Helsingforskomiteens groteske menneskesyn

Hjemløs mann i USA. Ifølge Helsingforskomiteen har dette ingenting med menneskerettigheter å gjøre.

Mange av oss blir mer eller mindre slått ut i denne uvirkelige tiden. Å kommentere politikk og samfunnsforhold er vanskelig i den heksegryten vi nå befinner oss i. Like fullt hender det at man kommer over nyheter og debattoppslag som provoserer så sterkt at man nærmest blir tvunget til å skrive en kommentar. Et slikt debattoppslag var kronikken ”Kampen om hverdagsdiktaturet”, skrevet av seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomité Ivar Dale og publisert på NRK-ytring 14. april.

Dales budskap er at vi ikke må glemme menneskerettighetene under korona-krisen. Og han trekker frem Ungarn og tidligere sovjetrepublikker i Sentral-Asia som eksempler på stater som enten har brukt korona-trusselen til å innføre illegitime kontrolltiltak overfor befolkningen, eller som det er grunn til å frykte at vil gjøre det.

Om Russland finner Helsingforskomiteen ikke noe annet negativt å si enn at Putin prøver å øke sin popularitet ved å besøke sykehus som behandler korona-pasienter, iført vernedrakt. Vi får håpe det betyr at russiske myndigheter har klart å håndtere korona-trusselen på en god måte.

Problemet er ikke hva representanten for Helsingforskomiteen skriver, men hva han forbigår i taushet.

Intet land har så mange korona-dødsfall som USA, tett fulgt av Italia og Spania. Mens Kina tilsynelatende har klart å undertrykke korona-epidemien med 4–5 000 dødsofre, er antallet dødsofre i USA til nå det femdobbelte. Og antallet syke og døde i USA vil kunne få apokalyptiske dimensjoner.

At koronaen får herje fritt i USA skyldes for en stor del at flere titalls millioner amerikanere ikke har råd til sykeforsikring og derfor heller ikke har råd til å la seg behandle. En annen grunn er at helsepersonell går på jobben selv om de vet at de er smittet, fordi de ikke har råd til å holde seg hjemme. Og en tredje grunn er at mange amerikanske sykehus mangler elementært beskyttelsesutstyr mot smittsomme sykdommer.

Dette er informasjon som daglig serveres av norske massemedier, og som en seniorrådgiver i Helsingforskomiteen  må forventes å være klar over.

Her er for eksempel et hjerteskjærende Dagblad-oppslag om en døende amerikansk korona-pasient som er livredd for at hans etterlatte skal bli ruinert av regningen for sykehusoppholdet hans.

Her er et VG-oppslag om hvordan halvparten av beboerne på et amerikansk sykehjem døde av korona fordi pleierne ikke hadde råd til å holde seg hjemme til tross for at de hadde mistanke om at de kunne være smittet.

Og her er et VG-oppslag om hvordan amerikanske leger og sykepleiere tvinges til å behandle sine pasienter uten smittevernsutstyr, benytte brukt smittevernsutstyr eller lage sitt primitive smittevernsutstyr.

Dette er USA – ikke et krigsherjet u-land – et land som har flere tusen milliardærer, som bruker astronomiske summer på våpen, og som sannsynligvis bruker mer på mat til og stell av kjæledyr enn folk i Afrika bruker på mat.

Ressursene til å gi befolkningen i USA et menneskeverdig liv finnes selvfølgelig. Hadde landet brukt 10 prosent av sitt militærbudsjett på å innføre et offentlig helsevesen, kunne det sannsynligvis ha hatt det beste helsevesenet i verden. Hadde milliardærer og millionærer blitt skattlagt på samme måte som rike personer i de fleste europeiske land, kunne landet trolig ha løst de fleste av sine sosiale problemer, inkludert å skaffe bolig til millioner av amerikanere som i dag lever på gaten.

Dette er ikke-temaer for vestlige menneskerettighetsorganisasjoner som Helsingforskomiteen. Det eneste seniorrådgiveren i Helsingforskomiteen har å si om forholdene i USA, er at Donald Trumps datter Ivanka taler til folket i diktatorstil gjennom selvproduserte taler på twitter.

Dette er grotesk. At et regime forbyr en demonstrasjon eller fengsler en opposisjonell – eller endog at det kan komme til å bruke korona-trusselen som påskudd til å forby demonstrasjoner eller å fengsle opposisjonelle – utgjør ifølge Helsingforskomiteen en trussel mot menneskerettighetene.

At flere millioner lever på gaten eller ikke har råd til helseforsikring i USA, verdens rikeste land, derimot, hører nærmest til naturens orden, og er i hvert fall ikke noe det er grunn til å trekke frem i en menneskerettighetssammenheng.

Men dette forteller alt om vestlig menneskerettighetstenkning og de såkalte menneskerettighetene som ikke er noe annet enn et ekstremt uttrykk for vestlig liberalisme.

Liberalisme og menneskerettigheter dreier seg ikke om det som betyr noe for vanlige mennesker, altså arbeid, en inntekt til å leve av, tak over hodet, pensjon, et velfungerende helsevesen og liknende. Tvert imot er liberalisme og menneskerettigheter noe den kapitalistiske eliten i de vestlige landene bruker til å få vanlige mennesker til ikke å tenke på sine elementære behov. – Tenk ikke på at du ikke har arbeid eller råd til din egen bolig. Tenk på at det er forbudt å være homofil i Iran!

Forhåpentligvis vil korona-krisen – som et autoritært land som Kina åpenbart har taklet bedre enn vestlige liberale demokratier – føre til at folk i de vestlige landene begynner å tvile på liberalismen og menneskerettighetene og den ytterliggående kapitalismen disse ideologiene brukes til å legitimere.

Les om  hvordan Putin vil kjempe mot korona her.

Les om hvordan korona-frykt utløste opptøyer i Ukraina her.

Publisert i Annet | 1 kommentar

Putin vil la rikingene betale for corona-tiltak

Putin taler til nasjonen om corona-trusselen. Flagget – som vestlige statsledere nærmest hadde glemt inntil corona-krisen tvang dem til å hente det frem igjen – er som alltid i bakgrunnen.

Den 25. mars holdt Vladimir Putin en tale til nasjonen i anledning den globale corona-epidemien. Bortsett fra på ett punkt – nemlig at de rikeste må være med på å betale for tiltak knyttet til corona-utbruddet – atskilte talen seg i liten grad fra talene andre statsledere har holdt for å mane til kamp mot corona-trusselen.

Se Putin tale dubbet til engelsk her.

Første prioritet er bevare liv og helse og å beskytte utsatte befolkningsgrupper, erklærte Putin. Deretter takket han helsearbeidere for deres modige og selvoppofrende kamp mot corona-viruset. Og han oppfordret befolkningen til å følge myndighetenes råd og påbud, og understreket at det tryggeste man kunne gjøre for å beskytte seg mot corona var å holde seg hjemme.

Etter denne innledningen lanserte presidenten en serie med tiltak knyttet til corona-situasjonen:

  • Fra 28. mars til 5. april vil alt, bortsett fra livsviktige virksomheter, holdes stengt, samtidig som de ansatte får full lønn.
  • Full utbetaling av sosiale goder i de kommende 6 måneder uten at det er nødvendig å innlevere ny søknad om dette.
  • Utbetaling av 5000 rubler utover ordinær barnetrygd for alle barn under 4 år i 3 måneder.
  • Heving av støtten til arbeidsledige.
  • Utsettelse av tilbakebetaling av lån uten tilleggskostnader.
  • Bankerottmoratorium
  • Utsatt skatteinnbetaling for små og mellomstore bedrifter i 6 måneder.

Som bidrag til å finansiere disse tiltakene erklærte Putin at det skulle innføres 15 prosent skatt på kapitaleksport, og at kapitalinntekter over 1 million rubler skulle beskattes med 13 prosent, altså like hardt som lønnsinntekter.

Hvorvidt disse tiltakene er tilstrekkelig for å forhindre masseutbredelse av corona og store skader for befolkning, økonomi og næringsliv – og ikke minst hvorvidt den russiske staten har et helsevesen og økonomiske ressurser til å håndtere corona-krisen – er vanskelig å si.

Russland har den fordelen at myndighetene tidlig tok corona-trusselen på alvor, blant annet ved allerede 30. januar å stenge grensen mot Kina. Resultatet er at Russland, et land med 146 millioner innbyggere, i dag bare har et par hundre registrerte corona-tilfeller. Faren for at corona-viruset skal komme ut av kontroll, særlig i storbyene, er like fullt opplagt til stede.

At én ukes nedstenging av alt, bortsett fra livsviktige virksomheter, vil være tilstrekkelig for å få corona-situasjonen under kontroll virker lite sannsynlig. I likhet med andre land vil Russland sannsynligvis måtte belage seg på en langt mer langvarig nedstenging, ikke minst av storbyene, med de belastninger dette vil måtte medføre for befolkningen og økonomien. Det at Putin peker på tiltak som skal vare 3–6 måneder, tyder på at russiske myndigheter har innsett dette.

Selv med de betydelige finansielle reservene olje- og gasseksportøren Russland har og den bebudede skattleggingen av kapitaleksport og kapitalinntekter vil Putins krisetiltak utgjøre en betydelig belastning for den russiske staten og russisk økonomi, ikke minst relatert til dagens lave oljepris.

Å knytte innføringen av skatt på kapitaleksport og kapitalinntekter til corona-krisen var trolig klokt av Putin. Mektige næringsinteresser vil i dagens situasjon knapt ha mulighet for å protestere mot de nye skattene, som selvsagt vil kunne videreføres etter at corona-situasjonen har kommet under kontroll. De nye skattene vil gi staten sårt tiltrengte inntekter. Og ikke minst vil vanlige mennesker sette pris på at de rikeste vil måtte ta sin del av regningen når landet befinner seg i en vanskelig situasjon.

Den annonserte beskatningen av kapitaleksport og kapitalinntekter minner faktisk om en mye omtalt hendelse under finanskrisen i 2008–09, nemlig sammenstøtet mellom daværende statsminister Putin og oligarken Oleg Deripaska. Vinteren 2009 stengte Deripaska en sementfabrikk på et småsted utenfor St. Petersburg. Dette utløste protester og en blokkering av motorveien til St. Petersburg. Og i denne situasjonen tvang Putin på et tv-overført folkemøte Deripaska og andre næringslivsledere til å undertegne en erklæring der de lovet å få i gang produksjonen igjen og å utbetale utestående lønninger. Denne type opptreden der Putin fremstår som den gode tsar – eller sovjetiske kommissær – som setter de rike og mektige på plass, er noe brede befolkningsgrupper utvilsomt setter pris på.

Se video der Putin besøker et behandlinssenter for corona-syke her.

Les om hvordan corona-frykt utløste opptøyer i Ukraina her.

Trykket i Friheten 2. april 2020.

Publisert i Annet, Putin, Russisk økonomi, Russisk politikk | 1 kommentar

Erdogan i skyggen av Katarina den store

Katarina den store overvåker møtet mellom Putin og Erdogan.

Møtet mellom Tyrkias president Recep Erdogan og Vladimir Putin i Moskva 5. mars viste med all mulig tydelighet hvem som sitter med de beste kortene i spillet om Syria. Den tyrkiske presidenten måtte dra til Moskva for å få løst den farlige situasjonen som var oppstått som en følge av den siste tids væpnede sammenstøt mellom syriske regjeringsstyrker og alliansen av tyrkiske styrker og islamistiske opprørere i Idlib-provinsen i Syria. Og møtet mellom de to presidentene fant sted i et rom utstyrt med en kjempestatue av Katarina den store, tsarinaen som på slutten av 1700-tallet vant en rekke kriger mot tyrkerne og innlemmet Krim i Det russiske imperium.

Erdogan befant seg i en vanskelig situasjon da han så seg nødt til å dra til Moskva. Den tyrkiske hæren er langt sterkere enn den syriske. Men en konflikt med russiske styrker i Syria, som i den siste tiden har blitt kraftig forsterket, ville ha vært farlig for den tyrkiske presidenten. Dersom konflikten mellom syriske og tyrkiske styrker hadde fortsatt, ville man fra russisk side trolig ha hjulpet syrerne med å etablere kontroll over luftrommet over Idlib, noe som ville ha gjort situasjonen uholdbar for de tyrkiske styrkene og de islamistiske opprørsgruppene de samarbeider med.

Tyrkia ville dessuten ha vært isolert i en konflikt med Russland og syriske regjeringsstyrker. Presidentvalget i USA nærmer seg, og det siste Trump eller hans demokratiske utfordrere ønsker er å få skylden for at USA roter seg inn i den syriske konflikten. Amerikanerne er lei av Syria og Midtøsten og vil ha de amerikanske soldatene hjem. Og Erdogans bruk av syriske flyktninger til å presse Europa har ikke fått EU eller mektige EU-land til å støtte Tyrkia. Sannsynligvis skulle europeiske politikere, som frykter høyrepopulister og andre problemer knyttet til masseinnvandring, ha ønsket at både Tyrkia og flyktningene sank i havet.

Utfallet av møtet mellom Putin og Erdogan reflekterte maktforholdet i den syriske konflikten. Syriske regjeringsstyrker beholder de betydelige landområdene de har gjenvunnet kontrollen over siden 2018. Resten av Idlib, den siste delen av Syria regjeringsstyrkene ikke har frigjort, skal Russland og Tyrkia dele kontrollen over og i fellesskap bevokte strategisk viktige objekter, for eksempel motorveien M4 som forbinder Idlib med middelhavskysten. Og grupperinger som ifølge FN er terrorister, skal nedkjempes, hvilket betyr at krigen mot opprørerne vil kunne fortsette fra de syriske regjeringsstyrkenes side. Opprørere som ikke er terrorister, er en fiksjon.

Putin hjalp den tyrkiske presidenten ut av en vanskelig og farlig situasjon og bidrog dermed trolig til at frigjøringen av Idlib og avslutningen av den tragiske syriske konflikten vil ta lenger tid og bli mer komplisert og blodig enn dersom Tyrkia hadde respektert folkeretten og trukket seg ut av Syria, for eksempel ved at tyrkiske myndigheter tar diverse terroristgrupperinger under sin beskyttelse og insisterer på at de tilhører den såkalte moderate opposisjonen.

Men sannsynligvis er det grenser for hvor lenge Tyrkia vil se seg tjent med å holde den syriske konflikten åpen. Det finnes ikke kurdere, som Ankara betrakter som en trussel mot den tyrkiske staten, i Idlib. Samrøre med terroristgrupperinger vil – slik tidligere hendelser har vist – gjøre at det med stor grad av sannsynlighet kommer til terrorhandlinger på tyrkisk territorium, for eksempel fordi terroristene synes de får for liten støtte fra tyrkiske myndigheter. Og så lenge krigshandlingene i Syria fortsetter, vil det strømme flyktninger til Tyrkia.

Les om hvorfor vi trenger realistiske ledere som Putin her.

Les om samarbeidet mellom Russland, Iran og Aserbajdsjan her.

Publisert på Resett 8. mars og trykket i Friheten 19. mars 2020.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar

Koronafrykt utløser opptøyer i Ukraina

Lokalbefolkningen i Novye Sanzjary prøver å stenge veien for bussene med koronavirusevakuerte.

Den 20. februar landet et fly med 45 ukrainere og 27 utlendinger som var blitt evakuert fra Wuhan i det sentrale Kina etter utbruddet av koronaepidemien, på flyplassen i Kharkov. Etter planen skulle de evakuerte plasseres i karantene på et medisinsk senter i Novye Sanzjary i Poltava-regionen i det nordøstlige Ukraina. Det ukrainske myndigheter ikke hadde regnet med, var reaksjonen til innbyggerne på stedet. Da nyheten om den planlagte interneringen nådde lokalbefolkningen, utløste den et opprør. Folk samlet seg i hundrevis, og ved hjelp av barrikader og steinkasting forsøkte de å hindre bussene med de evakuerte i å nå frem til det medisinske senteret.

Steinet buss som ble brukt til å frakte evakuerte til det medisinske senteret i Novye Sanzjary.

Bare ved å sette inn politi og sikkerhetsstyrker i det som utviklet seg til et mindre slag der ni politifolk kom til skade, lyktes ukrainske myndigheter i å bringe de evakuerte frem til det medisinske senteret.

Se video fra sammenstøtene mellom lokalbefolkningen og sikkerhetsstyrkene her og her.

På videoene kan man høre hvordan representanter for lokalbefolkningen sier at de har null tiltro til myndighetene, at det ikke finnes noe verneutstyr mot smittsomme sykdommer hos dem, at de er redde, og at de frykter at deres lokalsamfunn skal bli en pestkoloni på linje med Wuhan i Kina.

Sammenstøtene knyttet til interneringen av evakuerte fra det koronavirusrammede Kina viser hvor langt oppløsningen av Ukraina har kommet. Når folk tyr til vold for å forhindre at egne landsmenn som har blitt evakuert fra et sykdomsbefengt område, blir plassert i karantene i deres nærområde, er det et totalt statlig, samfunnsmessig og sivilisatorisk sammenbrudd vi er vitne til.

Folk har null tiltro til egne myndigheter og deres evne til å håndtere en karantenesituasjon. Og det er ingen solidaritet mellom samfunnsmedlemmene. Menneskene oppfører seg rett og slett som dyr.

Den type hendelser som fant sted ved Novye Sanzjar, er hva man forbinder med det mørkeste av Afrika – eller kanskje et vrangbilde av Afrika – i form av overtro, stammemotsetninger og voldsutbrudd. Men dette er ikke Afrika, men Ukraina, et land i Europa.

Ukraina er mer en samling av områder som knapt har noe med hverandre å gjøre, enn et land. Og nasjonalfølelse og samhold mellom innbyggerne har det vært lite av. Et korrupt politisk system der oligarker har kjempet om makt, penger og eiendom, og en omfattende korrupsjon gjør at få har tillit til myndighetene. Og det som tross alt fantes av en stat, ble ødelagt ved kuppet og regimeskiftet i 2014, som gav mange en følelse av at det meste var tillatt, og at det bare var å ta seg til rette.

Bilder fra evakueringen  til det medisinske senteret i Novye Sanzjary. Mange av de involverte har bare munnbind til å beskytte seg med.

At ukrainske myndigheter knapt har evne til å håndtere en karantenesituasjon har innbyggerne i Novye Sanzjar for øvrig rett i. På bilder fra det medisinske senteret kan man se hvordan de evakuerte blir håndtert av personer som ikke har annet verneutstyr enn munnbind.

Ukraina, et land i sentrum av Europa med 38 millioner innbyggere, hvorav flere millioner er fremmedarbeidere, er en helsemessig tikkende bombe. Lenge før koronavirusutbruddet i Kina har internasjonale helseorganisasjoner advart om hvordan forholdene i Ukraina gjør at alvorlige sykdommer som tuberkulose kan komme ut av kontroll og skape et helseproblem for hele Europa.

Spørsmålet, som burde bekymre helsemyndighetene og vanlige mennesker i Europa, er hva som skjer når koronaviruset kommer til Ukraina, et borgerkrigsherjet land der statsapparatet og helsevesenet har brutt mer eller mindre sammen, der befolkningens levestandard har kollapset, der tilliten til myndighetene er minimal, og der ingen vet hvordan folk vil reagere dersom det skulle bryte ut panikk. Hva gjør myndighetene i Polen, Ungarn og Russland dersom millioner av ukrainere flykter hals over hode fra et koronavirusutbrudd som har kommet ut av kontroll?

Les om hvordan en tidligere tsjekkisk ambassadør i Kiev advarer mot et totalt sammenbrudd i Ukraina her.

Les om hvordan oligarkene ifølge Natalija Vitrenko, leder for Ukrainas progressive sosialistparti, ødela Ukraina her.

Publisert på Resett 25. februar og trykket i Friheten 5. mars 2020.

Publisert i Ukraina | 3 kommentarer

Ukrainsk politiker vil bytte Krim mot Donbass

Den såkalte Nord-Krim-kanalen, bygd i sovjettiden, etter at Kiev-regimet i 2014 blokkerte vanntilførselen til Krim. Kiev hevder at befolkningen på Krim er ukrainsk. Samtidig behandler det ukrainske regimet Krim-befolkningen som fiender ved å blokkere vanntilførselen, sprenge strømledninger, hindre inn- og utførselen av varer og liknende.

For noen dager siden uttalte David Arakhamija, leder for Rada-fraksjonen til president Vladimir Zelenskijs parti Folkets tjener, til den ukrainske tv-kanalen ”Pramoj” at Ukraina burde gjenåpne en kanal som forsyner Krim med ferskvann mot at man fra russisk side gjorde innrømmelser i forhold til Donbass. Uttalelsen fremkalte kraftige negative reaksjoner fra de fleste politiske krefter i Ukraina, og Arakhamija har beklaget den og hevdet at ordene hans var gjengitt ute av kontekst.

Spørsmålet er like fullt hvorvidt en person som Arakhamija kunne ha fremført den kontroversielle uttalelsen uten å ha rådført seg med president Zelenskij. Kan uttalelsen oppfattes som en prøveballong? Er Zelenskij og miljøet rundt ham villig til å oppgi Krim i håp om å kunne inngå en avtale med Putin om Donbass? Det er lov å spekulere. Men dersom det virkelig finnes en ukrainsk vilje til å bytte Krim mot Donbass, betyr det neppe altfor mye. For lang tid har gått siden Kiev-regimet begynte sin krig mot den opprørske befolkningen i Donbass, og for mange mennesker har blitt drept. Og den russiske ledelsen kan med begrensede egne omkostninger la konflikten i Donbass forbli uløst – og eventuelt trappe den opp.

Dersom kuppregjeringen som kom til makten i Ukraina i 2014, hadde erklært at den respekterte Krim-befolkningens ønske om å bli gjenforent med Russland og samtidig hadde gitt den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina utstrakt selvstyre, inkludert retten til å bruke sitt morsmål, russisk, ville russiske myndigheter sannsynligvis ha vært villig til å medvirke til å stabilisere situasjonen i Ukraina. Og det hadde neppe blitt noen borgerkrig. Kuppregjeringen valgte i stedet å innlede det den kalte en anti-terroroperasjon mot befolkningen i Donbass, i realiteten en full krig som inkluderte massiv bombing av byer og tettsteder, og som til nå har kostet 14 000 mennesker livet. Og i Rest-Ukraina innledet den en klappjakt på russisk språk og kultur som gjorde en stor andel av innbyggerne til annenrangs borgere.

Dersom Donbass igjen skulle komme under Kievs kontroll, ville en stor del av innbyggerne flykte til Russland; det vet jeg etter å ha besøkt området. Putin er mektig, men ikke så mektig at han kan tillate at ukrainske stridsvogner og høyreekstremistiske bander tar seg inn i Donbass samtidig som befolkningen flykter for livet. Tv-bilder av en flyktende Donbass-befolkning ville utløse en revolusjon i Russland. Krim er langt mer verdifull for Russland enn Donbass, og slik sett kunne det være fornuftig fra et russisk ståsted å bytte Donbass mot Krim. Men for enhver russisk leder eller politiker ville en oppgivelse av Donbass være politisk selvmord.

Krim-broen, åpnet i 2018, forbinder Krim med Fastlands-Russland. Strømledninger fra Fastlands-Russland til Krim har også blitt anlagt, slik at strømimport fra Ukraina ikke lenger er nødvendig. Ved å bore brønner, anlegge kanaler og liknende har russiske myndigheter også langt på vei løst problemet med Krims vannforsyning.

Å holde på Donbass – et rikt område som i praksis har blitt en del av Russland – koster heller ikke den russiske ledelsen noe særlig. De vestlige økonomiske sanksjonene virker åpenbart ikke, og i Tyskland og andre europeiske land vil mektige krefter avvikle dem. I Kina har Russland en sterk støttespiller og handelspartner. Europa er avhengig av russisk gass. Tilliten mellom USA og de europeiske Nato-landene har blitt kraftig svekket etter valget av Donald Trump til amerikansk president. EU har mer enn nok med å håndtere et enormt budsjettunderskudd som en følge av Storbritannias utmeldelse av unionen og andre problemer. Høyrepopulister truer den etablerte orden i flere europeiske land. Nye immigrantbølger vil med stor grad av sannsynlighet velte inn over Europa. Og med litt flaks blir Trump gjenvalgt som president, noe som trolig vil få den etablerte vestlige orden til å bryte sammen.

Nærmere 9 millioner ukrainere, av en befolkning på 38 millioner, arbeider i utlandet. Finnes det et bedre bilde på Ukrainas fullstendige sammenbrudd?

Ukraina, derimot, er en stat i oppløsning, i den grad det i det hele tatt gir mening å snakke om en stat. Oligarker kjemper om makt og eiendom. Høyreekstremistiske bander marsjerer i gatene. Politiske drap florerer. Korrupsjon gjennomsyrer alle livssfærer. Valutaen har ingen tiltro til. Produksjon og omsetning stagnerer. Nylig passerte Ukraina Moldova som det fattigste landet i Europa, målt i bruttonasjonalprodukt pr innbygger. Nærmere 9 millioner ukrainere arbeider i utlandet.

Alt tyder derfor på at den russiske ledelsen – som knapt har kommentert Arakhamijas utspill – vil beholde kontrollen over Donbass. Både for å benytte området som et håndpant mot at Ukraina knytter seg for tett til Nato og andre vestlige institusjoner og fordi en gjenreisning av den ukrainske økonomien er umulig så lenge Kiev ikke har kontroll over Donbass – med ytterligere oppløsning av Ukraina som øker sjansen for et regimeskifte og styrting av dagens anti-russiske regime, som følge.

Les om hvilke utfordringer Vladimir Zelenskij står overfor her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Les om hvordan Putin har forpliktet seg til å forsvare Donbass’ frihet og sikkerhet her.

Trykket i Friheten 20. februar 2020.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Russiske reaksjoner på Brexit

Britene har gjenoppdaget seg selv som stormakt, og Storbritannia forlater Den europeiske union. Hvordan ser man på dette i Russland?

Den britiske utmeldelsen av EU har selvsagt fremkalt reaksjoner og refleksjoner i Russland som i andre land. Et uttrykk for hvordan man i Russland ser på Brexit, kan være en paneldiskusjon som 31. januar fant sted i den prestisjetunge Valdaj-klubben med deltakelse av Russlands londonambassadør Andrej Kelin, en annen russisk toppdiplomat og en vestlig statsviter. Diskusjonen viste at man i Russland forholder seg nøkternt til Brexit, og at man har få illusjoner om at den britiske utmeldelsen av EU vil føre til en bedring av de russisk-britiske forbindelsene.

Mye av det som ble sagt av paneldeltakerne, var rene selvfølgeligheter, som at det alltid har vært stor EU-skepsis i Storbritannia, at nasjonalstaten i dag opplever en renessanse, og at Storbritannia kan komme til å forlate EU uten en avtale. En opplagt følge av at Storbritannia forlater EU – som ble påpekt, og som man fra russisk side utvilsomt setter pris på – er at unionen vil få langt dårligere råd og derfor ikke vil kunne yte milde gaver til nye medlemsstater, noe som vil gjøre det mindre attraktivt for Serbia og andre balkanstater å søke om EU-medlemskap.

Panelet var enig om at Storbritannia etter bruddet med EU vil knytte seg tettere til USA, og at det er stor sannsynlighet for at landet vil opptre på en aggressiv måte i Europa som redskap for amerikanerne, for eksempel ved å sende soldater til Baltikum. Dette vil selvsagt være negativt fra et russisk perspektiv. Samtidig regnet panelet med at det ville komme til handelskonflikter mellom EU og USA støttet av Storbritannia, og at dette ikke bare ville føre til et tettere samarbeid mellom Tyskland og Frankrike, men også ville kunne føre de to europeiske stormaktene nærmere Russland.

Se Brexit-diskusjonen her.

I Moskva har man ingen illusjoner om Boris Johnson og den konservative regjeringen som i dag styrer Storbritannia. Skripal-saken, røverhistorien om at russisk etterretning skal ha prøvd å forgifte en tidligere russisk agent bosatt i Storbritannia og hans datter, ble kokt i hop av Theresa Mays konservative regjering der Boris Johnson var utenriksminister, og ble brukt til å piske opp et anti-russisk hysteri. Og mens Donald Trump har uttalt seg positivt om Putin og den russiske ledelsen, har Johnson, May og andre britiske politikere tydd til primitiv kaldkrigsretorikk.

Et Storbritannia som er ute av EU, og som sårt vil trenge USA som alliert og handelspartner, vil selvfølgelig mer enn gjerne opptre som redskap for USA i konflikter med Russland eller andre stater – med et sannsynlig unntak av Kina som er for stort og mektig for britene. Og i en situasjon der Nato er britenes eneste forankring i Europa, vil de selvsagt gjøre hva de kan for at militæralliansen skal bevare sin relevans, for eksempel ved å fremprovosere en konflikt med Russland.

Les mer om rivaliseringen mellom Storbritannia og Russland.

Forholdet mellom Storbritannia og Russland har kun unntaksvis vært godt. På 1700-tallet forsøkte Storbritannia å holde Russland unna Østersjøen, Sentral-Europa og Konstantinopel. På 1800-tallet kjempet sjømakten Storbritannia og landmakten Russland om kontrollen over Persia, Afghanistan og Sentral-Asia i det som har blitt omtalt som ”the Great Game”. Etter at Lenin og bolsjevikene i 1917 kom til makten i Russland, stilte Storbritannia seg i spissen for en militær intervensjon mot landet, som utviklet seg til en borgerkrig som kostet flere millioner mennesker livet. På 1920- og 1930-tallet forsøkte britene å isolere Sovjet-Russland. Og under den kalde krigen var Storbritannia USAs nærmeste allierte. Bare unntaksvis, som da det var nødvendig å stanse Napoleon, Vilhelm II av Tyskland og Hitler, har Storbritannia og Russland samarbeidet.

Samtidig er man i Russland godt klar over at Storbritannia er en av stormaktene i Europa, og et land man må ta hensyn til. Britene kunne la seg innfange av det europeiske integrasjonsprosjektet og glemme at de var et stort og mektig land, omtrent som mange både i og utenfor Russland på 1990-tallet glemte at Russland var stort og mektig. Men på samme måte som Russland på 2000-tallet gjenoppstod som stormakt, er det i dag britene som gjør krav på å bli behandlet som en stormakt.

Les den tidligere russiske utenriksministeren Igor Ivanovs betraktninger om utfordringene verdenssamfunnet i dag står overfor og hvordan disse kan løses, her.

Les om Skripal-saken her.

Trykket i Friheten 20. februar 2020.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Aftenposten desinformerer om Putin og andre verdenskrig

Var Molotov-Ribbentrop-pakten mellom Hitler-Tyskland og Stalins Sovjet i 1939 kynisk aggresjon og en årsak til annen verdenskrig eller et legitimt forsvarstiltak fra sovjetisk side?

Nylig kom jeg på nettet over Aftenpost-artikkelen ”For 75 år siden ble det fred i Europa. Nå skaper løgner om annen verdenskrig uro”, skrevet av Ingrid Brekke. Jeg regnet med at artikkelen ville ta for seg Vladimir Putins mye omtalte betraktninger om årsakene til utbruddet av annen verdenskrig, som han fremførte på et møte for lederne i Samveldet av uavhengige stater (SUS) i St. Petersburg 20. desember 2019. Jeg hadde ingen illusjoner om at kaldkrigsorganet Aftenposten ville være velvillig innstilt til den russiske presidentens utlegninger av historien, men jeg regnet tross alt med at avisen ville gjengi hans oppfatninger på en redelig måte.

Siden jeg selv hadde sett Putins opptreden på SUS-møtet og funnet hans argumenter overbevisende, var jeg spent på hvilke innvendinger Aftenposten ville komme med. Kanskje hadde avisen innhentet kommentarer fra historikere som hadde et annet syn på årsakene til annen verdenskrig enn Putin?

Da jeg åpnet Aftenpost-artikkelen, oppdaget jeg imidlertid at den ikke gjengav ett eneste av argumentene Putin hadde fremført for å begrunne sitt syn på at Polen – og England og Frankrike – hadde et medansvar for utbruddet av annen verdenskrig. Jeg var forberedt på det meste, men ikke på dette.

Aftenposten erklærer at den russiske presidenten bedriver historieforfalskning, og så nekter avisen å gi leserne innblikk i hva Putin faktisk har sagt om årsakene til annen verdenskrig!

Det eneste Aftenpost-artikkelen sier om Putins syn på annen verdenskrig, er at han skal ha kalt Polens ambassadør i Berlin på 1930-tallet ”avskum” og ”antisemittisk svin”, og at han forsvarte den sovjetiske besettelsen av Øst-Polen i 1939 som en aksjon som reddet mange liv fra nazistene.

Ut fra dokumentene Putin siterte fra på SUS-møtet å dømme virket det som han hadde god grunn til å karakterisere den polske ambassadøren i Hitler-Tyskland og diverse polske politikere på 1930-tallet som nettopp antisemittiske svin (”Dersom dere klarer å løse jødespørsmålet, skal vi reise et minnesmerke over Hitler i sentrum av Warszawa.”). Og at den sovjetiske innrykningen i Øst-Polen etter det tyske angrepet på Polen i september 1939 reddet tusener av liv kan det knapt være tvil om. Da tyske styrker sommeren 1941 rykket inn i de hviterussiske og ukrainske områdene som i 1939 ble annektert av Sovjetunionen, gjennomførte de og lokale nasjonalister massedrap på jøder og andre i deres øyne uønskede befolkningselementer. Et eksempel kan være ukrainske fascisters drap på 3–5000 jøder i Lvov etter at tyske styrker 30. juni 1941 hadde inntatt byen.

Dette var imidlertid randbemerkninger i Putins utlegning på SUS-møtet av årsakene til annen verdenskrig.

Les om hvordan Stalin og sovjetledelsen på 1930-tallet prøvde å skape en kollektiv oppdemningspolitikk mot Hitler-Tyskland.

Skjematisk oppsummert sa Putin følgende: 1) Mange stater, heriblant England, Frankrike og Polen, inngikk på 1930-tallet avtaler med Hitler-Tyskland. Den berømmelige Molotov-Ribbentrop-pakten ble inngått etter at en rekke stater hadde inngått ikke-angrepsavtaler og andre avtaler med Hitler-Tyskland. 2) Ved selv å rette territorielle krav mot landet bidrog Polen – og Ungarn – i 1938–39 til likvideringen av Tsjekkoslovakia. 3) England og Frankrike førte en svak og ettergivende politikk overfor Hitler-Tyskland og nektet å samarbeide med Sovjetunionen og oppmuntret dermed tysk aggresjon. 4) Ikke-angrepsavtalen mellom Hitler-Tyskland og Sovjetunionen (Molotov-Ribbentrop-pakten) ble inngått på et tidspunkt da sovjetiske bestrebelser på en kollektiv oppdemning mot Hitler-Tyskland hadde mislyktes og et tysk angrep på Polen var uunngåelig, og da Sovjetunione følgelig hadde rett og plikt til å tenke på sin egen sikkerhet.

Man behøver ikke å være enig i disse argumentene. For eksempel kan man spørre hvorvidt de avtalene England, Frankrike, Polen og andre stater på 1930-tallet inngikk med Hitler-Tyskland kan sammenliknes med Molotov-Ribbentrop-pakten med dens hemmelige tilleggsprotokoll, som delte Polen, Baltikum og andre områder inn i en tysk og en sovjetisk interessesfære. Man kan hevde at polsk og ungarsk aggresjon i høyden bidrog til likvideringen av Tsjekkoslovakia, men ikke hadde noe å si for utbruddet av annen verdenskrig. Eller man kan spørre om Hitler hadde turt å angripe Polen uten å ha inngått en ikke-angrepsavtale med Sovjetunionen.

Men skal man beskylde noen for historieforfalskning, må man i det minste være anstendig nok til å gjengi deres argumentasjon på en vederheftig måte.

Jeg var sjokkert over Aftenpost-artikkelen og ringte avisen og bad om å få snakke med en av redaktørene. Det lyktes jeg ikke i, men fikk snakke med journalisten som hadde skrevet den, Ingrid Brekke.

Jeg spurte Brekke om hvorfor hun ikke gjengav Putins argumenter så leserne selv kunne ta stilling til dem. Og det utspant seg en heftig samtale – som ble fortsatt som en epostutveksling – som avslørte at Brekke hverken hadde kjennskap til Putins syn på annen verdenskrig eller hadde satt seg inn i hans opptreden på SUS-møtet. Dessuten erklærte hun at det ikke var hennes oppgave å gjengi hva Putin måtte ha sagt eller ment. Da jeg sa at jeg var sjokkert over hennes opptreden, forsvarte hun seg med at krangelen mellom Putin og polske politikere om andre verdenskrig hadde pågått lenge, og at hun derfor hadde rett til å kommentere denne krangelen uten å ta stilling til Putins opptreden på SUS-møtet.

At Putin og andre russiske politikere har diskutert årsakene til annen verdenskrig og andre spørsmål med polske politikere stemmer. Og man kan selvsagt referere til biter av denne diskusjonen uten å komme inn på Putins utlegning av årsakene til andre verdenskrig på SUS-møtet, for eksempel ved å skrive om at man i Polen er oppbrakt over russiske anklager om antisemittisme.

Men dersom man beskylder den russiske presidenten for historieforfalskning, slik Brekke gjør ved å fastslå at ”De [polakkene] har opplagt historien på sin side”, bør man være anstendig nok til å gjengi hva Putin faktisk har uttalt om årsakene til andre verdenskrig.

”Det er langt fra første gang den russiske presidenten opptrer som historierevisjonist. Rehabiliteringen av Stalin og forsøk på å gjøre Molotov-Ribbentrop-pakten til noe positivt er temaer som stadig har dukket opp de siste tiårene,” heter det i Aftenpost-artikkelen. Det stemmer. På SUS-møtet gjorde ikke Putin noe annet enn å gjenta det offisielle – eller i det minste dominerende – russiske synet på årsakene til andre verdenskrig, som knapt skiller seg fra det sovjetiske synet, bortsett fra at man i sovjettiden benektet at det eksisterte noen hemmelig tilleggsprotokoll til Molotov-Ribbentrop-pakten.

Et minstemål av anstendighet dersom man ønsket å anklage Putin eller russiske myndigheter for historieforfalskning, ville derfor være å gjengi det russiske/sovjetiske synet på Molotov-Ribbentrop-pakten som et legitimt forsvarstiltak fra sovjetisk side.

Jeg kjenner ikke Ingrid Brekke og vet derfor ikke hvorvidt hennes anklager mot Putin for å drive historieforfalskning samtidig som hun unnlater å opplyse leserne om hva Putin har sagt eller det russiske synet på årsakene til annen verdenskrig, skyldes latskap, uvitenhet eller et ønske om å opptre som en kaldkrigshissende brønnpisser.

At artikler som ”For 75 år siden ble det fred i Europa. Nå skaper løgner om annen verdenskrig uro”, som bryter med alle prinsipper for anstendig journalistikk og elementær redelighet, kan komme på trykk i et riksmedium som Aftenposten viser hvor langt demoniseringen av Putin og Russland har kommet.

Sovjetiske tropper rykker inn i det frigjorte Praha i mai 1945.

Ekstra skammelig er det at bakgrunnen for denne sjofle bakvaskelsen av Putin og Russland er 75-års jubileet for avslutningen av annen verdenskrig – i disse dager er det 75 år siden sovjetiske tropper satte en stopper for massedrapene på jøder i Auschwitz. Man kan like det eller ikke, men det var først og fremst den sovjetiske krigsinnsatsen som gjorde det mulig å nedkjempe Hitler-Tyskland og å befri Europa, inkludert Norge. Og en av årsakene til at Sovjetunionen klarte å stå imot det tyske angrepet i 1941, som brakte tyske stridsvogner til utkanten av Moskva, var trolig at landet ved å inngå Molotov-Ribbentrop-pakten i forkant av det tyske angrepet på Polen høsten 1939 hadde skaffet seg en sikkerhetssone i vest. Mennesker i hele Europa bør være takknemlige for sovjetledelsens manøvrer i forkant av krigsutbruddet i 1939 og Molotov-Ribbentrop-pakten. Ved å redde seg selv reddet Sovjetunionen Europa.

Les om Putins betraktninger om av årsakene til annen verdenskrig på SUS-møtet her.

Les om hvordan Storbritannia og Frankrike i 1938 utleverte Tsjekkoslovakia til Hitler her.

Trykket i Friheten 6. februar 2020.

Publisert i Annet, Massemedias russlanddekning | 1 kommentar