Absurd arrestasjon

Skal den arresterte norske agenten Frode Berg måtte betale prisen for norske myndigheters provokasjon eller dumhet ved mange års opphold i en russisk fangeleir?

Norske myndigheter har arrestert en russisk statsborger etter et seminar på Stortinget og siktet vedkommende for spionasje. Dette er en absurd arrestasjon som i Moskva vil bli oppfattet som hva det etter alle solemerker er, en provokasjon eller dumhet fra norske myndigheters side. Prisen vil den spiontiltalte nordmannen Frode Berg måtte betale, som trolig vil måtte belage seg på mange års opphold i en russisk fangeleir.

Bakgrunnen for arrestasjonen av den russiske statsborgeren skal ifølge norske myndigheter være at vedkommende på en konferanse om digitalisering, som fant sted på Stortinget sist torsdag og fredag, skal ha opptrådt på en måte andre konferansedeltakere oppfattet som mistenkelig. Den arresterte russeren skal ikke tidligere ha vært i Norge. Dette virker som en røverhistorie. En person skal på en konferanse arrangert av nasjonalforsamlingen i et land vedkommende ikke kjenner, ha opptrådt på en mistenkelig måte. Dette kan knapt bety noe annet enn at vedkommende skal ha forsøkt å verve andre konferansedeltakere til å spionere for sitt land. Eller vil norske myndigheter ha oss til å tro at den arresterte russeren har prøvd å montere overvåkningsutstyr på Stortinget? Ville en virkelig agent ha opptrådt på en så uprofesjonell måte?

Russland har en av de beste etterretningstjenestene i verden og bedriver spionasje mot andre land, heriblant utvilsomt også Nato-landet Norge. Russisk etterretning prøver selvfølgelig å rekruttere nøkkelpersoner i andre stater, og personer som arbeider med data og datasikkerhet, er utvilsomt en viktig målgruppe. Men er det virkelig noen som tror at russisk etterretning opptrer på en måte som kunne ha vært hentet fra en roman av P. G. Wodehouse, ved å sende en person til en konferanse arrangert av nasjonalforsamlingen i et land vedkommende ikke tidligere har besøk, for at han skal prøve å rekruttere spioner blant personer han ikke kjenner i kaffepausene?

Norske massemedier ser ut til å mene at arrestasjonen av den russiske konferansedeltakeren vil gjøre det lettere å løse Frode Berg-saken, siden den arresterte russeren kan utveksles mot den spiontiltalte nordmannen. Dette er en grov feilvurdering.

Fra russisk side vil arrestasjonen bli oppfattet som hva saken etter alt å dømme er, en provokasjon eller dumhet fra norske myndigheters side.

Russiske myndigheter har satt igang en kampanje for å få løslatt Marija Butina. Arrestasjonen av henne vekker sterke følelser i Russland.

Den russiske eliten og vanlige russere er oppbrakt over hva de oppfatter som vilkårlige arrestasjoner og rettsforfølgelse av russiske statsborgere i vestlige land som hevn for at Russland fører en mer selvhevdende politikk som Vesten misliker. I de siste årene har det i russiske massemedier vært flere oppslag om politisk motiverte arrestasjoner av russere i utlandet. For eksempel om fengslingen av studenten Marija Butina i USA i 2018 etter anklager om at hun skal ha vært en russisk påvirkningsagent, som russisk UD har betegnet som et forsøk på å sabotere toppmøtet mellom Trump og Putin i juli 2018. Disse sakene utløser naturlig nok sterke følelser.

I Russland vil arrestasjonen av konferansedeltakeren bli oppfattet som en vilkårlig arrestasjon av en sakesløs russisk borger som hevn for at norske myndigheter ble tatt med buksene nede da deres agent Frode Berg ble avslørt og arrestert.

Det vil selvfølgelig ikke øke russiske myndigheters vilje til å bidra til en humanitær løsning på Frode Berg-saken.

Når et land opplever at det behandles på en urettferdig måte, og at dets borgere utsettes for vilkårlig rettsforfølgelse i utlandet, vil det selvfølgelig svare med å vise at det ikke lar seg presse. Følgen av norske myndigheters provokasjon – eller dumhet – ved å arrestere den russiske konferansedeltakeren vil for Frode Bergs vedkommende sannsynligvis bli at han for spionasjen han innrømmer å ha begått dømmes til et langvarig opphold i russisk fangeleir, og at anmodninger om benådning eller utveksling mot en arrestert russisk agent vil bli avvist fra russisk side.

Norske myndigheter har allerede sviktet sin egen etterretningsagent Frode Berg ved å late som om han ikke eksisterer etter at han i desember 2017 ble arrestert og tiltalt for spionasje. Nå gjør de Frode Bergs situasjon enda vanskeligere ved å foreta en absurd provokasjon i form av arrestasjonen av det som etter alt å dømme er en uskyldig russisk borger.

Les mine tidligere kommentarer til Frode Berg-saken her og her.

Reklamer
Publisert i Annet | 1 kommentar

Russland presenterer nye opplysninger om nedskytingen av Boeing 777 over Øst-Ukraina

Rester av det nedskutte passasjerflyet.

Den 17. september holdt det russiske forsvarsministerium en pressekonferanse der det ble fremlagt opplysninger som russiske myndigheter hevder at viser at Ukraina stod bak nedskytingen av det malaysiske Boeing 777-passasjerflyet over Øst-Ukraina 17. juli 2014 der 298 mennesker omkom.

Opplysningene og argumentene som ble fremlagt for å begrunne denne påstanden, var følgende: 1) Serienummeret på Buk-raketten som ifølge den internasjonale granskningskommisjonen ble brukt til å skyte ned flyet, viser at raketten i 1986 ble levert fra en fabrikk i Russland til en militæravdeling i Ukraina. Denne avdelingen, som ble en del av Ukrainas væpnede styrker, deltok våren 2014 i ukrainske myndigheters krig mot de østukrainske opprørerne. 2) Videoen som dukket opp kort tid etter nedskytingen av flyet og hevder å vise transporten av et Buk-batteri fra opprørskontrollert område i Øst-Ukraina til Russland, er falsk og laget ved hjelp av fotomanipulering, noe som fremgår av diverse tekniske detaljer (uklart bilde av Buk-batteriet, feil perspektiv med mer). 3) I en telefonsamtale mellom ukrainske militære under en øvelse i 2016, som russisk etterretning hevder å ha snappet opp, og som ble avspilt på pressekonferansen, forekommer utsagnet ”Om det blir slik, så skyter vi for helvete ned enda en malaysisk Boeing”. Stemmen som fremfører utsagnet, skal ifølge russiske myndigheter tilhøre Ruslan Grintsjak, en oberst som innehar en topposisjon i det ukrainske luftforsvaret. 4) Ukrainske myndigheter har nektet å fortelle hvor deres luftvernraketter befant seg da passasjerflyet ble skutt ned.

Å bedømme hvorvidt disse opplysningene og påstandene er troverdige er knapt mulig. Å lage falske dokumenter som viser at den aktuelle Buk-raketten har blitt levert til Ukraina, er en enkel sak. Å lage en falsk telefonsamtale eller å forfalske en del av en telefonsamtale lar seg sannsynligvis gjøre uten større problemer. At videoen som angivelig viser transporten av et Buk-batteri fra opprørskontrollert Øst-Ukraina til Russland, er falsk virker ut fra opplysningene som ble fremlagt på pressekonferansen, sannsynlig. Men det beviser ikke noe annet enn at ukrainske myndigheter eller deres støttespillere har laget en falsk video for å knytte nedskytingen av passasjerflyet til Russland.

Det mest overbevisende argument for at passasjerflyet ble skutt ned av en ukrainsk rakett er at ukrainske myndigheter har nektet å fremlegge data som viser hvor deres luftvernsraketter befant seg da tragedien inntraff. Et annet tungtveiende argument for at det var ukrainerne som skjøt ned flyet er at amerikanske myndigheter hvis etterretningssatellitter foretar en kontinuerlig overvåkning av hele kloden, ikke har fremlagt bildene fra sin satellittovervåkning av Øst-Ukraina da flyet ble skutt ned. Hadde satellittbildene vist at det var opprørerne eller Russland som stod bak nedskytingen, ville bildene selvsagt ha blitt brukt til å knytte Russland til tragedien.

Sannsynligvis vil vi aldri få vite hvem som skjøt ned passasjerflyet. Ukraina og Russland er innblandet i en propagandakrig. Påstand står mot påstand. Og en oppklaring av hvem som skjøt ned flyet, vanskeliggjøres av at Ukraina, de russiskstøttede opprørerne og Russland bruker de samme sovjetproduserte våpnene.

Det vi derimot vet, er hvem som sendte passasjerflyet inn i en krigssone der et ukrainsk militærfly kort tid i forveien var blitt skutt ned, nemlig ukrainske myndigheter. Ukrainske myndigheter kan ha sendt flyet inn over opprørskontrollert område og selv skutt det ned for å gi Russland skylden for tragedien. Eller de kan ha sendt det inn i krigssonen i håp om at opprørerne ville forveksle det med et ukrainsk militærfly og skyte det ned – noe som faktisk kan ha skjedd.

At Ukraina hadde mye å tjene på en nedskyting av flyet som Vesten ville gi Russland skylden for, er opplagt. Like opplagt er det at opprørerne og Russland hadde alt å tape på en nedskyting av flyet.

