Russland avskriver Ukraina

Dmitrij Medvedev har spilt en tilbaketrukken rolle etter sin avgang som statsminister i januar 2020. Men han er en venn av Putin og inngår utvilsomt i den russiske makteliten.

Den 11. oktober, i næringslivsavisen Kommersant, publiserte Dmitrij Medvedev – nestleder i det russiske sikkerhetsrådet og tidligere president og statsminister – artikkelen ”Hvorfor kontakter med dagens ukrainske ledelse er meningsløst”. Artikkelen sier trolig mye om hvordan dagens russiske ledelse ser på Ukraina og fortjener derfor en utførlig presentasjon og drøfting.

”Den nåværende generasjon av ukrainske ledere er absolutt avhengige mennesker. [- – -] I Ukraina er avhengigheten fullstendig – fra kontantinnsprøytinger i økonomien (utdelinger fra USA og EU) til direkte ledelse av de ukrainske spesialtjenestene (ved deres amerikanske sjefer). [- – -] I spissen for Ukraina står svake mennesker som bare streber etter å fylle sine lommer. [- – -] De endrer stadig sin posisjon av hensyn til sine herrer på den andre siden av Atlanterhavet og de politiske konjunkturene. [- – -] De signerer Minsk-avtalene og inngår avtaler innenfor «Normandie-kvartetten», for deretter – etter intern turbulens i Radaen, på torget eller i sentralledelsen på den andre siden av havet – å vende sin posisjon i en helt annen retning. [- – -] Da dukker det evige og sentrale spørsmålet opp: Hva skal en gjøre i denne situasjonen? Ingenting. Vent på fremkomsten av en tilregnelig ledelse i Ukraina, som ikke er innstilt på total konfrontasjon med Russland på randen av krig, ikke på å organisere idiotiske ’Krim-plattformer’ som er til for å fordumme befolkningen og å vise muskler før valgene, men på å skape likeverdige og gjensidig fordelaktige forbindelser med Russland. Det er bare med et slikt lederskap at det er verdt å forholde seg til Ukraina. Russland vet å vente. Vi er tålmodige mennesker.”

Dette er Medvedevs budskap i forkortet form. Den russiske ledelsen oppfatter tilsynelatende Ukraina som et mer eller mindre sammenbrutt land som styres av en gjennomkorrupt politisk elite som ikke er noe annet enn marionetter for USA, og delvis også for EU, og som lar seg bruke til det ene anti-russiske prosjektet etter det andre, ofte ved å bryte avtaler ukrainske myndigheter selv har inngått.  Så lenge forholdene er slik, inntil det dukker opp en tilregnelig ledelse i Ukraina som ønsker å etablere gjensidig fordelaktige forbindelser med Russland, har det fra russisk side ingen hensikt å ha noe med Ukraina å gjøre. Russland vil vente til situasjonen endrer seg.

I et eklatant brudd på alle diplomatiske normer deler Victoria Nuland i 2014 ut boller til deltakerne i et statskupp mot Ukrainas lovlig valgte president og regjering.

Siden Medvedevs artikkel ble publisert samme dag som Victoria Nuland – amerikansk viseutenriksminister og aktiv deltaker i statskuppet i Ukraina i 2014 (Fuck the EU) – ankom Moskva for samtaler med den russiske ledelsen, kan den også oppfattes som et signal til USA: Russland vil ikke gjøre noen innrømmelser overfor dagens anti-russiske ukrainske regime. Det er opp til USA og EU å tvinge det ukrainske regimet de selv har innsatt til å føre en politikk som muliggjør en russisk-ukrainsk dialog – eller å innsette et mer konstruktivt regime. Russland klarer seg godt uten forbindelser til Ukraina, og kan derfor vente til det måtte dukke opp en normal ledelse i landet.

At Ukraina er et land i oppløsning, og at det styrende skiktet langt på vei er et redskap for utenlandske, primært amerikanske, interesser, er det ikke tvil om. Det er heller ikke tvil om at disse forholdene er en vesentlig grunn til den for Ukraina ødeleggende konflikten med Russland.

Spørsmålet er like fullt hvorvidt Russland kan tillate seg å ignorere Ukraina. Flere millioner etniske russere og russiskspråklige lever i Ukraina, og  disse befolkningsgruppene holdes i realiten som gissel av dagens anti-russiske ukrainske regime. Et uttrykk for dette var undertrykkelsen av den såkalte Opposisjonsplattformen og stengingen av opposisjonelle, russiskvennlige massemedier våren 2021, som mange observatører mener var en straffereaksjon fra Kiev-regimets side på at Putin ikke ville diskutere situasjonen i Øst-Ukraina med den ukrainske presidenten. Av humanitære årsaker er russiske myndigheter nødt til å ha en eller annen form for dialog med dagens ukrainske makthavere, uansett hvor anti-russiske de måtte være.

Det er også grunn til å spørre hvilket grunnlag russiske myndigheter har for å tro at et mindre anti-russisk regime vil komme til makten i Ukraina.

I april 2019 ble Vladimir Zelenskij valgt til ukrainsk president, med tilslutning fra 73 prosent av velgerne, etter å ha lovet å gjøre slutt på krigen i Donbass og å skape et Ukraina for alle. Zelenskij var altså den sunne politiske kraften Medvedev etterlyser i sin artikkel. Men etter utnevnelsen til president førte Zelenskij en politikk som knapt var mindre krigersk og anti-russisk enn den forgjengeren Petro Porosjenko hadde stått for. Enten det var fordi amerikanerne – som har en mengde kilder til innflytelse, for eksempel kontroll over store deler av statsapparatet – krevde det. Eller fordi Zelenskij var presset av Høyre Sektor og liknende ekstremnasjonalistiske grupperinger. Hva skulle tilsi at en ny freds- og forsoningspresident – dersom en slik skulle bli valgt – ville kunne føre en mindre krigersk og anti-russisk politikk enn Zelenskij, som jo også i utgangspunktet var en freds- og forsoningspresident?

Ved president- og parlamentsvalgene i Ukraina etter uavhengigheten i 1991 stemte ca halvparten av befolkningen på vestorienterte personer og partier og halvparten på personer og partier som ønsket samarbeid med Russland. Krims gjenforening med Russland i 2014 og Donbass’ faktiske løsrivelse fra Ukraina innebærer at nærmere 5 millioner russiskvennlige velgere ikke lenger inngår i det politiske regnestykket. Vil en russiskvennlig presidentkandidat eller russiskvennlige partier under slike forhold ha noen sjanse for å komme til makten?

Et totalt sammenbrudd i Ukraina, som er det den russiske ledelsen åpenbart håper på, vil like gjerne kunne bringe til makten representanter for den rabiat anti-russiske vestukrainske nasjonalismen, altså de rene fascistene, som personer som skjønner at et samarbeid med Russland er nødvendig for å gjenreise Ukraina.

Ofre for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Øst-Ukraina. Kan Russland avskrive Ukraina?

Russland kan ikke tillate seg å avskrive Ukraina, slik Medvedev tar til orde for. I en situasjon der de anti-russiske kreftene som kom til makten ved statskuppet i 2014, ser ut til å ha konsolidert sitt grep om makten, har Putin og den russiske eliten tvert imot plikt til å øke det russiske engasjementet overfor Ukraina, både for å beskytte etniske russere og russiskspråklige i Ukraina og for å skape vanskeligheter for dagens anti-russiske ukrainske regime som gjør at det vil kunne bryte sammen. Et tiltak som i den forbindelse peker seg ut, og som den russiske eliten nøye bør vurdere, er en formell innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon. Dette vil ikke bare sette en stopper for ukrainske styrkers bombing av befolkningen i Donbass, men vil også kunne oppmuntre andre ukrainske regioner til å gjøre opprør.

Les om hvordan Putin i et tv-intervju i 2021 sammenliknet dagens Ukraina med Nazi-Tyskland her.

Les om hvordan et russisk-ukrainsk-fransk-tysk toppmøte i 2019 viste at en forhandlingsløsning på konflikten i Øst-Ukraina knapt er mulig, og at konflikten trolig vil bli ”frosset”, her.

Publisert på Steigan.no 13. oktober 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 2 kommentarer

Ukrainsk opposisjonspolitiker trues på livet etter Putin-gratulasjon

Ilja Kiva, drapstruet etter å ha gratulert Putin med fødselsdagen.

På Putins fødselsdag 7. oktober publiserte den ukrainske opposisjonspolitikeren Ilja Kiva en video der han gratulerte den russiske presidenten med dagen og kalte ham en person som forsvarte den slaviske verden, moral og tro. Dette utløste kraftige reaksjoner fra ukrainske politikere og høyrenasjonalister. Kiva, som sitter i Radaen som representant for Opposisjonsplattformen – For Livet, risikerer ikke bare å bli tiltalt for landsforræderi, men å bli drept.

En talsmann for Høyre Sektor, Sergej Stepnenko, erklærte at Kiva var en forræder som arbeidet for de russiske okkupantene, og at ukrainske sikkerhetstjenester burde ta seg av ham. Anatolij Stefan ”Stirlitz”, en blogger som er ansatt i den ukrainske sikkerhetstjenesten, offentliggjorde en erklæring om at dersom myndighetene ikke reagerte på undergravingsvirksomheten til personer som Kiva, ville vanlige mennesker foreta det nødvendige oppgjør med dem. Oleg Ljasjko, leder for Det radikale partiet, erklærte at Kiva var en djevel som burde sitte i fengsel, og ikke i parlamentet.

Se russisk TVs innslag om saken her.

Den ukrainske stjernejournalisten Dmitrij Gordon publiserte på sin blogg et Facebook-innlegg fra den ukrainske politikeren Artur Palatnyj, medlem av Petro Porosjenkos parti Europeisk Solidaritet, der denne ikke bare tok til orde for å frata Kiva hans diplomatiske immunitet og å tiltale ham for landsforræderi, men også sammenliknet det å gratulere Putin med en gratulasjon av Hitler.

Kort sagt foregår det nå i Ukraina en klappjakt på Ilja Kiva som er stemplet som landsforræder.

Hva er hensikten med å omtale denne saken? Stempling av personer som gir uttrykk for prorussiske synspunkter, eller som tar til orde for å avslutte konflikten med Russland, som landsforrædere, oppfordringer til myndighetene om å gjøre kort prosess med dem og bruk av anklager om manglende patriotisme – forstått som russiskfiendtlighet – i den politiske kampen er dagligdagse fenomener i Ukraina.

Grunnen til at jeg valgte å trekke frem hetskampanjen mot Ilja Kirov, er at den falt sammen med utdelingen av Nobels fredspris, som gikk til en filppinsk journalist, Maria Ressa, og en russisk redaktør, Dmitrij Muratov, for det som omtales som deres modige kamp for ytringsfriheten.

Alfred Nobel gav Stortinget i det nærmest pasifistiske Norge, som ikke engang hadde sitt eget utenriksdepartement, retten til å utdele fredsprisen. Hva ville han ha sagt om Nato-landet Norges fredspristildelinger?

Mye kan sies om denne tildelingen. Hva har en filippinsk journalist som tilsynelatende mest har beskjeftiget seg med innenrikspolitiske forhold, for eksempel myndighetenes narkotikapolitikk, gjort for å fremme fred i verden? Eller hva har redaktøren for en Putin-kritisk russisk avis, Novaja Gazeta, gjort for å fremme fred og menneskelig forbrødring? I sitt testamente skrev Alfred Nobel at fredsprisen skulle gis til personer som ”har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”. Kan årets fredsprismottakere – eller andre personer som har fått Fredsprisen med referanse til deres innsats for demokrati, menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og liknende – med noen grad av rimelighet sies å ha bidratt til dette?

Dette – hvordan Fredsprisen har blitt forandret til en demokrati-, ytringsfrihets- og menneskerettighetspris – kan det sies mye om.

Men selv om man velger å se bort fra Nobels testamente og gjør demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter til en del av et slags utvidet fredsbegrep, holder årets fredspristildeling ikke mål.

Det har i flere år foreligget to soleklare kandidater til en ytringsfrihets- og menneskerettighetspris. Nemlig den amerikanske it-spesialisten Edward Snowden som lever i russisk landflyktighet etter å ha avslørt amerikansk etterretnings globale overvåkning. Og den australske journalisten Julian Assange som sitter i britisk fengsel og risikerer utlevering til USA og tiltale for spionasje – med mulighet for dødsstraff – for på sitt nettsted WikiLeaks å ha publisert dokumenter amerikanske myndigheter vil holde skjult, blant annet om USAs folkerettsstridige angrepskriger.

I motsetning til den filippinske journalisten og den russiske redaktøren har Edward Snowden og Julian Assange beskjeftiget seg med forhold som angår krig og fred. Men selvfølgelig tør ikke Nobelkomiteen i den amerikanske kolonien Norge å gi Fredsprisen til en av disse kandidatene.

Ved sin utdeling gir Nobelkomiteen inntrykk av at ytringsfriheten og demokratiet er truet i Russland. Å gi Fredsprisen til den regimekritiske bloggeren Aleksej Navalnyj, noe de største russlandhaterne sikkert hadde håpet på, turte ikke Nobelkomiteen. Navalnyj er tross alt en løs kanon med uklar mental helse som har sammenliknet kaukasiere med kakerlakker og oppfordret folk til å skyte dem, skjelt ut en krigsveteran for åpen scene og liknende. Derfor valgte man å gi prisen til redaktøren for en Putin-fiendtlig avis. Og for at det hele ikke skulle bli en ren Anti-Russland- og Nato-pris – som ville ha vært for pinlig med tanke på ignoreringen av Snowden og Assange også ved årets fredspristildeling – valgte man å la den regimekritiske russiske redaktøren dele Fredsprisen med en regimekritisk journalist i et land Vesten og Nato ikke har noe forhold til.

Er det et land der ytringsfriheten er truet, og der det er skapt et klima der personer som kritiserer makthaverne, risikerer å bli drept, er dette Ukraina, og ikke Russland. Medlemmer av den ikke-parlamentariske opposisjonen i Russland har sendt gratulasjoner til amerikanske presidenter, erklært sin støtte til dagens ukrainske makthavere som bomber den russiskvennlige befolkningen i Donbass, oppfordret Nato til å okkupere og befri Russland, holdt kongresser i de baltiske statene der etniske russere har status som ikke-borgere uten stemmerett og rett til å utøve diverse yrker, og liknende. Selvfølgelig har de blitt angrepet for dette og kalt landsforrædere og femtekolonister. Men de har ikke blitt utsatt for en tiendedel av den hetsen Ilja Kiva har fått oppleve etter sin fødselsdagshilsen til Putin, og deres liv har aldri vært i fare.

Men vi får ikke høre noe om den daglige hetsen – og drapstruslene – kritikere av dagens russiskfiendtlige ukrainske regime utsettes for. Akkurat som vi ikke får høre noe om drap på regimekritiske journalister, stenging av opposisjonelle aviser og tv-stasjoner og forfølgelse av opposisjonspolitikere i Ukraina.

