen hadde gjort opprør mot, fikk fly ut av landet.

Tre ledere, Nazarbajev, Putin og Xi Jinping.

Han forteller også at han har et godt forhold til Russlands president Vladimir Putin, Folkerepublikken Kinas leder Xi Jinping og et stort antall andre statsledere.

I Vesten beskrives Nazarbajev som en autoritær leder og Kasakhstan som et halvdemokratisk land, noe som skyldes at det siden begynnelsen av 1990-tallet ikke har vært noen opposisjon til Nazarbajevs styre. Man kan kritisere Nazarbajev for hans mer eller mindre eneveldige styre, men samtidig bør man verdsette det positive som har blitt oppnådd under hans tid ved makten. Da Sovjetunionen brøt sammen i 1991, ble Kasakhstan kastet ut i det totale kaos med massearbeidsledighet og fattigdom for store befolkningsgrupper som følge. I dag har Kasakhstan en blomstrende økonomi, og befolkningens levestandard er mangedoblet. Kasakhstan har ført en konsekvent fredelig utenrikspolitikk, har et godt forhold til alle sine naboer, og har frivillig kvittet seg med atomvåpen. Til tross for en etnisk og religiøst splittet befolkning – i dag består befolkningen av nærmere 70 prosent stort sett muslimske kasakher, 20 prosent ortodokse russere og diverse andre etniske og religiøse grupper – har Kasakhstan unngått alvorlige etniske konflikter. Myndighetene oppmuntrer kasakhisk språk og kultur, men undertrykker ikke andre språk og kulturer. Det er full religionsfrihet, og utøvelse av det som betegnes som tradisjonelle religioner – islam, ortodoks kristendom, jødedom og andre – oppmuntres.

Nazarbajev fremstår som en av de mest interessante lederskikkelsene i nyere historie. Vi får derfor håpe at det blir laget flere intervjuer med den tidligere presidenten, at historikere og andre fagpersoner blir satt til å forberede og gjennomføre intervjuene, og at intervjuene vil dreie seg om politikk og samfunnsforhold. Og vi får håpe at Nazarbajev skriver utfyllende memoarer.

Les om parlaments- og lokalvalget i Kasakhstan i januar 2021 her.

Les om hvorvidt det er fare for en fargerevolusjon i Kasakhstan her.

Publisert på Debatt1 9. mars og på Steigan.no 10. mars 2021.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | 2 kommentarer

Steppespråk!?

Dmitij Gordon og Arsen Avakov i samtale om det nye språket slobozjansk.

Nylig viste ukrainsk tv et intervju med Arsen Avakov, ukrainsk innenriksminister siden kuppet i 2014, gjennomført av den populære journalisten Dmitrij Gordon. Under intervjuet erklærte Avakov at konflikten mellom Ukraina og Russland ikke var ensbetydende med at man måtte oppgi russisk språk og kultur siden dette var språket og kulturen til millioner av mennesker i Øst-Ukraina. Samtidig insisterte han på å kalle russisk språk og kultur slobozjansk [slobozjanskij] språk og kultur, formodentlig med referanse til tettstedet Slobozjanskoe i Øst-Ukraina.

Intervjuet ble fanget opp av russisk tv, som fant grunn til å trekke frem det nye språket slobozjansk. Under det populære debattprogrammet ”60 minutter” (03.03.2021) ble derfor en ukrainsk deltaker, som selvfølgelig snakket russisk, spurt om hvilket språk han snakket på. Ukraineren, som ut fra diverse andre opptredener å dømme må kunne karakteriseres som en ukrainsk nasjonalist, svarte at han snakket slobozjansk, som var det samme som en ukrainsk dialekt[govor ukrainskogo jazyka]. Presset av programlederen som spurte om han virkelig ville hevde at han snakket ukrainsk eller slobozjansk – når alle kunne høre at han snakket russisk – gjentok den ukrainske gjesten at han snakket muntlig ukrainsk. Og da programlederen bad ham si med ett ord hvilket språk han snakket på, svarte han steppespråk [stepnoe naretsjie].

Programlederen spurte ukraineren om han ville påstå at et av de offisielle språkene i FN var steppespråk. Til dette svarte ukraineren – som på dette tidspunkt virket forvirret eller brydd – at et av de offisielle språkene i FN var ukrainsk.

Se utdrag fra intervjuet med Avakov etterfulgt av utspørringen av den ukrainske nasjonalisten (fra 101:45) her.

Ilja Repin, «Zaporozj-kosakkene skriver til den tyrkiske sultanen». Dersom russisk er et steppespråk, må kosakkene logisk sett være russere, og ikke ukrainere, slik ukrainske nasjonalister hevder.

Historien om det nye språket slobozjansk er latterlig, men samtidig tragisk siden den viser hvordan ukrainsk identitet, språk og kultur, ikke minst som en følge av statskuppet i 2014, har blitt redusert til en negativ størrelse: fordømmelse, for ikke å si demonisering av alt russisk. I stedet for å identifisere seg med allrussisk språk og kultur og å trekke frem egne bidrag til dette felles østslaviske språk- og kulturuniverset har ukrainsk – eller kanskje heller galicisk eller vestukrainsk – identitetsbygging siden slutten av 1800-tallet gått ut på å skape noe som var mest mulig anti-russisk, for eksempel ved at ukrainske intellektuelle, delvis med polsk medvirkning, konstruerte et eget ukrainsk språk basert på polsk grammatikk og polske låneord.

Dette blir som om østerrikere og tysktalende sveitsere i stedet for å være stolte over sitt tyske språk og den tyske kulturen de tilhørte, en av de rikeste og mest utviklede kulturene på kloden, og å trekke frem egne bidrag til tysk litteratur og kultur skulle insistere på at språket deres – tysk – var noe helt annet enn tysk, samtidig som de forsøkte å konstruere et slags anti-tysk. Eller som om man i Skottland skulle insistere på at morsmålet til tilnærmet alle skotter – engelsk – var noe annet enn engelsk, slik enkelte skotske nasjonalister gjør, samtidig som man forsøkte å innføre en skotsk form for rettskrivning – og dermed brøt tilknytningen til verdensspråket engelsk.

Og det ukrainske, eller som det tidligere het lillerussiske, bidraget til allrussisk språk og kultur – alt fra de ukrainske geistlige og intellektuelle Peter den store tilkalte for å utforme det russiske skriftspråket til forfattere som Nikolaj Gogol, Isaak Babel og Mikhail Bulgakov – underslås.

Personer som Avakov og Gordon, som begge kommer fra et russiskspråklig miljø, er realistiske nok til å forstå at russisk språk og kultur ikke over natten lar seg utrydde. Men de insisterer på at språket og kulturen millioner av ukrainere bruker og identifiserer seg med, er noe annet enn russisk språk og kultur, nemlig en lokal form for språk og kultur. Og alle bånd mellom denne lokale formen for språk og kultur – som er muntlig og mindreverdig – og Russland og det russiske språk- og kulturuniverset bør brytes – inntil ukrainsk språk og kultur har blitt enerådende.

Om dette vil lykkes kommer an på om folk i det østlige og sentrale Ukraina reiser seg mot den galiciske eller vestukrainske nasjonalismen og dens budskap om at de snakker feil språk og tilhører feil kultur.

Les om hvordan Radaen i april 2019 vedtok et ytterliggående ukrainifiseringsprogram basert på bekjempelse av russisk språk og kultur her.

Les om hvordan Ukraina er splittet ikke bare språklig og kulturelt, men også religiøst her.

Publisert på Resett og på Steigan.no 4. mars og trykket i Friheten 18. mars 2021.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Konen til Zelenskij betaler skatt til «okkupantene» på Krim

Den ukrainske presidenten med kone. Konen har i syv år betalt skatt til de russiske «okkupantene» på Krim.

Syvårsdagen for Krims gjenforening med Russland, 18. mars 2014,  nærmer seg. Ukrainas president Vladimir Zelenskij og den ukrainske eliten har fordømt Krims opptak i Den russiske føderasjon som russisk aggresjon og okkupasjon. Ukrainere som har kontakt med myndighetene på Krim eller bedriver næringsvirksomhet på halvøya, risikerer langvarige fengselsstraffer. Det pikante i denne situasjonen er at Zelenskijs kone, Elena, eier en luksusleilighet på Krim og siden 2014 har betalt skatt og avgifter til de russiske ”okkupantene”.

Den 26. februar 2021 uttalte Sergej Aksjonov, regjeringssjef på Krim, følgende til russisk tv: ”Jeg kan opplyse at konen til herr Zelenskij frem til nå har vært besitter av eiendom på territoriet til republikken Krim. Restanser knyttet til kommunale avgifter er ikke registrert. Det betyr at han [Zelenskij] aktivt, rolig betaler alt [som er pålagt] til okkupantene i gåseøyne.”

Videre antydet Aksjonov at ekteparet Zelenskij hadde eiendom på Krim for om nødvendig å kunne be om asyl i Russland. På spørsmål om han trodde Zelenskij og hans kone hadde fortrinnsrett til russisk statsborgerskap i kraft av sin eiendomsbesittelse, svarte Aksjonov at det neppe var tilfelle, og at tildeling av statsborgerskap var noe Putin måtte avgjøre.

Eiendommen Aksjonov refererte til, er en luksusleilighet Elena Zelenskaja i april 2013 kjøpte i Livadija, en småby vest for Jalta.

Hverken Zelenskij, den ukrainske presidentadministrasjonen eller  noen andre har forsøkt å imøtegå uttalelsene til Aksjonov, som har vært flittig omtalt av russiske massemedier, og historien må derfor antas å være sann.

Historien sier det meste om dagens Ukraina. Vanlige ukrainere risikerer å bli straffeforfulgt for å besøke Krim, i det minste dersom de reiser dit via Russland.  Ukrainske artister som opptrer på Krim, utsettes for boikottkampanjer og risikerer å bli fysisk angrepet av nasjonalistiske bander. Det er vedtatt en mengde lover som forbyr ukrainere å bedrive næringsvirksomhet på Krim eller i opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina. Men i det gjennomkorrupte Ukraina er lover noe som gjelder for vanlige mennesker og ikke for dem på toppen.

Petro Porosjenko, krigspresidenten som mangedoblet sin formue.

Tidligere president Petro Porosjenko raste mot russisk aggresjon, innførte en mengde antirussiske sanksjoner og sendte 18-åringer til å krige mot de russiskstøttede opprørerne i Øst-Ukraina, med en blodig krig som kostet tusenvis av mennesker livet, gjorde hundretusener til flyktninger og medførte enorme materielle ødeleggelser, som resultat. Men samtidig som krigen mot angivelig russisk aggresjon pågikk, hadde ”sjokoladekongen” Porosjenko ingen problemer med selv å drive næringsvirksomhet i Russland, blant annet i form av en sjokoladefabrikk i Lipetsk, og å betale skatt til russiske myndigheter.

Zelenskij er ikke i besittelse av et forretningsimperium som Porosjenko. Da han i 2019 ble valgt til president, ble han regnet som et redskap for oligarken Igor Kolomojskij; senere skal forholdet mellom presidenten og oligarken ha blitt kjølig. Men historien med leiligheten til hans kone på det ”okkuperte” Krim viser at heller ikke dagens ukrainske president har noen problemer med å sette seg ut over moralen – og lovverket – som predikes for vanlige mennesker når hensynet til egen lommebok og egne interesser tilsier dette. Å eie en leilighet på Krim og å betale skatt og kommunale avgifter til de russiske ”okkupantene” er i det minste i strid med en serie lovforslag som Radaen med presidentens tilslutning i disse dager behandler.

Faktisk har Zelenskij selv brukt anklager om ulovlig økonomisk virksomhet på det ukrainske myndigheter kaller ”midlertidig okkuperte områder”som politisk instrument, for eksempel da han høsten 2020 prøvde å fjerne lederen for Konstitusjonsdomstolen, Aleksandr Tupitskij, som skal ha vært involvert i salget av en fabrikk i Folkerepublikken Donetsk, og som dessuten skal ha eiendom på Krim.

Å beholde en eiendom på Krim etter at halvøya i 2014 ble gjenforent med Russland og å betale skatt og kommunale avgifter til lokale myndigheter er en liten sak som knapt kan sammenliknes med langt alvorligere affærer andre ukrainske politikere har vært involvert i. At den ukrainske presidenten uten å ta til motmæle har latt Radaen utarbeide lovforslag som vil kunne gjøre det mulig å idømme vanlige ukrainere langvarige fengselsstraffer for samarbeid med det ukrainske myndigheter betegner som et okkupasjonsstyre – for eksempel ved å arbeide som lærer, lege eller postbud i en av opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina – mens hans egen kone besitter en luksusleilighet på Krim og betaler skatt og avgifter til ”okkupasjonsmakten”, vitner like fullt om dobbeltmoral og mangel på samfunnsånd som knapt er i samsvar med den verdighetsrevolusjonen og oppgjøret med det korrupte Ukraina Zelenskij hevder at han representerer.

Les om hvordan Zelenskij som nyutnevnt president gav toppstillinger til personer tilknyttet oligarken Igor Kolomojskij her.

Les om hvordan Zelenskij-administrasjonen i 2019 igangsatte etterforskning mot Petro Porosjenko for korrupsjon og maktmisbruk her.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Fortsatt oppløsning i Ukraina

Vladimir Putin og Viktor Medvedtsjuk i samtale. Til nå har Medvedtsjuk fungert som budbringer mellom Kiev og Moskva.

Nylig undertegnet Ukrainas president, Vladimir Zelenskij, et sett med sanksjonsforordninger. Blant personene det er innført sanksjoner mot, er Viktor Medvedtsjuk, en av lederne for det ukrainske opposisjonspartiet Opposisjonsplattformen – For livet, hans kone Oksana Martsjenko og Natalja Lavrenjuk, ektefelle til den ukrainske opposisjonspolitikeren Taras Kozak. For de berørte personene innebærer dette at deres eiendommer og finansielle aktiva har blitt blokkert, og at de ikke har lov til å involvere seg i diverse former for økonomisk virksomhet.

Taras Kozak er allerede rammet av sanksjoner, og tre tv-kanaler han har hatt kontroll over, har blitt blokkert.

Samtidig som Zelenskij på denne måten innfører sanksjoner mot fremtredende opposisjonspolitikere og blokkerer opposisjonelle tv-kanaler, behandler Radaen to lovforslag rettet mot det som omtales som russisk aggresjon: Et som gjør det straffbart å arbeide for myndighetene på Krim og i opprørsrepublikkene Donetsk og Lugansk, og et som gjør det straffbart å benekte russisk aggresjon mot Ukraina eller å samarbeide med russiske massemedier.

Disse lovene gjør ikke bare at lærere, helsepersonell og andre offentlig ansatte i Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk vil kunne trekkes for retten og idømmes langvarige fengselsstraffer, og at det blir straffbart å opptre på russisk tv, å ta til orde for forsoning med Russland eller å fremstille konflikten i Ukraina som en borgerkrig (og ikke som russisk aggresjon). De innebærer også at det vil bli lettere å tvangsoppløse partier, fagforeninger, offentlige organisasjoner og trossamfunn. Slike sammenslutninger vil kunne oppløses dersom deres ledere eller ansatte dømmes for støtte til separatisme eller andre prorussiske aktiviteter.

Ukrainske myndigheter forsøker dertil å kontrollere hva som publiseres på internett. Nylig beordret de stenging av fire nettbaserte nyhetskanaler og 426 hjemmesider tilhørende privatpersoner.

De fleste kommentatorer knytter disse tiltakene til det forhold at Opposisjonsplattformen – For livet, som går inn for forhandlinger med opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina og forsoning med Russland, er det mest populære partiet i Ukraina, mens Zelenskijs parti, Folkets tjener, har mistet 2/3 av sin oppslutning.

På meningsmålinger har Opposisjonsplattformen oppnådd 25 prosent tilslutning, mens Folkets tjener har vært nede i 15 prosent.

Zelenskij ønsker sannsynligvis å fremstå som handlekraftig og antirussisk, for derved å vinne oppslutning på bekostning av tidligere president Petro Porosjenkos parti Europeisk solidaritet og andre nasjonalistiske og antirussiske partier. Og han har definitivt behov for å bringe Opposisjonsplattformen til taushet.

På en meningsmåling opptatt etter aksjonen mot Medvedtsjuk og Opposisjonsplattformen får Folkets tjener 19,7 prosent, mens Opposisjonsplattformen går tilbake til 14,2 prosent. Hvorvidt dette er noe mer enn en forbigående enkeltmåling er vanskelig å si. Det politiske klimaet i Ukraina gjør dessuten at oppslutningen om Opposisjonsplattformen trolig er større enn meningsmålingene gir uttrykk for.

Det kampanjen mot Medvedtsjuk, Opposisjonsplattformen og uavhengige massemedier uansett viser, er at dagens makthavere i Kiev ikke har noe ønske om å løse krisen i Ukraina gjennom forhandlinger.

Les om hvordan et vestligstøttet statskupp i 2014 og innsettingen av et russiskfiendtlig regime kastet Ukraina ut i oppløsning og borgerkrig.

Ved å kriminalisere ethvert samarbeid med myndighetene i opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina har ukrainske myndigheter umuliggjort det som eventuelt fremdeles måtte finnes av muligheter for dialog og forhandlinger med den russiskvennlige opprørske befolkningen i Øst-Ukraina. Selv det å ta til orde for at den ukrainske sentralmakten må oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 om politiske reformer og selvstyre for befolkningen i Øst-Ukraina, som ukrainske myndigheter selv har skrevet under på, vil være noe som kan straffeforfølges ifølge lovforslaget om forbud mot prorussisk propaganda og benektelse av russisk aggresjon mot Ukraina.

At Medvedtsjuk nå er rammet av sanksjoner er også et uttrykk for at Zelenskij og kretsen rundt ham ikke ønsker forhandlinger, det være seg med Russland eller opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina. Medvedtsjuk er en nær venn av Putin – den russiske presidenten er gudfar til en av hans døtre – og han har hatt status som en slags uoffisiell budbringer mellom Kiev og Moskva, noe som har beskyttet ham mot trakassering og forfølgelse fra ukrainske myndigheters side. Ikke engang tidligere president Petro Porosjenko med hans sterkt antirussiske holdninger foretok seg noe mot Medvedtsjuk. Sanksjonene Medvedtsjuk viser at dagens ukrainske myndigheter ikke ønsker å ha den type bakkanal til Putin oligarken og opposisjonspolitikeren har utgjort, og dermed har vanskeliggjort forhandlinger for å løse krisen i Ukraina.

Vladimir Zelenskij, som i april 2019 ble valgt til president med 73,2 prosent av stemmene, kom til makten ved løfter om å løse konflikten i Øst-Ukraina ved hjelp av forhandlinger og å skape et Ukraina for alle – altså på et program som ikke atskiller seg så veldig mye fra programmet til Opposisjonsplattformen – For livet. I dag er det lite om noe som skiller Zelenskij fra krigspartiet til tidligere president Petro Porosjenko. Utenomrettslige sanksjoner mot egne statsborgere – som er uhørt fra et rettsstatsperspektiv – og forsøk på å kneble uavhengige massemedier gjør at Zelenskij faktisk fremstår som mer ytterliggående enn Porosjenko.