Uansett hvem som faktisk skjøt ned flyet, er det ukrainske myndigheter som iscenesatte nedskytingen, og som hadde noe å tjene på den. Det fulle ansvaret for drapet på 298 uskyldige mennesker påhviler derfor ukrainske myndigheter, og de bør stilles for retten for denne krigsforbrytelsen.

Jeg husker hvordan jeg i dagene etter nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet ringte en mengde norske nyhetsredaksjoner og oppfordret dem til å stille det som for meg var opplagte journalistiske spørsmål: Hvorfor sendte ukrainske myndigheter et passasjerfly inn i en krigssone der et militærfly kort tid i forveien var blitt skutt ned? Og hvem hadde noe å tjene på nedskytingen av flyet? Men samtlige massemedier nektet å stille denne type spørsmål, og selv slapp jeg ikke til med mine kommentarer.

Tilsynelatende har ingen norske massemedier omtalt den russiske pressekonferansen om nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet. Er det noen som tror vi ville ha opplevd den samme tausheten dersom ukrainske myndigheter hadde holdt en pressekonferanse der de presenterte det de hevdet var beviser for at opprørerne eller Russland hadde skutt ned flyet?

Hør min kommentar til Sputnik Radio i tilknytning til pressekonferansen om nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet her.

Se en video der jeg kommenterer norske massemediers dekning av konflikten i Ukraina, her.

Publisert på Resett og Herland Rapporten 19. september og på Steigan.no 20. september 2018.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Mot full kirkesplittelse i Ukraina

Petro Porosjenko møter utsendingene fra patriarken i Konstantinopel.

Den 7. september ankom to utsendinger fra patriarken i Konstantinopel, erkebiskop Daniil fra USA og biskop Ilarion fra Canada, Kiev der de skal forberede dannelsen av en ukrainsk ortodoks kirke uavhengig av patriarken i Moskva. Dette har utløst sterke reaksjoner fra den Moskva-lojale ortodokse kirken i Ukraina, hvis overhode, metropolitt Onufrij, har nektet å møte utsendingene.

Også den russiske kirken har reagert kraftig på forsøket på å kutte de kirkelige båndene mellom Ukraina og Russland. Den russisk-ortodokse kirke har truet med å bryte forbindelsene med patriarken av Konstantinopel dersom denne bidrar til å skille den ortodokse kirken i Ukraina fra moderkirken i Russland.

Vesti nedeli (Ukesnyhetene), flaggskipet på russisk tv, hadde 16. september en lengre reportasje om striden om den ukrainske ortodokse kirkens status. Her ble det hevdet at Ukrainas president Petro Porosjenko hadde samlet inn 25 millioner dollar som en gave til patriarken i Konstantinopel – og prøvd å stikke 15 millioner i egen lomme – for å oppnå patriarkens støtte til opprettelsen av en uavhengig ukrainsk ortodoks kirke, og at utsendingene patriarken av Konstantinopel hadde sendt til Kiev tilhørte et ekstremistisk, nasjonalistisk ukrainsk emigrantmiljø.

De religiøse forholdene i Ukraina er komplekse og avspeiler århundregamle konflikter og brytninger.

Les mer om Ukrainas historie.

Det såkalte Kievriket, den første østslaviske statsdannelsen med Kiev som sentrum, dannet på slutten av 800-tallet, ble på slutten av 900-tallet kristnet og knyttet til Bysants og Østkirken, ifølge sagaen ved at storfyrst Vladimir i 988 antok den kristne tro. Som en del av kristningen ble det utnevnt en metropolitt av Kiev. Kievriket gikk imidlertid under på 1200-tallet, blant annet som en følge av mongolenes herjinger. Og de vestlige og sentrale delene av dagens Ukraina kom på 1300- og 1400-tallet under Polen-Litauen. Det ble derfor Moskva, siden 1325 residensby for metropolitten, som ble arvtaker til Kievriket, og som på 1400- og 1500-tallet gjennomførte ”samlingen av de russiske land”.

Den polsk-litauiske adelen forsøkte å utrydde den ortodokse tro og omvende østslaverne til katolisismen, og opprettet derfor i 1596 den såkalte gresk-katolske eller ”unierte” kirke, som de fleste av dagens vestukrainske nasjonalister identifiserer seg med. På 1640-tallet gjorde kosakkene – rytterbander som holdt til på steppen sør for Kiev – opprør mot den polske adelen. Det ble opprettet en slags kosakkstat som ved unionen i Perejaslav i 1654 stilte seg under tsarens beskyttelse.

I tiårene etter unionen i Perejaslav ble mesteparten av kosakkstaten avviklet, og som en del av denne prosessen ble den ortodokse kirken i Lillerussland (Ukraina) i 1686 lagt under Den russisk-ortodokse kirke, som siden 1589 – da patriarken av Konstantinopel mot rike gaver gikk med på å opprette et russisk patriarkembete – ble styrt av patriarken av Moskva og hele Russland.

Etter Tsar-Russlands sammenbrudd i 1917 og proklameringen av en uavhengig ukrainsk stat ble det gjort forsøk på opprette en selvstendig ukrainsk ortodoks kirke. Bolsjevikene, som ønsket å utrydde alle former for religion, prøvde på 1920-tallet å skape splittelse blant de troende ved å støtte opprettelsen av en egen ukrainsk ortodoks kirke. Under annen verdenskrig forsøkte de tyske okkupantene å etablere en ukrainsk ortodoks kirke og påla prestene å preke på ukrainsk.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd og opprettelsen av en uavhengig ukrainsk stat i 1991 ble det i tillegg til den Moskva-tilknyttede ortodokse kirke opprettet to ukrainske ortodokse ”motkirker”: Den ukrainsk-ortodokse kirke av Kiev-patriarkatet, hvis leder Filaret i 1997 ble ekskommunisert av Den russisk-ortodokse kirke som kirkesplitter, og Den ukrainske autokefale kirke, som betrakter seg som etterfølger til den ortodokse kirken de ukrainske nasjonalistene opprettet etter Tsar-Russlands kollaps i 1917. I tillegg ble Den gresk-katolske kirke som hadde vært forbudt i sovjettiden, gjenopprettet. Resultatet har vært en mengde konflikter om kontroll over menigheter og kirkebygg, som har blitt forsterket av regimeskiftet i 2014.

Å anslå oppslutningen om de ulike kirkene er vanskelig. Den gresk-katolske og Den ukrainske autokefale kirke har liten tilslutning. Den Moskva-tilknyttede ortodokse kirke kontrollerer ca 70 prosent av de ortodokse menighetene og kirkebyggene, men har idag sannsynligvis ikke større tilslutning blant de troende enn Den ukrainsk-ortodokse kirke av Kiev-patriarkatet, hovedsakelig fordi myndighetene har bedrevet en aggressiv kampanje til støtte for utbryterkirken.

Dagens ukrainske regime misliker den Moskva-tilknyttede ortodokse kirke, ikke minst fordi kirken har arrangert protester mot krigen mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, blant annet en fredsmarsj i 2016 som samlet nærmere 100 000 deltakere fra hele Ukraina. Se video her.

Dersom patriarken av Konstantinopel gir sin støtte til at den Moskva-tilknyttede ortodokse kirke mot viljen til millioner av troende tvangssammenslås med Den ukrainsk-ortodokse kirke av Kiev-patriarkatet, vil dette ikke bare forsterke krisen i Ukraina. Hele den ortodokse kristenhet vil bli kastet ut i en krise.

De ortodokse kirkene på Balkan vil sannsynligvis støtte Den russisk-ortodokse kirke dersom patriarken av Konstantinopel gjør alvor av planene om å opprette en uavhengig ortodoks kirke i Ukraina og dermed fremprovoserer et brudd mellom Moskva og Konstantinopel. Uten russisk støtte er det dessuten vanskelig å se hvordan den ortodokse kirke skal kunne overleve i mange deler av verden, ikke minst i muslimske land. Patriarkens residens i Istanbul (Konstantinopel) er knapt noe annet enn en forfallen bygning i en muslimsk millionby der de fleste kirker er omgjort til moskeer eller museer, og der offentlig utøvelse av den kristne tro er forbundet med livsfare.

Les mer om Ukrainas historie og den tragiske situasjonen landet idag befinner seg i, her.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Vil Kadyrov hevne Zakhartsjenko?

Drept frihetskjemper, Aleksandr Zakhartsjenko.

Den 31. august ble lederen for Folkerepublikken Donetsk, Aleksandr Zakhartsjenko, drept i et bombeattentat på en kafé i sentrum av Donetsk. Reaksjonene på bombeattentatet fra partene i den ukrainske konflikten har vært som forventet. I Donetsk og Russland anklager man det ukrainske regimet for å stå bak drapet. Og i Ukraina hevder man at kriminelle elementer blant opprørerne eller russisk etterretning drepte opprørslederen.

Av større interesse enn disse reaksjonene er den tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrovs kommentar til attentatet i en uttalelse han selv har lagt ut på nettet. I kommentaren, som er gjengitt av et stort antall russiske massemedier, betegner Kadyrov drapet på Zakhartsjenko som en feig terrorhandling begått av ynkelige banditter, samtidig som han fremhever at Tsjetsjenia er klar til å yte Donbass enhver støtte. Den østukrainske lederen roser Kadyrov som en modig person som var trofast mot sitt folk, og som han selv flere ganger hadde snakket med på telefon.

Ramzan Kadyrov.

Videre fremhever Kadyrov at makthaverne i Ukraina har gitt opphold til tsjetsjenske terrorister og brukt dem i sin straffeoperasjon mot befolkningen i Øst-Ukraina, uten at omverdenen har reagert på dette: ”Europa som elsker å skryte av demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter, gir blaffen i at myndighetene i Ukraina hos seg har samlet sammen terrorister, banditter, kriminelle og voldsmenn, forsynt dem med våpen, valuta og dokumenter og gitt carte blanche til terroraksjoner og drap i folkerepublikkene Lugansk og Donetsk.”

Kadyrov navngir også to slike tsjetsjenske terrorister som har operert i Ukraina, Isa Munaev, som ble drept i 2015, og Adam Osmajev, som så vidt overlevde et attentat i 2017 der hans kone ble drept.

At Kadyrov har gode muligheter for å hevne drapet på Zakhartsjenko er det liten tvil om. Den tsjetsjenske presidenten har sin egen livvakt og etterretningstjeneste som er kjent for å være rimelig effektiv, og som skal ha vært involvert i operasjoner i utlandet. At det blant de russiske krigsfrivillige i Øst-Ukraina er mange tsjetsjenere og andre kaukasiere er velkjent. Dersom den tsjetsjenske lederen gir ordre om det, vil han sannsynligvis kunne få likvidert ikke bare eksiltsjetsjenere som støtter det ukrainske regimet, men også høytstående personer i det ukrainske maktapparatet.

At Kadyrov som reaksjon på attentatet mot Zakhartsjenko trekker frem to navngitte tsjetsjenske terrorister som har støttet det ukrainske regimet, hvorav den ene er drept og den andre så vidt overlevde et drapsforsøk, kan skyldes et ønske om å skremme eksiltsjetsjenere og andre som støtter Kiev-regimet, men det kan også være et varsel om at en gjengjeldelsesaksjon er på vei.

Dersom russiske myndigheter ønsker å statuere et eksempel ved å hevne drapet på Zakhartsjenko, kan det hende at de finner det hensiktsmessig å overlate gjengjeldelsen til Kadyrov.

Personlig mener jeg at russiske myndigheter bør følge israelernes eksempel. Israelske myndigheter har åpent erklært at de vil hevne drap og overgrep mot israelere og jøder uansett hvor på kloden dette måtte finne sted. Og de har ved tallrike likvideringer og spesialoperasjoner vist at dette ikke er tomme ord. På samme måte bør russiske myndigheter, ikke minst med tanke på konflikten i Ukraina, erklære og gjennom praktiske handlinger vise at de vil hevne drap og andre overgrep mot russere og personer som sympatiserer med Russland.

Hvilke følger drapet på Zakhartsjenko vil få på konflikten i Ukraina, er rimelig åpenbart: For folk i Øst-Ukraina vil drapet være nok et bevis på at Kiev-regimet vil dem vondt, og viljen til frihet og løsrivelse vil derfor øke. Og minnet om Zakhartsjenko og andre drepte personer vil være en inspirasjon i frigjøringskampen.

Eller som Nordahl Grieg sier det om patrioter og frigjøringskjempere som Aleksandr Zakhartsjenko i diktet De beste (1942)

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.

Les om hvorvidt Putin kan være villig til å innlemme Donbass i Russland her.

Les om hvordan Radaen i Kiev i 2018 vedtok ikke å oppfylle Minsk-avtalene om en fredelig løsning på krisen i Ukraina her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Publisert på Herland Rapporten 3. september 2018.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Pravda fryder seg over Sverigedemokratenes fremgang

Sverigedemokratenes leder Jimmie Åkesson. En farlig demagog ifølge europeiske politikere og massemedier. Sveriges redningsmann ifølge Pravda.

Den politiske eliten og de fleste massemedier i Europa advarer mot fremgangen til såkalte høyrepopulistiske partier. I Russland, derimot, heier politikere og massemedier på høyrepopulistene. Et typisk eksempel er artikkelen ”Sverige våkner opp for å forlate EU og ta Russland som partner”, en utilslørt hyllest av Sverigedemokratene, publisert i den engelskspråklige utgaven av Pravda 23. august.

Store deler av artikkelen kunne ha vært hentet fra en valgbrosjyre til støtte for Sverigedemokratene. Det påpekes at 600 000 immigranter har ankommet Sverige i 2014–18, og at dette for et land med 9,5 millioner innbyggere ikke bare har ført til problemer med jobb, bolig og infrastruktur, men at den svenske velferdsstaten er i ferd med å bryte sammen. Eller slik avisen lar Mats Edman, redaktør for Dagens Samhälle, formulere det: ”For å opprettholde det erklærte velferdsnivået vil vi måtte arbeide til 70 år og lenger, eller vi vil bli nødt til å endre våre krav til velferd”. Dessuten påpekes det at svenskene er lei av den eksploderende kriminaliteten immigrantene har brakt med seg, immigrantenes motvilje mot å la seg integrere og vold mot kvinner.

Sverigedemokratene, som roses for å være kritiske til EU og for samarbeid med Russland, fremtrer i artikkelen som forsvarere av interessene til vanlige svensker, og deres fremgang knyttes til den svenske velferdsstatens problemer og usikkerheten mange svensker opplever.

Typisk russisk reportasje om en feilslått europeisk asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk.

Dette synet på høyrepopulister og forholdene som gjør at disse styrker seg, er det dominerende i Russland. I utallige nyhets- og debattprogrammer – illustrert av dramatiske tv-bilder av voldelige innvandrergjenger, sammenstøt mellom politi og innvandrere og liknende – får russere høre om hvordan masseinnvandring forvandler Europa til en kopi av Midtøsten eller Afrika, hvordan vold og kriminalitet florerer, hvordan velferdsordninger presses, og hvordan vanlige mennesker søker til høyrepopulistiske partier som de eneste som kan beskytte dem.

Årsakene til den positive holdningen til høyrepopulister i Russland er flere. For det første er det en oppfatning i den russiske eliten om at fremgang for høyrepopulistiske partier vil føre til kaos og styringsproblemer i Europa. I en situasjon der EU har valgt å slutte seg til USA og innføre sanksjoner mot Russland, er dette selvsagt positivt fra et russisk synspunkt. Dette er gjerne iblandet en god porsjon skadefryd: ”Dere arrogante europeiske ledere vil fortelle oss hva demokrati er og presse oss ved hjelp av sanksjoner, og så har dere ikke engang tillit hos deres egen befolkning!”

Dernest setter man i Russland selvsagt pris på at de fleste høyrepopulistiske partier er russlandvennlige og står for en politikk som samsvarer med russiske interesser. Flere høyrepopulistiske politikere har gitt sin støtte til Krims gjenforening med Russland og den russiske politikken i forhold til Ukraina. De har støttet Russlands opptreden i Syria og kritisert vestlige regjeringer for å støtte islamistiske terrorister. De er kritiske til EU, euroen og forsøket på å opprette en EU-hær, og de krever at de økonomiske sanksjonene mot Russland må opphøre. Og mange høyrepopulistiske politikere og partier er dessuten erklært anti-amerikanske.

At den russiske tv-kanalen RT (tidligere Russia Today) har gitt europeiske høyrepopulister betydelig drahjelp kan det være liten tvil om. I sine engelskspråklige sendinger, som sees av mange millioner europeere og nordamerikanere, har RT opptrådt som mikrofonstativ for høyrepopulistene og latt disse fremføre sitt budskap om et Europa som drukner i asylsøkere og flyktninger.

I tillegg til disse realpolitiske grunnene til å støtte høyrepopulistene kommer at den russiske eliten og vanlige russere utvilsomt er oppriktig forferdet over den asyl-, innvandrings- og integreringspolitikken de europeiske landene har ført de siste tiårene som for dem fortoner seg som et ubegripelig selvmord.

Fjodor Dostojevskij: Det høyeste og mest karakteristiske trekk ved russerne er lengselen etter rettferdighet. Europeerne, derimot, er drevet av gudløshet, grådighet og ekstrem individualisme.

Mange russere har i dag det samme syn på Europa som Fjodor Dostojevskij og andre konservative russiske tenkere hadde på den europeiske sivilisasjon for 150 år siden. Europa har ifølge dette synet vært en skapende og dynamisk sivilisasjon som har gitt menneskeheten utallige skatter. Men som en følge av forkvaklede og skadelige ideer (gudløshet, materialisme, ekstrem individualisme med mer på Dostojevskijs tid; ekstrem liberalisme og multikulturalisme i dag) har Europa ødelagt seg selv, slik at verdensdelen har blitt forvandlet til en kirkegård der man kan vandre mellom gravene og minnes alt det store de avdøde stod for.

Les om det russiske synet på det høyrepopulistiske partiet Alternativ for Tyskland og dets valgtriumf i 2017 her.

Les om det russiske synet på den franske høyrepopulistlederen Marine Le Pen her.

Publisert på Resett og Herland Rapporten 27. august og trykket i Friheten 13. september 2018.

Publisert i Annet | 1 kommentar

Femmaktsavtale om Kaspihavet

Fornøyde statsledere.

Den 12. august på et toppmøte i Aktau i Kasakhstan inngikk Russland, Kasakhstan, Iran, Aserbajdsjan og Turkmenistan, som alle var representert ved sine statsoverhoder, en avtale om grenser og rettigheter i Kaspihavet. Forhandlingene om en slik avtale hadde da pågått siden 1996.

Avtalen gir partene et territorialfarvann på 15 nautiske mil, og en fiskerisone på ytterligere 10 nautiske mil der de får enerett til fiske og fangst (størfiske forbys). Resten av Kaspihavet skal partene på like fot ha adgang til og kunne utnytte. Rikdommer på havbunnen skal partene kunne utnytte ved å inngå tosidige avtaler.

Avtalen forbyr dessuten opprettelse av militærbaser tilhørende fremmede makter ved Kaspihavet. Og partene ble enige om å inngå en avtale om militært samarbeid.

I tilknytning til inngåelsen av avtalen ble partene enige om å opprette et eget økonomisk forum.

At forhandlingene om grenser og rettigheter i Kaspihavet har vært langvarige er naturlig. Havområdet er rikt på naturressurser. Ifølge Izvestijas oppslag om Kaspi-avtalen, ”Olje, gass og kaviar”, utgjør de påviste forekomstene av olje og gass 12 milliarder tonn, og de antatte forekomstene ytterligere 50 milliarder tonn. Havbunnen antas dessuten å skjule forekomster av diverse verdifulle mineraler. Og størbestanden i Kaspihavet har gitt grunnlag for en lukrativ kaviarproduksjon.

Kaspi-regionen er ikke bare rik på olje og gass, men olje- og gasseksport fra Sentral-Asia til Europa vil måtte skje gjennom området.

Kaspihavet har dessuten stor strategisk betydning, ikke minst med tanke på bygging av olje- og gassrørledninger.

Et av de største hindrene på vei mot en avtale har ifølge eksperter Izvestija har snakket med vært Iran. Iran har gjort krav på en større andel av Kaspihavet enn andre av statene i regionen har vært villig til å godta. Og i 2001 – da iranske krigsskip fordrev et aserbajdsjansk forskningsfartøy – holdt det på å komme til en væpnet konflikt mellom Iran og Aserbajdsjan. Konflikten med USA og gjenopptakelsen av de amerikanske sanksjonene skal imidlertid ha fått Teheran til å nedtone sine krav. For Iran er det særdeles viktig å holde USA unna Kaspi-regionen.

For Russland er den inngåtte avtalen en diplomatisk triumf. USA og andre fremmede makter får ikke opprette militærbaser ved Kaspihavet. Og russiske krigsskip får adgang til hele havområdet.

Det eneste minus for Russland er at avtalen tillater Turkmenistan og Aserbajdsjan å bygge en rørledning fra sine gassfelt til Europa. Men siden Turkmenistan i dag eksporterer all sin gass til Kina, og siden byggingen av en gassrørledning vil være forbundet med diverse problemer, er det lite sannsynlig at en slik rørledning vil bli bygget.

Les om den århundrelange kampen mellom Russland, Tyrkia og Persia.

Helt siden begynnelsen av 1700-tallet har for øvrig Russland, Tyrkia og Persia (Iran) bedrevet et komplisert geopolitisk spill om kontroll over Kaspi-regionen. Det russiske engasjementet i området begynte da en russisk armé under kommando av Peter den store i 1722 besatte vestbredden av Kaspihavet for å hjelpe de kristne armenerne og georgierne som hadde gjort opprør mot perserne. Hovedlinjen Russlands politikk i de følgende 150 årene gikk ut på å styrke Persia som en motvekt til hovedfienden i sør, Tyrkia, og tyrkisk inntrengning i Kaukasus.

Les om det stadig tettere samarbeidet mellom Russland, Iran og Aserbajdsjan her.

Publisert på Steigan.no og Resett 14. august og trykket i Friheten 30. august 2018.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 2 kommentarer

Er Putin villig til å innlemme Donbass i Russland?

Vladimir Putin og Donald Trump i fortrolig samtale, Helsinki 16. juli 2018. Et av temaene var krisen i Ukraina.

På toppmøtet mellom Donald Trump og Vladimir Putin i Helsinki 16. juli var Ukraina naturlig nok et av temaene. Det har blitt kjent at Putin under samtalene med Trump skal ha foreslått en internasjonalt overvåket folkeavstemning om statusen til de opprørskontrollerte områdene i Øst-Ukraina. Trump skal ha bedt Putin om ikke å nevne denne ideen på pressekonferansen etter toppmøtet siden han selv ikke var forberedt på den. Senere har forslaget om en folkeavstemning blitt avvist fra amerikansk side.

Hvor realistisk er det at konflikten i Øst-Ukraina skal kunne løses ved en folkeavstemning? Fullstendig urealistisk ifølge Pravda som har intervjuet en rekke russiske eksperter om spørsmålet.

Et stort flertall av befolkningen i Donetsk og Lugansk stemte for selvstendighet i mai 2014. Hva en ny avstemning skal tjene til er uklart, i det minste så lenge den ikke åpner for tilslutning til Russland. Og Kiev, Moskva og de østukrainske separatistene vil dessuten neppe bli enige om hvordan en eventuell avstemning skal organiseres, for eksempel om den skal overvåkes av FN-styrker, og om personer som har flyktet fra Donetsk og Lugansk etter krigsutbruddet i 2014 – Kiev hevder de er 2 millioner, Moskva 300 000 – skal kunne delta i avstemningen (”Referendum i Donbass – mangetrekkskombinasjon eller desinformasjon?”, Pravda 20.07.2018).

At Putin tar til orde for en folkeavstemning om Donbass’ status er like fullt interessant. Før avstemningene i Donetsk og Lugansk i 2014 bad Putin separatistene om å utsette dem for å muliggjøre forhandlinger om Ukrainas status. Når Putin nå åpner for en avstemning om Donbass’ fremtid, kan det være for å presse Kiev-regimet til å oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 om selvstyre for Donetsk og Lugansk og vidtgående politiske reformer i Ukraina.

Men det kan også bety at Putin og den russiske ledelsen har kommet til at Kiev aldri vil komme til å oppfylle Minsk-avtalene, og at man derfor ser seg om etter alternative løsninger på krisen i Ukraina, inkludert å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater eller å innlemme områdene i Russland.

Ofre for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Øst-Ukraina.

Flere forhold taler for en innlemmelse av Donetsk og Lugansk i Russland: Det overveldende flertall av befolkningen i de to selverklærte folkerepublikkene ønsker tilslutning til Russland, slik folkeavstemningene i 2014 viste. Kiev-regimet vil neppe våge å fortsette krigsoperasjonene mot befolkningen i Øst-Ukraina dersom området blir innlemmet i Russland. Trolig planlegger Petro Porosjenko og kretsen rundt ham å trappe opp disse krigsoperasjonene i forkant av det ukrainske presidentvalget i mars 2019. Donbass er langt på vei blitt en del av Russland, og båndene mellom Donbass og Russland blir stadig tettere. Donbass er en rik region som i dag klarer seg rimelig bra, og en innlemmelse av området i Russland vil derfor ikke påføre den russiske staten store utgifter.

En russisk anneksjon av Donbass vil være et ydmykende nederlag for Kiev-regimet som vil kunne få regimet til å bryte sammen.

For Moskva er det viktig å bevare russiskvennlige krefter i de tidligere sovjetrepublikkene for å hindre at disse knytter seg til Vesten eller andre fremmede aktører, for eksempel som en følge av ”fargerevolusjoner”. Da er det viktig at Russland selv viser vilje til å forsvare sine venner. Da befolkningen i Øst-Ukraina gjorde opprør våren 2014, regnet folk med å bli innlemmet i Russland på linje med Krim. At de ikke har blitt det slik at Kiev-regimet i fire år har kunnet bombe dem, betrakter de med all mulig grunn som et svik.

Europeiske politikere vil protestere mot en innlemmelse av Donetsk og Lugansk i Russland, men i realiteten støtte at krigen i Øst-Ukraina bringes til opphør ved at området innlemmes i Russland.

Argumentet mot å innlemme Donbass i Russland er at dette vil knytte Ukraina tettere til USA og Vesten, at USA vil kunne sende flere våpen til Kiev-regimet, at Ukraina vil kunne bli opptatt i Nato, og at de vestlige økonomiske sanksjonene mot Russland vil kunne bli trappet opp. Det er noe i disse argumentene. Påskudd for å forsyne Ukraina med våpen, trappe opp de økonomiske sanksjonene eller innlemme Ukraina i Nato foreligger imidlertid allerede i form av Krims gjenforening med Russland, som man fra russisk side selvfølgelig aldri vil godta å reversere.

For å forhindre et ukrainsk Nato-medlemskap må Moskva på en troverdig måte vise at et slikt medlemskap er uakseptabelt fra et russisk synspunkt og vil kunne få særdeles alvorlige følger, inkludert en militær intervensjon. Og en måte å vise det på er å tvinge Kiev-regimet til å innstille krigen mot befolkningen i Øst-Ukraina ved å sende regulære russiske styrker inn i området og innlemme det i Russland, slik man gjorde på Krim.

Og det som avgjør hvor harde de vestlige økonomiske sanksjonene vil bli, er Russlands evne til å omlegge sin økonomi slik at sanksjonene ikke virker, samt i hvilken grad europeiske politikere erkjenner at sanksjonskrigen mellom Vesten og Russland skader ikke bare Russland, men også Europa.

For en stat som utsettes for den type politisk og økonomisk press som Russland i dag utsettes for, er det viktigste å vise at man har tiltro til egne krefter og ikke lar seg presse.

Les om hvordan Radaen i Kiev i januar 2018 vedtok ikke å oppfylle Minsk-avtalene her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Publisert på Herland Rapporten 31. juli og trykket i Friheten 2. august 2018.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 2 kommentarer