Steppespråk!?

Dmitij Gordon og Arsen Avakov i samtale om det nye språket slobozjansk.

Nylig viste ukrainsk tv et intervju med Arsen Avakov, ukrainsk innenriksminister siden kuppet i 2014, gjennomført av den populære journalisten Dmitrij Gordon. Under intervjuet erklærte Avakov at konflikten mellom Ukraina og Russland ikke var ensbetydende med at man måtte oppgi russisk språk og kultur siden dette var språket og kulturen til millioner av mennesker i Øst-Ukraina. Samtidig insisterte han på å kalle russisk språk og kultur slobozjansk [slobozjanskij] språk og kultur, formodentlig med referanse til tettstedet Slobozjanskoe i Øst-Ukraina.

Intervjuet ble fanget opp av russisk tv, som fant grunn til å trekke frem det nye språket slobozjansk. Under det populære debattprogrammet ”60 minutter” (03.03.2021) ble derfor en ukrainsk deltaker, som selvfølgelig snakket russisk, spurt om hvilket språk han snakket på. Ukraineren, som ut fra diverse andre opptredener å dømme må kunne karakteriseres som en ukrainsk nasjonalist, svarte at han snakket slobozjansk, som var det samme som en ukrainsk dialekt[govor ukrainskogo jazyka]. Presset av programlederen som spurte om han virkelig ville hevde at han snakket ukrainsk eller slobozjansk – når alle kunne høre at han snakket russisk – gjentok den ukrainske gjesten at han snakket muntlig ukrainsk. Og da programlederen bad ham si med ett ord hvilket språk han snakket på, svarte han steppespråk [stepnoe naretsjie].

Programlederen spurte ukraineren om han ville påstå at et av de offisielle språkene i FN var steppespråk. Til dette svarte ukraineren – som på dette tidspunkt virket forvirret eller brydd – at et av de offisielle språkene i FN var ukrainsk.

Se utdrag fra intervjuet med Avakov etterfulgt av utspørringen av den ukrainske nasjonalisten (fra 101:45) her.

Ilja Repin, «Zaporozj-kosakkene skriver til den tyrkiske sultanen». Dersom russisk er et steppespråk, må kosakkene logisk sett være russere, og ikke ukrainere, slik ukrainske nasjonalister hevder.

Historien om det nye språket slobozjansk er latterlig, men samtidig tragisk siden den viser hvordan ukrainsk identitet, språk og kultur, ikke minst som en følge av statskuppet i 2014, har blitt redusert til en negativ størrelse: fordømmelse, for ikke å si demonisering av alt russisk. I stedet for å identifisere seg med allrussisk språk og kultur og å trekke frem egne bidrag til dette felles østslaviske språk- og kulturuniverset har ukrainsk – eller kanskje heller galicisk eller vestukrainsk – identitetsbygging siden slutten av 1800-tallet gått ut på å skape noe som var mest mulig anti-russisk, for eksempel ved at ukrainske intellektuelle, delvis med polsk medvirkning, konstruerte et eget ukrainsk språk basert på polsk grammatikk og polske låneord.

Dette blir som om østerrikere og tysktalende sveitsere i stedet for å være stolte over sitt tyske språk og den tyske kulturen de tilhørte, en av de rikeste og mest utviklede kulturene på kloden, og å trekke frem egne bidrag til tysk litteratur og kultur skulle insistere på at språket deres – tysk – var noe helt annet enn tysk, samtidig som de forsøkte å konstruere et slags anti-tysk. Eller som om man i Skottland skulle insistere på at morsmålet til tilnærmet alle skotter – engelsk – var noe annet enn engelsk, slik enkelte skotske nasjonalister gjør, samtidig som man forsøkte å innføre en skotsk form for rettskrivning – og dermed brøt tilknytningen til verdensspråket engelsk.

Og det ukrainske, eller som det tidligere het lillerussiske, bidraget til allrussisk språk og kultur – alt fra de ukrainske geistlige og intellektuelle Peter den store tilkalte for å utforme det russiske skriftspråket til forfattere som Nikolaj Gogol, Isaak Babel og Mikhail Bulgakov – underslås.

Personer som Avakov og Gordon, som begge kommer fra et russiskspråklig miljø, er realistiske nok til å forstå at russisk språk og kultur ikke over natten lar seg utrydde. Men de insisterer på at språket og kulturen millioner av ukrainere bruker og identifiserer seg med, er noe annet enn russisk språk og kultur, nemlig en lokal form for språk og kultur. Og alle bånd mellom denne lokale formen for språk og kultur – som er muntlig og mindreverdig – og Russland og det russiske språk- og kulturuniverset bør brytes – inntil ukrainsk språk og kultur har blitt enerådende.

Om dette vil lykkes kommer an på om folk i det østlige og sentrale Ukraina reiser seg mot den galiciske eller vestukrainske nasjonalismen og dens budskap om at de snakker feil språk og tilhører feil kultur.

Les om hvordan Radaen i april 2019 vedtok et ytterliggående ukrainifiseringsprogram basert på bekjempelse av russisk språk og kultur her.

Les om hvordan Ukraina er splittet ikke bare språklig og kulturelt, men også religiøst her.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Konen til Zelenskij betaler skatt til «okkupantene» på Krim

Den ukrainske presidenten med kone. Konen har i syv år betalt skatt til de russiske «okkupantene» på Krim.

Syvårsdagen for Krims gjenforening med Russland, 18. mars 2014,  nærmer seg. Ukrainas president Vladimir Zelenskij og den ukrainske eliten har fordømt Krims opptak i Den russiske føderasjon som russisk aggresjon og okkupasjon. Ukrainere som har kontakt med myndighetene på Krim eller bedriver næringsvirksomhet på halvøya, risikerer langvarige fengselsstraffer. Det pikante i denne situasjonen er at Zelenskijs kone, Elena, eier en luksusleilighet på Krim og siden 2014 har betalt skatt og avgifter til de russiske ”okkupantene”.

Den 26. februar 2021 uttalte Sergej Aksjonov, regjeringssjef på Krim, følgende til russisk tv: ”Jeg kan opplyse at konen til herr Zelenskij frem til nå har vært besitter av eiendom på territoriet til republikken Krim. Restanser knyttet til kommunale avgifter er ikke registrert. Det betyr at han [Zelenskij] aktivt, rolig betaler alt [som er pålagt] til okkupantene i gåseøyne.”

Videre antydet Aksjonov at ekteparet Zelenskij hadde eiendom på Krim for om nødvendig å kunne be om asyl i Russland. På spørsmål om han trodde Zelenskij og hans kone hadde fortrinnsrett til russisk statsborgerskap i kraft av sin eiendomsbesittelse, svarte Aksjonov at det neppe var tilfelle, og at tildeling av statsborgerskap var noe Putin måtte avgjøre.

Eiendommen Aksjonov refererte til, er en luksusleilighet Elena Zelenskaja i april 2013 kjøpte i Livadija, en småby vest for Jalta.

Hverken Zelenskij, den ukrainske presidentadministrasjonen eller  noen andre har forsøkt å imøtegå uttalelsene til Aksjonov, som har vært flittig omtalt av russiske massemedier, og historien må derfor antas å være sann.

Historien sier det meste om dagens Ukraina. Vanlige ukrainere risikerer å bli straffeforfulgt for å besøke Krim, i det minste dersom de reiser dit via Russland.  Ukrainske artister som opptrer på Krim, utsettes for boikottkampanjer og risikerer å bli fysisk angrepet av nasjonalistiske bander. Det er vedtatt en mengde lover som forbyr ukrainere å bedrive næringsvirksomhet på Krim eller i opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina. Men i det gjennomkorrupte Ukraina er lover noe som gjelder for vanlige mennesker og ikke for dem på toppen.

Petro Porosjenko, krigspresidenten som mangedoblet sin formue.

Tidligere president Petro Porosjenko raste mot russisk aggresjon, innførte en mengde antirussiske sanksjoner og sendte 18-åringer til å krige mot de russiskstøttede opprørerne i Øst-Ukraina, med en blodig krig som kostet tusenvis av mennesker livet, gjorde hundretusener til flyktninger og medførte enorme materielle ødeleggelser, som resultat. Men samtidig som krigen mot angivelig russisk aggresjon pågikk, hadde ”sjokoladekongen” Porosjenko ingen problemer med selv å drive næringsvirksomhet i Russland, blant annet i form av en sjokoladefabrikk i Lipetsk, og å betale skatt til russiske myndigheter.

Zelenskij er ikke i besittelse av et forretningsimperium som Porosjenko. Da han i 2019 ble valgt til president, ble han regnet som et redskap for oligarken Igor Kolomojskij; senere skal forholdet mellom presidenten og oligarken ha blitt kjølig. Men historien med leiligheten til hans kone på det ”okkuperte” Krim viser at heller ikke dagens ukrainske president har noen problemer med å sette seg ut over moralen – og lovverket – som predikes for vanlige mennesker når hensynet til egen lommebok og egne interesser tilsier dette. Å eie en leilighet på Krim og å betale skatt og kommunale avgifter til de russiske ”okkupantene” er i det minste i strid med en serie lovforslag som Radaen med presidentens tilslutning i disse dager behandler.

Faktisk har Zelenskij selv brukt anklager om ulovlig økonomisk virksomhet på det ukrainske myndigheter kaller ”midlertidig okkuperte områder”som politisk instrument, for eksempel da han høsten 2020 prøvde å fjerne lederen for Konstitusjonsdomstolen, Aleksandr Tupitskij, som skal ha vært involvert i salget av en fabrikk i Folkerepublikken Donetsk, og som dessuten skal ha eiendom på Krim.

Å beholde en eiendom på Krim etter at halvøya i 2014 ble gjenforent med Russland og å betale skatt og kommunale avgifter til lokale myndigheter er en liten sak som knapt kan sammenliknes med langt alvorligere affærer andre ukrainske politikere har vært involvert i. At den ukrainske presidenten uten å ta til motmæle har latt Radaen utarbeide lovforslag som vil kunne gjøre det mulig å idømme vanlige ukrainere langvarige fengselsstraffer for samarbeid med det ukrainske myndigheter betegner som et okkupasjonsstyre – for eksempel ved å arbeide som lærer, lege eller postbud i en av opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina – mens hans egen kone besitter en luksusleilighet på Krim og betaler skatt og avgifter til ”okkupasjonsmakten”, vitner like fullt om dobbeltmoral og mangel på samfunnsånd som knapt er i samsvar med den verdighetsrevolusjonen og oppgjøret med det korrupte Ukraina Zelenskij hevder at han representerer.

Les om hvordan Zelenskij som nyutnevnt president gav toppstillinger til personer tilknyttet oligarken Igor Kolomojskij her.

Les om hvordan Zelenskij-administrasjonen i 2019 igangsatte etterforskning mot Petro Porosjenko for korrupsjon og maktmisbruk her.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Fortsatt oppløsning i Ukraina

Vladimir Putin og Viktor Medvedtsjuk i samtale. Til nå har Medvedtsjuk fungert som budbringer mellom Kiev og Moskva.

Nylig undertegnet Ukrainas president, Vladimir Zelenskij, et sett med sanksjonsforordninger. Blant personene det er innført sanksjoner mot, er Viktor Medvedtsjuk, en av lederne for det ukrainske opposisjonspartiet Opposisjonsplattformen – For livet, hans kone Oksana Martsjenko og Natalja Lavrenjuk, ektefelle til den ukrainske opposisjonspolitikeren Taras Kozak. For de berørte personene innebærer dette at deres eiendommer og finansielle aktiva har blitt blokkert, og at de ikke har lov til å involvere seg i diverse former for økonomisk virksomhet.

Taras Kozak er allerede rammet av sanksjoner, og tre tv-kanaler han har hatt kontroll over, har blitt blokkert.

Samtidig som Zelenskij på denne måten innfører sanksjoner mot fremtredende opposisjonspolitikere og blokkerer opposisjonelle tv-kanaler, behandler Radaen to lovforslag rettet mot det som omtales som russisk aggresjon: Et som gjør det straffbart å arbeide for myndighetene på Krim og i opprørsrepublikkene Donetsk og Lugansk, og et som gjør det straffbart å benekte russisk aggresjon mot Ukraina eller å samarbeide med russiske massemedier.

Disse lovene gjør ikke bare at lærere, helsepersonell og andre offentlig ansatte i Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk vil kunne trekkes for retten og idømmes langvarige fengselsstraffer, og at det blir straffbart å opptre på russisk tv, å ta til orde for forsoning med Russland eller å fremstille konflikten i Ukraina som en borgerkrig (og ikke som russisk aggresjon). De innebærer også at det vil bli lettere å tvangsoppløse partier, fagforeninger, offentlige organisasjoner og trossamfunn. Slike sammenslutninger vil kunne oppløses dersom deres ledere eller ansatte dømmes for støtte til separatisme eller andre prorussiske aktiviteter.

Ukrainske myndigheter forsøker dertil å kontrollere hva som publiseres på internett. Nylig beordret de stenging av fire nettbaserte nyhetskanaler og 426 hjemmesider tilhørende privatpersoner.

De fleste kommentatorer knytter disse tiltakene til det forhold at Opposisjonsplattformen – For livet, som går inn for forhandlinger med opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina og forsoning med Russland, er det mest populære partiet i Ukraina, mens Zelenskijs parti, Folkets tjener, har mistet 2/3 av sin oppslutning.

På meningsmålinger har Opposisjonsplattformen oppnådd 25 prosent tilslutning, mens Folkets tjener har vært nede i 15 prosent.

Zelenskij ønsker sannsynligvis å fremstå som handlekraftig og antirussisk, for derved å vinne oppslutning på bekostning av tidligere president Petro Porosjenkos parti Europeisk solidaritet og andre nasjonalistiske og antirussiske partier. Og han har definitivt behov for å bringe Opposisjonsplattformen til taushet.

På en meningsmåling opptatt etter aksjonen mot Medvedtsjuk og Opposisjonsplattformen får Folkets tjener 19,7 prosent, mens Opposisjonsplattformen går tilbake til 14,2 prosent. Hvorvidt dette er noe mer enn en forbigående enkeltmåling er vanskelig å si. Det politiske klimaet i Ukraina gjør dessuten at oppslutningen om Opposisjonsplattformen trolig er større enn meningsmålingene gir uttrykk for.

Det kampanjen mot Medvedtsjuk, Opposisjonsplattformen og uavhengige massemedier uansett viser, er at dagens makthavere i Kiev ikke har noe ønske om å løse krisen i Ukraina gjennom forhandlinger.

Les om hvordan et vestligstøttet statskupp i 2014 og innsettingen av et russiskfiendtlig regime kastet Ukraina ut i oppløsning og borgerkrig.

Ved å kriminalisere ethvert samarbeid med myndighetene i opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina har ukrainske myndigheter umuliggjort det som eventuelt fremdeles måtte finnes av muligheter for dialog og forhandlinger med den russiskvennlige opprørske befolkningen i Øst-Ukraina. Selv det å ta til orde for at den ukrainske sentralmakten må oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 om politiske reformer og selvstyre for befolkningen i Øst-Ukraina, som ukrainske myndigheter selv har skrevet under på, vil være noe som kan straffeforfølges ifølge lovforslaget om forbud mot prorussisk propaganda og benektelse av russisk aggresjon mot Ukraina.