Men uten forhandlinger med Russland og opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina – som etter oppgjøret med Opposisjonsplattformen, angrepet på uavhengige massemedier og kriminaliseringen av samarbeid med myndighetene i opprørsrepublikkene fremstår som nærmest umulig – er det ikke mulig å løse krisen i Ukraina. Oppløsningen av Ukraina vil derfor fortsette.

Les hvordan Zelenskij har stengt tre opposisjonelle tv-kanaler her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Publisert på Steigan.no 1. mars og trykket i Friheten 1. april 2021.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Intervju med Sergej Lavrov

Vladimir Solovjov i samtale med Sergej Lavrov.

Den 12. februar viste russisk tv et timeslangt intervju med Russlands utenriksminister siden 2004, Sergej Lavrov, som stjernejournalisten Vladimir Solovjov hadde laget. Lavrov regnes ikke for å være den som trekker opp russisk utenrikspolitikk, men han er en av verdens dyktigste diplomater, og hans uttalelser kan betraktes som et uttrykk for hvilket syn den russiske eliten har på utenrikspolitiske spørsmål. Det er derfor grunn til å se nærmere på intervjuet.

Noe dramatisk eller nytt kom Lavrov ikke med under intervjuet, som snarere var en oppsummering av verdier, holdninger og oppfatninger som har utviklet seg i den russiske eliten i løpet av flere år. Men skal man gjøre seg opp en oppfatning av hvordan Russlands forhold til omverdenen vil utvikle seg i de kommende årene, er denne type holdninger og oppfatninger av interesse.

Se intervjuet med Lavrov her.

Utgangspunktet for intervjuet var det nylig avholdte Moskva-besøket til Josep Borrell Fontelles, Den europeiske unions høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, og anklagene Borrell – med referanse til behandlingen av den opposisjonelle bloggeren og aktivisten Aleksej Navalnyj – under besøket hadde fremført om at Russland ikke overholdt menneskerettighetene.

Lavrov fremholdt at Vestens anklager om russiske brudd på menneskerettighetene var hyklerske relatert til behandlingen av Julian Assange, spanske myndigheters brutale undertrykkelse av selvstendighetsbevegelsen i Catalonia, forfølgelsen av russiske journalister, undertrykkelsen av russisk språk og kultur i de baltiske statene, tallrike eksempler på politivold i vestlige land og andre forhold som viste at Vesten selv hadde et problematisk forhold til menneskerettighetene, og dessuten utgjorde en utidig innblanding i indre russiske forhold.

Spansk politis terroristiske undertrykkelse av forsøket på å gjennomføre en folkeavstemning om katalansk selvstendighet i 2017. Ifølge EU har dette – i motsetning til dommen mot svindleren Aleksej Navalnyj – ikke noe med menneskerettigheter å gjøre.

Hvorfor var kritikk av behandlingen av Navalnyj som var dømt for økonomiske forbrytelser i samsvar med gjeldende russiske lover, ifølge Vesten legitimt, mens kritikk av spanske myndigheters brutale undertrykkelse av forsøket på å gjennomføre en folkeavstemning til støtte for kravet om katalansk selvstendighet var en uakseptabel innblanding i indre spanske anliggender, spurte Lavrov retorisk.

Lavrov trakk også frem det han mente var en destruktiv vestlig politisering av det som burde ha vært et saklig samarbeid til gjensidig nytte, for eksempel at en avtale om teknisk-vitenskapelige standarder mellom EU og Russland ikke var blitt fornyet fordi man fra europeisk side hadde krevd å få inn en formulering i avtalen om at Krim ikke var en del av Russland.

For å forklare det han betegnet som EUs russofobi, trakk Lavrov frem den aggressive opptredenen til et lite antall svært russiskfiendtlige østeuropeiske stater, altså land som Polen og de baltiske statene. Det fremgikk også at han nærmest betraktet Europa som et underbruk av USA uten evne til å stå opp for egne interesser, for eksempel ved å motsette seg sanksjoner som rammet europeisk-russisk handel og samarbeid.

Lærdommen Russland hadde trukket ut fra Vestens aggressive opptreden, var ikke å ha noen illusjoner om omverdenen og å basere seg på sin egen styrke: ”Vi har endelig forstått at vi bare kan basere oss på oss selv.”

Den russiske utenriksministeren poengterte dessuten at Russland selv hadde formulert et sett med kriterier som måtte være oppfylt for at samarbeid med andre stater skulle gi mening: 1) Gjensidig respekt. 2) Ikke-innblanding i hverandres indre affærer. 3) Samarbeidet må dreie seg om noe begge parter er interessert i. 4) Resultatet av samarbeidet må være til begge parters fordel.

Andre temaer som ble berørt i intervjuet, var Krim og konflikten i Ukraina. Om Krim sa Lavrov at omverdenen burde akseptere halvøyas gjenforening med Russland som et uttrykk for befolkningens vilje på samme måte som Tysklands gjenforening, som det daværende Sovjet aktivt hadde bidratt til, var blitt godtatt av omverdenen som et uttrykk for befolkningens vilje. Om konflikten i Øst-Ukraina sa han at denne bare kunne løses ved at ukrainske myndigheter oppfylte de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 ved å gi befolkningen i Donbass utstrakt selvstyre. På et spørsmål fra Solovjov om Russland – i en situasjon der Kiev åpenbart saboterte Minsk-avtalene – ikke burde ta saken i egne hender og sørge for en løsning på egne premisser, svarte Lavrov unnvikende. Og Solovjov forsøkte ikke å presse ham til å gi et klart svar.

Inntrykket man blir sittende igjen med etter intervjuet med den russiske utenriksministeren, er at man fra russisk side oppfatter Europa og EU som en del av et kollektivt fiendtlig Vesten, det være seg fordi Europa er et underbruk av USA eller fordi russofobe stater får bestemme EUs utenrikspolitikk, at man er overbevist om at Vesten vil føre en anti-russisk politikk og prøve å skade Russland nær sagt uavhengig av hva Russland selv måtte foreta seg, at Russland vil søke samarbeidspartnere utenfor Vesten, at Russland vil satse på å utvikle sine egne krefter, og at Russlands samarbeid med Vesten vil innskrenke seg til teknisk-økonomiske forhold, for eksempel olje- og gasseksport, uten å omfatte et et verdimessig fellesskap.

Les om det geopolitiske spillet mellom USA, Europa, Russland, Kina og andre aktører.

Taperen på bruddet mellom Russland og Vesten er Europa. USA – en global sjømakt som er vendt mot alle kontinenter – vil alltid klare seg og har mye å vinne på å skape konflikter mellom Europa, Russland og Kina. Russland vil utvilsomt tape på en konflikt med Europa, men vil kunne erstatte Europa med Kina, India og Asia. Europa, derimot, vil bli en bakevje dersom Russland vender seg mot Asia.

Les om strid i den russiske eliten om hvilket forhold man bør ha til Vesten her.

Les om hvordan betalingssystemene i Russland, Kina og India knyttes sammen her.

Publisert på Resett, Steigan.no og Herland Rapporten 17. februar 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Mccarthyisme på norsk: TV 2 driver hetskampanje mot professor

Mccarthyisme – eller på norsk brønnpissing – en giftplante som knapt kan utryddes, men som må holdes under kontroll.

Den 5. februar publiserte TV 2 en artikkel, forfattet av Øystein Bogen, med tittelen ”Professor beskyldes for å drive propaganda fra norsk universitet”. Budskapet er at Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge og spesialist på Russland, Eurasia og geoøkonomi, benytter sin stilling til å tale Russlands sak, og at han nå får kritikk for dette.

Grunnlaget for anklagene mot professor Diesen og hvorfor TV 2 mener at dette er en sak av journalistisk interesse får vi ikke vite noe om. Det eneste kritikken mot Diesen bygger på, er at han oppgis å ha skrevet minst 15 artikler for den russiske internasjonale tv-kanalen RT (tidligere Russia Today).

Glenn Diesen, professoren TV 2 forsøker å bringe til taushet.

”TV 2 har snakket med en rekke akademikere og Russland-kjennere i Norge og Sverige, som er sjokkert over at professoren bidrar med det de mener er en russisk propagandaplattform og over innholdet i artiklene hans.”

RT er selvfølgelig en russisk propagandakanal, på samme måte som Voice of America er en amerikansk propagandakanal, BBCs utenlandssendinger er en britisk propagandakanal og Deutsche Welle er en tysk propagandakanal. Når en stat bruker penger for å drive en internasjonal tv-kanal, er det selvsagt for å stille seg selv i et best mulig lys og for å formidle sine verdier og sitt syn på verden til mennesker i andre land. Et greit ord for dette er propaganda. Men  det er ikke mer propaganda når Russland, Kina eller Iran gjør det enn når vestlige land gjør det.

Hvorfor er det galt at en norsk akademiker og universitetsansatt ytrer seg på RT når ingen ville ha kritisert vedkommende for å ha ytret seg på Voice of Ameriva eller BBC?

Og hva er det Diesen har skrevet eller sagt som er russisk propaganda? Hva konkret er det akademikerne og Russland-kjennerne er sjokkert over og mener er russisk propaganda? Har ikke allmennheten krav på å få vite hva anklagene mot Diesen er basert på? Og har ikke Diesen krav på at anklagene mot ham konkretiseres og fremsettes i en form som gjør det mulig for ham å forsvare seg?

Hvem er det Bogen har snakket med som mener at Diesen bedriver russisk propaganda? De eneste Bogen nevner, er Patrik Oksanen, en svensk redaktør og journalist med tette bånd til det svenske forsvaret tilknyttet Fri Värld, en tenketank som advarer mot russisk undergravingsvirksomhet, Aage Borchgrevink, rådgiver i Den norske Helsingforskomité, en ”attergløyme” fra den kalde krigens tid som prøver å forkle sin undergravende virksomhet rettet mot stater Vesten misliker som menneskerettighetsarbeid, og Sven Holtsmark, professor ved Institutt for forsvarsstudier.

Hva er det Diesen har gjort eller skrevet som gjør det naturlig at TV 2 engasjerer seg? Har han kommentert behandlingen av Aleksej Navalnyj, den siste utviklingen i Midtøsten eller et annet aktuelt tema? Har han vært nevnt på Dagsrevyen? TV 2 oppgir ingen grunn til hvorfor professor Diesen, hans publisistiske virksomhet og forhold til RT skulle ha interesse for allmennheten.

Øysten Bogen, TV 2, brønnpisser i Joseph Mccarthys ånd som prøver å skremme annerledes tenkende til taushet.

Og hvem er Øysten Bogen som anklager Diesen for å tale Russlands sak? Svaret er at Bogen i tillegg til å være journalist og forfatter av bøker med et kritisk syn på dagens Russland – for å si det forsiktig – også er delforfatter av rapporten ”The Kremlin’s Trojan Horses 3.0: Russian Influence in Denmark, The Netherlands, Norway and Sweden” (2018). Denne rapporten – som er utarbeidet på oppdrag fra den amerikanske tenketanken Atlantic Council – nøyer seg ikke med å kritisere SV og Rødt for manglende begeistring for Nato og å anklage alternative medier som Herland Rapporten og Steigan.no for å formidle russisk propaganda, men fremstiller også to navngitte norske politikere, Christian Tybring-Gjedde og Tor André Johnsen fra Fremskrittspartiet, nærmest som en sikkerhetsrisiko.

Er TV 2 komfortabel med at en av deres journalister bedriver den type virksomhet for en utenlandsk tenketank?

Kan ikke anklagene om tvilsom virksomhet til fremme av utenlandske interesser og et uklart lojalitetsforhold som Bogen retter mot professor Diesen, med minst like stor berettigelse rettes mot Bogen selv?

Og hva skal vi si til at Bogen kontakter Diesens arbeidsgiver, rektor ved Universitetet i Sørøst-Norge, Petter Aasen, og spør om han er kjent med professor Diesens skribentvirksomhet, slik artikkelen viser at han har gjort? Dette er faktisk et forsøk på å presse Diesen ut av hans professorat eller i det minste på å skremme ham til å slutte med sine angivelig russiskvennlige skriverier.

Er denne type virksomhet noe TV 2 kan stå inne for at en av deres journalister utøver i tv-kanalens navn?

Hvordan ville Bogen og TV 2 ha reagert dersom Diesen hadde opptrådt på samme måte som Bogen, for eksempel ved å henvende seg til den russiske ambassaden og spørre om ambassaden var komfortabel med å utstede visum til en person med russiskfiendtlige holdninger som arbeidet for en russiskfiendtlig tenketank? Ville ikke Bogen og hans arbeidsgiver ha oppfattet det som et forsøk på å straffe TV 2-journalisten for hans meninger ved å gjøre det umulig for ham å arbeide som Russland-korrespondent eller i det minste som et forsøk på å presse ham til å omtale Russland på en mer positiv måte? Kan noen forestille seg hvor mye bråk det hadde blitt dersom professor Diesen hadde opptrådt på samme måte som journalist Bogen!

Knapt noen yrkesgruppe er så avhengig av at folk uten frykt skal kunne ytre seg som journalister og mediefolk. Derfor er det skuffende og korttenkt når en tv-kanal lar seg bruke til en skitten kampanje mot en akademiker som tør å si hva han mener i fora han selv oppfatter som hensiktsmessig.

Les om svertekampanjen mot Russland her.

Les om hvordan selv sportsjournalistikk benyttes til anti-russisk hets her.

Publisert på Steigan.no 8. februar og på Resett 13. februar og trykket i Friheten 18. februar 2021.

Publisert i Annet, Massemedias russlanddekning | 1 kommentar

Zelenskij stenger tre tv-kanaler

I 2019 forsøkte NewsOne å organisere en russisk-ukrainsk telebro. Idag er tv-kanalen stengt.

Den 2. februar 2021 vedtok Det nasjonale sikkerhetsråd i Ukraina å stenge tre tv-kanaler, 112, NewsOne og ZIK. Som begrunnelse for stengingen oppgis at eieren av tv-kanalene, Taras Kozak, skal ha vært involvert i økonomiske transaksjoner med Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk, noe dagens ukrainske makthavere betrakter som støtte til terrorisme.

Tv-kanalene ble umiddelbart tatt av luften, men de har forsøkt å opprettholde virksomheten på nettet. For å få til en fullstendig blokkering har Kiev-regimet bedt Youtube om å slette deres kontoer.

Kozak er medlem av Radaen, det ukrainske parlamentet, der han representerer Opposisjonsplattformen – For livet. Han regnes som en venn av – eller et redskap for – forretningsmannen Viktor Medvedtsjuk,  som er en av lederne for Opposisjonsplattformen – For livet. De fleste observatører betrakter stengingen av tv-kanalene som et forsøk fra dagens ukrainske president Vladimir Zelenskij og kretsen rundt ham på å bringe opposisjonen til taushet.

At Zelenskij og hans parti har grunn til å frykte opposisjonen er det ingen tvil om. En nylig gjennomført meningsmåling viste at nesten hver fjerde ukrainer (22,5 prosent) kunne tenke seg å stemme på Opposisjonsplattformen – For livet, som ved parlamentsvalget i 2019 fikk 13 prosent av stemmene. Oppslutningen om Zelenskijs parti, Folkets tjener, som ved parlamentsvalget i 2019 fikk 43,2 prosent av stemmene, derimot, er bare 17,3 prosent. Deretter følger partiet til tidligere president Petro Porosjenko, Europeisk solidaritet, og partiet til ”gassprinsessen” Julija Timosjenko, Fedrelandet, som henholdsvis 16,1 og 13,1 prosent sier at de ville ha stemt på.

Opposisjonsplattformen – For livet er det eneste virkelige opposisjonspartiet i dagens Ukraina. Mens de øvrige partiene går inn for å knytte Ukraina til EU og Nato, og er mer eller mindre russofobiske, går Opposisjonsplattformen – For livet inn for å gjenopprette et godt forhold til Russland og å løse konflikten med opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina gjennom forhandlinger.

Dette er et program som ligger tett opp til løftene om å gjøre slutt på konflikten i Øst-Ukraina og å skape et Ukraina for alle som den russiskspråklige Vladimir Zelenskij gikk til valg på da han i 2019 ble valgt til president med 73,2 prosent av stemmene – mens den russofobe kandidaten Petro Porosjenko bare fikk 24,5 prosent.

Men etter å ha kommet til makten kom Zelenskij til å føre en politikk som ikke atskilte seg nevneverdig fra politikken til Porosjenko. Kiev nektet fremdeles å bidra til en forhandlingsløsning på konflikten i Øst-Ukraina ved å oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015. Og forsøket på å utrydde russisk språk og kultur gjennom drakoniske språklover, som Porosjenko og nasjonalistene stod bak, ble videreført. Dette har fått store befolkningsgrupper som ønsker fred og forsoning, til å oppgi Folkets tjener og å orientere seg mot Opposisjonsplattformen – For livet. Folkets tjener har dessuten blitt rammet av en mengde skandaler og korrupsjonsanklager, slik det styrende partiet i en mer eller mindre sammenbrutt stat som Ukraina vil måtte bli.

Det som førte til stengingen av de opposisjonelle tv-kanalene, skal ha vært at de stilte spørsmål ved ukrainske myndigheters nei til innkjøp av russisk Covid-19-vaksine i en situasjon der Ukraina står bakerst i køen for innkjøp av vaksine fra Europa, USA eller Kina, slik at vaksine tidligst kan tilbys befolkningen om 1–2 år. I et land med dårlig helsevesen, liten tiltro til myndighetene og rykter om at folk med penger kjøper vaksine innsmuglet fra utlandet, er dette et brennbart tema.

Ytringsfrihetsdemonstrasjon i Ukraina. Tilsynelatende forbinder enkelte av deltakerne ytringsfrihet med EU.

Som forventet støtter USA Zelenskijs beslutning om å stenge de tre tv-kanalene, mens EU har kommet med en tvetydig uttalelse som snakker om både nasjonal sikkerhet og nødvendigheten av å forsvare mediafrihet.

Massemedia og kommentatorer burde i denne situasjonen stå opp for ytringsfriheten og fri samfunnsdebatt og gjøre det klart for Zelenskij at stenging av opposisjonelle tv-kanaler er uforenlig med de europeiske verdiene den ukrainske presidenten hevder å være ledet av. Men det eklatante angrepet på det frie ord i det angivelig europeiske Ukraina vil neppe utløse særlig mye kommentarer og kritikk. Vestlige kommentatorer foretrekker heller å snakke om Navalnyjs underbukser.

Les om hvordan krigspartiene tapte det ukrainske parlamentsvalget i 2019 her.

Les om hvordan ukrainske nasjonalister i 2019 klarte å forhindre en russisk-ukrainsk telebro her.

Les om hvordan det ukrainske parlamentet i 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Publisert på Resett 6. februar og trykket i Friheten 18. februar 2021.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer