Hva betyr Putins reformer?

Putin og Medvedev. Hva betyr Putins bebudede reformer og Medvedevs avgang?

Den 15. januar holdt Vladimir Putin sin årlige tale til nasjonen. I talen snakket presidenten ikke bare om hvilke utfordringer Russland står overfor og hvordan disse utfordringene bør løses, men annonserte også politiske reformer i form av styrking av Dumaens makt. Hva betyr dette? Hvordan bør vi forholde oss til Putins bebudede reformer?

Størstedelen av Putins tale dreide seg om demografi og sosiale problemer. Han påpekte at Russland står overfor en alvorlig demografisk utfordring, som blant annet skyldes de lave barnekullene på 1990-tallet. For å lette barnefamilienes situasjon og å heve fødselstallet varslet han flere tiltak, heriblant en utvidelse av det såkalte morskapskapitalprogrammet. Han snakket også varmt om respekt for tradisjonelle familieverdier.

Andre temaer Putin tok opp, var nødvendigheten av å forbedre helsevesenet, behovet for å styrke sivilsamfunnet og betydningen av å sikre alle tilgang til internett. Han sa også at prinsippet om en minstelønn folk kunne leve av burde grunnlovsfestes.

Samtidig snakket presidenten om behovet for å opprettholde budsjettdisiplinen og å holde inflasjonen nede. Han fremhevet betydningen av investeringer og lovet næringslivet stabilitet, fritak fra unødvendig kontroll og bedre tilgang på kreditt.

Mot slutten av sin tale annonserte Putin en rekke politiske reformer, heriblant å gi Dumaen et større ansvar ved utpekingen av statsministeren og øvrige regjeringsmedlemmer og økning av guvernørenes makt.

Se Putins tale til nasjonen her.

I etterkant av talen trakk statsminister Dmitrij Medvedev og resten av regjeringen seg fra sine poster, og Mikhail Misjustin, direktør for skatteetaten i 2010–20, som Putin har utpekt til ny statsminister, er i ferd med å danne en ny regjering.

Å si hva dette innebærer er for tidlig. Det er åpenbart at Putin og den russiske eliten ser behovet for sosiale reformer. At sosiale tiltak trengs er udiskutabelt, ikke minst for å heve fødselstallet. 13 prosent av den russiske befolkningen – 20 millioner mennesker – lever idag under den offisielle fattigdomsgrensen.

Svaret til Putin og russiske myndigheter på disse problemene er bedre og mer målrettede sosiale tiltak. Ikke mer skattlegging av næringslivet og en sosial omfordelingspolitikk. Stabilitet, budsjettdisiplin, overskudd på handelsbalansen, lav inflasjon, lave skatter, investeringer og økonomisk vekst er målet. Tankegangen er åpenbart at når det regner på presten (næringslivet), så vil det også dryppe på klokkeren (befolkningen). Intet tyder på at denne måten å tenke på vil bli oppgitt.

Putin vil fremdeles være den som bestemmer russisk utenriks- og innenrikspolitikk, og noen dramatiske endringer er det ingen grunn til å regne med.

Hvem Misjustin er og hvilken rolle han vil komme til å spille er det for tidlig å si. Det eneste vi idag vet om mannen, er at alle tilsynelatende er enige om at han har vært en dyktig sjef for skattevesenet, som blant annet har digitalisert etaten. Kanskje vil han med egen og andres hjelp kunne bli en handlekraftig politiker som kan etterfølge Putin som president. Kanskje er han bare en overgangsfigur, slik Boris Jeltsin under sin siste tid ved makten holdt seg med en rekke statsministre. Putin ble for øvrig selv betraktet som en slik overgangsfigur da Jelsin høsten 1999 gjorde ham til statsminister.

Størst interesse er selvsagt knyttet til Putins bebudede konstitusjonelle reformer. Tankegangen bak reformene virker fornuftig. Kaoset og konfliktene etter Sovjetunionens sammenbrudd gjorde det nødvendig å skape en sterk president. Idag er Russland gjenreist, og det er ikke lenger det samme behov for den sterke presidenten. Tvert imot vil det kunne være fornuftig å styrke parlamentet og partiene ved å gi de folkevalgte større myndighet, for eksempel ved utpekingen av regjeringen. Resultatet vil kunne bli mer ansvarlige partier og politikere og en revitalisering av det politiske liv.

Samtidig er det grunn til å spørre hvorvidt et så stort land med en så sammensatt befolkning som Russland kan styres på en annen måte enn ved hjelp av et sterk statsmakt konsentrert i en sterk leder.

Det er også vanskelig å se for seg hvordan de sikkerhetspolitiske utfordringene Russland står overfor, skal kunne løses på en annen måte enn at en person som Putin i det minste utgjør et fremtredende medlem av styringseliten. Et Russland uten en dyktig og handlekraftig leder som Putin er vanskelig å forestille seg. Ville et Russland uten Putin ha håndtert krigen mot Georgia etter det georgiske overfallet på Sør-Ossetia i 2008 på en adekvat måte? Ville et Russland uten Putin ha oppvist den nødvendige handlekraft etter statskuppet i Ukraina i 2014 og sørget for at Krim ble gjenforent med Russland? Ville et Russland uten Putin ha fått omverdenen til å forstå at krisen i Ukraina bare kan løses med russisk medvirkning? Ville et Russland uten Putin ha blitt den ledende aktør i Midtøsten?

Det er grunn til å spørre hva som kan være Putins plan med de bebudede reformene. Er Putins plan å gjøre seg til statsminister når hans andre presidentperiode utløper i 2024, og å styre med basis i en Duma som har fått økt makt, slik mange kommentatorer hevder? Eller har Putin, som i 2024 vil være 72 år, planer om å trekke seg ut av russisk politikk? I så fall vil han måtte bygge opp en etterfølger som president – eller i det minste et fremtredende medlem av styringseliten – som ikke bare har god greie på internasjonale forhold, men som også har tillit hos sikkerhetstjenesten og de militære, og som har de personlige egenskapene som må til for å håndtere krisesituasjoner. At Putin til nå tilsynelatende ikke har gjort noe for å finne en slik mulig erstatning for seg selv er en alvorlig innvending man kan reise mot hans styre.

Les om Putins tv-overførte møte med befolkningen i 2019 her.

Les om Putins tale til nasjonen i 2018 her.

Publisert på Resett 18. januar 2020.

Publisert i Putin, Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

Putin besøker Tyrkia. TurkStream åpnet

Åpningen av TurkStream.

Den 8. januar ved en høytidelig seremoni i Istanbul ble TurkStream, rørledningssystemet som skal sende russisk gass til Tyrkia og statene på Balkan, åpnet av Russlands president Vladimir Putin, Tyrkias president Recep Erdogan, Serbias president Aleksandar Vucic og Bulgarias statsminister Bojko Borisov i fellesskap.

TurkStream består av to parallelle gassrørledninger fra Krasnodar i Sør-Russland til Kirklareri i den europeiske delen av Tyrkia. Den ene ledningen skal forsyne Tyrkia med gass. Og den andre strekker seg videre gjennom Bulgaria og Serbia og skal sørge for at russisk gass kommer frem til forbrukere på Balkan og i Sør-Europa.

Byggingen av den delen av TurkStream som går langs bunnen av Svartehavet, ble påbegynt i mai 2017 og fullført i november 2018.

TurkStream, som antas å koste ca 7 milliarder dollar, eies av det russiske halvstatlige gasselskapet Gazprom. Fullføringen av TurkStream betyr at russisk gass til Balkan og Sør-Europa ikke lenger må sendes gjennom Ukraina og Romania.

I tilknytning til åpningen av TurkStream førte Putin – som ankom Tyrkia direkte fra et besøk i Syria og samtaler med president Bashar al-Assad – og Erdogan samtaler på tomannshånd, som uten tvil for en stor del dreide seg om forholdene i Midtøsten.

I en felles uttalelse betegnet de to statslederne den amerikanske likvideringen av den iranske revolusjonsgeneralen Uasem Soleimani som en handling som truet sikkerheten og stabiliteten i hele Midtøsten. De mante både USA og Iran til å avstå fra voldsbruk og å bidra til å deeskalere konflikten mellom de to landene. De bekreftet forpliktelsen til å bekjempe terrorisme i Syria og å forsvare landets uavhengighet, enhet og territorielle integritet. Og de tok til orde for våpenhvile og samtaler for å gjøre slutt på den pågående borgerkrigen i Libya.

Åpningen av TurkStream og møtet mellom Putin og Erdogan er et av mange uttrykk for hvordan Russland i de siste årene dramatisk har økt sin betydning som utenrikspolitisk aktør og deltaker i den globale økonomien.

Til langt inn på 2000-tallet var Russland stengt ute fra Balkan og Midtøsten, som USA og andre vestlige land nærmest brukte som skytefelt, slik de folkerettsstridige krigene mot Serbia og Irak viste. Og så sent som i 2014 klarte USA og EU å presse Bulgaria til å ikke å tillate byggingen av den såkalte South Stream, en planlagt gassrørledning fra Russland til Balkan. Etter at Russland høsten 2015 valgte å intervenere i den pågående borgerkrigen i Syria ved å gi luftstøtte til Assad-regimet, har landet fremtrådt som den mektigste av stormaktene i Midtøsten. Og sammen med Iran og Tyrkia er det Russland som legger premissene for morgendagens orden i Syria og omkringliggende områder.

Tyrkia, som med rette eller urette anklager USA og andre vestlige land for å ha vært involvert i det mislykkede statskuppet i 2016, orienterer seg stadig mer mot Russland, slik beslutningen i 2017 om å kjøpe russiske S-400 luftvernsraketter viser. Nato-landet Bulgaria velger til tross for amerikanske protester og trusler om sanksjoner å stille sitt territorium til disposisjon for russisk gasseksport til Europa. Og Serbia, som setter pris på Moskvas blokkering av folkerettslig anerkjennelse Nato-protektoratet Kosovo som en selvstendig stat, har gjenopptatt de gamle forbindelsene til det ortodokse Russland.

Ukraina har knapt noen mulighet til å fremprovosere flere gasskriger med Russland nå som TurkStream, og snart også Nord Stream 2, har blitt bygd.

Spesielt iøynefallende blir økningen av Russlands tyngde som global aktør dersom landet sammenliknes med det uføret landets rival under den kalde krigen, USA, har plassert seg i gjennom en rekke lite overveide utenrikspolitiske avgjørelser i de siste årene. Det være seg forsøk på å presse Tyskland og andre EU-land til ikke å handle med Russland, oppfordringer til Kiev om å provosere Russland eller likvideringen av Uasem Soleimani. Tyskland og andre EU-land har fått nok av den amerikanske utpressingen og vil normalisere forholdet til Russland, om nødvendig ved å tvinge Kiev til å inngå kompromisser med de russiskstøttede opprørerne i øst, slik at den ukrainske borgerkrigen kan bringes til opphør. Og likvideringen av Soleimani har fått både USAs Nato-allierte og statene i Midtøsten, som frykter både terroraksjoner og en storkrig, til å vende seg mot USA. Trolig er USA og andre vestlige land i dag på vei ut av Midtøsten.

Les om hvordan Putin og Erdogan i 2016 ble enige om å bygge TurkStream her.

Les om hvordan Russland, Iran og Tyrkia i 2016 ble enige om en fredsplan for å gjøre slutt på borgerkrigen i Syria her.

Les om Putins statsbesøk i Serbia i januar 2019 her.

Publisert på Herland Rapporten 11. januar og på Resett 17. januar 2020.

Publisert i Russisk økonomi, Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Putin tar et oppgjør med historieforfalskning

Putin på SUS-møtet.

– Europeiske politikere krever at Russland skal innstille sine bestrebelser på å forvri historiske fakta, på å propagandere tesen om at de virkelig ansvarlige for krigen [annen verdenskrig]var Polen, de baltiske landene og Vesten. Slik jeg ser det, har vi aldri hevdet dette, at noen av disse landene skulle være ansvarlig for krigen. Men hva er da sannheten?

Utsagnet stammer fra et foredrag Vladimir Putin 20. desember 2019 holdt for lederne i Samveldet av uavhengige stater (SUS) under deres møte i St. Petersburg, der den russiske presidenten tok et oppgjør med det han betegnet som forfalskning av historien om årsakene til annen verdenskrig og forsøk på å gjøre Sovjetunionen ansvarlig for krigen på linje med Nazi-Tyskland. At Putin brukte deler av møtet med SUS-lederne til dette oppgjøret viser hvor alvorlig man fra russisk side forholder seg til omskrivningen av historien om annen verdenskrig som i dag foregår i Polen, de baltiske statene og andre land.

Bildet Putin, som trakk frem diverse historiske dokumenter fra russiske arkiver for å begrunne sine synspunkter, tegnet under sitt foredrag, var at den polske ledelsen helt til krigsutbruddet høsten 1939 samarbeidet tett med Nazi-Tyskland, og at Polen, i likhet med Ungarn, under likvideringen av Tsjekkoslovakia i 1938–39 faktisk opptrådte som alliert med Tyskland.

Polens sterke mann, utenriksminister Jozef Beck, og Adolf Hitler i 1937.

Således siterte Putin fra dokumenter som viste hvordan den polske ledelsen, som gjorde krav på Teschen-området i Tsjekkoslovakia, i 1938 nektet gjennommarsj for sovjetiske styrker og dermed gjorde det umulig for Vestmaktene og Sovjetunionen å komme Tsjekkoslovakia til unnsetning da Hitler gjorde krav på Sudet-området. Og han siterte også fra dokumenter som viste hvordan den tyske ledelsen klarte å dupere polakkene til å tro at man i Berlin betraktet dem som allierte, blant annet ved å love Polen frie hender i Ukraina, hvordan den polske ledelsen var forblindet av et rabiat hat til Sovjetunionen, og hvordan man fra polsk side gratulerte nazistene med deres tiltak mot jødene.

Et annet poeng Putin fremhevet, var at tilnærmet alle Tysklands nabostater etter den nazistiske makterobringen i 1933 hadde inngått allianser og avtaler med Tyskland, og at Sovjetunionen var det siste landet som så seg tvunget til å inngå en avtale med Hitler-Tyskland, den berømmelige Molotov-Ribbentrop-pakten – som ble inngått etter at alle forøk på å oppnå en militærallianse med Storbritannia og Frankrike hadde mislyktes, og i en situasjon der krigen uansett ikke var til å forhindre.

– Sovjetunionen, som handlet i samsvar med sine internasjonale forpliktelser, heriblant allianseavtalene med Frankrike og Tsjekkoslovakia, forsøkte konsekvent å forhindre den tragiske delingen av Tsjekkoslovakia. Men Storbritannia og Frankrike foretrakk å utlevere et demokratisk land i Øst-Europa til nazistenes maltraktering, å blidgjøre og berolige dem. Ikke bare utleverte de Tsjekkoslovakia, men de bestrebet seg på å rette nazistenes aspirasjoner mot øst. Dette bidrog dessverre også den daværende polske ledelsen til. Lederne i mellomkrigstidens Polen brukte alle sine krefter på å forhindre dannelsen av et system for kollektiv sikkerhet i Europa med deltakelse av Sovjetunionen.

Se en russisk reportasje, med utfyllende historisk dokumentasjon, tekstet til engelsk om Putins foredrag her.

Les om hvordan Sovjetunionen etter nazistenes makterobring i Tyskland i 1933 forgjeves prøvde å etablere et kollektivt sikkerhetssystem i Europa.

For historieinteresserte inneholdt den russiske presidentens foredrag lite nytt. At sovjetledelsen etter den nazistiske maktovertakelsen i Tyskland i 1933 gjorde nærmest desperate forsøk på å etablere et kollektivt sikkerhetssystem i Europa, at Vestmaktene førte en svak og unnfallende politikk overfor Hitler, og at Polen, som selv annekterte Teschen-området, under den tsjekkoslovakiske krisen i 1938 nektet gjennommarsj for sovjetiske trupper og dermed utleverte Tsjekkoslovakia til Hitler har lenge vært kjent.

Selv om Putins foredrag – og dokumentene han siterte fra – knapt inneholdt noen sensasjonelle avsløringer, var det likevel nyttig og nødvendig. I en tid der historien forfalskes, der kommunisme sidestilles med fascisme, der Sovjetunionen gjøres ansvarlig for annen verdenskrig på linje med Nazi-Tyskland, og der Den røde armés befrielse av Europa sidestiles med Nazi-Tysklands slavebinding av kontinentet, er det nødvendig å fortelle folk den sanne historien, ikke minst om årsakene til annen verdenskrig.

Befolkningen i Polen og andre sentral- og østeuropeiske stater kunne med fordel ha lyttet til Putins historiske utlegninger.

At mellomkrigstidens halvfascistiske polske ledelse førte en grådig, kynisk og feilslått utenrikspolitikk som endte med den polske statens sammenbrudd høsten 1939, er et faktum. Den polske ledelsen hadde på 1920- og 1930-tallet ambisjoner om å skape et Stor-Polen fra Østersjøen til Svartehavet ved å erobre Ukraina og andre områder. Og etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland trodde den polske ledelsen, som i 1934 inngikk en ikke-angrepsavtale med Hitler, tilsynelatende at disse planene kunne gjennomføres i samarbeid med Nazi-Tyskland. Resultatet var at Polen, som på papiret var alliert med Frankrike, førte et dobbeltspill mellom Vestmaktene og Tyskland og i realiteten opptrådte som en hyene i internasjonal politikk – slik landet viste da det i 1938–39 likviderte Tsjekkoslovakia sammen med Tyskland og Ungarn. At Storbritannia og Frankrike kom Polen til unnsetning etter det tyske angrepet i september 1939 kan man undre seg over gitt den polske ledelsen opptreden.

Lederne og store deler av befolkningen i dagens Polen og andre sentral- og østeuropeiske stater liker ikke å bli minnet om det. Men årsaken til at Polen, Tsjekkia, de baltiske statene og andre stater i Sentral- og Øst-Europa i dag i det hele tatt finnes, er at Sentral- og Øst-Europa i 1944–45 ble befridd av Den røde armé. Og under den «kalde krigen» var det Sovjetunionen som garanterte for de sentral- og østeuropeiske statenes uavhengighet. Mellomkrigstidens Polen brøt sammen høsten 1939. Og stort bedre gikk det ikke med flere av de andre av statene i Sentral- og Øst-Europa som i 1939–41 kom under Nazi-Tysklands kontroll – med forvandling av store deler av befolkningen til «undermennesker» og slaver som resultat. Og med støtte fra USA og andre av sine Nato-allierte gjorde Vest-Tyskland etter 1945 krav på store polske områder.

Les om hvordan Storbritannia og Frankrike i 1938 utleverte Tsjekkoslovakia til Hitler her.

Les om hvordan Ukraina i 2016 sluttet seg til en polsk erklæring som fordømte Molotov-Ribbentrop-pakten, og om hvilke følger en undergraving av den internasjonale orden som ble etablert som en følge av annen verdenskrig, vil kunne få for Ukraina her.

Les om hvordan folkemord og andre overgrep under annen verdenskrig kaster mørke skygger over forholdet mellom Polen og Ukraina her.

Trykket i Friheten 9. januar 2020.

Publisert i Annet, Russisk utenrikspolitikk, Samveldet av uavhengige stater | 1 kommentar

Ukrainske høyrenasjonalister arrestert for drap på journalist

Andrej Antonenko, rockemusiker, fascist og drapsmistenkt.

For noen timer siden kom meldingen om at ukrainske myndigheter har pågrepet fem høyrenasjonalister som er mistenkt for drapet på journalisten Pavel Sjeremet i 2016. Kan dette bety at president Vladimir Zelenskij og dagens ukrainske makthavere er villige til å ta et oppgjør med de høyrenasjonalistiske bandene som siden statskuppet 2014 har kunnet operere fullstendig fritt i Ukraina?

De pågrepne oppgis å være rockemusikeren Andrej Antonenko, forfatteren av det som skal være de ukrainske høyrenasjonalistenes kampsang, den kvinnelige krigsfrivillige Julija Kuzmenko og tre øvrige høyrenasjonalister, som alle oppgis å ha deltatt i krigen mot den opprørske russiskvennlige befolkningen i Donbass.

Se video fra pågripelsen av Andrej Antonenko her.

Etter drapet på Pavel Sjeremet i 2016 anklaget den daværende ukrainske presidenten Petro Porosjenko og en rekke medlemmer av den ukrainske eliten russisk etterretning for å stå bak drapet. Nå er fem ukrainske høyrenasjonalister pågrepet, mistenkte for å ha utført ugjerningen. Hva kan forklare denne utviklingen i saken?

Det er vanskelig ikke å knytte pågripelsen av de fem høyrenasjonalistene til det nylig avholdte toppmøtet i Paris om krisen i Ukraina.

Alt tyder på at Zelenskij av Vladimir Putin, støttet av den franske presidenten Emmanuel Macron og den tyske forbundskansleren Angela Merkel, i Paris fikk klar beskjed om at en ufravikelig betingelse for å oppnå noen form for utenlandsk hjelp til å løse krisen i sitt hjemland, var at han sørget for at de høyrenasjonalistiske bandene som siden statskuppet i 2014 har fått operere fullstendig fritt i Ukraina, ble avvæpnet og oppløst. Grunnen til at dette kravet ikke ble nevnt på pressekonferansen etter toppmøtet, var sannsynligvis å gjøre det lettere for den ukrainske presidenten å oppfylle det.

Dersom den ukrainske presidenten – det være seg som en følge av ytre press eller fordi han selv ønsker det – virkelig er villig til å ta et oppgjør med de høyrenasjonalistiske bandene, er dette positivt. En avvæpning og oppløsning av de høyrenasjonalistiske bandene vil likevel bare være ett av flere nødvendige tiltak for å gjøre Ukraina til et normalt, sivilisert land.

For å gjøre slutt på splittelsen og borgerkrigen i Ukraina er det nødvendig å fortelle sannheten om det som førte til splittelsen og borgerkrigen, nemlig statskuppet i 2014. Alt tyder på at det var radikale elementer blant demonstrantene som stod bak om ikke alle, så i hvert fall flesteparten av drapene på Majdan i februar 2014. Petro Porosjenkos regime blokkerte enhver form for etterforskning av drapene på Majdan. Men så lenge dette verkende såret ikke blir leget ved at befolkningen får høre sannheten, er det vanskelig å se for seg noen form for nasjonal forsoning i Ukraina.

Mordbrannen i Odessa i 2014. Russiskvennlige aktivister brennes levende mens ukrainske fascister jubler.

Et annet verkende sår er mordbrannen på minst 46 prorussiske aktivister i fagforeningshuset i Odessa 2. mai 2014, som Porosjenko-regimet også blokkerte etterforskningen av.

Og et tredje er den såkalte anti-terroroperasjonen som Porosjenko våren 2014 satte igang mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina. Et fornuftig tiltak for å oppnå nasjonal forsoning ville være å stille Porosjenko for riksrett for å ha satt igang en fullstendig unødvendig krig mot befolkningen i Øst-Ukraina fremfor å imøtekomme folks krav om respekt for deres språk og kultur og større lokalt selvstyre.

Ytterligere tiltak for å gjøre Ukraina til et sivilisert land ville være å oppheve språkloven fra april 2019 som har som hensikt å utrydde russisk språk og kultur, og Radaens vedtak i mai 2015 som gjør det straffbart å kritisere ukrainske nazister og høyrenasjonalister, herunder personer og organisasjoner som under annen verdenskrig stod bak drapene på hundretusener av jøder og polakker.

Dersom Zelenskij tar et oppgjør med den ekstreme anti-russiske nasjonalismen som har preget Ukraina siden 2014, og dens manifestasjoner i form av høyrenasjonalistiske bander, drakoniske språklover med mer, vil han være en sann patriot som vil kunne redde sitt land fra oppløsning og undergang. Men han skal være et modig menneske for å ta dette oppgjøret. Siden tilhengerne av den anti-russiske nasjonalismen ikke bare befinner seg i de høyrenasjonalistiske bandene, men også kontrollerer de væpnede styrkene, sikkerhetstjenesten og politiet, risikerer de som måtte utfordre dem, å bli drept.

Les om hvilke utfordringer Zelenskij står overfor her.

Les om bevisene for at det var radikale elementer blant demonstrantene som stod bak drapene på Majdan i 2014 her.

Publisert på Steigan.no 13. desember og trykket i Friheten 19. desember 2019.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Putin garanterer for Donbass’ frihet og sikkerhet

Jeg ser for meg hva som ville skje dersom Ukraina fikk kontroll over grensen til Donbass: Det ville bli et nytt Srebrenica!

– Den ukrainske siden krever hele tiden at vi skal gi dem mulighet til å stenge grensen med sine styrker, men jeg ser klart for meg hva som i så fall ville skje. Det ville bli et nytt Srebrenica; det er sannheten. Vi så hvordan president Zelenskij diskuterte med nasjonalistene. Det er uklart hvem som er sterkest, og hvem som skal styre nasjonalistene dersom de tar seg inn i disse territoriene [Donetsk og Lugansk] uten noen form for garantier til befolkningen der, uttalte Vladimir Putin 10. desember under en tv-overført opptreden overfor medlemmene av Råd for utvikling av sivilsamfunn og menneskerettigheter.

Se her.

Uttalelsen, som ble fremført dagen etter toppmøtet i Paris mellom Putin og Ukrainas president Vladimir Zelenskij viet til konflikten i Ukraina, var en viktig garanti fra den russiske presidentens side til menneskene i Donbass om at Russland vil forsvare deres frihet og sikkerhet.

Både lederne for de russiskvennlige opprørerne og vanlige mennesker i Donbass har utvilsomt fulgt toppmøtet i Paris med en viss usikkerhet. Hva betyr Donbass sammenliknet med Russlands totale geopolitiske og økonomiske interesser? Vil man fra russisk side være villig til å ofre Donbass mot en ukrainsk anerkjennelse av innlemmelsen av Krim i Russland? Eller for å få slutt på de vestlige økonomiske sanksjonene mot Russland?

Kan det være tvil om at resultatet ville bli en massakre dersom dette avskummet fikk kontroll over Donbass?

Denne uroen bør ha blitt redusert etter Putins uttalelse. Den russiske presidenten sa jo rett ut, henvendt til den russiske befolkningen, at å gi Kiev kontroll over Donbass ville være det samme som å tillate en ny Srebrenica-massakre, altså massedrap på tusener av sivilpersoner, slik verden var vitne til under borgerkrigen i Jugoslavia på 1990-tallet. Og det vil selvfølgelig ingen ansvarlig russisk statsleder kunne tillate.

Sannsynligvis har Putin under samtalene med Zelenskij i Paris gitt den ukrainske presidenten klar beskjed om at han må oppløse de høyrenasjonalistiske bandene dersom han vil ha russisk hjelp til å gjøre slutt på borgerkrigen i sitt land. At kravet ikke ble nevnt på pressekonferansen etter samtalen mellom Putin og Zelenskij var sannsynligvis for å gjøre det lettere for den ukrainske presidenten å foreta det nødvendige oppgjøret med høyrenasjonalistene.

I etterkant av toppmøtet i Paris har det også kommet en annen melding av interesse med tanke på nødvendige tiltak for å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina: En gruppe radarepresentanter tilknyttet Zelenskijs parti Folkets tjener har fremmet et forslag om å oppheve den i april 2019 vedtatte språkloven, som går ut på vidtgående tvangsukrainifisering og bekjempelse av russisk språk og kultur.

Vi må tro at man fra russisk side har signalisert at opphevelse av språkloven som har ført til nedleggelse av russiskspråklige skoler og institusjoner, og som har gjort russiskspråklige ukrainere, som trolig utgjør et flertall av befolkningen, til annenrangs borgere, er en forutsetning for at man fra russisk side skal medvirke til å gjøre slutt på krisen i Ukraina – og uten russisk støtte og medvirkning er det ikke mulig å løse den ukrainske konflikten.

Zelenskij, som selv er russiskspråklig og kommer fra det russiskspråklige Øst-Ukraina, er en president av en annen type enn forgjengeren Petro Porosjenko. Det er mulig at Zelenskij ikke er noe annet enn en marionett for oligarken Igor Kolomojskij, slik kritikerne hevder. Men han har tross alt ikke åpent identifisert seg med de høyrenasjonalistiske bandene, slik Porosjenko gjorde. Sannsynligvis skulle Zelenskij gjerne ha avvæpnet de høyrenasjonalistiske bandene og likestilt ukrainsk og russisk språk og kultur. Og som det intelligente mennesket han er, har han utvilsomt forstått at et oppgjør med de høyrenasjonalistiske bandene og slutt på undertrykkelsen av russiskspråklige er nødvendig for å få til fred og forsoning i Ukraina.

Problemet er at et oppgjør med de høyrenasjonalistiske bandene og deres støttespillere – som etter statskuppet i 2014 har besatt nøkkelstillinger i de væpnede styrkene, sikkerhetstjenesten og politiet – og den ekstreme anti-russiske nasjonalismen de står for, for eksempel ved å oppheve loven om vidtgående tvangsukrainifisering, bokstavelig talt er livsfarlig.

Zelenskij har mulighet til å vise seg som en sann patriot og å redde Ukraina fra ytterligere oppløsning og borgerkrig ved å ta et oppgjør med de høyrenasjonalistiske bandene og undertrykkelsen av russisk språk og kultur. Men det vil kunne koste ham livet.

Les om toppmøtet mellom Putin og Zelenskij her.

Les om Radaens vedtaket i april 2019 om å utrydde russisk språk og kultur her.

Les om hvilke utfordringer Zelenskij står overfor her.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Ingen løsning av konflikten i Ukraina på toppmøte i Paris

Den 9. desember møttes Russlands president Vladimir Putin og Ukrainas president Vladimir Zelenskij i Paris for å drøfte konflikten i Øst-Ukraina, med Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands forbundskansler Angela Merkel som meklere. Zelenskij var ikke villig til å gi Donetsk og Lugansk en særskilt status, slik de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 forutsetter. Og Putin var ikke villig til å gi Kiev-kontroll over den ukrainsk-russiske grensen før Donbass var blitt garantert en særskilt status. En løsning av konflikten i Ukraina lyktes man altså ikke å komme frem til. Men det var det heller ingen som hadde regnet med.

Se video fra pressekonferansen etter møtet her.

Kiev og Moskva har en diamentralt forskjellig tilnærming til konflikten i Ukraina. Kiev ønsker å innlemme Donetsk og Lugansk i en ukrainsk enhetsstat uten å innrømme innbyggerne i området noen form for rettigheter. Moskva, derimot, ønsker å beholde kontrollen over de to østukrainske områdene som et håndpant mot at Ukraina knytter seg til vestlige organisasjoner som Nato og EU. Bare dersom Ukraina omdannes til en føderasjon der regionene har så stor myndighet at de østlige, russiskvennlige regionene kan blokkere et ukrainsk Nato- eller EU-medlemskap, er man fra russisk side villig til å gi Kiev kontroll over de østukrainske områdene som idag kontrolleres av russiskvennlige opprørere.

Fra russisk side insisterer man derfor på en fullstendig oppfyllelse av Minsk-avtalene der ukrainske sentralmyndigheter forplikter seg til å gjennomføre desentraliserende reformer. Ukrainske politikere, derimot, har forsøkt å lansere et utall alternativer til Minsk-avtalene.

Det man ble enige om på møtet i Paris, er å sørge for at det faktisk blir våpenhvile i Donbass, å fjerne miner og å utveksle fanger. Dessuten ble man enige om å møtes igjen om noen måneder for å fortsette samtalene.

Les om hvorfor Ukraina mer er en samling regioner enn et land.

Alt tyder på at konflikten i Øst-Ukraina vil bli en «frosset» konflikt. Det store flertall av befolkningen i Ukraina ønsker fred og en avslutning av borgerkrigen i landet. Trolig støtter også et flertall desentraliserende reformer – både for å oppnå fred og fordi Ukraina mer er en samling regioner enn et land. Men 10–15 prosent av befolkningen støtter en ytterliggående, anti-russisk nasjonalisme. Og etter statskuppet i 2014 har denne befolkningsgruppen skaffet seg kontroll over de væpnede styrkene, sikkerhetstjenesten og politiet, samtidig som den har makten på gatenivå gjennom de høyrenasjonalistiske bandene. Dersom Zelenskij på toppmøtet i Paris forpliktet seg til desentraliserende reformer, tiltak for å forsvare russisk språk og kultur i Ukraina eller liknende, ville han sannsynligvis bli drept.

Putin på sin side har ingen grunn til å gi noe ved dørene. Mektige EU-land som Tyskland og Frankrike ønsker å normalisere forholdet til Russland, primært av økonomiske grunner. De vestlige økonomiske sanksjonene virker ikke. USA har nok med riksretten mot Trump og andre indre problemer. Og alt tyder på at Ukraina befinner seg i en politisk og økonomisk krise landet knapt har mulighet for å komme seg ut av, samtidig som mange føler seg lurt av Vesten og EU som lovet gull og grønne skoger før regimeskiftet i 2014 – noe som vil kunne bringe mer russiskvennlige krefter til makten.

Grunnen til at toppmøtet i Paris i det hele tatt fant sted, er trolig at Frankrike og Tyskland ønsker å finne en løsning på konflikten i Ukraina som gjør det mulig å avvikle sanksjonskrigen mot Russland, at Zelenskij trengte møtet for å vise at han ønsker å oppfylle sitt valgløfte om fred og forsoning, og at Putin ikke ønsket å påta seg belastningen ved å være den som gjorde at det ikke ble noe møte.

De som har mest grunn til å være fornøyd med toppmøtet, er folk i Donbass. Etter seks år med krig og 14 000 drepte er det knapt noen i Donbass som ønsker at området igjen skal komme under Kievs kontroll. Og gitt at Moskva ikke er villig til formelt å innlemme Donbass i Den russiske føderasjon, er det beste man kan håpe på, en «frosset» konflikt der området for alle praktiske formål er blitt en del av Russland.

Klarer man dertil å oppnå våpenhvile og utveksling av fanger, vil den hardt prøvede befolkningen i Donbass kunne begynne å leve et normalt liv igjen.

Les om mine inntrykk som valgobservatør i Lugansk i 2018 her.

Les om hvordan Radaen i Kiev i april 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Publisert på Herland Rapporten 10. desember og på Resett 15. desember 2019.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Russere fremstilles som hunder og undermennesker i roman latviske skolebarn tvinges til å lese

Latviske fascister marsjerer, og ideene deres hylles i latviske skolebøker.

«Dersom du treffer en russer, bør du snakke med ham som om du stod ved vinduet i annen etasje og han nedenfor i skitt og urensligheter til knærne, for så stor er forskjellen mellom en russer og en balter. Vær høflig og iskaldt vennlig, og smil til og med fra tid til annen. Ikke slå inn trynet på ham, men se på ham ovenfra og ned, og du vil oppdage hvor redd han er for deg.

Slik skjelver en hund når den hører den minste skarphet i stemmen til sin herre. Og russeren med sin innskrenkede sjel er, slik han har vært det i hundrevis av år, ikke noe annet enn en slave kuet av tatarpisken. Forskjellen er bare at det idag er en mongol i tsjekistuniform som holder pisken over hans bøyde rygg.»

Russere er hunder og undermennesker, hevder roman latviske skolebarn tvinges til å lese.

Utsagnet stammer ikke fra en lærebok i raselære fra Nazi-Tyskland, men er hentet fra romanen «Sola par trentu kapj migla» (Løfter om sammentykning av tåke), skrevet av den latviske forfatteren Gunars Janovskis (1916–2000), som inngår som en obligatorisk del av litteraturprogrammet for latviske skolebarn.

Ifølge en lokal politiker som ble intervjuet om romanen og forholdene i latviske skoler på det russiske debattprogrammet «60 minutter» 25. november, har denne type materiale lenge vært brukt i opplæringen av latviske skolebarn. At saken har blitt kjent for allmennheten skyldes at romanen nå har blitt presset inn også i skoler med etnisk russiske elever, og at dette har fått en russisk mor til å protestere.

Se innslaget på «60 minutter» om den russofobe romanen latviske skolebarn tvinges til å lese, her.

Dersom baltiske politikere konfronteres med behandlingen av etniske russere og russiskspråklige i de baltiske statene, svarer de gjerne med å trekke frem russisk undertrykkelse, ulovlig innlemmelse av de baltiske statene i Sovjetunionen, stalinisme og liknende. Angivelig russisk/sovjetisk undertrykkelse kan imidlertid ikke brukes til å forsvare at skolebarn tvinges til lese bøker som «Løfter om sammentykning av tåke».

En roman som erklærer at visse grupper av mennesker ikke er mennesker, men dyr som bør behandles som dyr, kan ikke kalles noe annet enn regelrett nazistisk. Og en stat som gjør denne type bøker til en obligatorisk del av litteraturprogrammet for skolebarn, kan ikke betegnes som noe annet enn som en nazistat.

Vestens hykleri og dobbeltmoral er til å ta og føle på. Vestlige regjeringer forsøker å tvinge palestinske myndigheter til å fjerne hatske og rasistiske utsagn om jøder i palestinske skolebøker. Mye kan sikkert sies om palestinske skolebøker, men palestinerne er tross alt et folk som lever under okkupasjon, og som har blitt fratatt sitt land. Balterne, derimot, får uten noen form for kritikk gjøre bøker som fremstiller russere som undermennesker og oppmuntrer til hat mellom folkegrupper, til en del av skoleprogrammet, 30 år etter at de baltiske statene løsrev seg fra Sovjetunionen og i en situasjon der de umulig kan hevde å være truet eller underkuet av Russland eller russere.

At russere reagerer på Vestens likegyldighet overfor undertrykkelsen av den russiske minoriteten i de baltiske statene er forståelig. En betydelig del av skylden for undertrykkelsen må imidlertid russiske myndigheter påta seg.

De baltiske statene kan knapt overleve økonomisk uten å fungere som transitthavner for handelen mellom Europa, Russland og Asia. Man skulle derfor ha forventet at baltiske myndigheters undertrykkelse av etniske russere og russiskspråklige hadde blitt møtt med økonomiske sanksjoner i form av forbud mot å handle med eller via de baltiske statene, tiltak for å gjøre det vanskelig for Kina og andre land å benytte baltiske havner, stans av eksporten av olje og gass til de baltiske statene og liknende.

At de baltiske statene ikke bare fikk løsrive seg fra Moskva, men også har fått bedrive en grov undertrykkelse av den russiske minoriteten forteller mer enn noe annet om hvor svekket og skadeskutt Russland var etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 – og om hvor demoralisert den russiske eliten var. Forhåpentligvis vil et sterkere Russland i årene fremover ta tilbake tapte posisjoner!

Les om undertrykkelsen av russisk språk i Latvia her.

Les om hvordan det i Ukraina arrangeres tegnekonkurranser for barn som går ut på å hylle landsmenn som under annen verdenskrig kjempet i tyske SS-styrker, her.

Publisert på Resett 1. desember 2019 og trykket i Friheten 9. januar 2020.

Publisert i Annet | 1 kommentar