Russisk skadefryd over amerikansk valgkaos og oppløsning

Takk for sist er budskapet til russiske myndigheter og massemedier etter at USA og andre vestlige land i flere tiår har anklaget Russland for valgfusk og manglende demokrati.

Anført av de statlige tv-kanalene har russiske massemedier rapportert utførlig fra det amerikanske presidentvalget som har blitt presentert på en lite flatterende måte. Personer som tilsynelatende fyller valgurnene med falske stemmesedler, postfunksjonærer som hevder at de har blitt beordret til å kaste stemmesedler, rasende mennesker utenfor valglokaler som roper at valget er forfalsket, og valgfunksjonærer som dekker til vinduene i lokalene der stemmesedlene telles, kort sagt et skandalevalg i en bananrepublikk, er bildet som serveres for publikum i inn- og utland.

Andre reportasjer viser bilder av pøbel som knuser butikkvinduer, tenner på biler, velter statuer og liknende. Eller de forteller om hvordan velgerne i flere stater har stemt for legalisering av narkotika eller har valgt transseksuelle aktivister og personer som har gjennomgått kjønnsoperasjoner, inn i Kongressen og andre styringsorganer.

At russiske massemedier dekker valget på denne måten er knapt til å underes over. For det første gjør arkaiske prosedyrer for gjennomføringen av valget, begrenset innsyn for allmennheten og anklager om valgfusk at valget faktisk minner om forholdene i en bananrepublikk. For det andre gjør det hatske klimaet i USA at videoer som angivelig viser valgfusk og andre uregelmessigheter, florerer på nettet og kan presenteres for publikum. For det tredje gjør det selvsagt godt å kunne fremsette anklager om storstilt valgfusk i USA etter at Russland av USA og andre vestlige land i flere tiår har blitt anklaget for manipulerte valg og mangel på demokrati. For det fjerde er det sider ved USA som forferder de fleste russere, som for eksempel legalisering av narkotika og demonstrative brudd på tradisjonelle normer for seksualitet og samliv. Og for det femte har Russland all grunn til å gjøre sitt for å øke konfliktnivået i USA.

Et samfunn i krise og oppløsning. USA er et dypt splittet land, og mange amerikanere føler seg tråkket på.

USA og Russland er i dag involvert i en ny kald krig. Og en del av denne krigen er å få befolkningen hos motparten til å vende seg mot sitt eget politiske og sosiale system. Et USA der halvparten av befolkningen støtter republikaneren Donald Trump, halvparten demokraten Joe Biden, og de to kandidatene står for så forskjellige politiske prosjekter at man nærmest kan snakke om to Amerika-er, og der aktivistgrupperinger på demokratenes venstrefløy som Black lives matter vil kreve å få noe igjen for å ha brakt Biden til makten, samtidig som Biden har lovet å gjenopprette USA slik det var før Trump, altså de forholdene som brakte Trump til makten – alt dette gjør at hatet og konfliktnivået i USA er så høyt at det kan resultere i borgerkrig. Russerne ville være idioter om de ikke forsøkte å utnytte dette til å svekke USA ved å helle bensin på bålet. Og de har gode muligheter for å gjøre det, ikke minst takket være den internasjonale tv-kanalen RT (tidligere Russia Today), hvis programmer og reportasjer sees av millioner av amerikanere.

Et viktig moment er at USA sannsynligvis vil føre en mer konfronterende politikk overfor Russland, Iran, Kina og andre land. For å befeste sin maktstilling og å redusere de indre spenningene ville både Trump og Biden etter en valgseier trolig ha før en selvhevdende utenrikspolitikk. Det er imidlertid en viktig forskjell mellom de to politikerne og partiene de representerer. Trump er en utpreget realpolitiker og forretningsmann – som den første amerikanske president etter 1945 har han ikke snakket om demokrati og menneskerettigheter. Og republikanerne står for en realpolitisk tradisjon, tenk på Nixon og Kissinger og bileggelsen av konflikten med Maos Kommunist-Kina. Skal USA engasjere seg militært, må det, slik de ser det, være til landets egen fordel. Biden og demokratene, derimot, står mer for en slags korstogstankegang. USA har plikt til å spre det de oppfatter som demokrati og menneskerettigheter også i sammenhenger der landet knapt har noe å tjene på det, for eksempel ved å fjerne Assad i Syria. Flesteparten av organisasjonene og fondene som har som formål å bidra til demokratibygging og regimeskifter i andre land, er tilknyttet det demokratiske partiet.

Bombene er de samme. Men demokratenes «innpakning» gjør at radikale og liberale europeere slutter opp om bombingen.

Et USA med Trump som president vil ha begrenset mulighet for å føre en aggressiv utenrikspolitikk. De fleste europeere betrakter Trump som en skurk, ja nærmest som en fascist. For europeiske ledere ville det derfor være særdeles vanskelig, trolig umulig å delta i en angrepskrig eller et annet militært eventyr i allianse med et Trump-ledet USA. Skulle Trump snakke om nødvendigheten av å stå opp for demokrati og menneskerettigheter, ville folk, inkludert halve USAs befolkning, le av ham. Et USA med en hvit mann, Joe Biden, som kneler for hvites forbrytelser og overgrep, som president og en farget kvinne, Kamala Harris, som visepresident, og trolig også med representanter for etniske, seksuelle og andre minoriteter i viktige stillinger, for eksempel en erklært homofil utenriksminister, derimot, vil utløse euforiske følelser i Europa. Og europeerne ville med stor entusiasme støtte kriger for å spre demokrati og kvinne- og menneskerettigheter rundt om på kloden – tenk bare på hvordan de fleste europeere sluttet opp om den fargede Barack Obama til tross for en aggressiv utenrikpolitikk i Syria og andre steder, innbefattet droneangrep som kostet hundrevis av sivile livet.

At russiske myndigheter og de fleste russere hadde håpet at Trump var blitt gjenvalgt som president, at det er betydelig usikkerhet om hva Biden og demokratene vil stå for, og at vanlige russere har langt mer sans for Trumps kristen-konservative verdier enn for demokratenes liberale verdier, for eksempel i form av støtte til seksuelle minoriteter, er det ingen tvil om. Ei heller om at man fra russisk side ønsker å bidra til splid og oppløsning i USA. På Vesti nedeli (Ukesnyhetene), flaggskipet på russisk statlig tv, ble presidentvalget i USA omtalt som en fargerevolusjon. Og pr i dag, 08.11.2020, har Putin avstått fra å gratulere Biden som valgvinner.

Les om hvordan det liberale Vesten med sin støtte til ikke alltid demokratiske russiske opposisjonelle og dissidenter møter seg selv i døren når det anklager Trump for å undergrave demokratiet, her.

Les om hvordan Putin har klart å overvinne konflikten mellom det ”hvite” og det ”røde” Russland her.

Publisert på Resett 9. november 2020.

Publisert i Annet | Legg igjen en kommentar

Tenk om Navalnyj hadde vært Trump

Trump truer demokratiet ved å fremsette anklager om valgjuks og å utrope seg selv til vinner, hevder vestlige politikere og massemedier.

USA befinner seg i den dypeste politiske og sosiale krise siden borgerkrigen på 1860-tallet. Årets presidentvalg vil trolig ende i Høyesterett. Voldelige sammenstøt virker sannsynlig. Hvem som har skylden, og hvem som opptrer uansvarlig, kan diskuteres. Våre politikere og massemedier fremstiller Donald Trump som en skurk som truer demokratiet. Er det så åpenbart som de vil ha det til? For å sette saken i perspektiv kan det være nyttig å foreta et tankeeksperiment: La oss bytte ut Trump med en russisk opposisjonspolitiker, for eksempel Aleksej Navalnyj.

La oss tenke oss at en russisk opposisjonspolitiker – kall ham Aleksej Navalnyj for å bruke et navn mange kjenner – fikk betydelig folkelig oppslutning. La oss tenke oss at opposisjonspolitikeren til tross for at han hadde statsapparatet, de statlige tv-kanalene og nesten alle massemedier mot seg – og til tross for at han ble utsatt for en sverte- og bakvaskelseskampanje som gikk så langt at hans valgmøter ble fremstilt som en trussel mot folkehelsen – faktisk klarte å samle så stor oppslutning at han truet Putins gjenvalg som president.

Ville en russisk opposisjonell som Aleksej Navalnyj ha blitt fremstilt som en trussel mot demokratiet dersom han fremsatte anklager om valgjuks og utropte seg til valgvinner? Og ville det ha vært taushet eller tilslutning dersom han var blitt blokkert på sosiale medier?

La oss videre tenke oss at opposisjonspolitikeren erklærte at han var sikker på at et flertall av befolkningen ville stemme på ham, men at han mistenkte at Putin og de etablerte maktstrukturene ville forfalske valgutfallet ved hjelp av poststemmer det var vanskelig å ha kontroll med og derfor oppfordret befolkningen til å være på vakt. Og la oss tenke oss at et flertall av stemmene avlagt på valgdagen var for opposisjonspolitikeren, at opposisjonspolitikeren erklærte seg som valgvinner, avviste sent innkomne poststemmer og oppfordret befolkningen til ikke å la noen stjele valget, og at opposisjonspolitikeren ble hindret i å kommunisere med befolkningen ved at hans twitterkonto og øvrige muligheter for massekommunikasjon ble blokkert.

Ville norske politikere og massemedier, i likhet med politikere og massemedier i andre vestlige land, i en slik situasjon unisont ha fordømt den russiske opposisjonspolitikeren for forsøk på statskupp og uttrykt håp om at sunne og demokratiske krefter i Russland ville samle seg om Putin?

Sammenlikningen er konstruert, vil mange sikkert si. Det er ingen som truer Putins makt, den russiske opposisjonen er splittet og marginalisert, og dessuten er det Trump, og ikke utfordreren Joe Biden, som representerer makten i USA. At Putin og kretsen rundt ham sitter trygt ved makten, at et virkelig alternativ neppe vil dukke opp i Putins levetid, og at en reell utfordrer neppe vil hete Aleksej Navalnyj virker opplagt. At det er Trump som representerer makten, og Biden som er utfordreren, kan derimot diskuteres. Store deler statsapparatet, dommere på ulike nivåer, nesten alle massemedier og Facebook, Youtube, Twitter og andre sosiale medier har alle vært mot Trump. Det hele har gått så langt som at den amerikanske presidenten og hans tilhengere har blitt nektet å kommunisere med befolkningen ved at deres konti på sosiale medier har blitt blokkert. Faktisk kan Trump oppfattes som en slags dissident ved makten som bare har hatt delvis kontroll over statsapparatet, og som har hatt mektige krefter mot seg.

Jeg skal avstå fra å ha sterke meninger om hvem som bør bli den neste amerikanske presidenten, eller om hvem av de to presidentkandidatene som har opptrådt mest uansvarlig og eventuelt måtte true demokratiet. For meg virker det som om USA gjennomgår en dyp krise og oppløsning presidentvalget og de involverte kandidatene bare er et uttrykk for.

Det jeg reagerer på, er det moralske dobbeltbokholderiet. Den norske politiske eliten og norske redaktører og journalister, i likhet med eliten og mediefolk i andre vestlige land, inkludert USA, hater Trump. Og dette hatet er så sterkt at det ikke bare fører til logiske selvmotsigelser – som når Dagbladet gir Trumps valgmøter skylden for at hundrevis av amerikanere dør av korona samtidig som avisen hyller polske massedemonstrasjoner mot innstramninger i abortloven uten å nevne korona – men også til at eliten og massemedia overser og fortier soleklare brudd på de liberale prinsippene de påberoper seg for å rettferdiggjøre sitt hat mot Trump.

Facebook, Youtube og andre sosiale medier har opptrådt som de rene livvaktene for Joe Biden ved å blokkere Trump og andre som har angrepet ham.

Når Trump og hans tilhengere ikke bare demoniseres av det overveldende flertall av massemedier, men også gjentatte ganger har blitt blokkert på sosiale medier – og når Trump forhindres i å gi uttrykk for sin oppfatning om at valget er forfalsket, og at noen prøver å stjele det – er dette et soleklart brudd på alle liberale prinsipper som ville ha fått John Stuart Mill til å snu seg i graven. Ja, man kan man spørre om det amerikanske presidentvalget kan betraktes som fritt og rettferdig. Dersom opposisjonskandidaten i et land med et styre vestlige land mislikte ikke bare var blitt utsatt for en systematisk sverte- og bakvaskelseskampanje, men også var blitt gjenstand for den type blokkering på sosiale medier som Trump og hans tilhengere har blitt rammet av, er det sannsynlig at vestlige land ville ha erklært at valget ikke hadde vært fritt og rettferdig. Og dersom opposisjonskandidaten ble forhindret fra å gi uttrykk for sitt syn på valget som forfalsket ved at vedkommendes konti på sosiale medier var blitt blokkert, ville vestlige land utvilsomt ha reagert, kanskje ved å nekte å anerkjenne valgutfallet og å true med sanksjoner.

De vestlige landene og deres ideologiske fundament, demokratiet og liberalismen, befinner seg i en dyp krise. Når man ser den vestlige elitens hykleri, dobbeltmoral og selektive forhold til de liberale prinsippene eliten påberoper seg for å legitimere sitt styre, virker det tvilsomt om krisen vil la seg overvinne.

Les om hvordan russiske liberalere, i likhet med eliten i de vestlige landene, avskyr og forbanner Trump her.

Les om politisk korrekthet og ekstremismebekjempelse i Russland her.

Publisert på Resett 5. november  og trykket i Friheten 12. november 2020.

Publisert i Annet | 1 kommentar

Brysom krig for Moskva

Om morgenen 27. september gikk aserbajdsjanske soldater til angrep på armenske styrker i Nagorno-Karabakh, et område som ifølge FN og folkeretten er en del av Aserbajdsjan, men som siden en blodig krig på begynnelsen av 1990-tallet har vært under kontroll av Armenia, og som har en armensk befolkning. Armenia og Aserbajdsjan befinner seg nå i det som fortoner seg som full krig. For den russiske ledelsen representerer de siste dagers dramatiske hendelser et betydelig problem.

Striden om Nagorno-Karabakh er – i likkhet med for eksempel Palestina-konflikten – et klassisk eksempel på en konflikt som skyldes at to stater eller to folk gjør krav på det samme landområdet. Slike konflikter er det tilnærmet umulig å løse ved hjelp av forhandlinger og kompromisser. Og resultatet vil som regel være at den som er sterk nok til å kontrollere det omstridte området, beholder det.

Å fremtvinge en løsning til fordel for en av partene er Russland ikke interessert i. Det ville være ensbetydende med å gjøre den andre parten til sin fiende. Og en slik fiende ville kunne hevne seg på mange måter, for eksempel ved å la amerikanerne opprette militærbaser på sitt territorium.

Samtidig bidrar den uløste Nagorno-Karabakh-konflikten til å befeste Russlands kontroll over Kaukasus. Hverken Armenia eller Aserbajdsjan kan tillate seg å legge seg ut med Moskva. Da ville Russland som den uten sammenlikning sterkeste makten i Kaukasus og tilgrensende landområder sørge for at det omstridte området tilfalt motparten. Så lenge Nagorno-Karabakh-konflikten er uløst, tvinges både Armenia og Aserbajdsjan til å føre en russiskvennlig politikk.

Russland har derfor alt å tjene på at Nagorno-Karabakh-konflikten forblir uløst, at den blir en ”frosset” konflikt.

Det kommer klart til uttrykk i måten man fra russisk side forholder seg til konflikten på. Den russiske ledelsen understreker at det ikke finnes en militær løsning på konflikten, oppfordrer partene til å avstå fra voldsbruk og tar til orde for å løse Nagorno-Karabakh-spørsmålet ved hjelp av forhandlinger mellom Jerevan og Baku . Men fra russisk side har man ikke foretatt seg noe som helst for å presse partene til å føre virkelige forhandlinger med sikte på en løsning av konflikten.

Armenia er militært langt svakere enn Aserbajdsjan; Armenia har ca 1/3 så mange soldater, krigsfly og stridsvogner som Aserbajdsjan. Aserbajdsjan kan dessuten regne med militær støtte fra Tyrkia. Folkerettslig har Armenia en dårlig sak siden FN og samtlige stater i verden betrakter Nagorno-Karabakh, som var en del av den aserbajdsjanske sovjetrepublikken da Sovjetunionen i 1991 gikk i oppløsning, som en del av Aserbajdsjan. Økonomisk er Armenia avhengig av Russland. Dersom den hadde ønsket det, kunne den russiske ledelsen sannsynligvis ha tvunget Armenia til å oppgi kontrollen over Nagorno-Karabakh og godta at området ble en del av Aserbajdsjan med betydelig autonomi, som Russland eventuelt kunne ha garantert for.

Å fremtvinge en slik løsning på Nagorno-Karabakh-konflikten har den russiske ledelsen avstått fra. Tvert imot har Armenia på tross av det uløste Nagorno-Karabakh-spørsmålet fått bli medlem ikke bare av Den eurasiske økonomiske union, den russiskledede økonomiske samarbeidsorganisasjonen mellom fem tidligere sovjetrepublikker, men også av Den kollektive sikkerhetspakt, det kollektive sikkerhetssystemet Russland og åtte andre tidligere sovjetrepublikker etablerte på 1990-tallet, som i dag omfatter Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Armenia, Kirgisistan og Tadsjikistan. Til tross for at Putin og andre russiske myndighetspersoner i sine uttalelser inntar en pinlig korrekt nøytralitet i forhold til den armensk-aserbajdsjanske konflikten, har Russland i realiteten vært en garantist for den armenske kontrollen over Nagorno-Karabakh , og derved for en tilsynelatende uløselig konflikt i Kakasus.

Den aserbajdsjanske presidenten Ilham Alijev har erklært at de armenske styrkene skal fordrives og full aserbajdsjansk kontroll over Nagorno-Karabakh gjenopprettes. Og Tyrkias president Recep Erdogan har lovet full støtte til Aserbajdsjan. En lengre krig mot Aserbajdsjan støttet av Tyrkia er Armenia dømt til å tape. Spørsmålet er om Putin og den russiske ledelsen er villig til å godta en aserbajdsjansk militær triumf og etablering av full aserbajdsjansk kontroll over Nagorno-Karabakh. Ikke bare ville dette innebære slutten på den dominerende stilling Russland har kunnet innta i Kaukasus takket være den uløste Nagorno-Karabakh-konflikten, men Tyrkia ville styrke sin tilstedeværelse i et område Russland betrakter som sin bakgård.

Det historiske bakteppet: Tyrkias folkemord på 1,5 millioner armenere i 1915. Her russiske soldater ved en armensk landsby etter fordrivelsen av de tyrkiske styrkene.

Det historiske bakteppet er viktig. Russland er et kristent land med en til tider messianistisk selvoppfatning som har ført et stort antall kriger mot de muslimske statsdannelsene Tyrkia og Persia (Iran) i sør. Og i disse krigene har de kristne folkegruppene armenere og georgiere vært Russlands støttespillere og allierte, noe de til tider har betalt en fryktelig pris for, jevnfør det tyrkiske folkemordet på armenerne i 1915. Hvordan vil den russiske befolkningen reagere på tv-bilder av massakrerte og fordrevne armenere, som garantert vil bli resultatet dersom Aserbajdsjan skulle få militær kontroll over Nagorno-Karabakh? Er dette noe Putin kan akseptere?

Den 29. september hevdet armenske myndigheter at et tyrkisk krigsfly hadde skutt ned et armensk jagerfly over armensk territorium, en hendelse som i så fall ville kunne reise spørsmål om Russlands sikkerhetsforpliktelser overfor Armenia i henhold til Den kollektive sikkerhetspakt.

En åpen russisk inntreden i krigen på armensk side virker usannsynlig, i hvertfall på det nåværende stadium. Men dersom kampene fortsetter, vil Russland trolig vurdere å sende våpen og utstyr til Armenia. Og dette vil kunne brige Russland i konflikt med Georgia. Etter den russisk-georgiske krigen i 2008, utløst av det georgiske angrepet på utbryterrepublikken Sør-Ossetia, er georgiske myndigheter neppe villige til å tillate russisk hjelp til Armenia via georgisk territorium eller luftrom.

I verste fall vil krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan kunne utvikle seg til en konflikt mellom Russland og Nato-landet Tyrkia.

Den tyrkiske ledelsens utilslørte støtte til Aserbajdsjan gjør at forholdet mellom Russland og Tyrkia er dårlig. Dette vil utvilsomt virke inn på situasjonen i Syria der Russland og Tyrkia er en merkelig blanding av støttespillere, rivaler og fiender.

Blir Russland tvunget til å gripe inn i den pågående krigen til fordel for Armenia, vil det kunne bli en belastning for landets forhold til de muslimske, stort sett tyrkisktalende tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. Russiske muslimer, ca 10 prosent av befolkningen, som har språklige og kulturelle bånd til Tyrkia, vil også kunne reagere negativt dersom Russland åpent opptrer som alliert for det kristne Armenia i en konflikt med det muslimske Aserbajdsjan og Tyrkia.

Les om hvordan uløste konflikter i landets nærområder bidrar til å styrke Russlands utenrikspolitiske posisjon.

Russisk utenrikspolitikk har for en stor del bestått i å holde diverse konflikter i Russlands nærområder uløste og ”frosne”. Det mest åpenbare eksempel er konflikten i Øst-Ukrania der Russland gir militær støtte til folkerepublikkene Donetsk og Lugansk for å bruke disse som ”håndpant” mot at Ukraina knytter seg for tett til Nato og andre vestlige institusjoner. Et annet eksempel er Transnistria, landområdet som med russisk støtte siden 1991 i praksis har vært en selvstendig stat, og som gir Russland et militært brohode på grensen til Moldova, Romania og Ukraina. Inntil den russisk-georgiske krigen i 2008 gav Russland dessuten støtte til utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia i Georgia, som landet etter krigen anerkjente som selvstendige stater.

Fordelen med slike uløste konflikter er at de kan brukes som et pressmiddel som setter grenser for hvilken utenriks- og handelspolitikk involverte nabostater kan føre. Ulempen er at man må regne med at uløste, ”frosne” konflikter fra tid til annen blusser opp som åpne konflikter, eventuelt ved at utenforstående aktører blander seg inn. Og det kan ha betydelige ulemper og skadevirkninger for en selv, slik den nå pågående krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan viser.

Les om anti-russiske opptøyer i Georgia i 2019 her.

Les om hvordan Russland, Kasakhstan, Iran, Aserbajdsjan og Turkmenistan i 2018 inngikk en femmaktsavtale om Kaspihavet her.

Publisert på Resett 1. oktober og på Steigan.no 2. oktober og trykket i Friheten 15. oktober 2020.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Forblindet EU-parlament vedtar russofobiske resolusjoner

Hvorfor vedtar EU-parlamentet russofobiske resolusjoner fremfor å forsvare europeiske interesser?

Den 17. september vedtok EU-parlamentet en resolusjon om ikke å anerkjenne Aleksandr Lukasjenko som Hviterusslands president, og som tok til orde for å betrakte den hviterussiske opposisjonen som Hviterusslands legitime myndigheter. Samme dag vedtok EU-parlamentarikerne en resolusjon om at alt tyder på at russiske myndigheter stod bak det som omtales som et drapsforsøk på den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj, og at dette var en del av et systematisk forsøk på å bringe opposisjonelle stemmer i Russland til taushet.

Som reaksjon på det angivelige drapsforsøket på Navalnyj krevde EU-parlamentet at Nord Stream 2-prosjektet – altså den nye gassrørledningen fra Russland til Nord-Tyskland langs bunnen av Østersjøen – måtte bli innstilt, at Russland måtte isoleres i internasjonale fora, og at det måtte ytes omfattende støtte til russiske opposisjonelle, inkludert å åpne et russisk eksiluniversitet i en av EUs medlemsstater.

Begge resolusjonene ble vedtatt med over 500 mot 30–40 stemmer og med 70–80 avholdende.

Les resolusjonene her og her.

Ingen av resolusjonene er bindende for EUs medlemsstater, men de uttrykker holdninger og oppfatninger i den europeiske eliten og er derfor verdt å kommentere.

For det første vitner resolusjonene om ekstremt anti-russiske holdninger. Disse holdningene kommer delvis fra Polen, de baltiske statene og andre østeuropeiske land, delvis fra såkalte menneskerettighetsorganisasjoner og delvis fra massemedia, som i flere tiår har vært anti-russiske.

At forsøket på fargerevolusjon i Hviterussland etter alle solemerker har mislyktes, og at Hviterussland nå vil bli tettere knyttet til Russland har sannsynligvis styrket disse anti-russiske holdningene.

For det andre viser resolusjonene at EU ikke respekterer andre staters suverenitet og rett til selv å ordne opp i sine interne affærer. EU forbeholder seg retten til selv å bestemme hvem som skal styre i andre land og til å støtte elementer som har som erklært målsetting å styrte andre lands myndigheter.

For det tredje vitner resolusjonene om europeisk hybris. Tilsynelatende tror EU-parlamentarikerne at det er mulig å tvinge Russland i kne ved hjelp av sanksjoner og trusler om sanksjoner. At det finnes en verden utenfor Europa og Nord-Amerika, at Russland kan samarbeide med Kina, India og flere titalls fremvoksende land og økonomier i Asia, Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika, og at sanksjonene Vesten innførte i tilknytning til Krim og krisen i Ukraina snarere har styrket enn svekket russisk næringsliv, ser parlamentarikerne ut til å ha glemt.

For det fjerde avslører resolusjonene manglende innsikt i elementære psykologiske og politiske mekanismer. Ved at den russiske opposisjonen knyttes til vestlige trusler og sanksjoner, fremtrer den i vanlige russeres øyne som det Putin og russiske myndigheter hevder at den er, nemlig utenlandske agenter og fiender. Dette vil selvsagt gjøre at opposisjonen ytterligere marginaliseres.

Hvorfor tier EU-parlamentet om spansk politis terror mot folk som forsøkte å gjennomføre en fredelig avstemning om katalonsk selvstendighet i 2017?

For det femte vitner resolusjonene en god porsjon dobbeltmoral. EU-politikere truer med sanksjoner på grunn av behandlingen av opposisjonelle i Hviterussland og Russland. Brutal undertrykkelse av de gule vestene i Frankrike, inkludert bruk av gummikuler som har blindet flere demonstranter, grov politivold for å forhindre en folkeavstemning om katalonsk løsrivelse fra Spania, drakoniske straffer for katalonske ledere for at de lot den katalonske befolkningen uttale seg om sin fremtid og andre kritikkverdige forhold i EUs medlemsstater later EU-politikerne som om de ikke er klar over.

For det sjette – og det er fra et europeisk perspektiv det mest alvorlige – vitner resolusjonene om manglende forståelse for hvilken posisjon Europa inntar i dagens verden og hva som fremmer europeiske interesser. Europa er ikke lenger en verdensdel som er totalt overlegen militært og økonomisk, slik kontinentet var i den europeiske imperialismens glansdager på begynnelsen av 1900-tallet. Tvert imot er Europa i ferd med å bli en perifer aktør i den globale kampen om makt, markeder og råvarer. Skal Europa hevde seg i dagens verden, må det knytte seg østover, ikke bare til Russland, men videre til Kina, India og Asia. Asia er den dynamiske og voksende regionen i dagens verden. Europa burde satse på å bli en del av Kinas Ny Silkevei-prosjekt, altså det storstilte kinesiske forsøket på å knytte sammen Asia, Midtøsten og Europa. Men for å bli en del av et slikt eurasisk gigantprosjekt må Europa selvsagt godta at Russland, Kina og andre stater har sine naturlige innflytelsessoner og legitime interesser, og unnlate å blande seg inn i deres indre anliggender.

Bare USA tjener på konflikter mellom Europa, Russland og Kina. Det burde europeiske politikere ha forstått og unnlatt å la seg dupere av massemedia – som nesten utelukkende henter sitt stoff fra amerikanske nyhetsbyråer og massemedier – og menneskerettighetsorganisasjoner – som nesten alle er amerikanskfinansierte – til å føre en aggressiv og konfronterende politikk mot Russland, Kina og andre land USA betrakter som en trussel.

Hvor mye har ikke Europa blitt svekket og hvor mange europeiske arbeidsplasser har ikke gått tapt på grunn av sanksjonene EU lot seg lure av USA til å innføre i tilknytning til krisen i Ukraina? Hva vil ytterligere sanksjoner koste Europa?

For det syvende burde europeiske politikere tenke på hva som ville bli resultatet dersom land som Russland og Kina tok i bruk de samme undergravende metodene som de selv bekjenner seg til, ved aktivt å støtte misfornøyde grupperinger i de europeiske landene. De indre forholdene i mange europeiske land er minst like lett å destabilisere som forholdene i Russland og Kina; det burde være tilstrekkelig å peke på tiår med ikke-europeisk masseinnvandring og fremveksten av høyrepopulistiske partier og protestbevegelser dette har resultert i.

Vestens russofobi går tilbake til 1700-tallet, om ikke enda lenger, og har bestått under vidt forskjellige regimer og forhold. Den har blitt utnyttet av Napoleon, britiske imperialister, Det keiserlige Tyskland, Hitler og andre, og utnyttes idag av USA. Jo før russiske ledere får en realistisk oppfatning om dette fenomenet jo bedre vil det være.

Russofobien, truslene om sanksjoner og støtten til opposisjonelle elementer som ikke bare USA, men også Europa har stått for siden Russland på begynnelsen av 2000-tallet begynte å overvinne følgene av Sovjetunionens sammenbrudd, burde i Russland ha ført til en oppvåkning. Europa styres av politikere som fremmer amerikanske – og ikke europeiske – interesser ved å føre en konfrontasjonspolitikk overfor Russland, Kina og andre land USA misliker. I en slik verden spiller det liten rolle hva Russland gjør eller ikke gjør – anti-russiske sanksjoner vil Vesten uansett forsøke seg på. Nå truer Vesten med sanksjoner på grunn av Hviterussland og Navalnyj. Tidligere var det sanksjoner på grunn av Krims gjenforening med Russland. Og før det var det sanksjoner og trusler om sanksjoner på grunn av angivelig forfølgelse av homofile i Russland. Hadde det hverken vært Navalnyj, Hviterussland, Krim eller homofile, hadde det utvilsomt vært sanksjoner på grunn av noe annet, for eksempel anklager om dyremishandling. Det eneste som betyr noe, er Russlands egen vilje og evne til å stå opp mot sanksjonene , og det at landet viser at det ikke lar seg presse til å oppgi sine interesser.

Å vise ettergivenhet i forhold til sanksjoner eller trusler som sanksjoner er selvmord. Det eneste som hjelper, er selv å vise styrke. Svaret fra Hviterussland og Russland på aggresjonen og de utilslørte truslene fra EU-parlamentet burde derfor være å vise finger’n til Vesten, for eksempel ved å inngå en avtale om permanent utplassering av russiske soldater på hviterussisk territorium.

Dessuten burde russiske myndigheter lansere et omfattende program for å støtte opposisjonelle partier, grupperinger, massemedier, bloggere og liknende som kan bidra til å destabilisere de interne forholdene i de vestlige landene.

Les om hvordan betalingssystemene i Russland, Kina og India knyttes sammen her.

Les den russiske utenrikspolitiske ”guruen” Sergej Karaganovs betraktninger om dagens verden og Russlands plass i denne her.

Publisert på Steigan.no 18. september 2020.

Publisert i Hviterussland, Russisk politikk, Russisk utenrikspolitikk | 2 kommentarer

Putin møter Lukasjenko

Den 14. september møtte Putin Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko i Sotsji. Intet oppsiktsvekkende skjedde i tilknytning til møtet. Russlands syn på den siste tids konflikter og uroligheter i Hviterussland var allerede blitt klarlagt 27. august da Putin erklærte at man fra russisk side hadde dannet en sikkerhetsstyrke som om nødvendig kunne settes inn i Hviterussland. Russland har valgt å satse på Lukasjenko og vil ikke tillate noen fargerevolusjon i Hviterussland.

Det mest konkrete som kom ut av møtet, som varte i over fire timer, var et russisk lån på 1,5 milliarder dollar til Hviterussland, samt et løfte om at Hviterussland som førsteland ville bli tilbudt den russiske corona-vaksinen.

Videre erklærte Putin at man fra russisk side støttet Lukasjenkos tanker om konstitusjonelle reformer.

Lukasjenko på sin side sa at Russland var Hviterusslands storebror, og at et tettere samarbeid var nødvendig.

For øvrig resulterte møtet i en rekke forventede erklæringer, som at Russland respekterte det hviterussiske folks rett til å bestemme sin fremtid, at fremmede makter ikke hadde rett til å blande seg inn i hviterussiske forhold, og at Russland og Hviterussland ville utdype sitt samarbeid.

Intet spektakulært – for eksempel innføring av en felles valuta eller opprettelse av russiske militærbaser i Hviterussland – ble signalisert i tilknytning til møtet.

Se et utdrag fra møtet mellom Putin og Lukasjenko tekstet til engelsk her.

For Russland er det i denne omgang tilstrekkelig å signalisere støtte til Lukasjenko og å vente på at protestene i Hviterussland ebber ut.

Hva som videre vil skje i Hviterussland, vil nødvendigvis måtte bli spekulasjoner. Noen spådommer må det likevel være lov å komme med.

I dagens situasjon da de vestlige landene stempler Lukasjenko som Europas siste diktator og truer med sanksjoner, har den hviterussiske presidenten ikke noe alternativ til å søke støtte i Russland. Og dette vil Putin og den russiske ledelsen selvsagt benytte seg av for å knytte Hviterussland så tett opp til Russland som mulig.

En nærliggende spådom er at man fra russisk side vil kreve å få kjøpe oljeraffinerier, olje- og gassrørledninger, jernbanenettet og annen infrastruktur, industribedrifter og annet av verdi i Hviterussland for å dekke den hviterussiske gjelden til Russland på 13–14 milliarder dollar, som knapt vil kunne dekkes på en annen måte. Til nå har Lukasjenko – det siste sovjetmennesket – nektet å godta denne type salg. Nå vil Hviterussland trolig havne på billigsalg.

Konstitusjonelle reformer i form av mer makt til parlamentet og en omlegging av valgsystemet som stimulerer dannelsen av politiske partier, vil gjøre Hviterussland mer likt Ukraina. Altså til et land der oligarkene – som er de som har råd til å finansiere politiske partier og massemedier – er de som har mesteparten av makten. Gitt at Hviterussland på grunn av vestlige sanksjoner og fordømmelse blir et land domminert av russiske oligarker eller oligarker som samarbeider med russiske oligarker, betyr dette at det vil bli dannet diverse prorussiske partier – om ikke av andre grunner så fordi oligarkene på denne måten vil søke å innynde seg hos russiske myndigheter. Det vil sikkert også bli dannet et eller flere provestlige partier, men uten oligarker å støtte seg på vil disse neppe bli særlig mektige.

Hvor mange er klar over at såkalte St Georgsbånd, et typisk uttrykk for russisk patriotisme, tidvis har vært bekjempet i Hviterussland?

Forbud mot prorussiske partier, organisasjoner og aktiviteter, som det tidvise forbudet mot såkalte St Georg-sløyfer i Hviterussland, vil utvilsomt bli opphevd. Og det vil være fritt frem for partier og grupperinger som åpent agiterer for en gjenforening av Hviterussland med Russland. Gitt vestlige sanksjoner, harde tider for mange hviterussere og en langt høyere levestandard i Russland enn i Hviterussland vil slike partier og grupperinger kunne få stor oppslutning.

Kort oppsummert virker det som om det vestligstøttede statskuppforsøket, som åpenbart har mislyktes, har gitt Putin Hviterussland på et sølvfat.

Les om intervjuet der Putin opplyste om dannelsen av en russisk sikkerhetsstyrke som ville kunne settes inn i Hviterussland, her.

Les om hvordan Lukasjenko i 2019 truet med å stenge russiske oljeledninger gjennom Hviterussland her.

Les om hvordan den litauiske utenriksministeren i 2017 oppfordret Hviterussland til å velge mellom Russland og Vesten her.

Publisert på Resett 16. september 2020.

Publisert i Hviterussland | Legg igjen en kommentar

Det er Russland Vesten vil ta

Den 9. september gjennomførte en gruppe russiske journalister, anført av sjefen for den internasjonale TV-stasjonen RT (Russia Today), Margarita Simonjan, et nærmere to timer langt intervju med Hviterusslands president Aleksandr Lukasjonko. Lukasjenkos budskap var klart: Det er amerikanerne som står bak uroen i Hviterussland. Og målet er å ødelegge Russland.

Se intervjuet dubbet til engelsk her.

I intervjuet sa Lukasjenko at protestene og opptøyene i Hviterussland var styrt fra land som Polen, Tsjekkia, Litauen og Ukraina, blant annet ved hjelp av tv-sendinger, og at det var amerikanerne som stod bak det hele. Han sa også at opposisjonen bestod av ekstremister som ville ødelegge økonomien, privatisere helse og utdanning og bryte forsvarssamarbeidet med Russland. Med denne type elementer var det uaktuelt å føre noen form for samtaler eller forhandlinger.

At det kunne være behov for reformer, for eksempel ved å gi mer makt til parlamentet og å oppmuntre dannelsen av politiske partier, var Lukasjenko enig i. Men dette skulle skje i ordnede former og gjennom dialog med vanlige  mennesker.

På spørsmål om hva som kunne forklare opposisjonen man tross alt var vitne til, viste Lukasjenko til fremveksten av en over- og middelklasse som mente at den hadde krav på politisk innflytelse i kraft av sin rikdom. Han sa også at en del av ungdommen var blitt ødelagt av internett og derfor var lett å manipulere. Samtidig fremhevet han at økonomien og folks lønninger hadde vokst kraftig, og at Hviterussland i motsetning til mange andre land var blitt lite skadelidende av corona-epidemien, slik at vanlige mennesker hadde liten grunn til å være misfornøyd.

Som bevis på at opposisjonen hadde liten folkelig oppslutning trakk Lukasjenko frem det forhold at dens forsøk på å fremprovosere streiker hadde mislyktes.

På spørsmål om hvorfor han hadde latt seg avbilde med maskingevær svarte Lukasjenko at det var for å bevise at han ikke var feig, og at han ikke under noen omstendigheter hadde tenkt å flykte.

Han fremhevet også at det som i dag foregikk i Hviterussland, i morgen kunne gjenta seg i Russland, at Vesten ikke hadde bruk for Hviterussland, og at det virkelige målet var å ødelegge Russland. I den forbindelse oppfordret han Putin og den russiske ledelsen til ikke å undervurdere farene som truet: ”Sovjetunionen hadde atomvåpen. Hvor er landet nå? Vær på vakt!”

Lukasjenko bedyret også at han aldri hadde vært villig til å gjøre Hviterussland til en del av en sanitær korridor rettet mot Russland, og at det var grunnen til at amerikanerne hatet ham.

På spørsmål om han var klar for tettere integrasjon med Russland svarte den hviterussiske presidenten at det var russisk motstand, heriblant redselen for at han selv skulle bli ”tsar” i en felles stat, som hadde gjort at unionsavtalen fra 1999 ikke var blitt realisert. I dag var det ikke lenger mulig å få til den type felles stat som hadde vært mulig på begynnelsen av 2000-tallet. Men Putin og han selv var i gang med å utarbeide et veikart for å få til mer integrasjon under dagens forhold.

På slutten av intervjuet ble Lukasjenko spurt om Hviterussland hadde endret seg under hans tid ved makten og hvilken grunn folk hadde til å stemme på ham. Svaret var at landet var blitt et helt annet i betydningen stabilt og velstående, noe ikke minst det blomstrende landbruket vitnet om, og at dette var noe han ikke ville la opposisjonen ødelegge.

Hvordan skal vi tolke intervjuet med Lukasjenko? Et viktig signal var selvsagt intervjuet i seg selv. Det at sjefen for Russlands internasjonale tv-kanal og tre andre russiske journalister opptrer som mikrofonstativ for den hviterussiske presidenten ved å la ham få fremføre sine synspunkter overfor et internasjonalt publikum nærmest uten kritiske spørsmål, var et klart signal om at Russland har valgt å satse på Lukasjenko og ikke er villig til å ofre ham. Slik sett kan intervjuet sammenliknes med Putins erklæring om at han som svar på en forespørsel fra Lukasjenko hadde klargjort en russisk sikkerhetsstyrke som om nødvendig kunne settes inn i Hviterussland.

Intervjuet gir et godt innblikk i den hviterussiske presidentens karakter. Han fremtrer som en person med kallsbevissthet som er overbevist om at det han gjør er det rette og til beste for vanlige mennesker. Han virker også modig og som en person som ikke vil flykte i farens stund.

Internasjonal politikk og maktkampen mellom stater har Lukasjenko tilsynelatende en realistisk oppfatning av.

De som har karakterisert Lukasjenko som det siste sovjetmenneske, har trolig rett. Lukasjenko identifiserer seg med vanlige, hardt arbeidende mennesker og er skeptisk til over- og middelklassen som har vokst frem i Hviterussland som i andre tidligere sovjetrepublikker, som han mener er drevet av grådighet og maktbegjær, og som han knytter til fremveksten av opposisjonen til hans eget styre.

Lukasjenko virker dessuten som en ukorrupt leder. At han skulle ha stukket unna noen millioner han eventuelt kunne flykte til, virker lite trolig.

Kort oppsummert fremtrer Lukasjenko som en leder av en helt annen støpning enn Ukrainas styrtede president Viktor Janukovitsj. Lukasjenko vil ikke la seg forføre til å forhandle med vestlige ledere eller til å føre samtaler med en opposisjon som opptrer uten noen form for folkelig mandat. Blir det nødvendig å bruke makt for å slå ned opposisjonens forsøk på statskupp, vil han gi de nødvendige ordrene. Flykte og dermed forråde det han oppfatter som sitt livsverk vil han ikke.

Les om Lukasjenkos motstykke, Mikhail Gorbatsjov, mannen som ødela Sovjetunionen, brakte oppløsning og elendighet til millioner av mennesker og kastet verden ut i krig og ødeleggelse, her.

Les om den såkalte Skripal-saken som igjen trekkes frem i vestlige massemedier, her.

Publisert i Hviterussland | 2 kommentarer

Systematisk svertekampanje mot Russland

PST beskytter oss mot farlige krefter som benytter midler vi selvsagt aldri ville ha benyttet oss av.

Det foregår en systematisk og aggressiv svertekampanje mot Russland. Denne kampanjen er så altomfattende at vi nærmest ikke legger merke til den. Vi forgiftes uten å være klar over det.

Her er tre rimelig opplagte eksempler:

Det første er historien om norsk-indieren som nylig ble arrestert for spionasje til fordel for Russland. Hvorvidt mannen faktisk har spionert for Russland har jeg ingen anelse om. Det kan godt være tilfelle. Norge er et Nato-land og har sikkert kunnskap og vitenskapelige data som interesserer andre stater, for eksempel når det gjelder maritim teknologi. At Russland bedriver spionasje i Norge må vi regne med. Men hva er problemet? Alle land spionerer på hverandre. Norge bedriver selv spionasje. Spionasje til fordel for USA og andre vestlige land foregår utvilsomt i Norge.

Problemet er at denne historien som – gitt at alle stater spionerer på hverandre og mener at spionasje er noe de er avhengig av – burde ha vært løst uten noen form for dramatikk brukes til å piske opp anti-russiske stemninger. PST har gitt bilder av pågripelsen av norsk-inderen til massemedia. Noen har også gitt opplysninger til massemedia som gjorde at disse kunne dekke hjemreisen til den russiske diplomaten som ble utvist i etterkant av pågripelsen av norsk-inderen. Vi har altså en sikkerhetstjeneste som lekker informasjon til massemedia, og som aktivt bidrar til å skape negative holdninger til et naboland. Det er et demokratisk problem som kritiske massemedier burde ha interessert seg for.

Den andre historien, som har utviklet seg til den rene føljetongen, er den angivelige forgiftningen av den russiske opposisjonelle bloggeren Aleksej Navalnyj. Massemedia unnlater her å stille det som burde være selvinnlysende journalistiske spørsmål: Er det virkelig sannsynlig at Putin og russiske myndigheter står bak den påståtte forgiftningen? Ville ikke avsløringen av noe slikt være langt mer skadelig for russiske myndigheter enn Navalnyjs opposisjonelle aktiviteter? Hvorfor foreta et attentat mot Navalnyj i en situasjon der flere vestlige land bedriver en anti-russisk kampanje og prøver å presse frem anti-russiske sanksjoner i tilknytning til krisen i Hviterussland? Og hvorfor bruke en gift som kan knyttes til russisk etterretning ved et eventuelt drapsforsøk? Finnes det ikke mer diskrete måter å ta livet av et menneske på?

Hvorfor fortier norske massemedier at Aleksej Navalnyj er en ekstremist som kaller kaukasiere kakerlakker og oppfordrer folk til å skyte dem?

Hvorfor opplyser ikke våre massemedier om at Navalnyj er en ekstrem nasjonalist med holdninger som kunne ha utløst en ny tsjetsjeniakrig? Massemedia skriver at Navalnyj utgjør en trussel mot Putin, at han kunne ha blitt president dersom det var frie valg i Russland etc. Hvorfor opplyser massemedia da ikke om at Navalnyj har publisert en video – som fremdeles er tilgjengelig på Youtube – der han sammenlikner kaukasiere med kakerlakker og oppfordrer russere til å skyte dem?

Jeg har ved flere anledninger – senest Dagbladet for ca en uke siden – kontaktet norske avisredaksjoner og oppfordret dem til å skrive om denne videoen. Men de nekter å gjøre det.

Og hva med historien om at russiske soldater har øvd på å invadere Sverige? Alle lands militærmakt øver på mulige kriser og hendelsesforløp på sitt territorium og i egne nærområder. Noen også på mulige hendelser på den andre siden av kloden. Selv har jeg da jeg arbeidet i Riksarkivet, sett en norsk generalstabsplan fra 1913 om besettelse av Göteborg. At russiske militære øver på et angrep på et vestorientert land som Sverige – eller Nato-landet Norge – tar jeg som en selvfølge. Akkurat som jeg tar det som en selvfølge at det foreligger vestlige planer for et angrep på Russland. Men det betyr ikke at Russland virkelig har til hensikt å angripe Sverige, som ville være absurd og farlig. Eller at Norge i årene etter unionsoppløsningen i 1905 hadde til hensikt å erobre deler av Sverige. Et vestlig angrep på Russland, derimot, kan – gitt Vestens militære overlegenhet og tradisjon med å angripe andre land – dessverre ikke utelukkes.

Eller hva med historien om det amerikanske bombeflyet som fløy inn i Svartehavet? Denne historien kunne ha vært presentert på samme måte som den angivelige russiske øvelsen på å angripe Sverige, altså som ”Amerikansk krigsfly øvde på å slippe atombombe over Sør-Russland”. Det er faktisk en rimelig tolkning av opptredenen til det amerikanske krigsflyet, som godt kan ha vært utstyrt med atombomber. Skal man sammenlikne den russiske militærøvelsen i Østersjøen og det amerikanske krigsflyet over Svartehavet, er det faktisk amerikanerne som er de mest aggressive siden de bedriver militære øvelser i en annen stormakts ”bakgård”, mens russerne øver i egne nærområder. Men her velger massemedia, i dette tilfelle VG, å fokusere på at det russiske jagerflyet som ble sendt ut for å avskjære det amerikanske bombeflyet, skal ha opptrådt truende og farlig. Hadde det vært et russisk bombefly som ble sendt inn i Østersjøen for så å bli avskåret av et nærgående jagerfly, hadde overskriften trolig vært ”Russisk bombefly øvde på å angripe Sverige. Ble avskåret av modig jagerflypilot”.

Det som går igjen i disse sakene, er fraværet av opplagte journalistiske spørsmål, manglende erkjennelse av at etterretning og militær øvelsesvirksomhet er legitimt og noe alle land bedriver, og en dum moralisme og hårsårhet som trolig skyldes en kombinasjon av vår protestantiske arv og det forhold at Norge er et lite land.

Summen av den systematiske sverte- og hetskampanjen mot Russland – og andre land vestlige myndigheter ikke liker, for eksempel Kina eller Iran – er at vi mentalt forgiftes, og at vi slutter opp om den aggresjonen vestlige land utøver mot resten av verden. For den virkelige aggresjonen, den som foregår i den virkelige verden – det være seg angrepskriger, økonomiske sanksjoner eller forsøk på å utløse uro og opptøyer i andre land – er det Vesten som står for.

Derfor er nødvendig å påtale i det minste noen av eksemplene på hvordan sverte- og hetskampanjen foregår.

Les om hvordan norske massemedier nekter å fortelle sannheten om ekstremisten og rasisten Aleksej Navalnyj her.

Les om hvordan Dagbladet desinformerer om fascismen i Ukraina, og nekter å korrigere beviselig feilaktige påstander, her.

Les om hvordan massemedia hevder at norske sportsjournalister kan være et mål for russisk etterretning her.

Publisert på Steigan.no 3. september 2020.

Publisert i Massemedias russlanddekning | 1 kommentar

Putin lover støtte til Hviterussland

Putin intervjues om krisen i Hviterussland.

I et intervju med russisk tv 27. august opplyste Vladimir Putin om at han i telefonsamtaler med Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko hadde forsikret ham om at Russland om nødvendig ville oppfylle sine traktatmessige forpliktelser til å forhindre at ekstremistiske elementer truet med å destabilisere Hviterussland. Han opplyste også at man etter oppfordring fra Lukasjenko hadde dannet en russisk sikkerhetsstyrke som om nødvendig ville kunne settes inn i Hviterussland.

I intervjuet understreket Putin at Russland i henhold til unionsavtalen mellom Russland og Hviterussland fra 1997, og Den kollektive sikkerhetspakt som både Russland og Hviterussland er tilsluttet, er forpliktet til å forsvare Hviterussland ikke bare mot ytre aggresjon, men også mot forsøk på å undergrave stabiliteten i landet. Samtidig fremholdt han at en slik hjelp bare ville bli gitt i en situasjon der lov og orden var alvorlig truet, altså der ytterliggående grupperinger satte fyr på hus og biler, prøvde å storme offentlige bygninger og liknende.

Se et utdrag fra intervjuet med Putin tekstet på engelsk her.

Putins uttalelse var et viktig signal som vil kunne bidra til å gjøre slutt på krisen i Hviterussland. For å slå ned en fargerevolusjon som den vi nå er vitne til i Hviterussland, er det viktig at representanter for statsmakten er trygge på at de ikke vil bli latt i stikken. Vissheten om at Russland om nødvendig vil intervenere med sikkerhetsstyrker gir dem denne sikkerheten.

På samme vis var Lukasjenkos opptreden med maskingevær – som vestlige kommentatorer har fremstilt som et tegn på at den hviterussiske presidenten var blitt gal – et signal til folk i statsapparatet om at han ikke ville inngå noe kompromiss med opposisjonen der de selv eventuelt kunne bli ofret.

Hadde Lukasjenko begynt å forhandle med opposisjonen, derimot, ville folk i statsapparatet ha blitt urolige for sin egen sikkerhet eller i det minste karriere – og mange ville ha gått over til opposisjonen.

Det er ikke uten grunn at vestlige ledere forsøker å overtale Putin til å presse Lukasjenko til å forhandle med opposisjonen, sette den gjeldende konstitusjonen ut av kraft og liknende. Viser lederen eller myndighetene i et land denne form for ettergivenhet, vil forsøk på fargerevolusjon ha langt større sjanse for å lykkes.

Lukasjenko har vist at han ikke er skuddredd. Og Putin har gitt en troverdig forsikring om at han ikke vil tillate en gjentakelse av utviklingen i Ukraina der væpnede ekstremister kuppet seg til makten. Det bør gi grunnlag for en forsiktig optimisme i forhold til krisen i Hviterussland. Alt fra toppbyråkrater til vanlige mennesker ser at Lukasjenko ikke vil la seg skremme eller presse til å gi fra seg makten, og at det om nødvendig vil komme hjelp fra Russland. Det øker sannsynligheten for at folk som er fornøyd med forholdene i Hviterussland, eller som i i det minste ikke vil at landet deres skal forvandles til slagmark i en øst-vest-konfrontasjon – og de utgjør utvilsomt et flertall av befolkningen – står opp mot forsøket på fargerevolusjon. Og da vil det selvsagt heller ikke være noe behov for russisk hjelp.

Les om hvordan en politisk krise i Kirgisistan i 2019 skapte hodebry i Moskva her.

Les om faren for en fargerevolusjon i Kasakhstan her.

Trykket i Friheten 3. september 2020.

Publisert i Hviterussland | 2 kommentarer

Farlig utvikling i Hviterussland

En klassisk fargerevolusjon. Godt organiserte og aggressive ungdommer prøver å provosere sikkerhetsstyrkene.

I disse dager foregår det som åpenbart er et forsøk på fargerevolusjon og statskupp i Hviterussland. Opposisjonen nekter å akseptere utfallet av presidentvalget 9. august da Aleksandr Lukasjenko ble gjenvalgt med 80 prosent av de avgitte stemmene, arrangerer massedemonstrasjoner og tyr til gateslag med politi og sikkerhetsstyrker. Arbeiderne oppfordres til å streike.

At opposisjonen er støttet og organisert fra utlandet er åpenbart. Svetlana Tikhanovskaja, opposisjonens samlingsfigur og presidentkandidat, har søkt tilflukt i Litauen der hun behandles som en statsleder og uhindret får fremføre sine oppfordringer til å styrte Lukasjenko.

Opposisjonen opptrer under falsk flagg. Opposisjonslederne sier at deres mål er å bli kvitt Lukasjenko ved å fremtvinge nyvalg. Rådet opposisjonen har opprettet for å gjennomføre en maktovertakelse, består imidlertid utelukkende av russofobe personer som vil si opp unionsavtalen med Russland fra 1997, knytte Hviterussland til EU og Nato, gjøre hviterussisk til eneste statsspråk og liknende. Et slikt brudd med Russland støttes av i høyden fem prosent av den hviterussiske befolkningen.

Trolig er to tredjedeler av befolkningen mot kuppforsøket vi nå er vitne til. I de siste dagene har det funnet sted omfattende demonstrasjoner til støtte for Lukasjenko i hele Hviterussland. De består av vanlige mennesker som sier at de ikke vil utlevere landet sitt til ekstremister, at de støtter Lukasjenko og hans styre, eller at de ikke vil ha konflikter og borgerkrig som i Ukraina.

Arbeidsfolk i fabrikker og landbruket støtter i liten grad opposisjonens aktiviteter. Det har vært aksjoner til støtte for opposisjonen ved et par fabrikker, men opposisjonsledernes oppfordringer til omfattende streikeaksjoner har fått liten tilslutning. Det er knapt til å underes over. Ca 70 prosent av Hviterusslands eksport går til Russland og de øvrige medlemmene av Samveldet av uavhengige stater, og et brudd på de tette båndene til Russland slik opposisjonen går inn for, ville innebære ruin for Hviterussland. Streiker ville dessuten sette kontrakter og arbeidsplasser i fare. Vanlige mennesker er ikke dummere enn at de forstår dette.

Les om hvordan oligarkene ødela Ukraina her.

Opposisjonen er aggressiv og bedre organisert enn Lukasjenkos tilhengere. Det øker sannsynligheten for at forsøket på statskupp vil lykkes. På den annen side virker Lukasjenko som en sterk leder som ikke vil la seg skremme til å gi fra seg makten, og som ser ut til å ha kontroll over soldater og sikkerhetsstyrker. Et viktig moment er dessuten at den formen for halvsosialisme Lukasjenko har stått for, gjør at det finnes få oligarker i Hviterussland. Dermed er det heller ingen som kan finansiere den type langvarige protestaksjoner som fant sted i Ukraina i forkant av statskuppet i 2014. Dersom Lukasjenko klarer å slå ned demonstrasjonene og masseaksjonene vi nå er vitne til, vil han sannsynligvis holde seg ved makten.

Et usikkerhetsmoment er hvordan Russland vil reagere dersom urolighetene i Hviterussland fortsetter og opposisjonen virker å kunne komme til makten. Putin og den russiske ledelsen er ikke spesielt begeistret for Lukasjenko, som etter utbruddet av krisen i Ukraina i 2014 har forsøkt å manøvrere mellom Russland og Vesten. Dersom opposisjonen hadde erklært sin vilje til fortsatt samarbeid med Russland, er det godt mulig at Moskva hadde latt Lukasjenko falle, slik man i 2018 tillot en fargerevolusjon i Armenia og utskiftingen av en russiskvennlig president med et annet russiskvennlig styre. At man fra russisk side skulle godta opprettelsen av et hviterussisk regime som har EU- og Nato-medlemskap som sitt erklærte mål, virker tvilsomt.

Skulle Hviterussland bli forvandlet til et nytt Ukraina, altså til en slagmark for en øst-vest-konfrontasjon, ville dette selvsagt være et problem for Russland. Men det ville også innebære et nederlag for Tysklands og EUs bestrebelser på å gjenopprette forholdet til Russland etter bruddet i 2014. Av hensyn til sin energisikkerhet og sitt næringsliv trenger Europa et godt forhold til Russland. En øst-vest-konflikt og økonomiske sanksjoner er det bare USA som tjener på.

Etter alt å dømme utgår forsøket på statskupp i Hviterussland fra Polen og de baltiske statene, trolig med forbindelser til amerikansk etterretning. Samtidig tvinger dramatiske tv-bilder fra Hviterussland EU anført av Tyskland til å stille seg bak opposisjonens krav om nyvalg og regimeskifte. Ekstreme krefter i utkanten av Europa har altså kunne fremprovosere en krise som ikke bare truer med å ødelegge Hviterussland, men som også vil kunne føre til en alvorlig øst-vest-konflikt og true global fred og sikkerhet. At dette er mulig viser skyggesidene ved vår tids medievridde politikk.

Les om anti-russiske opptøyer i Georgia i 2019 her.

Les om fargerevolusjonen i Armenia i 2018 her.

Publisert på Steigan.no 27. august og trykket i Friheten 3. september 2020.

 

 

Publisert i Hviterussland | Legg igjen en kommentar

Lukasjenko står opp mot pøbelen

Aleksandr Lukasjenko appellerer til sine tilhengere.

Den 16. august opptrådte Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko på et folkemøte i Minsk der han – fremfor titusener av sine tilhengere – med referanse til volden og opptøyene etter presidentvalget 9. august erklærte at det var uaktuelt å gå med på opposisjonens krav om hans avgang eller nyvalg.

Se et utdrag fra Lukasjenkos opptreden her.

Parallelt med Lukasjenkos møte arrangerte også opposisjonen et massemøte. Forskjellen mellom de to møtene var at mens folk i alle alderskategorier hadde møtt frem for å vise sin støtte til Lukasjenko, bestod opposisjonens møte stort sett av unge mennesker. Det viser at mens Lukasjenko støttes av vanlige mennesker i alle aldersgrupper og lag, støttes opposisjonen stort sett av misfornøyde ungdommer.

Lukasjenko fikk 80 prosent av stemmene ved presidentvalget, noe som er i samsvar både med flere meningsmålinger og en valgdagsmåling.

Et valg under normale forhold vil opposisjonen aldri kunne vinne. Man kan like det eller ikke, men det store flertall av hviterussere setter åpenbart pris på den form for statlig kontroll over økonomien og halvsosialisme Lukasjenko har stått for siden han kom til makten i 1994. Ved så å si samtlige valg har opposisjonen derfor tydd til bråk og opptøyer – åpenbart i håp om å fremprovosere repressive tiltak fra myndighetenes side med påfølgende utenlandske sanksjoner som kunne svekke Lukasjenkos styre og muliggjøre et regimeskifte. Det som atskiller dagens demonstrasjoner og opptøyer fra tidligere, er at de er mer omfattende. At utenlandske krefter er involvert er åpenbart.

Trolig vil denne fargerevolusjonen mislykkes. For det første gjør den formen for halvsosialisme Lukasjenko har stått for, at det knapt finnes oligarker i Hviterussland. Dette til forskjell fra situasjonen i Ukraina der politikk aldri har vært noe annet enn oppgjør mellom oligarker og grupper at oligarker, og der det som har fortont seg som folkeopprør, har vært en del av denne maktkampen. Viktor Janukovitsj ble styrtet ved den såkalte Majdan-revolusjonen i 2014 fordi han hadde utviklet seg til en ”superoligark” som truet de andre oligarkene. Det hele var kjøpt og betalt av konkurrerende oligarker. For det andre er Hviterussland et land uten etniske, nasjonale, religiøse eller språklige spenninger som kan brukes til å mobilisere befolkningen. Forsøk på å konstruere en anti-russisk hviterussisk identitet på begynnelsen av 1990-tallet mislyktes. Kontrasten til Ukraina – og mange andre stater – er på dette punkt slående.

Fra folkemøtet til støtte for Lukasjenko. Mange hviterussere ønsker at deres hjemland skal bli en del av Russland.

For det tredje – og det er sannsynligvis det viktigste – vil den russiske ledelsen aldri tillate opprettelsen av et anti-russisk regime i Hviterussland som er opposisjonens erklærte mål, slik krav om å si opp unionsavtalen med Russland fra 1997 og å melde Hviterussland inn i Nato vitner om.

Moskva godtok det som i realiteten var en fargerevolusjon i Armenia i 2018 og avsettelsen av president Serzj Sargsian i 2018. Grunnet var at det spente forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan knyttet til striden om Nagorno-Karabakh gjorde at ingen armensk president eller leder kunne tillate seg å være anti-russisk. Det første de nye makthaverne i Jerevan gjorde, var da også å forsikre om sin russiskvennlighet.

Den russiske ledelsen ønsker selvsagt at situasjonen i Hviterussland skal roe seg uten at det kommer til blodsutgytelser. Men dersom alternativet er opprettelsen av et anti-russisk regime i Hviterussland, vil Putin og kretsen rundt ham neppe nøle med å gi den støtten som må til for å slå ned forsøket på statskupp i nabolandet, inkludert militær støtte – noe Russland ifølge unionsavtalen fra 1997 faktisk er forpliktet til. Slik det har blitt meddelt i russiske nyhetssendinger, er Lukasjenko og Putin i løpende kontakt om utviklingen i Hviterussland og hva som må gjøres.

Endelig virker det som om Lukasjenko er en person som ikke vil gi fra seg makten uten kamp, og at han dersom det blir nødvendig vil gi ordre om å undertrykke opposisjonens voldelige aksjoner med de nødvendige maktmidler.

Det paradoksale er at den vestorienterte, anti-russiske opposisjonens forsøk på fargerevolusjon og statskupp ikke bare vil knytte Hviterussland tettere til Russland, men også vil kunne bety slutten på Hviterussland som stat.

Siden utbruddet av konflikten i Ukraina i 2014 har Lukasjenko forsøkt å manøvrere mellom Russland og Vesten, noe man fra vestlig side har oppmuntret ved å nedtone kritikken av forholdene i Hviterussland, å avvikle sanksjoner og å tilby ulike former for samarbeid. Den siste tids begivenheter har fått forholdet mellom Vesten og Hviterussland til å skjære seg. Vestlige regjeringer anklager Lukasjenko for maktmisbruk og truer med sanksjoner; og den hviterussiske presidenten svarer, slik han gjorde på folkemøtet i Minsk, med å advare mot militære fremstøt fra Natos side. I en slik situasjon har Lukasjenko ikke noe alternativ til å knytte Hviterussland nærmere til Russland.

Dersom forholdene i Hviterussland kommer ut av kontroll og Lukasjenko må be om militær hjelp fra Russland, kan en avvikling av Hviterussland som stat og innlemmelse av de hviterussiske områdene i Russland ikke utelukkes.

Les om hvorfor det trolig er anti-russiske krefter i de baltiske statene, Polen og andre østeuropeiske land som står bak forsøket på fargerevolusjon i Hviterussland her.

Les om hvordan Lukasjenko har manøvrert mellom Russland og Vesten her.

Publisert i Hviterussland | Legg igjen en kommentar