Lite nytt

En selvsikker president.

Den 14. desember holdt Vladimir Putin sin årlige tv-overførte pressekonferanse, en seanse som varte i tre timer og tre kvarter og hadde tiltrukket seg 1600 journalister. Putin avslørte at han aktet å stille til gjenvalg ved presidentvalget i 2018 som uavhengig kandidat, og ikke som kandidaten til regjeringspartiet Det forente Russland. For øvrig frembrakte pressekonferansen lite nytt.

De fleste av spørsmålene på pressekonferansen ble stilt av russiske journalister og dreide seg om russisk økonomi, byråkrati, prisen på kommunale tjenester og andre temaer knyttet til folks hverdag. Putin besvarte disse spørsmålene med stor sakkunnskap, og fremla en mengde statistiske opplysninger som viste at russisk økonomi vokste til tross for en lav oljepris og vestlige sanksjoner. Presidentens budskap var at russisk økonomi var blitt mindre avhengig av utenlandsk etterspørsel og i større grad rettet seg mot det hjemlige markedet, og at næringsstrukturen var i ferd med å bli mer differensiert, blant annet ved at landbruket opplevde betydelig vekst.

Putin fikk også spørsmål om hvorfor det ved presidentvalgene etter hans makttiltredelse i 2000 ikke hadde vært noen reelle motkandidater. Putins svar var at det ikke var hans oppgave å frembringe motkandidater, og at opposisjonen burde gå i seg selv for å forklare sin svakhet. Opposisjonen hadde nøyd seg med å rakke ned på myndighetene og ikke tatt seg bryet med å lage et program som gav svar på tidens utfordringer og kunne appellere til velgerne, erklærte han.

En av dem som stilte spørsmål på pressekonferansen, var Ksenija Sobtsjak, en ung tv-stjerne og tilhenger av den utenomparlamentariske opposisjonen som har erklært at hun akter å utfordre Putin ved presidentvalget i 2018. At hun ved å delta på presidentens pressekonferanse satte sitt eget kandidatur til presidentembetet i et underlig lys har hun tilsynelatende ikke reflektert over.

På pressekonferansen fikk Putin også spørsmål om sitt forhold til Donald Trump, russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget, Nord-Korea, Ukraina, Syria, forholdet til Kina, terrorisme og utestengelsen av Russland fra Vinter-OL. Svarene på disse spørsmålene var en gjentakelse av russiske myndigheters syn slik det tidligere har blitt presentert ved en rekke anledninger, og derfor av liten interesse.

Det mest dramatiske som skjedde på pressekonferansen, var at en av deltakerne som hadde kommet med en rekke kritiske spørsmål og kommentarer til russisk fiskeripolitikk og ressursforvaltning, avslørte at han ikke var journalist, men direktøren for en fiskeforedlingsbedrift i Murmansk, og at han hadde skaffet seg adgang til utspørringen av presidenten ved å utgi seg som journalist, for derved å kunne konfrontere Putin med sine spørsmål og kommentarer på direktesendt tv.

Valgplakat til støtte for Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen. «Resultatene er det som teller.» Det kunne like gjerne ha vært mottoet til pragmatikeren og realpolitikeren Vladimir Putin.

Det mest interessante ved denne pressekonferansen og liknende opptredener fra den russiske presidentens side er ikke hva som faktisk fremkommer av nye opplysninger, men hva disse arrangementene forteller om russisk politisk kultur.

I flere timer presenterer Putin et vell av statistikk og faktaopplysninger om de fleste sider ved det russiske samfunnet, ispedd kommentarer til internasjonale forhold. Dette er en form for politikk vestlige politikere bedrev for noen tiår siden da de før valgene presenterte sine løfter til velgerne, arbeidet for å innfri løftene etter å ha blitt valgt og fremla regnskap over hva de hadde utrettet før neste valg.

Hadde en vestlig politiker forsøkt å bedrive denne formen for politikk i dag, ville vedkommende ha blitt oversett av både massemedia og velgerne og derfor vært dømt til å tape. Russiske velgere, derimot, ser ut til å sette pris på denne trauste formen for politikk. Forklaringen er sannsynligvis at de fleste russere ønsker stabilitet og trygghet etter kaoset og usikkerheten på 1990-tallet.

Se Putins pressekonferanse dubbet til engelsk her.

Les om hvorfor Putin kan oppfattes som en russisk utgave av Einar Gerhardsen her.

Reklamer
Publisert i Putin, Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

En russisk Gerhardsen?

Einar Gerhardsen.

Vladimir Putin har erklært at han ønsker å stille til gjenvalg som president i 2018. Det betyr at det russiske presidentvalget er avgjort. Putin støttes i dag av 70–80 prosent av den russiske befolkningen, og hverken i den parlamentariske eller i den utenomparlamentariske opposisjonen finnes det noen som kan utfordre ham. Det eneste spenningsmomentet er hvor høy valgdeltakelsen vil bli.

Det at de fleste anser valgutfallet som gitt gjør at mange, ikke minst blant Putins tilhengere, kan komme til å la være å stemme. Det vil da kunne oppstå noe som minner om borgermestervalget i Moskva i 2013. Alle tok det for gitt at den populære sittende borgermesteren Sergej Sobjanin ville vinne valget, og mange unnlot derfor å stemme. Resultatet ble at opposisjonskandidaten Aleksej Navalnyj, som hadde lyktes i å mobilisere sine tilhengere, oppnådde 27,3 prosent av stemmene, mens Sobjanin med et nødskrik unngikk en annen valgomgang ved å få 51,4 prosent.

Ingen tror at Putin vil måtte gjennomgå en annen valgomgang, men presidenten ønsker selvsagt å vinne med god margin og høy valgdeltakelse.

Vladimir Putin. En russisk Gerhardsen?

I Vesten er mange skeptiske til at Putin stiller til gjenvalg. Det kan i den anledning være grunn til å reflektere over det som åpenbart er forskjeller mellom russisk og vestlig politisk kultur.

Putins fremste aktivum er at han står for stabilitet. Russiske velgere ønsker selvsagt reformer, modernisering og økonomisk vekst. Men de vil at dette skal skje innenfor trygge rammer, og gjenvelger derfor Putin og den styrende eliten ved valg etter valg.

Dette er en politisk kultur som klart atskiller seg fra den politiske kulturen vi finner i Norge og andre vestlige land. Hos oss blir regjeringene oftest byttet ut ved valgene, og det regnes som en politisk bragd dersom en regjering lykkes i å bli gjenvalgt, slik Solberg-regjeringen ble nå i høst. Skepsisen til den politiske eliten er stor, og det er en utbredt oppfatning om at makt korrumperer. Dessuten kan det virke som om velgerne har en tendens til å bytte ut de styrende rett og slett fordi de kjeder seg.

Denne oppjagede politiske kulturen er imidlertid av nyere dato. Tidligere hadde vestlige land en politisk kultur som minner om dagens russiske ved at sterke ledere ble gjenvalgt ved valg etter valg. Det er nok å minne om ledere som Franklin D. Roosevelt, som ble valgt til amerikansk president tre ganger og bodde i Det hvite hus fra 1933 til sin død i 1945, Charles de Gaulle, fransk president i 1959–69 og skaperen av Den femte republikk, og vår egen Einar Gerhardsen.

Valgplakat for Arbeiderpartiet (1945)

Det er mange likhetstrekk mellom Putins og Gerhardsens styre. Putin kom til makten i 2000 og vil med mindre det skjer noe uforutsett styre Russland til 2024, altså i 24 år. Gerhardsen kom til makten i 1945 og styrte Norge til Arbeiderpartiets valgnederlag i 1965, altså i 20 år. Putin overlot i 2008 presidentembetet til Dmitrij Medvedev og ble selv statsminister, for så i 2012 igjen å innta presidentembetet, mens Medvedev ble gjort til statsminister. Gerhardsen overlot i 1951 statsministerstolen til parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet Oscar Torp og ble selv ny parlamentarisk leder, for så i 1955 å komme tilbake som statsminister, mens Torp ble stortingspresident.

