Isolert Ukraina truer med å vende seg mot Kina

På et nylig avhold georgisk-ukrainsk-moldovisk toppmøte i Batumi med deltakelse av presidenten for Det europeiske råd, Charles Michel, gav Ukrainas president Vladimir Zelenskij uttrykk for sin frustrasjon i forhold til EU. Med henblikk på et planlagt toppmøte mellom EU og deltakerne i det såkalte østlige partnerskap erklærte Zelenskij: ”Vi trenger ikke et toppmøte for toppmøtets skyld. Hos oss dør folk; hos oss er det krig. Vi trenger et politisk innhold og en geopolitisk visjon for fremtiden til dette initiativet. Ellers er hensiksmessigheten med det hele uforståelig.”

Zelenskij beklaget også at EU ikke hadde invitert Ukraina til å delta på en konferanse om Europas fremtid: ”Er ikke vi en del av dets [Europas] fremtid? Dersom et eller annet av landene ikke er viktig for Europas fremtid, er dette ikke fremtidens Europa.”

En av Zelenskij rådgivere, Aleksej Arestovitsj, gikk enda lenger i å uttrykke frustrasjonen dagens ukrainske makthavere opplever i forhold til Vesten. Med referanse til de vestlige landenes motvilje mot å si noe konkret om ukrainsk medlemskap i Nato og EU erklærte han: ”Dersom USA ikke vil hjelpe oss til å gjøre opp med Russland, vil Kina hjelpe. Kineserne, i motsetning til USA, sjenerer seg ikke for å gi garantier og sikkerhet, og investeringer kommer øyeblikkelig, momentant og uten noe tøv.”

(”Zelenskij krever ’materielle samtaler’ om opptak i EU”, Pravda 19.07.2021.)

Frustrasjonen til Zelenskij og kretsen rundt ham er forståelig. Et ukrainsk Nato-medlemskap er utenkelig. Det eneste Ukraina kan forvente seg fra EU, er uendelige samtaler og forhandlinger om samarbeid og tilknytning, slik Tyrkia har ført med EF og senere EU siden 1960-tallet. Og Nord Stream 2 – gassrørledningen fra Russland til Nord-Tyskland langs bunnen av Østersjøen – er så godt som fullført, slik at den russiske gasseksporten til EU kan foregå utenom Ukraina.

Trolig er antydningen om at Ukraina vil kunne vende seg mot Kina et uttrykk for Kiev-regimets frustrasjon og skuffelse overfor Vesten. I motsetning til Russland som har valgt å knytte seg til Kina, og som ikke lenger betrakter Vesten som sin primære samarbeidspartner, ønsker dagens ukrainske regime samarbeid med Vesten. Det er like fullt grunn til å merke seg at Ukraina til de vestlige landenes bestyrtelse nylig trakk sin underskrift fra en kanadisk erklæring som fordømmer Kinas angivelige menneskerettighetsbrudd overfor uighurene i Xinjiang.

Et utstrakt ukrainsk-kinesisk samarbeid fortoner seg i dag ikke som realistisk. For å tiltrekke seg utenlandske investeringer, heriblant kinesiske, vil ukrainske myndigheter måtte rydde opp i en mafiaøkonomi og et korrupt rettsvesen som gjør Ukraina til et særdeles lite tiltrekkende land å investere i. Et uttrykk for disse problemene er striden om selskapet Motor Sitsj, som produserer flymotorer og helikoptere. Dette ble i 2017 delvis kjøpt opp av et kinesisk selskap, men salget ble i 2020–21 omgjort av en ukrainsk domstol etter noe som fortonte seg som et raid mot selskapet.

Et ukrainsk-kinesisk samarbeid vil dessuten måtte foregå på Russlands premisser. Jernbanelinjene som muliggjør handel mellom Ukraina og Kina, går gjennom Russland. Og for Kina er Russland en langt mer attraktiv samarbeidspartner økonomisk og militært enn Ukraina.

Forutsetningen for et vidtgående ukrainsk-kinesisk samarbeid er at Kiev-regimet lykkes i å bilegge konflikten med Russland. Dette krever ikke bare aksept for Krims gjenforening med Russland, men også innstilling av undertrykkelsen av russisk språk og kultur og bileggelse av borgerkrigen i Ukraina gjennom desentraliserende reformer, slik Minsk-avtalene fra 2014–15 forutsetter. Lite tyder på at Kiev-regimet – som er presset av rabiat anti-russiske høyrenasjonalistiske bander – er innstilt på dette.

Ukraina ville utvilsomt ha mer å tjene på et samarbeid med Russland, andre tidligere sovjetrepublikker og Kina enn med EU. Utviklingen etter statskuppet i Ukraina i 2014 har med all mulig tydelighet vist at EU ikke har bruk for Ukraina og ikke har noe å tilby landet. Russland, derimot, forsynte inntil statskuppet 2014 Ukraina med billig gass og kunne dessuten tilby billig kreditt, investeringer og gode eksportmuligheter. Høsten 2013 tilbød Russland Ukraina en avtale som var verdt 30 ganger mer enn avtalen EU kunne tilby. Og Kina med sitt Nye silkevei-prosjekt var tilsynelatende villig til det ingen andre var villige til: å investere store midler i å oppruste Ukrainas infrastruktur. Trolig var en av grunnene til det vestligstøttede statskuppet i 2014 at amerikanerne fryktet at Krim skulle bli utskipningshavn for kinesiske varer til Europa.

Les om det geopolitiske spillet om Ukraina – og om Europas geopolitiske og økonomiske utfordringer.

Også Europa ville ha mye å tjene på å orientere seg mot Russland og Kina, ja det er faktisk en forutsetning for at Europa skal bli noe mer enn en bakevje i utkanten av det eurasiske kontinent. Putin tok i 2013 til orde for et trekantsamarbeid mellom EU, Russland og Ukraina – med forbindelse til Kina. EU anført av Tyskland foretrakk heller å arrangere et statskupp i Ukraina i samarbeid med amerikanerne og å innsette et anti-russisk regime. Dette ble både Ukrainas og Europas tragedie. Ukraina brøt sammen i oppløsning og borgerkrig. Og EU har rotet seg inn i en sanksjonskrig med Russland som svekker Europa og utelukkende tjener USA.

Les om hvordan oppløsningen og borgerkrigen i Ukraina har fortsatt til tross for Vladimir Zelenskijs løfter om fred og forsoning her.

Les om hvordan Kasakhstan, i motsetning til Ukraina, har klart å gjøre seg til en ”bro” mellom øst og vest her.

Publisert på Steigan.no 22. juli 2021.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Rehabilitering av islamistiske ekstremister i Kasakhstan

Islamistiske terrorister.

I 2019–21 hentet Kasakhstan hjem 633 egne borgere fra områder kontrollert av islamistiske terrorister i Syria og Irak. Av disse var 55 menn, 158 kvinner og 413 barn. 31 menn og 12 kvinner har blitt dømt til fengselsstraff for å ha deltatt i terrorvirksomhet, mens det har blitt innledet etterforskning mot ytterligere 14 personer knyttet til mistanke om involvering i terror. I tilknytning til hjemhentingen har det blitt igangsatt et omfattende rehabiliterings- og avradikaliseringsarbeid.

I filmen ”Annen sjanse”, vist på kasakhstansk tv i 2021, som handler om repatrieringen og det påfølgende avradikaliseringsarbeidet, forteller presidentrådgiver Erlan Karin at det var en diskusjon i den styrende eliten om hvorvidt man burde hente hjem personer som kunne knyttes til islamistisk terror. Denne diskusjonen opphørte imidlertid da tidligere president Nursultan Nazarbajev erklærte at hjemhenting var nødvendig. Selv begrunner Karin rehabiliteringen som en humanitær plikt: ”Det er klart at noen drog av fri vilje. Men kvinnene fulgte sine menn. Og barna var i enda høyere grad gisler i denne situasjonen, og skal ikke lide av den grunn.”

”Annen sjanse” gir et positivt bilde av de hjemhentede. Vi møter således en kvinne som har begynt å arbeide i et gatekjøkken, og som har planer om å starte sin egen virksomhet. Og vi møter en kvinne som forteller om hvordan hun som forelsket 17-åring giftet seg og hadde rosenrøde fremtidsplaner.

Flere kvinner forteller at de knapt visste noe om Syria eller Irak da de drog dit, men at de stolte på sine ektemenn.

Åpenbart bruker kasakhstanske myndigheter betydelige ressurser på rehabilitering og avradikalisering av personene de har hentet hjem fra Midtøsten. De har ikke bare fått hjelp fra leger og psykologer, men spesialister på islamsk tro har også blitt satt til å arbeide med dem. En betydelig del av tilbakeføringen til samfunnet består tilsynelatende i å gi personene som skal avradikaliseres, en innføring i tradisjonell islam, slik at de skal forstå at islamistiske teorier utgjør et misbruk av religionen deres.

Sovjetisk anti-religiøs propaganda. Da Sovjetunionen brøt sammen i 1991, visste folk knapt hva religion var. Det gav islamister og andre religiøse ekstremister gode utfoldelsesmuligheter i de sovjetiske etterfølgerstatene.

Nettopp fraværet av kunnskap om hva islam er – en arv fra sovjettiden – har gjort at folk har latt seg forføre av islamister og deres teorier. Derfor er det av stor betydning at myndighetene bruker ressurser på å gi folk slik kunnskap, er budskapet til en islamsk skriftlærd og universitetslærer som intervjues i filmen.

Ifølge en ekspert som opptrer i ”Annen sjanse”, skal 92–93 prosent av de repatrierte personene ha blitt avradikalisert og funnet seg til rette i samfunnet.

Se ”Annen sjanse” her.

Siden islamistisk ekstremisme og terror er noe som angår et stort antall land på kloden, inkludert vårt eget, er det grunn til å ta for seg det kasakhstanske repatrierings- og avradikaliseringsprogrammet, som atskiller seg fra måten islamistiske ekstremister behandles på i de vestlige landene.

For det første er det grunn til å merke seg at det tilsynelatende bare er personer som kan knyttes til konkrete terrorhandlinger, som straffeforfølges i Kasakhstan, mens personer – i praksis kvinner – som har passet barn, laget mat, stelt syke og sårede og liknende, ikke straffeforfølges. Dette i motsetning til praksisen i de vestlige landene der matlaging, stell av syke og sårede og liknende betraktes som medvirkning til terror og straffes med mange års fengsel.

For det andre har myndighetene i Kasakhstan tilsynelatende hatt som mål å repatriere alle sine borgere fra konfliktsoner og islamistkontrollerte områder. Vestlige regjeringer, derimot, prøver å forhindre at egne borgere som kan knyttes til islamistisk terror, kommer tilbake til hjemlandet, og er i høyden villige til å repatriere barn.

Forklaringen på denne forskjellen er trolig at uansett hvor mye vanlige kasakher tar avstand fra islamistisk ekstremisme og terror, er personer som slutter seg til islamistiske terrororganisasjoner, tross alt deres egne, slik at det ville opprøre mange om myndighetene ikke forsøkte å redde mennesker, ikke minst kvinner og barn, som stod i fare for å bli drept i en krigssone. For folk i de vestlige landene, derimot, er personer som slutter seg til islamistiske terrororganisasjoner, innvandrere med en fremmed religion og kultur – eller personer som har konvertert til en fremmed religion og kultur – som de færreste identifiserer seg med, slik at selv hjemhenting av barn blir problematisk.

Kanskje er den kasakhstanske ”snille” behandlingen av personer som kan knyttes til islamistisk ekstremisme og terror, mer egnet til å forebygge radikalisering, vold og terror enn den vestlige straffe- og hevntilnærmingen. En rehabiliteringsgrad på langt over 90 prosent slik kasakhstanske myndigheter kan vise til, kan tyde på det. Men vestlige regjeringer kan ikke tilby samtaleterapi og fordypning i egen tro til personer befolkningen knytter til de groveste forbrytelser og knapt ser noe menneskelig i.

Les om hvordan strenge lover mot ekstremisme og fremme av hat mellom folkegrupper gjorde at den russiske kulturministeren i 2019 ble anklaget for ekstremisme, her.

Les om liberaleren Putin her.

Publisert på Resett 29. juni og trykket i Friheten 8. juli 2021.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | Legg igjen en kommentar

Utvidelse av det lokale selvstyret i Kasakhstan

Kajsar Nigmetov, leder for Senter for regionale studier.

I disse dager foregår det en politisk-administrativ reform i Kasakhstan som kraftig vil utvide det lokale selvstyret. Kjernen i reformen, som har blitt igangsatt etter initiativ fra president Qasym-Jomart Toquaev, består i at lederne for lokale selvstyrer skal velges direkte av befolkningen (i dag utpekes disse av folkevalgte forsamlinger på distriktsnivå). Dessuten skal det opprettes egne folkevalgte organer på grende- og naboskapsnivå – såkalte keneser – med rett til å avgjøre lokale saker.

I et intervju med Kazakhstanskaja pravda 28. april i år forteller Kajsar Nigmetov, leder for Senter for regionale studier, hva reformen av det lokale selvstyret går ut på.

Ifølge Nigmetov vil eksisterende organer for lokalt selvstyre på kommunenivå fortsatt bestå, men vil heretter måtte dele makten med de nye folkevalgte organene på grende- og naboskapsnivå.

Disse nye primære styrings- og administrasjonsorganene skal velges på folkemøter, og alle som har bodd i området de utgår fra i tre år, skal kunne velges inn i dem. De skal også kunne oppløses på folkemøter.

De nye folkevalgte organene på primærnivå skal delta i utarbeidelsen og gjennomføringen av lokale utviklingsplaner i samvirke med eksisterende styringsorganer på kommunenivå. Dessuten skal de ha ansvar for lokale sanitære tiltak, regulering av torg- og gatehandel og liknende.

Valg i Kasakhstan.

Arbeidsoppgavene til lederne for lokale selvstyrer – som heretter skal velges direkte av befolkningen – vil ifølge Nigmetov bestå i håndtering av saker knyttet til jord- og arealsutnyttelse, forsyning av befolkningen med vann, oppvarming og elektrisitet, sosialhjelp, helsevesen, sanitære forhold med mer.

”Ansvaret for utføringen av forpliktelsene han er pålagt vil lederen for det lokale selvstyret ha i forhold til kenesene, og vil dermed bli ansvarlig overfor alle innbyggerne på sitt territorium.”

Som en del av reformene av det lokale selvstyret vurderes det å gi lokale styringsorganer – som allerede har en viss kontroll med lokalt innkrevde skatter og avgifter – rett til å innkreve diverse skatter, avgifter og gebyrer, for eksempel skatt på lokal næringsvirksomhet eller forurensende aktiviteter.

De politiske partiene skal kunne foreslå kandidater til ledere for lokale selvstyrer, men det skal også være mulig å stille til valg uten å tilhøre noe parti. For å kunne bli leder for et lokalt selvstyre må man være 25 år og ha høyere utdannelse.

Lederne for lokale selvstyrer skal velges for fire år, men befolkningen skal kunne avsette dem dersom de ikke utfører sine plikter på en tilfredsstillende måte.

Hvor vellykket reformene av det lokale selvstyret vil bli gjenstår å se. En åpenbar følge av opprettelsen av tusenvis av styringsorganer på grende- og naboskapsnivå vil være at titusener – eller kanskje hundretusener – av mennesker trekkes inn i styre og stell. Hva dette vil bety i form av opplæring og myndiggjøring av befolkningen – en nødvendig forutsetning for folkestyre på alle nivåer – kan knapt nok overvurderes.

Det er fristende å sitere Alexis de Tocquevilles klassiske verk Om demokratiet i Amerika (1835):

Alexis de Tocqueville (1805-59), lokale folkevalgte organer utgjør folkestyrets grunnlag.

”Lokale institusjoner er for friheten hva grunnskoler er for vitenskapen. De plasserer den innenfor folks rekkevidde; de lærer folk å sette pris på den under fredelige forhold og venner dem til å ta den i bruk. Uten lokale institusjoner kan en nasjon gi seg selv en fri forfatning, men den har ikke frihetens ånd. [- – -] Den innfødte i Ny-England er knyttet til sitt grendelag fordi det er sterkt og uavhengig. Han har interesse for det fordi han deltar i dets styre. Han elsker det fordi han ikke har grunn til å beklage sin skjebne. Han investerer sine ambisjoner og sin fremtid i det. Innenfor dets begrensede rammer lærer han å styre samfunnet. Han lærer formaliteter foruten hvilke friheten bare kan vinne frem gjennom revolusjoner, og blir gjennomsyret av deres ånd. Han utvikler en sans for orden, forstår samspillet mellom maktene og ender med å besitte klare, praktiske ideer om naturen av sine plikter og utstrekningen av sine rettigheter.”

Tilsynelatende gjør myndighetene i Kasakhstan mye for å trekke brede befolkningsgrupper inn i styre og stell. Ved parlaments- og lokalvalget i 2021 var det således innført en kvote på 30 prosent for kvinner og 20 prosent for personer under 35 år.

Det virker også som om omverdenen har tillit til styret i Kasakhstan. På en rangering av global konkurransedyktighet, utarbeidet av Institute for Management Development i Sveits, der et effektivt styre og en god forvaltning utgjør en viktig del av rangeringsgrunnlaget, inntok Kasakhstan i 2021 således 35. plass (blant 64 vurderte), fremfor land som Latvia, Slovenia og Spania.

Les om parlaments- og lokalvalget i Kasakhstan i 2021 her.

Les en sammenlikning av Kasakhstan og Ukraina her.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | Legg igjen en kommentar

Lite interessant toppmøte

Den 16. juni fant det lenge annonserte toppmøtet mellom Vladimir Putin og USAs president Joe Biden sted i en villa i Genève. Lite kom ut av møtet. Partene ble enige om å gjenopprette forbindelsene seg i mellom på ambassadørnivå. De ble enige om å samarbeide om cybersikkerhet. Og de bekreftet sin forpliktelse til å opptre på en ansvarlig måte som kjernevåpenmakter og å gjøre hva de kan for å unngå en atomkrig.

Ukraina, Syria og en rekke andre temaer har tilsynelatende blitt berørt under samtalene. Men etter alt å dømme har partene bare gjentatt sine allerede kjente posisjoner.

Se bilder fra åpningen av toppmøtet mellom Putin og Biden her.

Etter avslutningen av møtet holdt Putin og Biden hver sin pressekonferanse.

Hvorfor fant møtet sted når det kom så lite ut av det, og det knapt gjorde noe annet enn å bekrefte det allerede dårlige forholdet mellom Russland og USA?

Initiativet til toppmøtet kom fra amerikansk side. Biden har offentlig kalt Putin en morder, og USA prøver å stemple Russland som en røverstat. Når Biden-administrasjonen like fullt inviterte Putin til et toppmøte, må det være fordi amerikanerne ønsket noe fra Russland. Hva er ikke vanskelig å gjette.

USA fører en oppdemningspolitikk mot det stadig sterkere Kina, og landet ønsker derfor ikke at Russland knytter seg for sterkt til sin nabo i øst. Ønsket om å svekke båndene mellom Moskva og Beijing gjør at Biden er villig til å møte Putin. Dette avslørte Biden på sin pressekonferanse der han sa at Russland med tanke på sin lange grense mot Kina og Kinas ambisjoner om å bli det militært og økonomisk sterkeste land i verden, ikke kunne være interessert i en kald krig med USA.

USA vil neppe lykkes i å få Russland til å svekke båndene til Kina. Vestlig arroganse og ignorering av russiske interesser, det vestligstøttede statskuppet i Ukraina i 2014 og Vestens sanksjonskrig mot Russland har fått Russland til å foreta et strategisk valg til fordel for Kina. Det folkerike Kina utgjør en sikkerhetsutfordring i forhold til Russlands kontroll over det tynt befolkede Sibir og Fjerne Østen som den russiske ledelsen opplagt er oppmerksom på. Men i en situasjon der Vesten støtter et anti-russisk regime i Ukraina, har Russland ikke noe alternativ til å knytte seg til Kina.

Putin og den russiske ledelsen – som trolig sa ja til toppmøtet ut fra høflighetshensyn – har neppe hatt noen særlige illusjoner om hva man kunne oppnå ved et møte med den amerikanske presidenten, og fra russisk side har man under møtet tilsynelatende innskrenket seg til å gjenta kjente russiske posisjoner, for eksempel at et ukrainsk Nato-medlemskap er uakseptabelt.

Les om de viktigste aktørene og problemene i internasjonal politikk.

De globale sikkerhetsproblemene, problemer knyttet til internasjonal handel og andre problemer og utfordringer knyttet til forholdet mellom statene i dagens verden løser et møte mellom den amerikanske og russiske presidenten uansett ikke. Skulle man løse disse problemene, måtte man få til en global Wiener- eller Jalta-konferanse der USA, Kina, EU, Russland, India og andre mektige stater og organisasjoner var representert, med mandat til å etablere en global orden basert på reelle maktforhold og interesser. Alternativet til et slikt globalt angement – som er i ferd med å realiseres gjennom en rekke samarbeidstiltak mellom Russland, Kina, India, Sør-Afrika og andre stater – er å etablere en global orden som ikke omfatter de vestlige landene.

Fra et europeisk perspektiv er det trist at en amerikansk president skal opptre på vegne av ”Vesten” i forhold til problemer som primært angår Europa, for eksempel Ukraina.

Putins pressekonferanse etter toppmøtet var preget av spørsmål fra vestlige journalister om behandlingen av Aleksej Navalnyj, menneskerettighetsbrudd i Russland og liknende. De samme spørsmålene fikk Biden fra amerikanske journalister på sin pressekonferanse, for eksempel hva som ville bli følgene dersom Navalnyj døde. Denne type spørsmål – som Putin håndterte på en grei måte ved å snakke om Guantánamo, dronedrap og andre amerikanske menneskerettighetsbrudd – hører ikke hjemme i tilknytning til toppmøter og internasjonale forhandlinger.

Forutsetningen for at stater skal kunne løse konflikter og stridigheter seg i mellom, er at de ikke legger seg bort i hverandres indre anliggender. Vestlige journalister – i likhet med mange vestlige politikere – synes imidlertid å tro at Vesten kan bestemme hvordan folk i andre deler av verden skal innrette seg hjemme hos seg selv. Kanskje var det slik på 1990-tallet, men det er definitivt ikke tilfelle i dag. Eller tror noen at USA og Kina skal kunne snakke sammen – noe de vil være nødt til av hensyn til både global fred og sikkerhet og verdensøkonomien – dersom amerikanerne tror at de kan ta kineserne i skole når det gjelder behandlingen av opposisjonelle i Kina?

Menneskerettigheter, Frankenstein-monsteret vestlige politikere ikke lenger har kontroll over.

Mot slutten av pressekonferansen da han av en aggressiv journalist ble spurt om hvordan han kunne forholde seg til en person som Putin som ikke engang ville uttale Navalnyjs navn, virket det som om Biden hadde fått nok. Hans utsagn om at journalisten ikke hadde forstått noe som helst, kan tyde på det. Biden er en erfaren politiker som trolig har skjønt at man må forholde seg til andre stater uavhengig av hva man måtte mene om deres ledere og interne forhold. Men ved å etablere den internasjonale menneskerettighetsindustrien og å gjøre menneskerettigheter til en sentral del av det politiske ordskiftet har vestlige statsledere og politikere skapt et Frankenstein-monster de ikke lenger har kontroll over, som ved å kreve at vestlige politikere skal snakke om menneskerettigheter i situasjoner der dette er upassende, for eksempel under internasjonale forhandlinger, gjør det vanskeligere for de vestlige landene å føre en effektiv utenrikspolitikk.

Se Putins pressekonferanse dubbet til engelsk her. Se Bidens pressekonferanse her.

Les om toppmøtet mellom Putin og USAs daværende president Donald Trump i 2017 her.

Les om et intervju med Russlands utenriksminister Sergej Lavrov i februar i år der han snakker om Russlands forhold til EU, dobbeltstandarder når det gjelder menneskerettigheter og andre spørsmål, her.

Publisert på Resett 17. juni og på Steigan.no 18. juni og trykket i Friheten 24. juni 2021.

Publisert i Russisk politikk, Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Putin sammenlikner Ukraina med Nazi-Tyskland

Putin: Zelenskijs lov minner om teorien og praksisen til Nazi-Tyskland.

Den 9. juni gav Vladimir Putin et 20 minutter langt intervju til russisk tv der han snakket om Ukraina og forholdet mellom Russland og Ukraina. I intervjuet opptrådte en særdeles frittalende russisk president som ikke bare erklærte at et ukrainsk Nato-medlemskap var uakseptabelt, men som også sammenliknet dagens Ukraina med Nazi-Tyskland.

Se intervjuet her.

Intervjuet, som ble foretatt av den russiske journalisten Pavel Zarubin, ble innledet med at Putin ble bedt om å kommentere tvangsnedleggelse av russiskspråklige skoler, stenging av russiskspråklige tv-kanaler, bøter for å bruke russisk i forskjellige sammenhenger, skillet mellom opprinnelige og ikke-opprinnelige folkegrupper og andre tiltak makthaverne i Kiev etter statskuppet i 2014 hadde tydd til for å utrydde russisk språk og kultur i Ukraina.

Putin svarte med å minne om at ikke bare var dagens Ukraina blitt til ved at Lenin og bolsjevikene på 1920-tallet hadde innlemmet store områder bebodd av russere i den nyopprettede ukrainske sovjetrepublikken, men at utgangspunktet for det som ble til Ukraina, var at mennesker som selv kalte seg russere i 1654 stilte seg under tsarens beskyttelse etter å ha gjort opprør mot det katolske Polen. Å påstå at russere ikke skulle utgjøre en opprinnelig befolkning i Ukraina er derfor absurd, fastslo den russiske presidenten.

Skallemåling i Nazi-Tyskland.

Deretter sa Putin uten omsvøp at å dele befolkningen inn i opprinnelige og ikke-opprinnelige folkegrupper, slik dagens ukrainske makthavere gjør, kunne sammenliknes med inndelingen av befolkningen i førsteklasses og annenklasses mennesker i Nazi-Tyskland. Hva med personer som har foreldre som tilhører forskjellige befolkningskategorier? Hvilken stilling skal de ha? spurte Putin retorisk. Eller hva med den ukrainske presidenten Vladimir Zelenskij og hans jødiske aner? Vil han være trygg? Skal man begynne å måle skallen på folk for å finne ut hvem som er ekte ukrainere?

Å gjøre ikke bare russere, men også rumenere, polakker, ungarere og andre folkegrupper bosatt i dagens Ukraina til annenrangs borgere var totalt uakseptabelt og i strid med internasjonal rett, erklærte Putin.  På spørsmål om han trodde OSSE eller andre internasjonale organisasjoner ville reagere på det som skjedde i Ukraina, svarte Putin nei. Vesten hadde bestemt seg for å gjøre Ukraina til en antipode til Russland og lukket derfor øynene selv for nazimarsjer i ukrainske byer.

På spørsmål om han var villig til å møte Vladimir Zelenskij svarte Putin ja. Samtidig understreket han at dagsordenen for et slikt møte måtte være forholdet mellom Russland og Ukraina, mens den uløste konflikten i Øst-Ukraina var noe Kiev selv måtte løse ved å forhandle direkte med de opprørske folkerepublikkene i Donbass, slik Minsk-avtalene forutsatte.

Les om løftene Mikhail Gorbatsjov og sovjetledelsen fikk ved avslutningen av den kalde krigen om at Nato ikke ville bli utvidet østover.

Spurt om sitt syn på Kiev-regimets erklærte mål om å gjøre Ukraina til medlem av militæralliansen Nato fremhevet Putin at til tross for løftene Mikhail Gorbatsjov og sovjetledelsen fikk ved avslutningen av den kalde krigen, til tross for russiske innvandinger og til tross for fraværet av alvorlige konflikter var Nato blitt utvidet østover av et Vesten som satte hensynet til egne geopolitiske interesser høyere enn ønsket om å ha et godt forhold til Russland.

Deretter påpekte han at et ukrainsk Nato-medlemskap ville muliggjøre utplassering av amerikanske atomraketter i Øst-Ukraina, slik at disse kunne nå Moskva på 7–10 minutter. Hva tror du, er det en rød linje for oss? spurte Putin. For USA var sovjetiske atomraketter på Cuba en rød linje. Skal ikke også vi kunne ha våre røde linjer?

Som avslutning på intervjuet fremhevet Putin at minst 50 prosent av den ukrainske befolkningen var mot Nato-medlemskap. Dette mente han ikke bare skyldtes et ønske om å unngå at Ukraina ble slagmark i en eventuell konfrontasjon mellom Vesten og Russland, men også vitnet om at minst halvparten av den ukrainske befolkningen oppfattet seg som en del av samme sivilisasjonen som Russland og ikke ønsket at en del av denne sivilisasjonen kom i konflikt med den andre.

Intervjuet med Putin, som skal møte den amerikanske presidenten Joe Biden i Genève 16. juni, var et utvetydig signal til USA, Europa og Ukraina om Russland ikke vil akseptere et ukrainsk Nato-medlemskap. Trolig vil Vesten avfinne seg med dette. Russland har vist at landet har evne og vilje til å forsvare egne interesser. Landet har dessuten inngått noe i nærheten av en allianse med Kina. Europeiske stormakter som Tyskland og Frankrike ønsker ingen krig eller konflikt i Europa. USA har mer enn nok med å demme opp for et stadig sterkere Kina, som landet betrakter som sin fremste geopolitiske og økonomiske rival. Og det russofobe Kiev-regimet må akseptere at uten grønt lys fra Vesten blir det ikke noe ukrainsk Nato-medlemskap.

Utfordringen for den russiske ledelsen er hvordan den skal beskytte den russisketniske og russiskspråklige befolkningen i Ukraina. Det er uten tvil vanskelig siden det foreligger en slags gjensidig gisselsituasjon mellom Russland og Ukraina. Russland kan bruke trusselen om å annektere det opprørskontrollerte Donbass som en forsikring mot at Ukraina knytter seg for tett til Nato, EU og andre vestlige strukturer. Men samtidig kan Kiev true med å stenge rørledningene som frakter russisk gass til Europa, og dermed påføre russisk økonomi betydelig skade. Og Kiev-regimet kan også straffe Russland med å øke undertrykkelsen av den russisketniske og russiskspråklige befolkningen i Ukraina. Fullføringen av Nord Strem 2, gassrørledningen fra Russland til Nord-Tyskland, betyr at Russland ikke lenger er avhengig å foreta sin gasseksport til Europa via Ukraina. Men den russisketniske og russiskspråklige befolkningen i Ukraina er fremdeles Kiev-regimets gisler.

At Kiev-regimet bruker den russisketniske og russiskspråklige befolkningen som gisler overfor Moskva er åpenbart. Et klart uttrykk for dette var tiltalene mot lederne for Opposisjonsplattformen – For livet for landsforræderi og stengingen av opposisjonelle tv-kanaler denne våren, som kommentatorer har knyttet til Putins nei til Zelenskijs ønske om et møte med den russiske presidenten for å diskutere situasjonen i Donbass.

Å gjøre noe i forhold til denne situasjonen er vanskelig for den russiske ledelsen siden de vestlige landene og organisasjoner som er kontrollert av de vestlige landene, som OSSE, har valgt å ignorere selv grove overgrep mot den russisketniske og russiskspråklige befolkningen i Ukraina.

Med mindre den bestemmer seg for en militær intervensjon mot Ukraina, som vil være en farlig affære, har den russiske ledelsen ikke noe alternativ til å håpe på at den i praksis sammenbrutte ukrainske økonomien, som vanskelig kan rettes opp så lenge Donbass er kontrollert av de russiskvennlige opprørerne, vil få befolkningen i Ukraina til å gjøre opprør og innsette et nytt regime. Lyspunktet fra et russisk synspunkt er at det russiskkontrollerte Donbass med sine kullgruver og øvrige ressurser er en rik region som for lengst har blitt integrert i den russiske økonomien, slik at den pågående konflikten i Øst-Ukraina økonomisk utgjør en liten belastning for Russland. For Moskva vil det derfor kunne være fristende å la situasjonen i Donbass være som den er. Problemet er at det er sivilbefolkningen i Donbass som betaler prisen for denne situasjonen ved at den daglig utsettes for bombardering og beskytning fra ukrainske regjeringsstyrker. Og det kan ingen anstendig russisk ledelse avfinne seg med. En innlemmelse av Donbass i Russland på linje med Krim vil kunne presse seg frem.

Problemet med en innlemmelse av Donbass i Russland er hva som i så fall vil skje med etniske russere og russiskspråklige i rest-Ukraina som fremdeles vil være Kiev-regimets gisler. En innlemmelse av Donbass i Russland bør være forbundet med en videre oppløsning av Ukraina.

Les om hvordan Kiev-regimet ved en lov om såkalte opprinnelige folkegrupper vil frata russere og andre minoriteter språklige og kulturelle rettigheter her.

Les om hvordan Donbass nærmer seg gjenforening med Russland her.

Publisert på Steigan.no 22. juni og trykket i Friheten 24. juni 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 2 kommentarer

Angrende aktivist utleverer den hviterussiske opposisjonen på tv

Protasevitsj intervjues på hviterussisk tv.

Den 3. juni viste hviterussisk tv et intervju med opposisjonsaktivisten Roman Protasevitsj, 26-åringen som sammen med sin kjæreste ble pågrepet i Minsk 23. mai i år etter en mye omtalt aksjon mot et passasjerfly på vei fra Athen til Vilnius. I intervjuet fortalte Protasevitsj – som erklærte at han angret på sin politiske virksomhet og ønsket å gjøre opp for seg – utførlig om den hviterussiske opposisjonens virksomhet.

Se intervjuet her.

Intervjuet ble innledet med at Protasevitsj forsikret om at han var blitt korrekt behandlet etter arrestasjonen, og at han frivillig hadde gått med på å la seg intervjue.

Deretter erklærte Protasevitsj at han ikke var i tvil om at det var medlemmer av opposisjonen som hadde fremprovosert pågripelsen av ham siden han ikke hadde fortalt noen om den planlagte flyreisen fra Athen til Vilnius inntil han like før flyets avgang hadde avslørt den på en  intern chat. Han sa også at han på dette tidspunkt hadde en privat konflikt med en av opposisjonslederne, Daniil Bogdanovitsj.

Når det gjaldt hans virke for opposisjonen, sa Protasevitsj at han ved hjelp av nyhetskanalen Nexta, som han hadde vært redaktør for, hadde oppfordret til voldelige demonstrasjoner og opptøyer. Derimot benektet han å ha vært involvert i prosjektet ”Hviterussisk svartebok”, en nettbasert liste over personer som er lojale mot de hviterussiske myndighetene, som ikke bare har resultert i grove trusler mot disse personene, men også i drapsforsøk og andre terrorhandlinger.

Protasevitsj erklærte videre at opposisjonen åpenbart var finansiert, støttet og ledet av eksterne krefter, heriblant vestlige etterretningstjenester. ”Mye av det vi holdt på med må ha vært organisert av spesialister. Men hva er den hviterussiske opposisjonen spesialister på, bortsett fra hvitevasking av penger?” Han sa også at Lituaen og Polen ble belønnet politisk av det han kalte det kollektive Vesten for sin støtte til den hviterussiske opposisjonen. Samtidig sa han at han visste lite konkret om hvordan opposisjonen var finansiert siden han aldri var blitt innviet i dette.

Om forholdet mellom opposisjonslederne sa Protasevitsj at dette var preget av konflikter om penger og posisjoner, og at samtlige av opposisjonslederne levde et luksusliv i Polen eller Litauen.

Om Svetlana Tikhanovskaja, den mest kjente av opposisjonslederne og opposisjonens kandidat ved presidentvalget i 2020, sa Protasevitsj  at hun var villig til å godta et voldelig kupp i Hviterussland. Han sa også at opposisjonen hadde knyttet kontakter til høytstående hviterussiske militære som mot høy betaling, og evakuering av deres familier, var villig til å delta i et kupp.

Russiske «nihilister» for 150 år siden. Mentalt atskiller dagens hviterussiske opposisjon seg knapt fra disse.

Når det gjaldt hans eget forhold til opposisjonen erklærte Protasevitsj at han etter hvert hadde mistet troen på opposisjonens oppfordringer til demonstrasjoner og protester siden det var åpenbart at vanlige hviterussere var gått lei av opposisjonens aksjoner. Denne manglende tiltroen til opposisjonens etablerte form for virksomhet hevdet han at hadde resultert i konflikter med flere av opposisjonslederne som mente at demonstrasjoner var nødvendig for å frembringe sanksjoner som kunne ødelegge den hviterussiske økonomien og dermed frembringe et regimeskifte i Hviterussland. Disse konfliktene skal ifølge Protasevitsj ha blitt så skarpe at han våren 2021 var i ferd med å bli presset ut av stillingen som redaktør for Nexta.

Selv virket Protasevitsj – i motsetning til da han ble vist frem på tv like etter pågripelsen – rolig og avslappet under intervjuet. Da intervjueren, den hviterussiske stjernejournalisten Marat Markov, konfronterte ham med hans tilknytning til den høyreekstremistiske militsen Azov og deltakelse i krigen mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina i 2014–15 – samt med det forhold at myndighetene i Folkerepublikken Lugansk ønsket å få ham utlevert så han kunne tiltales for krigsforbrytelser – brøt han imidlertid sammen. Og intervjuet endte med at en gråtende Protasevitsj – som var blitt spurt om hvordan han klarte å sove  med alt det han hadde på samvittigheten – bad om tilgivelse for det gale han hadde gjort og lovet fullt samarbeid under etterforskningen.

Ifølge Markov hadde originalopptaket av intervjuet vært på over fire timer. Men av hensyn til den pågående etterforskningen mot Protasevitsj kunne bare et utdrag vises på tv. Det vil derfor kunne komme ytterligere avsløringer av den hviterussiske opposisjonens virksomhet i tilknytning til den kommende rettssaken mot opposisjonsaktivisten. Det som kom frem under det redigerte intervjuet, var imidlertid mer enn tilstrekkelig for å tegne et alt annet enn flatterende bilde av opposisjonen hvis ledere fremstod som maktsyke, grådige og kyniske personer som i samarbeid med fremmede etterretningstjenester og andre utenlandske miljøer var villige til å trekke vanlige mennesker inn i terror og voldshandlinger for å virkeliggjøre sine ambisjoner.

Les om flyaffæren og pågripelsen av Protasevitsj her.

Les om opposisjonens forsøk på å kuppe seg til makten i tilknytning til presidentvalget i Hviterussland i august 2020 her.

Publisert i Hviterussland | 1 kommentar

Ukrainsk lovforslag fratar russere og andre minoriteter språklige og kulturelle rettigheter

Foruten å frata russere, polakker, ungarere og andre minoriteter språklige og kulturelle rettigheter er hensikten med Vladimir Zelenskijs lovforslag å sette tatarer og russere opp mot hverandre på Krim ved å appellere til tatarisk nasjonalisme. 

Nylig fremla Vladimir Zelenskij et forslag til lov om rettigheter for urfolk og nasjonale minoriteter i Ukraina. I et land som som er så sterkt splittet etnisk, språklig og kulturelt som Ukraina, høres dette positivt ut. Hensikten med lovforslaget er imidlertid å frata russere, polakker, ungarere og andre minoriteter statusen som nasjonal minoritet med språklige og kulturelle rettigheter.

I lovforslaget defineres urfolk eller nasjonal minoritet på følgende måte: ”en autokton [opprinnelig, ikke-innvandret] etnisk gruppe som har blitt dannet på Ukrainas territorium, som er bærer av et eget språk og en egen kultur, som har tradisjonelle, sosiale, kulturelle eller representative organer, som betrakter seg selv som en opprinnelig befolkning i Ukraina, som utgjør et etnisk mindretall innenfor Ukrainas befolkning, og som ikke har sin egen statsdannelse utenfor landets grenser.”

Grupper som ut fra denne definisjonen har status som urfolk eller nasjonal minoritet, skal ifølge lovforslaget ha rett til å utvikle sine språklige, kulturelle og religiøse tradisjoner, og myndighetene skal ha plikt til å hjelpe dem med dette.

Les lovforslaget på hjemmesiden til det ukrainske parlamentet her.

Er det bulgarere og bysantinere (grekere) som ut fra ukrainske myndigheters kriterier burde ha status som urfolk eller nasjonal minoritet på Krim og i Sør-Ukraina?

Problemet er hvordan lovforslaget definerer urfolk eller nasjonal minoritet. Kravet om at en gruppe må ha oppstått på det som i dag er ukrainsk territorium, og ha levd der nær sagt siden tidenes morgen for å få status som urfolk eller nasjonal minoritet, fratar folkegrupper som har innvandret langt tilbake i historien, statusen som nasjonal minoritet. Dette gjelder for eksempel russere, tyskere, grekere og andre folkegrupper Katarina den store på slutten av 1700-tallet inviterte til å bosette seg i det som i dag er Sør-Ukraina.

Og kravet om en folkegruppe ikke må ha sin egen statsdannelse utenfor Ukrainas grenser for å få status som urfolk eller nasjonal minoritet, fratar russere, polakker, ungarere, rumenere, hviterussere og andre folkegruper denne statusen siden det jo finnes en russisk, polsk og så videre stat utenfor Ukrainas grenser.

Det som kunne virke som et lovforslag for å beskytte minoriteter, viser seg å være et forslag om å frata over 99 prosent av minoritetsbefolkningen statusen som minoritet.

De 17,3 prosent av befolkningen som i folketellingen i 2001 oppgav å være etniske russere – for ikke å snakke om de 30–40 prosent av befolkningen som regner seg som russiskspråklige – har ikke krav på minoritetsstatus med rett til å utvikle sitt språk og sin kultur. Og det har heller ikke de 0,8 prosent rumenere/moldovere, de 0,4 prosent bulgarere, de 0,3 prosent ungarere eller de 0,3 prosent polakker. Bortsett fra 0,5 prosent krimtatarer – som i dag er irrelevant siden krimtatarene siden 2014 er russiske statsborgere – er de eneste som ifølge lovforslaget vil kunne påberope seg status som nasjonal minoritet, noen små folkegrupper – til sammen 1–2 promille av befolkningen – som ikke har noen stat de kan knyttes til utenfor Ukrainas grenser.

På Krim – som Kiev-regimet insisterer på at tilhører Ukraina – skal krimtatarer, karaimer og krimtsjaker ifølge lovforslaget ha status som urfolk eller nasjonal minoritet.

Ut fra lovforslagets egne kriterier kan denne tildelingen av statusen som urfolk eller nasjonal minoritet på Krim diskuteres. Grekere og andre folkegrupper som kan påberope seg en tilknytning til Krim så langt tilbake som vi har historiske kilder, har ikke fått status som urfolk eller nasjonal minoritet. Og hvor rimelig er det å gi krimtatarene status som urfolk eller nasjonal minoritet når tatarer i Russland har sin egen republikk, Tatarstan, der tatarisk språk og kultur har en privilegert status?

Men dette – og det forhold at de etter halvøyas gjenforening med Russland i 2014 selvsagt ikke har noe å si på Krim – betyr knapt noe for ukrainske myndigheter. I tillegg til å frata russere, ungarere, polakker og andre grupper dagens makthavere frykter og ønsker å assimilere, språklige og kulturelle rettigheter er hensikten med lovforslaget – som ble fremlagt 18. mai i år, altså på årsdagen for Stalin-Sovjets deportering av krimtatarene 18. mai 1944 – å favorisere krimtatarene – som Kiev-regimet håper å kunne sette opp mot det russiske befolkningsflertallet på Krim.

Det betenkelige – for å si det forsiktig – er at ukrainske myndigheter kan presentere denne type lovforslag uten at FN, EU eller Europarådet, som i andre sammenhenger er svært på vakt mot diskriminering av minoriteter, protesterer.

Skulle Kiev-regimets lovforslag overføres på sveitsiske forhold, ville det være det samme som om det tyskspråklige befolkningsflertallet nektet fransktalende og italiensktalende sveitsere språklige og kulturelle rettigheter siden det finnes en fransk og italiensk stat der de kan utfolde seg språklig og kulturelt, og bare gav den retoromanske minoriteten (ca 0,5 prosent av totalbefolkningen) språklige og kulturelle rettigheter. Overført til norske forhold ville det være som om norske myndigheter nektet samene språklige og kulturelle rettigheter siden de har slike rettigheter i Sverige, Finland og Russland. Dette er selvfølgelig totalt utenkelig og ville ha utløst de skarpeste reaksjoner, kanskje til og med en militær intervensjon. Men det som ville vært utenkelig i resten av Europa, er mulig i Ukraina – og i de baltiske statene der hundretusener av etniske russere har status som ikke-borgere og undertrykkes språklig og kulturelt.

Ukrainske myndigheter kan like eller mislike det, men det var faktisk Iosif Stalin, folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål i Sovjetunionen på 1920-tallet, som formulerte prinsippene for den nasjonalitets- og minoritetspolitikken de selv praktiserer.

Det er også grunn til å merke seg at dagens ukrainske makthavere som ellers er særdeles kritiske til den sovjetiske fortiden, i sitt forslag til lov om urfolk og nasjonale minoriteter faktisk kopierer sovjetisk nasjonalitetspolitikk. I Sovjetunionen hadde ukrainere, georgiere, kasakher og andre folkegrupper språklige og kulturelle rettigheter i sine respektive republikker, men ingen slike rettigheter som minoriteter i andre republikker. Og etter 1991 ble denne politikken videreført ved at sovjetrepublikkene som var blitt forvandlet til selvstendige stater – bortsett fra Russland som forble et slags mini-Sovjet med nasjonale republikker og områder – gav sin titulærbefolkning en privilegert stilling, eventuelt kombinert med visse minoritetsrettigheter. Budskapet til misfornøyde minoriteter var at de kunne emigrere til Russland, Ukraina eller en annen stat der de selv var titulærbefolkning og kunne utfolde seg språklig og kulturelt.

Les om hvordan russisk språk og kultur i dagens Ukraina nedsettende betegnes som slobozjansk eller steppespråk her.

Les om hvordan det ukrainske parlamentet i 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Publisert i Ukraina | 4 kommentarer

Lukasjenko viser klørne. Vesten viser sin dobbeltmoral

Ryanair-flyet gjennomsøkes etter å ha blitt tvunget til å lande i Minsk.

Den 23. mai ble et Ryanair-fly på vei fra Athen til Vilnius avskåret av et hviterussisk jagerfly og tvunget til å lande i Minsk. I Minsk ble den opposisjonelle hviterussiske aktivisten Roman Protasevitsj og hans kjæreste pågrepet før flyet fikk fly videre. Hviterussiske myndigheter har forsvart aksjonen med at de hadde mottatt en melding om at det var utplassert en bombe på Ryanair-flyet. De hevder også at det var flyets kaptein som valgte å lande i Minsk da han fikk melding om at det kunne være en bombe på flyet.

Vestlige regjeringer, inkludert den norske, har reagert med kraftig å fordømme opptredenen til hviterussiske myndigheter, samtidig som de truer med å stenge europeisk luftrom for hviterussiske flyselskap og  andre straffetiltak. Også Russland trues med straffetiltak, for eksempel i forhold til den nesten ferdigbygde gassledningen Nord Stream 2 fra Russland til Nord-Tyskland.

Se en tv-reportasje om aksjonen mot Ryanair-flyet og pågripelsen av Protasevitsj og vestlige reaksjoner på disse hendelsene her.

Hvordan skal vi tolke disse begivenhetene?

At hviterussiske myndigheter aksjonerte mot Ryanair-flyet fordi de trodde at det var utplassert en bombe på det kan selvsagt ikke utelukkes, men det virker mer sannsynlig at det dreide seg om en spesialoperasjon for å pågripe Protasevitsj.

Det å tvinge et passasjerfly til å lande er en såvidt drastisk handling at den neppe ville ha kunnet skje uten tillatelse fra den hviterussiske ledelsen. Trolig har Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko personlig gitt ordre om å tvinge flyet til å lande så Protasevitsj kunne pågripes.

Dette er i så fall i samsvar med Lukasjenkos måtte å forholde seg til den hviterussiske opposisjonen på etter at denne i tilknytning til presidentvalget i august 2020 prøvde å tilta seg makten ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer. Han betrakter i det minste de mest ytterliggående medlemmene av opposisjonen som terrorister og bekjemper dem med politi og spesialstyrker.

Mye kan sies om Aleksandr Lukasjenko. Men en svak eller feig leder er den hviterussiske presidenten, her med maskingevær, ikke.

Lukasjenko er ingen svak leder som den tidligere ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj, som i telefonsamtaler med vestlige ledere forsikret om at han ikke ville bruke makt selv mot bevæpnede og voldelige demonstranter, og som endte med å måtte flykte for livet da opposisjonen kuppet seg til makten. Tvert imot inngikk Lukasjenko en avtale med Putin som sikret ham russiske spesialstyrker han om nødvendig kunne bruke til å slå ned opposisjonens demonstrasjoner og opptøyer. Og selv opptrådte den hviterussiske presidenten med maskingevær. Det hviterussiske statsapparatet og sikkerhetsstyrkene forble lojale mot Lukasjenko, og opposisjonens kuppforsøk mislyktes.

Aksjonen mot Ryanair-flyet og pågripelsen av Protasevitsj er en videreføring av denne kompromissløse måten å behandle opposisjonen på.

De vestlige fordømmelsene av hviterussiske myndigheters opptreden er som forventet og nok et uttrykk for vestlig dobbeltmoral.

I 2013 ble flyet til den bolivianske presidenten Evo Morales på vei fra Russland til Bolivia tvunget til å lande i Wien og gjennomsøkt etter at Frankrike, Spania og Portugal hadde stengt sitt luftrom. Denne aksjonen – som skyldtes at amerikanske myndigheter trodde at avhopperen Edward Snowden, som hadde avslørt at USA bedrev en global overvåkning, befant seg på flyet – ble ikke fordømt av vestlige regjeringer. I 2016 tvang ukrainske myndigheter ved hjelp av trusler om bruk av jagerfly et hviterussisk passasjerfly til å lande i Kiev fordi de ønsket å pågripe en av passasjerene. Heller ikke denne aksjonen resulterte i vestlige protester. USA, Israel, Storbritannia og en rekke andre stater pågriper – eller likviderer – ved hjelp av spesialoperasjoner på eget eller andre staters territurium både egne borgere og utlendinger de mistenker for å være involvert i terrorisme og andre grove forbrytelser.

Man kan spørre om det er medlemmer av opposisjonen som selv har frembrakt pågripelsen av Protasevitsj ved å tipse hviterussiske myndigheter om at den opposisjonelle aktivisten befant seg ombord på Ryanair-fly. Det forhold at talspersoner for eksilopposisjonen kom med sine protester og uttalelser bare noen minutter etter at Ryanair-fly var blitt tvunget til å lande i Minsk, kan tyde på det.

Hvordan vanlige hviterussere vil reagere på pågripelsen av Protasevitsj, som allerede har blitt vist frem på tv der han tilstod å ha deltatt i fremprovoseringen av voldelige sammenstøt i Minsk i 2020, er foreløpig uklart. Dersom Protasevitsj uttaler seg på en måte som tyder på at opposisjonslederne, som for en stor del lever i landflyktighet, på en kynisk måte har manipulert folk, ikke minst unge personer, til å delta i voldelige aksjoner som kan gi mange års fengsel, vil vanlige hviterussere, som allerede virker å være lei av opposisjonens aksjoner, trolig vende seg mot opposisjonen.

Det som er sikkert, er at pågripelsen av Protasevitsj og de vestlige fordømmelsene og truslene om straffereaksjoner dette har utløst vil drive Lukasjenko og Hviterussland enda mer inn i armene på Putin. Russiske myndigheter er neppe overbegeistret over at Lukasjenkos aksjon kan resultere i nye sanksjoner mot Russland. Men dette vil være av mindre betydning sammenliknet med det forhold at Lukasjenko nå knapt har noe alternativ til å knytte Hviterussland til Russland på Moskvas premisser. Ja, en fullstendig avvikling av den hviterussiske staten og innlemmelse av de hviterussiske områdene i Russland kan på ingen måte utelukkes.

Les om hva som trolig var grunnen til at en regimelojal hviterussisk avis i 2016 valgte å avsløre hvordan ukrainske myndigheter ved hjelp av trusler om bruk av jagerfly tvang et hviterussisk passasjerfly til å lande i Kiev, her.

Les om hvordan vestlige massemedier nekter å stille det som burde være opplagte journalistiske spørsmål til nedskytingen av et malaysisk passasjerfly over Øst-Ukraina i 2014, her.

Publisert på Steigan.no og på Resett 26. mai og trykket i Friheten 10. juni 2021.

Publisert i Hviterussland | 2 kommentarer

Homomarsjer, fascister og politisk undertrykkelse

Hvorfor vil Biden-administrasjonen påtvinge Ukraina denne type demonstrasjoner som minst 95 prosent av befolkningen er mot?

Ukraina er i dag et land der motstandere av presidenten og myndighetene forfølges, der drap på regimekritiske politikere og journalister ikke etterforskes, der opposisjonelle massemedier stenges, der befolkningen i Donbass daglig bombes, der fascister og høyreekstremister får marsjere i gatene, der russisk språk og kultur undertrykkes, og der økonomien mer eller mindre har brutt sammen. På tv diskuterer fremtredende representanter for dagens makthavere hvorvidt Viktor Medvedtsjuk, leder av Opposisjonsplattformen – For livet, som sitter i husarrest etter å ha blitt utsatt for det som fortoner seg som politisk motiverte anklager om forræderi og ulovlig økonomisk virksomhet, kan utveksles med en ukrainsk spion eller sabotør i russisk fangenskap.

I denne situasjonen der det er mer enn nok av problemer å ta tak i, velger Biden-administrasjonen av alle ting å kreve at det må arrangeres homomarsjer i Ukraina, ikke minst i Donbass, slik russisk tv skadefro kunne avsløre.

Eller tror noen at dette vil forene Ukraina?

Man gnir seg i øynene. Et land befinner seg i borgerkrig og oppløsning, fascister og høyreekstremister får fritt utfolde seg, og elementære rettsstatsprinsipper er satt til side. Under slike forhold kreves det at myndighetene skal arrangere homomarsjer og dermed ytterligere splitte en befolkning som allerede er så splittet at landet de bor i nærmest har brutt sammen. Omtrent det eneste folk i Ukraina er enige om, er at de – i likhet med befolkningen i resten av Øst- og Sentral-Europa – er mot homofile og homomarsjer.

Homomarsjer vil selvfølgelig ikke bidra til å løse krisen i Ukraina eller få befolkningen i det opprørske Donbass til å orientere seg mot Kiev. Tvert imot vil folk i hele Ukraina oppleve slike marsjer som et overgrep, og folk i Donbass vil i enda sterkere grad ønske å bli opptatt i Russland.

Hvorfor kommer da kravet om homomarsjer? En forklaring kan være at det hele springer ut av amerikansk innenrikspolitikk. Biden-administrasjonen kom til makten ved å appellere til diverse minoriteter, inkludert seksuelle minoriteter. Og en del av prisen Biden-administrasjonen i dag må betale, er å innfri minoritetenes krav, inkludert krav om at amerikanske myndigheter må kreve at andre land behandler grupper minoritetene identifiserer seg med, for eksempel homofile, på en god måte.

En annen og mer kynisk forklaring er at det dreier seg om å sminke Ukraina slik at landet fremtrer som liberalt, sivilisert og inkluderende. Amerikanske myndigheter vet utvilsomt at til tross for massemedias og menneskerettighetsorganisasjoners taushet er store deler av befolkningen i mange europeiske land klar over fascismen, høyreekstremismen og den politiske undertrykkelsen i Ukraina, og at det under slike forhold vil være vanskelig å oppnå europeisk støtte til Ukraina. Samtidig har behandlingen av homofile av den liberale eliten i USA og store deler av befolkningen i Vest-Europa fått status som et mål på graden av  politisk kultur og sivilisasjon i et land. Et land der det er homomarsjer, kan ikke være fascistisk.

Homomarsjer skal skjule fascismen og høyreekstremismen, krigen mot den opprørske befolkningen i Donbass, stengingen av opposisjonelle tv-kanaler og andre forhold som viser at Ukraina ikke er en del av det liberale Europa dagens makthavere i Kiev hevder at de representerer og har som mål å gjøre Ukraina til en del av gjennom EU- og Nato-medlemskap.

For det liberale Vesten er dette viktig og en seier for sivilisasjon og fremskritt.

At rettigheter for seksuelle minoriteter, nær sagt på en festisjaktig måte, i Vesten har fått status som et mål på politisk kultur og sivilisasjon kan det neppe være tvil om. Myndighetene og de politiske partiene i samtlige vesteuropeiske land bekjenner seg til rettigheter for seksuelle minoriteter og bekjempelse av seksuell undertrykkelse. Det eneste unntaket utgjør et par høyrepopulistiske partier. En regjering kan føre en politikk som er direkte undertrykkende i forhold til brede befolkningsgrupper ved drastisk å kutte i pensjoner og velferdstilbud, men like fullt bekjenner den seg til forsvar for seksuelle minoriteter og homomarsjer. Ja, til tider kan man få inntrykk av at jo mer ufolkelig og undertrykkende politikken er, desto sterkere er forsvaret for seksuelle minoriteter, som i enkelte europeiske land har gått så langt at det omfatter bygging av egne toaletter for personer som nekter å definere seg som mann eller kvinne.

Dette, ofre for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Øst-Ukraina, derimot, er tilnærmet uinteressant for vestlige liberalere.

Det liberale Europas feiring av sin egen liberalitet i form av toleranse og velvillighet for seksuelle minoriteter samtidig som øyne og ører lukkes for forhold som angår liv eller død for vanlige mennesker, kan bli direkte grotesk. En slik situasjon hadde vi våren 2014. Den våren vant som kjent drag queen-artisten Conchita Wurst den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen, og det liberale Europa var i ekstase. At en mann som erklærte seg som kvinne og brukte kjole samtidig som vedkommende hadde skjegg, kunne vinne Melodi Grand Prix-finalen ble tolket som et bevis på at europeere var opplyste og tolerante, og at europeisk kultur var overlegen i forhold til andre kulturer. Kiev-regimets såkalte anti-terroroperasjon mot den opprørske befolkningen i Donbass, innbefattet bombing av byer og tettsteder, som ble igangsatt samtidig som Melodi Grand Prix-finalen fant sted, fikk ikke en tiendedel så mye oppmerksomhet som Conchita Wursts sangtriumf. For det liberale Europa er det større grunn til å feire at en person med blandet kjønnsidentitet vinner en sangkonkurranse enn å protestere mot at en sivilbefolkning bombes.

Les om hvordan 4-årige Vladislav Dmitriev ble et offer for Kiev-regimets krig mot befolkningen i Donbass her.

Les om stengingen av opposisjonelle tv-kanaler i Ukraina her.

Publisert på Steigan.no 19. mai og trykket i Friheten 27. mai 2021.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

En russisk Breivik

Vi sørger.

Den 11. mai 2021 klokken 09.19 trengte den 19-årige Ilnaz Galjaviev seg inn i Gymnasium nummer 175 i Kazan der han detonerte flere hjemmelagde bomber og skjøt på lærere og elever. Resultatet ble 7 drepte skoleelever mellom 13 og 15 år, 2 drepte lærerinner og 18 mindreårige og 3 voksne skadede, hvorav 6 er sterkt skadede. At det ikke ble flere drepte og skadede skyldtes trolig at en vaktmann som selv ble skutt og såret, lyktes i å utløse en alarm, at politi og spesialstyrker etter under 15 minutter ankom skolen, og at gjerningsmannen valgte å overgi seg.

Evakueringen av skoleelever og lærere fra Gymnasium 175 pågår.

Galjaviev, en tidligere elev ved Gymnasium 175, som tilsynelatende har hatt en normal barndom og oppvekst, var etter alt å dømme alene om ugjerningen, og det er lite som tyder på at den var politisk eller religiøst motivert. Tilsynelatende er det mer snakk om en form for sinnsforvillelse siden 19-åringen kort tid før massakren på internett offentliggjorde en erklæring om at han var Gud, og at han om kort tid ville drepe et stort antall av det han betegnet som biologisk avfall, og deretter skyte seg selv.

Etter å ha blitt pågrepet hylte, skrek og forbannet Galjaviev omgivelsene som han skulle være påvirket av narkotika, noe funn i leiligheten hans tyder på at han kan ha vært. Da han senere ble fremstilt for varetektsfengsling, derimot, fremstod han som rolig, uberørt og nærmest hånlig.

Se video fra varetektsfengslingen av Galjaviev her.

Tragedien, som bare er en av flere skolemassakrer i Russland, har naturlig nok opprørt folk og utløst debatt.

Ilnaz Galjaviev, iført maske og utstyrt med noe som ser ut som et gevær, på vei til Gymnas 175. Hvorfor var det ingen som reagerte, spør mange seg.

Det forhold at 19-åringen kort tid før massakren kunne kjøpe et hurtigskytende gevær, har utløst krav om en skjerpelse av våpenlovgivningen. Det har blitt stilt spørsmål ved hvordan gjerningspersonen kunne kjøpe ingredienser til å lage bomber og flere hundre patroner uten at noen reagerte på dette. At ingen grep inn eller meldte fra da 19-åringen maskert og utstyrt med noe som så ut som et gevær spaserte til skolen, slik et filmopptak viser, har blitt kommentert. Det har også blitt kommentert at Galjaviev kan ha lidd av hjernesvinn (cerebral atrofi), og at han for ca et år siden bad om legehjelp knyttet til hodeplager uten at noen tilsynelatende har foretatt seg noe i den anledning – tvert imot ble han på sesjon erklært skikket for militærtjeneste.

Andre temaer som har blitt diskutert i tilknytning til skolemassakren, er bedre sikringstiltak for skoler, gjeninnføring av dødsstraff og bedre kontroll med hva som spres på internett, der Galjaviev trolig både har blitt inspirert til sin ugjerning og funnet oppskriften til bombene han laget, for eksempel ved at det blir innført ordninger som gjør det umulig eller vanskelig å operere anonymt på nettet.

Den høyrepopulistiske publisisten Nikolaj Starikov har foreslått å gjøre det forbudt offentlig å omtale drapsmenn og terrorister som Galjaviev, i håp om at fravær av publisitet vil gjøre det mindre attraktivt å begå spektakulære forbrytelser.

Den lange rekken med skolemassakrer, som ofte har blitt utført av enslige gjerningsmenn, har dessuten blitt knyttet til normoppløsningen mange mener at har funnet sted etter Sovjetunionens sammenbrudd. I Sovjetunionen var unge mennesker, med eller mot sin vilje, medlemmer av diverse kollektiver, og personer som viste tegn til asosial, sykelig eller ekstremistisk atferd, ble vanligvis fanget opp. I dagens pluralistiske Russland, derimot, er det langt lettere å unngå omgivelsenes oppmerksomhet – med utvikling hos enkelte personer av sykelige eller ekstremistiske verdier og holdninger som kan gi seg utslag i drap og terrorisme, som resultat.

Det som i første rekke preger Russland etter skolemassakren, som har fått bred dekning i massemedia, er sjokk, raseri og maktesløshet, akkurat som folk reagerer på denne type hendelser i andre land.

Denne type massedrap på barn stiller dessuten – som i andre land – rettsvesenet og samfunnet overfor betydelige utfordringer. Vil folk godta at gjerningspersonen, slik hans utsagn og oppførsel kan tyde på, er så psykisk forstyrret og syk at han er strafferettslig utilregnelig og dermed må plasseres på en mental institusjon, og ikke i fengsel eller fangeleir?

Les om hvordan en terroraksjon på metroen i St. Petersburg i 2017 førte til en debatt om gjeninnføring av dødsstraffen i Russland her.

Les om hvordan Putin i forhold til menneskerettigheter og kriminalitetsbekjempelse fremtrer som en liberaler, og i hvert fall som langt mer liberal enn både mesteparten av den russiske eliten og russere flest, her.

Publisert på ABC-nyheter 14. mai og på Resett 15. mai 2021.

Publisert i Annet, Russisk politikk | Legg igjen en kommentar