Ukrainsk diplomat hyller holocaust

Nylig ble det avslørt at Ukrainas generalkonsul i Hamburg, Vasyl Marusjtsjynets, på en lukket Facebook-gruppe siden 2013 har bedrevet grov antisemittisk hets, blant annet ved å hylle holocaust. Saken, som har resultert i en diplomatisk skandale og tysk etterforskning for ekstremisme og hat mot folkegrupper, har blitt kommentert av Reuters og tysk presse. Men den vil neppe bli omtalt av norske massemedier.

Saken er i korte trekk følgende: En ukrainsk blogger, som i dag lever i eksil, klarte nylig å bryte seg inn i en lukket Facebook-gruppe som benyttes av dagens styrende elite i Ukraina, heriblant ukrainske diplomater. Og han oppdaget da at Ukrainas generalkonsul i Hamburg, Vasyl Marusjtsjynets, siden 2013 på Facebook har publisert grov antijødisk hetspropaganda, inkludert forsvar for holocaust og utsagn av typen ”Ser jeg en jøde, har jeg lyst til å slå inn trynet på ham”.

Den ukrainske bloggeren gjengav Marusjtsjynets’ utgytelser på tysk, og det resulterte i at tyske og internasjonale massemedier grep fatt i saken, med en diplomatisk skandale og tysk etterforskning for holocaust-hyllest og hets mot folkegrupper som resultat.

Ukrainske myndigheter reagerte som forventet med å tilbakekalle generalkonsulen og å forsikre om at de kategorisk tar avstand fra antisemittisme.

Se en russisk tv-reportasje om saken her.

Skrullete personer med uakseptable holdninger finnes i alle land. Men det er ikke det denne saken dreier seg om.

Vasyl Marusjtsjynets poserer med kaken han fikk til sin 60-årsdag.

Slik den ukrainske bloggeren har avslørt, har Marusjtsjynets i flere år bedrevet grov antisemittisk hets uten at noen av medlemmene av den lukkede Facebook-gruppen – som altså består av fremtredende representanter for dagens ukrainske elite, heriblant diplomater – har rapportert ham som ekstremist og fremtvunget hans avgang. Tvert imot har flere uttrykt støtte til hans hetsende utsagn, blant andre Ukrainas ambassadør i Portugal, Inna Ohnivets, om vi skal tro bloggeren.

Det er derfor grunn til å hevde at Marusjtsjynets gir uttrykk for holdninger som er utbredt og fullstendig stuerene blant store deler av dagens ukrainske elite. Altså at store deler av eliten har et rabiat hat ikke bare til russere og polakker, men også til jøder.

Den ukrainske diplomatens utsagn inngår dessuten i en serie med handlinger og hendelser som vitner om en åpenlys rehabilitering av fascismen og tilhørende antisemittisme i dagens Ukraina.

Jevnfør lover som forbyr kritikk av 1930- og 1940-tallets ukrainske fascister og høyrenasjonalister, altså personer og grupperinger som under annen verdenskrig drepte hundretusener av jøder og polakker, oppkalling av gater etter ukrainske fascister og krigsforbrytere og beslutningen om å feire 75-årsjubileet for opprettelsen av SS-divisjonen Galicia.

At dette skjer i et europeisk land med 42 millioner innbyggere burde ha utløst omtale og fordømmelse fra norske massemedier, menneskerettighetsorganisasjoner og Holocaust-senteret. Men de velger alle å tie.

Les om hvordan Ukraina beveger seg mot åpen fascisme her.

Les om drapsforsøk og trusler mot opposisjonspolitikere i dagens Ukraina her.

Publisert på Resett 18. mai 2018.

Reklamer
Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Hvor er Holocaust-senteret?

Markering av Seiersdagen 9. mai i Odessa.

Markeringen av Seiersdagen 9. mai, altså av seieren over Hitler-Tyskland i Den store fedrelandskrigen 1941–45, i Ukraina var som forventet. President Petro Porosjenko erklærte at De udødeliges regiment, altså opptog der vanlige mennesker viser bilder av slektninger som var falt i kampen mot nazismen, var russisk hybridkrig som han advarte folk mot å delta i. Titusener deltok like fullt i markeringen av Seiersdagen, noe som resulterte i flere titalls pågripelser av personer utstyrt med symboler Kiev-regimet har forbudt, for eksempel såkalte St. Georg-sløyfer.

Høyreradikalere kastet en røykbombe mot og blokkerte tv-kanalen ”Inter” i protest mot visningen av en konsert i anledning Seiersdagen der programlederne fordømte at ukrainske gater ble oppkalt etter fascistiske forbrytere.

Les her og her.

Helter i dagens Ukraina. Massemedia og Holocaust-senteret tier.

I Lvov i Vest-Ukraina pågår en full rehabilitering av den ukrainske fascismen. De lokale myndighetene har erklært at de vil feire 75-årsjubileet for opprettelsen av SS-divisjonen Galicia i form av sjelemesse, opptog og utstillinger. Det er også utlyst en tegnekonkurranse for barn der temaet er ”Ukrainske frivillige i SS-divisjonen Galicia”.

Se utdrag fra det russiske debattprogrammet Mesto Vstretsji (Møtested) 9. mai om den planlagte feiringen av SS-divisjonen Galicia her.

Et europeisk land med 42 millioner innbyggere feirer i all offentlighet en SS-divisjon, samtidig som gater oppkalles etter fascistiske krigsforbrytere, og politiet pågriper mennesker utstyrt med anti-fascistiske symboler.

Man skulle tro at dette interesserte NRK og pressen. Men etter i flere år å ha forsøkt å få massemedia til å fortelle om rehabiliteringen av fascismen i dagens Ukraina har jeg liten tro på at norske tv-seere og avislesere vil få høre noe som helst om hyllesten av SS-divisjonen Galicia.

Mesto Vstretsji er et av de mest populære debattprogrammene i Russland, så NRK, Aftenposten og de andre av våre massemedier som har korrespondenter i Russland, kan ikke påstå at de ikke kjenner til hyllesten av SS-divisjonen Galicia. Når de ikke forteller offentligheten om rehabiliteringen av fascismen i Ukraina, er det ikke fordi de ikke vet. Det er fordi de ikke vil.

Massemedias fortielse av den ukrainske fascismen er sjokkerende. Enda mer sjokkerende er det at Holocaust-sentrene i Norge og andre land tilsynelatende også velger å tie om rehabiliteringen av fascismen i Ukraina.

Våren 2015 vedtok Radaen i Kiev en lov som gjør det straffbart å kritisere 1930- og 1940-tallets ukrainske fascister og høyreradikalere, altså personer og organisasjoner som under annen verdenskrig drepte hundretusener av jøder og polakker.

Les her.

Man skulle tro at Holocaust-senteret hadde protestert mot denne loven, som diverse anti-fascistiske og jødiske organisasjoner har tatt skarp avstand fra. Men nei. Så vidt jeg vet, har Holocaust-senteret aldri kommentert denne loven eller andre former for fascisme og høyreradikalisme i Ukraina.

Norske skolebarn drar på studieturer til tyske konsentrasjonsleiere der jøder og andre ”undermennesker” ble drept. Og Holocaust-senteret later som om det ikke kjenner til en lov, vedtatt i et europeisk land med 42 millioner innbyggere, som gjør det straffbart å kritisere personene som deltok i utryddelsene, for eksempel ved å tjenestegjøre som vaktmannskap i leirene.

Fakkeltog til hyllest for den ukrainske fascistlederen Stepan Bandera i Kiev i 2018.

Eller hva med den åpenlyse hyllesten av den ukrainske fascistlederen Stepan Bandera og fascistiske organisasjoner som Den ukrainske opprørsarmé (UPA) og SS-divisjonen Galicia, som i Vest-Ukraina har pågått siden 1990-tallet, og som kan sies å utgjøre en del av statsideologien i dagens Ukraina? Har Holocaust-senteret kommentert noe av dette?

At Holocaust-senteret nekter å fortelle om og fordømme den utilslørte rehabiliteringen av renspikket fascisme i dagens Ukraina er en skandale. Det er grunn til å spørre om man trenger et Holocaust-senter som opererer på denne måten.

Les om markeringen av Seiersdagen 9. mai i Ukraina i 2017 her.

Les om drapsforsøk og trusler mot opposisjonspolitikere i dagens Ukraina her.

Les om hvordan det i Radaen i Kiev oppfordres til å skyte opposisjonen her.

Publisert på Steigan.no 10. mai 2018.

Publisert i Massemedias russlanddekning, Ukraina | 4 kommentarer

VG desinformerer om Armenia

I Armenia pågår i disse dager et forsøk på fargerevolusjon, altså å kortslutte normale politiske prosesser og å innsette et nytt regime ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer. Dette er i seg selv dramatisk. Samtidig er vestlige – og norske – massemediers dekning av begivenhetene i Armenia så partisk og uetterrettelig at den nærmest utgjør et skoleeksempel på desinformasjon.

De siste ukers krise i Armenia brøt ut 17. april da Serzj Sargsian, som nettopp var avgått som president etter å ha styrt i ti år, ble valgt til statsminister. Dette fremstilte opposisjonslederen Nikol Pasjinian som et statskupp, og bad folk om å gå ut i gatene for å sørge for at han selv ble statsminister. Resultatet ble omfattende demonstrasjoner og opptøyer i Jerevan og andre armenske byer. Den 23. april trakk Sargsian seg som statsminister, men nasjonalforsamlingen nektet å innsette Pasjinian som hans etterfølger, og innsatte i stedet tidligere statsminister Karen Karapetjan som fungerende statsminister. Det fikk demonstrasjonene og opptøyene til å fortsette.

Situasjonen kompliseres – og kan bli svært farlig – av at Armenia og naborepublikken Aserbajdsjan siden 1990-tallet har vært innviklet i en blodig konflikt om Nagorno-Karabakh, en armensk enklave i Aserbajdsjan som i dag er under armensk kontroll.

VG kommenterer 2. mai krisen i Armenia ved å publisere en NTB-artikkel med overskriften ”Demonstranter i Armenia lammer hovedstaden”. Denne artikkelen er et godt eksempel på hvordan en kombinasjon av utvalgte faktaopplysninger, appell til følelser og utelatelse av viktig bakgrunnsinformasjon og kritiske spørsmål brukes til å manipulere offentligheten.

VG-artikkelen forteller om hvordan opposisjonen ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer har klart å lamme Jerevan og andre deler av Armenia. Dette er opplysninger som faktisk stemmer.

Samtidig forsøker artikkelen å skape sympati for opposisjonen. Den opptrer som mikrofonstativ for opposisjonsleder Nikol Pasjinian som forsikrer om at han ”vil ta et oppgjør med nepotisme og korrupsjon” og omtaler tumultene han selv står bak som ”kjærlighetens og toleransens revolusjon” (sic!). Den videreformidler demonstrantenes budskap om at Pasjinian er ”den sanne lederen for det armenske folket”. Og den viser bilder av unge, smilende demonstranter som vifter med det armenske flagget.

Dagens armenske myndigheter, derimot, omtales som en ”maktelite” som ”synes å være fast bestemt på å beholde både den politiske makten og makten over landets sikkerhetsstyrker i den tidligere Sovjetunionen”.

Det artikkelen ikke sier noe om, er at Serzj Sargsian og kretsen rundt ham styrer fordi folket har valgt dem til å styre, og at Sargsians styre har vært rimelig godt siden det har skapt stabilitet, knyttet tette bånd til Russland og befestet den armenske kontrollen over Nagorno-Karabakh. Den stiller ingen kritiske spørsmål til opposisjonens forsøk på å kuppe seg til makten ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer. Den spør ikke om opposisjonen – som hverken har lagt frem et politisk program eller kan vise til et mandat fra velgerne – vil være i stand til å styre Armenia. Og den spør ikke hvem som kan ha fordel av at den politiske situasjonen i Armenia destabiliseres, for eksempel Aserbajdsjan som drømmer om å gjenerobre Nagorno-Karabakh, eller vestlige makter som misliker de tette båndene som i dag består mellom Armenia og Russland, som blant annet kommer til uttrykk ved at Armenia er medlem av Den eurasiske økonomiske union og har russiske militærbaser på sitt territorium.

Et nyttig tankeeksperiment når man leser artikler om fargerevolusjoner og forsøk på fargerevolusjoner, er å bytte ut Russland/Kina/Iran/Ukraina/Serbia/Armenia eller liknende med USA, Storbritannia eller Tyskland.

Ville VG ha hyllet disse dersom de hadde prøvd å kuppe seg til makten?

Ville VG ha hyllet Alternativ for Tyskland dersom partiet fikk tusener av demonstranter til å lage kaos i Berlin og andre tyske byer og krevde at Forbundsdagen skulle utnevne dets egen leder til kansler? Eller hva om britiske EU-motstandere hadde tatt over transportsystemet i Storbritannia for å presse regjeringen til å respektere folkeavstemningen om utmelding av EU? Ville det ha utløst hyllingsartikler i VG og bilder av glade, flaggviftende briter?

Den liberal-globalistiske eliten som i dag har makten i Vesten, godtar selvfølgelig ikke noen form for opprør mot sitt eget styre. I land som Russland, Kina, Iran, Tyrkia, Polen og Ungarn, derimot, der personer og grupperinger som identifiserer seg med liberal-globalistiske verdier, har liten folkelig tilslutning og aldri vil kunne vinne et demokratisk valg, støtter den vestlige eliten og vestlige massemedier liberal-globalistiske grupperinger som ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer prøver å kuppe seg til makten eller i det minste å presse myndighetene til å komme med politiske innrømmelser.

At denne type «undermennesker» har stemmerett på linje med vestorienterte studenter, forretningsfolk og bloggere provoserer vestlige politikere og massemedier.

Dette er faktisk en form for rasisme, som kan kalles den liberale rasismen. Vestlige politikere og massemedier er oppbrakt over at vanlige russere, 70-årige kvinner med skaut på den tyrkiske landsbygda eller armenere som drømmer seg tilbake til den gode tiden i Sovjetunionen – som i deres øyne er de rene undermenneskene – ved hjelp av stemmeseddelen kan gi makten til personer og partier de selv identifiserer seg med og derved tilsidesette lokale representanter for liberal-globalistiske verdier. Og derfor støtter de fargerevolusjoner, kupp og opptøyer som et ”korrektiv” til folkeviljen.

Det positive er at stadig flere i de vestlige landene etter tiår med grov desinformasjon ikke lenger tror på vestlige massemedier og søker seg til alternative informasjonskilder.

Les om hvordan norske massemedier nekter å fortelle hvem den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj er her.

Les intervju med undertegnede på AldriMer.no om hvordan Russland er i ferd med å vinne propagandakrigen mot Vesten her.

Publisert på Resett 4. mai og trykket i Friheten 10. mai 2018.

Publisert i Massemedias russlanddekning, Samveldet av uavhengige stater | 1 kommentar

Russland bør benåde Frode Berg

Frode Berg under fengslingsmøte i Moskva 2. februar 2018. 

Tidligere grenseinspektør Frode Berg, som 5. desember 2017 ble arrestert i Moskva og siktet for spionasje, har i avhør innrømmet at han i flere år har arbeidet for norsk og vestlig etterretning. Hva som videre sannsynligvis vil skje i denne saken, er rimelig opplagt: Berg vil få en streng dom for spionasje, og om noen år blir han forhåpentligvis utvekslet med en russisk spion.

Dersom russiske myndigheter er kloke, kan de imidlertid benåde Berg og samtidig stille vestlige regjeringer i et lite flatterende lys. Norske myndigheter og etterretningstjenester er allerede ydmyket. De ble tatt med buksene nede da de forsøkte å gjennomføre en amatørmessig etterretningsoperasjon. Og ved å nekte å kommentere arrestasjonen av Berg eller på andre måter å stille opp for mannen, bortsett fra pliktskyldigst å sende ambassadeansatte til å besøke ham i fengselet, viser norske myndigheter at de ikke bryr seg om egne borgere, inkludert personer de selv har fått til å påta seg et farlig oppdrag. Det er ikke underlig at det nærmest er et folkeopprør i Finmark mot myndighetenes usle behandling av Frode Berg.

Hva mer kan man fra russisk side få ut av denne saken ved å stille Berg for retten, dømme ham og sende ham i en fangeleir, for eventuelt å utveksle ham med en russisk spion om noen år? Neppe særlig mye. Kanskje vil Berg under rettssaken kunne si noe om hvordan vestlige etterretningstjenester opererer. Men dette vil neppe ha all verdens interesse. Og store deler av rettssaken vil sannsynligvis gå for lukkede dører, så russisk etterretnings måte å arbeide på ikke avsløres.

Og hvor mye vil ikke russiske myndigheter kunne oppnå ved å benåde Frode Berg!

Det meste brukes for å diskreditere Russland, inklusive anklager om forsøk på giftmord, som disse personene i «romdrakter» skal gi troverdighet til.

Russland utsettes i dag for en massiv løgn- og diskrediteringskampanje som omfatter alt fra påstander om innblanding i andre lands politiske prosesser til anklager om tildekning av gassangrep og giftmord. Britiske myndigheter har ved hjelp av en absurd historie om et angivelig russisk forsøk på å drepe en tidligere russisk agent bosatt i Storbritannia og hans datter (Skripal-saken) som knapt noen tror på, fremprovosert iskalde internasjonale relasjoner og masseutvisning av diplomater. Hva om man fra russisk side erklærte at man av humanitære grunner ville benåde Frode Berg som en gammel mann vestlig etterretning hadde lurt opp i en affære han selv ikke ante konsekvensene av?

Vestlige land lager skandale ved hjelp av udokumenterte anklager om russisk involvering i giftmord, gassangrep og liknende. Og nettopp i denne situasjonen benåder Russland av humanitære grunner en person som selv har innrømmet å ha vært innblandet i vestlig spionasje rettet mot Russland!

Løgner og renkespill fra den ene siden, og storsinn og tilgivelse fra den andre siden. Kan kontrasten bli større? Og kan det være tvil om hvem som ville vinne den offentlige mening for sin sak?

Frode Berg-saken har gitt russiske myndigheter en gylden mulighet til ved å benåde Berg å vinne den offentlige mening og å diskreditere vestlige regjeringer og den skitne anti-russiske løgnkampanjen de bedriver. Dessverre er det lite sannsynlig at de vil benytte seg av denne muligheten. Alt som har med militære forhold, sikkerhet, spionasje og liknende å gjøre, styres av militære og folk tilknyttet etterretningstjenesten i Russland som i Vesten. Og denne type mennesker har sjelden evnen til å løfte blikket fra sitt snevre fagfelt og å tenke på hva som er egnet til å tjene deres fedrelands interesser i et videre perspektiv.

Les en kommentar til tidligere utenrikskorrespondent Hans-Wilhelm Steinfelds utlegning av Frode Berg-saken her.

Les en kommentar til Skripal-saken her.

Publisert i Annet, Norsk-russiske forhold | Legg igjen en kommentar

Hvor er Sergej og Julija Skripal?

Fremfor å vise bilder av folk i «romdrakter» bør britiske myndigheter oppheve isoleringen av Sergej og Julija Skripal.

Det meste er uklart når det gjelder det påståtte drapsforsøket 4. mars 2018 på den tidligere russiske etterretningsagenten Sergej Skripal og hans datter Julija. En forutsetning for å kunne forholde seg til saken på en fornuftig måte, er at Sergej og Jurija Skripal trer frem for offentligheten, slik at det blir mulig å stille dem spørsmål om hendelsen. Til tross for at både far og datter nå skal være utenfor fare etter det angivelige drapsforsøket, holdes begge imidlertid fremdeles isolert.

Dette har fått russiske myndigheter til å anklage Storbritannia for å ha kidnappet Sergej og Julija Skripal, for på denne måten å dekke over det de betrakter som en falsk-flagg-operasjon for å diskreditere Russland.

Fra russisk side trekkes det frem at Storbritannia har nektet å godta en internasjonal granskning av Skripal-saken, at videoopptak av det angivelige drapsforsøket på Sergej og Julija Skripal ikke har blitt frigjort, og at britiske myndigheter har nektet Sergej Skripals niese, Viktorija Skripal, som ønsket å besøke sine slektninger på sykehuset, innreisevisum til Storbritannia.

Sergej Lavrov bestrider den britiske fremstillingen av Skripal-saken.

Og på en pressekonferanse 14. april– i det som må være den mest sensasjonelle utvikling i Skripal-saken til nå – erklærte Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov, at giftprøven britene hadde sendt inn til analyse til et laboratorium i Spiez i Sveits etter det angivelige drapsforsøket 4. mars, ifølge det sveitsiske laboratoriet ikke innehold den ekstremt farlige giften novitsjok, slik britene har påstått, men den mer ufarlige giften BZ (3-Quinuclidiny benzilate), en ikke-dødelig gift som finnes i arsenalene til flere Nato-land, men som ikke lages i Russland.

Se Lavrovs opptreden på pressekonferansen her.

Det er lett å forstå at man fra russisk side er oppbrakt. Dersom russiske myndigheter hadde beskyldt et vestlig land for å ha forsøkt å drepe en vestlig tidligere agent bosatt i Russland, ville man fra vestlig side ha insistert på en internasjonal undersøkelse, og man ville ha krevd å få snakke med agenten. Og dersom agenten av russiske myndigheter var blitt isolert fra omverdenen, samtidig som agentens nærmeste familiemedlemmer var blitt nektet innreisevisum til Russland, ville man ha skreket opp ikke bare om kidnapping, men om en mulig likvidering.

At det var BZ eller en liknende gift, og ikke novitsjok, som ble benyttet under hendelsen 4. mars, virker rimelig, gitt at både Sergej og Julija Skripal overlevde det angivelige drapsforsøket.

Mye tyder på at hendelsen 4. mars ikke var et drapsforsøk, men en iscenesettelse av noe som skulle se ut som et drapsforsøk ved en ikke-dødelig forgiftning og påfølgende hospitalisering av to personer som i dag er isolert fra kontakt med omverdenen.

Skripal-saken reiser en rekke spørsmål: Hvorfor skulle russiske myndigheter ta sjansen på å lage en diplomatisk skandale ved å prøve å drepe Sergej Skripal og hans datter? Hvorfor ble Skripal i 2010 utlevert til Vesten en spionutveksling dersom han var i besittelse av så viktig informasjon at det var nødvendig å likvidere ham? Hvorfor skulle Russland likvidere en person som var blitt utvekslet mot en russisk spion, slik at hele ordningen med spionutvekslinger ble undergravd? Hvorfor skulle russisk etterretning ha benyttet en sjelden gift som kan spores tilbake til Russland, dersom man hadde bestemt seg for å likvidere Skripal, finnes det ikke andre og mer uproblematiske måter å drepe folk på? Hvorfor overlevde Skripal og datteren dersom noen virkelig prøvde å drepe dem med denne supergiften? Hvorfor anklaget britiske myndigheter umiddelbart Russland for anslaget mot Skripal og hans datter? Hvorfor får ikke omverdenen innsyn i den britiske etterforskningen av det angivelige drapsforsøket?

Skripal-saken er på ingen måte oppklart. Trolig vil saken aldri bli oppklart. Og blir den det, vil det være etter et arbeid som i dag bare så vidt har begynt.

Les om Skripal-saken som løgnen i fri dressur her.

Publisert på Herland Rapporten 17. april og trykket i Friheten 26. april 2018.

Publisert i Annet | 2 kommentarer

Russland forsvarer Syria og freden

”Hegel bemerker et sted at alle store verdenshistoriske begivenheter og personer så å si forekommer to ganger. Han har glemt å tilføye: den ene gangen som tragedie, den andre gangen som farse,” skriver Karl Marx i innledningen til sitt skrift Louis Bonapartes attende brumaire, men ordene kunne like gjerne ha vært brukt som kommentar til rakettangrepet USA, Storbritannia og Frankrike 14. mars gjennomførte mot Syria.

Et folkerettsstridig militært angrep på en suveren stat er en forbrytelse, og ingen farse. Men uansett hvor forkastelig det vestlige angrepet på Syria var, kan det ikke sammenliknes med andre kriger og militæraksjoner vestlige stormakter har stått bak. Det nylig gjennomførte angrepet på Syria kan ikke sammenliknes med gulfkrigene som ødela Irak, likvideringen av Gaddafi-regimet i Libya eller bombekrigen som tvang Serbia til å avstå Kosovo. Sammenliknet med disse krigene som tok livet av titusener av mennesker og førte til enorme ødeleggelser, var angrepet på Syria en farse.

103 raketter skal ha blitt avfyrt mot mål i Syria. Ca 70 av disse skal ha blitt skutt ned av syrisk luftvern, og skaden de øvrige rakettene klarte å utrette, var liten. Ingen mennesker ble drept som en følge av rakettangrepet.

Slik sett var rakettangrepet mot Syria mer en demonstrasjon av vestlig maktesløshet enn av styrke.

Syrisk luftvern.

Hvorfor det vestlige rakettangrepet ikke ble stort annet enn et meningsløst slag i luften er åpenbart. Syria har et rimelig godt luftvern, levert av Sovjetunionen på 1980-tallet. Og toppmoderne russiske luftvernsraketter er dessuten utplassert på syrisk territorium. De vestlige stormaktene våget derfor ikke å sende sine fly inn i syrisk luftrom, slik at rakettene som ble brukt i angrepet, måtte avfyres fra fly og marinefartøyer i Middelhavet, med redusert treffsikkerhet som resultat. Dessuten er det en mengde russiske rådgivere, soldater og militært utstyr i Syria som de vestlige landene av åpenbare grunner ikke tok sjansen på å treffe. Antallet mulige bombemål ble derfor sterkt begrenset. Det er grunn til å legge merke til at det ikke ble gjort noe forsøk på å bombe presidentpalasset i Damaskus.

På 1990-tallet kunne de vestlige landene oppføre seg som om Russland ikke eksisterte, blant annet ved å bruke det tidligere Jugoslavia som skytefelt. I dag har Russland langt på vei gjenetablert sin rolle som stormakt og bruker denne til å forsvare sin allierte Syria og å opprettholde global fred og sikkerhet.

Den andre hovedgrunnen til at det vestlige rakettangrepet ble en parodi på en militæraksjon, er at befolkningen i de vestlige landene ikke ønsker noen krig mot Syria.

Amerikansk demonstrasjon mot krigen mot Syria.

Situasjonen i dag er annerledes enn den var på 1990-tallet. 1990-tallet var menneskerettighetsorganisasjonenes, hatpropagandaens og de såkalte humanitære operasjonenes gylne tidsalder. Den gang trodde befolkningen i de vestlige landene på menneskerettighetsorganisasjoner, aktivistgrupperinger og massemedier som fremførte anklager om massakrer, tortur og liknende. Og de krevde handling for å stanse angivelige overgrep. I dag tror folk heldigvis ikke lenger på skremselshistorier. Tvert imot er reaksjonen på meldinger om massakrer og liknende hos vanlige mennesker i Vesten et oppgitt skuldertrekk: ”Jaså, de – altså vestlige myndigheter – har tenkt å bombe igjen.”

Bare de aller dummeste tror på vestlige massemediers og politikeres påstander om at Assad-regimet skal ha brukt giftgass mot befolkningen i Douma bare noen dager etter at Donald Trump hadde signalisert at han aktet å trekke de amerikanske soldatene ut av Syria, for derved nærmest å tvinge USA til å opprettholde støtten til de syriske opprørerne.

I Europa er folk dessuten utmerket klar over at fortsatt krig i Syria ikke bare er en tragedie for befolkningen, men også betyr tilstrømning av flyktninger. Og de fleste håper derfor at Assad-regimet så snart som mulig får nedkjempet de islamistiske opposisjons- og terroristgrupperingene.

Den mildt sagt lunkne holdningen til fortsatt aggresjon mot Syria hos vanlige mennesker i Vesten er noe vestlige ledere må forholde seg til. Det er grunn til å merke seg at Tyskland ikke deltok i det folkerettsstridige rakettangrepet mot Syria, og at de fleste vestlige land nøyde seg med å uttrykke en forsiktig forståelse for angrepet.

Vi lever i en farlig verden. Vi vil sannsynligvis oppleve nye ”humanitære operasjoner” (les bombekriger). Nye vestlige rakettangrep mot Syria kan på ingen måte utelukkes. Den vestlige støtten til de islamistiske terroristgrupperingene som kjemper mot Syrias lovlige myndigheter, kan bli trappet opp.

Det overveldende flertall av statene og menneskene på jorden fordømmer imidlertid folkerettstridige angrepskriger som den vestlige aggresjonen mot Syria. Og det er fredskreftene – altså stater som Russland, Kina, India, Iran, Brasil og Sør-Afrika – som er i ferd med å bli de sterkeste.

Les om hvorfor Vladimir Putin bør få fredsprisen her.

Les om forrige gang Vesten anklaget syriske myndigheter for å bruke giftgass mot sin egen befolkning her og her.

Publisert på Herland Rapporten 16. april og trykket i Friheten 26. april 2018.

Publisert i Midtøsten, Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar

Løgnen i fri dressur

Tilsynelatende tror britiske myndigheter at disse «romdraktene» skal gi større troverdighet til røverhistorien om drapsforsøket på Sergej Skripal og hans datter.

Historien om drapsforsøket på en tidligere russisk agent som britene for noen uker siden kokte i hop, har nådd Norge, og ført til at norske myndigheter har besluttet å utvise en russisk diplomat, med en ytterligere forverring av det allerede dårlige forholdet mellom Norge og Russland som resultat. En absurd historie som kunne ha vært hentet fra en billig agentroman. Ingen kan tro på den britiske påstanden om at russisk etterretning skal ha forsøkt å drepe den tidligere russiske agenten Sergej Skripal og hans datter ved hjelp av en gift som bare finnes i Russland.

Hvorfor skulle russiske myndigheter ta sjansen på å lage en diplomatisk skandale ved å likvidere en tidligere agent ingen lenger har interesse for? Hvorfor skulle de ha benyttet en sjelden gift som kan spores tilbake til Russland, dersom de hadde bestemt seg for å likvidere den tidligere agenten, finnes det ikke andre og mer uproblematiske måter å drepe folk på? Hvorfor overlevde Sergej Skripal og datteren dersom noen virkelig prøvde å drepe dem med denne supergiften? Hvorfor anklaget britiske myndigheter umiddelbart Russland for anslaget mot Sergej Skripal og hans datter? Hvorfor får ikke omverdenen innsyn i den britiske etterforskningen av det angivelige drapsforsøket? Hvorfor har ikke britene kunnet frembringe annet enn anklager og påstander?

Dette er bare noen av spørsmålene tenkende mennesker må stille til denne saken. Sannsynligvis vet britiske myndigheter at få i utgangspunktet tror på dem. Men det virker som om de har satset på at man kan vinne frem ved hjelp av løgn bare man lyver frekt, aggressivt og i stor skala.

Å prøve å imøtegå denne type løgnkampanjer ved hjelp av logiske argumenter og faktaopplysninger har liten hensikt.

Vladimir Vysotskij.

Det er bedre å gi ordet til den russiske poeten og sangeren Vladimir Vysotskij. Hans ”Ballade om sannheten og løgnen” blir dessverre neppe uaktuell.

 

Sandheden og løgnen

Sandheden gik gennem verden i gyldne klæder

og for de arme og udskudte lyste hun smukt.

Løgnen, den kæltring, han åbnede døren og smisked:

Hvil dig hos mig uden fare, i ære og tugt.

 

Sandheden var så naiv og hun sov med det samme.

Løgnen så på, med to øjne der lyste af fryd.

Knappede bukserne op mens han gik hen til sengen.

Fjernede smilet om munden og tog hendes dyd.

 

Når vi er nøgne som da vi blev sat her i verden

hvem kan se forskel på sandhed og løgn, skreg han højt.

Jeg tar mig ikke af ære og hensyn og anger.

Kvinder er kvinder, de rager mig ikke en døjt.

 

Skål for dit ur og din dagbog og dejlige hofter!

Skål for din dyd, lo han ondt mens han drak af sit glas.

Før du ved af det, så har mine hurtige hænder

stjålet dit tøj, dine smykker og penge og pas.

 

Sandheden vågner og savner de gyldne klæder.

Nøgen og undrende står hun på Løgnens altan.

Skældsord og gademøg kastes som lyn fra en himmel.

Folkets fordømmelse skræmmer, for den er spontan.

 

Jeg er uskyldig, skreg Sandheden højt i sin smerte

mens hun løb spidsrod og slog sig når folk spændte ben.

Tro mig, for Løgnen har stjålet mit tøj og min ære.

Alle de arme og udskudte kastede sten.

 

Sandheden kender vi, hun går i gyldne klæder.

Du er for dum hvis du tror vi kan snydes så let.

Du er forhoret og fuld og en grim gammel tøjte.

Ud af vor by, for her kender vi sandhed og ret.

 

Sandheden græd og bedyred forgæves sin uskyld.

Hun strejfer hvileløst om og er fattig og syg.

Løgnen har stjålet en hest og nu rider han atter

mens han hoverer og indtar sit rige påny.

 

Mange forsøger at kæmpe for sandhed og ære

men finder ud af at Løgnen betaler dem bedst.

Sandheden er ubestikkelig, sart og besværlig.

Nøgen og sky gir hun afkald på gæster og fest.

 

Sikkert kan Sandheden sejre og vinde med tiden

hvis hun vil lyve for sølv og bedrage med skrift.

Løgnen klær mennesker af og han frister os alle.

Se, hvor han bruger din hat, dine bukser og vest.

Se, hvor han stjæler dit ur, dine smykker og guld.

Se, hvor han stjæler din kone, din mand og din hest.

 

Hør Vladimir Vysotskij synge ”Ballade om sannheten og løgnen” her.

Se Jørn Simen Øverli fremføre «Ballade om sannheten og løgnen» her.

Se et intervju der den australske stjernejournalisten John Pilger snakker om anslaget mot Sergej Skripal og hans datter som en ”falsk flagg”-operasjon, her.

Trykket i Friheten 12. april 2018.

Publisert i Annet | 3 kommentarer