Selvsagt var det mange i samtiden, ikke minst i den borgerlige opposisjonen, som beskyldte Arbeiderpartiet, som løste sine uenigheter på kammersett og praktiserte hønsvaldsk parlamentarisme, for maktarroganse, akkurat som deler av den urbane over- og middelklassen i Russland i 2011–12 protesterte mot ”rokeringen” mellom Putin og Medvedev som brakte Putin tilbake til makten.

Valgplakat for Det forente Russland: «Putins Russland, forent og uslåelig».

Men knapt noen ville i etterkrigstidens Norge hevde at Gerhardsens og Arbeiderpartiets styre var diktatur, slik vestlige kritikere i dag hevder at Putins 18 år ved makten viser at Russland er et diktatur, eller i det minste et halvdiktatur. Tvert imot gav et flertall av velgerne Arbeiderpartiet fornyet tillit ved valg etter valg. Og i tillegg til en velsmurt partiorganisasjon var partiets største fortrinn dets beviselige evne til å styre landet og løfter om fortsatt stabilitet og fremgang. Akkurat som Putins og Det forente Russlands største fortrinn er styringsevne og løfter om stabilitet og fremgang.

Intet varer evig. Gerhardsen og Arbeiderpartiet ble diskreditert av Kings Bay-saken i 1963 og mistet makten ved stortingsvalget i 1965. Putin og Det forente Russland vil selvsagt heller ikke kunne regjere evig. I dag virker det imidlertid ikke som om noe kan true den russiske presidenten og Det forente Russland, og at russerne er godt fornøyd med å ha den samme type styre som det store flertall av nordmenn sluttet opp om for noen tiår siden. Og dersom russerne vil ha en myndig hånd, stabilitet og økonomisk vekst slik det store flertall av nordmenn ønsket i under gjenreisningen etter krigen, kan det knapt være noen katastrofe eller et uttrykk for manglende demokratisk sinnelag.

Les om hvordan den utenomparlamentariske opposisjonen i Russland utpekte en katt til sin kandidat ved presidentvalget i 2018 her.

Publisert i Russisk politikk | 1 kommentar

En krigserklæring

Den internasjonale olympiske komité har vedtatt at Russland ikke skal få delta ved Vinter-OL i Pyeongchang. Russiske idrettsutøvere som overfor en internasjonal komité kan bevise at de ikke har brukt doping, skal kunne delta, men ikke under russisk flagg og uten et russisk støtteapparat. Dette kan ikke betegnes som noe annet enn en krigserklæring.

Og dette tøvet skal vi tro på!?

Alle vet at denne saken ikke har noe med idrett å gjøre, men utelukkende dreier seg om internasjonal politikk. Doping i idretten er et globalt problem. Russiske idrettsutøvere har utvilsomt brukt doping, men det har idrettsutøvere fra tilnærmet alle andre land på kloden også gjort. Når det såkalte verdenssamfunnet med USA i spissen nå bruker en frynsete russisk idrettsfunksjonær, som idag lever i eksil i USA, og dennes røverhistorier om innbrudd, forbyttede dopingprøver og hemmelige dopinglaboratorier til å tegne et bilde av russisk idrett som styrt av hemmelige tjenester og gjennomsyret av doping, viser det hvordan idretten brukes i et skittent politisk spill.

Ved sin beslutning om å utestenge Russland fra Vinter-OL har USA og Vesten, som er de som har drevet frem denne beslutningen, ikke bare erklært krig mot den russiske staten, men også mot vanlige russere.

Et stort antall russiske idrettsutøvere vil få sin idrettskarriere ødelagt som en følge av beslutningen om å utestenge Russland fra Vinter-OL. Å utøve toppidrett samtidig som deres eget land mobbes og de selv nektes et nasjonalt støtteapparat vil for mange neppe være mulig eller noe de ønsker å være med på. Russiske idrettsutøvere har knapt heller noen grunn til å ha tiltro til komiteen som skal avgjøre hvilke av dem som har brukt doping. Men når det såkalte verdenssamfunnet på denne måten kan ødelegge karrieren til et stort antall russiske idrettsutøvere fordi de tilhører ”feil” nasjon, betyr det at russere også i andre sammenhenger risikerer å bli rettsløse, for eksempel ved at russiske selskaper får sine eiendommer i utlandet beslaglagt eller russiske turister trakasseres.

At de nå angripes som folk er både den russiske ledelsen og vanlige russere klar over. At det vil komme russiske svar utestengningen av Russland fra Vinter-OL er det neppe grunn til å tvile på.

På en måte er beslutningen om å utestenge Russland fra Vinter-OL bra. Den fjerner hva russerne fremdeles måtte ha av illusjoner om at det er mulig å samarbeide med Vesten, og at Vesten vil være villig til kompromisser dersom Russland selv gjør innrømmelser. Når vestlige land opptrer så aggressivt som de nå gjør, viser det at innrømmelser fra russisk side bare vil utløse nye vestlige krav.

Uavhengig av hva landet gjør eller ikke gjør vil Russland bli utsatt for sanksjoner og provokasjoner fra Vesten, slik vil de fleste russere oppfatte beslutningen om å utestenge Russland fra Vinter-OL.

For den olympiske idé og internasjonal idrett er beslutningen om å utestenge Russland fra Vinter-OL en katastrofe. Når idretten til de grader politiseres at et stort idrettsland og flere titalls toppidrettsutøvere utestenges, blir den type fredelig kappestrid på tvers av landegrensene idretten representerer ikke lenger mulig.

Hvilken legitimitet vil et OL uten russisk deltakelse ha?

Et OL uten russisk deltakelse blir dessuten en parodi, slik at medaljevinnerne i Pyeongchang nærmest vil måtte skamme seg over medaljene sine.

At Norges Idrettsforbud tilsynelatende støtter beslutningen om å utestenge Russland fra Vinter-OL er skuffende. Idag er det Russland som rammes fordi idretten trekkes inn i et storpolitisk spill. Imorgen kan det være vi selv som rammes, for eksempel ved at det settes i gang en hatkampanje mot Norge på grunn av selfangsten eller pelsdyroppdrett som resulterer i krav om idrettsboikott av Norge. Hvordan ville vi selv oppfatte det dersom norske idrettsutøvere skulle bli ofret i et politisk spill?

Norske idrettsutøvere og vanlige nordmenn bør vise at de gjennomskuer det skitne spillet Russland og russiske idrettsutøvere nå utsettes for ved å protestere mot utestengelsen av Russland fra Vinter-OL.

Les om politiseringen av Melodi Grand Prix og hetsen mot Russland her.

Trykket i Friheten 9. desember 2017.

Publisert i Annet | 1 kommentar

Forblindet russlandsforskning

Den 1. desember arrangerte Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) konferansen Competing Realities der temaet var Russlands bruk av propaganda og desinformasjon til å undergrave de vestlige samfunnene og den hjemlige bakgrunnen for russiske myndigheters propagandavirksomhet. Konferansen frembrakte knapt noe av faglig interesse, men var like fullt interessant siden den viste hvor ideologisert, for ikke å si forblindet vestlig russlandsforskning idag er.

Budskapet i samtlige av innledningene var, som forventet, at russiske myndigheter bedriver en propagandakrig mot Vesten. Hva denne propagandakrigen egentlig bestod i var heller uklart. Det skyldtes trolig at det var så mange innledere at hver av innledningene ikke var på mer enn 20 minutter, noe som gjorde at de fleste av innlederne hadde problemer med å si noe fornuftig.

Faglig sett var konferansen derfor uinteressant. Den var likevel ikke uten verdi fordi den viste hvor ideologisert russlandsforskningen er, herunder ikke minst hvilke blindflekker vi finner i denne forskningen.

Fører høyere levestandard og flere pc-er til mindre nasjonalisme?

Høyere levestandard, fremveksten av en middelklasse og flere pc-er i befolkningen vil føre til fremveksten av en opposisjon som vil velte Putins regime og gjøre Russland til et ”normalt” land, altså til en kopi av de vestlige landene. Dette var et av budskapene på konferansen, slik det har vært det på konferanse etter konferanse de siste 10–15 årene. Men er det sant? Hvorfor kan ikke økonomisk fremgang, stigende levestandard og flere pc-er like gjerne føre til at folk blir mer nasjonalistiske og mer avvisende i forhold til Vestens angivelig universelle verdier? Ser man på land som Russland og Kina, er det mye som tyder på at økonomisk fremgang fører til nettopp nasjonalisme.

Vestens forsøk på å spre sine verdier til Russland er legitim og atskiller seg fra Russlands propagandakrig mot Vesten var et annet av budskapene på konferansen. Hvorfor? Jo, fordi spredningen av vestlige verdier til Russland var til det beste for russerne, mens den russiske propagandaen hadde til hensikt å ødelegge de vestlige samfunnene.

Denne paternalistiske besserwisserholdningen, som unektelig preger Vestens forhold til resten av verden, er basert på en nærmest hegeliansk oppfatning om at historien bare har en legitim utviklingsvei, nemlig mot et sekulært, liberalt demokrati av vestlig type. Det er selvfølgelig noe tøv. Historien har ingen gudegitt mening, og alle folk har den samme selvfølgelige rett til å innrette seg slik de selv ønsker. Ønsker russerne å ha en sterk leder, tradisjonelle verdier og forbud mot homomarsjer, er det deres egen sak.

Resten av verden kommer ikke til å bli en kopi av Vesten. Tvert imot vil verden bli stadig mindre preget av vestlige verdier ved at Russland, Kina, Iran og en mengde andre stater går sin egen vei.

Eksempel på russisk propaganda som ble fremlagt på konferansen. Er dette en trussel mot et sunt samfunn?

Russisk propaganda, nettroll og liknende er i seg selv knapt av interesse. Det interessante er hva det sier om dagens vestlige samfunn dersom russisk propaganda virkelig utgjør en trussel. Konferansen burde ha spurt hva det er ved dagens vestlige samfunn som gjør at russisk propaganda utgjør en trussel.

Svaret er åpenbart: Russland vinner propagandakrigen som idag utvilsomt pågår, av to grunner:

1) RT (tidligere Russia Today), den russiske tv-kanalen som henvender seg til et vestlig publikum, og andre russiske massemedier opptrer på en utilslørt partisk måte. Budskapet er ikke ”Vi forteller deg sannheten”, men ”Dette er den russiske versjonen som du også bør lytte til” og ”Det finnes ingen sannhet, alle bedriver propaganda”. I en tid da de fleste har mistet tiltroen til massemedia – noe som i seg selv forteller mye om krisen i de vestlige samfunnene – er dette et budskap som mange har langt mer sans for enn vestlige massemediers forsikring om at ”Vi forteller deg sannheten”, ”Vi viser deg verden slik den er” eller ”Vi går alltid makthaverne etter i sømmene”.

2) Putin og den russiske eliten bekjenner seg til en annen samfunnsmodell enn den vestlige eliten. Putin og resten av den russiske eliten er nasjonalister som lar seg lede av hva som er til beste for Russland. Den liberale vestlige eliten, derimot, består av globalister som forsøker å skape en vidunderlig ny verden ved å bryte ned de eksisterende nasjonalstatene. Problemet for den vestlige eliten er at det store flertall av befolkningen ønsker å leve et trygt liv i en verden som ikke atskiller seg så veldig mye fra den verdenen de vokste opp i, omgitt av mennesker som har samme utseende og kultur som de selv har, og som derfor protesterer mot nedbrytingen av staten de bor i, for eksempel ved stor innvandring. Russland vinner kort sagt propagandakrigen fordi nasjonalisme er en samfunnsmodell som appellerer til langt flere enn globalisme.

Hva forteller demoniseringen av Putin og Russland om dagens vestlige samfunn? Hvorfor er den vestlige eliten redd for Putin? Hvorfor stoler folk ikke lenger på massemedia? Hva er det som får et stort antall mennesker i de vestlige landene til å skrive lovprisninger av den russiske presidenten på nettet når han ydmyker vestlige politikere? Hvorfor angripes Trump – som i likhet med den russiske presidenten er en erklært anti-globalist – på samme måte som Putin?

Det burde være langt mer interessant å få svar på spørsmål som dette enn å jakte på russiske falske nyheter, nettroll og liknende.

Men denne type spørsmål kan en institusjon som NUPI, som har det å legitimere den globalistiske elitens verdensanskuelse og politiske prosjekter som en av sine fremste oppgaver, ikke stille.

Se videooverføring av NUPI-konferansen om Russland og propaganda her.

Les om forskjellen mellom det russiske og det vestlige synet på demokrati og det vestlige demokratis krise her.

Publisert i Annet | 3 kommentarer

Stod georgiere bak drapene på Maidan?

Opposisjonstilhenger skutt i ryggen. Av Høyre Sektor? Eller av georgiske skarpskyttere?

Nylig viste italiensk tv dokumentaren Ukraina: Den skjulte sannheten om drapene på Maidan i 2014, laget av stjernejournalisten Gian Micalessin. Dokumentaren bekrefter det som lenge har vært kjent, at det var radikale elementer blant demonstrantene, og ikke Viktor Janukovitsj’ sikkerhetsstyrker, som stod bak de dødelige skuddene i den ukrainske hovedstaden. Det nye og sensasjonelle som hevdes i dokumentaren, er at drapene kan knyttes til georgiske ekstremister, nærmere bestemt miljøet rundt den tidligere georgiske presidenten Mikheil Saakasjvili.

I dokumentaren forteller tre georgiere om hvordan de var vitne til at tilhengere av opposisjonen fra Hotell Ukraina skjøt på både Janukovitsj’ sikkerhetsstyrker og demonstrantene på Maidan (hvorvidt de selv deltok i skytingen virker uklart). Dette er gammelt nytt. Både tysk tv (Neue Hinweise auf Maidan-Schützen) og BBC (Snipers at Maidan: The Untold Story of a Massacre in Ukraine) har for flere år siden vist dokumentarer om hvordan dødsskuddene på Maidan ble avfyrt fra Hotell Ukraina og Konservatoriet som var kontrollert av opposisjonen.

Dokumentaren omtaler også telefonsamtalen mellom Estlands utenriksminister, Urmas Paet, og EUs utenrikspolitiske koordinator, Catherine Ashton, like etter februarkuppet i Kiev der Paet sier at han har foruroligende opplysninger som tyder på at opposisjonen stod bak drapene på Maidan, nærmere bestemt at politifolk og demonstranter var blitt skutt med samme type kuler.

Det nye dokumentaren bringer til torgs, er at det som omtales som den militære rådgiveren til Saakasjvili, Mamuka Mamulasjvili, i januar–februar 2014 hevdes å ha organisert og bevæpnet en hel gruppe georgiere som skal ha stått bak mesteparten av skytingen på Maidan. Ifølge de georgiske vitnene skal også baltere ha deltatt i terrordrapene på Maidan. Og skarpskytterne skal ha blitt ledet av den amerikanske offiseren Brian Christopher Boyenger.

Mange vil sikkert avvise Micalessins dokumentar som russisk propaganda, og den vil garantert ikke bli vist av NRK eller omtalt av våre riksaviser.

Gode grunner taler imidlertid for at dokumentaren ikke kan avvises som propaganda: 1) En stjernejournalist som Micalessin, som har arbeidet for Libération, Der Spiegel og CBS, ville neppe ta sjansen på å bli avslørt som løgner og propagandist. 2) Det de tre georgierne forteller om drapene på Maidan, for eksempel at skytingen skjedde fra Hotell Ukraina, sammenfaller med vitnesbyrd som har blitt vist på tysk tv og BBC. 3) Det er nærliggende å tro at Mamulasjvili – og også Boyenger – som etter statskuppet i 2014 aktivt har deltatt i Kiev-regimets krig mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, også var involvert i selve kuppet.

Jo flere opplysninger som fremkommer om drapene på Maidan, jo klarere blir det at det var radikale elementer i opposisjonen som stod bak ugjerningene. Det hele minner om et Ibsen-stykke der fortiden er i ferd med å innhente aktørene.

Gjør deg opp din egen mening om hva som skjer i verden, fremfor å stole på NRK, Aftenposten eller Dagbladet. Se Ukraina: Den skjulte sannheten (21 minutter, tekstet på engelsk) her.

Trykket i Friheten 9. desember 2017.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Revolusjonens demon

I over en måned har russisk tv reklamert for filmen Revolusjonens demon (regissør Vladimir Khotinenko), hvis første episode ble vist på Rossija-1 5. november, altså på hundreårsdagen for Oktoberrevolusjonen. Filmen handler om intrigene i forkant av revolusjonen i 1917 og tysk etterretnings angivelige finansiering av V. I. Lenin og bolsjevikene, der millionæren og revolusjonssympatisøren Aleksandr Parvus (Israel Lazarevitsj Gelfand), demonen i filmen, skal ha spilt en nøkkelrolle.

Filmen begynner med at Parvus i 1915, under den pågående første verdenskrig, klarer å overtale tysk etterretning til å bruke penger på å fremprovosere en revolusjon i Russland. Etter å ha fått løfter om tyske penger oppsøker Parvus Lenin, som på dette tidspunkt lever i eksil i Sveits, og tilbyr seg å finansiere bolsjevikene, slik at disse kan lage revolusjon i Russland, styrte tsaren og slutte fred med Tyskland. Lenin er redd for å kompromittere seg ved å motta tyske penger, men kommer til at han og bolsjevikene trenger all den hjelp de kan få, og godtar å samarbeide med Parvus. Deretter følger vi det langt fra enkle forholdet mellom Parvus og bolsjeviklederen.

Dette er hovedsujettet i filmen, men den viser også hvordan Lenin blir dratt mellom sin hustru, Nadezjda Krupskaja, og sin sannsynlige elskerinne, Inessa Armand. Den viser hvordan personer som Grigorij Zinovjev og Karl Radek – som etter bolsjevikenes makterobring kom i konflikt med Iosif Stalin og partiledelsen og ble drept – er Lenins lojale medarbeidere. Og den inneholder et trekantdrama mellom Parvus, en tsarlojal etterretningsoffiser og en ung kvinnelig revolusjonær.

Se Revolusjonens demon her.

I seg selv er denne filmen der svært mye er fri diktning, ikke spesielt interessant. Det interessante er at det er denne historien russisk statlig tv velger å servere befolkningen i anledning hundreårsjubileet for Oktoberrevolusjonen. Budskapet i Revolusjonens demon er ikke til å misforstå: Revolusjoner er ikke noe som skyldes undertrykkelse, tilbakeliggenhet eller tilstivnede samfunnsforhold, men er verket til eventyrere som opererer atskilt fra folkemassene – og som ofte er finansiert fra utlandet. Og revolusjoner, kupp og liknende betyr kaos, oppløsning og lidelser for vanlige mennesker.

Dette må forstås som en advarsel. Det Russland trenger, er stabilitet, reformer og modernisering. Ikke at den utenomparlamentariske opposisjonen, ekstreme markedstilhengere, nasjonalister, kommunistene eller noen andre tiltvinger seg makten og setter i gang farlige omveltninger.

Og ikke minst settes redslene i dagens Ukraina i perspektiv. En svak og korrupt regjering, intrigerende oligarker, et statskupp støttet og finansiert fra utlandet, væpnede bander som tiltar seg makten på gatenivå, terror, dyrtid og elendighet – den ukrainske tragedien er nærmest en kopi av Tsar-Russlands sammenbrudd.

I Revolusjonens demon opptrer for øvrig en ukrainsk nasjonalist som oppsøker Lenin og tilbyr felles kamp mot tsarregimet, et tilbud bolsjeviklederen indignert avviser.

At revolusjoner er det samme som oppløsning og lidelser for vanlige mennesker er budskapet også i Den store russiske revolusjon, dokumentaren nyhetsankeret på statlig russisk tv, Dmitrij Kiseljov, lagde i anledning revolusjonsjubileet. Denne filmen slutter riktignok med å fremheve at resultatet av revolusjonen ble et nytt samfunn millioner av mennesker trodde på, som på mange områder oppnådde strålende resultater. – Et land kan ikke gjøre 70 år av sin historie til en kriminalhistorie.

Se Den store russiske revolusjon her.

Les om hvordan Vladimir Putin ved en klok symbolpolitikk har klart å forene det ”røde” og ”hvite” Russland, og dermed å lege sårene etter revolusjonen i 1917, her.

Trykket i Friheten 25. november 2017.

Publisert i Annet | Legg igjen en kommentar

Et viktig møte i Teheran

Vladimir Putin og Irans president, Hassan Rouhani

Iran, Russland og Aserbajdsjan har blitt enige om å danne en tollkorridor og å undersøke muligheten for å gå over til å handle med hverandre ved hjelp av sine nasjonale valutaer, slik sammenfatter den russiske regjeringsavisen Rossijskaja Gazeta møtet mellom Vladimir Putin, Irans president Hassan Rouhani og Aserbajdsjans president Ilham Alijev i Teheran 1. november.

Les Rossijskaja Gazetas artikkel om møtet, der Putin også hadde samtaler med Irans åndelige leder, ayatollah Ali Khamenei, her.

Se video tekstet på engelsk fra pressekonferansen i tilknytning til møtet her.

I møte med pressen etter samtaler med Rouhani sa Putin at han med den iranske presidenten hadde drøftet både situasjonen i Syria og problematikken knyttet til Teherans forhold til kjernekraft.

I forhold til situasjonen i Syria fremhevet Putin at partene hadde lyktes i å forene sine posisjoner. ”Takket være våre felles anstrengelser, og også anstrengelsene til Tyrkia, utvikler situasjonen i selve territoriet [altså i Syria] i kampen mot terrorisme, og også forhandlingsprosessen som foregår i Astana, seg særdeles positivt.” Med referanse til forhandlingene i Kasakhstans hovedstad Astana om Syrias fremtid understreket Putin at ingen ville være i stand til å løse den syriske konflikten på egen hånd, og at han regnet med et fortsatt positivt samarbeid med Iran.

Når det gjaldt Teherans forhold til kjernekraft og iranernes planer om å utvikle et sivilt atomprogram, forsvarte Putin avtalen de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd og EU i 2015 hadde inngått med Iran, der Iran forpliktet seg til ikke å utvikle atomvåpen mot at de økonomiske sanksjonene mot landet ble opphevet.

Under selve det iransk-russisk-aserbajdsjanske toppmøtet, som fant sted etter tosidige samtaler mellom de tre statslederne, ble partene enige om å utnytte ressursene i Kaspihavet i fellesskap, å bygge en jernbanelinje fra Persiabukten til Russland (det såkalt Nord-Sør-prosjektet) og å danne en tollkorridor med felles tollsatser. Dessuten drøftet de banksamarbeid og mulighetene for å handle seg i mellom ved hjelp av sine nasjonale valutaer.

Møtet i Teheran var viktig av flere grunner. For det første er opprøret mot Assad-regimet i Syria i ferd med å bli nedkjempet. I en slik situasjon er det av stor betydning at Russland og Iran, som sammen med Tyrkia har spilt en nøkkelrolle for å håndtere situasjonen i Syria og å nedkjempe diverse terrorgrupperinger, offentlig markerer sitt samhold. I en situasjon der Donald Trump truer med å trekke USA fra atomavtalen medlemmene av FNs sikkerhetsråd og EU inngikk med Iran, er det viktig at Russland, som ikke bare var med på å fremforhandle denne avtalen, men som også hjelper iranerne med å bygge et atomkraftverk, utvetydig stiller seg bak avtalen. Og endelig vil det selvsagt være positivt dersom partene lykkes i å realisere de økonomiske samarbeidsprosjektene de ble enige om. Ikke minst er tanken om handel ved hjelp av nasjonale valutaer, et tiltak den kinesiske ledelsen har gitt sin tilslutning til, interessant.

Begynner land som Russland, Iran og Kina å handle med hverandre ved hjelp av sine nasjonale valutaer, vil det innebære en kraftig svekkelse av dollarens posisjon og dermed også av USAs maktstilling.

Les om betraktningene til Sergej Karaganov, som regnes som en slags utenrikspolitisk guru i dagens Russland, om vår tids verden og hvilke utfordringer Russland står overfor, her.

Trykket i Friheten 25. november 2017.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar