Zelenskij knytter oligark til statskupp

Vladimir Zelenskij på pressekonferansen 26. november 2021.

På en pressekonferanse 26. november erklærte Ukrainas president Vladimir Zelenskij at han var i besittelse av informasjon som viste at det 1.–2. desember med russisk støtte ville finne sted et forsøk på statskupp i Ukraina. Zelenskij knyttet dessuten oligarken Rinat Akhmetov til statskupplanene.

”Vi har etterretningsinformasjon, vi har til og med lydopptak, der representanter for Ukraina, la oss si det slik, sammen med representanter for Russland diskuterer deltakelse av Rinat Akhmetov i et statskupp i Ukraina, at det vil bli brukt en milliard dollar,” erklærte Zelenskij på pressekonferansen.

Videre sa Zelenskij at Akhmetov ikke selv hadde deltatt i planleggingen av statskuppet, men at han var blitt trukket inn av ”noen representanter for Den russiske føderasjon og noen kamerater fra Ukraina”. ”Jeg mener dette er desinformasjon for å trekke Akhmetov inn i en krig mot meg, mot staten.”

Ytterligere opplysninger om det angivelig avdekkede statskuppet unnlot presidenten å komme med.

Se utdrag fra Zelenskijs pressekonferanse der han snakker om det avdekkede statskuppet, her.

Hvordan skal vi fortolke Zelenskijs statskuppåstand?

Det er vanskelig å tro at Zelenskij virkelig har avdekket et planlagt statskupp. Dersom ukrainske myndigheter virkelig hadde kjennskap til et planlagt statskupp, ville det ha vært grovt uansvarlig – ja landsforræderi – å opplyse om dette fremfor å sørge for at deltakerne i kupplanene ble pågrepet og stilt for retten.

Det er mer naturlig å knytte Zelenskijs statskuppåstand til maktkampen i den ukrainske eliten.

Rinat Akhmetov.

Rinat Akhmetov, eieren av Sistem Kapital Menedzjment, et finansielt og industrielt holdningsselskap med base i Donetsk, og Ukrainas trolig rikeste person, er regnet som en utfordrer til Zelenskij. Dessuten eier han to tv-kanaler, Ukraina 24 og Ukraina, de eneste landsomfattende uavhengige massemediene som fremdeles eksisterer etter at Zelenskij har tatt over eller stengt alle andre tv-kanaler og aviser av betydning. Dersom Akhmetov, eventuelt i allianse med andre oligarker, velger å gå mot Zelenskij, vil det kunne gjøre det vanskelig for ham å bli gjenvalgt ved presidentvalget i 2024. Zelenskij, som i 2019 ble valgt til president med 73,2 prosent av de avgitte stemmene, støttes i dag av under 30 prosent av den ukrainske befolkningen.

For å svekke oligarkene sørget Zelenskij for at Radaen, der hans parti Folkets Tjener har rent flertall, høsten 2021 vedtok en lov om deoligarkisering.

Ifølge kritikerne vil loven knapt gjøre noe med oligarkenes makt og innflytelse, men den vil gjøre det lettere for presidenten å kontrollere det som fremdeles måtte finnes av uavhengige massemedier.

Les om hvordan oligarkene ødela Ukraina.

Kritikerne har dessuten fremholdt at Zelenskij selv har tette bånd til oligarken Igor Kolomojskij – som finansierte hans presidentvalgkampanje i 2019 og partiet han grunnla i 2018, Folkets Tjener – og at loven om deoligarkisering mer er et våpen i den indre striden mellom oligarkene og grupper av oligarker enn et oppgjør med oligarkene som samfunnsklasse.

I denne situasjonen har Zelenskij all mulig grunn til å sverte og diskreditere Akhmetov ved å knytte ham til et mulig statskupp.

Påstander om statskupp vil dessuten kunne gjøre det mulig for Zelenskij å erklære unntakstilstand og dermed å forby normal politisk aktivitet og informasjonsspredning. I en situasjon der to av tre ukrainere er misfornøyde med Zelenskij – som har sviktet sine valgløfter om å gjøre slutt på krigen i Øst-Ukraina og å skape et Ukraina for alle – er innføring av unntakstilstand før presidentvalget i 2024 sannsynligvis Zelenskijs eneste sjanse til å bli gjenvalgt som president.

Det vil neppe bli innført unntakstilstand i tilknytning til Zelenskijs statskuppåstand på pressekonferansen 26. november, som de fleste ukrainere tilsynelatende har oppfattet som rent oppspinn. Gjentatte påstander om kupp og undergravingsvirksomhet vil imidlertid kunne skape det psykologiske grunnlaget for innføring av unntakstilstand og tilsidesetting av borgernes rettigheter.

En følge av Zelenskij statskuppåstand – som av internasjonale observatører ble oppfattet som en forberedelse til kupp og innføring av unntakstilstand – var for øvrig at børsverdien av ukrainske selskaper falt med flere milliarder dollar. Eller som tidligere innenriksminister Arsen Avakov formulerte det: ”I løpet av to timer har aksjene til samtlige ukrainske selskaper, ikke bare Rinat Akhmetovs DTEK, falt betydelig på londonbørsen. Ukraina har i løpet av disse to timene tapt milliarder. Jeg skulle ønske at vår president ikke var årsaken til denne type situasjoner.”

Les om hvordan Zelenskij etter innsettelsen som president i 2019 gav topposter til oligarkvenner her.

Les om hvordan Zelenskij i februar 2021 stengte tre opposisjonelle tv-kanaler her.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Skal vi gi Vest-Ukraina til Polen?

Mye kan sies om Molotov-Ribbentrop-pakten (1939), men den frigjorde ukrainske og hviterussiske områder fra Polen og skapte dermed det territorielle grunnlaget for dagens Ukraina og Hviterussland.

”Dersom presidenten i mitt land sier at Sovjetunionen som gav Ukraina fem oblaster og samlet det i sine mest omfattende grenser, er aggressor, må en logisk sett gi disse oblastene tilbake til Europa for å gjenopprette den historiske rettferdighet,” uttalte den ukrainske opposisjonspolitikeren Jevgenij Murajev 22. november i et debattprogram på tv-kanalen Nasj. I debattprogrammet hevdet Murajev dessuten at Ukraina ville gå i oppløsning på linje med Jugoslavia.

Se utdrag fra debattprogrammet der Murajev fremførte disse oppfatningene, her.

Bakgrunnen for Murajevs utsagn er kampanjen kreftene som kom til makten ved statskuppet i Ukraina i 2014, inkludert dagens president, Vladimir Zelenskij, har bedrevet for å demonisere den sovjetiske fortiden, blant annet ved å fremstille Ukraina som et offer for sovjetisk aggresjon. Dersom Sovjetunionen virkelig var en aggressor på linje med Hitler-Tyskland, og disse to totalitære regimene sammen var ansvarlig for annen verdenskrig ved å angripe Europa, slik dagens ukrainske makthavere hevder, skulle man i rettferdighetens navn ha forventet at områdene den daværende ukrainske sovjetrepublikken oppnådde i tilknytning til annen verdenskrig, Galicia, Bessarabia, Transkarpatia og andre, ble tilbakelevert til deres rettmessige eiere, Polen, Romania og Slovakia. Akkurat som franske og polske områder som under annen verdenskrig var blitt innlemmet i Tyskland, etter krigen ble tilbakelevert til Frankrike og Polen. Noe slikt er selvsagt utenkelig for dagens nasjonalistiske ukrainske regime, som ikke en gang vil gi befolkningen i disse områdene språklige og kulturelle rettigheter.

Murajevs utsagn viser det absurde i kampanjen som i dag pågår i Ukraina for å demonisere ikke bare den sovjetiske fortiden, men også 3–400-års sameksistens med Russland. Hadde det ikke vært for Russland og Sovjetunionen, hadde det ikke eksistert noe Ukraina.

Sovjetisk frimerke til minne om den ukrainsk-russiske unionen i 1654.

Den første form for ukrainsk, eller som det den gang het lillerussisk, statsdannelse oppstod da kosakkene, et rytterfolk som holdt til i deler av det som i dag er Ukraina, omkring 1650 gjorde opprør mot den polske adelen og den katolske kirken. Kosakkene var ikke sterke nok til å verge seg mot polakkene, og valgte i 1654 å stille seg under tsarens beskyttelse, hovedsakelig fordi tsaren og russerne i likhet med befolkningen i de lillerussiske områdene bekjente seg til den ortodokse tro. Sentrale deler av det som i dag er Ukraina, kom dermed under Moskvas kontroll.

Store vestukrainske og hviterussiske områder kom på slutten av 1700-tallet under russisk kontroll da Russland sammen med Preussen og Østerrike likviderte Polen som stat. Krim og området nord for Svartehavet kom under russisk styre som en følge av Katarina den stores tyrkerkriger på 1770-tallet.

Les mer om hvordan Krim, Donbass og andre russiske områder ble innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken.

Alle disse områdene, bortsett fra Krim som ble et selvstyrt område tilknyttet den russiske sovjetrepublikken, ble innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken da bolsjevikene på 1920-tallet opprettet Sovjetunionen, en union av i prinsippet selvstendige og likestilte sovjetrepublikker. Dessuten ble Donbass, der befolkningen var russisk, innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken siden det var industri og en arbeiderklasse i området, noe det helst skulle være i alle sovjetrepublikkene.

I tilknytning til annen verdenskrig og den berømmelige Molotov-Ribbentrop-pakten ble Galicia og Lvov (Lemberg) innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken. Ved fredsoppgjøret etter krigen tilfalt Bessarabia, Bukovina og Transkarpatia Sovjetunionen og ble innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken.

I 1954, for å feire 300-årsjubileet for unionen mellom Ukraina og Russland, ble Krim overført fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken. Dette til tross for at befolkningen nesten utelukkende bestod av russere, og at området aldri hadde hatt noen tilknytning til Lillerussland eller Ukraina.

Uten Russland og Sovjetunionen hadde det ikke eksistert noe Ukraina. De lillerussiske (ukrainske) områdene ville ha blitt polonisert, og befolkningen ville ha blitt tvangsomvendt til katolisismen. Uten Russland og Sovjetunionen ville de slaviske folkene dessuten trolig ha blitt et offer for tysk imperialisme.

At Galicia, Transkarpatia og andre ukrainske områder vil forbli under den ukrainske sentralmaktens kontroll uten russisk støtte kan på ingen måte tas for gitt.

Statskuppet i Ukraina i 2014 og innsettelsen av et russiskfiendtlig styre fikk Russland til å ta over Krim og å støtte et separatistisk opprør i Øst-Ukraina. Ikke bare Krim, men også Donbass er i dag tapt for den ukrainske sentralmakten.

Polen har på ingen måte forsont seg med tapet av Galicia, og i Ungarn er det krefter som gjør krav på Transkarpatia.

Hvorvidt det under slike forhold er klokt av Ukraina å bryte alle bånd til Russland – og samtidig å undergrave grensene som ble etablert i tilknytning til annen verdenskrig, ved å fremstille Sovjetunionen som aggressor – kan diskuteres.

Ikke bare territorielt, men også språklig og kulturelt ville det ikke ha eksistert noe Ukraina uten Russland og Sovjetunionen.

At ukrainsk språk og kultur overlevde skyldtes primært at befolkningen i de lillerussiske (ukrainske) områdene takket være russisk støtte klarte å motstå presset fra den polske adelen og den katolske kirken.

På 1920-tallet bedrev bolsjevikene, som hatet storrussisk språk og kultur, som de forbandt med tsarisme og den ortodokse kirken, en hardhendt ukrainifiseringspolitikk i form av krav om at statsansatte bare måtte benytte ukrainsk, tvangsnedleggelse av russiskspråklige skoler og aviser og liknende. På 1930-tallet ble ukrainifiseringsbestrebelsene nedtonet til fordel for forsøk på å skape en allunionell sovjetisk kultur med russisk som felles språk. Men inntil Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble skolebarn i den ukrainske sovjetrepublikken, også i rent russiske områder, tvunget til å lære seg ukrainsk. Og aviser og bøker på ukrainsk utkom i millionopplag.

Ukrainske nasjonalister river ned statue av V. I. Lenin, skaperen av det moderne Ukraina.

At dagens ukrainske makthavere ødelegger Lenin-statuer og statuer av tsaristiske herskere og hærførere vitner om dårlige historiekunnskaper. Man kan like det eller ikke, men dagens Ukraina er på godt og vondt et produkt av russiske og sovjetiske kriger og erobringer. Og av Lenin og bolsjevikenes forsøk på å løse det nasjonale spørsmål ved å opprette sovjetrepublikker der befolkningen ble oppmuntret til å bruke sitt eget språk og utvikle sin egen kultur.

Les om hvordan den ukrainske Radaen i 2016 desavuerte Molotov-Ribbentrop-pakten her.

Les om parallellene mellom situasjonen dagens Ukraina befinner seg i og forholdene som fikk lillerusserne til i 1654 å stille seg under tsarens beskyttelse, her.

Publisert på Steigan.no 25. november 2021.

 

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Propagandamøte om politisk propaganda

Propaganda.

Den 5. november fant det på Litteraturhuset i Oslo sted et debattmøte med tittelen ”Propaganda og informasjonskrig mellom Russland og Vesten”. I en tid med konfrontasjon og propagandakrig mellom Vesten og Russland kunne dette ha blitt et interessant møte dersom tilnærmingen hadde vært objektiv og analytisk. Det var den ikke. Og møtet fortonte seg mer som en utskjelling av en av paneldeltakerne, professor Glenn Diesen, Universitetet i Sørøst-Norge (USN), for hans angivelig russiskvennlige synspunkter enn som et arrangement basert på akademiske standarder.

Å gi et referat av møtet har liten hensikt. Innledningene var, med respekt å melde, ikke særlig gode. Og diskusjonen var aggressiv og konfronterende. Jeg vil derfor plukke ut og kommentere noe av det som ble sagt under arrangementet.

Førsteamanuensis David Isaksen, USN, holdt et innledende foredrag om ”Propaganda og informasjonskrig. Begrepsavklaring og historisk perspektiv” der han snakket om hvit, grå og svart propaganda. Hvit propaganda er å gi et fordreid bilde av virkeligheten ved hjelp av et selektivt utvalg av påstander som i seg selv er sanne. Svart propaganda er å fordreie virkeligheten ved hjelp av de rene løgner. Og grå propaganda er en blanding av sannhet og løgn.

Colin Powell lyver i FNs sikkerhetsråd.

Dette er en grei tilnærming. Det som er mer problematisk, er å hevde at USA stort sett bruker hvit propaganda, mens en angivelig mer autoritær stat som Russland bruker grå eller svart propaganda. Faktisk var det USAs utenriksminister Colin Powell som i FNs sikkerhetsråd i 2003 fortalte grove løgner om Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen. Og den såkalte Tonkin-affæren i 1964, som resulterte i at Lyndon B. Johnson av Kongressen i USA fikk en blankofullmakt til å starte kriger i Indokina, var basert på en blanding av grov fordreining av virkeligheten og løgner.

Dette var løgn og propaganda som resulterte i at hundretusener av mennesker ble drept. Jeg kjenner ikke til noen løgner i russisk historie – eller for den saks skyld i kinesisk, iransk eller nordkoreansk historie – som har kostet så mange mennesker livet.

Med utgangspunkt i skillet mellom hvit, grå og svart propaganda kan det være nyttig å ta for seg en organisasjon som Helsingforskomiteen. Vi er en faktabasert menneskerettighetsorganisasjon og ikke propagandister, erklærte paneldeltaker Aage Borchgrevink fra Den norske Helsingfors-komité.

Helsingforskomiteen holder seg utvilsomt borte fra svart propaganda, altså rene løgner som lett lar seg avsløre. Men organisasjonen gir et systematisk fordreid bilde av menneskerettighetssituasjonen i verden ved utelukkende å anklage land som Russland og Hviterussland for menneskerettighetsbrudd, samtidig som grove menneskerettighetsbrudd i Ukraina og de baltiske statene forties. Eller har noen hørt Helsingforskomiteen kritisere Kiev-regimets bombing av sivilbefolkningen i Donbass, forfølgelse av opposisjonspolitikere i Ukraina, stenging av opposisjonelle massemedier i Ukraina, tvangsnedleggelse av russiskspråklige skoler i Ukraina og de baltiske statene eller det forhold at mange russiskspråklige i Estland og Latvia fremdeles har status som ikke-borgere uten stemmerett og retten til å utøve diverse yrker?

Et av ofrene for skytingen på Majdan i 2014. Mye tyder på at det var provokatører blant demonstrantene som stod bak mesteparten av drapene.

Og når Borchgrevink fremstiller den vestlige versjonen av hendelser som drapene på Majdan, det angivelige drapsforsøket på Navalnyj og giftgassangrep i Syria som udiskutable fakta, er dette en fordreining av virkeligheten som må kunne karakteriseres som grå propaganda. Alle disse hendelsene er noe som faktisk diskuteres. Det er grunn til å nevne at reportasjer som kritiserer den vestlige versjonen av drapene på Majdan, har blitt vist av både BBC (Snipers at Maidan: The untold story of a massacre in Ukraine) og tysk tv (Neue Hinweise auf Maidan-Schützen).

Er Helsingforskomiteen en menneskerettighetsorganisasjon når en av medarbeiderne, som kommenterte fra salen, karakteriserte seg selv som anti-Putin? Menneskerettigheter dreier seg om konkrete hendelser som fengsling uten lov og dom, tortur, politibrutalitet og liknende, ikke om hvem som styrer et land eller hvilken uten- og innenrikspolitikk den eller de styrende måtte stå for.

Mesteparten av debattmøtet bestod av angrep på Diesen fra møteleder professor Kai Østberg (USN) og de øvrige paneldeltakerne for Diesens angivelige russiskvennlighet. Dette gikk så langt at en fra publikum spurte om arrangementet ikke like gjerne kunne ha blitt kalt et Anti-Diesen-møte. Å gjengi anklagene mot Diesen har liten hensikt. Det får holde å konstatere at Julie Wilhelmsen, NUPI, var mindre aggressiv og krakilsk enn Isaksen og særlig Borchgrevink, og at Diesen holdt hodet kaldt og argumenterte klart og overbevisende for sine oppfatninger.

Refleksjon innbød møtet definitivt ikke til. Spørsmålet undertegnede prøvde å stille paneldeltakerne, nemlig om propagandakrigen Vesten fører mot land som Russland og Kina er fornuftig, gitt at disse landene i dag har muligheten til å ta igjen, og de vestlige landene trolig selv lett lar seg destabilisere, slik for eksempel Kongress-stormingen i USA viste, forble ubesvart.

Les om hetskampanjen mot professor Glenn Diesen her.

Les om Helsingforskomiteens groteske menneskesyn her.

Publisert på Steigan.no 10. november og trykket i Friheten 25. november 2021.

Publisert i Annet | Legg igjen en kommentar

Myndighetene i Latvia gir russiskspråklige skylden for korona

Latvia i koronaens tegn.

Korona-pandemien har, i likhet med andre kriser, forsterket og tilspisset allerede eksisterende utviklingstrekk og konflikter. I tilnærmet alle land, uavhengig av styresett, økonomiske forhold og kultur, har myndighetenes bestrebelser på å kontrollere befolkningen, som vår tids teknologi har gjort langt lettere, fått utfolde seg på en måte de færreste før pandemien hadde kunnet forestille seg. Mange steder har gitte grupper, for eksempel personer som ikke vil vaksinere seg, som beviselig ikke smitter mer enn andre, eller minoriteter, fått skylden for sykdommen.

I Latvia gir myndighetene de ca 35 prosent av befolkningen som er russiskspråklige, skylden for korona-epidemien. Flere latviske politikere har dessuten sagt at korona er bra siden sykdommen gjør at russiskspråklige pensjonsier dør.

Latvia – et land med 1,9 millioner innbyggere og pr i dag 3253 korona-døde – har høsten 2021 opplevd en ny smittebølge med 2–3000 smittede i døgnet som har fått myndighetene til å beordre en ny nedstenging og strenge korona-tiltak. I denne situasjonen sier talspersoner for myndighetene rett ut at det er den russiskspråklige minoriteten som er ansvarlig for korona-epidemien.

”Fire av fem pasienter er russiskspråklige. Vi har en følelse av at de ikke er mot vaksinering, men at det er pasienter som av en eller annen grunn ikke har tatt inn over seg denne informasjonen [om at korona-vaksiner er ufarlige og effektive]”, har Zajga Kravale, overlege ved Paula Stradina universitetssykehus i Riga, sagt til massemedia i en uttalelse som raskt ble spredt.

Janis Iesalnieks’ twittermelding der russiskspråklige pensjonister betegnes som kolonister og får skylden for korona-epidemien.

Andre er langt mer ytterliggående og kyniske i sine uttalelser. Legen Andris Baumanis har til avisen Ir uttalt at ”Dø vil i første rekke ikke-vaksinerte russiskspråklige mennesker i pensjonsalderen. Dette er kynisk, men det vil ha en positiv effekt på sosialbudsjettet, siden enhver som dør, innebærer en lettelse”. Janis Iesalnieks, medlem av Sejmen for den regjerende Nasjonalblokken, har twitret at ”Latviske barn kan i dag ikke gå på skolen eller bedrive sport fordi kolonister som kom i sovjettiden, ikke skynder seg med å vaksinere seg og overfyller sykehusene”. Og Selma Levrentse, rådgiver for partiet Utvikling/Ja!, har uttalt at ”Jo flere mennesker som snakker russisk, som dør, jo bedre er det for det latviske språket”. Denne uttalelsen er for øvrig politianmeldt av Sejm-medlemmet Karina Sprude som oppfordring til nasjonalt hat.

Ifølge Izvestija, som har laget et oppslag om saken, er latviske massemedier enige om at russiskspråklige alle som en er korona-dissidenter som nekter å la seg vaksinere og setter sine medmenneskers liv og helse i fare.

Denne påstanden kan diskuteres. Protestene mot de strenge korona-tiltakene i Latvia er det, slik Izvestija påpeker, etniske latviere som står bak, mens partiene Enhet og Latvias russiske forbund, som de fleste russiskspråklige stemmer på, oppfordrer sine tilhengere til å la seg vaksinere. På den annen side er det et faktum at flere russiskspråklige enn latviskspråklige oppfatter vaksinering mot korona som farligere enn selve sykdommen, henholdsvis 30 og 22 prosent.

I en situasjon der det er betydelig vaksineskepsis blant de russiskspråklige, og der myndighetene selv mener at vaksinering er det som skal til for å stanse korona-epidemien, skulle man tro at myndighetene henvendte seg spesielt til de russiskspråklige med informasjon om korona-vaksiner. Spørsmålet om hvorvidt staten skulle lage en egen brosjyre eller avis med informasjon om korona-vaksiner på russisk og spre denne i områder der det bor mange russiskspråklige har vært diskutert, men etter en uttalelse fra Senter for statsspråket har myndighetene kommet til at dette ikke er mulig. Begrunnelsen er at også latviskspråklige ville risikere å motta en slik brosjyre eller avis.

Heller ikke et annet tiltak som ville ha kunnet fungere overfor vaksineskeptiske russiskspråklige, har latviske myndigheter tydd til, nemlig å tilby den russiske Sputnik V-vaksinen.

I middelalderen ble jødene anklaget for å ha forårsaket Svartedøden og andre epidemier ved å forgifte brønnene. Myndighetene i dagens Latvia gir russiskspråklige skylden for korona-epidemien.

Korona, rimeligheten av korona-tiltakene og korona-vaksinenes farlighet og effektivitet er spørsmål som faller utenfor rammen av denne kommentaren. Det som er et faktum som fortjener å bli kommentert, er at latviske myndigheter ved sin mistenkeliggjøring av russiskspråklige håndterer korona-situasjonen på en måte som bryter med det som ansees for å være europeiske standarder for anstendighet og behandling av minoriteter, uten at dette utløser noen form for reaksjoner fra EU, europeiske politikere eller menneskerettighetsorganisasjoner.

At en overlege ved et tysk, fransk, britisk eller norsk sykehus skulle erklære at det var minoritetsgrupper som ved å nekte å la seg vaksinere var ansvarlige for spredningen av korona, er knapt tenkelig. Tvert imot er det i samtlige europeiske land myndighetene og deres manglende evne til å informere på en adekvat måte som får skylden for eventuell vaksineskepsis blant minoriterer. Og folk får høre at det å gi minoriteter skylden for korona er ekstremistisk og fremmedfiendtlig.

At en europeisk politiker skulle komme med den type uttalelser om minoriteter og korona som latviske politikere har fremført med referanse til den russiskspråklige minoriteten, eller at korona-informasjon rettet mot minoriteter i et europeisk land ikke skulle ha blitt gjennomført av hensyn til majoritetsbefolkningen, er utenkelig. Kan noe forestille seg hvor mye bråk det hadde blitt dersom en tysk politiker hadde sagt at korona var bra siden det stort sett var pensjonerte tyrkere som døde av sykdommen? Eller dersom en fransk politiker hadde sagt at korona var bra siden sykdommen ved å drepe utlendinger styrket det franske språket? Eller dersom britiske myndigheter hadde unnlatt å informere om korona på andre språk enn engelsk siden det kunne krenke engelsktalende briter?

Men det som ansees som vestlige eller europeiske standarder for anstendighet og behandling av minoriteter, er det fritt frem for å bryte når ofrene er etniske russere eller russiskspråklige, slik forholdene i Ukraina og de baltiske landene viser. Her kan russiskspråklige skoler og massemedier stenges, pensjonister fremstilles som uønskede etterkommere etter okkupanter, og folk som snakker russisk, pålegges drakoniske bøter eller sies opp fra sine stillinger. Eller russiskspråklige kan som i i Latvia og Estland defineres som ikke-borgere uten stemmerett og rett til å utøve diverse yrker. Hverken EU, menneskerettighetsorganisasjoner eller noen andre bryr seg om dette.

Les om hvordan korona-frykt i februar 2020 utløste opptøyer i Ukraina her.

Les om undertrykkelsen av russisk språk i Latvia her.

Publisert på Steigan.no 3. november og trykket i Friheten 11. november 2021.

Publisert i Annet | Legg igjen en kommentar

Russland avskriver Ukraina

Dmitrij Medvedev har spilt en tilbaketrukken rolle etter sin avgang som statsminister i januar 2020. Men han er en venn av Putin og inngår utvilsomt i den russiske makteliten.

Den 11. oktober, i næringslivsavisen Kommersant, publiserte Dmitrij Medvedev – nestleder i det russiske sikkerhetsrådet og tidligere president og statsminister – artikkelen ”Hvorfor kontakter med dagens ukrainske ledelse er meningsløst”. Artikkelen sier trolig mye om hvordan dagens russiske ledelse ser på Ukraina og fortjener derfor en utførlig presentasjon og drøfting.

”Den nåværende generasjon av ukrainske ledere er absolutt avhengige mennesker. [- – -] I Ukraina er avhengigheten fullstendig – fra kontantinnsprøytinger i økonomien (utdelinger fra USA og EU) til direkte ledelse av de ukrainske spesialtjenestene (ved deres amerikanske sjefer). [- – -] I spissen for Ukraina står svake mennesker som bare streber etter å fylle sine lommer. [- – -] De endrer stadig sin posisjon av hensyn til sine herrer på den andre siden av Atlanterhavet og de politiske konjunkturene. [- – -] De signerer Minsk-avtalene og inngår avtaler innenfor «Normandie-kvartetten», for deretter – etter intern turbulens i Radaen, på torget eller i sentralledelsen på den andre siden av havet – å vende sin posisjon i en helt annen retning. [- – -] Da dukker det evige og sentrale spørsmålet opp: Hva skal en gjøre i denne situasjonen? Ingenting. Vent på fremkomsten av en tilregnelig ledelse i Ukraina, som ikke er innstilt på total konfrontasjon med Russland på randen av krig, ikke på å organisere idiotiske ’Krim-plattformer’ som er til for å fordumme befolkningen og å vise muskler før valgene, men på å skape likeverdige og gjensidig fordelaktige forbindelser med Russland. Det er bare med et slikt lederskap at det er verdt å forholde seg til Ukraina. Russland vet å vente. Vi er tålmodige mennesker.”

Dette er Medvedevs budskap i forkortet form. Den russiske ledelsen oppfatter tilsynelatende Ukraina som et mer eller mindre sammenbrutt land som styres av en gjennomkorrupt politisk elite som ikke er noe annet enn marionetter for USA, og delvis også for EU, og som lar seg bruke til det ene anti-russiske prosjektet etter det andre, ofte ved å bryte avtaler ukrainske myndigheter selv har inngått.  Så lenge forholdene er slik, inntil det dukker opp en tilregnelig ledelse i Ukraina som ønsker å etablere gjensidig fordelaktige forbindelser med Russland, har det fra russisk side ingen hensikt å ha noe med Ukraina å gjøre. Russland vil vente til situasjonen endrer seg.

I et eklatant brudd på alle diplomatiske normer deler Victoria Nuland i 2014 ut boller til deltakerne i et statskupp mot Ukrainas lovlig valgte president og regjering.

Siden Medvedevs artikkel ble publisert samme dag som Victoria Nuland – amerikansk viseutenriksminister og aktiv deltaker i statskuppet i Ukraina i 2014 (Fuck the EU) – ankom Moskva for samtaler med den russiske ledelsen, kan den også oppfattes som et signal til USA: Russland vil ikke gjøre noen innrømmelser overfor dagens anti-russiske ukrainske regime. Det er opp til USA og EU å tvinge det ukrainske regimet de selv har innsatt til å føre en politikk som muliggjør en russisk-ukrainsk dialog – eller å innsette et mer konstruktivt regime. Russland klarer seg godt uten forbindelser til Ukraina, og kan derfor vente til det måtte dukke opp en normal ledelse i landet.

At Ukraina er et land i oppløsning, og at det styrende skiktet langt på vei er et redskap for utenlandske, primært amerikanske, interesser, er det ikke tvil om. Det er heller ikke tvil om at disse forholdene er en vesentlig grunn til den for Ukraina ødeleggende konflikten med Russland.

Spørsmålet er like fullt hvorvidt Russland kan tillate seg å ignorere Ukraina. Flere millioner etniske russere og russiskspråklige lever i Ukraina, og  disse befolkningsgruppene holdes i realiten som gissel av dagens anti-russiske ukrainske regime. Et uttrykk for dette var undertrykkelsen av den såkalte Opposisjonsplattformen og stengingen av opposisjonelle, russiskvennlige massemedier våren 2021, som mange observatører mener var en straffereaksjon fra Kiev-regimets side på at Putin ikke ville diskutere situasjonen i Øst-Ukraina med den ukrainske presidenten. Av humanitære årsaker er russiske myndigheter nødt til å ha en eller annen form for dialog med dagens ukrainske makthavere, uansett hvor anti-russiske de måtte være.

Det er også grunn til å spørre hvilket grunnlag russiske myndigheter har for å tro at et mindre anti-russisk regime vil komme til makten i Ukraina.

I april 2019 ble Vladimir Zelenskij valgt til ukrainsk president, med tilslutning fra 73 prosent av velgerne, etter å ha lovet å gjøre slutt på krigen i Donbass og å skape et Ukraina for alle. Zelenskij var altså den sunne politiske kraften Medvedev etterlyser i sin artikkel. Men etter utnevnelsen til president førte Zelenskij en politikk som knapt var mindre krigersk og anti-russisk enn den forgjengeren Petro Porosjenko hadde stått for. Enten det var fordi amerikanerne – som har en mengde kilder til innflytelse, for eksempel kontroll over store deler av statsapparatet – krevde det. Eller fordi Zelenskij var presset av Høyre Sektor og liknende ekstremnasjonalistiske grupperinger. Hva skulle tilsi at en ny freds- og forsoningspresident – dersom en slik skulle bli valgt – ville kunne føre en mindre krigersk og anti-russisk politikk enn Zelenskij, som jo også i utgangspunktet var en freds- og forsoningspresident?

Ved president- og parlamentsvalgene i Ukraina etter uavhengigheten i 1991 stemte ca halvparten av befolkningen på vestorienterte personer og partier og halvparten på personer og partier som ønsket samarbeid med Russland. Krims gjenforening med Russland i 2014 og Donbass’ faktiske løsrivelse fra Ukraina innebærer at nærmere 5 millioner russiskvennlige velgere ikke lenger inngår i det politiske regnestykket. Vil en russiskvennlig presidentkandidat eller russiskvennlige partier under slike forhold ha noen sjanse for å komme til makten?

Et totalt sammenbrudd i Ukraina, som er det den russiske ledelsen åpenbart håper på, vil like gjerne kunne bringe til makten representanter for den rabiat anti-russiske vestukrainske nasjonalismen, altså de rene fascistene, som personer som skjønner at et samarbeid med Russland er nødvendig for å gjenreise Ukraina.

Ofre for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Øst-Ukraina. Kan Russland avskrive Ukraina?

Russland kan ikke tillate seg å avskrive Ukraina, slik Medvedev tar til orde for. I en situasjon der de anti-russiske kreftene som kom til makten ved statskuppet i 2014, ser ut til å ha konsolidert sitt grep om makten, har Putin og den russiske eliten tvert imot plikt til å øke det russiske engasjementet overfor Ukraina, både for å beskytte etniske russere og russiskspråklige i Ukraina og for å skape vanskeligheter for dagens anti-russiske ukrainske regime som gjør at det vil kunne bryte sammen. Et tiltak som i den forbindelse peker seg ut, og som den russiske eliten nøye bør vurdere, er en formell innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon. Dette vil ikke bare sette en stopper for ukrainske styrkers bombing av befolkningen i Donbass, men vil også kunne oppmuntre andre ukrainske regioner til å gjøre opprør.

Les om hvordan Putin i et tv-intervju i 2021 sammenliknet dagens Ukraina med Nazi-Tyskland her.

Les om hvordan et russisk-ukrainsk-fransk-tysk toppmøte i 2019 viste at en forhandlingsløsning på konflikten i Øst-Ukraina knapt er mulig, og at konflikten trolig vil bli ”frosset”, her.

Publisert på Steigan.no 13. oktober og trykket i Friheten 28. oktober 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 2 kommentarer

Ukrainsk opposisjonspolitiker trues på livet etter Putin-gratulasjon

Ilja Kiva, drapstruet etter å ha gratulert Putin med fødselsdagen.

På Putins fødselsdag 7. oktober publiserte den ukrainske opposisjonspolitikeren Ilja Kiva en video der han gratulerte den russiske presidenten med dagen og kalte ham en person som forsvarte den slaviske verden, moral og tro. Dette utløste kraftige reaksjoner fra ukrainske politikere og høyrenasjonalister. Kiva, som sitter i Radaen som representant for Opposisjonsplattformen – For Livet, risikerer ikke bare å bli tiltalt for landsforræderi, men å bli drept.

En talsmann for Høyre Sektor, Sergej Stepnenko, erklærte at Kiva var en forræder som arbeidet for de russiske okkupantene, og at ukrainske sikkerhetstjenester burde ta seg av ham. Anatolij Stefan ”Stirlitz”, en blogger som er ansatt i den ukrainske sikkerhetstjenesten, offentliggjorde en erklæring om at dersom myndighetene ikke reagerte på undergravingsvirksomheten til personer som Kiva, ville vanlige mennesker foreta det nødvendige oppgjør med dem. Oleg Ljasjko, leder for Det radikale partiet, erklærte at Kiva var en djevel som burde sitte i fengsel, og ikke i parlamentet.

Se russisk TVs innslag om saken her.

Den ukrainske stjernejournalisten Dmitrij Gordon publiserte på sin blogg et Facebook-innlegg fra den ukrainske politikeren Artur Palatnyj, medlem av Petro Porosjenkos parti Europeisk Solidaritet, der denne ikke bare tok til orde for å frata Kiva hans diplomatiske immunitet og å tiltale ham for landsforræderi, men også sammenliknet det å gratulere Putin med en gratulasjon av Hitler.

Kort sagt foregår det nå i Ukraina en klappjakt på Ilja Kiva som er stemplet som landsforræder.

Hva er hensikten med å omtale denne saken? Stempling av personer som gir uttrykk for prorussiske synspunkter, eller som tar til orde for å avslutte konflikten med Russland, som landsforrædere, oppfordringer til myndighetene om å gjøre kort prosess med dem og bruk av anklager om manglende patriotisme – forstått som russiskfiendtlighet – i den politiske kampen er dagligdagse fenomener i Ukraina.

Grunnen til at jeg valgte å trekke frem hetskampanjen mot Ilja Kirov, er at den falt sammen med utdelingen av Nobels fredspris, som gikk til en filppinsk journalist, Maria Ressa, og en russisk redaktør, Dmitrij Muratov, for det som omtales som deres modige kamp for ytringsfriheten.

Alfred Nobel gav Stortinget i det nærmest pasifistiske Norge, som ikke engang hadde sitt eget utenriksdepartement, retten til å utdele fredsprisen. Hva ville han ha sagt om Nato-landet Norges fredspristildelinger?

Mye kan sies om denne tildelingen. Hva har en filippinsk journalist som tilsynelatende mest har beskjeftiget seg med innenrikspolitiske forhold, for eksempel myndighetenes narkotikapolitikk, gjort for å fremme fred i verden? Eller hva har redaktøren for en Putin-kritisk russisk avis, Novaja Gazeta, gjort for å fremme fred og menneskelig forbrødring? I sitt testamente skrev Alfred Nobel at fredsprisen skulle gis til personer som ”har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”. Kan årets fredsprismottakere – eller andre personer som har fått Fredsprisen med referanse til deres innsats for demokrati, menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og liknende – med noen grad av rimelighet sies å ha bidratt til dette?

Dette – hvordan Fredsprisen har blitt forandret til en demokrati-, ytringsfrihets- og menneskerettighetspris – kan det sies mye om.

Men selv om man velger å se bort fra Nobels testamente og gjør demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter til en del av et slags utvidet fredsbegrep, holder årets fredspristildeling ikke mål.

Det har i flere år foreligget to soleklare kandidater til en ytringsfrihets- og menneskerettighetspris. Nemlig den amerikanske it-spesialisten Edward Snowden som lever i russisk landflyktighet etter å ha avslørt amerikansk etterretnings globale overvåkning. Og den australske journalisten Julian Assange som sitter i britisk fengsel og risikerer utlevering til USA og tiltale for spionasje – med mulighet for dødsstraff – for på sitt nettsted WikiLeaks å ha publisert dokumenter amerikanske myndigheter vil holde skjult, blant annet om USAs folkerettsstridige angrepskriger.

I motsetning til den filippinske journalisten og den russiske redaktøren har Edward Snowden og Julian Assange beskjeftiget seg med forhold som angår krig og fred. Men selvfølgelig tør ikke Nobelkomiteen i den amerikanske kolonien Norge å gi Fredsprisen til en av disse kandidatene.

Ved sin utdeling gir Nobelkomiteen inntrykk av at ytringsfriheten og demokratiet er truet i Russland. Å gi Fredsprisen til den regimekritiske bloggeren Aleksej Navalnyj, noe de største russlandhaterne sikkert hadde håpet på, turte ikke Nobelkomiteen. Navalnyj er tross alt en løs kanon med uklar mental helse som har sammenliknet kaukasiere med kakerlakker og oppfordret folk til å skyte dem, skjelt ut en krigsveteran for åpen scene og liknende. Derfor valgte man å gi prisen til redaktøren for en Putin-fiendtlig avis. Og for at det hele ikke skulle bli en ren Anti-Russland- og Nato-pris – som ville ha vært for pinlig med tanke på ignoreringen av Snowden og Assange også ved årets fredspristildeling – valgte man å la den regimekritiske russiske redaktøren dele Fredsprisen med en regimekritisk journalist i et land Vesten og Nato ikke har noe forhold til.

Er det et land der ytringsfriheten er truet, og der det er skapt et klima der personer som kritiserer makthaverne, risikerer å bli drept, er dette Ukraina, og ikke Russland. Medlemmer av den ikke-parlamentariske opposisjonen i Russland har sendt gratulasjoner til amerikanske presidenter, erklært sin støtte til dagens ukrainske makthavere som bomber den russiskvennlige befolkningen i Donbass, oppfordret Nato til å okkupere og befri Russland, holdt kongresser i de baltiske statene der etniske russere har status som ikke-borgere uten stemmerett og rett til å utøve diverse yrker, og liknende. Selvfølgelig har de blitt angrepet for dette og kalt landsforrædere og femtekolonister. Men de har ikke blitt utsatt for en tiendedel av den hetsen Ilja Kiva har fått oppleve etter sin fødselsdagshilsen til Putin, og deres liv har aldri vært i fare.

Men vi får ikke høre noe om den daglige hetsen – og drapstruslene – kritikere av dagens russiskfiendtlige ukrainske regime utsettes for. Akkurat som vi ikke får høre noe om drap på regimekritiske journalister, stenging av opposisjonelle aviser og tv-stasjoner og forfølgelse av opposisjonspolitikere i Ukraina.

Faktisk foreligger det en rimelig god kandidat til ikke bare en ytringsfrihets- og menneskerettighetspris, men også til en fredspris, i tillegg til Snowden og Assange. Nemlig den ukrainske opposisjonspolitikeren Viktor Medvedtsjuk.

Medvedtsjuk, leder for Opposisjonsplattformen – For livet, det eneste virkelige opposisjonspartiet i Ukraina, sitter i dag i husarrest – og tre tv-kanaler han eier har blitt stengt – fordi Medvedtsjuk og hans meningsfeller kritiserte dagens ukrainske regimes konfrontasjonspolitikk overfor Russland og tok til orde for dialog og forhandlinger mellom Ukraina og Russland.

En fredspris til Medvedtsjuk ville ikke bare ha vært en markering av at forfølgelse og fengsling av opposisjonspolitikere og stenging av opposisjonelle massemedier er uakseptabelt, men ville også ha vært et bidrag til avspenning og redusering av krigsfaren i Europa.

Men at Nato-landet Norge skulle gi en fredspris til en person som tar til orde for dialog og forhandlinger med Russland, er selvsagt utenkelig.

Norge er en amerikansk skjøtehund, og utdelingene av Nobels fredspris – som stort sett er rene Nato-priser og i hvert fall aldri tilfaller kritikere av vestlige lands utenrikspolitikk – er en påminnelse om dette.

Les om stengingen av opposisjonelle tv-kanaler i Ukraina her.

Les om hvordan det i den ukrainske Radaen tas til orde for å skyte opposisjonspolitikere her.

Publisert på Steigan.no 10. oktober og trykket i Friheten 28. oktober 2021.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar

Navalnyj 2: Mikheil Saakasjvili

Mikheil Saakasjvili etter å ha fremprovosert sin egen pågripelse.

Forsøk på å kortslutte normale politiske prosesser og å kuppe seg til makten forekommer i mange former. Den nyeste taktikken er tilsynelatende at opposisjonsledere og andre urokråker fremprovoserer sin egen arrest og rettsforfølgelse i håp om at dette vil utløse demonstrasjoner og opptøyer.

Det klassiske eksemplet på denne type opptreden er den russiske bloggeren og yrkesdemonstranten Aleksej Navalnyjs tilbakevending til Russland, i januar i år, der han ble pågrepet for å ha brutt meldeplikten knyttet til en betinget dom for økonomiske forbrytelser og plassert i en arbeidsleir. Pågripelsen førte til et par protestdemonstrasjoner, men Navalnyj oppførte seg så ekstremt etter pågripelsen – blant annet ved grovt å skjelle ut en krigsveteran og dennes barnebarn – at selv hans egne tilhengere tok avstand fra ham. Navalnyjs aksjon kan derfor oppfattes som mislykket, men ikke desto mindre har den tjent som forbilde for andre eventyrere.

Den 1. oktober 2021 – dagen før lokalvalget i Georgia – publiserte således den tidligere georgiske presidenten Mikheil Saakasjvili en video på Facebook om at han var tilbake i hjemlandet. Georgiske myndigheter benektet først at dette var tilfelle, men senere erklærte Irakli Garibasjvili, Georgias statsminister, at ”Georgias tredje president, den ettersøkte Mikheil Saakasjvili, har blitt arrestert og sendt i fengsel”.

Kort tid senere viste georgisk fjernsyn bilder av en smilende Saakasjvili som føres bort iført håndjern.

Saakasjvili avbildet under krigen i 2008.

I hjemlandet er Saakasjvili – som var president fra 2008 til 2013, og som er mest kjent for å ha fremprovosert en krig med Russland i 2008 ved å angripe utbryterrepublikken Sør-Ossetia – ved en rettssak i 2018 dømt til seks års fengsel for maktmisbruk, og det pågår dessuten ytterligere rettsprosesser mot ham knyttet til maktmisbruk og korrupsjon. Siden sin avgang som president i 2013 har Saakasjvili levd i eksil.

Georgias president Salomé Zourabichvili har erklært at hun ikke vil benåde Saakasjvili.

Saakasjvili på sin side har sendt ut en erklæring fra fengselet om at han har startet en sultestreik, og at han betrakter seg som politisk fange.

Myndighetene i Ukraina, der Saakasjvili har bodd i de siste årene, hevder at Russland står bak pågripelsen av ekspresidenten og krever at han løslates.

Den 4. oktober viste Radio Free Europe, den vestlige propagandasenderen fra den kalde krigens tid, bilder fra en demonstrasjon i Georgia der Saakasjvilis tilhengere krever at han løslates. I demonstrasjonen ser man ikke bare georgiske flagg, men også ukrainske flagg, amerikanske flagg og EU-flagg. Slagordene på plakater og bannere er for en stor del på engelsk.

Demonstrasjonen var altså for en stor del rettet mot et europeisk og nordamerikansk publikum.

Hvorvidt det som nå skjer i Georgia, er et resultat av et personlig innfall fra Saakasjvilis side, eller om det dreier seg om et vestlig forsøk på å destabilisere Georgia, for eventuelt å innsette et mer russiskfiendtlig regime, og hvordan den videre utviklingen i Georgia vil bli, gjenstår å se.

Det hører med til historien at Saakasjvili og andre som måtte ønske uro og bråk i Georgia, har all mulig grunn til å sabotere og diskreditere nettopp årets lokalvalg.

Siden 2012 har Georgia vært styrt av Georgisk drøm, som støtter dagens statsminister Irakli Garibasjvili. Opposisjonen, anført av Saakasjvilis parti Styrke i enhet, hevdet imidlertid at parlamentsvalget i 2020 var forfalsket, med en politisk krise og massedemonstrasjoner som resultat. EU fremforhandlet i denne situasjonen en avtale mellom myndighetene og opposisjonen som gikk ut på at det skulle holdes et nytt parlamentsvalg dersom Georgisk drøm oppnådde mindre enn 43 prosent oppslutning ved lokalvalget høsten 2021. Senere har Georgisk drøm desavuert denne avtalen, noe amerikanske myndigheter har uttrykt alvorlig bekymring for.

Ved å diskreditere årets lokalvalg – der Georgisk drøm etter første valgomgang oppgis å lede med 48,2 prosent av de avgitte stemmene – vil det altså kunne være mulig å kaste Georgia ut i en alvorlig politisk krise, som vil kunne bane vei for en ”fargerevolusjon” eller liknende.

Les om hvordan Saakasjvili, i samarbeid med opposisjonspolitikeren Julija Timosjenko og oligarken Igor Kolomojskij, i 2017 prøvde å kuppe seg til makten i Ukraina her.

Les om anti-russiske opptøyer i Georgia i 2019 her.

Publisert på Steigan.no 5. oktober og trykket i Friheten 14. oktober 2021.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | 1 kommentar

Russland kjenner ikke sine muligheter

Sergej Karaganov.

Den 25. september 2021 opptrådte Sergej Karaganov, leder for Råd for utenriks- og forsvarspolitikk og trolig den fremste autoriteten på utenrikspolitiske spørsmål i dagens Russland, i det populære tv-programmet ”Retten til å vite”.

Karaganovs budskap var at dagens verden er fundamentalt forskjellig fra den som oppstod ved Sovjetunionens sammenbrudd omkring 1990, men at Russland ikke hadde forstått dette og undervurderte sine muligheter.

Sendingen ble innledet med at programlederen spurte Karaganov om hans syn på den siste tids dramatiske begivenheter i form av USAs tilbaketrekning fra Afghanistan og krangelen mellom Australia, USA og Frankrike.

Karaganovs svar var at hendelser som dette i seg selv betød lite, og at det man måtte se på var underliggende maktforhold og langtidstendenser.

USA var svekket, og den amerikanske tilbaketrekningen fra Afghanistan – som Karaganov roste som modig og fornuftig av Biden og en forlengelse av Trumps Amerika først-politikk – var et uttrykk for denne svekkelsen. Om noen år ville USA være hva landet hadde vært i mellomkrigstiden, en stormakt, men ingen hegemon.

Europa hadde ifølge Karaganov ingen fremtid i storpolitikken. Kontinentet var blitt ødelagt av masseinnvandring fra Afrika og Asia. Og EUs felles utenrikspolitikk hadde gjort de tradisjonelle europeiske stormaktene handlingslammet og maktesløse, med Frankrike som et mulig unntak. ”Om 10–15 år vil en del av Europa orientere seg mot Russland, og den andre mot USA. Men Europa vil ikke lenger være en selvstendig aktør. Europeerne har gjort for mange feil.” Siden Europa var svekket og i oppløsningen, behøvde ikke Russland å ta hensyn til verdensdelen.

Endringene av de globale maktforholdene var noe Vesten mentalt ikke hadde tatt inn over seg, erklærte den russiske utenrikspolitiske stjernetenkeren. Mentalt befant Vesten seg på 1990-tallet da de vestlige landene kunne innrette seg mer eller mindre etter sitt eget forgodtbefinnende.

Men heller ikke den russiske ledelsen og vanlige russere hadde tatt inn over seg hvordan verden, og dermed også Russlands muligheter, på en fundamental måte var blitt endret: ”Det har enda ikke helt gått opp for oss at vi har blitt selvstendige og mektige, og at vi i dag lever i en helt annen verden enn den vi har levd i de siste 30 årene.”

Russlands fremtid bestod ifølge Karaganov i å orientere seg mot Asia. ”Vi bør huske på at vi er en eurasisk makt. De hordene fra øst som plyndret oss, skapte oss selv. Og i den motsatte bevegelsen inn i Sibir oppstod en stormakt.”

Se Sergej Karaganovs opptreden på ”Retten til å vite” her.

Karaganovs utsagn og vurderinger er trolig et godt uttrykk for hvordan den russiske ledelsen oppfatter verden – og hvilken oppfatning av internasjonale spørsmål den ønsker at vanlige russere skal ha.

USA og Vesten er svekket og i oppløsning. Verden er i ferd med å bli multipolar. Asia styrker seg. Russland bør vende seg bort fra Vesten og mot Asia. Russlands muligheter er nærmest grenseløse.

Les om hvordan verden har blitt fundamentalt forandret siden 1990- og 2000-tallet.

Disse oppfatningene har mye for seg. USA og de vestlige landene er langt svakere enn de var på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet. USA og andre vestlige land har store indre problemer – det er nok å tenke på stormingen av Kongressbygningen i USA. Kina, India og andre ikke-vestlige land har dramatisk økt sin makt. Verden er i ferd med å bli multipolar. Trolig har Russland mye å vinne på å orientere seg mot Asia.

Problemet er at avskrivningen av Vesten og orienteringen mot Østen er mer deklaratorisk enn reell.

Russland bør glemme Vesten og orientere seg mot øst, erklærer Karaganov med tilslutning fra persone som utspør ham. Men 90 prosent av programmet der han opptrer, dreier seg om USA og andre vestlige land. Og ser man på russiske nyhetssendinger, vil man oppdage at nesten alt utenriksstoffet, i det minste i form av mer inngående analyser, dreier seg om USA og andre vestlige land. Inngående analyser av politiske og økonomiske forhold i Kina eller India på linje med de daglige reportasjene om og analysene av politiske og økonomiske forhold i USA er fraværende. Og det er tilnærmet null interesse for forholdene i de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene som Russland vil måtte samarbeide med dersom landet vil orientere seg mot Asia.

Dersom den russiske ledelsen virkelig ønsker å orientere Russland mot verden utenfor Vesten, ville et naturlig første skritt være å sørge for at de nasjonale tv-kanalene – som den opplagt har stor kontroll over, og som i betydelig grad påvirker befolkningens oppfatninger og holdninger – viste langt større interesse for politikk, økonomi og samfunnsliv i Asia, Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika, for ikke å snakke om de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene.

Les om hvilket syn Karaganov i 2017 hadde på verden og Russlands muligheter her.

Les om hvordan betalingssystemene i Russland, Kina og India knyttes sammen her.

Publisert på Steigan.no 30. september 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Putins parti vant dumavalget. Opposisjonen prøvde å fabrikkere valgfusk

Ved dumavalget i Russland 17.–19. september  ble Putins parti Det forente Russland som forventet en klar vinner. Med en oppslutning på 49,85 prosent oppnådde partiet 324 av de 450 setene i Dumaen. Videre fulgte kommunistpartiet som oppnådde 18,96 prosent og 57 seter; Det rettferdige Russland, 7,44 prosent og 27 seter; Vladimir Zjirinovskijs liberal-demokratiske parti, 7,5 prosent og 21 seter; og det nylig opprettede høyreliberale partiet Nye folk, 5,33 prosent og 13 seter. Dessuten oppnådde tre småpartier, Fedrelandet, Vekstpartiet og Borgerplattformen, ett sete hver.

225 av dumarepresentantene ble valgt etter partilister, og 225 i enmannskretser.

Stolte donbassbeboere med russisk pass på vei for å stemme ved dumavalget. Et skritt nærmere gjenforening med Russland for en hardt prøvet befolkning.

Ved årets valg kunne personer bosatt i Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk med russisk statsborgerskap stemme, riktignok bare ved å ta seg til et valglokale på russisk territorium, en mulighet ca 200 000 personer skal ha benyttet seg av.

Valgdeltakelsen oppgis å ha vært på 51,7 prosent, mot 47,9 prosent ved dumavalget i 2016.

Valget ble overvåket av et stort antall observatører fra mange land. Men ikke av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som ikke ønsket å sende valgobservatører.

Det forente Russland gjorde det klart bedre enn meningsmålinger på 25–35 prosent i forkant av valget – som riktignok ikke omfattet folks preferanser i enmannskretsene – skulle tilsi. Men valgresultatet sammenfalt med en valgdagsmåling gjennomført av meningsmålingsinstituttet Insomar.

At Det forente Russland med en oppslutning på 49,85 prosent oppnådde 324 av de 450 setene i Dumaen skyldtes ordningen med valg av halvparten av representantene i enmannskretser som klart favoriserte det største partiet.

Den utenomparlamentariske opposisjonen fremfører sine tradisjonelle anklager om valgfusk. Hvem betaler folk for denne type aksjoner?

Som forventet ble det av vestlige massemedier og den utenomparlamentariske opposisjonen fremsatt en mengde påstander om valgfusk, både før og under valget. Men dette er en del av propagandakrigen Vesten og grupperinger betalt av de vestlige landene bedriver mot Russland, og det er ingenting som tyder på at det er hold i anklagene.  Med videokameraer i nesten alle valglokaler og en konstitusjonelt garantert rett for de politiske partiene til å overvåke samtlige deler av valggjennomføringen er russiske valg tilnærmet umulig å forfalske. Og hvorfor skulle Putin og myndighetene forfalske valget når de – ikke minst takket være ordningen med enmannskretser – uansett var garantert seieren over en splittet opposisjon?

Hvordan den utenomparlamentariske opposisjonen arbeider ble avslørt da politiet tok seg inn i en leilighet utkledd som et valglokale der en gruppe personer var i ferd med å lage en video som skulle vise valgfusk.

I et kort filmopptak fra politiaksjonen, som ble vist på den russiske valgkommisjonens pressekonferanse etter valget, erklærer en av personene som var involvert i produksjonen av den falske valgfuskvideoen, at de ikke hadde gjort noe ulovlig, men bare laget en video, og at de oppfylte en bestilling de hadde mottatt.

Se utdrag fra valgkommisjonens pressekonferanse der filmopptaket fra politiaksjonen mot det falske valglokalet ble vist, her.

Årets dumavalg, som i liten grad atskilte seg fra tidligere valg, kan betraktes som et rimelig godt uttrykk for hva den russiske befolkning ønsker. Ca halvparten av velgerne støtter Putin og den moderat konservative politikken han og myndighetene står for. Enten fordi de liker politikken, eller fordi de ikke ser noe bedre alternativ og frykter kaos dersom opposisjonen skulle styrke seg. Ca halvparten – kommunistene, Det rettferdige Russland og Zjirinovskijs parti – ønsker større grad av utjevning og sosial rettferdighet, samtidig som de er tilhengere av en utenrikspolitikk som er minst like selvhevdende som den Putin og dagens makthavere står for. Og ca fem prosent ønsker en høyreliberal politikk med vekt på mer marked og private løsninger.

Man kan være enig eller uenig i russernes vurderinger. Tyve år med samme leder og parti ved makten og et rimelig paternalistisk styre, som er hva Putin på godt og vondt har stått for, er ikke nødvendigvis hva de fleste i Norge og andre vestlige land ville ønske seg. Men hvordan folk i Russland og andre steder på kloden ønsker å innrette seg er det opptil dem selv å bestemme. Å støtte grupperinger som bedriver destabiliserings- og undergravingsvirksomhet i land som Russland, Kina og Iran, for eksempel ved å spre falske anklager om valgfusk, bør de styrende i Vesten gi avkall på. Om ikke av andre grunner så fordi de vestlige landene i dag er minst like lette å destabilisere som land som Russland, Kina og Iran, og det bare er et tidsspørsmål før myndighetene i land som utsettes for vestlige destabiliserings- og undergravingsoperasjoner, selv vil ty til destabilisering og undergraving av de vestlige landene.

Les om hvordan en folkeavstemning i Russland i 2020 gav et overveldende flertall for konstitusjonelle reformer som blant annet gjør at Putin kan stille til gjenvalg som president i 2024, her.

Les om hvordan Putin ble gjenvalgt som president i 2018 her.

Publisert på Steigan.no 21. september og trykket i Friheten 30. september 2021.

Publisert i Russisk politikk | 2 kommentarer

CIA-involvering i mislykket spesialoperasjon i Hviterussland

Medlemmer av Wagnergruppen pågripes i Hviterussland – og unngår dermed å havne i Ukraina.

Nylig viste den amerikanske tv-kanalen CNN en reportasje der to anonyme ukrainske etterretningsoffiserer forteller om en mislykket amerikansk-ukrainsk spesialoperasjon i Hviterussland der hensikten var å bortføre 33 russiske statsborgere.

I korthet gikk operasjonen ut på å lokke de russiske statsborgerne – som alle var tilknyttet leiesoldatfirmaet Wagnergruppen, som ukrainske myndigheter anklager for involvering i krigen i Donbass – til Hviterussland under påskudd av at de var tilbudt oppdrag i Venezuela og Syria og sette dem på et fly som angivelig skulle ta dem til Tyrkia, men som skulle føre dem til Ukraina.

Operasjonen, som fant sted like i forkant av det hviterussiske presidentvalget 9. august 2020, mislyktes ved at hviterussiske myndigheter pågrep de russiske statsborgerne og senere utleverte dem til Russland.

Se CNN-reportasjen om den mislykkede spesialoperasjonen her.

Denne historien er interessant. For det første viser den hvor tett ukrainske spesialtjenester samarbeider med tilsvarende amerikanske tjenester. For det andre viser den hvordan ukrainske spesialtjenester lar seg bruke i operasjoner som neppe tjener Ukrainas interesser, men som tvert imot påfører landet betydelig skade.

At ukrainske spesialtjenester ønsket å lokke medlemmer av Wagnergruppen i en felle og pågripe dem, og at de derfor gjennomførte en spesialoperasjon er knapt overraskende. Men ved å gjennomføre operasjonen på hviterussisk territorium, og det endatil bare noen dager før det hviterussiske presidentvalget, risikerte Kiev å fremprovosere en konflikt med Hviterussland som Ukraina umulig kunne være interessert i og med skadevirkninger som ville overskygge det man kunne oppnå propagandamessig ved en rettssak mot de russiske leiesoldatene.

Det er grunn til å spørre hvorfor spesialoperasjonen mot Wagnergruppe-medlemmene mislyktes. Etter den mislykkede spesialoperasjonen anklaget ukrainske spesialtjenester administrasjonen til dagens ukrainske president, Vladimir Zelenskij, for å ha forpurret operasjonen for ved å lekke opplysninger om den til Russland. En annen – og kanskje mer sannsynlig – forklaring er at amerikanerne valgte å tipse hviterussiske myndigheter om spesialoperasjonen for dermed å tvinge Hviterusslands president, Aleksandr Lukasjenko, til å velge mellom Vesten og Russland, samt å fremtvinge en konflikt mellom Hviterussland og Russland.

Faktisk utviklet historien med Wagnergruppe-folkene seg i samsvar med det som kan ha vært en amerikansk plan for å fremtvinge et brudd mellom Hviterussland og Russland.

Wagnergruppe-medlemmene ble pågrepet av hviterussiske spesialstyrker i en dramatisk operasjon 29. juli 2020, og Lukasjenko uttalte at de var blitt sendt til Hviterussland for å sabotere presidentvalget. Hadde Wagnergruppe-medlemmene blitt utlevert til Ukraina – eller var de blitt tiltalt for sabotasje og undergravingsvirksomhet i Hviterussland – ville det utvilsomt ha ført til et brudd mellom Hviterussland og Russland. Og Hviterussland ville ha blitt tvunget til å orientere seg mot Vesten.

Pøbelopptøyer i Hviterussland i tilknytning til presidentvalget i 2020. Et improvisert forsøk på «fargerevolusjon» iscenesatt av vestlige etterretningstjenester som var dømt til å mislykkes.

Men så skjedde det noe som kullkastet det som kan ha vært en amerikansk plan for å frembringe et brudd mellom Hviterussland og Russland. Til tross for at Lukasjenko helt siden statskuppet i Ukraina i 2014 tydelig hadde signalisert at han ønsket å knytte seg tettere til de vestlige landene, og til tross for at det hadde vært flere konflikter mellom Hviterussland og Russland, valgte Lukasjenko å utlevere de pågrepne Wagner-folkene til Russland. Og i denne situasjonen – da både spesialoperasjonen for å kidnappe Wagner-folkene og det som kan ha vært en plan for å frembringe et brudd mellom Hviterussland og Russland hadde mislyktes – valgte vestlige etterretningstjenester tilsynelatende å utløse det som trolig var plan B, reserveplanen, nemlig å avsette Lukasjenko ved hjelp av en ”fargerevolusjon” og å innsette et vestvennlig regime. Kuppforsøket, som vitnet om hastverk om improvisasjon, mislyktes og gjorde at Lukasjenko, som Vesten nå stemplet som diktator, ble tvunget til å knytte sitt regime og Hviterussland til Russland.

Mye er uklart i denne historien. Det som er åpenbart, er at dagens ukrainske regime umulig kan ha tjent på utviklingen i Hviterussland siden affæren med Wagner-folkene og det mislykkede kuppforsøket i tilknytning til presidentvalget i 2020. Et Hviterussland som er drevet i armene på Putin, og som må underordne seg Russland, er det siste Ukraina trenger i konflikten med Russland.

USA, derimot, har alt å vinne på et brudd mellom Hviterussland og Russland. Eller på en politisk krise i Hviterussland og allianse mellom Lukasjenko og Putin som driver Europa og Russland fra hverandre.

Hvem arbeider ukrainske spesialtjenester for når de til tross for skadene dette kan påføre forholdet mellom Ukraina og Hviterussland, involverer seg i en politisk betent spesialoperasjon i Hviterussland bare noen dager før presidentvalget i landet? Egne nasjonale interesser eller USA? Og har ukrainske myndigheter kontroll med sine egne spesial- og sikkerhetstjenester?

Les om forsøket på ”fargerevolusjon” i Hviterussland i 2020 her.

Les om hvordan Putin ved å love Lukasjenko militærhjelp gjorde at forsøket på ”fargerevolusjon” i Hviterussland mislyktes her.

Publisert på Steigan.no 10. september og trykket i Friheten 16. september 2021.

Publisert i Hviterussland, Ukraina | 4 kommentarer