At Medvedtsjuk nå er rammet av sanksjoner er også et uttrykk for at Zelenskij og kretsen rundt ham ikke ønsker forhandlinger, det være seg med Russland eller opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina. Medvedtsjuk er en nær venn av Putin – den russiske presidenten er gudfar til en av hans døtre – og han har hatt status som en slags uoffisiell budbringer mellom Kiev og Moskva, noe som har beskyttet ham mot trakassering og forfølgelse fra ukrainske myndigheters side. Ikke engang tidligere president Petro Porosjenko med hans sterkt antirussiske holdninger foretok seg noe mot Medvedtsjuk. Sanksjonene Medvedtsjuk viser at dagens ukrainske myndigheter ikke ønsker å ha den type bakkanal til Putin oligarken og opposisjonspolitikeren har utgjort, og dermed har vanskeliggjort forhandlinger for å løse krisen i Ukraina.

Vladimir Zelenskij, som i april 2019 ble valgt til president med 73,2 prosent av stemmene, kom til makten ved løfter om å løse konflikten i Øst-Ukraina ved hjelp av forhandlinger og å skape et Ukraina for alle – altså på et program som ikke atskiller seg så veldig mye fra programmet til Opposisjonsplattformen – For livet. I dag er det lite om noe som skiller Zelenskij fra krigspartiet til tidligere president Petro Porosjenko. Utenomrettslige sanksjoner mot egne statsborgere – som er uhørt fra et rettsstatsperspektiv – og forsøk på å kneble uavhengige massemedier gjør at Zelenskij faktisk fremstår som mer ytterliggående enn Porosjenko.

Men uten forhandlinger med Russland og opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina – som etter oppgjøret med Opposisjonsplattformen, angrepet på uavhengige massemedier og kriminaliseringen av samarbeid med myndighetene i opprørsrepublikkene fremstår som nærmest umulig – er det ikke mulig å løse krisen i Ukraina. Oppløsningen av Ukraina vil derfor fortsette.

Les hvordan Zelenskij har stengt tre opposisjonelle tv-kanaler her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Publisert på Steigan.no 01.03.2021.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Intervju med Sergej Lavrov

Vladimir Solovjov i samtale med Sergej Lavrov.

Den 12. februar viste russisk tv et timeslangt intervju med Russlands utenriksminister siden 2004, Sergej Lavrov, som stjernejournalisten Vladimir Solovjov hadde laget. Lavrov regnes ikke for å være den som trekker opp russisk utenrikspolitikk, men han er en av verdens dyktigste diplomater, og hans uttalelser kan betraktes som et uttrykk for hvilket syn den russiske eliten har på utenrikspolitiske spørsmål. Det er derfor grunn til å se nærmere på intervjuet.

Noe dramatisk eller nytt kom Lavrov ikke med under intervjuet, som snarere var en oppsummering av verdier, holdninger og oppfatninger som har utviklet seg i den russiske eliten i løpet av flere år. Men skal man gjøre seg opp en oppfatning av hvordan Russlands forhold til omverdenen vil utvikle seg i de kommende årene, er denne type holdninger og oppfatninger av interesse.

Se intervjuet med Lavrov her.

Utgangspunktet for intervjuet var det nylig avholdte Moskva-besøket til Josep Borrell Fontelles, Den europeiske unions høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, og anklagene Borrell – med referanse til behandlingen av den opposisjonelle bloggeren og aktivisten Aleksej Navalnyj – under besøket hadde fremført om at Russland ikke overholdt menneskerettighetene.

Lavrov fremholdt at Vestens anklager om russiske brudd på menneskerettighetene var hyklerske relatert til behandlingen av Julian Assange, spanske myndigheters brutale undertrykkelse av selvstendighetsbevegelsen i Catalonia, forfølgelsen av russiske journalister, undertrykkelsen av russisk språk og kultur i de baltiske statene, tallrike eksempler på politivold i vestlige land og andre forhold som viste at Vesten selv hadde et problematisk forhold til menneskerettighetene, og dessuten utgjorde en utidig innblanding i indre russiske forhold.

Spansk politis terroristiske undertrykkelse av forsøket på å gjennomføre en folkeavstemning om katalansk selvstendighet i 2017. Ifølge EU har dette – i motsetning til dommen mot svindleren Aleksej Navalnyj – ikke noe med menneskerettigheter å gjøre.

Hvorfor var kritikk av behandlingen av Navalnyj som var dømt for økonomiske forbrytelser i samsvar med gjeldende russiske lover, ifølge Vesten legitimt, mens kritikk av spanske myndigheters brutale undertrykkelse av forsøket på å gjennomføre en folkeavstemning til støtte for kravet om katalansk selvstendighet var en uakseptabel innblanding i indre spanske anliggender, spurte Lavrov retorisk.

Lavrov trakk også frem det han mente var en destruktiv vestlig politisering av det som burde ha vært et saklig samarbeid til gjensidig nytte, for eksempel at en avtale om teknisk-vitenskapelige standarder mellom EU og Russland ikke var blitt fornyet fordi man fra europeisk side hadde krevd å få inn en formulering i avtalen om at Krim ikke var en del av Russland.

For å forklare det han betegnet som EUs russofobi, trakk Lavrov frem den aggressive opptredenen til et lite antall svært russiskfiendtlige østeuropeiske stater, altså land som Polen og de baltiske statene. Det fremgikk også at han nærmest betraktet Europa som et underbruk av USA uten evne til å stå opp for egne interesser, for eksempel ved å motsette seg sanksjoner som rammet europeisk-russisk handel og samarbeid.

Lærdommen Russland hadde trukket ut fra Vestens aggressive opptreden, var ikke å ha noen illusjoner om omverdenen og å basere seg på sin egen styrke: ”Vi har endelig forstått at vi bare kan basere oss på oss selv.”

Den russiske utenriksministeren poengterte dessuten at Russland selv hadde formulert et sett med kriterier som måtte være oppfylt for at samarbeid med andre stater skulle gi mening: 1) Gjensidig respekt. 2) Ikke-innblanding i hverandres indre affærer. 3) Samarbeidet må dreie seg om noe begge parter er interessert i. 4) Resultatet av samarbeidet må være til begge parters fordel.

Andre temaer som ble berørt i intervjuet, var Krim og konflikten i Ukraina. Om Krim sa Lavrov at omverdenen burde akseptere halvøyas gjenforening med Russland som et uttrykk for befolkningens vilje på samme måte som Tysklands gjenforening, som det daværende Sovjet aktivt hadde bidratt til, var blitt godtatt av omverdenen som et uttrykk for befolkningens vilje. Om konflikten i Øst-Ukraina sa han at denne bare kunne løses ved at ukrainske myndigheter oppfylte de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 ved å gi befolkningen i Donbass utstrakt selvstyre. På et spørsmål fra Solovjov om Russland – i en situasjon der Kiev åpenbart saboterte Minsk-avtalene – ikke burde ta saken i egne hender og sørge for en løsning på egne premisser, svarte Lavrov unnvikende. Og Solovjov forsøkte ikke å presse ham til å gi et klart svar.

Inntrykket man blir sittende igjen med etter intervjuet med den russiske utenriksministeren, er at man fra russisk side oppfatter Europa og EU som en del av et kollektivt fiendtlig Vesten, det være seg fordi Europa er et underbruk av USA eller fordi russofobe stater får bestemme EUs utenrikspolitikk, at man er overbevist om at Vesten vil føre en anti-russisk politikk og prøve å skade Russland nær sagt uavhengig av hva Russland selv måtte foreta seg, at Russland vil søke samarbeidspartnere utenfor Vesten, at Russland vil satse på å utvikle sine egne krefter, og at Russlands samarbeid med Vesten vil innskrenke seg til teknisk-økonomiske forhold, for eksempel olje- og gasseksport, uten å omfatte et et verdimessig fellesskap.

Les om det geopolitiske spillet mellom USA, Europa, Russland, Kina og andre aktører.

Taperen på bruddet mellom Russland og Vesten er Europa. USA – en global sjømakt som er vendt mot alle kontinenter – vil alltid klare seg og har mye å vinne på å skape konflikter mellom Europa, Russland og Kina. Russland vil utvilsomt tape på en konflikt med Europa, men vil kunne erstatte Europa med Kina, India og Asia. Europa, derimot, vil bli en bakevje dersom Russland vender seg mot Asia.

Les om strid i den russiske eliten om hvilket forhold man bør ha til Vesten her.

Les om hvordan betalingssystemene i Russland, Kina og India knyttes sammen her.

Publisert på Resett, Steigan.no og Herland Rapporten 17. februar 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Mccarthyisme på norsk: TV 2 driver hetskampanje mot professor

Mccarthyisme – eller på norsk brønnpissing – en giftplante som knapt kan utryddes, men som må holdes under kontroll.

Den 5. februar publiserte TV 2 en artikkel, forfattet av Øystein Bogen, med tittelen ”Professor beskyldes for å drive propaganda fra norsk universitet”. Budskapet er at Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge og spesialist på Russland, Eurasia og geoøkonomi, benytter sin stilling til å tale Russlands sak, og at han nå får kritikk for dette.

Grunnlaget for anklagene mot professor Diesen og hvorfor TV 2 mener at dette er en sak av journalistisk interesse får vi ikke vite noe om. Det eneste kritikken mot Diesen bygger på, er at han oppgis å ha skrevet minst 15 artikler for den russiske internasjonale tv-kanalen RT (tidligere Russia Today).

Glenn Diesen, professoren TV 2 forsøker å bringe til taushet.

”TV 2 har snakket med en rekke akademikere og Russland-kjennere i Norge og Sverige, som er sjokkert over at professoren bidrar med det de mener er en russisk propagandaplattform og over innholdet i artiklene hans.”

RT er selvfølgelig en russisk propagandakanal, på samme måte som Voice of America er en amerikansk propagandakanal, BBCs utenlandssendinger er en britisk propagandakanal og Deutsche Welle er en tysk propagandakanal. Når en stat bruker penger for å drive en internasjonal tv-kanal, er det selvsagt for å stille seg selv i et best mulig lys og for å formidle sine verdier og sitt syn på verden til mennesker i andre land. Et greit ord for dette er propaganda. Men  det er ikke mer propaganda når Russland, Kina eller Iran gjør det enn når vestlige land gjør det.

Hvorfor er det galt at en norsk akademiker og universitetsansatt ytrer seg på RT når ingen ville ha kritisert vedkommende for å ha ytret seg på Voice of Ameriva eller BBC?

Og hva er det Diesen har skrevet eller sagt som er russisk propaganda? Hva konkret er det akademikerne og Russland-kjennerne er sjokkert over og mener er russisk propaganda? Har ikke allmennheten krav på å få vite hva anklagene mot Diesen er basert på? Og har ikke Diesen krav på at anklagene mot ham konkretiseres og fremsettes i en form som gjør det mulig for ham å forsvare seg?

Hvem er det Bogen har snakket med som mener at Diesen bedriver russisk propaganda? De eneste Bogen nevner, er Patrik Oksanen, en svensk redaktør og journalist med tette bånd til det svenske forsvaret tilknyttet Fri Värld, en tenketank som advarer mot russisk undergravingsvirksomhet, Aage Borchgrevink, rådgiver i Den norske Helsingforskomité, en ”attergløyme” fra den kalde krigens tid som prøver å forkle sin undergravende virksomhet rettet mot stater Vesten misliker som menneskerettighetsarbeid, og Sven Holtsmark, professor ved Institutt for forsvarsstudier.

Hva er det Diesen har gjort eller skrevet som gjør det naturlig at TV 2 engasjerer seg? Har han kommentert behandlingen av Aleksej Navalnyj, den siste utviklingen i Midtøsten eller et annet aktuelt tema? Har han vært nevnt på Dagsrevyen? TV 2 oppgir ingen grunn til hvorfor professor Diesen, hans publisistiske virksomhet og forhold til RT skulle ha interesse for allmennheten.

Øysten Bogen, TV 2, brønnpisser i Joseph Mccarthys ånd som prøver å skremme annerledes tenkende til taushet.

Og hvem er Øysten Bogen som anklager Diesen for å tale Russlands sak? Svaret er at Bogen i tillegg til å være journalist og forfatter av bøker med et kritisk syn på dagens Russland – for å si det forsiktig – også er delforfatter av rapporten ”The Kremlin’s Trojan Horses 3.0: Russian Influence in Denmark, The Netherlands, Norway and Sweden” (2018). Denne rapporten – som er utarbeidet på oppdrag fra den amerikanske tenketanken Atlantic Council – nøyer seg ikke med å kritisere SV og Rødt for manglende begeistring for Nato og å anklage alternative medier som Herland Rapporten og Steigan.no for å formidle russisk propaganda, men fremstiller også to navngitte norske politikere, Christian Tybring-Gjedde og Tor André Johnsen fra Fremskrittspartiet, nærmest som en sikkerhetsrisiko.

Er TV 2 komfortabel med at en av deres journalister bedriver den type virksomhet for en utenlandsk tenketank?

Kan ikke anklagene om tvilsom virksomhet til fremme av utenlandske interesser og et uklart lojalitetsforhold som Bogen retter mot professor Diesen, med minst like stor berettigelse rettes mot Bogen selv?

Og hva skal vi si til at Bogen kontakter Diesens arbeidsgiver, rektor ved Universitetet i Sørøst-Norge, Petter Aasen, og spør om han er kjent med professor Diesens skribentvirksomhet, slik artikkelen viser at han har gjort? Dette er faktisk et forsøk på å presse Diesen ut av hans professorat eller i det minste på å skremme ham til å slutte med sine angivelig russiskvennlige skriverier.

Er denne type virksomhet noe TV 2 kan stå inne for at en av deres journalister utøver i tv-kanalens navn?

Hvordan ville Bogen og TV 2 ha reagert dersom Diesen hadde opptrådt på samme måte som Bogen, for eksempel ved å henvende seg til den russiske ambassaden og spørre om ambassaden var komfortabel med å utstede visum til en person med russiskfiendtlige holdninger som arbeidet for en russiskfiendtlig tenketank? Ville ikke Bogen og hans arbeidsgiver ha oppfattet det som et forsøk på å straffe TV 2-journalisten for hans meninger ved å gjøre det umulig for ham å arbeide som Russland-korrespondent eller i det minste som et forsøk på å presse ham til å omtale Russland på en mer positiv måte? Kan noen forestille seg hvor mye bråk det hadde blitt dersom professor Diesen hadde opptrådt på samme måte som journalist Bogen!

Knapt noen yrkesgruppe er så avhengig av at folk uten frykt skal kunne ytre seg som journalister og mediefolk. Derfor er det skuffende og korttenkt når en tv-kanal lar seg bruke til en skitten kampanje mot en akademiker som tør å si hva han mener i fora han selv oppfatter som hensiktsmessig.

Les om svertekampanjen mot Russland her.

Les om hvordan selv sportsjournalistikk benyttes til anti-russisk hets her.

Publisert på Steigan.no 8. februar og på Resett 13. februar og trykket i Friheten 18. februar 2021.

Publisert i Annet, Massemedias russlanddekning | 1 kommentar

Zelenskij stenger tre tv-kanaler

I 2019 forsøkte NewsOne å organisere en russisk-ukrainsk telebro. Idag er tv-kanalen stengt.

Den 2. februar 2021 vedtok Det nasjonale sikkerhetsråd i Ukraina å stenge tre tv-kanaler, 112, NewsOne og ZIK. Som begrunnelse for stengingen oppgis at eieren av tv-kanalene, Taras Kozak, skal ha vært involvert i økonomiske transaksjoner med Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk, noe dagens ukrainske makthavere betrakter som støtte til terrorisme.

Tv-kanalene ble umiddelbart tatt av luften, men de har forsøkt å opprettholde virksomheten på nettet. For å få til en fullstendig blokkering har Kiev-regimet bedt Youtube om å slette deres kontoer.

Kozak er medlem av Radaen, det ukrainske parlamentet, der han representerer Opposisjonsplattformen – For livet. Han regnes som en venn av – eller et redskap for – forretningsmannen Viktor Medvedtsjuk,  som er en av lederne for Opposisjonsplattformen – For livet. De fleste observatører betrakter stengingen av tv-kanalene som et forsøk fra dagens ukrainske president Vladimir Zelenskij og kretsen rundt ham på å bringe opposisjonen til taushet.

At Zelenskij og hans parti har grunn til å frykte opposisjonen er det ingen tvil om. En nylig gjennomført meningsmåling viste at nesten hver fjerde ukrainer (22,5 prosent) kunne tenke seg å stemme på Opposisjonsplattformen – For livet, som ved parlamentsvalget i 2019 fikk 13 prosent av stemmene. Oppslutningen om Zelenskijs parti, Folkets tjener, som ved parlamentsvalget i 2019 fikk 43,2 prosent av stemmene, derimot, er bare 17,3 prosent. Deretter følger partiet til tidligere president Petro Porosjenko, Europeisk solidaritet, og partiet til ”gassprinsessen” Julija Timosjenko, Fedrelandet, som henholdsvis 16,1 og 13,1 prosent sier at de ville ha stemt på.

Opposisjonsplattformen – For livet er det eneste virkelige opposisjonspartiet i dagens Ukraina. Mens de øvrige partiene går inn for å knytte Ukraina til EU og Nato, og er mer eller mindre russofobiske, går Opposisjonsplattformen – For livet inn for å gjenopprette et godt forhold til Russland og å løse konflikten med opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina gjennom forhandlinger.

Dette er et program som ligger tett opp til løftene om å gjøre slutt på konflikten i Øst-Ukraina og å skape et Ukraina for alle som den russiskspråklige Vladimir Zelenskij gikk til valg på da han i 2019 ble valgt til president med 73,2 prosent av stemmene – mens den russofobe kandidaten Petro Porosjenko bare fikk 24,5 prosent.

Men etter å ha kommet til makten kom Zelenskij til å føre en politikk som ikke atskilte seg nevneverdig fra politikken til Porosjenko. Kiev nektet fremdeles å bidra til en forhandlingsløsning på konflikten i Øst-Ukraina ved å oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015. Og forsøket på å utrydde russisk språk og kultur gjennom drakoniske språklover, som Porosjenko og nasjonalistene stod bak, ble videreført. Dette har fått store befolkningsgrupper som ønsker fred og forsoning, til å oppgi Folkets tjener og å orientere seg mot Opposisjonsplattformen – For livet. Folkets tjener har dessuten blitt rammet av en mengde skandaler og korrupsjonsanklager, slik det styrende partiet i en mer eller mindre sammenbrutt stat som Ukraina vil måtte bli.

Det som førte til stengingen av de opposisjonelle tv-kanalene, skal ha vært at de stilte spørsmål ved ukrainske myndigheters nei til innkjøp av russisk Covid-19-vaksine i en situasjon der Ukraina står bakerst i køen for innkjøp av vaksine fra Europa, USA eller Kina, slik at vaksine tidligst kan tilbys befolkningen om 1–2 år. I et land med dårlig helsevesen, liten tiltro til myndighetene og rykter om at folk med penger kjøper vaksine innsmuglet fra utlandet, er dette et brennbart tema.

Ytringsfrihetsdemonstrasjon i Ukraina. Tilsynelatende forbinder enkelte av deltakerne ytringsfrihet med EU.

Som forventet støtter USA Zelenskijs beslutning om å stenge de tre tv-kanalene, mens EU har kommet med en tvetydig uttalelse som snakker om både nasjonal sikkerhet og nødvendigheten av å forsvare mediafrihet.

Massemedia og kommentatorer burde i denne situasjonen stå opp for ytringsfriheten og fri samfunnsdebatt og gjøre det klart for Zelenskij at stenging av opposisjonelle tv-kanaler er uforenlig med de europeiske verdiene den ukrainske presidenten hevder å være ledet av. Men det eklatante angrepet på det frie ord i det angivelig europeiske Ukraina vil neppe utløse særlig mye kommentarer og kritikk. Vestlige kommentatorer foretrekker heller å snakke om Navalnyjs underbukser.

Les om hvordan krigspartiene tapte det ukrainske parlamentsvalget i 2019 her.

Les om hvordan ukrainske nasjonalister i 2019 klarte å forhindre en russisk-ukrainsk telebro her.

Les om hvordan det ukrainske parlamentet i 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Publisert på Resett 6. februar og trykket i Friheten 18. februar 2021.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Kasakhstan, en pragmatisk stat i hjertet av Sentral-Asia

Kasakhstans utenriksminister Mukhtar Tleuberdi.

Nylig publiserte avisen Kazakhstanskaja Pravda et intervju med Kasakhstans utenriksminister, Mukhtar Tleuberdi, med tittelen ”Til tross for pandemien forblir grunnlaget for Kasakhstans utenrikspolitikk uforandret” (07.01.2021). Denne type intervjuer med utenriksministre og andre offisielle talspersoner forteller ikke bare hvilken utenrikspolitikk ledelsen i et land bekjenner seg til, men sier også noe om ledelsens mentalitet og hvilket syn på utenrikspolitiske spørsmål den ønsker å formidle til sin egen befolkning, og er derfor vel verdt å kommentere.

Mye av intervjuet dreide seg av naturlige årsaker om den pågående Covid-19-pandemien og hvilke utfordringer den har betydd for Kasakhstans utenriksledelse, alt fra evakuering av egne statsborgere til videokonferanser og vaksinesamarbeid. Således fortalte Tleuberdi  at pandemien gjorde det nødvendig å repatriere over 33 000 kasakhstanske statsborgere, at Kasakhstan var blant de første som bidrog med medisinsk hjelp til Wuhan etter Covid-19-utbruddet, og at landet både har bidratt med humanitær hjelp til andre land og selv har mottatt hjelp fra omverdenen. Han fortalte også at Kasakhstan har begynt lisensproduksjon av den russiske Covid-19-vaksinen Sputnik V, og at massevaksinering av befolkningen er planlagt våren 2021.

Kasakhstans president Qasym-Jomart Toqaev, her sammen med Vladimir Putin.

Samtidig understreket utenriksministeren, slik det fremgår av tittelen på intervjuet, at grunnlaget for Kasakhstans utenrikspolitikk er uforandret og basert på et strategidokument for 2020–30, som president Qasym-Jomart Toqaev formulerte i 2020.

Mest interessant i den sammenheng er hva Tleuberdi sa om Kasakhstans forhold til andre stater.

Om forholdet til Russland sa han at det var basert på felles historie, vennskap og godt naboskap, og at Russland og Kasakstan ikke bare var naboer, men strategiske partnere og allierte. Han påpekte også at president Toqaev hadde vært til stede under markeringen av 75-årsjubileet for seieren over Nazi-Tyskland i Moskva, og at den kasakhstanske presidenten og Putin jevnlig ringte til hverandre.

Om forholdet til Kina sa han at det var et prioritert mål å utdype samarbeidet med Folkerepublikken, og at det under Toqaevs kinabesøk høsten 2019 var blitt undertegnet en erklæring som så for seg et vidtgående handelsmessig, økonomisk og kulturelt-humanitært samarbeid.

USA betegnet Tleuberdi som en strategisk partner, og han trakk frem landets betydning som investor i Kasakhstans økonomi – mer enn 50 milliarder dollar siden Kasakhstan ble en uavhengig stat i 1991.

Også EU omtalte utenriksministeren som en viktig samarbeidspartner som Kasakhstan hadde inngått et stort antall samarbeidsavtaler med.

Tilsynelatende er et viktig mål for Kasakhstans utenrikspolitikk å tiltrekke seg utenlandske investeringer.

Således opplyste  Tleuberdi at Kasakhstan i de siste fem årene årlig hadde mottatt ca 20 milliarder dollar i utenlandske investeringer. Som en følge av Covid-19-pandemien var omfanget av utenlandsinvesteringene gått kraftig ned, nærmere bestemt med 32,2 prosent når en sammenlikner tredje kvartal i 2020 med samme tidsperiode i 2019. Men regjeringen hadde tydd til mottiltak, og utenriksministeren regnet med at utenlandsinvesteringene allerede i 2021, da de negative følgene av pandemien stort sett burde være over, ville kunne komme opp på samme nivå som tidligere.

Andre forhold Tleuberdi trakk frem i intervjuet, var at Kasakhstan i 2020–22 leder Konferansen om samarbeid og tillitsskapende tiltak i Asia, at Kasakhstan og de øvrige medlemsstatene i Den eurasiske økonomiske union stadig utdyper sitt samarbeid, at en kasakhstansk diplomat har blitt gjort til OSSE-høykommissær for nasjonale minoriteter, og at Kasakhstan i 2020 formelt har avskaffet dødsstraff (som landet ikke har praktisert siden 2003).

I intervjuet med utenriksminister  Tleuberdi fremstår Kasakhstan som hva landet etter alle solemerker er, en pragmatisk stat som ønsker å ha et godt forhold til både nære og fjerne naboer, som er opptatt av investeringer, handel og økonomisk utvikling, og som ikke har noe behov for å kritisere forholdene i andre stater.

Les om Kinas Nye Silkevei-prosjekt og hvorfor Kasakhstan kan bli en viktig del av dette.

Pragmatismen og ønsket om samarbeid med alle skyldes utvilsom for en stor del at Kasakhstan – et land med 19 millioner innbyggere, enormt territorium og ikke særlig sterke væpnede styrker – er en svak stat omgitt av to mektige naboer, Russland og Kina. Å komme i konflikt med en av disse naboene ville være farlig for landet, og for å unngå konflikter satser det på så mye samarbeid som mulig. At landet ønsker seg andre partnere – det være seg USA, EU eller andre – som supplement til Russland og Kina er også naturlig. En fjerntliggende investor som USA vil være en attraktiv samarbeidspartner. Kasakhstan har også mye å vinne på å utnytte sin strategiske posisjon i hjertet av Sentral-Asia, for eksempel ved å ruste opp vei- og jernbanenettet så landet kan fungere som ”hub” for Kinas planlagte Nye Silkevei-prosjekt, den grandiose planen om å knytte sammen Kina, Asia, Europa og Midtøsten ved hjelp av motorveier, jernbanelinjer og sjøruter.

Men man kan også spørre om den kasakhstanske ledelsens pragmatisme, som intervjuet med utenriksministeren vitner om, skyldes at Kasakhstan er et asiatisk land, og at menneskene der derfor har en ”asiatisk” mentalitet, som består av en god porsjon pragmatisme og kremmermentalitet. Således går kinesisk utenrikspolitikk for en stor del ut på å inngå avtaler med andre land som begge parter tjener på, og kineserne legger seg ikke opp i forholdene i andre land så lenge de kan inngå fordelaktige forretninger. Og dette er noe helt annet enn amerikaneres, russeres og europeeres oppfatning av verden som et nullsumspill og trang til å belære andre.

Mye kan sies om ”vestlig” kontra ”asiatisk” mentalitet, men verden ville utvilsomt ha vært et fredeligere sted dersom flere stater hadde vært preget av den samme ”asiatiske” pragmatismen som Kasakhstan.

Les om forskjellen mellom vestlig og russisk tilnærming til utenrikspolitiske spørsmål her.

Les om betraktningene til Igor Ivanov, russisk utenriksminister i 1998–2004, om utenrikspolitikk og internasjonalt samarbeid her.

Trykket i Friheten 4. februar 2021.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | Legg igjen en kommentar

Sirkus Navalnyj

Aleksej Navalnyj pågripes på flyplassen i Moskva.

Den 17. januar ble den russiske bloggeren og yrkesdemonstranten Aleksej Navalnyj pågrepet på flyplassen i Moskva da han vendte tilbake til hjemlandet etter et opphold i Tyskland knyttet til et angivelig forgiftningsforsøk.

Se video som viser hvordan Navalnyj – omgitt av et hoff av reportere – vender hjem til Russland der han blir pågrepet på flyplassen, her.

Vestlige politikere, menneskerettighetsaktivister og massemedier har som forventet fordømt pågripelsen av Navalnyj, som denne bevisst hadde fremprovosert ved å vende tilbake til hjemlandet lenge etter å ha blitt rehabilitert etter det påståtte forgiftningsforsøket, slik at rapporteringsplikten knyttet til en betinget dom fra 2014 for diverse økonomiske forbrytelser var brutt.

Man vet ikke om man skal le eller gråte. Påstanden om at Putin eller russiske myndigheter skal ha forsøkt å forgifte Navalnyj var i utgangspunktet så dum og ulogisk at man nesten var flau på vegne av vestlige propagandister som kunne koke i hop en slik historie. For bare å nevne noe av det som åpenbart ikke henger på greip knyttet til det angivelige forgiftningsforsøket: Ville ikke russisk etterretning ha klart å ta livet av Navalnyj dersom det virkelig var hensikten å drepe ham? Hvorfor skulle russiske etterretningstjenester ha brukt en spesialgift som kan spores til et russisk laboratorium, om de stod bak et attentat mot Navalnyj? Hvorfor lot russiske myndigheter Navalnyj reise til Tyskland om de hadde prøvd å drepe mannen?

Senere gikk historien over i det parodiske da det ble hevdet at den opposisjonelle bloggeren var blitt forsøkt likvidert ved forgiftning av hans underbukser.

Og nå vender Navalnyj – en mann med kone og barn – frivillig tilbake til Putins Russland samtidig som han selv – sekundert av vestlige politikere og massemedier – hevder at Putin og russiske myndigheter har forsøkt å drepe ham!

Finnes det noe bedre bevis for at historien om det angivelige giftattentatet på Navalnyj er rent oppspinn som Navalnyj selv umulig kan tro på? Skjønner ikke Navalnyj, hans støttespillere og vestlige propagandister at anklagene om forsøk på giftdrap blir latterlige når Navalnyj selv frivillig vender tilbake til Russland?

Ytterligere kommentarer til Navalnyj og hans krumspring har det liten hensikt å komme med. Til glede for Nato, Helsingforskomiteen og løssalgspressen har Navalnyj gjort seg til et slags evigvarende sirkusnummer. Noen synes sikkert at kunstene han varter opp med er flotte og applauderer entusiastisk. Andre – og de er utvilsomt flere enn de ekte beundrerne – later som om de lar seg begeistre av kunstene og applauderer de også. Men de fleste har nok gått lei av Sirkus-Navalnyj. Og endel synes trolig synd på mannen, omtrent som man kan synes synd på en klovn som ikke lenger får folk til å le.

Les om svertekampanjen mot Russland her.

Les om hvordan vestlige massemedier nekter å fortelle om ekstremisten og rasisten Navalnyj her.

Publisert på Steigan.no 19. januar og trykket i Friheten 4. februar 2021.

Publisert i Annet, Russisk politikk | 1 kommentar

Kasakhstan, et land under oppbygging

Parlaments- og lokalvalget i Kasakhstan i 2021, et valg i Covid-19-pandemiens tegn.

Den 10. januar var det valg til parlamentet i Kasakhstan, Mäzjilis. Som forventet ble valgvinneren Nur Otan (Det strålende fedreland), partiet som ledes av tidligere president Nursultan Nazarbajev, og som kan betraktes som statsbærende. Partiet fikk 70,1 prosent av stemmene og 76 seter.

På annen plass kom det liberale partiet Ak Zhol, som fikk 10,9 prosent og 12 seter. På tredje plass kom Folkepartiet, det tidligere kommunistpartiet, som fikk 9,1 prosent og 10 seter. To andre partier som deltok ved valget, klarte ikke å passere sperregrensen på 7 prosent og oppnådde ingen representasjon.

Valgdeltakelsen  oppgis å ha vært på 63,2 prosent.

I tillegg til de 98 setene som ble fordelt ved parlamentsvalget, består Mäzjilis av ni seter utpekt av Den nasjonale forsamling, et rådgivende organ der de ulike etniske gruppene i Kasakhstan er representert, som har til hensikt å motvirke konflikter og å fremme sosial harmoni.

Valget skulle etter planen ha vært gjennomført i april 2020, men ble utsatt på grunn av Covid-19-pandemien.

Valget ble overvåket av observatører fra Parlamentarikerforsamlingen i Samveldet av uavhengige stater, OSCE, Shanghaigruppen, Parlamentarikerforsamlingen for tyrkisktalende land og andre internasjonale organisasjoner, som ikke kunne melde om uregelmessigheter av betydning.

Det sosialdemokratiske partiet som diverse opposisjonsgrupperinger som ikke deltok ved valget, hadde oppfordret folk til å stemme på, vedtok etter mye nøling å boikotte valget.

Samtidig med parlamentsvalget ble det gjennomført lokalvalg. Disse fikk omtrent samme utfall som det nasjonale valget.

Nur Otans totalt dominerende stilling – partiet har vunnet samtlige valg siden det ble stiftet i 1999 – gjør at det er mer interessant å se hva dette partiet står for enn å ta for seg de øvrige partiene.

Utfra sin politiske plattform å dømme er Nur Otan et sentristisk, pragmatisk og reformorientert parti.

Partiet erklærer at dets ideologi er sentrisme, forstått som stabilitet, enhet, sosio-økonomisk pragmatisme, bærekraftig utvikling og fremme av interessene til brede befolkningsgrupper.

Videre heter det at: ”Vårt politiske ideal er Nasjonens leder. Republikken Kasakhstans første president, Nasjonens leder Nursultan Nazarbajev, er grunnleggeren av vårt parti. Med hans navn forbinder vi oppnåelsen av uavhengighet og anerkjennelsen av Kasakhstans oppnåelser på den internasjonale arena. Den statlige kursen til Nasjonens leder bestemmer vårt folks fremtid. Nasjonens leder har ikke bare trukket opp de strategiske målene for Kasakhstan, men også skapt vilkårene for deres oppnåelse. Hans visdom, humanisme, ubøyelige vilje, fremsynthet og selvoppofrende virke i sitt folks tjeneste vil for alltid være et eksempel for oss og fremtidige genearasjoner.”

For øvrig består plattformen av ord som rettsstat, rettferdighet, solidaritet, en stat for folket, en sterk økonomi og en rettferdig sosialpolitikk.

Viktig med tanke på at Kasakhstan er et multietnisk samfunn, er at Nur Otan utvetydig bekjenner seg til kulturell og religiøs pluralisme, og at partiets plattform ikke inneholder noen punkter om prioritering av etniske kasakher og kasakhisk kultur på bekostning av andre folkegrupper og kulturer. Eller som det heter i plattformen: ”Utvikling av kasakhisk språk, kultur og tradisjoner kombinert med bevaring av alle andre nasjonaliteters egenart er vår strategiske prioritet.”

Et annet forhold det er grunn til å merke seg, er at det i realiteten statsbærende partiet åpent erklærer at det har til hensikt å bevare sin dominerende stilling også i fremtiden.

Hva kan man si om Kasakhstan relatert til valget og den totalt dominerende stillingen Nur Otan inntar?

At valget var et uttrykk for folkemeningen kan det ikke være tvil om siden utfallet sammenfalt med en mengde meningsmålinger. Hadde sperregrensen vært lavere, kunne flere opposisjonspartier ha oppnådd representasjon i parlamentet, men det hadde ikke rokket ved Nur Otans dominerende posisjon. At det sosialdemokratiske partiet skulle ha kunnet komme inn i parlamentet dersom det hadde besluttet seg for å delta ved valget, virker tvilsom siden det på meningsmålinger oppnådde under to prosent. Og det hadde uansett knapt spilt noen rolle.

Nursultan Nazarbajev, Kasakhstans første president og landsfader. Her avbildet sammen med dekretet om særskilte kvoter for kvinner og personer under 35 år ved parlaments- og lokalvalget i 2021.

Man kan like det eller ikke, men befolkningen i Kasakhstan setter åpenbart pris på å ha et i realiteten statsbærende parti som Nur Otan. Og landets første president Nursultan Nazarbajev, som innehadde posten som statoverhode fra 1990 til han valgte å tre tilbake i 2019, og som var den som gjorde Nur Otan til det totalt dominerende partiet, er en skikkelse nesten alle i Kasakhstan beundrer.

Kasakhstan kan da også vise til imponerende resultater under Nursultan Nazarbajevs år ved makten. Ifølge Nur Otans egen skryteliste (presentert i partiets program for 2020–30) er det i 2000–2020 blitt oppnådd følgende resultater: Befolkningen har økt med 3,5 millioner. Gjennomsnittlig levealder har økt fra 66,5 til 73 år. Befolkningens realinntekt har økt 3,6 ganger. Gjennomsnittslønnen og pensjoner har økt 3 ganger. Boligmassen har økt med 118 millioner kvadratmeter. Realøkonomien har vokst 3,4 ganger, og bruttonasjonalprodukt per innbygger har vokst 2,7 ganger. Og utenlandske investeringer har vært på 320 milliarder dollar.

Enkelte av disse opplysningene kan sikkert diskuteres. Og den voldsomme fremgangen etter 2000 kan delvis forklares med at Kasakhstan som andre tidligere sovjetrepublikker hadde store problemer på 1990-tallet. Vekst sier heller ikke noe om hvordan inntekt og verdier fordeles. Men at det har vært en stor fremgang, og at befolkningens levestandard har blitt mangedoblet er udiskutabelt.

Kasakhstan er et land under oppbygning. Og på det nåværende utviklingstrinn er lederne i landet og befolkningen åpenbart enige om at den stabilitet et i realiteten statsbærende parti som Nur Otan representerer, er å foretrekke.

Selv kommenterte Nazarbajev nylig – i dokumentarfilmen ”Streker til et portett” – sitt syn på statsstyring og opposisjonens rolle med følgende ord:

”Det må være en opposisjon; den må oppstå. Den må være konstruktiv. Vi er en ung uavhengig stat. Ikke alt har kommet på plass. Å rive i stykker Kasakstan som våre naboer, og vi har svært sterke naboer, som kan påvirke, og å tape alt vi har oppnådd er svært enkelt. For dette trengs det makt. Dersom det ikke finnes en maktvertikal, vil vi ikke kunne gjennomføre en eneste idé. Vi vil alltid krangle, alltid gå på møter og diskutere spørsmål der. Jeg har alltid sagt at når vi får små og mellomstore virksomheter, og privat næringsliv begynner å dominere i Kasakhstan, da vil jeg forsvare interessene til min fabrikk, og du til ditt foretak. Dette er ryggraden som holder staten oppe.”

Skal vi ta landsfaderen på ordet, er planen – i tillegg til oppmuntring av kapitalisme og markedsøkonomi – altså å la en opposisjon vokse frem og gradvis å gi den mer makt og innflytelse – forutsatt at den opptrer på en konstruktiv og ansvarlig måte.

En alternativ og supplerende strategi – som myndighetene åpenbart forfølger – er å stimulere til mer pluralisme og en bedre gjenspeiling av samfunnet innad i det statsbærende partiet og gjennom dets virke i folkevalgte organer. Et uttrykk for denne strategien var at det i forkant av parlaments- og lokalvalget ble gjennomført et særskilt valg blant partimedlemmene for å utpeke Nur Otans egne kandidater til ulike styringsorganer. Nærmere 10 000 personer som ønsket å stille til valg, skal ha deltatt i dette førvalget, og 84 prosent av partimedlemmene skal ha avgitt sin stemme.

Ønsket om pluralisme forklarer også at det ved årets parlaments- og lokalvalg var innført en kvote på 30 prosent for kvinner og 20 prosent for personer under 35 år.

Noe myndighetene åpenbart er opptatt av å forhindre, er dannelsen av partier på etnisk eller religiøst grunnlag. I den ikke-systemlojale opposisjonen finnes det personer og grupperinger med en etnonasjonalistik agenda. Men blant partiene som deltok ved valget, har tilsynelatende ingen forsøkt å opptre som forsvarere av etniske, kulturelle eller religiøse interesser. Som en følge av denne politikken lever Kasakhstans nærmere 70 prosent kasakher, ca 20 prosent russere og øvrige etniske grupper tilsynelatende harmonisk sammen. Og i tillegg til kasakhisk har russisk stilling som offisielt språk.

Den paternalistiske politiske kulturen, Nur Otans stilling som i realiteten statsbærende parti og den utilslørte dyrkelsen av Nursultan Nazarbajev vil virke fremmed på de fleste nordmenn. Men det er ikke vi som bor i Kasakhstan. Og hvordan folk i Kasakhstan og andre land velger å innrette seg får være deres egen sak.

Les om anti-kinesiske protester i Kasakhstan her.

Les om hvorvidt det er fare for en fargerevolusjon i Kasakhstan her.

Publisert på Steigan.no 13. januar 2021.

Publisert i Annet, Samveldet av uavhengige stater | Legg igjen en kommentar

USA har tapt sin «mykmakt»

Bildet av USA som et velfungerende demokrati er knust.

De offisielle russiske reaksjonene som stormingen av Kongressbygningen i Washington har vært tilbakeholdne og korrekte – tilsatt en dose dårlig skjult skadefryd. I en kommentar 7. januar uttalte russisk UDs pressetalskvinne, Marija Sakharova, således: ”Dette er USAs indre anliggende. Samtidig retter vi igjen oppmerksomheten mot det forhold at USAs valgsystem er arkaisk; det er ikke i samsvar med vår tids demokratiske standarder og skaper dermed muligheter for tallrike uregelmessigheter. Og amerikanske massemedier har blitt instrumenter i den politiske kampen. Dette var en viktig grunn til splittelsen av samfunnet vi i dag er vitne til i USA. [- – -] Vi håper det vennligsinnede amerikanske folk med verdighet vil håndtere dette dramatiske momentet i sin historie.”

Mindre diplomatiske synspunkter – som uten tvil gjenspeiler russiske myndigheters og vanlige russeres holdning til de dramatiske begivenhetene i den amerikanske hovedstaden – kommer til uttrykk i artikkelen ”Bumerangen har kommet tilbake: Hva er viktig for sivilisasjonen i stormingen av Capitol”, forfattet av Ljubov Stepunova og publisert i Pravda 7. januar.

Budskapet i artikkelen er at spørsmål av typen ”Var det republikanerne eller demokratene som organiserte stormingen av Capitol?” og ”Bør Trump stilles for riksrett” selvsagt er viktig for amerikanerne selv, men at dette ikke betyr så mye for resten av verden. Det som betyr noe for verdenssamfunnet, er de dramatiske bildene fra stormingen av Kongressbygningen i form av flyktende senatorer, visepresidenten som bringes i sikkerhet, bevæpnet politi og demonstranter som danser på pulten til senatslederen eller bærer med seg gjenstander de har rasket til seg.

Hva disse bildene betyr for synet på USA i resten av verden og dermed for USAs globale anseelse og makt lar seg knapt måle:

Hvorfor er handlinger som dette kamp for demokrati når de skjer i land med et styre USA misliker, som Ukraina i 2014, men kuppforsøk når de skjer i USA?

”Det har tapt sin  ’myke makt’: USA fremtrer ikke lenger som et demokrati, som det lenge skrøt av å være. I dag har Washington ikke lenger noe å eksportere til andre land i form av ’orden’. Enhver ’diktator’ vil nå kunne si: Sørg for orden på hjemmebane før dere prøver å belære andre. ’Hvorfor betrakter dere protester hos dere selv som kupp, mens protester i mitt land er ytringsfrihet?’ vil han med all mulig grunn kunne spørre og sette inn spesialstyrker for å forsvare interessene til sitt land.”

Stepunova påpeker at krisen i USA på ingen måte er over. Det amerikanske samfunnet er splittet i to fiendtlige leirer. Demokratenes seier ved kongressvalget betyr at Biden-administrasjonen ikke vil ha noen å dele upopulære avgjørelser og feiltakelser med. Aksjemarkedet holdes oppe, men bare ved å la seddelpressen gå. Realøkonomien, derimot, har store problemer, noe stigende arbeidsledighet, inflasjon og økt gjeld for amerikanske husholdninger vitner om.

Nye dramatiske begivenheter og ytterligere oppløsning av det amerikanske samfunnet er derfor sannsynlig.

”Begivenhetene 6. januar viser at USA ikke er forsikret mot kriser av samme slag som de amerikanerne organiserer eller støtter i andre land. Og de vil ikke kunne unngå den skjebne de påtvang chilenerne, befolkningen i Sovjetunionen, jugoslavene, irakerne og syrerne. Det er lettere å si hvem de ikke har påtvunget noe – inntil i dag seg selv. Dette er hva som foregår for øynene på oss.”

Dette er betraktninger mennesker i et stort antall land rundt om på kloden som har vært utsatt for ”fargerevolusjoner” og ”humanitære intervensjoner” igangsatt av USA, vil kunne skrive under på.

Trolig vil bildene av menneskemassene som tar seg inn i Kongressbygningen og de flyktende politikerne brenne seg inn i hukommelsen på linje med bildene fra 11. september-angrepet på Tvillingtårnene i New York og bidra til å svekke et allerede falmet bilde av USA som et velfungerende demokrati. Og det vil selvsagt redusere USAs ”myke makt”, altså makten landet måtte ha i kraft av å være et ideal for menneskene i andre land.

I en situasjon der den amerikanske eliten har erklært at den ønsker å ta tilbake utenrikspolitiske posisjoner som angivelig har gått tapt under Trumps år ved makten, og der det er grunn til å frykte at europeiske ledere og folk – i glede over at ”despoten”, ”narsissisten” og ”rasisten” Donald Trump forsvinner – vil slutte opp om utenrikspolitiske eventyr initiert av Biden-administrasjonen, er dette positivt. Den beste garanti for fred i verden er et svekket USA.

Les om hvordan det amerikanske presidentvalget i 2020 har blitt fremstilt i russiske massemedier her.

Les om det russiske synet på Brexit her.

Publisert på Resett og på Steigan.no 10. januar og trykket i Friheten 21. januar 2021.

Publisert i Annet | 3 kommentarer