Faktisk foreligger det en rimelig god kandidat til ikke bare en ytringsfrihets- og menneskerettighetspris, men også til en fredspris, i tillegg til Snowden og Assange. Nemlig den ukrainske opposisjonspolitikeren Viktor Medvedtsjuk.

Medvedtsjuk, leder for Opposisjonsplattformen – For livet, det eneste virkelige opposisjonspartiet i Ukraina, sitter i dag i husarrest – og tre tv-kanaler han eier har blitt stengt – fordi Medvedtsjuk og hans meningsfeller kritiserte dagens ukrainske regimes konfrontasjonspolitikk overfor Russland og tok til orde for dialog og forhandlinger mellom Ukraina og Russland.

En fredspris til Medvedtsjuk ville ikke bare ha vært en markering av at forfølgelse og fengsling av opposisjonspolitikere og stenging av opposisjonelle massemedier er uakseptabelt, men ville også ha vært et bidrag til avspenning og redusering av krigsfaren i Europa.

Men at Nato-landet Norge skulle gi en fredspris til en person som tar til orde for dialog og forhandlinger med Russland, er selvsagt utenkelig.

Norge er en amerikansk skjøtehund, og utdelingene av Nobels fredspris – som stort sett er rene Nato-priser og i hvert fall aldri tilfaller kritikere av vestlige lands utenrikspolitikk – er en påminnelse om dette.

Les om stengingen av opposisjonelle tv-kanaler i Ukraina her.

Les om hvordan det i den ukrainske Radaen tas til orde for å skyte opposisjonspolitikere her.

Publisert på Steigan.no 10. oktober 2021.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Navalnyj 2: Mikheil Saakasjvili

Mikheil Saakasjvili etter å ha fremprovosert sin egen pågripelse.

Forsøk på å kortslutte normale politiske prosesser og å kuppe seg til makten forekommer i mange former. Den nyeste taktikken er tilsynelatende at opposisjonsledere og andre urokråker fremprovoserer sin egen arrest og rettsforfølgelse i håp om at dette vil utløse demonstrasjoner og opptøyer.

Det klassiske eksemplet på denne type opptreden er den russiske bloggeren og yrkesdemonstranten Aleksej Navalnyjs tilbakevending til Russland, i januar i år, der han ble pågrepet for å ha brutt meldeplikten knyttet til en betinget dom for økonomiske forbrytelser og plassert i en arbeidsleir. Pågripelsen førte til et par protestdemonstrasjoner, men Navalnyj oppførte seg så ekstremt etter pågripelsen – blant annet ved grovt å skjelle ut en krigsveteran og dennes barnebarn – at selv hans egne tilhengere tok avstand fra ham. Navalnyjs aksjon kan derfor oppfattes som mislykket, men ikke desto mindre har den tjent som forbilde for andre eventyrere.

Den 1. oktober 2021 – dagen før lokalvalget i Georgia – publiserte således den tidligere georgiske presidenten Mikheil Saakasjvili en video på Facebook om at han var tilbake i hjemlandet. Georgiske myndigheter benektet først at dette var tilfelle, men senere erklærte Irakli Garibasjvili, Georgias statsminister, at ”Georgias tredje president, den ettersøkte Mikheil Saakasjvili, har blitt arrestert og sendt i fengsel”.

Kort tid senere viste georgisk fjernsyn bilder av en smilende Saakasjvili som føres bort iført håndjern.

Saakasjvili avbildet under krigen i 2008.

I hjemlandet er Saakasjvili – som var president fra 2008 til 2013, og som er mest kjent for å ha fremprovosert en krig med Russland i 2008 ved å angripe utbryterrepublikken Sør-Ossetia – ved en rettssak i 2018 dømt til seks års fengsel for maktmisbruk, og det pågår dessuten ytterligere rettsprosesser mot ham knyttet til maktmisbruk og korrupsjon. Siden sin avgang som president i 2013 har Saakasjvili levd i eksil.

Georgias president Salomé Zourabichvili har erklært at hun ikke vil benåde Saakasjvili.

Saakasjvili på sin side har sendt ut en erklæring fra fengselet om at han har startet en sultestreik, og at han betrakter seg som politisk fange.

Myndighetene i Ukraina, der Saakasjvili har bodd i de siste årene, hevder at Russland står bak pågripelsen av ekspresidenten og krever at han løslates.

Den 4. oktober viste Radio Free Europe, den vestlige propagandasenderen fra den kalde krigens tid, bilder fra en demonstrasjon i Georgia der Saakasjvilis tilhengere krever at han løslates. I demonstrasjonen ser man ikke bare georgiske flagg, men også ukrainske flagg, amerikanske flagg og EU-flagg. Slagordene på plakater og bannere er for en stor del på engelsk.

Demonstrasjonen var altså for en stor del rettet mot et europeisk og nordamerikansk publikum.

Hvorvidt det som nå skjer i Georgia, er et resultat av et personlig innfall fra Saakasjvilis side, eller om det dreier seg om et vestlig forsøk på å destabilisere Georgia, for eventuelt å innsette et mer russiskfiendtlig regime, og hvordan den videre utviklingen i Georgia vil bli, gjenstår å se.

Det hører med til historien at Saakasjvili og andre som måtte ønske uro og bråk i Georgia, har all mulig grunn til å sabotere og diskreditere nettopp årets lokalvalg.

Siden 2012 har Georgia vært styrt av Georgisk drøm, som støtter dagens statsminister Irakli Garibasjvili. Opposisjonen, anført av Saakasjvilis parti Styrke i enhet, hevdet imidlertid at parlamentsvalget i 2020 var forfalsket, med en politisk krise og massedemonstrasjoner som resultat. EU fremforhandlet i denne situasjonen en avtale mellom myndighetene og opposisjonen som gikk ut på at det skulle holdes et nytt parlamentsvalg dersom Georgisk drøm oppnådde mindre enn 43 prosent oppslutning ved lokalvalget høsten 2021. Senere har Georgisk drøm desavuert denne avtalen, noe amerikanske myndigheter har uttrykt alvorlig bekymring for.

Ved å diskreditere årets lokalvalg – der Georgisk drøm etter første valgomgang oppgis å lede med 48,2 prosent av de avgitte stemmene – vil det altså kunne være mulig å kaste Georgia ut i en alvorlig politisk krise, som vil kunne bane vei for en ”fargerevolusjon” eller liknende.

Les om hvordan Saakasjvili, i samarbeid med opposisjonspolitikeren Julija Timosjenko og oligarken Igor Kolomojskij, i 2017 prøvde å kuppe seg til makten i Ukraina her.

Les om anti-russiske opptøyer i Georgia i 2019 her.

Publisert på Steigan.no 5. oktober og trykket i Friheten 14. oktober 2021.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | 1 kommentar

Russland kjenner ikke sine muligheter

Sergej Karaganov.

Den 25. september 2021 opptrådte Sergej Karaganov, leder for Råd for utenriks- og forsvarspolitikk og trolig den fremste autoriteten på utenrikspolitiske spørsmål i dagens Russland, i det populære tv-programmet ”Retten til å vite”.

Karaganovs budskap var at dagens verden er fundamentalt forskjellig fra den som oppstod ved Sovjetunionens sammenbrudd omkring 1990, men at Russland ikke hadde forstått dette og undervurderte sine muligheter.

Sendingen ble innledet med at programlederen spurte Karaganov om hans syn på den siste tids dramatiske begivenheter i form av USAs tilbaketrekning fra Afghanistan og krangelen mellom Australia, USA og Frankrike.

Karaganovs svar var at hendelser som dette i seg selv betød lite, og at det man måtte se på var underliggende maktforhold og langtidstendenser.

USA var svekket, og den amerikanske tilbaketrekningen fra Afghanistan – som Karaganov roste som modig og fornuftig av Biden og en forlengelse av Trumps Amerika først-politikk – var et uttrykk for denne svekkelsen. Om noen år ville USA være hva landet hadde vært i mellomkrigstiden, en stormakt, men ingen hegemon.

Europa hadde ifølge Karaganov ingen fremtid i storpolitikken. Kontinentet var blitt ødelagt av masseinnvandring fra Afrika og Asia. Og EUs felles utenrikspolitikk hadde gjort de tradisjonelle europeiske stormaktene handlingslammet og maktesløse, med Frankrike som et mulig unntak. ”Om 10–15 år vil en del av Europa orientere seg mot Russland, og den andre mot USA. Men Europa vil ikke lenger være en selvstendig aktør. Europeerne har gjort for mange feil.” Siden Europa var svekket og i oppløsningen, behøvde ikke Russland å ta hensyn til verdensdelen.

Endringene av de globale maktforholdene var noe Vesten mentalt ikke hadde tatt inn over seg, erklærte den russiske utenrikspolitiske stjernetenkeren. Mentalt befant Vesten seg på 1990-tallet da de vestlige landene kunne innrette seg mer eller mindre etter sitt eget forgodtbefinnende.

Men heller ikke den russiske ledelsen og vanlige russere hadde tatt inn over seg hvordan verden, og dermed også Russlands muligheter, på en fundamental måte var blitt endret: ”Det har enda ikke helt gått opp for oss at vi har blitt selvstendige og mektige, og at vi i dag lever i en helt annen verden enn den vi har levd i de siste 30 årene.”

Russlands fremtid bestod ifølge Karaganov i å orientere seg mot Asia. ”Vi bør huske på at vi er en eurasisk makt. De hordene fra øst som plyndret oss, skapte oss selv. Og i den motsatte bevegelsen inn i Sibir oppstod en stormakt.”

Se Sergej Karaganovs opptreden på ”Retten til å vite” her.

Karaganovs utsagn og vurderinger er trolig et godt uttrykk for hvordan den russiske ledelsen oppfatter verden – og hvilken oppfatning av internasjonale spørsmål den ønsker at vanlige russere skal ha.

USA og Vesten er svekket og i oppløsning. Verden er i ferd med å bli multipolar. Asia styrker seg. Russland bør vende seg bort fra Vesten og mot Asia. Russlands muligheter er nærmest grenseløse.

Les om hvordan verden har blitt fundamentalt forandret siden 1990- og 2000-tallet.

Disse oppfatningene har mye for seg. USA og de vestlige landene er langt svakere enn de var på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet. USA og andre vestlige land har store indre problemer – det er nok å tenke på stormingen av Kongressbygningen i USA. Kina, India og andre ikke-vestlige land har dramatisk økt sin makt. Verden er i ferd med å bli multipolar. Trolig har Russland mye å vinne på å orientere seg mot Asia.

Problemet er at avskrivningen av Vesten og orienteringen mot Østen er mer deklaratorisk enn reell.

Russland bør glemme Vesten og orientere seg mot øst, erklærer Karaganov med tilslutning fra persone som utspør ham. Men 90 prosent av programmet der han opptrer, dreier seg om USA og andre vestlige land. Og ser man på russiske nyhetssendinger, vil man oppdage at nesten alt utenriksstoffet, i det minste i form av mer inngående analyser, dreier seg om USA og andre vestlige land. Inngående analyser av politiske og økonomiske forhold i Kina eller India på linje med de daglige reportasjene om og analysene av politiske og økonomiske forhold i USA er fraværende. Og det er tilnærmet null interesse for forholdene i de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene som Russland vil måtte samarbeide med dersom landet vil orientere seg mot Asia.

Dersom den russiske ledelsen virkelig ønsker å orientere Russland mot verden utenfor Vesten, ville et naturlig første skritt være å sørge for at de nasjonale tv-kanalene – som den opplagt har stor kontroll over, og som i betydelig grad påvirker befolkningens oppfatninger og holdninger – viste langt større interesse for politikk, økonomi og samfunnsliv i Asia, Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika, for ikke å snakke om de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene.

Les om hvilket syn Karaganov i 2017 hadde på verden og Russlands muligheter her.

Les om hvordan betalingssystemene i Russland, Kina og India knyttes sammen her.

Publisert på Steigan.no 30. september 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Putins parti vant dumavalget. Opposisjonen prøvde å fabrikkere valgfusk

Ved dumavalget i Russland 17.–19. september  ble Putins parti Det forente Russland som forventet en klar vinner. Med en oppslutning på 49,85 prosent oppnådde partiet 324 av de 450 setene i Dumaen. Videre fulgte kommunistpartiet som oppnådde 18,96 prosent og 57 seter; Det rettferdige Russland, 7,44 prosent og 27 seter; Vladimir Zjirinovskijs liberal-demokratiske parti, 7,5 prosent og 21 seter; og det nylig opprettede høyreliberale partiet Nye folk, 5,33 prosent og 13 seter. Dessuten oppnådde tre småpartier, Fedrelandet, Vekstpartiet og Borgerplattformen, ett sete hver.

225 av dumarepresentantene ble valgt etter partilister, og 225 i enmannskretser.

Stolte donbassbeboere med russisk pass på vei for å stemme ved dumavalget. Et skritt nærmere gjenforening med Russland for en hardt prøvet befolkning.

Ved årets valg kunne personer bosatt i Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk med russisk statsborgerskap stemme, riktignok bare ved å ta seg til et valglokale på russisk territorium, en mulighet ca 200 000 personer skal ha benyttet seg av.

Valgdeltakelsen oppgis å ha vært på 51,7 prosent, mot 47,9 prosent ved dumavalget i 2016.

Valget ble overvåket av et stort antall observatører fra mange land. Men ikke av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som ikke ønsket å sende valgobservatører.

Det forente Russland gjorde det klart bedre enn meningsmålinger på 25–35 prosent i forkant av valget – som riktignok ikke omfattet folks preferanser i enmannskretsene – skulle tilsi. Men valgresultatet sammenfalt med en valgdagsmåling gjennomført av meningsmålingsinstituttet Insomar.

At Det forente Russland med en oppslutning på 49,85 prosent oppnådde 324 av de 450 setene i Dumaen skyldtes ordningen med valg av halvparten av representantene i enmannskretser som klart favoriserte det største partiet.

Den utenomparlamentariske opposisjonen fremfører sine tradisjonelle anklager om valgfusk. Hvem betaler folk for denne type aksjoner?

Som forventet ble det av vestlige massemedier og den utenomparlamentariske opposisjonen fremsatt en mengde påstander om valgfusk, både før og under valget. Men dette er en del av propagandakrigen Vesten og grupperinger betalt av de vestlige landene bedriver mot Russland, og det er ingenting som tyder på at det er hold i anklagene.  Med videokameraer i nesten alle valglokaler og en konstitusjonelt garantert rett for de politiske partiene til å overvåke samtlige deler av valggjennomføringen er russiske valg tilnærmet umulig å forfalske. Og hvorfor skulle Putin og myndighetene forfalske valget når de – ikke minst takket være ordningen med enmannskretser – uansett var garantert seieren over en splittet opposisjon?

Hvordan den utenomparlamentariske opposisjonen arbeider ble avslørt da politiet tok seg inn i en leilighet utkledd som et valglokale der en gruppe personer var i ferd med å lage en video som skulle vise valgfusk.

I et kort filmopptak fra politiaksjonen, som ble vist på den russiske valgkommisjonens pressekonferanse etter valget, erklærer en av personene som var involvert i produksjonen av den falske valgfuskvideoen, at de ikke hadde gjort noe ulovlig, men bare laget en video, og at de oppfylte en bestilling de hadde mottatt.

Se utdrag fra valgkommisjonens pressekonferanse der filmopptaket fra politiaksjonen mot det falske valglokalet ble vist, her.

Årets dumavalg, som i liten grad atskilte seg fra tidligere valg, kan betraktes som et rimelig godt uttrykk for hva den russiske befolkning ønsker. Ca halvparten av velgerne støtter Putin og den moderat konservative politikken han og myndighetene står for. Enten fordi de liker politikken, eller fordi de ikke ser noe bedre alternativ og frykter kaos dersom opposisjonen skulle styrke seg. Ca halvparten – kommunistene, Det rettferdige Russland og Zjirinovskijs parti – ønsker større grad av utjevning og sosial rettferdighet, samtidig som de er tilhengere av en utenrikspolitikk som er minst like selvhevdende som den Putin og dagens makthavere står for. Og ca fem prosent ønsker en høyreliberal politikk med vekt på mer marked og private løsninger.

Man kan være enig eller uenig i russernes vurderinger. Tyve år med samme leder og parti ved makten og et rimelig paternalistisk styre, som er hva Putin på godt og vondt har stått for, er ikke nødvendigvis hva de fleste i Norge og andre vestlige land ville ønske seg. Men hvordan folk i Russland og andre steder på kloden ønsker å innrette seg er det opptil dem selv å bestemme. Å støtte grupperinger som bedriver destabiliserings- og undergravingsvirksomhet i land som Russland, Kina og Iran, for eksempel ved å spre falske anklager om valgfusk, bør de styrende i Vesten gi avkall på. Om ikke av andre grunner så fordi de vestlige landene i dag er minst like lette å destabilisere som land som Russland, Kina og Iran, og det bare er et tidsspørsmål før myndighetene i land som utsettes for vestlige destabiliserings- og undergravingsoperasjoner, selv vil ty til destabilisering og undergraving av de vestlige landene.

Les om hvordan en folkeavstemning i Russland i 2020 gav et overveldende flertall for konstitusjonelle reformer som blant annet gjør at Putin kan stille til gjenvalg som president i 2024, her.

Les om hvordan Putin ble gjenvalgt som president i 2018 her.

Publisert på Steigan.no 21. september og trykket i Friheten 30. september 2021.

Publisert i Russisk politikk | 2 kommentarer

CIA-involvering i mislykket spesialoperasjon i Hviterussland

Medlemmer av Wagnergruppen pågripes i Hviterussland – og unngår dermed å havne i Ukraina.

Nylig viste den amerikanske tv-kanalen CNN en reportasje der to anonyme ukrainske etterretningsoffiserer forteller om en mislykket amerikansk-ukrainsk spesialoperasjon i Hviterussland der hensikten var å bortføre 33 russiske statsborgere.

I korthet gikk operasjonen ut på å lokke de russiske statsborgerne – som alle var tilknyttet leiesoldatfirmaet Wagnergruppen, som ukrainske myndigheter anklager for involvering i krigen i Donbass – til Hviterussland under påskudd av at de var tilbudt oppdrag i Venezuela og Syria og sette dem på et fly som angivelig skulle ta dem til Tyrkia, men som skulle føre dem til Ukraina.

Operasjonen, som fant sted like i forkant av det hviterussiske presidentvalget 9. august 2020, mislyktes ved at hviterussiske myndigheter pågrep de russiske statsborgerne og senere utleverte dem til Russland.

Se CNN-reportasjen om den mislykkede spesialoperasjonen her.

Denne historien er interessant. For det første viser den hvor tett ukrainske spesialtjenester samarbeider med tilsvarende amerikanske tjenester. For det andre viser den hvordan ukrainske spesialtjenester lar seg bruke i operasjoner som neppe tjener Ukrainas interesser, men som tvert imot påfører landet betydelig skade.

At ukrainske spesialtjenester ønsket å lokke medlemmer av Wagnergruppen i en felle og pågripe dem, og at de derfor gjennomførte en spesialoperasjon er knapt overraskende. Men ved å gjennomføre operasjonen på hviterussisk territorium, og det endatil bare noen dager før det hviterussiske presidentvalget, risikerte Kiev å fremprovosere en konflikt med Hviterussland som Ukraina umulig kunne være interessert i og med skadevirkninger som ville overskygge det man kunne oppnå propagandamessig ved en rettssak mot de russiske leiesoldatene.

Det er grunn til å spørre hvorfor spesialoperasjonen mot Wagnergruppe-medlemmene mislyktes. Etter den mislykkede spesialoperasjonen anklaget ukrainske spesialtjenester administrasjonen til dagens ukrainske president, Vladimir Zelenskij, for å ha forpurret operasjonen for ved å lekke opplysninger om den til Russland. En annen – og kanskje mer sannsynlig – forklaring er at amerikanerne valgte å tipse hviterussiske myndigheter om spesialoperasjonen for dermed å tvinge Hviterusslands president, Aleksandr Lukasjenko, til å velge mellom Vesten og Russland, samt å fremtvinge en konflikt mellom Hviterussland og Russland.

Faktisk utviklet historien med Wagnergruppe-folkene seg i samsvar med det som kan ha vært en amerikansk plan for å fremtvinge et brudd mellom Hviterussland og Russland.

Wagnergruppe-medlemmene ble pågrepet av hviterussiske spesialstyrker i en dramatisk operasjon 29. juli 2020, og Lukasjenko uttalte at de var blitt sendt til Hviterussland for å sabotere presidentvalget. Hadde Wagnergruppe-medlemmene blitt utlevert til Ukraina – eller var de blitt tiltalt for sabotasje og undergravingsvirksomhet i Hviterussland – ville det utvilsomt ha ført til et brudd mellom Hviterussland og Russland. Og Hviterussland ville ha blitt tvunget til å orientere seg mot Vesten.

Pøbelopptøyer i Hviterussland i tilknytning til presidentvalget i 2020. Et improvisert forsøk på «fargerevolusjon» iscenesatt av vestlige etterretningstjenester som var dømt til å mislykkes.

Men så skjedde det noe som kullkastet det som kan ha vært en amerikansk plan for å frembringe et brudd mellom Hviterussland og Russland. Til tross for at Lukasjenko helt siden statskuppet i Ukraina i 2014 tydelig hadde signalisert at han ønsket å knytte seg tettere til de vestlige landene, og til tross for at det hadde vært flere konflikter mellom Hviterussland og Russland, valgte Lukasjenko å utlevere de pågrepne Wagner-folkene til Russland. Og i denne situasjonen – da både spesialoperasjonen for å kidnappe Wagner-folkene og det som kan ha vært en plan for å frembringe et brudd mellom Hviterussland og Russland hadde mislyktes – valgte vestlige etterretningstjenester tilsynelatende å utløse det som trolig var plan B, reserveplanen, nemlig å avsette Lukasjenko ved hjelp av en ”fargerevolusjon” og å innsette et vestvennlig regime. Kuppforsøket, som vitnet om hastverk om improvisasjon, mislyktes og gjorde at Lukasjenko, som Vesten nå stemplet som diktator, ble tvunget til å knytte sitt regime og Hviterussland til Russland.

Mye er uklart i denne historien. Det som er åpenbart, er at dagens ukrainske regime umulig kan ha tjent på utviklingen i Hviterussland siden affæren med Wagner-folkene og det mislykkede kuppforsøket i tilknytning til presidentvalget i 2020. Et Hviterussland som er drevet i armene på Putin, og som må underordne seg Russland, er det siste Ukraina trenger i konflikten med Russland.

USA, derimot, har alt å vinne på et brudd mellom Hviterussland og Russland. Eller på en politisk krise i Hviterussland og allianse mellom Lukasjenko og Putin som driver Europa og Russland fra hverandre.

Hvem arbeider ukrainske spesialtjenester for når de til tross for skadene dette kan påføre forholdet mellom Ukraina og Hviterussland, involverer seg i en politisk betent spesialoperasjon i Hviterussland bare noen dager før presidentvalget i landet? Egne nasjonale interesser eller USA? Og har ukrainske myndigheter kontroll med sine egne spesial- og sikkerhetstjenester?

Les om forsøket på ”fargerevolusjon” i Hviterussland i 2020 her.

Les om hvordan Putin ved å love Lukasjenko militærhjelp gjorde at forsøket på ”fargerevolusjon” i Hviterussland mislyktes her.

Publisert på Steigan.no 10. september og trykket i Friheten 16. september 2021.

Publisert i Hviterussland, Ukraina | 3 kommentarer

Kasakhstans president taler til nasjonen

Den 1. september holdt Kasakhstans president Qasym-Jomart Toqaev en tale i parlamentet der han tok for seg forholdene i Kasakhstan i dag og myndighetenes planer for utviklingen i de kommende årene. Talen vitnet om optimisme og tro på fremtiden, men den inneholdt ingen oppsiktsvekkende punkter.

Toqaev innledet sin tale med å påpeke at store offentlige reserver og lite gjeld gjorde at Kasakhstan hadde klart seg rimelig godt gjennom korona-epidemien. Således hadde et offentlig tiltak reddet over 150 000 arbeidsplasser. Et annet tiltak hadde skapt over 70 000 arbeidsplasser. Dessuten hadde bruk av pensjonsfond gjort det mulig for over en million personer å forbedre sine boforhold.

Samtidig understreket presidenten at offentlige midler ikke var ubegrensede og måttte forvaltes på en god måte. Målet for myndighetenes politikk var mer effektiv bruk av offentlige midler, utbygging av næringer med høy bearbeidelsesgrad og redusering av statens andel av økonomien.

Videre fremhevet Toqaev behovet for videre utbygging av helsevesenet, skole, utdanning og forskning.

En stor del av talen dreide seg om forbedringer av statsforvaltningen og demokrati. Toqaev erklærte at det var nødvendig å overføre makt og ressurser til lokale styrings- og administrasjonsorganer og samtidig å utvikle rutiner som gjorde det mulig å stille lokale ledere til ansvar.

Som eksempel på demokratiske reformer som allerede var blitt gjennomført, trakk Toqaev frem at det var blitt lettere å gjennomføre offentlige møter, at sperregrensen ved parlamentsvalg var blitt senket til 5 prosent, at det var blitt innført direkte valg av lokale styringsorganer, og at det var blitt vedtatt kvoter for kvinner og unge på valglister. Som et ytterligere demokratiseringstiltak tok han til orde for innføring av kvoter også for personer med funksjonshemninger.

Avslutningsvis snakket presidenten om viktigheten av å sikre harmoni og enhet gjennom likebehandling av borgerne og bekjempelse av diskriminering basert på språk, nasjonalitet eller rase. I den forbindelse fremhevet han nødvendigheten av å finne en balanse mellom fremme av kasakhisk språk og borgernes lovforankrede rett til å bruke russisk i alle sammenhenger.

Antirussiske språkaktivister i Kasakhstan. Aktivistenes leder, Kuat Akhmetov, er tiltalt for fremme av etnisk hat og har måttet flykte til Georgia.

Kasakhstan, som i år feirer 30-årsjubileet for sin selvstendighet, virker å være et rimelig stabilt land med en god økonomi som har all grunn til å se optimistisk på fremtiden. Toqaev og resten av den styrende eliten har mye å være stolte over. Samtidig skal det ikke underslås at Kasakhstan i det siste har opplevd noe som kan gi grobunn for alvorlige konflikter, nemlig oppkomsten av språkpatruljer i form av aktivister som trakasserer og truer folk som snakker russisk. Det amerikanske sammenbruddet i Afghanistan gjør dessuten at mye er usikkert i Sentral-Asia. Et mulig scenario – som vil kunne bli forsøkt virkeliggjort i en situasjon der kinesere og russere lykkes både i å samarbeide og å fylle tomrommet amerikanerne etterlater seg – er at USA prøver å fremprovosere språklige og etniske konflikter i Kasakhstan, for dermed å skape uro og problemer i et land som vil måte spille en nøkkelrolle i ethvert forsøk på eurasisk integrasjon.

Les om parlaments- og lokalvalget i Kasakhstan i 2021 her.

Les om utvidelse av det lokale selvstyret i Kasakhstan her.

Trykket i Friheten 30. september 2021.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | Legg igjen en kommentar

Estlands president advarer mot å investere i Ukraina

Den estiske presidenten i samtale med ukrainske journalister.

I et intervju med Evropejskaja Pravda 25. august 2021, ”Ukraina vil trenge 20 år på å forberede seg på medlemskap i EU”, kom Estlands president Kersti Kaljulaid med en rekke uttalelser som i sum må kunne karakteriseres som en fullstendig desavuering av dagens ukrainske regime og dets bestrebelser på å knytte Ukraina til Nato og EU – ja nærmest som en avskrivning av hele det ukrainske statsbyggingsprosjektet etter 1991. Et ukrainsk Nato-medlemskap var urealistisk, Ukraina ville trenge minst 20 år på å forberede seg på et EU-medlemskap, og Ukraina var så korrupt og rettsløst at hun ville fraråde egne landsmenn å investere i landet, uttalte den estiske presidenten.

Hverken Ukraina, Moldova eller Georgia kunne regne med å bli tatt opp i Nato siden ingen av landene tilfredsstilte kravene for medlemskap i den vestlige militæralliansen, og opptak av nye medlemmer dessuten forutsatte enstemmighet blant Nato-landene, sa Kaljulaid. Dertil hadde Ukraina uløste territorielle konflikter. Selv var hun for Nato-utvidelser, men det var ikke realistisk, fremholdt Kaljulaid.

Heller ikke et EU-medlemskap var noe ukrainerne burde regne med, sa den estiske presidenten. For at land som Ukraina, Moldova og Georgia skulle kunne bli opptatt i EU, var det nødvendig å gjennomføre en så stor mengde reformer at det ville ta minst tyve år. For disse landene var det derfor nødvendig å finne opp former for samarbeid som kunne være et alternativ til medlemskap.

Det ukrainerne uansett måtte gjøre, var å bekjempe korrupsjon og etablere et fungerende rettsvesen. For å få utlendinger til å investere i et land var det nødvendig å ha domstoler som gjorde at den som faktisk hadde rett i en strid, kunne forsvare sine interesser. Men slik var det dessverre ikke i Ukraina, og derfor kunne Kaljulaid ikke gjøre noe annet enn å fraråde sine landsmenn å investere i landet. ”Jeg tilrår mine medborgere, handle med Ukraina, men ikke invester i landet.”

”Jeg håper at dette vil endre seg, slik at jeg rolig kan tilrå estlendere å investere i Ukraina. Og det vil bety at mengden investeringer vil øke hos dere, ikke bare fra Estland, men fra hele verden siden næringslivet vil føle seg trygt. I dag er det ikke slik.”

En hardere dom over Ukraina og dagens ukrainske regime er det knapt mulig å forestille seg. Og det er grunn til å merke seg at dommen kommer fra en politiker ingen kan beskylde for å være anti-ukrainsk. Faktisk ble intervjuet gjennomført i anledning den estiske presidentens deltakelse på det såkalte Krim-forumet, en internasjonal konferanse som 23. august 2021 ble gjennomført i Kiev for å markere motstand mot det angivelig folkerettsstridige opptaket av Krim i Den russiske føderasjon.

Faktisk sa den estiske presidenten i dette intervjuet nærmest det samme som Putin uttalte flere ganger høsten 2013 da Ukraina ble kastet ut i en politisk krise knyttet til landets forhold til EU. Nemlig at et ukrainsk EU-medlemskap – for ikke å snakke om et ukrainsk Nato-medlemskap – var fullstendig urealistisk, at Ukraina ville måtte bruke flere tiår på å tilpasse seg EUs standarder, at Ukraina var henvist til å samarbeide med Russland og andre østlige naboland, og at man måtte bestrebe seg på å få til et trekantsamarbeid mellom EU, Russland og Ukraina.

Statskuppet i Ukraina i 2014 og opprettelsen av et anti-russisk regime – som EU aktivt støttet – gjorde at det ikke ble etablert et trekantsamarbeid mellom EU, Russland og Ukraina. Årene etter statskuppet har med all mulig tydelighet vist ikke bare at Ukraina er nær sagt lysår fra å oppfylle EUs medlemskapskriterier, men også at EU knapt har noen interesse for Ukraina.

Faktisk fremtrer Ukraina i dag nærmest som et sort hull, slik at Tyskland, Frankrike, Italia og andre EU-land er nødt til å omgå landet og etablere et samarbeid direkte med Russland. Nord Stream 2, gassledningen fra Russland til Nord-Tyskland langs bunnen av Østersjøen, er et uttrykk for dette.

Les om hvordan Jaroslav Bašta, tidligere tsjekkisk ambassadør i Kiev, i 2017 advarte mot et totalt sammenbrudd i Ukraina her.

Les om hvordan Kasakhstan, i motsetning til Ukraina, etter selvstendigheten i 1991 har klart å skape et stabilt politisk system og en blomstrende økonomi her.

Publisert på Steigan.no 28. august og trykket i Friheten 2. september 2021.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Merkel stod opp mot Washington

Den 21. august besøkte Tysklands forbundskansler Angela Merkel Moskva der hun hadde politiske samtaler med Putin. Intet sensasjonelt eller uventet ble sagt eller oppnådd under besøket. Det viktigste var at Merkel ved å dra til Moskva noen uker før hun trer tilbake som forbundskansler trosset Washington og stod opp for et tysk-russisk samarbeid.

På pressekonferansen etter samtalene gav Putin og Merkel uttrykk for gjensidig respekt. Putin forsikret om at Merkel alltid ville være velkommen i Russland, og Merkel kalte Putin kjære Vladimir. Begge lederne fremhevet verdien av dialog og samarbeid og betydningen av det tysk-russiske samarbeidet.

Se Merkels og Putins pressekonferanse dubbet til engelsk her.

Temaene de to lederne sa at de hadde snakket om, var som forventet: tysk-russisk samarbeid, Nord Stream 2, altså gassrørledningen fra Russland til Nord-Tyskland langs bunnen av Østersjøen, Ukraina, Hviterussland, Afghanistan og forholdene i Midtøsten. Merkel sa dessuten at hun hadde tatt opp situasjonen til den fengslede russiske bloggeren og aktivisten Aleksej Navalnyj.

Begge lederne erklærte at krisen i Ukraina bare kunne løses gjennom forhandlinger basert på Minsk-avtalene fra 2015, altså ved å gi den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina vidtgående selvstyre.

En tysk journalist stilte, som forventet, et spørsmål om behandlingen av Aleksej Navalnyj. Dette håndterte Putin, som er vant til slike spørsmål, ved å avvise utenlandsk innblanding i indre russiske forhold og ved å vise til behandlingen av grupperinger som De gule vestene i de vestlige landene.

En russisk journalist spurte om sammenbruddet til Kabul-regimet ikke burde få de vestlige landene til å vise større tilbakeholdenhet i forhold til å påtvinge folk i andre deler av verden vestlig demokrati. Putin kunne dermed gjenta sitt budskap om ethvert folks rett til selv å bestemme sin fremtid og farene ved å påtvinge andre folk gitte standarder uten å ta hensyn til kulturelle og religiøse forhold. Merkel kunne ikke annet enn å fremheve at det vestlige engasjementet i Afghanistan var et svar på terror og å beklage at den vestlige militæroperasjonen hadde vært mislykket.

Bortsett fra spørsmålet om Afghanistan – som Kabul-regimets sammenbrudd unektelig gjorde aktuelt – var det intet ved dette tysk-russiske toppmøtet som atskilte seg fra andre møter Putin har hatt med europeiske ledere. I likhet med EU-topper og andre europeiske ledere tok Merkel opp behandlingen av Navalnyj og Russlands støtte til Hviterussland, og en journalist stilte som forventet et spørsmål om menneskerettigheter i Russland. Men hverken Merkel eller andre vestlige politikere kan tro at de kan presse russiske myndigheter til å endre behandlingen av elementer som Navalnyj eller til å avslutte støtten til Hviterussland. Å snakke om Navalnyj og Hviterussland er altså en ren formalitet og noe vestlige politikere gjør fordi deler av den hjemlige opinionen presser dem til det.

Bekjennelsen til de såkalte Minsk-avtalene hadde også en nærmest rituell karakter. Både Merkel og Putin må være klar over at den ukrainske staten for lengst har brutt sammen og ikke lar seg lappe sammen igjen, og at det meste man kan oppnå i Øst-Ukraina, er å gjøre slutt på krigshandlingene samtidig som Donbass forblir hva området lenge har vært, en del av Russland.

Det som betydde noe, var at Merkel bare noen uker før hun går av som forbundskansler drog til Moskva for å møte Putin og å snakke varmt om tysk-russisk samarbeid. Dette var et signal til Washington, som har prøvd å stanse Nord Stream 2 og andre former for tysk-russisk samarbeid, om at Tyskland ikke vil delta i konfrontasjonspolitikken USA fører mot Russland. Og det var et signal til Merkels etterfølger som forbundskansler og den tyske politiske eliten, gitt med den autoritet Merkel har etter 16 år som kansler, om å bestrebe seg på å ha et godt forhold til Russland.

Nord Stream 2 og andre former for tysk-russisk samarbeid var det dette toppmøtet dreide seg om, ikke Navalnyj eller Hviterussland.

Det mest interessante spørsmålet på pressekonferansen var derfor det som dreide seg om Nord Stream 2, nemlig spørsmålet fra en tysk journalist om russisk gasseksport til Europa fortsatt vil skje ved hjelp av rørledninger gjennom Ukraina nå som Nord Stream 2 er klar til å settes i drift.

Putin bekreftet at russisk gasseksport gjennom Ukraina hadde vært et tema under samtalene han hadde hatt med den tyske forbundskansleren. Han understreket at Russland ville oppfylle alle sine forpliktelser knyttet til gasseksport gjennom Ukraina i henhold til inngåtte avtaler. Han fremhevet at Nord Stream 2 var et rent økonomisk prosjekt som dreide seg om billig og økologisk gasstransport. Og han sa at Russland også etter 2024, når de inngåtte avtalene om gasstransitt gjennom Ukraina løper ut, vil kunne være villig til å eksportere gass gjennom Ukraina, forutsatt at det var mulig å inngå økonomisk forsvarlige avtaler om dette med de europeiske gasskundene.

Tyskland ønsker utvilsom et økonomisk samarbeid med Russland. Men samtidig vil Tyskland og EU at Russland skal være med på å holde en skakkjørt ukrainsk økonomi flytende ved å betale for gasstransitt. Derfor vil spørsmålet om fortsatt russisk gasseksport gjennom Ukraina etter ferdigstillelsen av Nord Stream 2 være et viktig tema i dialogen mellom EU, europeiske land og Russland.

Les om et mislykket forsøk på å løse konflikten i Ukraina med fransk-tysk hjelp på et toppmøte i Paris i 2019 her.

Les om hvordan Donbass knyttes stadig tettere til Russland her.

Publisert på Steigan.no 24. august og trykket i Friheten 2. september 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Russisk usikkerhet om Afghanistan

Saigon 1975. Kabul 2021.

Det amerikanskstøttede Kabul-regimets sammenbrudd har ikke uventet utløst skadefryd i Russland. Nyhetssendingene har vist bilder av helikoptre som evakuerer folk fra den amerikanske ambassaden, kaotiske scener på flyplassen i Kabul og talibankrigere som tramper på amerikanske flagg. Det har blitt trukket sammenlikninger med det sørvietnamesiske regimets sammenbrudd og evakueringen av amerikanske diplomater fra Saigon i 1975.

Samtidig er usikkerheten om hva Kabul-regimets sammenbrudd og Talibans makterobring i Afghanistan kan komme til å innebære åpenbar, og eksperter og politikere som kommenterer utviklingen i Afghanistan, gir uttrykk for vidt forskjellige oppfatninger. Denne usikkerheten er forståelig.

USA har utvilsomt tapt prestisje som en følge av Kabul-regimets sammenbrudd, som viste at amerikanerne ikke holdt ut i konfrontasjonen med en geriljabevegelse i et av de fattigste og mest ødelagte landene på kloden.

Nå som USA er kastet ut og knapt virker troverdig som samarbeidspartner, vil Moskva kunne styrke sin posisjon i Sentral-Asia. Også i andre deler av verden vil det amerikanske sammenbruddet i Afghanistan trolig gjøre inntrykk. Kan det russiskfiendtlige regimet i Ukraina være sikker på amerikansk støtte i en konflikt med Russland som strekker seg over 5,10 eller 15 år?

Taliban. En nabo få ville ønske seg.

Samtidig innebærer opprettelsen av et islamistisk regime i Afghanistan en potensiell trussel for Russland. Taliban kan forsøke å spre sin ekstremistiske form for islam til de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene eller til Russland der Kaukasus og andre områder vil kunne bli destabilisert. Eller talibanregimet vil kunne tillate at andre grupperinger med en slik agenda opererer  ut fra afghansk territorium.

Russiske politikere tenker i dag trolig med gru på to tsjetsjeniakriger mot ekstremistiske islamister. Faktisk inngikk Russland – som på dette tidspunkt var involvert i den andre tsjetsjeniakrigen – etter 11. septemberangrepet i 2001 nærmest en allianse med USA rettet mot Taliban. Blant annet sørget russiske myndigheter for at amerikanerne fikk opprette militærbaser i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. Dette i dag nærmest glemte russisk-amerikanske samarbeidet, som Putin personlig drev igjennom, gjorde det langt lettere å nedkjempe Taliban.

Etter Talibans seier i Afghanistan vil Russland utvilsomt trappe opp det militære og etterretningsmessige samarbeidet med de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. Et nøkkelland her er Tadsjikistan der det er en russisk militærbase, og der ca 7000 russiske soldater deltar i overvåkningen av grensen mot Afghanistan.

Trolig vil Russland, som har valgt å holde sin ambassade i Kabul åpen, og som skal ha etablert kontakt med representanter for Taliban, innta en vente og se-holdning til talibanregimet. Dersom Taliban viser seg å være det organisasjonen var da den i 1996–2001 hadde makten i Afghanistan – altså et slags islamistisk svar på Røde Khmer som kombinerer barbarisk undertrykkelse med avvisning av moderne sivilisasjon og teknikk, med oppløsning og forfall som resultat – vil Russland trolig bestrebe seg på å isolere seg og sine sentralasiatiske allierte mest mulig fra Afghanistan. Kontakten med Afghanistan vil i så fall innskrenke seg til bombing og andre former for gjengjeldelse som svar på eventuelle forsøk på eksport av islamisme, terroraksjoner og liknende.

Dersom Taliban kommer til at det er nødvendig å å etablere en fungerende stat, få i gang normal økonomisk virksomhet og sørge for at folk får utbetalt lønn og pensjon – eller dersom befolkningen gjør opprør mot Taliban og innsetter et regime som kan tilby slike basale goder – kort sagt dersom Afghanistan blir et normalt land – vil det kunne åpne seg interessante muligheter for Russland.

USA og de vestlige landene vil neppe samarbeide med Afghanistan, i hvert fall ikke så lenge Taliban har makten. Iranske ønsker om hegemoni, som går mange hundreår tilbake, vanskeliggjør et iransk-afghansk samarbeid. Pakistan har lite å tilby. De eneste som vil kunne hjelpe Afghanistan ut av den fortvilte situasjonen landet etter 40 år med utenlandske intervensjoner og krig befinner seg i, er Russland og Kina.

Les om spillet om gassledningene i Sentral-Asia.

Et russisk-afghansk samarbeid vil kunne gi betydelige positive resultater. For eksempel vil en 30-år gammel plan om å bygge en gassledning fra Turkmenistan – som er tilknyttet det russiske gassledningsnettet – via Afghanistan til Pakistan og India kunne realiseres nå som amerikanerne er ute av Afghanistan. Denne planen ble først støttet av USA, som ønsket å koble gassprodusentene ved Kaspihavet fra det russiske gassledningsnettet. Men på begynnelsen av 2000-tallet ble den oppgitt av amerikanerne, og først i 2018 begynte en bygging av den planlagte gassledningen på afghansk territorium.

Å bygge en gassledning og å involvere seg i andre prosjekter i Afghanistan virker etter Talibans makterobring ikke særlig forlokkende. Men en bør i den sammenheng ikke glemme at Russland og Iran samarbeider godt til tross for at Iran er en erklært islamsk stat. Forutsetningene for å etablere en normal – om enn islamsk eller islamistisk – stat er riktignok langt dårligere i Afghanistan enn i Iran. Khomeini kom i 1979 til makten i et velfungerende Iran, som riktignok ble kastet ut i en ødeleggende krig mot Irak, mens Taliban i 1996 kom til makten i et krigsherjet og ødelagt Afghanistan. Og sivilisasjonsnivået er langt høyere i i Iran enn i Afghanistan. Men det er like fullt mulig – ja, til og med sannsynlig – at Taliban, i likhet med andre revolusjonære regimer og bevegelser, vil bestrebe seg på en form for normalitet nå som islamistbevegelsen har kommet til makten.

Trolig vil Kina – som aldri har vært involvert i krig eller andre former for aggresjon mot Afghanistan, og som har ressursene som skal til for å ruste opp landet og å utnytte dets rike naturressurser – være Talibans foretrukne samarbeidspartner. Men et russisk-afghansk samarbeid kan ikke utelukkes.

Les om samarbeidet mellom Russland, Iran og Aserbajdsjan her.

Les om hvordan betalingssystemene i Russland, Kina og India knyttes sammen her.

Publisert på ABC-Nyheter og på Steigan.no 18. august og trykket i Friheten 2. september 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar