Hvorfor får ikke vi bli en del av Russland?

Fra valget i Lugansk i 2018. Bildet er allerede offentliggjort av russiske massemedier, og det har derfor ingen hensikt å skjule ansiktene til velgerne.

Nylig var jeg i Folkerepublikken Lugansk som observatør ved president- og parlamentsvalget 11. november. Jeg fikk mange inntrykk under oppholdet i Lugansk. At befolkningen oppfatter dagens ukrainske regime som aggressor og fiende, og at nesten alle ønsker å bli en del av Russland er det ingen tvil om. Det er vanskelig å forestille seg at området igjen skal kunne komme under Kievs kontroll.

I forkant av valget ble vi utenlandske observatører vist stedet der ca 800 ofre for Kiev-regimets bombardering av Lugansk sommeren 2014 er begravet. Vi ble forklart at det var nødvendig å opprette en improvisert massegrav i utkanten av byen, og at de fleste av ofrene er uidentifiserte.

Massegraven der 800 ofre for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Lugansk er begravet. «Vi glemmer ikke og tilgir ikke.»

Ved gravstedet er det satt opp en minnetavle med påskriften ”Vi glemmer ikke og tilgir ikke”. Ordene uttrykker hva nesten alle i Donbass mener om dagens ukrainske makthavere.

Å besøke gravstedet var en sterk opplevelse. Jeg gjorde det jeg oppfattet som det eneste anstendige, å be om tilgivelse for at norske myndigheter støtter det kriminelle regimet som står bak drapene, og å forsikre om at vanlige nordmenn ikke vet noe om Kiev-regimets forbrytelser mot befolkningen i Øst-Ukraina.

Se meg be om unnskyldning for at norske myndigheter støtter fascistregimet som står bak drapene på tusener av mennesker i Donbass, her.

Vi ble også vist administrasjonsbygningen i sentrum av Lugansk der 8 personer ble drept og flere titalls skadet da et ukrainsk krigsfly 2. juni 2014 skjøt raketter mot bygningen. Ifølge våre verter var det denne hendelsen som overbeviste folk om at Kiev-regimet hadde til hensikt å drepe eller å fordrive dem, og at det derfor ikke var noe alternativ til å gripe til våpen for å forsvare seg.

Selve valget var primært en demonstrasjon av viljen til uavhengighet og ønsket om å bli opptatt i Den russiske føderasjon. Da observatørgruppen jeg var medlem av ankom det første valglokalet like etter at det var blitt åpnet, stod folk allerede i kø for å stemme. I løpet av dagen besøkte vi flere valglokaler, og overalt så vi en mengde mennesker avgi sin stemme. En slik iver etter å stemme har jeg aldri vært vitne til ved et norsk valg.

Jeg spurte flere titalls velgere hvorfor de deltok ved valget, og svarene jeg fikk var av typen ”For at det skal bli fred”, ”For at mine barn og barnebarn skal få et bedre liv” og ”For å vise at vi vil være en del av Russland”.

Selve valget var som et norsk valg. Velgerne måtte legitimere seg og ble krysset av på manntallslister, utdelingen av stemmesedler var strengt kontrollert, og valget foregikk i lukkede båser. Det eneste bruddet på god valgskikk jeg var vitne til, var det et tysk tv-team som stod for. På en pågående og aggressiv måte stilte tv-journalisten provoserende spørsmål til folk i håp om å få dem til å si noe negativt om valget, og tv-teamet forsøkte også å ta nærbilder av velgerne.

Selv tok jeg flere bilder fra valglokalene jeg besøkte. Men etter henstilling fra valgstyret fotograferte jeg folk bakfra. Oppfordringen til ikke å fotografere velgere på en identifiserbar måte skyldtes at Kiev-regimet ikke bare hadde truet organisatorene av valget med livstids fengsel, men også hadde erklært at det ville inndra pensjonen til personer som stemte ved valget.

Valgutfallet var som forventet. Fungerende president Leonid Pasetsjnik, som har bakgrunn fra sikkerhetstjenesten og regnes som handlekraftig og ukorrupt, ble valgt til nytt statsoverhode med 68 prosent av de avgitte stemmene og et fremmøte på 77 prosent.

Jeg vet ikke hvordan valgkampen i forkant av valget har vært, om mediedekningen har vært rettferdig eller hvordan stemmene ble talt opp etter valget. Det jeg kan si – og som jeg gav uttrykk for i intervjuer med lokale massemedier – er at et stort antall mennesker av fri vilje deltok ved valget, at folk betrakter Kiev-regimet som en fiende, og at det er et sterkt ønske om å bli en del av Russland. Dessuten er det – slik jeg også fremholdt overfor massemedia – fullstendig uakseptabelt at myndighetene i et land truer med livsvarig fengsel, inndratt pensjon og andre straffetiltak for å skremme folk fra å gi uttrykk for sin vilje.

Se meg uttrykke min støtte til at befolkningen i Donbass må få oppfylt sitt ønske om å bli en del av Russland, her.

Et klart inntrykk fra besøket i Donbass er at det er betydelig frustrasjon over at Putin og den russiske ledelsen ikke har vært villig til å innlemme området i Den russiske føderasjon, slik Krim ble våren 2014. Det er også frustrasjon over at Moskva har satt ned foten i forhold til tiltak lokale ledere ønsker å gjennomføre, for eksempel å nasjonalisere fabrikker og virksomheter. Mange bedriftseiere flyktet i 2014 til Kiev, og deres fravær gjør det vanskelig å drive virksomhetene. Lokale ledere vil nasjonalisere virksomhetene, men den russiske ledelsen har bare latt dem midlertidig overta driften – trolig fordi nasjonalisering er noe som skremmer russiske oligarker.

Fagforeningene er for øvrig sterke i Donbass, og det lokale statsapparatet minner nærmest som en forlengelse av fagforeningsapparatet.

Lugansk virker som en moderne og veldrevet by. Butikkene er fulle av varer. Men lønninger og pensjoner er lave. En gjennomsnittlig månedslønn er på 8–9 000 rubler (11–1200 kroner), og pensjonene er på 2–3 000 rubler 8 (3–400 kroner).

Det ukrainskspråklige teater i Folkerepublikken Lugansk. Sammen med en tysk valgobservatør ble jeg vist teateret og fikk snakke med ledelsen. Ifølge direktøren er teateret fullt av tilskuere på alle forestillingene.

En overraskelse for meg var at man – etter fire års krig mot et regime som vil utrydde russisk språk og kultur i Ukraina – i Lugansk både har et ukrainsk teater, et fakultet for ukrainsk språk og litteratur ved byens universitet og flere ukrainskspråklige skoler. Da jeg uttrykte min forundring over dette, var svaret at man kjemper mot den ukrainske fascismen, og ikke mot ukrainsk språk og kultur og vanlige ukrainere.

Folkerepublikkene Lugansk og Donetsk er i dag i praksis selvstendige stater, som riktignok er avhengig av hjelp fra Russland for å overleve. Altfor mange mennesker har blitt drept til at Donbass igjen skal kunne komme under kontroll av Kiev. Folk vil heller flytte fra sine hjem enn å leve under et regime de oppfatter som fiendtlig og ute etter å utslette dem og deres kultur. Når vestlige politikere krever at de opprørskontrollerte østukrainske områdene skal bringes under den ukrainske sentralmaktens kontroll, tar de i realiteten til orde for storstilt etnisk rensing.

Menneskene i Donbass har lidd nok. Vestlige politikere gir blaffen i deres lidelser. Russland bør opptre som en god storebror og etterkomme deres ønske om å bli innlemmet i Den russiske føderasjon.

Les om hvordan Putin i oktober i år advarte president Petro Porosjenko og den ukrainske ledelsen mot å angripe Donbass her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Reklamer
Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Lukasjenko manøvrerer mellom Moskva og Kiev

Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko, her mellom Vladimir Putin og Pjotr Porosjenko.

Under sitt møte med Vladimir Putin i den hviterussiske byen Mogiljov 13. oktober i år betegnet Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko byen som russisk. Da Lukasjenko to uker etter møtet med Putin møtte Ukrainas president Pjotr Porosjenko, uttalte han seg på en måte som vanskelig kan oppfattes som noe annet enn støtte til Ukraina og kritikk av russiske myndigheters politikk i forhold til Ukraina: ”Jeg aksepterer overhode ikke at den ukrainske jorden forsøkes utnyttet som skillemynt. Ukraina vil alltid være mektig, blomstrende og forent.”

Ifølge Pravda viser uttalelsene til den hviterussiske presidenten at han bedriver et dobbeltspill der han manøvrerer mellom Russland og Ukraina (”Hvorfor man ikke liker Lukasjenko i både Russland og Ukraina”, 29.10.2018).

Den russiske politologen Andrej Suzdaltsev, som Pravda har intervjuet om saken, trekker frem flere sider ved Lukasjenkos opptreden og politikk som den russiske ledelsen misliker: 1) Hviterussland har ikke anerkjent Krims gjenforening med Russland. 2) Lukasjenko oppfatter konflikten i Ukraina som en konflikt mellom Russland og Ukraina, og ikke som en indre ukrainsk krise. 3) Tilsynelatende er det stor tillit mellom Lukasjenko, som har tilbudt seg å mekle mellom Moskva og Kiev, og Porosjenko, samtidig som den russiske ledelsens tillit til Lukasjenko blir stadig mindre.

”Under alle sine møter med Putin i den siste tiden,” fremhever Suzdaltsev, ”har Lukasjenko lovet å forholde seg nøytral i forhold til Ukraina, og ikke å sende varer av sivil-militær karakter – som drivstoff og optiske instrumenter som kan brukes av skarpskyttere – som brukes til å drepe folk i Donbass, dit. Vi må forstå at deres (ukrainske og hviterussiske oligarkers) rikdom befinner seg i Vest, og at de alltid vil orientere seg i den retningen. Men det er ikke vår oppgave å ale opp det som dreper oss.”

De siste møtene mellom Putin og Lukasjenko skal ha vært preget av harde forhandlinger, og resultatet av disse forhandlingene er at den russiske avgiftsfrie eksporten av bensin, diesel og fyringsolje til Hviterussland har blitt lagt på is inntil utgangen av 2019. Disse petroleumsproduktene har Hviterussland til nå videresolgt til Ukraina til markedspris. Og de har dekket opptil 40 prosent av det ukrainske regimets brenselsbehov i en situasjon der det fører krig mot befolkningen i Øst-Ukraina.

Et ytterligere kompliserende moment i forholdet mellom Russland og Hviterussland er spørsmålet om opprettelsen av en russisk militærbase i Hviterussland, for eksempel som svar på etableringen av en amerikansk militærbase i Polen. I de siste månedene har Lukasjenko sendt ut uklare og motstridende signaler i forhold til dette spørsmålet.

Forholdet mellom Russland og Lukasjenkos Hviterussland er komplekst og skiftende, og preget av at Lukasjenko manøvrerer mellom Russland, Ukraina og Vesten.

Denne manøvreringen begynte Lukasjenko med etter gjenforeningen av Krim med Russland og den russiske støtten til det østukrainske opprøret i kjølvannet av det vestligstøttede statskuppet i Ukraina i 2014, som åpenbart har skremt den hviterussiske eneherskeren – samtidig som han så en mulighet for å bedre forholdet til EU og USA.

Side 2014 har Lukasjenko opptrådt på samme måte som ukrainske ledere og politikere før statskuppet i 2014, altså manøvrert mellom Russland og Vesten i håp om å kunne presse seg til politisk støtte, fordelaktige handelsavtaler, kreditter og liknende. At dette er et farlig spill – ikke minst dersom den russiske ryggdekningen går tapt – burde den styrtede ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj’ skjebne være et vitnesbyrd om.

For øvrig er det grunn til å merke seg at den vestlige menneskerettighetsindustriens kritikk av Lukasjenko og hans regime fullstendig har opphørt etter at den hviterussiske presidenten i 2014 begynte å føre en mer distansert politikk i forhold til Moskva.

Les mer om Lukasjenkos manøvrer mellom Russland, Ukraina og Vesten her og her.

Publisert i Annet, Samveldet av uavhengige stater | Legg igjen en kommentar

Siste nytt fra Ukraina: dataspill om Auschwitz

Man lar seg knapt lenger sjokkere av det som skjer i Ukraina, der nazimarsjer, rasering av sovjetiske minnesmerker og voldelige angrep på opposisjonspolitikere er daglige hendelser. Lanseringen av et dataspill der folk inviteres til å være vakter i en nazistisk utryddelsesleir og velge ut hvem som skal sendes til gasskamrene, er like fullt så makabert at det fortjener en kommentar.

Historien om det ukrainske dataspillet har vært et hovedoppslag i russiske nyhetssendinger og debattprogrammer. For at saken ikke skal kunne avvises som russisk propaganda, velger jeg imidlertid å vise til omtale i Daily Mail og Israel National News.

Og her er en trailer til reklame for dataspillet, som med all mulig tydelighet viser hva slags spill det er tale om.

Dataspillet, der spillerne har valget mellom å delta i jødeutryddelsene eller å gjøre opprør mot dem, har fått Institutt for nasjonalt minne i Polen til å reagere, og det har blitt igangsatt en politietterforskning knyttet til ”fornærmelse av den polske nasjon og fremme av et fascistisk regime”.

En polsk journalist, Wojciech Wybranowski, mener saken kan være en russisk provokasjon. Men dette er lite trolig siden man fra russisk side i så fall måtte ha lyktes i å ta over et ukrainsk selskap som opererer på ukrainsk territorium.

Personer med forkastelige holdninger og vilje til å tjene penger på avskyelige produkter finnes i alle land. Forskjellen mellom Ukraina og andre land er at den ukrainske fascismen og høyreekstremismen med myndighetenes aktive deltakelse har blitt rehabilitert og gjort stueren, slik at det har blitt skapt et klima der det er mulig å lansere et dataspill der folk inviteres til å delta i jødeutryddelser.

Det er grunn til å minne om følgende eksempler på hvordan fascisme og høyreekstremisme fremmes i dagens Ukraina:

– Vedtaket av en lov i mai 2015 som gjør det forbudt å kritisere 1930- og 1940-tallets ukrainske fascister og høyrenasjonalister, altså personer og grupperinger som under annen verdenskrig drepte hundretusener av jøder og polakker.

– Obligatoriske timer i samfunnskunnskap, organisert av uniformerte høyreekstremister, ved en rekke ukrainske skoler der elvene opplæres til å hate russere og å utrydde ”russiskheten” i seg selv.

Oppkalling av gater etter ukrainske fascister og krigsforbrytere.

Fakkeltog for den ukrainske fascistlederen Stepan Bandera i Kiev i 2018.

– Marsjer til støtte for Stepan Bandera og andre ukrainske fascister og høyrenasjonalister.

Alt dette er velkjent og lett å dokumentere. Likefullt er vestlige politikere, massemedier og menneskerettighetsforkjempere, med et og annet unntak, tause om den åpenlyse rehabiliteringen av fascisme og høyreekstremisme i dagens Ukraina, et europeisk land med 40 millioner innbyggere. Ja, selv holocaustsentrene i vestlige land, inkludert det norske holocaustsenteret, tier.

Les om hvordan en ukrainsk diplomat med tilslutning for flere titalls medlemmer av dagens ukrainske elite på Facebook har hyllet Hitler og holocaust, her.

Les om en ukrainsk tegnekonkurranse for barn der temaet er ”Ukrainske frivillige i SS-divisjonen Galicia”, her.

Les om det vanskelige forholdet mellom Polen og Ukraina her.

Publisert på Steigan.no 1. november og trykket i Friheten 8. november 2018.

Publisert i Ukraina | 3 kommentarer

Putin med klar advarsel til Porosjenko

Vladimir Putin i Valdaj-klubben 2018.

Den 18. oktober opptrådte Vladimir Putin i den såkalte Valdaj-klubben, en arena der utenlandske journalister, politikere og russlandseksperter møter representanter for den rusiske eliten. Det viktigste budskapet Putin fremførte, var en utvetydig advarsel til Petro Porosjenko og den ukrainske ledelsen: Angriper dere den russiskvennlige befolkningen i Donbass, vil Ukraina lide en like ublid skjebne som Georgia da landet i 2008 angrep utbryterrepublikken Sør-Ossetia.

Se Putins opptreden i Valdaj-klubben dubbet til engelsk her.

Som svar på et spørsmål fra en ukrainsk politolog om han så noen mulighet for å få Ukraina ut av blindgaten landet befant seg i og å løse den ukrainsk-russiske konflikten, svarte Putin at den eneste måten å løse krisen i Ukraina på, var å oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015, altså å gjennomføre desentraliserende reformer og gi befolkningen i Øst-Ukraina utstrakt selvstyre. Men dagens ukrainske ledelse – som var fiksert på president- og parlamentsvalget i 2019 – var åpenbart ikke villig til det. Det eneste man fra russisk side kunne gjøre, var derfor å innta en avventende holdning og håpe på at Ukraina ville få en ledelse det var mulig å samarbeide med.

Samtidig måtte man håpe på at den ukrainske ledelsen ikke av innenrikspolitiske årsaker lot seg friste til å tilspisse situasjonen. Gjør den det, advarte Putin, går den i fotsporene til Georgias tidligere president Mikheil Saakasjvili, som i 2008 gjennomførte et forbrytersk angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia – med et betydelig territorielt tap for Georgia som resultat.

Fra russisk side har man tilsynelatende mer eller mindre avskrevet Petro Porosjenko og kretsen rundt ham. Det kom til uttrykk ved at Putin åpent anklaget den ukrainske ledelsen for involvering i terroristiske drap på ledere den østukrainske befolkningen hadde valgt, for å føre en antistatlig og antifolkelig politikk og for å spekulere i russofobi for å innynde seg i Vesten.

Under sin opptreden i Valdaj-klubben snakket den russiske presidenten også om Syria, atomvåpen, øygruppen Kurilene som Japan gjør krav på, sitt syn på dollaren og andre spørsmål. Putin virket rolig og selvsikker, men han gjorde ikke noe annet enn å gjenta godt kjente russiske oppfatninger.

Samme dag som Putin fremførte sin advarsel til den ukrainske ledelsen, vedtok Dumaen en resolusjon om Ukraina. Her ble den ukrainske ledelsen anklaget for å undertrykke sin egen befolkning og for å ha fremprovosert konflikten med Russland. Og resolusjonen erklærte at ”forsøk fra Ukraina på et nytt massivt militært angrep på Donbass sammen med nye drap og terrorhandlinger mot den lokale befolkningen vil få et adekvat svar og uunngåelig føre til katastrofale konsekvenser”.

I et intervju til den statlige tv-kanalen Russland 1 19. oktober etterlot Konstantin Zatulin, nestleder i dumakomiteen med ansvar for forholdet til postsovjetiske stater og landsmenn i utlandet, ingen tvil om hva denne resolusjonen gikk ut på: ”Saakasjvili angrep – vi anerkjente Ossetia og Abkhasia. Ukraina angriper Donetsk og Lugansk – da får vi gjøre det samme igjen. Minsk-avtalene blir nullert.”

Hvordan skal Putins utsagn i Valdaj-klubben og dumaresolusjonen forstås? Tror den russiske ledelsen at Porosjenko og kretsen rundt ham forbereder et angrep på Donbass? Er det noe som tyder på at Kiev-regimet virkelig planlegger å angripe Donbass? Er hensikten med de russiske advarslene å presse Kiev til å oppfylle Minsk-avtalene eller andre innrømmelser? Eller er det hele militant retorikk beregnet på et russisk publikum, for eksempel for å gi folk noe annet å tenke på enn den bebudede hevingen av pensjonsalderen?

Fraværet av større militære operasjoner betyr ikke at det er fred i Donbass. Nærmest daglig bombarderer Kiev-regimets styrker bebodde områder i det opprørskontrollerte Øst-Ukraina.

I utgangspunktet burde et ukrainsk angrep på Donbass være utelukket siden Russland i så fall nærmest garantert vil komme befolkningen i Øst-Ukraina til unnsetning militært, med full krig og et ukrainsk sammenbrudd som resultat. Porosjenko – som gitt den katastrofale økonomiske og sosiale situasjonen i Ukraina langt fra er garantert å bli gjenvalgt som president – kan imidlertid være interessert i å fremprovosere en krise, eventuelt ut fra en tro på at USA og andre vestlige land vil komme ham til unnsetning.

At det er krefter i den amerikanske ledelsen som ønsker en opptrapning av konflikten mellom Ukraina og Russland er det ingen tvil om, slik den amerikanske beslutningen om å selge offensive våpen til Ukraina vitner om.

Putins utsagn og dumaresolusjonen kan imidlertid også være en advarsel til Porosjenko og den ukrainske eliten, uten at man fra russisk side frykter et militært angrep på Donbass: Dersom dere ikke oppfyller Minsk-avtalene og normaliserer forholdet til befolkningen i Øst-Ukraina og Russland, vil en russisk anerkjennelse av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk bli resultatet.

Et viktig, men lite påaktet moment i den sammenheng er at Russland nå oppgis å ha lyktes i å utvikle en nasjonal variant av det internasjonale betalingssystemet SWIFT som skal kunne brukes av ikke bare russiske banker og selskaper, men også utenlandske partnere. Det betyr i så fall at USA og andre vestlige land har langt mindre mulighet for å presse Russland ved hjelp av økonomiske sanksjoner, for eksempel som et svar på en russisk anerkjennelse av Donetsk og Lugansk som selvstendige stater.

Les om hvordan det ukrainske parlamentet i januar 2018 vedtok ikke lenger å forholde seg til Minsk-avtalene her.

Les om hvordan Putin under sitt møte med Donald Trump i juli 2018 tok til orde for en internasjonalt overvåket folkeavstemning om statusen til de opprørskontrollerte områdene i Øst-Ukraina her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Publisert på Resett 22. oktober og på Herland Rapporten 29. oktober 2018.

Publisert i Putin, Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 1 kommentar

Strid om utenrikspolitikk i den russiske eliten

«Russland er en gåte innpakket i et mysterium på innsiden av et puslespill,» uttalte Winston Churchill i 1939 med henblikk på den russiske ledelsen som skjulte seg bak Kremls murer. I dag er det langt større åpenhet rundt russisk utenrikspolitikk og uenigheter i den russiske ledelsen.

Det pågår for tiden en strid i den russiske eliten om utenrikspolitikk, nærmere bestemt hvilket forhold Russland bør ha til Vesten. Striden ble ifølge et oppslag i Pravda innledet med at leder for Regnskapskammeret (Riksrevisjonen) og tidligere finansminister Aleksej Kudrin på et møte i Foreningen av industriledere og entreprenører for et par dager siden uttalte følgende: ”Vi må ha klart for oss at dersom sanksjonene blir utvidet, så vil målene presidenten har satt i praksis bli uoppnåelige i forhold til flere kriterier, heriblant teknologisk og sosial utvikling.”

”Derfor,” fortsatte Kudrin, ”må Russlands utenrikspolitikk i dag være underordnet hensynet til å redusere spenningen i forhold til andre land, og i det minste sørge for at sanksjonsregimet holdes på sitt nåværende nivå eller reduseres, og ikke økes. I dag ville jeg måle effektiviteten av vår utenrikspolitikk ut fra denne indikatoren.”

Aleksej Kudrin, russisk finansminister i 2000-11. En venn av Putin, som han her er avbildet sammen med, siden de begge arbeidet i byadministrasjonen i St Petersburg på 1990-tallet.

Russland står ikke overfor den type utenrikspolitiske eller militære utfordringer at det rettferdiggjør en økning av spenningen i forhold til omverdenen, var konklusjonen på Kudrins foredrag.

Dette er oppfatninger langt fra alle i den russiske ledelsen deler. I et intervju, som ble publisert samme dag som Kudrin opptrådte på møtet med næringslivslederne, uttalte viseutenriksminister Sergej Rjabkov således: ”Vi anser ikke at Vesten, vidt forstått, er vår venn. Tvert imot betrakter vi Vesten som en motstander som forsøker å undergrave Russlands posisjon og muligheter for en normal utvikling.”

Og Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov erklærte at press, økonomiske sanksjoner og ulovlige straffetiltak i likhet med terrorisme selvfølgelig utgjorde en utfordring i forhold til planene for landets utvikling, men at myndighetene med hell hadde lyktes i å håndtere disse utfordringene.

Politologen Andrej Suzdaltsev, en ledende russisk ekspert på utenrikspolitikk og internasjonal økonomi, karakteriserte denne striden som en klassisk og normal konflikt mellom en diplomatisk-militær blokk og en økonomisk blokk.

Samtidig kom det klart frem at han hadde mest sympati for den diplomatisk-militære blokken. Det konfliktfylte forholdet til Vesten var ikke noe Russland hadde valgt, men noe landet var blitt tvunget inn i. Vestens mål er ifølge Suzdaltsev å redusere Russland til en råvareleverandør. En aktiv russisk utenrikspolitikk er derfor nødvendig for å hevde russiske økonomiske interesser.

Kina klarte å utnytte den kalde krigen og Vestens konfrontasjon med Sovjetunionen til å gjøre seg til en økonomisk supermakt. Men Vesten vil ikke gi Russland en slik mulighet, understreker Suzdaltsev.

Den utenrikspolitiske striden vi i dag er vitne til i den russiske eliten, som knytter an til tidligere russiske debatter om forholdet til omverdenen, er interessant.

Les og lær!

Opp gjennom sin historie har Russland skiftet mellom å føre en aktiv utenrikspolitikk og å isolere seg fra omverdenen for å kunne løse sine egne problemer. Etter nederlaget i Krimkrigen i 1856 valgte den russiske ledelsen å føre en forsiktig utenrikspolitikk samtidig som den gjennomførte en rekke liberaliserende og moderniserende reformer, ikke minst opphevelsen av livegenskapet i 1861. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det strid i den russiske ledelsen mellom tilhengerne av en aktiv, ekspansjonistisk utenrikspolitikk og tilhengerne av økonomiske reformer og modernisering, en strid som toppet seg i et berømt memorandum den konservative politikeren Pjotr Durnovo skrev til tsar Nikolaj II i februar 1914, noen måneder før utbruddet av første verdenskrig, der han advarte mot å la seg trekke inn i en europeisk storkrig.

Les og lær!

Denne vekslingen mellom en aktiv utenrikspolitikk og isolasjon og konsentrasjon om indre problemer fortsatte i sovjetepoken. På 1920-tallet var sovjetledelsen splittet mellom tilhengerne av en aktiv utenrikspolitikk og forsøk på å ”eksportere” revolusjonen til andre land og tilhengerne av indre reformer, sosialisme i ett land og en forsiktig utenrikspolitikk. Etter Stalins død i 1953 tok sjefen for sikkerhetspolitiet, Lavrentij Berija, som mange regnet med at ville bli ny stats- og partileder, til orde for å avvikle det kommunistiske Øst-Tyskland og tillate et samlet, nøytralt Tyskland for å redusere konflikten med de kapitalistiske statene. I 1989–91 var Mikhail Gorbatsjov villig til å oppgi både Østblokken og Sovjetunionen for å få økonomisk hjelp fra Vesten.

Fra et politologisk og økonomisk perspektiv er spørsmålet om hvordan et land bør forholde seg til økonomiske sanksjoner interessant. Er det rette å føre en mindre selvhevdende og konfronterende utenrikspolitikk, slik Kudrin hevder? Eller bør man tvert imot føre en mer selvhevdende og konfronterende utenrikspolitikk for å vise at man ikke lar seg skremme?

Et viktig poeng i denne diskusjonen ut fra et russisk ståsted må være at Vestens sanksjoner mot Russland strekker seg lenger tilbake enn til krisen i Ukraina og Krims gjenforening med Russland i 2014. I 1974 innførte USA økonomiske sanksjoner mot Sovjetunionen for å tvinge sovjetmyndighetene til å tillate jødisk utvandring. Til tross for at enhver russisk borger i dag fritt kan forlate hjemlandet, er Russland fremdeles underlagt disse sanksjonene – de ble blant annet fornyet i 2012 med henvisning til at advokaten til en amerikansk forretningsmann og spekulant hadde dødd i et russisk fengsel. Siden 1970-tallet har amerikanske myndigheter forsøkt å forhindre byggingen av sovjetiske/russiske olje- og gassrørledninger til Europa. Før 2014 var det en masse bråk om angivelig dårlig behandling av homofile i Russland og krav om innføring av sanksjoner.

Man kan også spørre om den russiske ledelsen har hatt noe valgt i forhold til hvilken utenrikspolitikk den har kunnet føre. Når det gjelder Ukraina og Krim, er det vanskelig å se hvordan Russland kunne ha opptrådt på en mindre konfronterende og selvhevdende måte etter det vestligstøttede statskuppet i 2014. Ingen russisk ledelse kunne rolig sitte og se på opprettelsen av et antirussisk regime i Ukraina, forvandlingen av befolkningen i Øst-Ukraina til annenrangs borgere og Krims forvandling til en amerikansk marinebase. I så fall kunne det ha blitt revolusjon i Russland. Spørsmålet er heller om den russiske ledelsen har utvist nok handlekraft i forhold til situasjonen i Ukraina, for eksempel om den våren 2014 burde ha tatt over hele Øst-Ukraina.

Moskva kunne ha latt en allianse av USA og andre vestlige land, reaksjonære araberstater, Tyrkia og islamistiske terrorister styrte Assad-regimet og innføre et sunnimuslimsk skrekkregime i Syria. Dette ville imidlertid ikke bare ha vært å ofre en alliert i Midtøsten og en marinebase ved Middelhavet, men ville sannsynligvis ha resultert i mer islamisme og terrorisme i de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene og Russland selv. Det kunne også ha oppmuntret til opprør og ”fargerevolusjoner” i Russlands nærområder. Og en ofring av Assad-regimet ville uansett neppe ha hatt noen innvirkning på det vestlige sanksjonsregimet som er knyttet til Ukraina og Krim.

Kunne Russland ha fulgt Kinas eksempel, altså ført en forsiktig utenrikspolitikk kombinert med oppbyggingen av en moderne, konkurransedyktig økonomi? At de kinesiske lederne har ført en klok politikk som gjør at Kina i dag har blitt en økonomisk gigant som truer USAs dominerende posisjon i verdensøkonomien, er det liten tvil om. To forhold skiller imidlertid Russlands situasjon fra Kinas.

For det første har Suzdaltsev rett i at Kina uforstyrret kunne bygge seg opp i ly av Vestens konfrontasjon med Sovjetunionen under den kalde krigen, mens Vesten, som tilsynelatende oppfatter Russland som sin viktigste motstander, ikke under noen omstendigheter vil tillate at Russland utvikler sitt økonomiske potensial.

For det andre kontrollerer Kina hele det territoriet som med rimelighet kan sies å utgjøre Kina, og som de fleste kinesere oppfatter som Kina, med Taiwan, som den kinesiske ledelsen og vanlige kinesere insisterer på at er en del av Kina, som eneste unntak. Russland, derimot, måtte som en følge av Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 avstå store områder som historisk sett utvilsomt er russiske, og der befolkningen betrakter seg som russere, til Ukraina, Kasakhstan og andre nyopprettede stater. Krav om garantier for at etniske russere og russiskspråklige ville bli godt behandlet, og i ytterste tilfelle også om grenserevisjoner, måtte derfor oppstå – og komme i konflikt med en fremvoksende nasjonalisme i de tidligere sovjetrepublikkene.

Les den russiske utenrikspolitiske ”guruen” Sergej Karaganovs tanker om hvilken utenrikspolitikk Russland bør føre, her.

Les om Putins tanker om hvordan Russland bør moderniseres, her.

Publisert på Steigan.no 15. oktober 2018.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar

80 år siden Münchenavtalen

Undertegnelsen av Münchenavtalen 30. september 1938. Fra venstre til høyre: Storbritannias statsminister Neville Chamberlain, Frankrikes statsminister Édouard Daladier, Adolf Hitler, Italias diktator Benito Mussolini og Italias utenriksminister Galeazzo Ciano.

I disse dager er det 80 år siden Storbritannia og Frankrike ofret Tsjekkoslovakia til Hitler ved den såkalte Münchenavtalen. Bare Sovjetunionen – som etter Hitlers maktovertakelse i 1933 hadde gjort nærmest desperate forsøk på å skape et kollektivt sikkerhetssystem i Europa – var villig til å gå til krig for å forsvare Tsjekkoslovakia. Nedenfor følger et utdrag fra min bok Sovjetunionens utenrikspolitikk 1917–1991 (2013), uten fotnotene, om det dramatiske diplomatiske spillet høsten 1938.

Høsten 1938 tilspisset den sudettyske krisen seg, blant annet erklærte Hitler på nazistenes partidag i Nürnberg i september at han støttet sudettyskernes uavhengighetsbestrebelser, og at Sudetenland måtte innlemmes i Det stortyske riket. Den franske utenriksledelsen foretok nå diverse henvendelser til den sovjetiske ledelsen for å avklare dennes vilje til å forsvare Tsjekkoslovakia og hvordan den i så fall så for seg sovjetisk hjelp til Tsjekkoslovakia, gitt at både Polen og Romania trolig ville motsette seg gjennommarsj av sovjetiske tropper. Moskva gjentok sin vilje til å forsvare Tsjekkoslovakia, og den sovjetiske ledelsen erklærte også at et vedtak i Folkeforbundet om at Tsjekkoslovakia var blitt utsatt for aggresjon burde kunne brukes til å få Polen og Romania til å godta gjennommarsj av sovjetiske tropper for å komme tsjekkoslovakene til unnsetning. Den sovjetiske ledelsen tok også til orde for at Sovjetunionen, Frankrike og England burde komme sammen for å drøfte den tsjekkoslovakiske krisen, og den foreslo sovjetisk-fransk-tsjekkoslovakiske militære konsultasjoner. Den 15. september fløy Chamberlain til Tyskland for å forhandle personlig med Hitler om hvordan det sudettyske spørsmål kunne løses. Den 19. september foreslo England og Frankrike overfor den tsjekkoslovakiske regjering at Tsjekkoslovakia skulle avstå områder med mer enn 50 % etniske tyskere til Tyskland. Samme dag spurte den tsjekkoslovakiske presidenten, Edvard Beneš, den sovjetiske ambassadøren i Praha om Sovjetunionen, sammen med Frankrike, vedkjente seg sine allianseforpliktelser i forhold til Tsjekkoslovakia, og om Sovjetunionen ville forsvare Tsjekkoslovakias interesser i

Sovjetunionens utenriksminister på 1930-tallet, Maksim Litvinov, på talerstolen i Folkeforbundet.

Folkeforbundet om landet skulle bli angrepet. Neste dag kom det et positivt sovjetisk svar på begge spørsmålene, og tsjekkoslovakiske myndigheter vedtok da å ikke avstå de sudettyske områdene. I en tale i Folkeforbundet 21. september erklærte Litvinov at Sovjetunionen, sammen med Frankrike, ville oppfylle sine allianseforpliktelser i forhold til Tsjekkoslovakia.

Etter ytterligere press fra Vestmaktene erklærte den tsjekkoslovakiske regjering 21. september at Tsjekkoslovakia var villig til å avstå områder med mer enn 50 % etniske tyskere, forutsatt at de omstridte områdene forble tsjekkoslovakiske inntil de endelige grensene var blitt trukket opp av en internasjonal kommisjon. Hitler tilspisset nå situasjonen ved i et møte med Chamberlain, som hadde foretatt en ny flyreise til Tyskland, å kreve umiddelbar avståelse av de sudettyske områdene. Hitlers nye krav ble forkastet både i London, Paris og Praha, og utbruddet av en storkrig fortonte seg som sannsynlig. Samtidig som Tyskland forberedte seg til et angrep på Tsjekkoslovakia, begynte også Polen, som gjorde krav på det såkalte Teschen-området i den tsjekkoslovakiske delen av Schlesien, å mobilisere styrker ved grensen til Tsjekkoslovakia. I denne situasjonen ble sovjetiske styrker på grensen til Polen også mobilisert, og sovjetiske myndigheter gjorde den polske regjering oppmerksom på at et polsk angrep på Tsjekkoslovakia ville føre til en sovjetisk oppsigelse av den polsk-sovjetiske ikke-angrepsavtalen fra 1932.

Intenst diplomati fra Vestmaktenes side og inngripen fra Mussolini fikk Hitler til å oppgi tanken på et umiddelbart angrep på Tsjekkoslovakia, og den 29. september 1938 møttes Hitler, Chamberlain, den franske statsministeren Daladier og Mussolini til den såkalte Münchenkonferansen. Resultatet av denne konferansen ble Münchenavtalen, forhandlet frem natten mellom 29. og 30. september. Denne avtalen fastslo at Tsjekkoslovakia skulle avstå de sudettyske områdene til Tyskland, og at den tyske innmarsjen skulle foregå 1. til 10. oktober 1938. Den endelige grensen mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia skulle trekkes opp av en internasjonal kommisjon, som hadde anledning til å gjennomføre folkeavstemninger i områder med etnisk blandet befolkning. England og Frankrike garanterte for Rest-Tsjekkoslovakias grenser, og det samme forpliktet Tyskland og Italia seg til å gjøre så snart spørsmålet om Tsjekkoslovakias polske og ungarske minoritet var løst. I tilknytning til Münchenavtalen undertegnet Chamberlain og Hitler en erklæring der de to statsoverhodene forpliktet seg til å samarbeide om å bevare freden i Europa.

Les om sovjetledelsens nærmest desperate forsøk på å skape et kollektivt sikkerhetssystem etter Hitlers maktovertakelse i 1933, samarbeidet mellom Sovjetunionen og Vestmaktene under annen verdenskrig og den kalde krigen.

Etter å ha blitt presentert for Münchenavtalen rettet Beneš om ettermiddagen 30. september 1938 en henvendelse til sovjetiske myndigheter der han bad disse om å avklare sitt syn på spørsmålet om Tsjekkoslovakia burde forsvare sine interesser militært eller godta stormaktenes diktat, altså om Sovjetunionen ville støtte Tsjekkoslovakia i en krig mot Tyskland selv om Vestmaktene forholdt seg nøytrale. Før den sovjetiske ledelsen hadde rukket å behandle henvendelsen, kom det beskjed om at tsjekkoslovakiske myndigheter hadde besluttet seg for å avstå de sudettyske områdene. Det er ellers tvilsomt om Sovjetunionen på egen hånd ville ha støttet Tsjekkoslovakia i en krig mot Hitler-Tyskland i en situasjon der Polen, som selv gjorde krav på tsjekkoslovakisk territorium, ikke var villig til å tillate gjennommarsj av sovjetiske tropper for å komme Tsjekkoslovakia til unnsetning, og der heller ikke Romania så med særlig velvilje på en slik gjennommarsj. Eventuell sovjetisk hjelp til Tsjekkoslovakia kunne uansett knapt ha bestått av annet enn støtte fra luften.

Den 2. oktober 1938 ble Teschen-området besatt av polske styrker. Også Ungarn krevde grenserevisjoner. I november 1938 måtte Tsjekkoslovakia, etter tysk-italiensk mekling, avstå et sørlig grenseområde til Ungarn.

Da Münchenavtalen ble inngått, bestod Tsjekkoslovakias væpnede styrker av 42 divisjoner, 418 tanks og 600 krigsfly og var blant de sterkeste i Europa. Dessuten hadde landet solide festningsverker på grensen mot Tyskland (”den bøhmerske bastion”) og en omfattende rustingsindustri. I den tyske militære ledelsen var det en utbredt oppfatning at Vestmaktene ville forsvare Tsjekkoslovakia, og at Hitler bedrev en uansvarlig eventyrpolitikk. For å avverge en storkrig og et sannsynlig tysk krigsnederlag oppstod det derfor planer om å avsette Hitler ved et militærkupp i det øyeblikk han gav ordre om å angripe Tsjekkoslovakia og Vestmaktene svarte med å erklære Tyskland krig. Vestmaktenes kapitulasjon fjernet grunnlaget for disse planene.

Publisert i Annet | Legg igjen en kommentar

Absurd arrestasjon

Skal den arresterte norske agenten Frode Berg måtte betale prisen for norske myndigheters provokasjon eller dumhet ved mange års opphold i en russisk fangeleir?

Norske myndigheter har arrestert en russisk statsborger etter et seminar på Stortinget og siktet vedkommende for spionasje. Dette er en absurd arrestasjon som i Moskva vil bli oppfattet som hva det etter alle solemerker er, en provokasjon eller dumhet fra norske myndigheters side. Prisen vil den spiontiltalte nordmannen Frode Berg måtte betale, som trolig vil måtte belage seg på mange års opphold i en russisk fangeleir.

Bakgrunnen for arrestasjonen av den russiske statsborgeren skal ifølge norske myndigheter være at vedkommende på en konferanse om digitalisering, som fant sted på Stortinget sist torsdag og fredag, skal ha opptrådt på en måte andre konferansedeltakere oppfattet som mistenkelig. Den arresterte russeren skal ikke tidligere ha vært i Norge. Dette virker som en røverhistorie. En person skal på en konferanse arrangert av nasjonalforsamlingen i et land vedkommende ikke kjenner, ha opptrådt på en mistenkelig måte. Dette kan knapt bety noe annet enn at vedkommende skal ha forsøkt å verve andre konferansedeltakere til å spionere for sitt land. Eller vil norske myndigheter ha oss til å tro at den arresterte russeren har prøvd å montere overvåkningsutstyr på Stortinget? Ville en virkelig agent ha opptrådt på en så uprofesjonell måte?

Russland har en av de beste etterretningstjenestene i verden og bedriver spionasje mot andre land, heriblant utvilsomt også Nato-landet Norge. Russisk etterretning prøver selvfølgelig å rekruttere nøkkelpersoner i andre stater, og personer som arbeider med data og datasikkerhet, er utvilsomt en viktig målgruppe. Men er det virkelig noen som tror at russisk etterretning opptrer på en måte som kunne ha vært hentet fra en roman av P. G. Wodehouse, ved å sende en person til en konferanse arrangert av nasjonalforsamlingen i et land vedkommende ikke tidligere har besøk, for at han skal prøve å rekruttere spioner blant personer han ikke kjenner i kaffepausene?

Norske massemedier ser ut til å mene at arrestasjonen av den russiske konferansedeltakeren vil gjøre det lettere å løse Frode Berg-saken, siden den arresterte russeren kan utveksles mot den spiontiltalte nordmannen. Dette er en grov feilvurdering.

Fra russisk side vil arrestasjonen bli oppfattet som hva saken etter alt å dømme er, en provokasjon eller dumhet fra norske myndigheters side.

Russiske myndigheter har satt igang en kampanje for å få løslatt Marija Butina. Arrestasjonen av henne vekker sterke følelser i Russland.

Den russiske eliten og vanlige russere er oppbrakt over hva de oppfatter som vilkårlige arrestasjoner og rettsforfølgelse av russiske statsborgere i vestlige land som hevn for at Russland fører en mer selvhevdende politikk som Vesten misliker. I de siste årene har det i russiske massemedier vært flere oppslag om politisk motiverte arrestasjoner av russere i utlandet. For eksempel om fengslingen av studenten Marija Butina i USA i 2018 etter anklager om at hun skal ha vært en russisk påvirkningsagent, som russisk UD har betegnet som et forsøk på å sabotere toppmøtet mellom Trump og Putin i juli 2018. Disse sakene utløser naturlig nok sterke følelser.

I Russland vil arrestasjonen av konferansedeltakeren bli oppfattet som en vilkårlig arrestasjon av en sakesløs russisk borger som hevn for at norske myndigheter ble tatt med buksene nede da deres agent Frode Berg ble avslørt og arrestert.

Det vil selvfølgelig ikke øke russiske myndigheters vilje til å bidra til en humanitær løsning på Frode Berg-saken.

Når et land opplever at det behandles på en urettferdig måte, og at dets borgere utsettes for vilkårlig rettsforfølgelse i utlandet, vil det selvfølgelig svare med å vise at det ikke lar seg presse. Følgen av norske myndigheters provokasjon – eller dumhet – ved å arrestere den russiske konferansedeltakeren vil for Frode Bergs vedkommende sannsynligvis bli at han for spionasjen han innrømmer å ha begått dømmes til et langvarig opphold i russisk fangeleir, og at anmodninger om benådning eller utveksling mot en arrestert russisk agent vil bli avvist fra russisk side.

Norske myndigheter har allerede sviktet sin egen etterretningsagent Frode Berg ved å late som om han ikke eksisterer etter at han i desember 2017 ble arrestert og tiltalt for spionasje. Nå gjør de Frode Bergs situasjon enda vanskeligere ved å foreta en absurd provokasjon i form av arrestasjonen av det som etter alt å dømme er en uskyldig russisk borger.

Les mine tidligere kommentarer til Frode Berg-saken her og her.

Publisert på Resett 24. september og trykket i Friheten 11. oktober 2018.

Publisert i Norsk-russiske forhold | 1 kommentar