En vår tids Otto Hampel

Grigorij Vitaljevitsj Kvasnjuk.

Den 11. juni iår døde den ukrainske journalisten og samfunnsaktivisten Grigorij Vitaljevitsj Kvasnjuk. Kvasnuk, født i 1948, arbeidet siden 1990-tallet som journalist, blant annet var han en tid redaktør for avisen Odesskij vestnik (Odessas budbringer). Han var også medlem av det russiskvennlige partiet Rodina (Fedrelandet), og satt i en periode i bystyret i Odessa.

Etter statskuppet i Ukraina i 2014 tok Kvasnjuk i klare ordelag avstand fra det nye, russiskfiendtlige regimet, som han oppfattet som fascistisk, og han begynte å kommentere begivenhetene i Ukraina på sin egen web-tv-kanal Pravda (Sannhet). Disse sendingene ble sett av millioner av ukrainere, og de ble også kjent i utlandet. Kvasnjuk tiltrakk seg – naturlig nok – oppmerksomheten til Kiev-regimets sikkerhetstjenester. Og da han døde, var han under etterforskning for ekstremisme, støtte til separatisme og liknende. I alt fikk Kvasnjuk laget 127 web-tv-kommentarer.

Offisielt døde Kvasnjuk av hjerteattakk. Om han i virkeligheten ble drept av ukrainske sikkerhetstjenester, slik hans tilhengere er overbevist om, er uklart. I dagens Ukraina der mange opposisjonspolitikere og journalister har blitt drept, ville det uansett bare ha vært et tidsspørsmål før han ble brakt til taushet.

Begravelsen av Kvasnjuk ble en antifascistisk manifestasjon. Ikke veldig mange mennesker hadde våget å møte frem. Men de som var til stede, fordømte i kraftige ordelag det fascistiske Kiev-regimet og lovet å videreføre Kvasnjuks opplysningsarbeid. En venn og meningsfelle, som også ble forfulgt av dagens ukrainske regime, fortalte om en samtale han hadde hatt med Kvasnjuk. ”Hvorfor flykter du ikke til Russland?” hadde han spurt. Kvasnjuk hadde svart: ”Dersom jeg flykter, du flykter, en tredje flykter, en fjerde flykter, hvem skal da bli igjen for å fortelle sannheten til det ukrainske folk?”

Fra den østtyske filmatiseringen av Jeder stirbt für sich allein.

Denne historien om et helt vanlig menneske som i et totalitært diktatur er villig til å risikere livet for å fortelle folk sannheten og å oppfordre dem til å gjøre motstand, minner om historien om det tyske ekteparet Otto og Elise Hampel – skildret i Hans Falladas Roman Jeder stirbt für sich allein (Den veien du går alene) – som under annen verdenskrig spredte anonyme postkort der de oppfordret til motstand mot Hitler-regimet. De ble halshogd i 1943.

Se video, som du garantert ikke får se på Dagsrevyen, av Grigorij Kvasnjuks begravelse her.

Se siste utgave av Pravda med Grigorij Kvasnjuk her.

Les om drapsforsøk og trusler mot opposisjonspolitikere i dagens Ukraina her.

Les om taxisjåføren som ble skutt i foten av livvaktene til en ukrainsk politiker fordi han nektet å fremføre en nasjonalistisk hilsen, her.

Les min kronikk i Nettavisen om massemedias desinformasjon om Ukraina her.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Myten om golodomor

I 1932–33 ble den ukrainske sovjetrepublikken rammet av en hungerskatastrofe som kostet flere millioner mennesker livet. Anslagene over antallet døde varierer mellom tre og seks millioner.[1] Årsakene til hungeren var en kombinasjon av sovjetmyndighetenes insistering på å gjennomføre kollektiviseringen og industrialiseringen uavhengig av de menneskelige omkostningene, sabotasje fra bondebefolkningens side og naturlige årsaker som tørke og plantesykdommer.

Basert på optimistiske avlingsanslag besluttet sovjetmyndighetene i 1931 å rekvirere like mye korn fra den ukrainske bondebefolkningen som de hadde innkrevd i 1930, nærmere bestemt 7,7 millioner tonn. Men mens kornhøsten i 1930 hadde utgjort 21,1 millioner tonn, sank den i 1931 til 18,3 millioner tonn, og ytterligere 30–40 prosent gikk tapt som en følge av dårlig håndtering av kornet. Årsaken til produksjonsfallet og svinnet var kaos knyttet til kollektiviseringen og sabotasje fra bondebefolkningens side, som ikke var villig til å akseptere tilværelsen som kollektivbønder. Myndighetene nektet i denne situasjonen å redusere kornrekvireringen. Tvert imot innførte de straffetiltak mot kollektivbruk som ikke leverte den pålagte mengden korn, herunder blokkering av tilførselen av mat og andre forbruksvarer. Resultatet var at situasjonen ble kritisk. Våren 1932 brøt det ut hungersnød, kornhøsten sank til 15 millioner tonn, og det ble mangel på såkorn. Tørke og plantesykdommer forverret de allerede kritiske forholdene. Og våren 1933 ble den ukrainske landsbygden rammet av massehunger.[2]

Petro Porosjenko, Donbass’ slakter, deltar ved en markering av ofrene for golodomor.

Ukrainske nasjonalister har forsøkt å fremstille hungerskatastrofen – som de omtaler som golodomor, massedød gjennom utsulting – som et folkemord mot den ukrainske befolkningen fra sovjetmyndighetenes side. For å begrunne påstanden om folkemord viser de til avsperringen av hungersrammede områder, slik at befolkningen ikke kunne ta seg til områder der det fantes mat. Og de fremhever at sovjetmyndighetene fortsatte å eksportere korn etter at hungersnøden var brutt ut.

Hungerskatastrofen var utvilsomt en tragedie, men det er ikke grunnlag for å omtale den som folkemord. For det første var den ukrainske sovjetrepublikken ikke alene om å bli rammet av hungersnød i 1932–33. Også Volga-området i Russland, Kaukasus, Kasakhstan og andre områder ble rammet. Dernest er det et faktum at da omfanget av hungerskatastrofen ble avdekket, beordret sovjetmyndighetene tilførsel av mat og andre produkter til de hungersrammede områdene, inkludert Ukraina.

Den 16. mai 1932 besluttet politbyrået i kommunistpartiet å tildele den ukrainske sovjetrepublikken 100 000 tonn korn som nødhjelp.[3] Flere vedtak av denne typen fulgte i 1932 og 1933.[4] Partiledelsen beordret også å forsyne Ukraina med såkorn.[5] Denne type hjelp er uforenlig med folkemord.

Da bolsjevikene i 1929 besluttet å gjennomføre en fullstendig kollektivisering av landbruket og å likvidere kulakkene som klasse, hadde Den nye økonomiske politikken opphørt å fungere, slik forsyningskrisen på slutten av 1920-tallet viste. Bolsjevikene kunne i denne situasjonen ha latt det vokse frem en klasse av kapitalistiske farmere ved å tillate fri omsetting av jord, og overlatt forsyningen av byene og de væpnede styrkene til markedet. Det ville ha vært det samme som å oppgi forsøket på å innføre sosialisme, og var selvsagt ikke aktuelt. Eller de kunne kollektivisere landbruket. Da beslutningen om å kollektivisere landbruket først var tatt, brøt det ut en klassekamp på landsbygden mellom velstående bønder og fattigbøndene som gjorde kollektiviseringen til en langt mer kaotisk prosess enn bolsjevikene opprinnelig hadde forestilt seg. Kaoset som oppstod i tilknytning til kollektiviseringen, er en viktig del av forklaringen på hungerskatastrofen i 1932–33.

Kollektiviseringen utløste sabotasje fra bondebefolkningens side i form av redusert pløying og såing, delvis som en følge av nedslakting av oksene som trengtes til pløyingen, skjødesløs innhøsting og dårlig håndtering av den innhøstede grøden. Stilt overfor denne sabotasjen og trusselen om hungersnød i byene og manglende forsyninger til de væpnede styrkene besluttet Stalin og kretsen rundt ham å bruke blokade og andre straffetiltak til å tvinge bøndene til å forsyne byene og hæren med korn og andre landbruksprodukter. Dette kan ikke beskrives som folkemord på den ukrainske befolkningen. Snarere var det snakk om en favorisering av bybefolkningen på bøndenes bekostning. Bolsjevikene var villige til å la millioner av bønder hungre for å sikre mat til arbeiderklassen i byene, inkludert ukrainske arbeidere. Dessuten var bolsjevikene avhengige av å eksportere korn for å finansiere import av maskiner og annet utstyr som trengtes til industrialiseringen.

Uten kollektiviseringen av landbruket og industrialiseringen på 1930-tallet hadde ikke seieren over Hitler-Tyskland i Den store fedrelandskrigen 1941-45 vært mulig.

Kritikere av kollektiviseringen og industrialiseringen tar ikke hensyn til situasjonen Sovjetunionen befant seg i da Stalin og partiledelsen på slutten av 1920-tallet besluttet å avvikle Den nye økonomiske politikken og å gjennomføre en sjokkindustrialisering. I vest utgjorde Vestmaktene (England og Frankrike) og deres allierte, Polen, Romania og de baltiske statene, en trussel. I sør hadde Sovjetstaten et anstrengt forhold til britene, som arbeidet for å skaffe seg kontroll over Persia og Afghanistan. Og i det fjerne Østen representerte Japan og England en fare. Skulle Sovjetunionen overleve i denne situasjonen, måtte landet i løpet av kort tid industrialiseres og moderniseres, slik at dets væpnede styrker kom fullt på høyde med de væpnede styrkene til de kapitalistiske statene. Industrialisering og modernisering ved hjelp av frie bønder og farmerkapitalisme ville ha tatt flere tiår å gjennomføre og var ikke noe alternativ.

I 1941 – nøyaktig ti år etter at Stalin erklærte at Sovjetstaten hadde ti år på seg til å bli en industriell stormakt – gikk Hitler-Tyskland til angrep på Sovjetunionen og truet russere, ukrainere og andre ”undermennesker” med slaveri og utslettelse. Den påfølgende Store fedrelandskrigen ville folkene i Sovjetunionen aldri ha kunnet vinne om det ikke hadde vært for industrialiseringen og kollektiviseringen.

Industrialiseringen og kollektiviseringen krevde millioner av ofre, og det ble begått mange feil som økte lidelsene. Men det fantes ikke noe alternativ om Sovjetstaten og folket skulle overleve.

[1] Se Orest Subtelny: Ukraine. A History, 415.

[2] Se Orest Subtelny: Ukraine. A History, 413–416 og Paul Robert Magocsi: A History of Ukraine, 557–563.

[3] Se Golodomor. Mify i real’nost’. D. Vanjukov (red). Moskva: Knizjnyj Klub Knigovek, 2011, 127.

[4] Se sst., 133, 136, 139, 178, 180, 238, 247, 272, 279, 318, 320, 324, 325, 326, 342, 350, 382.

[5] Se sst., 105, 109, 110, 118, 119, 122, 123, 135, 242, 313.

 

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Totalt sammenbrudd?

Jaroslav Bašta, tidligere tsjekkisk ambassadør i Kiev.

I et intervju i Parlamentni listy for et par dager siden advarer Jaroslav Bašta, tidligere tsjekkisk ambassadør i Kiev, om et totalt sammenbrudd i Ukraina og følgene av et slikt sammenbrudd for landets nabostater. Dette intervjuet er så interessant at det fortjener å bli videreformidlet.

At vestlige massemedier har sluttet å beskjeftige seg med Ukraina er knapt til å undres over, erklærer Bašta i intervjuet. Situasjonen i landet er nemlig katastrofal. Bruttonasjonalprodukt pr innbygger er som i land som Marokko, Angola eller Filippinene. I Europa er det bare ett land der den økonomiske situasjonen er verre, Moldova. Helsesituasjonen er som i et uland, og farlige smittsomme sykdommer er i ferd med å spre seg. Nedgangen i folketallet har vært dramatisk. Da Ukraina ble en selvstendig stat i 1991, bodde det 52 millioner mennesker i landet. Idag (etter at 2,4 millioner krimbeboere i 2014 valgte å knytte seg til Russland) er folketallet 42 millioner.

Sosial virkelighet i dagens Ukraina.

Selv om de til tider overdriver, har russiske politologer rett når de snakker om afrikanisering av Ukraina, fortsetter Bašta. Korrupsjon og kriminalitet gjennomsyrer samfunnet. Enkelte av oligarkene har skapt sine privatarmeer. Infrastrukturen er falleferdig, og staten er i ferd med å ødelegges.

Som svar på et spørsmål om hvorvidt det er mulig å redde Ukraina ved hjelp av føderalisering, erklærer Bašta at føderalisering neppe lenger er mulig, og at dette gjør at et statlig sammenbrudd på ingen måte kan utelukkes. Dagens ukrainske makthavere er tilhengere av en sentralisert stat og betrakter ethvert forslag om føderalisering som forbrytersk. Resultatet er at Kiev på grunn av konflikter med nasjonale minoriteter har et anstrengt forhold ikke bare til Russland, men også til Ungarn, Polen, Romania, Moldova og Hviterussland. Bare forholdet til Slovakia er normalt.

Den russiske anneksjonen av Krim burde være en advarsel til Kiev-regimet, fortsetter Bašta. Forsvar av nasjonale minoriteter er et kraftig argument til støtte for grenserevisjoner. På den annen side er den ødelagte økonomien paradoksalt nok et vern mot at nabostatene skal gjøre krav på deler av Ukrainas territorium. Enhver anneksjon vil nødvendiggjøre enorme summer til oppbygging av det annekterte området. Nabostatene vil derfor tenke seg godt om før de annekterer deler av Ukraina, slik den russiske ledelsen idag funderer på hva den skal gjøre med Donbass.

På spørsmål om det som foregår i Ukraina, også kan komme til å skje i Tsjekkia, svarer Bašta at han ser tegn til hva han betegner som ukrainifisering av tsjekkisk politikk og næringsliv, nemlig at visse partier viser tendenser til å forsvare interessene til sine oligarkiske eiere. Men dette er bare tendenser og noe det er mulig å bekjempe.

På vei til jordbærplukking og toalettvasking i EU.

Hva med den kommende visumfriheten for ukrainere som ønsker å besøke EU-land? Dersom antallet personer som daglig krysser grensen, øker fra 100 000 til 120 000 som et resultat av visumfriheten, slik ukrainske myndigheter regner med, vil dette ifølge Bašta ikke være noe problem. Men samtidig viser han til en meningsmåling der 60 prosent av ungdommen erklærer at de vil emigrere dersom den økonomiske situasjonen i hjemlandet kraftig forverrer seg. Og siden et totalt sammenbrudd i Ukraina er sannsynlig, er dette noe omverdenen må være forberedt på.

Intervjuet med Bašta er viktig. Bašta, en tidligere opposisjonell og undertegner av Charta 77, kan ikke beskyldes for å være noen Kreml-agent, snarere tvert imot. Når han snakker om et sannsynlig sammenbrudd i Ukraina, er det grunn til å ta ham på alvor. Synspunktene Bašta gir uttrykk for, bør oppfattes som et uttrykk for uroen eliten i de sentraleuropeiske statene sannsynligvis har i forhold til utviklingen i Ukraina. Dersom Ukraina bryter totalt sammen, er det landets nabostater som i første rekke vil oppleve konsekvensene, blant annet i form av masseflukt.

Bašta setter ord på Ukrainas tragedie. En gang var ukrainerne borgere av Sovjetunionen, en mektig og respektert stat som sendte det første menneske ut i verdensrommet, opplevde enorme triumfer innen vitenskap, sport og kultur og langt på vei klarte å skape et harmonisk, velstående og egalitært samfunn. Etter oppnåelsen av uavhengighet i 1991 har ukrainerne blitt utplyndret av den fremvoksende klassen av oligarker, vitenskap og utdanning har forfalt, og økonomien har stagnert og etter statskuppet i 2014 nærmest brutt sammen. Alt ukrainerne idag kan drømme om, er å skrape sammen 2000 euro slik at de i 90 dager kan jobbe svart i EU og la seg utbytte på det groveste. Stakkars mennesker.

Les en russisk oversettelse av intervjuet med Jaroslav Bašta her.

Les mer om det anstrengte forholdet mellom Polen og Ukraina her.

Publisert i Ukraina | 7 kommentarer

Jakobinsk demokrati

Maktkampen vi i dag er vitne til i USA, viser hvor lite funksjonsdyktig det vestlige demokrati er. Det amerikanske folk har valgt Donald Trump til sin president. Alt før Trump tiltrådte presidentembetet, ble han imidlertid utsatt for en systematisk sverte- og bakvaskelseskampanje som har tvunget ham til å kvitte seg med sentrale medarbeidere og å gå tilbake på flere av sine valgløfter.

Demokrati betyr folkestyre, altså at folkeflertallet bestemmer. Det burde tilsi at når en presidentkandidat eller et parti har vunnet et valg, burde de få en rimelig sjanse til å gjennomføre sine valgløfter. Så fikk befolkningen ta stilling til resultatet ved neste valg. Slik er det ikke i vestlige demokratier. Kapitalinteresser, mektige organisasjoner og ikke minst massemedia har full frihet til ikke bare å kritisere, men også å mistenkeliggjøre og sabotere den seirende presidentkandidatens eller det seirende partis politikk. Og folk opplæres til å tro at mindretallets mulighet til å motsette seg gjennomføringen av flertallets vilje er kjennetegnet på et demokrati, og at det er farlig dersom denne muligheten innskrenkes.

Resultatet er at vanlige mennesker knapt har noen mulighet til å forsvare sine interesser ved hjelp av stemmeseddelen. Dersom en presidentkandidat eller et parti som utfordrer det privilegerte mindretallets interesser, mot alle odds skulle vinne et valg, kan mindretallet – ikke minst på grunn av sin kontroll over massemedia og evne til å manipulere befolkningen – likevel forhindre at folkeviljen omsettes i praktisk politikk.

Hvem er demokrat? Vladimir Putin som styrer med støtte fra 70-80 prosent av befolkningen?

En sammenlikning av USA og Europa med Putins Russland kan være nyttig. Trump har størstedelen av eliten og massemedia mot seg. Resultatet er at han må kommunisere med befolkningen ved hjelp av twittermeldinger samtidig som hans makt reduseres ved hjelp av løgner spredt av massemedia, dommere og et statsapparat han ikke har kontroll over. At Trump skal kunne innfri sine valgløfter virker tvilsomt. I Europa har befolkningen i flere land stemt mot å gi mer makt til EU, men elitene har, vesentlig på grunn av sin kontroll over massemedia, klart å presse frem nye avstemninger, så oppbyggingen av Den europeiske union har kunnet fortsette.

Eller denne gjengen?

Vladimir Putin, derimot, satte etter sin overtakelse av presidentembetet i 2000 oligarkene på plass og fratok dem kontrollen over massemedia. Deretter gjenreiste han, ikke minst takket være kontrollen over de nasjonale tv-kanalene, med støtte fra 70–80 prosent av befolkningen staten og økonomien. Og Krim er blitt gjenforent med Russland.

Vurdert ut fra hensynet til maktbalanse, pluralisme og minoritetsvern er USA og andre vestlige land mer demokratiske enn Putins Russland. Dersom demokrati defineres som flertallets evne til å sette sin vilje igjennom, er Putins regime langt mer demokratisk enn vestlige demokratier.

I mange vestlige land er det i dag en økende mistro til både demokratiet og etablerte partier fordi vanlige mennesker opplever at deres ønsker og bekymringer ikke blir hørt. Skal demokratiet overleve som styringsform, må det trolig omformes i retning av det man kan kalle jakobinsk demokrati, altså demokrati forstått som realisering av folkeviljen. Folk må oppleve at de kan bedre sitt liv ved hjelp av stemmeseddelen. Da får hensynet til pluralisme og minoritetsvern heller komme i annen rekke.

Trykket i Dagen, 28. mars 2017.

Les min kommentar til granskingen av Donald Trump for hans angivelige forbindelser til den russiske ledelsen i Dagsavisen 24. mai 2017 her.

Publisert i Annet | 1 kommentar

Grenselandet og dets tilhørighet til den russiske sivilisasjon

Ukraina betyr grenseområde, og foreliggende fremstilling er et forsøk på å skrive historien til grenseområdet der den russiske ortodokst kristne sivilisasjon møter det katolske Europa, primært representert ved Polen. Fremstillingen er basert på en oppfatning om at dette grenseområdet og menneskene som har bodd der, alltid har tilhørt den russiske sivilisasjon, først og fremst på grunn av befolkningens ortodokse tro, og at det har vært Russland – eller Sovjet-Russland – som opp gjennom historien har reddet lillerusserne/ukrainerne fra fysisk eller kulturell utslettelse.

Den første russiske staten, det såkalte Kievriket, som hadde sin storhetstid på 1000-tallet, var en østslavisk statsdannelse basert på ortodoks kristendom og felles språk og kultur. Indre splid og mongolenes invasjon på 1200-tallet gjorde at denne statsdannelsen gikk under. I vest ble arven etter Kievriket videreført av fyrstedømmet, og senere kongedømmet, Galicia-Volynia som omkring 1300 var et mektig rike. På 1300-tallet kom Galicia-Volynia imidlertid under polsk-litauisk herredømme, og i de følgende århundrer skulle den ortodokse østslaviske befolkningen i Polen-Litauen (som fra 1569 utgjorde en felles stat) føre en fortvilet kamp for å bevare sin tro og kultur. Bare storrusserne klarte å skape en stat som maktet å forsvare den russiske sivilisasjon mot ytre fiender.

Kosakklederen Bogdan Khmel’nitskij stilte i 1654 de lillerussiske områdene under tsarens beskyttelse og reddet dermed befolkningen fra polonisering og tvangsinnlemmelse i den katolske kirken.

På 1500-tallet dukket kosakkene opp på steppen nord for Svartehavet. Disse krigerne til hest sloss ikke bare mot de muslimske tatarene, men opptrådte også som forsvarere av interessene til den ortodokse befolkningen i Polen-Litauen. På 1640-tallet førte et stort kosakkopprør til etableringen av en slags kosakkstat som omfattet store deler av dagens Ukraina. For å hevde sin frihet overfor polakkene og andre fiender måtte kosakkene i 1654 stille seg under den russiske tsarens beskyttelse. Og i de følgende 50–100 årene ble kosakkoverklassen innlemmet i den russiske adelen og kosakkselvstyret avviklet. Ukrainske historikere har fremstilt kosakkene som skaperne av en ukrainsk stat som de mener ble undertrykt av Tsar-Russland. Hadde kosakkoverklassen lyktes i å skape en kosakkstat, ville denne imidlertid ha blitt en føydalistisk form for stat basert på hensynsløs undertrykkelse og utbytting av bondebefolkningen, og det hadde blitt nødvendig å opprettholde en kostbar krigsmakt til vern mot ytre fiender. For bondemassene var det da bedre å komme under tsarens styre.

På slutten av 1700-tallet likviderte Russland, Preussen og Østerrike Polen-Litauen som stat. Dette innebar at mesteparten av de hvite- og lillerussiske områdene som en gang hadde inngått i Kievriket, kom under Moskvas kontroll. Den østslaviske befolkningen i Galicia havnet imidlertid under østerriksk styre. Både i Tsar-Russland og i Det habsburgske imperium (Østerrike) var bøndene livegne og gjenstand for grov utbytting. I Habsburgimperiet var den ortodokse østslaviske befolkningen også presset av den polske godseieradelen og den katolske kirken som truet østslavernes religion, språk og kultur. Som svar på den polske utfordringen, og på oppfordring fra habsburgske myndigheter, utviklet galiciske intellektuelle på slutten av 1800-tallet en ekstrem nasjonalisme som ikke bare rettet seg mot polakker, men paradoksalt nok også mot storrussere. Og de førsøkte også å konstruere et ukrainsk språk som var mest mulig ulikt russisk, blant annet ved å ta i bruk polske ord og uttrykk. Mye av grunnlaget for denne nasjonalismen bestod i teorier polske revolusjonære og intellektuelle etter en mislykket polsk anti-russisk oppstand i 1863–64 utarbeidet om at lillerusserne var et eget folk, nemlig ukrainere.

I de lillerussiske områdene i Tsar-Russland utviklet den adelige godseiereliten på 1800-tallet en dobbelt identitet som både lillerussere og lojale keiserlige undersåtter som identifiserte seg med staten og imperiet. Språket eliten benyttet seg av, var russisk eller fransk. Bøndenes identitet var knyttet til deres ortodokse tro og lokale forhold, og de snakket dialekter som i større eller mindre grad avvek fra det russiske litteraturspråket. Dersom tsarregimet hadde gått inn for det, hadde det ikke vært noe problem å russifisere de lillerussiske bøndene og å forvandle dem til opplyste statsborgere. Tsar-Russland var imidlertid en øvrighetsstat, og myndighetene ønsket lydige undersåtter, ikke opplyste borgere.

Anført av V. I. Lenin og Iosif Stalin skapte bolsjevikene det moderne Ukraina, blant annet ved å tvangsukrainifisere befolkningen.

Påkjenningene under første verdenskrig (1914–18) resulterte i at både Tsar-Russland og Habsburgimperiet gikk under. I Russland kom V. I. Lenin og bolsjevikene til makten og opprettet en ny statsdannelse, Sovjetunionen, som gav alle folkene i det tidligere tsarimperiet retten til å utvikle sitt språk og sin kultur. Og på 1920-tallet forsøkte bolsjevikene å tvangsukrainifisere den lillerussiske befolkningen. Den østslaviske befolkningen i det sammenbrutte Habsburgimperiet, derimot, kom under polsk herredømme og ble utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk. Dette bidrog til at det i det polskkontrollerte Galicia oppstod en ytterliggående, terroristisk nasjonalisme med klart fascistiske trekk rettet mot polakker, russere og jøder. Denne kulminerte under annen verdenskrig i form av drapene på flere hundre tusen jøder og polakker.

Som en følge av Sovjet-Russlands seier i Den store fedrelandskrigen mot Hitler-Tyskland i 1941–45 ble ukrainerne reddet fra utslettelse. Sovjetmyndighetene sørget også for at de ukrainske områdene i Polen og Tsjekkoslovakia ble innlemmet i Sovjetunionen. Og i tiårene etter annen verdenskrig opplevde den ukrainske befolkningen et nærmest mirakuløst oppsving i levestandard og kultur.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd og opprettelsen av en uavhengig ukrainsk stat i 1991 viste den styrende eliten og befolkningen i Ukraina seg ute av stand til å samles om et felles statsbyggingsprosjekt, slik at en liten krets av superrikinger, de såkalte oligarkene, kunne tilrive seg kontrollen over politikk og næringsliv. Splittelse og konflikter resulterte i Oransjerevolusjonen i 2004 da presidentvalget ble avgjort ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer, og kulminerte i et statskupp i 2014 som førte til innsettelsen av et russiskfiendtlig regime og utbruddet av borgerkrig.

Synet på Lillerussland (Ukraina) som en del av den russiske sivilisasjon, lillerussere som en del av det russiske folk og lillerussisk historie som en del av russisk historie som denne boken er basert på, avviker åpenbart fra ukrainske nasjonalisters og historikeres forsøk på å konstruere en ukrainsk identitet og historie basert på avvisning av alt russisk. Den avviker også fra synet på Ukraina, det ukrainske folk og ukrainsk historie i Sovjetunionen. Ifølge sovjetiske ideologer og historikere var russere, ukrainere og hviterussere brødrefolk, og russerne hadde alltid opptrådt som en beskyttende storebror for ukrainerne og hviterusserne. Men russere, ukrainere, hviterussere og de andre nasjonene og folkegruppene som inngikk i Sovjetunionen, utgjorde like fullt egne folk med sin egen historie, og derfor var det riktig at de hadde sine egne sovjetrepublikker der de inntok en privilegert stilling. Slik forfatteren av denne boken ser det, bidrog den sovjetiske nasjonalitetspolitikken med opprettelsen av nasjonale republikker, og historiesynet som lå til grunn for denne politikken, til å legitimere fremveksten av separatistisk nasjonalisme og dermed til Sovjetstatens undergang.

Det er forfatterens håp at russere, ukrainere, hviterussere og de øvrige folkene som en gang inngikk i Sovjetunionen, og før dette i det tsarrussiske imperium, vil besinne seg på sin historie og tilhørighet til den russiske kulturkrets, og at de igjen vil slutte seg sammen, det være seg i en konføderasjon, en union eller en felles stat.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Oppgjør med oligarkene?

Ukrainske høyreekstremister angriper kontoret til den russiske Alfabanken i Kiev. Blir eiendommene til Petro Porosjenko og andre ukrainske oligarker neste mål?

Vi akter å ta et oppgjør med oligarkene, uttalte Semjon Sementsjenko, leder av den høyrenasjonalistiske militsgruppen ”Donbass” og radarepresentant, i anledning treårsdagen for valget av Petro Porosjenko til ukrainsk president i mai 2014. Dersom de høyrenasjonalistiske militsgruppene virkelig gjør opprør mot Porosjenko og oligarkklikken rundt ham, betyr dette enda et skritt mot totalt sammenbrudd i Ukraina.

Ifølge oppslag i Nezavisimaja Gazeta av 29. mai skal Sementsjenko ha uttalt at: ”Dette er ikke reprivatisering, ikke konfiskering. Dette er kontroll av hvorvidt et individ som har tilegnet seg folkets eiendom på visse betingelser, virkelig oppfyller disse betingelsene.” Dersom betingelsene ikke er oppfylt, skal det ifølge Sementsjenko – som anklager Porosjenko og oligarkene for å ha forrådt revolusjonen og å stå i ledtog med russerne – gjennomføres tiltak for å fremtvinge en reversering av privatiseringene, for eksempel ved at eiendomsbesitterne fysisk hindres i å disponere over de aktuelle eiendommene.

Dette er neppe tomme trusler. I januar-februar i år gjennomførte de høyrenasjonalistiske militsgruppene en blokade av de opprørskontrollerte områdene i Øst-Ukraina som de tvang Porosjenko til å gi sin støtte til. Ved vold og trusler har de dessuten tvunget russiske banker til å innstille sin virksomhet på ukrainsk territorium.

For Porosjenko og oligarkklikken rundt ham som strever med å tiltrekke seg utenlandske investeringer, er bilder av menn i kamuflasjeuniform som knuser vinduer i forretningsbygg, blokkerer adgangen til fabrikkområder og liknende, det siste de ønsker seg. Mye tyder imidlertid på at det er nettopp slike bilder vi vil få fra Ukraina i tiden fremover – i den grad massemedia i det hele tatt interesserer seg for hva som skjer i landet.

Konflikten mellom Porosjenko og hans oligarkvenner og de høyrenasjonalistiske militsgruppene må relateres til måten dagens ukrainske regime ble til på. For å kvitte seg med Viktor Janukovitsj som etter sin overtakelse av presidentembetet i 2010 hadde utviklet seg til en ”superoligark” som truet de øvrige oligarkene, støttet rivaliserende oligarker som Porosjenko Maidan-opprøret i 2013–14. Og de allierte seg med fascistiske og høyreekstremistiske grupperinger som Høyre sektor som var de som gjennomførte statskuppet i 2014.

Etter styrtingen av Janukovitsj brukte de nye makthaverne de høyreekstremistiske bandene til å bekjempe opprøret i Øst-Ukraina (hæren var i oppløsning, og soldatene ønsket ikke å skyte på sivilbefolkningen) og til å undertrykke indre opposisjon. Dessuten brukte rivaliserende oligarker de bevæpnede bandene i sine oppgjør om makt og eiendom, som da oligarken Igor Kolomojskij i mars 2015 brukte sin private milits mot det han betegnet som et ulovlig forsøk fra Porosjenkos side på å skaffe seg kontroll over det statlige oljedistribueringsselskapet Ukrtransnafta. Se her og her.

Oligarkene og høyreekstremistene slåss imidlertid om den samme ”kaken” i form av penger og eiendom. Og siden ukrainsk økonomi er i oppløsning, blir denne ”kaken” stadig mindre. Høyreekstremistene er åpenbart i ferd med å bli lei av å kjempe for et regime de ikke synes betaler dem godt nok. Og siden de er bevæpnet, er det fristende for dem å ta det de mener å ha krav på.

Se video av hvordan høyrenasjonalister nylig stormet administrasjonsbygningen i Lvov (Lviv) her.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Drapsforsøk og trusler mot opposisjonspolitikere

Den ukrainske opposisjonspolitikeren Natalija Vitrenko foran den tilgrisede inngangen til sin leilighet.

Om morgenen 9. mai ble leder for Ukrainas progressive sosialistparti, Natalija Vitrenko, vekket av mennesker som hamret på døren til leiligheten hennes og forlangte å få snakke med henne. Vitrenko nektet å gå ut, med banking, skriking og trusler som resultat. Blant annet ble Vitrenko advart om at hun hadde å holde seg innendørs og ikke måtte forsøke å delta i feiringen av Seiersdagen 9. mai, altså av seieren over Hitler-Tyskland i Den store fedrelandskrigen 1941–45.

Vitrenko ringte til politiet som ankom etter en time. Politiet gjorde imidlertid ikke noe som helst for å pågripe eller skremme bort personene som hadde truet opposisjonspolitikeren, og forlot hurtig åstedet. Resultatet var at personene som hadde truet Vitrenko, gjenopptok sin aggressive atferd. Etter et par timer ringte Vitrinenko igjen til politiet, og den samme scenen gjentok seg. Politiet kom og trakk seg hurtig tilbake, og truslene fortsatte.

To dager etter denne hendelsen ble Vitrenko igjen oppsøkt av personer som hamret på døren til leiligheten hennes og skrek at de ville tale med henne. Vitrenko ringte igjen til politiet, og etter to oppringninger og fem timers venting ankom politiet og fikk satt en stopper for bråket. Klokken var da ett om natten.

Se intervju der Vitrenko forteller om disse hendelsene her. Av filmen fremgår det hvordan personene som truet Vitrenko, har tilgriset oppgangen hennes med å male ”Morder” og antirussiske og antisovjetiske slagord på veggene.

I intervjuet forteller Vitrenko at hennes partifelle Vladimir Martsjenko også ble truet hjemme i sin leilighet 9. mai. Personene som truet Martsjenko og hans familie, prøvde å ta seg inn i leiligheten ved å sprenge døren, men lyktes ikke i dette. Etter to oppringninger og mange timers venting ankom politiet Martsjenkos bopel, og personene som hadde prøvd å trenge seg inn i leiligheten, trakk seg tilbake.

Selv sier Vitrenko i intervjuet at hun oppfatter disse hendelsene som drapsforsøk, og ikke bare som trusler eller pøbelstreker. Og hun sier at aksjonene mot henne og Martsjenko trolig skjedde i samforstand med politiet.

Det er vanskelig å være uenig i disse påstandene. Hadde personene som truet Vitrenko og Martsjenko, lyktes i å ta seg inn i leilighetene deres, kunne de to opposisjonspolitikerne godt ha blitt drept. Drap på russiskvennlige politikere og journalister er som kjent ikke en sjeldenhet i dagens Ukraina.

Politiets opptreden kan vanskelig oppfattes på en annen måte enn som et signal om at det er fritt frem for å true opposisjonspolitikere og andre som er kritiske til dagens regime, eller endog å gå fysisk til angrep på dem.

Den ukrainske presidenten Petro Porosjenko (til høyre på bildet) deltar i en demonstrasjon for ytringsfrihet etter angrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo.

I beste fall betyr dette at det i dagens Ukraina med myndighetenes aktive medvirkning skapes et klima der personer som ikke liker regimets politikk, skremmes til taushet. I verste fall betyr det at dagens ukrainske regime fysisk tilintetgjør sine motstandere. Hensikten kan uansett knapt være noen annen enn at president Petro Porosjenko og oligarkklikken rundt ham i ly av terror og frykt skal få utplyndre befolkningen.

Hjemme står det litt annerledes til med respekten for ytringsfriheten og andre borgerlige rettigheter.

Selv kaller Vitrenko det som i dag foregår i Ukraina, for fascisme. Det er vanskelig å være uenig med henne.

Hvorfor fordømmer ikke vestlige politikere og menneskerettighetsaktivister det som i realiteten er etableringen av et fascistisk regime i et europeisk land med 40 millioner innbyggere?

Og hvorfor nekter vestlige massemedier å fortelle hva som i dag foregår i Ukraina? Hadde politiet i Putins Russland nektet å komme opposisjonspolitikere til unnsetning i en situasjon der de og deres boliger ble angrepet av ekstremister, ville det ha utløst krigsoverskrifter i vestlige aviser. Og bilder av de hatefulle slagordene ekstremistene eventuelt hadde tilgriset boligene til opposisjonspolitikerne med, ville ha blitt spredt rundt kloden av vestlige nyhetsbyråer. Nå er det total taushet.

Les mer om hvordan Ukrainas innenriksminister sparket politisjefer fordi politiet hadde prøvd å beskytte krigsveteraner og andre som ville feire Seiersdagen 9. mai, mot høyreekstremister her.

Les mer om taxisjåføren som ble skutt i bena av livvaktene til en ukrainsk politiker fordi han snakket russisk og nektet å fremføre en nasjonalistisk hilsen, her.

Trykket i Friheten 10. juni 2017.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar