Gumanister

I de siste dagene har jeg mottatt eposter og andre henvendelser fra personer som misliker min erklærte støtte til Putin og russiske myndigheter etter den igangsatte russiske militære intervensjonen  mot Ukraina. Noen av reaksjonene har kommet fra personer med utilslørt anti-russiske oppfatninger, for å si det forsiktig. Disse har det vært lett å ignorere. Men det har også kommet negative reaksjoner fra mennesker som på ingen måte kan anklages for å være russofobe.

Dette kan være mennesker som er kritiske til vestlig utenrikspolitikk, som mener at statskuppet i Ukraina i 2014 var galt, som har vært forferdet over Kiev-regimets bombing av Donbass, og som har vært positive til mitt opplysningssenter. Noen av dem har til og med støttet den russiske overtakelsen av Krim. De nå pågående militæroperasjonene i Ukraina, derimot, forferder dem.

Jeg skal ikke hevde at den militære intervensjonen i Ukraina er uproblematiske. Den har kastet to broderfolk, russere og ukrainere, ut i krig med hverandre. Det vil bli en konflikt mellom Russland og Europa, og USAs tilstedeværelse i Europa vil øke. Det vil oppstå et nytt jernteppe. Landene vil ruste opp. Det politiske klimaet vil bli mer tilspisset, både i de vestlige landene og i Russland.

Man bør like fullt spørre hva som var alternativet til den nå igangsatte militære intervensjonen. I åtte år forsøkte Russland å få makthaverne i Kiev til å oppfylle Minsk-avtalene fra 2014–15, som så for seg en løsning av konflikten i Ukraina ved hjelp av desentraliserende reformer. Kiev-regimet saboterte avtalene, og førte samtidig en terrorkrig mot befolkningen i Donbass som har kostet over 4000 sivile livet. De vestlige landene avviste samtlige av Russlands krav om sikkerhetsgarantier i form av ikke-utvidelse av Nato, ikke utplassering av offensive våpen i Øst-Europa og en internsasjonal avtale om ukrainsk nøytralitet. Den ukrainske presidenten, Vladimir Zelenskij, har uttalt at Ukraina vurderer å skaffe seg atomvåpen, noe den tidligere sovjetrepublikken trolig  ville kunne gjøre i løpet av kort tid. Nylig blusset kampene i Donbass opp igjen med masseevakuering av sivilbefolkningen til Russland som resultat.

Hva skulle Putin og den russiske ledelsen gjøre i denne tituasjonen? Vente på at Kiev-regimet som har som erklært hensikt med våpenmakt å tilbakeerobre ikke bare Donbass, men også Krim, hadde skaffet seg atomvåpen? La amerikanerne, med eller uten et ukrainsk Nato-medlemskap, opprette militærbaser og utplassere offensive våpen, for eksempel raketter med kjernefysiske stridshoder, i Ukraina, slik at man fra russisk side ikke ville kunne reagere på et ukrainsk angrep på Krim og halvøyas 2,4 millioner innbyggere uten å risikere en atomkrig med USA?

Kan noen være i tvil om hva som ville skje med befolkningen på Krim dersom dette avskummet skulle få kontroll over halvøya?

Å kreve den type tilbakeholdenhet er et uttrykk for en svermerisk, uansvarlig pasifisme. Kan noen forestille seg redslene befolkningen på Krim ville bli utsatt for dersom halvøya – i ly av ukrainske eller amerikanske atomvåpen – skulle bli erobret av Høyre Sektor?

Denne type pasifisme betegner Nordahl Grieg i Ung må verden ennu være (1938) som gumanisme. Gumanister er personer som vil det gode, i dette tilfelle å beskytte befolkningen på Krim og å redusere faren for atomkrig. Men de er ikke villig til å akseptere virkemidlene som må til for å virkeliggjøre det gode, i dette tilfeller å forhindre at Ukraina får tilgang på atomvåpen.

Sannsynligvis skyldtes den russiske beslutningen om å intervenere militært i Ukraina en kombinasjon av flere faktorer. Putin-kritikere hevder at intervensjonen skyldtes at Putin og kretsen rundt ham er redd for at demokrati og pluralisme skal spre seg til Russland. La oss for argumentets skyld forutsette at de har rett. Men selv en intervensjon gjennomført av en diktator, som eventuelt er i ferd med å miste forstanden, slik enkelte hevder, vil bidra til to ting det er vanskelig ikke å betrakte som positivt: Den vil gjøre slutt på Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Donbass. Og den vil fjerne et regime som har gjort russisktalende til annenrangs mennesker og vedtatt en rekke lover og forordninger for å utrydde russisk språk og kultur.

For meg er det vanskelig å forstå at personer som oppriktig tar avstand fra Kiev-regimets terrorkrig mot Donbass og den nærmest apartheidaktige diskrimineringen av russiskspråklige, tar avstand fra en militær intervensjon som gjør at regimet som har stått for terrorkrigen og diskrimineringen, fjernes.

For meg er slike personer det Nordahl Grieg betegner som gumanister.

Folk dør som en følge av den russiske militære intervensjonen i Ukraina, og boliger og andre objekter ødelegges. Men uansett hvor dramatiske meldinger våre massemedier måtte bringe, er det som nå skjer i Ukraina knapt mer blodig og ødeleggende enn det menneskene i Donbass har måttet utholde i åtte år.

Slutt på terrorkrigen mot Donbass – kombinert med en reduksjon av faren for atomkrig i Europa – for meg er det mer enn god nok grunn til helhjertet å støtte den russiske militære intervensjonen mot dagens ukrainske regime.

Les om et av ofrene for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Donbass, 4-årige Vladislav Dmitriev, her.

Les om hvordan den ukrainske Radaen i 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Publisert i Annet, Ukraina | 3 kommentarer

Kan en deling av Ukraina redde freden?

Det kan bryte ut krig i Europa. Etter de siste dagers opptrapping av Kiev-regimets angrep på de russiskvennlige folkerepublikkene i Donbass, som utløste en masseevakuering av sivilbefolkningen til Russland, så russiske myndigheter seg 21. februar tvunget til å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater og å sende russiske styrker inn i Donbass. Til tv-kanalen Rossija 24 har Russlands utenriksminister Sergej Lavrov uttalt at Russland ikke anerkjenner Ukrainas suverenitet siden det ukrainske regimet grovt undertrykker deler av sin befolkning.

I en tale til det russiske folk forklarte Putin hva som hadde fremtvunget beslutningen om å anerkjenne Donetsk og Lugansk. I tillegg den humanitære krisen i Donbass fremhevet Putin sikkerhetstrusselen et russiskfiendtlig Ukraina utgjorde. Både ved at USA eller Nato kunne utplassere offensive våpensystemer, inklusive kjernevåpen, på ukrainsk territorium, og ved at det ukrainske regimet selv skaffet seg atomvåpen.

Se Putins tale, en bred gjennomgang av forholdet mellom Russland og Ukraina, dubbet til engelsk, her.

På en pressekonferanse 22. februar, knyttet til møtet mellom Putin og den aserbajdsjanske presidenten Ilham Alijev, der flesteparten av spørsmålene dreide seg om Ukraina og krigsfaren, gjentok Putin budskapet om at et Ukraina utstyrt med kjernevåpen var uakseptabelt for Russland. Han sa også at den russiske anerkjennelsen av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk omfattet hele deres territorium, inkludert områder som i dag er kontrollert av ukrainske styrker. Og han erklærte at Ukraina burde demilitariseres, siden det var den eneste garantien for at ukrainsk territorium ikke kunne brukes til aggresjon mot Russland.

Se utdrag fra pressekonferansen, dubbet til engelsk, her.

Ukrainske fascister marsjerer. Er det rart at Russland oppfatter et Ukraina utstyrt med atomvåpen som en uakseptabel sikkerhetstrussel?

Man kan like det eller ikke, men Putin og den russiske ledelsen oppfatter et fiendtlig Ukraina – særlig om landet er i besittelse av atomvåpen – som en uakseptabel trussel. Og et Ukraina utstyrt med atomvåpen er en reell mulighet. Den ukrainske presidenten, Vladimir Zelenskij, har 19. februar i år, på Sikkerhetskonferansen i München, erklært at Ukraina vurderer å oppgi sin kjernevåpenfrie status, samtidig som kompetanse og utstyr fra sovjettiden gjør at landet raskt kan skaffe seg atomvåpen.

Å ta Donbass under russisk beskyttelse fremtvinger ingen demilitarisering av Ukraina og fjerner ikke trusselen om at Ukraina skaffer seg atomvåpen. Tvert imot er det grunn til å tro at den russiske anerkjennelsen av folkerepublikkene i Øst-Ukraina vil få Kiev-regimet til ytterligere å ruste opp og til å øke sine eventuelle bestrebelser for å skaffe seg atomvåpen, eventuelt i samarbeid med sine amerikanske kuratorer. Bare en storstilt invadering av Ukraina og innsettelsen av et russiskvennlig styre, eller en oppdeling av Ukraina i flere små og svake stater, fjerner eller reduserer den militære trusselen et russiskfiendtlig Ukraina ville kunne utgjøre.

Samtidig vil beskyting av Donbass fra ukrainske styrker, som har fortsatt etter den russiske anerkjennelsen av Donetsk og Lugansk, eller forsøk fra folkerepublikkenes side på å gjenvinne kontrollen over hele sitt territorium, kunne føre til full krig mellom Russland og Ukraina.

Tyskland og andre europeiske land – som i likhet med USA ikke har det ringeste ønske om å krige for Ukraina – har fratatt seg selv hva de måtte ha av innvirkning på situasjonen ved å annonsere så omfattende sanksjoner, blant annet i form av en kanselering av den nettopp anlagte Nord Stream 2-gassledningen fra Russland til Tyskland, at de knapt kan trappes ytterligere opp.

Dessuten har den russiske ledelsen utvilsomt regnet med sanksjoner. I sin tale til befolkningen sa Putin rett ut at sanksjoner var noe det alltid ville være, at de knapt hadde noen sammenheng med hva Russland måtte gjøre eller ikke gjøre, og at de sprang ut av Vestens ønske om å ødelegge Russland.

Sannsynligvis er det eneste som kan forhindre en russisk-ukrainsk krig, at Putin og den russiske ledelsen får sikkerhetsgarantier de oppfatter som tilfredsstillende. Det være ved at Ukraina får en internasjonalt garantert nøytral status, ved at landet demilitariseres eller ved en deling av Ukraina i flere stater.

Det Tyskland og Frankrike – som i motsetning til USA og Storbritannia ønsker fred i Europa – kunne gjøre var å ta initiativ til utsendelsen av en felles europeisk-russisk styrke til Øst-Ukraina og gjennomføring av en folkeavstemning om områdets status. Trolig ville et flertall stemme for en omdanning av Ukraina til en føderasjon med internasjonalt garantert nøytral status eller for opprettelsen av en egen østukrainsk stat. Ikke mange ville stemme for fortsatt tilknytning til dagens Ukraina der den styrende eliten forteller dem at de snakker feil språk og har feil kultur.

Men dessverre er det lite som tyder på at det vil komme et slikt initiativ fra Berlin eller Paris.

Les om Putins argumenter for at russere, ukrainere og hviterussere er samme folk her.

Les betraktningene til Sergej Karaganov, en ledende russisk ekspert på utenrikspolitikk, om dagens verden og Russlands muligheter her.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 1 kommentar

Kan lederne i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk tvinge Putin til å skyte tilbake?

Denis Pusjilin, leder for Folkerepublikken Donetsk. Har i likhet med de øvrige østukrainske lederne trolig evne til å handle på egen hånd – og til å presse Putin.

I de siste dagene har det kommet dramatiske meldinger fra Øst-Ukraina: Ukrainske styrker har gjennomført en omfattende beskyting av mål i de russiskvennlige opprørspublikkene i Donbass. I denne situasjonen har ledelsen i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk mobilisert alle menn mellom 18 og 55 år, samtidig som en omfattende evakuering av sivilbefolkningen til Russland har blitt innledet.

Se reportasje på engelsk om situasjonen i Donbass her.

Det meldes at Putin og den franske presidenten Emmanuel Macron har blitt enige om å bestrebe seg på å få til en våpenhvile. Situasjonen er like fullt vanskelig og vil kunne komme ut av kontroll.

Tilsynelatende tar vestlige kommentatorer det for gitt at Putin i dagens spente situasjon har full kontroll over ikke bare det som foretas fra russisk side, men også over de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina, slik at for eksempel evakueringen av sivilbefolkningen i Donbass til Russland er et tiltak den russiske presidenten står bak fordi han mener det tjener hans planer.

Det er trolig en feilvurdering. Opprørsrepublikkene i Donbass er avhengig av russisk støtte for å kunne hevde seg militært overfor den ukrainske sentralmakten. Det gir selvsagt Russland en betydelig innflytelse, men betyr på ingen måte at ledelsen i opprørsrepublikkene ikke kan handle på egen hånd.

Dessuten ignoreres folkemeningen i Russland, som utvilsomt har stor innvirkning på hvordan Putin og kretsen rundt ham handler. Faktisk er Putin og den russiske ledelsen mer forsiktig med å legge seg ut med folkemeningen enn vestlige ledere er, jevnfør hvor opptatt Putin og russiske myndigheter er med å unngå prisøkning på mat, medisiner, bensin og andre basisprodukter.

Beslutningen om allmenn mobilisering og evakuering av sivilbefolkningen til Russland er det faktisk sannsynlig at ledelsen i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk har foretatt på egen hånd, og det er langt fra sikkert at Putin setter pris på beslutningen.

Ved å mobilisere 150 000 russiske soldater på grensen til Ukraina ønsker Putin og den russiske ledelsen utvilsomt å presse Ukraina og de vestlige landene til å oppfylle de russiske kravene om sikkerhetsgarantier, primært i form av en garanti om at Ukraina ikke vil bli opptatt i Nato. Men Putin ønsker ikke en kaotisk situasjon som kommer ut av kontroll og tvinger Russland til å intervenere militært.

Dersom beslutningen om å evakuere sivilbefolkningen i Donbass var et tiltak Putin og den russiske ledelsen stod bak for å legitimere egne handlinger, for eksempel en innmarsj i Ukraina, skulle man ha forventet en forutgående kampanje på russisk statlig tv om ukrainske krigshandlinger mot Donbass og lidelsene dette påførte befolkningen. En slik kampanje har det ikke vært. Det har selvsagt vært en og annen reportasje og melding om beskyting og bombing av sivile mål i Donbass, men ikke noe mer. Først etter at ukrainske styrker innledet de siste dagers beskyting av Donbass og evakueringen av sivilbefolkningen ble innledet, har russiske massemedier rettet sin oppmerksomhet mot den fortvilte situasjonen til befolkningen i Donbass.

For ledelsen i opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina er allmenn mobilisering og evakuering av sivilbefolkningen til Russland en måte å legge press på Putin og den russiske ledelsen på. Målet er i det minste å presse Putin og den russiske ledelsen til å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater, slik at de eventuelt kan bli opptatt i Den russiske føderasjon på linje med Krim. Eller det kan også være å tvinge Putin til å reagere militært på ukrainske styrkers beskyting av Donbass, noe som vil kunne frigjøre ytterligere østukrainske områder fra Kievs kontroll.

Tv-bilder av flyktninger fra Donbass som dette tvinger Putin til å handle.

De østukrainske lederne vet selvsagt at tv-bilder av skremte russisktalende mennesker som har flyktet fra en krigssone, gjør et sterkt inntrykk på nesten alle i Russland, og at dette øker presset mot Putin og den russiske ledelsen for at de må foreta seg noe for å bringe beskytingen av Donbass til opphør.

Vi befinner oss i dag i den situasjon at lokale aktører kan utløse en storkrig i Europa. På den ukrainske – eller kanskje heller den amerikanske – siden er dette ekstremistiske elementer som Høyre Sektor som er de som trolig står bak de siste dagers beskyting av Donbass, eventuelt i samarbeid med amerikansk etterretning og spesialtjenester. At styrker kontrollert av ukrainske myndigheter skulle beskyte Donbass i en situasjon der 150 000 russiske soldater står oppmarsjert på grensen til Ukraina, virker lite trolig. Og på den russiske siden er det ledelsen i opprørsrepublikkene som etter alt å dømme har brukt den ukrainske beskytingen til å øke presset mot Putin ved å beordre mobilisering og evakuering av sivilbefolkningen, for derved å fremtvinge en russisk reaksjon.

Fra et europeisk perspektiv er dette en uholdbar situasjon. Høyre Sektor og amerikanske spesialtjenester som opererer i Ukraina, har europeiske aktører som Tyskland og Frankrike – eller for den saks skyld ukrainske myndigheter – knapt noen kontroll over. Det man kan og bør gjøre fra europeisk side, er å uttrykke forståelse for en innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon.

Etter åtte år med krig og 14 000 drept, hvorav 4000 sivile, er det utenkelig at Donbass igjen skal kunne komme under Kievs kontroll. Befolkningen betrakter seg som russere og ønsker at Donbass skal bli opptatt i Den russiske føderasjon. Økonomisk er Donbass for lengst integrert med Russland.

Et europeisk ja til en innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon ville ikke være noe annet enn en aksept av en allerede foreliggende situasjon som knapt noen tror at vil bli endret.

Men faren for en krig i Europa knyttet til oppløsningen av Ukraina ville bli redusert. Høyre Sektor og andre ytterliggående ukrainske elementer ville neppe våge å beskyte et Donbass som var blitt innlemmet i Russland. Og det ville ikke være noen lokale aktører i Donbass som ville kunne fremprovosere eller forsterke konflikter i form av beskyting av sivile mål eller liknende.

Sammenlikn Donbass med Krim. Etter Krims gjenforening med Russland i 2014 har det ikke blitt utvekslet ett skudd mellom Krim og Ukraina, og Krim er i dag det eneste området i det som en gang var Ukraina, der det er fredelig og normalt. Donbass, derimot, har etter statskuppet i Ukraina i 2014 blitt forvandlet til en krigssone med tusenvis av drepte. Og Donbass er det området i Europa der det er størst fare for at det skal kunne bryte ut en storkrig.

I tillegg til en folkerettslig bindende garanti om at Ukraina aldri vil bli medlem av Nato – som ikke ville være noe annet enn en bekreftelse av en allerede foreliggende situasjon, ikke engang USA er villig til å krige for Ukraina – ville et europeisk svar på dagens spente situasjon derfor være å uttrykke støtte til en innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon på linje med Krim.

Dessverre er det intet som tyder på at Berlin eller Paris vil gi et slikt signal.

Les om møtet mellom Macron og Putin i Moskva 7. februar 2022 her.

Les om hvordan den ukrainske presidenten Vladimir Zelenskij er fanget av sitt eget krigshysteri her.

Publisert på Steigan.no 21. februar 2022.

Publisert i Putin, Ukraina | 2 kommentarer

Er marerittet over for Donbass?

Den 15. februar, samme dag som den tyske forbundskansleren Olaf Scholz ankom Moskva for samtaler med Putin, vedtok Dumaen med 351 mot 16 stemmer, og 1 avholdende, en oppfordring til Russlands president om å anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Lugansk. Betyr det at Donbass vil bli opptatt i Den russiske føderasjon på linje med Krim, og at en hardt prøvet befolkning etter åtte år med krig kan håpe på et normalt liv?

Oppfordringen til presidenten om å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater – som ble foretatt av en Duma der Putins parti, Det forente Russland, har rent flertall – kan forstås på to måter. Den kan bety at Putin har bestemt seg for å anerkjenne Donetsk og Lugansk, for eventuelt å innlemme områdene i Den russiske føderasjon på linje med Krim. Eller hensikten kan være å øke presset mot Kiev-regimet for å få det til å gjennomføre Minsk-avtalene fra 2015. Altså å omdanne Ukraina til en føderasjon med vidtgående selvstyre for regionene, der de russiskvennlige områdene i øst vil kunne blokkere et ukrainsk Nato- og EU-medlemskap.

På pressekonferansen etter samtalene med den tyske forbundskansleren svarte Putin unnvikende da han ble spurt om sitt syn på Dumaens oppfordring til å anerkjenne Donetsk og Lugansk.

Han sa at oppfordringen var et uttrykk for sympatien nesten alle russere hadde med befolkningen i Donbass. Videre sa han at Russland ønsket en politisk løsning på krisen i Ukraina basert på Minsk-avtalene. Samtidig karakteriserte han det som foregikk i Donbass, som folkemord.

Scholz på sin side snakket nesten utelukkende om Minsk-avtalene og fremholdt at det ikke fantes noe alternativ til disse.

Se pressekonferansen etter samtalene mellom Scholz og Putin, dubbet til engelsk, her.

Spørsmålet er om en løsning av krisen i Ukraina basert på Minsk-avtalene lenger er mulig.

Som reaksjon på Dumaens oppfordringen til Putin om å anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Lugansk har den ukrainske Radaen ikke bare vedtatt en erklæring om at Minsk-avtalene ikke lenger er gyldige, men har også besluttet å innføre sanksjoner mot dumarepresentantene som stemte for oppfordringen.

Tyskland, Frankrike og andre stater kan oppfordre Kiev-regimet til å oppfylle Minsk-avtalene, men at Radaen skal fatte de nødvendige vedtak for å virkeliggjøre avtalene virker tilnærmet utenkelig.

USA, Storbritannia og diverse østeuropeiske stater som ønsker en konfrontasjon – eller krig – mellom Russland og Ukraina, vil dessuten støtte ethvert forsøk på å sabotere Minsk-avtalene.

Og slik det politiske klimaet er i Ukraina, risikerer enhver ukrainer som måtte ta til orde for å oppfylle Minsk-avtalene, å bli drept.

Hva gjør Putin da?

Noe må den russiske lederen, for å bevare sin anseelse i befolkningens øyne, kunne hevde å ha oppnådd etter å ha oppmarsjert over 100 000 russiske soldater på grensen til Ukraina.

Russlands krav om at Nato ikke må utvides, og at det ikke må opprettes utenlandske militærbaser eller utplasseres offensive våpen i de østeuropeiske Nato-landene har allerede blitt avvist av USA og Nato.

I en slik situasjon har Putin knapt noe valg; han må etterkomme Dumaens oppfordring til å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater.

Det er dessuten vanskelig å se at det skulle foreligge noe alternativ til å innlemme Donbass i Den russiske føderasjon.

Etter at Kiev-regimet i åtte år har bedrevet en terrorkrig mot befolkningen i Donbass, blant annet i form av nærmest daglig beskytning av bolighus og andre sivile mål, som har kostet flere tusen sivile livet, er det utenkelig at Donbass igjen skulle komme under Kievs kontroll. Tilnærmet alle som bor i Donbass, betrakter seg som russere og ønsker at hjemstedet deres skal bli en del av Russland, og Donbass er dessuten for lengst økonomisk integrert med Russland.

Ved fortsatt å nekte å oppta Donbass i Den russiske føderasjon risikerer den russiske ledelsen at Donbass-befolkningen vil vende seg mot Russland.

En anerkjennelse av Donetsk og Lugansk som selvstendige stater vil trolig utløse vestlige økonomiske sanksjoner.

Men sanksjoner har blitt innført mer eller mindre uavhengig av hva Russland måtte foreta seg eller unnlate å foreta seg, og er primært bestemt av styrkeforholdet mellom Vesten og Russland.

Russland har bevist at landet klarer å leve godt med de vestlige sanksjonene. At Tyskland og andre europeiske land som dekker en tredjedel eller mer av sitt energiforbruk med russisk olje og gass, skulle klare seg dersom det økonomiske samkvemet mellom Russland og Vesten skulle bryte sammen som følge av en sanksjonskrig, virker mer tvilsomt.

Befolkningen i Donbass har lidd nok. Krigen og bombingen må bringes til opphør. La oss håpe at Donbass blir opptatt i Den russiske føderasjon slik at menneskene i området kan leve et normalt liv!

Les om Kasakhstan versus Ukraina her.

Les om et 4-årig offer for Kiev-regimets terrorkrig mot Donbass her.

Publisert på Steigan.no 17. februar 2022.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 2 kommentarer

Var Zelenskij edru under møtet med Macron?

Pressekonferansen etter de politiske samtalene mellom Frankrikes president Emmanuel Macron og Ukrainas president Vladimir Zelenskij i Kiev 8. februar var et underlig skue. Zelenskij, som viste at han følte seg alt annet enn vel, rotet seg inn i usammenhengende betraktninger om en vakker jente og snakket fullstendig uten grunn om en mulig konflikt med Hviterussland. Kommentatorer har spurt om Zelenskij var edru under sitt møte med den franske presidenten.

Macron innledet pressekonferansen med et par obligatoriske fraser om modige ukrainere, majdanopprøret og Ukrainas valg av demokrati. Deretter gikk han over til å snakke om det som uten tvil var budskapet til Zelenskij og den ukrainske ledelsen, nemlig at veien til fred og avspenning var oppfyllelse av de såkalte Minsk-avtalene fra 2015, altså at Ukraina omdannes til en føderasjon med vidtgående selvstyre for regionene.

Minsk-avtalene var en garanti for Ukrainas territorielle eksistens. Putin hadde lovet å oppfylle Minsk-avtalene. Og nå ville Frankrike i samarbeid med Tyskland hjelpe Ukraina med å virkeliggjøre avtalene, erklærte Macron.

Dette var et budskap den ukrainske presidenten satte liten pris på, noe som klart fremgikk av hans kroppsspråk.

Det som har fått kommentatorer til å spørre om Zelenskij var edru under pressekonferansen, var imidlertid hans betraktninger om Ukraina som en vakker jente Russland hadde problemer med å håndtere.

Zelenskij ble spurt om sitt syn på en Putin-kommentar til Minsk-avtalene og Ukrainas manglende vilje til å oppfylle disse, ”Lik det eller ikke, kjære, men du må finne deg i det”. Og han rotet seg da inn i betraktninger om at Ukraina utvilsomt var en vakker jente, men at det var galt av Putin å snakke om sin kjære, for så å gjøre et klossete forsøk på å koble jentehistorien til det han omtalte som ukrainernes tålmodighet og vilje til å forsvare sin suverenitet.

Et annet tegn på at Zelenskij ikke var edru – eller i hvert fall i mental ubalanse – var at han på slutten av pressekonferansen, fullstendig uten grunn, begynte å snakke om at ”en viss hviterussisk person”, formodentlig Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko, skulle ha truet med å kutte oljeforsyningen til Ukraina, men at det var noe som ville ramme Hviterussland mer enn Ukraina. Er det noe Ukraina ikke bør gjøre i dagens situasjon, er det å fornærme Lukasjenko og å skaffe seg en konflikt med Hviterussland.

Se pressekonferansen etter møtet mellom Macron og Zelenskij, dubbet til engelsk, her.

Hvordan skal vi tolke pressekonferansen etter samtalene mellom Macron og Zelenskij? Det som virker åpenbart, er at Macron har krevd at Zelenskij og den ukrainske ledelsen må oppfylle Minsk-avtalene.

Dersom også Tyskland – og EU – stiller seg bak kravet om at Ukraina må oppfylle Minsk-avtalene, betyr det at en europeisk løsning på den siste tids spenninger kan være mulig. Gitt at den fornødne vilje er til stede, kan Paris og Berlin ta saken i egne hender, plassere USA, Storbritannia og krigshissende østeuropeiske småstater på sidelinjen og sørge for at Minsk-avtalene fullt ut gjennomføres. Blir Ukraina omdannet til en føderasjon der de østlige regionene kan blokkere for et Nato- og EU-medlemskap, har Putin fått de sikkerhetsgarantiene han har krevd.

Les om møtet mellom Macron og Putin i Moskva 7. februar 2022 her.

Les om et mislykket toppmøte i fransk-tysk regi i 2019 for å gjøre slutt på konflikten i Ukraina her.

Publisert på Steigan.no 9. februar 2022.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

En franskmann kan snakke

Den 7. februar ankom  Frankrikes president Emmanuel Macron Moskva der han og Putin førte samtaler om det spente forholdet mellom Russland og Vesten, Nato, Ukraina og andre spørsmål. Bortsett fra at partene var enige om at det var nødvendig med fortsatte samtaler, kom det ikke noe ut av møtet.

I den siste tiden har Macron og Putin flere ganger snakket sammen på telefon. Og franske diplomater har i FN og andre sammenhenger opptrådt mindre aggressivt enn andre vestlige lands diplomater. Det gjorde at mange hadde håp om at den franske presidenten under sitt Moskva-besøk ville fremsette forslag til hvordan konflikten mellom Russland og Vesten kunne løses.

Disse forhåpningene ble ikke innfridd. På pressekonferansen etter at de i fem timer hadde snakket sammen gjorde de to statslederne ikke noe annet enn å uttrykke det russiske og det vestlige synet Europas sikkerhetsutfordringer. Putin erklærte at ingen land hadde rett til å fremme sin sikkerhet på bekostning av andre lands sikkerhet, og at et ukrainsk Nato-medlemskap var uakseptabelt for Russland. Og Macron erklærte at alle land hadde rett til selv å bestemme hvilke allianser de ville slutte seg til, og at Russland ikke hadde rett til å nekte Ukraina å bli medlem av Nato.

Disse oppfatningene kunne ha vært oppsummert i løpet av 5–10 minutter, men pressekonferansen varte i ca en time. Det skyldtes at Macron snakket veldig mye, og at han pakket sin avvisning av Putins krav inn i en masse ord om felles sikkerhet, Russland som en del av Europa, behovet for dialog og liknende.

Se Macrons og Putins pressekonferanse, dubbet til engelsk, her.

Møtet mellom Macron og Putin kan tolkes på to måter. Den kanskje mest realistiske fortolkningen er at Macron har valgt, eller blitt presset til, ikke å tilby et alternativ til Washingtons og Londons aggresjon, at situasjonen er fastlås, og at det er fare for krig i Europa. En annen og mer optimistisk fortolkning er at de to statslederne neppe hadde sett noen grunn til å møte hverandre dersom det ikke forelå noe grunnlag for kompromiss, og at de under sin fem timer lange samtale må ha gjort noe mer enn å konstatere at de var fundamentalt uenige.

Nettopp det forhold at Macron valgte å pakke sitt nei til Putins krav inn i så mange ord at det nesten var vanskelig å følge med på hva han snakket om – kombinert med hans og Putins nærmest demonstrativt vennlige opptreden – gir håp om at det foreligger et grunnlag for kompromiss, som vil kunne videreutvikles gjennom fortsatte samtaler og forhandlinger. Noe av svaret vil vi trolig få allerede 8. februar da Macron skal møte Ukrainas president Vladimir Zelenskij i Kiev. Krever Macron at ukrainske myndigheter må oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015, og dermed muliggjøre en politisk løsning på krisen i Ukraina, vil det være et godt tegn.

Kanskje var en franskmann – en som kan si veldig mye uten å forplikte seg til noe som helst, men som heller ikke smeller igjen noen dører – den rette til å snakke med Putin i dagens spente situasjon?

Paris og Moskva har for øvrig en tradisjon for å samarbeide, også i nyere tid. I 2008, da et georgisk angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia hadde utløst en russisk-georgisk krig, fremforhandlet den franske presidenten Nicolas Sarkozy en våpenhvileavtale. I 2015 tok Frankrike og Tyskland initiativ til Minsk-avtalene for å løse konflikten i Ukraina – og samtidig å gjøre slutt på det spente forholdet og sanksjonskrigen mellom Vesten og Russland. Og siden 2015 har Paris og Berlin, med vekslende hell, forsøkt å bidra til en europeisk løsning på det konfliktfylte forholdet mellom Kiev, de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina og Moskva.

Les om et mislykket toppmøte i fransk-tysk regi  i 2019 for å gjøre slutt på konflikten i Ukraina her.

Les om hvordan Europa har latt USA definere hva som er europeiske interesser, med fare for krig i Europa som resultat, her.

Publisert på Steigan.no 8. februar og trykket i Friheten 17. februar 2022.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 2 kommentarer

En sentraleuropeisk de Gaulle

– De gangene det var konflikt mellom Øst og Vest, var vi i Sentral-Europa alltid de som tapte. De lange årene med kald krig innebar mye lidelser for Ungarn. Derfor er vi i Sentral- og Øst-Europa opptatt av å redusere spenningene mellom Øst og Vest og å gjøre hva vi kan for å unngå kald krig og spenninger. Vi trenger samtaler og forhandlinger, og jeg ser positivt på samtaler mellom Russland og våre vestlige allierte.

Ordene tilhører Ungarns statsminister Viktor Orbán, som 1. februar møtte Putin i Moskva. Møtet mellom den russiske presidenten og den ungarske statsministeren førte ikke til noen løsning av konfliktene mellom Russland og Vesten og det betente Ukraina-spørsmålet. Alt Orbán hadde å tilby i forhold til dette problemkomplekset, var hva han kalte den ungarske modellen, nemlig at et land kunne være medlem av Nato og EU og samtidig ha et godt forhold til Russland.

At statsministeren i Ungarn, et middels stort land med 9,7 millioner innbyggere, skulle løse konfliktene mellom Russland og Vesten var det ingen som hadde forventet. Det oppsiktsvekkende var at den ungarske statsministeren drog til Moskva og på egen hånd hadde samtaler med Putin i en situasjon der Washington og Brussel krever at medlemmene av Nato og EU opptrer som en blokk.

Den ungarske statsministeren tillot seg dessuten å være kritisk mot de vestlige økonomiske sanksjonene mot Russland og sanksjonskrigen de har utløst:

– Til tross for sanksjonene har russisk økonomi klart seg bra. Ser du på tallene, oppdager du at russisk økonomi er mye sterkere enn Vesten liker å tro. [- – -] Sanksjonene har faktisk skadet Ungarn mer enn Russland. Russland har klart å finne erstatninger på områder der vi tidligere solgte våre varer, så vi tapte dette markedet. [- – -] Sanksjoner er et virkemiddel som er dømt til å mislykkes. Jeg tror ikke sanksjoner er akseptabelt, det være seg overfor Russland eller andre land.

Se pressekonferansen etter møtet mellom Putin og Orbán, dubbet til engelsk, her.

Hva kan forklare den ungarske statsministerens vilje til å trosse Washington og Brussel og å dra til Moskva for å møte Putin?

En del av svaret er opplagt at Orbán ønsker å fremme ungarske økonomiske interesser, ikke minst i form av tilgang til russisk gass på gunstige vilkår. I Ungarn er man dessuten oppbrakt over ukrainifiseringspolitikken til dagens ukrainske regime, som rammer den ungarske minoriteten i Ukraina. Og den ungarske statsministeren, som selv har et anstrengt forhold til EU og trues av sanksjoner, ønsker utvilsomt å vise Brussel at Ungarn har venner utenfor EU landet om nødvendig kan knytte seg nærmere til.

Ungarn og Russland samarbeider i dag rimelig godt. Til tross for de økonomiske sanksjonene mellom EU og Russland økte handelen mellom Ungarn og Russland i 2021 med 30 prosent, og kom opp i 5,3 milliarder dollar. Gjensidige investeringer utgjorde nesten 1 milliard dollar. Over 80 prosent av Ungarns gassforbruk dekkes ved import fra Russland, og 55 prosent av oljeforbruket. En kontrakt inngått i 2021 sikrer Ungarn tilgang på russisk gass til under markedspris frem til 2037. Russland forsyner ungarske kjernekraftverk med brensel. Ungarn var det første land som anerkjente den russiske korona-vaksinen Sputnik V, og landet har kjøpt 2,5 millioner doser av vaksinen. En fabrikk for å produsere Sputnik V skal bygges i Ungarn.

Orbán og Putin trives åpenbart i hverandres selskap. Den ungarske statsministerens besøk i Moskva var 12. gang de to statslederne møttes.

Ungarn vil ikke bryte med Nato og EU. For Ungarn betyr handel og annet økonomisk samarbeid med Tyskland og andre vestlige land langt mer enn samarbeidet med Russland. Historisk sett har forholdet mellom Ungarn og Russland ikke vært særlig godt. I 1849 hjalp tsar Nikolaj I den østerrikske keiseren med å slå ned et nasjonalt opprør i Ungarn. Ungarn og Russland var motstandere i to verdenskriger. I 1956 slo sovjetiske stridsvogner ned et opprør i Ungarn.

Charles de Gaulle (1890-1970). Fransk statsleder som drømte om et Europa fra Atlanterhavet til Ural, som trodde på nasjonalstaten og skaffet seg sine egne atomvåpen, og som tok Frankrike ut av det militære samarbeidet i Nato.

Viktor Orbán er imidlertid en pragmatisk politiker som, til tross for at han definitivt er nasjonalist, ikke vil la sin handlefrihet begrenses av historie eller ideologi, som setter egne nasjonale interesser først, og som insisterer på det enkelte lands rett til selv å bestemme sine samarbeidspartnere.

Denne viljen til å forsvare egne interesser og til om nødvendig å bevege seg utenfor opptrukne blokkgrenser gjør at Viktor Orbán må kunne karakteriseres som en sentraleuropeisk Charles de Gaulle.

Les om Putins statsbesøk i Ungarn i 2019 her.

Les om den russiske utenriksministeren Sergej Lavrovs betraktninger om vår tids verden og russisk utenrikspolitikk her.

Publisert på Steigan.no 2. februar 2022.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 2 kommentarer

Zelenskij fanget av sitt eget krigshysteri

Den 27. januar snakket  USAs president Joe Biden og Ukrainas president Vladimir Zelenskij sammen på telefon. Under samtalen skal Biden ha advart Zelenskij om at et russisk angrep på Ukraina var uunngåelig, og Zelenskij skal ha svart at han ikke var overbevist om at det ville bli noe angrep, og bedt Washington om ikke å frembringe panikk.

Denne telefonsamtalen er interessant. De anti-russiske kreftene som kuppet seg til makten i Ukraina i 2014, har konsekvent søkt konfrontasjon med Russland, fremstilt seg selv som Europas forpost mot asiatisk barbari og avvist ethvert forsøk på å løse konflikten med de opprørske russiskvennlige regionene i Øst-Ukraina ved hjelp av politiske virkemidler, for eksempel ved å oppfylle Minsk-avtalene fra 2015. Tilsynelatende har Kiev-regimets taktikk for å gjøre seg interessant for hva det betrakter som vestlige partnere – og å tiltrekke seg vestlige gaver og lån – vært å gjøre sitt ytterste for å opprettholde et spent forhold til Russland gjennom utallige provokasjoner, for derved å overbevise de vestlige landene om at hadde det ikke vært for Ukrainas motstand mot russisk aggresjon, hadde russiske stridsvogner stått i Warszawa og Berlin.

Etter åtte år med aggresjon og provokasjoner – kombinert med trusselen om et ukrainsk Nato-medlemskap – har Russland fått nok. Landet krever garantier for at Ukraina aldri skal bli medlem av Nato, og for å sette makt bak kravet er 150 000 russiske soldater oppmarsjert på grensen til Ukraina. Krigen Kiev-regimet tilsynelatende har gjort hva det kunne for å frembringe, kan bli virkelighet.

For Ukraina, et land som allerede er mer eller mindre i oppløsning, er dette en katastrofe. Frykten for en russisk invasjon skal ha ført til en kapitalflukt fra Ukraina på 12,5 milliarder dollar bare i løpet av de siste ukene, gullreservene tømmes i et fortvilet forsøk på å stabilisere grivnaen, folk hamstrer dollar, forsikringsselskaper nekter å forsikre utenlandske firmaer som arbeider i Ukraina, prisen på brød og bensin har økt kraftig, og det finnes ikke penger til å kjøpe gass.

Tilsynelatende vil Putin kunne frembringe et fullstendig ukrainsk sammenbrudd bare ved å ha de russiske soldatene oppmarsjert på grensen til Ukraina i noen måneder.

Sannsynligheten for at det virkelig blir et russisk angrep på Ukraina er liten. Det ville innebære en farlig krig, nødvendiggjøre en okkupasjon av ukrainske områder, drive europeerrne i hendene på USA og resultere i kraftige politiske og økonomiske sanksjoner mot Russland.

Zelenskij har derfor utvilsomt rett når han sier at han ikke tror det vil bli noe russisk angrep, og når han advarer mot panikk som den virkelige trusselen og oppfordrer folk til å leve mest mulig normalt.

Man skulle tro at USA og andre vestlige land som hevder at de er Ukrainas venner, i dagens situasjon ville gjøre hva de kunne for å hjelpe Zelenskij med å motarbeide panikk. De gjør imidlertid det motsatte.

I de siste dagene har det kommet meldinger om at USA og andre vestlige land er i ferd med å evakuere sine ambassadeansatte og deres familiemedlemmer fra den ukrainske hovedstaden. Samtidig har vestlige massemedier kommet med dramatiske påstander om at Russland er i ferd med å stenge sin ambassade i Kiev, at landet har opprettet felthospitaler langs grensen til Ukraina med mer.

Kombinert med vestlige våpenleveranser til Ukraina kan dette vanskelig oppfattes på en annen måte enn at USA, Storbritannia og andre land gjør hva de kan for å fremprovosere en militær konfrontasjon mellom Ukraina og Russland, eller i det minste for å overbevise omverdenen om at det er en alvorlig konflikt mellom Ukraina og Russland som når som helst kan resultere i full krig.

At resultatet av dette krigshysteriet vil kunne bli Ukrainas fullstendige sammenbrudd ser ikke ut til å bekymre ledelsen i disse landene.

Zelenskij kunne gjøre slutt på krigshysteriet på dagen. Han kunne dra til Moskva og inngå en avtale med Putin. Han kunne erklære at Ukraina, i likhet med Sveits, var villig til å forplikte seg til evig nøytralitet og alliansefrihet. Han kunne bruke sitt flertall i Radaen til å drive igjennom en full oppfyllelse av Minsk-avtalene og dermed omdanne Ukraina til en føderasjon med vidtgående selvstyre for regionene. Han kunne innstille undertrykkelsen av russisk språk og kultur og skape et Ukraina for alle, slik han lovet sine velgere. Da ville de russiske soldatene bli trukket tilbake, spenningene ville opphøre, og Ukraina kunne forsøke å bli et normalt land igjen.

Zelenskij er imidlertid fanget av sin egen krigsretorikk, som han, i likhet med forgjengeren, krigspresidenten Petro Porosjenko, tydde til fra det øyeblikk han inntok presidentpalasset, av konkurrerende nasjonalistiske politikere og partier, av ekstremistiske elementer som Høyre Sektor – og av den ukrainske dypstaten.

Hvordan denne dypstaten fungerer fikk vi nylig et eksempel på da Washington Post kunne avsløre at ukrainske etterretningstjenester var i ferd med å transportere hemmelige dokumenter fra Kiev til Vest-Ukraina: «Ukrainian intelligence has moved sensitive files and equipment out of its headquarters in the capital to safe locations in the west of the country, according to officials familiar with the matter who, like others spoke on the condition of anonymity to discuss sensitive operations.» Om noe er egnet til å skape panikk og krisestemning, er det nettopp denne type meldinger om at sentrale statsinstitusjoner er i ferd med å flykte fra hovedstaden.

At Zelenskij og kretsen rundt ham skal være kilden til disse opplysningene er lite trolig siden de vanskeliggjør deres bestrebelser for å overbevise den ukrainske befolkningen om at de har situasjonen under kontroll, og at det ikke blir noen krig. Det er langt mer sannsynlig at det er folk i den ukrainske etterretningen, eller deres amerikanske kuratorer, som har lekket denne informasjonen.

Hvem arbeider ukrainsk etterretning for? Ukrainske myndigheter som er nødt til å bekjempe krigshysteriet de selv har frembrakt for at Ukraina ikke skal gå fullstendig i oppløsning? Eller USA som har alt å vinne på en konflikt – eller krig – mellom Ukraina og Russland som vil drive Europa i hendene på USA, forsterke de vestlige sanksjonene mot Russland og vanskeliggjøre et samerbeid mellom Europa og Russland?

Les om en mislykket ukrainsk-amerikansk spesialoperasjon i Hviterussland her.

Les om hvordan Vladimir Zelenskij ved sin innsettelse som president i 2019 lovet å gjøre slutt på krigen i Donbass her.

Publisert på Steigan.no 31. januar og trykket i Friheten 17. februar 2022.

Publisert i Ukraina | 3 kommentarer

Vil Putin anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Lugansk?

USA og de vestlige landene har avvist Russlands krav om garantier for at Ukraina, Georgia og andre tidligere sovjetrepublikker ikke blir opptatt i Nato. Hva gjør Putin i denne situasjonen? Et mulig svar fra russisk side, som har blitt diskutert av både russiske og ukrainske kommentatorer,  er en anerkjennelse av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, der befolkningen i 2014, etter statskuppet i Kiev, stemte for løsrivelse fra den ukrainske sentralmakten.

Et ukrainsk Nato-medlemskap eller utplassering av offensive våpensystemer i Ukraina er uakseptabelt for den russiske ledelsen. I en situasjon der de vestlige landene nekter å gi de nødvendige sikkerhetsgarantier, tvinges Russland til å handle.

Et russisk angrep på Ukraina virker lite sannsynlig. Det ville innebære krig og okkupasjon av Ukraina, drive de europeiske landene i armene på USA og utløse omfattende økonomiske sanksjoner.

Alternativet til et angrep på Ukraina er å handle på en måte som enten umuliggjør ukrainsk tilnærming til Vesten, eller som får Kiev-regimet eller ekstremistiske ukrainske elementer til å utløse en væpnet konflikt med Russland.

I så fall vil en russisk annonsering av at man vil anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Lugansk kunne være et hensiktsmessig tiltak.

Den russiske ledelsen kan erklære at dersom Kiev-regimet ikke i løpet av en kort tidsfrist – for eksempel en måned – fullt ut gjennomfører Minsk-avtalene fra 2015, vil Russland anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Lugansk.

Minsk-avtalene forutsetter at Ukraina omdannes til en føderasjon med vidtgående selvstyre for regionene – folkerepublikkene Donetsk og Lugansk skal etter en gjeninnlemmelse i Ukraina til og med ha rett til å ha sine egne væpnede styrker i form av en folkemilits. Blir Minsk-avtalene gjennomført, vil de russiskvennlige områdene i sør og øst kunne blokkere ikke bare et ukrainsk Nato-medlemskap, men også en tilknytning til EU og andre vestlige organisasjoner. Dermed vil Russland ha de sikkerhetsgarantiene landet trenger i forhold til Ukraina.

Les om Ukrainas historie, statskuppet i 2014 og Minsk-avtalene.

Sannsynligvis vil den ukrainske ledelsen nekte å etterkomme et russisk krav om å oppfylle Minsk-avtalene, slik den har sabotert enhver etterlevelse av avtalene siden 2015. Gitt det politiske klimaet i dagens Ukraina ville en president eller politiker som tok til orde for å oppfylle Minsk-avtalene, dessuten risikere å bli drept av Høyre Sektor eller liknende ekstremistmiljøer.

Minsk-avtalene er imidlertid folkerettslig bindende siden FNs Sikkerhetsråd har pålagt avtalepartene, Ukraina og folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, å etterleve dem (UNSC 2202, 17. februar 2015). Ved å kreve at Ukraina oppfyller Minsk-avtalene gjør ikke Russland noe annet enn å kreve at landet oppfyller en folkerettslig bindende avtale det selv har undertegnet.

Sannsynligvis vil mange europeiske land i en slik situasjon legge press på Kiev-regimet for at det skal oppfylle Minsk-avtalene og dermed forhindre en mulig krig i Europa. Minsk-avtalene var tross alt noe to europeiske stormakter, Tyskland og Frankrike, sørget for at ble fremforhandlet for å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina og å avslutte konflikten mellom Vesten og Russland.

Et russisk krav om en snarlig oppfyllelse av Minsk-avtalene, kombinert med en trussel om å anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, vil dessuten kunne fremprovosere et angrep på Donbass fra ukrainske regjeringsstyrker eller ekstremistiske elementer som Høyre Sektor. Og dersom det er Ukraina som angriper, vil Russland kunne svare med omfattende militæraksjoner og annektering av østukrainske områder uten å møte motstand fra et samlet Vesten. Tvert imot er det grunn til å tro at flere europeiske land etter en ukrainsk-russisk krig frembrakt av ukrainsk dumhet ville vise forståelse for en innlemmelse av i det minste folkerepublikkene Donetsk og Lugansk i Russland, slik at disse opphørte å være en kilde til nye ukrainsk-russiske kriger.

Putin er en overraskelsenes mann. Ingen vet hvordan han og den russiske ledelsen vil reagere på de vestlige landenes manglende vilje til å ta hensyn til russiske interesser og krav om sikkerhetsgarantier. Et krav om forbeholdsløs oppfyllelse av Minsk-avtalene – kombinert med en trussel om å oppta Donetsk og Lugansk i Den russiske føderasjon dersom kravet ikke etterkommes – vil imidlertid være noe de vestlige landene vil ha problemer med å svare på, og som trolig vil splitte dem. Det er derfor grunn til å tro at dette er en reaksjon som nøye vurderes av den russiske ledelsen.

Les om hvordan Putin har garantert for Donbass’ frihet og sikkerhet her.

Les om hvordan Donbass knyttes stadig tettere til Russland her.

Publisert på Steigan.no 24. januar og på ABC Nyheter 25. januar og trykket i Friheten 3. februar 2022.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 1 kommentar

Terrorangrepet mot Kasakhstan slått ned; Russland styrker seg i Sentral-Asia

Toqajev taler til nasjonen 7. januar 2022.

”Fra utlandet kommer det oppfordringer til å føre forhandlinger for å løse problemene på en fredelig måte. For noe tøv! Hvilken form for forhandlinger kan man føre med mordere? Vi har å gjøre med bevæpnede banditter, både lokale og utenlandske. De må elimineres, og det vil snart bli gjort.” Ordene stammer fra fjernsynstalen Kasakhstans president Qasym-Zjomart Toqajev 7. januar, i etterkant av nedslåingen av terrorangrepet 4. og 5. januar, holdt til nasjonen.

Toqajevs tale – kombinert med opplysninger om hvem som har blitt arrestert etter terrorangrepet – gjør at det i dag virker rimelig klart hva som foregikk da bevæpnede bander herjet i Almaty og andre byer i Kasakhstan.

Ifølge presidenten skal tusener av væpnede aktivister – ledet av et kommandosenter og støttet av spesialister på manipuleringog desinformasjon – ha deltatt i godt forberedte terroraksjoner i Almaty og andre byer der hensikten har vært å tilrive seg makten ved å besette offentlige bygninger og militære objekter.

Se et utdrag fra Toqajevs tale, dubbet til engelsk, her.

I etterkant av terrorangrepet har Karim Massimov – leder for Det nasjonale sikkerhetsråd og tidligere statsminister og en støttespiller for tidligere president Nursultan Nazarbajev – blitt arrestert og anklaget for høyforræderi.

Også kasakhiske nasjonalister, heriblant organisatorene av såkalte språkpatruljer som har trakassert russiskspråklige, har blitt pågrepet, og sikkerhetsstyrker og politi jakter nå på najonalister og islamister.

Biler, butikker og annen privat eiendom ble påtent, plyndret eller ødelagt under terrorangrepet.

Tilsynelatende var terrorangrepet 4. og 5. januar et forsøk fra Massimov og andre som var blitt plassert i høytstående stillinger under Nazarbajev, på å frata Toqajev makten. Og som en del av kuppforsøket har nasjonalister og islamister, heriblant utlendinger, blitt brukt til å angripe offentlige institusjoner og bygninger, samtidig som de har fått frie hender til å plyndre.

Støtte fra Massimov og andre innehavere av nøkkelposisjoner i sikkerhetstjenesten og statsapparatet forklarer hvorfor det vidtomfattende terrorangrepet ikke ble avslørt av relevante sikkerhetstjenester, og hvorfor spesialstyrker ikke ble satt inn mot terroristene i de første timene av angrepet, slik at terroristene uten nevneverdig motstand kunne besette strategisk viktige objekter.

Hvorvidt vestlige etterretningstjenester har vært innblandet i terrorangrepet er pr i dag uklart.

Møte mellom Karim Massimov og Mike Pompeo 26. april 2019.

Tilsynelatende har Massimov hatt gode kontakter til amerikanske myndigheter. Blant annet møtte han 2019, da han var sjef for den kasakhstanske etterretnings- og sikkerhetstjenesten, den daværende amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo; og under møtet skal Massimov, som selv er uighur, ha diskutert behandlingen av uighurene i Kina med den amerikanske utenriksministeren.

Det er også en kjent sak at et stort antall amerikanske fond og organisasjoner for såkalt demokratibygging har virket i Kasakhstan, og at en vesentlig del av deres virksomhet har bestått i å pleie forbindelsene til kasakhiske nasjonalister.

Russland har utvilsomt styrket sin posisjon som følge av det mislykkede terrorangrepet mot Kasakhstan.

I sin tale til nasjonen 7. januar takket Toqajev Russland og de øvrige medlemmene av Den kollektive sikkerhetspakt, militæralliansen mellom Russland og de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene, for å ha bistått kasakhstanske myndigheter med å undertrykke terrorangrepet. Og han rettet også en varm takk til den kinesiske ledelsen. De vestlige landene, derimot, som tilsynelatende har oppfordret til dialog som løsning på krisen i Kasakhstan, avskrev han som allierte og støttespillere med sin fastslåing av at det var uaktuelt å forhandle med terrorister.

Det er grunn til å tro at terrorangrepet mot Kasakhstan har tjent som en vekker ikke bare for den kasakhstanske ledelsen, men også for ledelsen i de øvrige asiatiske tidligere sovjetrepublikkene om at det å knytte seg til Vesten og å la vestlige demokrati- og menneskerettighetsorganisasjoner få utfolde seg innebærer en betydelig sikkerhetsrisiko, og at vestlige menneskerettighetsaktivister heretter vil få langt mindre spillerom. Etter det amerikanske sammenbruddet i Afghanistan er det dessuten bare Russland, og eventuelt også Kina, som kan beskytte de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene mot islamisme og andre former for ekstremisme.

Den kollektive sikkerhetspakt, som har blitt avskrevet som en papirtiger, viste seg å være en effektiv militærallianse som i løpet av få timer lyktes i å mobilisere styrker fra medlemsstatene til å slå ned terrorangrepet mot Kasakhstan.

Under de kommende forhandlingene med USA og Nato om et europeisk sikkerhetsarrangement vil Russland kunne opptre ikke bare som forsvarer av egne interesser, men også som forsvarer av interessene til en eurasisk blokk av stater, organisert i Den kollektive sikkerhetspakt.

Les om terrorangrepet mot Kasakhstan her.

Les om russisk usikkerhet etter Talibans makterobring i Afghanistan her.

Publisert på Steigan.no 10. januar 2022.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | 2 kommentarer