CIA-involvering i mislykket spesialoperasjon i Hviterussland

Medlemmer av Wagnergruppen pågripes i Hviterussland – og unngår dermed å havne i Ukraina.

Nylig viste den amerikanske tv-kanalen CNN en reportasje der to anonyme ukrainske etterretningsoffiserer forteller om en mislykket amerikansk-ukrainsk spesialoperasjon i Hviterussland der hensikten var å bortføre 33 russiske statsborgere.

I korthet gikk operasjonen ut på å lokke de russiske statsborgerne – som alle var tilknyttet leiesoldatfirmaet Wagnergruppen, som ukrainske myndigheter anklager for involvering i krigen i Donbass – til Hviterussland under påskudd av at de var tilbudt oppdrag i Venezuela og Syria og sette dem på et fly som angivelig skulle ta dem til Tyrkia, men som skulle føre dem til Ukraina.

Operasjonen, som fant sted like i forkant av det hviterussiske presidentvalget 9. august 2020, mislyktes ved at hviterussiske myndigheter pågrep de russiske statsborgerne og senere utleverte dem til Russland.

Se CNN-reportasjen om den mislykkede spesialoperasjonen her.

Denne historien er interessant. For det første viser den hvor tett ukrainske spesialtjenester samarbeider med tilsvarende amerikanske tjenester. For det andre viser den hvordan ukrainske spesialtjenester lar seg bruke i operasjoner som neppe tjener Ukrainas interesser, men som tvert imot påfører landet betydelig skade.

At ukrainske spesialtjenester ønsket å lokke medlemmer av Wagnergruppen i en felle og pågripe dem, og at de derfor gjennomførte en spesialoperasjon er knapt overraskende. Men ved å gjennomføre operasjonen på hviterussisk territorium, og det endatil bare noen dager før det hviterussiske presidentvalget, risikerte Kiev å fremprovosere en konflikt med Hviterussland som Ukraina umulig kunne være interessert i og med skadevirkninger som ville overskygge det man kunne oppnå propagandamessig ved en rettssak mot de russiske leiesoldatene.

Det er grunn til å spørre hvorfor spesialoperasjonen mot Wagnergruppe-medlemmene mislyktes. Etter den mislykkede spesialoperasjonen anklaget ukrainske spesialtjenester administrasjonen til dagens ukrainske president, Vladimir Zelenskij, for å ha forpurret operasjonen for ved å lekke opplysninger om den til Russland. En annen – og kanskje mer sannsynlig – forklaring er at amerikanerne valgte å tipse hviterussiske myndigheter om spesialoperasjonen for dermed å tvinge Hviterusslands president, Aleksandr Lukasjenko, til å velge mellom Vesten og Russland, samt å fremtvinge en konflikt mellom Hviterussland og Russland.

Faktisk utviklet historien med Wagnergruppe-folkene seg i samsvar med det som kan ha vært en amerikansk plan for å fremtvinge et brudd mellom Hviterussland og Russland.

Wagnergruppe-medlemmene ble pågrepet av hviterussiske spesialstyrker i en dramatisk operasjon 29. juli 2020, og Lukasjenko uttalte at de var blitt sendt til Hviterussland for å sabotere presidentvalget. Hadde Wagnergruppe-medlemmene blitt utlevert til Ukraina – eller var de blitt tiltalt for sabotasje og undergravingsvirksomhet i Hviterussland – ville det utvilsomt ha ført til et brudd mellom Hviterussland og Russland. Og Hviterussland ville ha blitt tvunget til å orientere seg mot Vesten.

Pøbelopptøyer i Hviterussland i tilknytning til presidentvalget i 2020. Et improvisert forsøk på «fargerevolusjon» iscenesatt av vestlige etterretningstjenester som var dømt til å mislykkes.

Men så skjedde det noe som kullkastet det som kan ha vært en amerikansk plan for å frembringe et brudd mellom Hviterussland og Russland. Til tross for at Lukasjenko helt siden statskuppet i Ukraina i 2014 tydelig hadde signalisert at han ønsket å knytte seg tettere til de vestlige landene, og til tross for at det hadde vært flere konflikter mellom Hviterussland og Russland, valgte Lukasjenko å utlevere de pågrepne Wagner-folkene til Russland. Og i denne situasjonen – da både spesialoperasjonen for å kidnappe Wagner-folkene og det som kan ha vært en plan for å frembringe et brudd mellom Hviterussland og Russland hadde mislyktes – valgte vestlige etterretningstjenester tilsynelatende å utløse det som trolig var plan B, reserveplanen, nemlig å avsette Lukasjenko ved hjelp av en ”fargerevolusjon” og å innsette et vestvennlig regime. Kuppforsøket, som vitnet om hastverk om improvisasjon, mislyktes og gjorde at Lukasjenko, som Vesten nå stemplet som diktator, ble tvunget til å knytte sitt regime og Hviterussland til Russland.

Mye er uklart i denne historien. Det som er åpenbart, er at dagens ukrainske regime umulig kan ha tjent på utviklingen i Hviterussland siden affæren med Wagner-folkene og det mislykkede kuppforsøket i tilknytning til presidentvalget i 2020. Et Hviterussland som er drevet i armene på Putin, og som må underordne seg Russland, er det siste Ukraina trenger i konflikten med Russland.

USA, derimot, har alt å vinne på et brudd mellom Hviterussland og Russland. Eller på en politisk krise i Hviterussland og allianse mellom Lukasjenko og Putin som driver Europa og Russland fra hverandre.

Hvem arbeider ukrainske spesialtjenester for når de til tross for skadene dette kan påføre forholdet mellom Ukraina og Hviterussland, involverer seg i en politisk betent spesialoperasjon i Hviterussland bare noen dager før presidentvalget i landet? Egne nasjonale interesser eller USA? Og har ukrainske myndigheter kontroll med sine egne spesial- og sikkerhetstjenester?

Les om forsøket på ”fargerevolusjon” i Hviterussland i 2020 her.

Les om hvordan Putin ved å love Lukasjenko militærhjelp gjorde at forsøket på ”fargerevolusjon” i Hviterussland mislyktes her.

Publisert på Steigan.no 10. september 2021.

Publisert i Hviterussland, Ukraina | 2 kommentarer

Kasakhstans president taler til nasjonen

Den 1. september holdt Kasakhstans president Qasym-Jomart Toqaev en tale i parlamentet der han tok for seg forholdene i Kasakhstan i dag og myndighetenes planer for utviklingen i de kommende årene. Talen vitnet om optimisme og tro på fremtiden, men den inneholdt ingen oppsiktsvekkende punkter.

Toqaev innledet sin tale med å påpeke at store offentlige reserver og lite gjeld gjorde at Kasakhstan hadde klart seg rimelig godt gjennom korona-epidemien. Således hadde et offentlig tiltak reddet over 150 000 arbeidsplasser. Et annet tiltak hadde skapt over 70 000 arbeidsplasser. Dessuten hadde bruk av pensjonsfond gjort det mulig for over en million personer å forbedre sine boforhold.

Samtidig understreket presidenten at offentlige midler ikke var ubegrensede og måttte forvaltes på en god måte. Målet for myndighetenes politikk var mer effektiv bruk av offentlige midler, utbygging av næringer med høy bearbeidelsesgrad og redusering av statens andel av økonomien.

Videre fremhevet Toqaev behovet for videre utbygging av helsevesenet, skole, utdanning og forskning.

En stor del av talen dreide seg om forbedringer av statsforvaltningen og demokrati. Toqaev erklærte at det var nødvendig å overføre makt og ressurser til lokale styrings- og administrasjonsorganer og samtidig å utvikle rutiner som gjorde det mulig å stille lokale ledere til ansvar.

Som eksempel på demokratiske reformer som allerede var blitt gjennomført, trakk Toqaev frem at det var blitt lettere å gjennomføre offentlige møter, at sperregrensen ved parlamentsvalg var blitt senket til 5 prosent, at det var blitt innført direkte valg av lokale styringsorganer, og at det var blitt vedtatt kvoter for kvinner og unge på valglister. Som et ytterligere demokratiseringstiltak tok han til orde for innføring av kvoter også for personer med funksjonshemninger.

Avslutningsvis snakket presidenten om viktigheten av å sikre harmoni og enhet gjennom likebehandling av borgerne og bekjempelse av diskriminering basert på språk, nasjonalitet eller rase. I den forbindelse fremhevet han nødvendigheten av å finne en balanse mellom fremme av kasakhisk språk og borgernes lovforankrede rett til å bruke russisk i alle sammenhenger.

Antirussiske språkaktivister i Kasakhstan. Aktivistenes leder, Kuat Akhmetov, er tiltalt for fremme av etnisk hat og har måttet flykte til Georgia.

Kasakhstan, som i år feirer 30-årsjubileet for sin selvstendighet, virker å være et rimelig stabilt land med en god økonomi som har all grunn til å se optimistisk på fremtiden. Toqaev og resten av den styrende eliten har mye å være stolte over. Samtidig skal det ikke underslås at Kasakhstan i det siste har opplevd noe som kan gi grobunn for alvorlige konflikter, nemlig oppkomsten av språkpatruljer i form av aktivister som trakasserer og truer folk som snakker russisk. Det amerikanske sammenbruddet i Afghanistan gjør dessuten at mye er usikkert i Sentral-Asia. Et mulig scenario – som vil kunne bli forsøkt virkeliggjort i en situasjon der kinesere og russere lykkes både i å samarbeide og å fylle tomrommet amerikanerne etterlater seg – er at USA prøver å fremprovosere språklige og etniske konflikter i Kasakhstan, for dermed å skape uro og problemer i et land som vil måte spille en nøkkelrolle i ethvert forsøk på eurasisk integrasjon.

Les om parlaments- og lokalvalget i Kasakhstan i 2021 her.

Les om utvidelse av det lokale selvstyret i Kasakhstan her.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | Legg igjen en kommentar

Estlands president advarer mot å investere i Ukraina

Den estiske presidenten i samtale med ukrainske journalister.

I et intervju med Evropejskaja Pravda 25. august 2021, ”Ukraina vil trenge 20 år på å forberede seg på medlemskap i EU”, kom Estlands president Kersti Kaljulaid med en rekke uttalelser som i sum må kunne karakteriseres som en fullstendig desavuering av dagens ukrainske regime og dets bestrebelser på å knytte Ukraina til Nato og EU – ja nærmest som en avskrivning av hele det ukrainske statsbyggingsprosjektet etter 1991. Et ukrainsk Nato-medlemskap var urealistisk, Ukraina ville trenge minst 20 år på å forberede seg på et EU-medlemskap, og Ukraina var så korrupt og rettsløst at hun ville fraråde egne landsmenn å investere i landet, uttalte den estiske presidenten.

Hverken Ukraina, Moldova eller Georgia kunne regne med å bli tatt opp i Nato siden ingen av landene tilfredsstilte kravene for medlemskap i den vestlige militæralliansen, og opptak av nye medlemmer dessuten forutsatte enstemmighet blant Nato-landene, sa Kaljulaid. Dertil hadde Ukraina uløste territorielle konflikter. Selv var hun for Nato-utvidelser, men det var ikke realistisk, fremholdt Kaljulaid.

Heller ikke et EU-medlemskap var noe ukrainerne burde regne med, sa den estiske presidenten. For at land som Ukraina, Moldova og Georgia skulle kunne bli opptatt i EU, var det nødvendig å gjennomføre en så stor mengde reformer at det ville ta minst tyve år. For disse landene var det derfor nødvendig å finne opp former for samarbeid som kunne være et alternativ til medlemskap.

Det ukrainerne uansett måtte gjøre, var å bekjempe korrupsjon og etablere et fungerende rettsvesen. For å få utlendinger til å investere i et land var det nødvendig å ha domstoler som gjorde at den som faktisk hadde rett i en strid, kunne forsvare sine interesser. Men slik var det dessverre ikke i Ukraina, og derfor kunne Kaljulaid ikke gjøre noe annet enn å fraråde sine landsmenn å investere i landet. ”Jeg tilrår mine medborgere, handle med Ukraina, men ikke invester i landet.”

”Jeg håper at dette vil endre seg, slik at jeg rolig kan tilrå estlendere å investere i Ukraina. Og det vil bety at mengden investeringer vil øke hos dere, ikke bare fra Estland, men fra hele verden siden næringslivet vil føle seg trygt. I dag er det ikke slik.”

En hardere dom over Ukraina og dagens ukrainske regime er det knapt mulig å forestille seg. Og det er grunn til å merke seg at dommen kommer fra en politiker ingen kan beskylde for å være anti-ukrainsk. Faktisk ble intervjuet gjennomført i anledning den estiske presidentens deltakelse på det såkalte Krim-forumet, en internasjonal konferanse som 23. august 2021 ble gjennomført i Kiev for å markere motstand mot det angivelig folkerettsstridige opptaket av Krim i Den russiske føderasjon.

Faktisk sa den estiske presidenten i dette intervjuet nærmest det samme som Putin uttalte flere ganger høsten 2013 da Ukraina ble kastet ut i en politisk krise knyttet til landets forhold til EU. Nemlig at et ukrainsk EU-medlemskap – for ikke å snakke om et ukrainsk Nato-medlemskap – var fullstendig urealistisk, at Ukraina ville måtte bruke flere tiår på å tilpasse seg EUs standarder, at Ukraina var henvist til å samarbeide med Russland og andre østlige naboland, og at man måtte bestrebe seg på å få til et trekantsamarbeid mellom EU, Russland og Ukraina.

Statskuppet i Ukraina i 2014 og opprettelsen av et anti-russisk regime – som EU aktivt støttet – gjorde at det ikke ble etablert et trekantsamarbeid mellom EU, Russland og Ukraina. Årene etter statskuppet har med all mulig tydelighet vist ikke bare at Ukraina er nær sagt lysår fra å oppfylle EUs medlemskapskriterier, men også at EU knapt har noen interesse for Ukraina.

Faktisk fremtrer Ukraina i dag nærmest som et sort hull, slik at Tyskland, Frankrike, Italia og andre EU-land er nødt til å omgå landet og etablere et samarbeid direkte med Russland. Nord Stream 2, gassledningen fra Russland til Nord-Tyskland langs bunnen av Østersjøen, er et uttrykk for dette.

Les om hvordan Jaroslav Bašta, tidligere tsjekkisk ambassadør i Kiev, i 2017 advarte mot et totalt sammenbrudd i Ukraina her.

Les om hvordan Kasakhstan, i motsetning til Ukraina, etter selvstendigheten i 1991 har klart å skape et stabilt politisk system og en blomstrende økonomi her.

Publisert på Steigan.no 28. august og trykket i Friheten 2. september 2021.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Merkel stod opp mot Washington

Den 21. august besøkte Tysklands forbundskansler Angela Merkel Moskva der hun hadde politiske samtaler med Putin. Intet sensasjonelt eller uventet ble sagt eller oppnådd under besøket. Det viktigste var at Merkel ved å dra til Moskva noen uker før hun trer tilbake som forbundskansler trosset Washington og stod opp for et tysk-russisk samarbeid.

På pressekonferansen etter samtalene gav Putin og Merkel uttrykk for gjensidig respekt. Putin forsikret om at Merkel alltid ville være velkommen i Russland, og Merkel kalte Putin kjære Vladimir. Begge lederne fremhevet verdien av dialog og samarbeid og betydningen av det tysk-russiske samarbeidet.

Se Merkels og Putins pressekonferanse dubbet til engelsk her.

Temaene de to lederne sa at de hadde snakket om, var som forventet: tysk-russisk samarbeid, Nord Stream 2, altså gassrørledningen fra Russland til Nord-Tyskland langs bunnen av Østersjøen, Ukraina, Hviterussland, Afghanistan og forholdene i Midtøsten. Merkel sa dessuten at hun hadde tatt opp situasjonen til den fengslede russiske bloggeren og aktivisten Aleksej Navalnyj.

Begge lederne erklærte at krisen i Ukraina bare kunne løses gjennom forhandlinger basert på Minsk-avtalene fra 2015, altså ved å gi den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina vidtgående selvstyre.

En tysk journalist stilte, som forventet, et spørsmål om behandlingen av Aleksej Navalnyj. Dette håndterte Putin, som er vant til slike spørsmål, ved å avvise utenlandsk innblanding i indre russiske forhold og ved å vise til behandlingen av grupperinger som De gule vestene i de vestlige landene.

En russisk journalist spurte om sammenbruddet til Kabul-regimet ikke burde få de vestlige landene til å vise større tilbakeholdenhet i forhold til å påtvinge folk i andre deler av verden vestlig demokrati. Putin kunne dermed gjenta sitt budskap om ethvert folks rett til selv å bestemme sin fremtid og farene ved å påtvinge andre folk gitte standarder uten å ta hensyn til kulturelle og religiøse forhold. Merkel kunne ikke annet enn å fremheve at det vestlige engasjementet i Afghanistan var et svar på terror og å beklage at den vestlige militæroperasjonen hadde vært mislykket.

Bortsett fra spørsmålet om Afghanistan – som Kabul-regimets sammenbrudd unektelig gjorde aktuelt – var det intet ved dette tysk-russiske toppmøtet som atskilte seg fra andre møter Putin har hatt med europeiske ledere. I likhet med EU-topper og andre europeiske ledere tok Merkel opp behandlingen av Navalnyj og Russlands støtte til Hviterussland, og en journalist stilte som forventet et spørsmål om menneskerettigheter i Russland. Men hverken Merkel eller andre vestlige politikere kan tro at de kan presse russiske myndigheter til å endre behandlingen av elementer som Navalnyj eller til å avslutte støtten til Hviterussland. Å snakke om Navalnyj og Hviterussland er altså en ren formalitet og noe vestlige politikere gjør fordi deler av den hjemlige opinionen presser dem til det.

Bekjennelsen til de såkalte Minsk-avtalene hadde også en nærmest rituell karakter. Både Merkel og Putin må være klar over at den ukrainske staten for lengst har brutt sammen og ikke lar seg lappe sammen igjen, og at det meste man kan oppnå i Øst-Ukraina, er å gjøre slutt på krigshandlingene samtidig som Donbass forblir hva området lenge har vært, en del av Russland.

Det som betydde noe, var at Merkel bare noen uker før hun går av som forbundskansler drog til Moskva for å møte Putin og å snakke varmt om tysk-russisk samarbeid. Dette var et signal til Washington, som har prøvd å stanse Nord Stream 2 og andre former for tysk-russisk samarbeid, om at Tyskland ikke vil delta i konfrontasjonspolitikken USA fører mot Russland. Og det var et signal til Merkels etterfølger som forbundskansler og den tyske politiske eliten, gitt med den autoritet Merkel har etter 16 år som kansler, om å bestrebe seg på å ha et godt forhold til Russland.

Nord Stream 2 og andre former for tysk-russisk samarbeid var det dette toppmøtet dreide seg om, ikke Navalnyj eller Hviterussland.

Det mest interessante spørsmålet på pressekonferansen var derfor det som dreide seg om Nord Stream 2, nemlig spørsmålet fra en tysk journalist om russisk gasseksport til Europa fortsatt vil skje ved hjelp av rørledninger gjennom Ukraina nå som Nord Stream 2 er klar til å settes i drift.

Putin bekreftet at russisk gasseksport gjennom Ukraina hadde vært et tema under samtalene han hadde hatt med den tyske forbundskansleren. Han understreket at Russland ville oppfylle alle sine forpliktelser knyttet til gasseksport gjennom Ukraina i henhold til inngåtte avtaler. Han fremhevet at Nord Stream 2 var et rent økonomisk prosjekt som dreide seg om billig og økologisk gasstransport. Og han sa at Russland også etter 2024, når de inngåtte avtalene om gasstransitt gjennom Ukraina løper ut, vil kunne være villig til å eksportere gass gjennom Ukraina, forutsatt at det var mulig å inngå økonomisk forsvarlige avtaler om dette med de europeiske gasskundene.

Tyskland ønsker utvilsom et økonomisk samarbeid med Russland. Men samtidig vil Tyskland og EU at Russland skal være med på å holde en skakkjørt ukrainsk økonomi flytende ved å betale for gasstransitt. Derfor vil spørsmålet om fortsatt russisk gasseksport gjennom Ukraina etter ferdigstillelsen av Nord Stream 2 være et viktig tema i dialogen mellom EU, europeiske land og Russland.

Les om et mislykket forsøk på å løse konflikten i Ukraina med fransk-tysk hjelp på et toppmøte i Paris i 2019 her.

Les om hvordan Donbass knyttes stadig tettere til Russland her.

Publisert på Steigan.no 24. august og trykket i Friheten 2. september 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Russisk usikkerhet om Afghanistan

Saigon 1975. Kabul 2021.

Det amerikanskstøttede Kabul-regimets sammenbrudd har ikke uventet utløst skadefryd i Russland. Nyhetssendingene har vist bilder av helikoptre som evakuerer folk fra den amerikanske ambassaden, kaotiske scener på flyplassen i Kabul og talibankrigere som tramper på amerikanske flagg. Det har blitt trukket sammenlikninger med det sørvietnamesiske regimets sammenbrudd og evakueringen av amerikanske diplomater fra Saigon i 1975.

Samtidig er usikkerheten om hva Kabul-regimets sammenbrudd og Talibans makterobring i Afghanistan kan komme til å innebære åpenbar, og eksperter og politikere som kommenterer utviklingen i Afghanistan, gir uttrykk for vidt forskjellige oppfatninger. Denne usikkerheten er forståelig.

USA har utvilsomt tapt prestisje som en følge av Kabul-regimets sammenbrudd, som viste at amerikanerne ikke holdt ut i konfrontasjonen med en geriljabevegelse i et av de fattigste og mest ødelagte landene på kloden.

Nå som USA er kastet ut og knapt virker troverdig som samarbeidspartner, vil Moskva kunne styrke sin posisjon i Sentral-Asia. Også i andre deler av verden vil det amerikanske sammenbruddet i Afghanistan trolig gjøre inntrykk. Kan det russiskfiendtlige regimet i Ukraina være sikker på amerikansk støtte i en konflikt med Russland som strekker seg over 5,10 eller 15 år?

Taliban. En nabo få ville ønske seg.

Samtidig innebærer opprettelsen av et islamistisk regime i Afghanistan en potensiell trussel for Russland. Taliban kan forsøke å spre sin ekstremistiske form for islam til de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene eller til Russland der Kaukasus og andre områder vil kunne bli destabilisert. Eller talibanregimet vil kunne tillate at andre grupperinger med en slik agenda opererer  ut fra afghansk territorium.

Russiske politikere tenker i dag trolig med gru på to tsjetsjeniakriger mot ekstremistiske islamister. Faktisk inngikk Russland – som på dette tidspunkt var involvert i den andre tsjetsjeniakrigen – etter 11. septemberangrepet i 2001 nærmest en allianse med USA rettet mot Taliban. Blant annet sørget russiske myndigheter for at amerikanerne fikk opprette militærbaser i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. Dette i dag nærmest glemte russisk-amerikanske samarbeidet, som Putin personlig drev igjennom, gjorde det langt lettere å nedkjempe Taliban.

Etter Talibans seier i Afghanistan vil Russland utvilsomt trappe opp det militære og etterretningsmessige samarbeidet med de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. Et nøkkelland her er Tadsjikistan der det er en russisk militærbase, og der ca 7000 russiske soldater deltar i overvåkningen av grensen mot Afghanistan.

Trolig vil Russland, som har valgt å holde sin ambassade i Kabul åpen, og som skal ha etablert kontakt med representanter for Taliban, innta en vente og se-holdning til talibanregimet. Dersom Taliban viser seg å være det organisasjonen var da den i 1996–2001 hadde makten i Afghanistan – altså et slags islamistisk svar på Røde Khmer som kombinerer barbarisk undertrykkelse med avvisning av moderne sivilisasjon og teknikk, med oppløsning og forfall som resultat – vil Russland trolig bestrebe seg på å isolere seg og sine sentralasiatiske allierte mest mulig fra Afghanistan. Kontakten med Afghanistan vil i så fall innskrenke seg til bombing og andre former for gjengjeldelse som svar på eventuelle forsøk på eksport av islamisme, terroraksjoner og liknende.

Dersom Taliban kommer til at det er nødvendig å å etablere en fungerende stat, få i gang normal økonomisk virksomhet og sørge for at folk får utbetalt lønn og pensjon – eller dersom befolkningen gjør opprør mot Taliban og innsetter et regime som kan tilby slike basale goder – kort sagt dersom Afghanistan blir et normalt land – vil det kunne åpne seg interessante muligheter for Russland.

USA og de vestlige landene vil neppe samarbeide med Afghanistan, i hvert fall ikke så lenge Taliban har makten. Iranske ønsker om hegemoni, som går mange hundreår tilbake, vanskeliggjør et iransk-afghansk samarbeid. Pakistan har lite å tilby. De eneste som vil kunne hjelpe Afghanistan ut av den fortvilte situasjonen landet etter 40 år med utenlandske intervensjoner og krig befinner seg i, er Russland og Kina.

Les om spillet om gassledningene i Sentral-Asia.

Et russisk-afghansk samarbeid vil kunne gi betydelige positive resultater. For eksempel vil en 30-år gammel plan om å bygge en gassledning fra Turkmenistan – som er tilknyttet det russiske gassledningsnettet – via Afghanistan til Pakistan og India kunne realiseres nå som amerikanerne er ute av Afghanistan. Denne planen ble først støttet av USA, som ønsket å koble gassprodusentene ved Kaspihavet fra det russiske gassledningsnettet. Men på begynnelsen av 2000-tallet ble den oppgitt av amerikanerne, og først i 2018 begynte en bygging av den planlagte gassledningen på afghansk territorium.

Å bygge en gassledning og å involvere seg i andre prosjekter i Afghanistan virker etter Talibans makterobring ikke særlig forlokkende. Men en bør i den sammenheng ikke glemme at Russland og Iran samarbeider godt til tross for at Iran er en erklært islamsk stat. Forutsetningene for å etablere en normal – om enn islamsk eller islamistisk – stat er riktignok langt dårligere i Afghanistan enn i Iran. Khomeini kom i 1979 til makten i et velfungerende Iran, som riktignok ble kastet ut i en ødeleggende krig mot Irak, mens Taliban i 1996 kom til makten i et krigsherjet og ødelagt Afghanistan. Og sivilisasjonsnivået er langt høyere i i Iran enn i Afghanistan. Men det er like fullt mulig – ja, til og med sannsynlig – at Taliban, i likhet med andre revolusjonære regimer og bevegelser, vil bestrebe seg på en form for normalitet nå som islamistbevegelsen har kommet til makten.

Trolig vil Kina – som aldri har vært involvert i krig eller andre former for aggresjon mot Afghanistan, og som har ressursene som skal til for å ruste opp landet og å utnytte dets rike naturressurser – være Talibans foretrukne samarbeidspartner. Men et russisk-afghansk samarbeid kan ikke utelukkes.

Les om samarbeidet mellom Russland, Iran og Aserbajdsjan her.

Les om hvordan betalingssystemene i Russland, Kina og India knyttes sammen her.

Publisert på ABC-Nyheter og på Steigan.no 18. august og trykket i Friheten 2. september 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

En ukrainsk Pavlik Morozov

Den 24. juli viste ”Femte kanal”, en tv-kanal som tilhører den tidligere ukrainske presidenten Petro Porosjenko, et intervju med den 9-årige gutten Mikhail Korzjenovskij. Under intervjuet, som ble gjennomført av stjernejournalisten Janina Sokolova, erklærte 9-åringen at folk på Krim og i Donbass var hjernevasket til å tro at russere og ukrainere var ett folk, og at det derfor var nødvendig å fordrive dem til Russland.

9-åringen, som under intervjuet opptrådte utkledd som kosakk, fortalte også om hvordan han oppdrar sin egen mor til å bli mer patriotisk: ”En gang i barnehagen da mamma snakket på russisk og vennene våre på ukrainsk, sa jeg: ’Skammer du deg ikke, mamma; du snakker på russisk mens en snakker til deg på ukrainsk.’ Etter den tid har jeg oppdratt mamma til å snakke på ukrainsk.”

Russiske sanger gjør den patriotiske ukrainske gutten rasende: ”Dersom vi besøker noen og en av vennene mine synger en russisk sang, blir jeg rasende og begynner å oppføre meg som en gal og rope ’Hva er det du hører på? Dette er dritt!’”

9-åringen – som fremstilte Porosjenko som en god politiker og patriot, mens dagens ukrainske president Vladimir Zelenskij var en Putin-agent som opptrådte i russisk bluse på dagen for den ukrainske nasjonalblusen – beklaget seg også over utdanningssystemet i Ukraina: ”Jeg liker ikke utdanningssystemet i vårt land. Det har den feilen at lærerne går over til russisk selv om skolen er ukrainskspråklig. Og det samme med barna. Selv om de snakker ukrainsk i timene, går de over til russisk i friminuttene. Det som trengs, er et strengt system. Den som snakker på russisk, må utvises fra skolen for å lære seg ukrainsk eller for å finne seg en nøytral skole.”

Se intervjuet med 9-åringen her.

Disse utsagnene har fått den fraksjonsløse Rada-representanten Jevgenij Sjevtsjenko til å anmelde journalisten som gjennomførte intervjuet, for oppmuntring til nasjonal splittelse og krenking av ukrainske borgeres følelser og verdighet.

Denne saken er interessant av flere grunner. For det første forteller de hatefulle utsagnene til 9-åringen hvor langt demoniseringen av russisk språk og kultur har gått i Ukraina etter statskuppet i 2014. For det andre er det oppsiktsvekkende og skremmende at denne type hatefulle og ekstremistiske utsagn fremføres på en nasjonal tv-kanal i et intervju gjennomført av en stjernejournalist. Og for det tredje – det er det mest skremmende – viser intervjuet hvordan ekstremismen og hatet som rår i dagens Ukraina, får ukrainske barn til å vende seg mot sine egne foreldre.

I intervjuet forteller den 9-årige Korzjenovskij om hvordan han oppdrar sin mor til å snakke ukrainsk og irettesetter henne dersom hun snakker russisk. Det at barn på denne måten overvåker, irettesetter eller angir sine foreldre og søsken for at de skal opptre slik myndighetene krever at de skal opptre – i dette tilfelle ved utelukkende å snakke på ukrainsk, slik dagens ukrainske makthavere krever med sine anti-russiske lover og kampanjer – er et kjennetegn på totalitære diktaturer.

Pavlik Morozov.

I Sovjetunionen ble Pavlik Morozov – 13-åringen som under tvangskollektiviseringen på 1930-tallet angav sin egen far slik at denne ble skutt, og som selv ble drept av sine slektninger – hyllet som helt og martyr. I dagens Ukraina er sovjetiske symboler forbudt, og leninstatuer og sovjetiske krigsminnesmerker raseres. Men hva er Mikhail Korzjenovskij som på tv skryter av at han påser at moren utelukkende snakker ukrainsk, annet enn en ukrainsk Pavlik Morozov? På samme måte som forholdene i Stalins Sovjet fikk Pavlik Morozov til å angi sin egen far, får de anti-russiske lovene og kampanjene i dagens Ukraina ukrainske barn til å overvåke at foreldrene ikke snakker russisk.

Hvor mange fanatiske og ødelagte barn som Mikhail Korzjenovskij finner vi i dagens Ukraina?

I vestlige massemedier har denne saken, som må være kjent av russlandskorrespondenter og journalister siden den har blitt utførlig omtalt av russiske massemedier, tilsynelatende ikke blitt kommentert. Dette er nok et eksempel på vestlige massemediers dobbeltmoral og selektive rapportering.

Det er utenkelig at en tysk, britisk eller norsk 9-åring på tv hadde kunnet karakterisere andre folk sanger som dritt og skrytt av at han overvåket at foreldrene ikke snakket på ”feil” språk. Men dersom dette som en følge av tidenes tv-tabbe faktisk hadde skjedd, ville det ha resultert i kraftige advarsler mot rasisme og fremmedfrykt, krav om gransking av utdanningssystemet og umiddelbar oppsigelse av de ansvarlige for programmet. Hadde en russisk 9-åring på nasjonalt tv skrytt av at vedkommende overvåket at foreldrene ikke snakket på andre språk enn russisk, ville dette i vestlige massemedier ha utløst krigsoverskrifter og anklager om rasisme, hysterisk nasjonalisme og stalinisme, og det hadde garantert blitt trukket paralleller til Pavlik Morozov.

Men når landet er Ukraina, er det total taushet i vestlige massemedier om både grov rasisme og diskriminering, ekstrem nasjonalisme og et hysterisk klima som får barn til å overvåke sine egne foreldre.

Les om hvordan det ukrainske parlamentet i april 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Les om en anti-fascistisk protestaksjon i det ukrainske parlamentet her.

Publisert på Steigan.no 6. august og på Resett 7. august og trykket i Friheten 19. august 2021.

Publisert i Ukraina | 3 kommentarer

Russere og ukrainere er ett folk

Folkenes vennskap-arken i Kiev, reist i 1982 for å markere 60-årsjubileet for opprettelsen av Sovjetunionen og ukrainsk-russisk vennskap. Planlagt revet av dagens anti-russiske ukrainske regime.

Den 12. juli offentliggjorde Vladimir Putin  artikkelen ”Om den historiske enheten mellom russere og ukrainere” der budskapet er at russere, ukrainere og hviterussere utgjør ett folk. Artikkelen er dels en historisk gjennomgang av forholdet mellom russere og lillerussere/ukrainere det er vanskelig å være uenig i. Samtidig sender den ut et tvetydig signal i forhold til spørsmålet om hvorvidt Russland er villig til å godta et anti-russisk regime i Ukraina.

Putin innleder sin utlegning med å fastslå at russere, ukrainere og hviterussere alle er arvtakere til det såkalte Kievriket – en østslavisk statsdannelse som oppstod på 800-tallet og hadde sitt høydepunkt på 1000-tallet – som var basert på felles språk og kultur, økonomiske bånd, en felles herskerslekt (Rurik-dynastiet) i fyrstestatene som inngikk i riket, og en felles tro, gresk-ortodoks kristendom.

Indre strid og mongolenes invasjon på 1200-tallet gjorde at Kievriket gikk under. To nye kraftsentra vokste frem – Litauen i vest og  Moskva i øst – og områdene som hadde inngått i Kievriket, ble delt mellom disse. Samtidig understreker Putin at områdene språklig, kulturelt og religiøst forble en enhet: ”Det er viktig å legge merke til at både i de vestrussiske og i de østrussiske områdene snakket folk samme språk. Troen var ortodoks kristendom. Inntil midten av det femtende århundre var det en felles kirkelig ledelse.”

Sovjetisk frimerke til minne om den ukrainsk-russiske unionen i 1654.

På trettenhundretallet gikk eliten i Litauen over til katolisismen, på 1400-tallet kom Litauen i union med Polen, og i de følgende århundrer kjempet befolkningen i de etnisk russiske områdene i Polen-Litauen for å forsvare sin tro og kultur mot den polske adelen og den katolske kirken. Etter å ha gjort opprør mot det polske styret stilte befolkningen i det som i dag er Øst-Ukraina – som kalte seg rettroende (ortodokse) russere – seg i 1654 under tsarens beskyttelse. Og i de følgende århundrer spilte ukrainere, som den gang ble kalt lillerussere, en aktiv rolle under oppbyggingen av Det russiske imperium.

På slutten av 1700-tallet ble Krim og området nord for Svartehavet erobret fra tyrkerne og befolket av folk fra hele det russiske imperium. Og da Russland, Preussen og Østerrike på slutten av 1700-tallet likviderte Polen-Litauen som stat, kom Vest-Ukraina – bortsett fra Galicia og Karpatområdet som tilfalt Østerrike – under Tsar-Russlands herredømme. Takket være felles religion, språk og kultur kunne disse områdene lett integreres i Det russiske imperium, understreker Putin.

Den anti-russiske nasjonalismen som på slutten av 1800-tallet oppstod i deler av den lillerussiske (ukrainske) intelligentsiaen, var et kunstprodukt som for en stor del var frembrakt av østerriksk-ungarsk etterretning. I tilknytning til Tsar-Russlands sammenbrudd i 1917 ble det gjort forsøk på å etablere diverse ukrainske statsdannelser. Men ingen av disse overlevde, og det som gjorde at de ukrainske områdene ikke kom under kontroll av det i 1918 gjenopprettede Polen, var Sovjet-Russland.

V. I. Lenin og Iosif Stalin, bolsjeviklederne som skapte Ukraina.

Befolkningen i det som i dag er Øst-Ukraina, opprettet i 1918 sin egen sovjetrepublikk og bad om å bli opptatt i Sovjet-Russland. Men V. I. Lenin og bolsjevikene bestemte at området skulle innlemmes i en ukrainsk sovjetrepublikk. Bolsjevikene vedtok også å organisere det tidligere tsar-russiske imperiet, som de på begynnelsen av 1920-tallet stort sett hadde kontroll over, som en føderasjon av i prinsippet suverene sovjetrepublikker som i teorien endog skulle ha rett til å tre ut av føderasjonen – og la dermed det Putin betegner som en mine med forsinket utløsning under Sovjetstaten.

I det polskkontrollerte Galicia ble den ukrainske befolkningen hardt undertrykt og hadde ingen språklige eller kulturelle rettigheter. I den ukrainske sovjetrepublikken, derimot, ble ukrainsk språk og kultur på alle måter oppmuntret – mens russisk språk og kultur ble bekjempet som stor-russisk sjåvinisme.

I 1939 ble Galicia, som Polen hadde tilranet seg, innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken, og i 1940 det rumenskokkuperte Bessarabia og Bukovina. I 1954 – etter det Putin betegner som en grov tilsidesetting av Sovjetunionens egne lover – ble dessuten Krim overført fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken.

”På denne måten er dagens Ukraina helt og holdent et produkt av sovjetepoken. Vi vet og glemmer ikke at Ukraina i stor grad ble skapt på bekostning av det historiske Russland. Det er tilstrekkelig å sammenlikne [de lillerussiske/ukrainske] områdene som ble opptatt i Det russiske imperium på 1600-tallet, med territoriet den ukrainske sovjetrepublikken omfattet ved uttredenen av Sovjetunionen. Bolsjevikene forholdt seg til det russiske folk som et uuttømmelig materiale for sosiale eksperimenter. De drømte om verdensrevolusjonen, som etter deres mening ville overflødiggjøre alle grenser. Derfor tegnet de egenmektig opp grenser og fordelte rause territorielle ’gaver’. Hva bolsjevikene til syvende og sist lot seg lede av da de skjødesløst skar opp landet, har ikke lenger betydning. En kan krangle om detaljer, skjulte hensikter og logikken ved de eller de avgjørelsene. Ett er åpenbart: Russland ble faktisk utplyndret.”

Les mer om Ukrainas historie.

Til tross for denne utplyndringen anerkjente Russland det uavhengige Ukraina som oppstod ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, påpeker Putin. Og ikke nok med det, Russland gjorde mye for at Ukraina skulle bestå som stat, blant annet ved å forsyne landet med enorme mengder billig gass.

Statskuppet i Ukraina i 2014 brakte et ekstremt anti-russisk regime til makten som har forsøkt å bedrive statsbygging gjennom demonisering av alt som er russisk og grov undertrykkelse av etniske russere og russiskspråklige, samtidig som nazister og høyreekstremister har fått utfolde seg.

Millioner av ukrainere gjør imidlertid opprør mot dette anti-russiske prosjektet. Og et fritt og velstående Ukraina er bare mulig i samarbeid med Russland.

”Jeg er overbevist om at virkelig suverenitet for Ukraina bare er mulig gjennom samarbeid med Russland. Våre åndelige, menneskelige og sivilisatoriske bånd har blitt til gjennom århundre, har felles utspring og ble herdet gjennom felles prøvelser, fremganger og seirer. Vårt slektskap overføres fra generasjon til generasjon. Det er i hjertene, i hukommelsen til menneskene som lever i dagens Russland og Ukraina, i blodsbånd som forener millioner av våre familier. Sammen har vi alltid vært og vil vi alltid være mange ganger sterkere og mer fremgangsrike. For vi er jo ett folk.”

Så langt den russiske presidentens historiske utlegninger. Et viktig spørsmål i forlengelse av disse utlegningene er hvorvidt den russiske ledelsen er villig til å avfinne seg med et russiskfiendtlig regime i Ukraina. På det punktet er Putin uklar.

På den ene side bedyrer han at ”hva Ukraina skal være er det opp til dets borgere å avgjøre”. Men samtidig erklærer han at ”vi vil aldri godta at våre historiske territorier og menneskene som bor der, brukes mot Russland”.

Og med referanse til måten Sovjetunionen ble oppløst på, kommer Putin med følgende kommentar: ”Dere vil opprette deres egen stat. Vær så god! Men på hvilke betingelser? Jeg vil her minne om vurderingen som en av de mest lysende politikerne i det nye Russland, Sankt Petersburgs første borgermester Anatolij Sobtsjak, kom med. Som en høykvalifisert jurist anså han at enhver avgjørelse måtte være legitim, og derfor uttalte han i 1992 følgende: Republikkene som opprettet Sovjetunionen, må etter at de annullerte avtalen av 1922 [om opprettelsen av Sovjetunionen], vende tilbake til grensene de hadde da de trådte inn i unionen. Alle øvrige territorielle ervervelser er et tema for drøftelser og forhandlinger siden grunnlaget har blitt annullert.”

At et ukrainsk Nato-medlemskap er uakseptabelt for Russland, og at forsøk på å innlemme Ukraina i den vestlige militæralliansen ville utløse en russisk intervensjon er det liten tvil om. Til tross for at den på dette punkt er tvetydig og uklar, kan Putins artikkel leses som en advarsel til den ukrainske ledelsen om at også grov undertrykkelse av russisk språk og kultur og forfølgelse av etniske russere og russiskspråklige vil kunne utløse en russisk intervensjon – med innlemmelse av store deler av dagens Ukraina i Den russiske føderasjon som en sannsynlig følge.

Les om grenselandet Ukraina og dets tilhørighet til russisk sivilisasjon her.

Les om hvordan dagens Ukraina ifølge Natalija Vitrenko, leder for Ukrainas progressive sosialistparti, befinner seg i en situasjon som minner om forholdene ved inngåelsen av den ukrainsk-russiske unionen i 1654, her.

Publisert på Steigan.no 28. juli 2021.

Publisert i Putin, Ukraina | 3 kommentarer

Isolert Ukraina truer med å vende seg mot Kina

På et nylig avhold georgisk-ukrainsk-moldovisk toppmøte i Batumi med deltakelse av presidenten for Det europeiske råd, Charles Michel, gav Ukrainas president Vladimir Zelenskij uttrykk for sin frustrasjon i forhold til EU. Med henblikk på et planlagt toppmøte mellom EU og deltakerne i det såkalte østlige partnerskap erklærte Zelenskij: ”Vi trenger ikke et toppmøte for toppmøtets skyld. Hos oss dør folk; hos oss er det krig. Vi trenger et politisk innhold og en geopolitisk visjon for fremtiden til dette initiativet. Ellers er hensiksmessigheten med det hele uforståelig.”

Zelenskij beklaget også at EU ikke hadde invitert Ukraina til å delta på en konferanse om Europas fremtid: ”Er ikke vi en del av dets [Europas] fremtid? Dersom et eller annet av landene ikke er viktig for Europas fremtid, er dette ikke fremtidens Europa.”

En av Zelenskij rådgivere, Aleksej Arestovitsj, gikk enda lenger i å uttrykke frustrasjonen dagens ukrainske makthavere opplever i forhold til Vesten. Med referanse til de vestlige landenes motvilje mot å si noe konkret om ukrainsk medlemskap i Nato og EU erklærte han: ”Dersom USA ikke vil hjelpe oss til å gjøre opp med Russland, vil Kina hjelpe. Kineserne, i motsetning til USA, sjenerer seg ikke for å gi garantier og sikkerhet, og investeringer kommer øyeblikkelig, momentant og uten noe tøv.”

(”Zelenskij krever ’materielle samtaler’ om opptak i EU”, Pravda 19.07.2021.)

Frustrasjonen til Zelenskij og kretsen rundt ham er forståelig. Et ukrainsk Nato-medlemskap er utenkelig. Det eneste Ukraina kan forvente seg fra EU, er uendelige samtaler og forhandlinger om samarbeid og tilknytning, slik Tyrkia har ført med EF og senere EU siden 1960-tallet. Og Nord Stream 2 – gassrørledningen fra Russland til Nord-Tyskland langs bunnen av Østersjøen – er så godt som fullført, slik at den russiske gasseksporten til EU kan foregå utenom Ukraina.

Trolig er antydningen om at Ukraina vil kunne vende seg mot Kina et uttrykk for Kiev-regimets frustrasjon og skuffelse overfor Vesten. I motsetning til Russland som har valgt å knytte seg til Kina, og som ikke lenger betrakter Vesten som sin primære samarbeidspartner, ønsker dagens ukrainske regime samarbeid med Vesten. Det er like fullt grunn til å merke seg at Ukraina til de vestlige landenes bestyrtelse nylig trakk sin underskrift fra en kanadisk erklæring som fordømmer Kinas angivelige menneskerettighetsbrudd overfor uighurene i Xinjiang.

Et utstrakt ukrainsk-kinesisk samarbeid fortoner seg i dag ikke som realistisk. For å tiltrekke seg utenlandske investeringer, heriblant kinesiske, vil ukrainske myndigheter måtte rydde opp i en mafiaøkonomi og et korrupt rettsvesen som gjør Ukraina til et særdeles lite tiltrekkende land å investere i. Et uttrykk for disse problemene er striden om selskapet Motor Sitsj, som produserer flymotorer og helikoptere. Dette ble i 2017 delvis kjøpt opp av et kinesisk selskap, men salget ble i 2020–21 omgjort av en ukrainsk domstol etter noe som fortonte seg som et raid mot selskapet.

Et ukrainsk-kinesisk samarbeid vil dessuten måtte foregå på Russlands premisser. Jernbanelinjene som muliggjør handel mellom Ukraina og Kina, går gjennom Russland. Og for Kina er Russland en langt mer attraktiv samarbeidspartner økonomisk og militært enn Ukraina.

Forutsetningen for et vidtgående ukrainsk-kinesisk samarbeid er at Kiev-regimet lykkes i å bilegge konflikten med Russland. Dette krever ikke bare aksept for Krims gjenforening med Russland, men også innstilling av undertrykkelsen av russisk språk og kultur og bileggelse av borgerkrigen i Ukraina gjennom desentraliserende reformer, slik Minsk-avtalene fra 2014–15 forutsetter. Lite tyder på at Kiev-regimet – som er presset av rabiat anti-russiske høyrenasjonalistiske bander – er innstilt på dette.

Ukraina ville utvilsomt ha mer å tjene på et samarbeid med Russland, andre tidligere sovjetrepublikker og Kina enn med EU. Utviklingen etter statskuppet i Ukraina i 2014 har med all mulig tydelighet vist at EU ikke har bruk for Ukraina og ikke har noe å tilby landet. Russland, derimot, forsynte inntil statskuppet 2014 Ukraina med billig gass og kunne dessuten tilby billig kreditt, investeringer og gode eksportmuligheter. Høsten 2013 tilbød Russland Ukraina en avtale som var verdt 30 ganger mer enn avtalen EU kunne tilby. Og Kina med sitt Nye silkevei-prosjekt var tilsynelatende villig til det ingen andre var villige til: å investere store midler i å oppruste Ukrainas infrastruktur. Trolig var en av grunnene til det vestligstøttede statskuppet i 2014 at amerikanerne fryktet at Krim skulle bli utskipningshavn for kinesiske varer til Europa.

Les om det geopolitiske spillet om Ukraina – og om Europas geopolitiske og økonomiske utfordringer.

Også Europa ville ha mye å tjene på å orientere seg mot Russland og Kina, ja det er faktisk en forutsetning for at Europa skal bli noe mer enn en bakevje i utkanten av det eurasiske kontinent. Putin tok i 2013 til orde for et trekantsamarbeid mellom EU, Russland og Ukraina – med forbindelse til Kina. EU anført av Tyskland foretrakk heller å arrangere et statskupp i Ukraina i samarbeid med amerikanerne og å innsette et anti-russisk regime. Dette ble både Ukrainas og Europas tragedie. Ukraina brøt sammen i oppløsning og borgerkrig. Og EU har rotet seg inn i en sanksjonskrig med Russland som svekker Europa og utelukkende tjener USA.

Les om hvordan oppløsningen og borgerkrigen i Ukraina har fortsatt til tross for Vladimir Zelenskijs løfter om fred og forsoning her.

Les om hvordan Kasakhstan, i motsetning til Ukraina, har klart å gjøre seg til en ”bro” mellom øst og vest her.

Publisert på Steigan.no 22. juli og trykket i Friheten 5. august 2021.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Rehabilitering av islamistiske ekstremister i Kasakhstan

Islamistiske terrorister.

I 2019–21 hentet Kasakhstan hjem 633 egne borgere fra områder kontrollert av islamistiske terrorister i Syria og Irak. Av disse var 55 menn, 158 kvinner og 413 barn. 31 menn og 12 kvinner har blitt dømt til fengselsstraff for å ha deltatt i terrorvirksomhet, mens det har blitt innledet etterforskning mot ytterligere 14 personer knyttet til mistanke om involvering i terror. I tilknytning til hjemhentingen har det blitt igangsatt et omfattende rehabiliterings- og avradikaliseringsarbeid.

I filmen ”Annen sjanse”, vist på kasakhstansk tv i 2021, som handler om repatrieringen og det påfølgende avradikaliseringsarbeidet, forteller presidentrådgiver Erlan Karin at det var en diskusjon i den styrende eliten om hvorvidt man burde hente hjem personer som kunne knyttes til islamistisk terror. Denne diskusjonen opphørte imidlertid da tidligere president Nursultan Nazarbajev erklærte at hjemhenting var nødvendig. Selv begrunner Karin rehabiliteringen som en humanitær plikt: ”Det er klart at noen drog av fri vilje. Men kvinnene fulgte sine menn. Og barna var i enda høyere grad gisler i denne situasjonen, og skal ikke lide av den grunn.”

”Annen sjanse” gir et positivt bilde av de hjemhentede. Vi møter således en kvinne som har begynt å arbeide i et gatekjøkken, og som har planer om å starte sin egen virksomhet. Og vi møter en kvinne som forteller om hvordan hun som forelsket 17-åring giftet seg og hadde rosenrøde fremtidsplaner.

Flere kvinner forteller at de knapt visste noe om Syria eller Irak da de drog dit, men at de stolte på sine ektemenn.

Åpenbart bruker kasakhstanske myndigheter betydelige ressurser på rehabilitering og avradikalisering av personene de har hentet hjem fra Midtøsten. De har ikke bare fått hjelp fra leger og psykologer, men spesialister på islamsk tro har også blitt satt til å arbeide med dem. En betydelig del av tilbakeføringen til samfunnet består tilsynelatende i å gi personene som skal avradikaliseres, en innføring i tradisjonell islam, slik at de skal forstå at islamistiske teorier utgjør et misbruk av religionen deres.

Sovjetisk anti-religiøs propaganda. Da Sovjetunionen brøt sammen i 1991, visste folk knapt hva religion var. Det gav islamister og andre religiøse ekstremister gode utfoldelsesmuligheter i de sovjetiske etterfølgerstatene.

Nettopp fraværet av kunnskap om hva islam er – en arv fra sovjettiden – har gjort at folk har latt seg forføre av islamister og deres teorier. Derfor er det av stor betydning at myndighetene bruker ressurser på å gi folk slik kunnskap, er budskapet til en islamsk skriftlærd og universitetslærer som intervjues i filmen.

Ifølge en ekspert som opptrer i ”Annen sjanse”, skal 92–93 prosent av de repatrierte personene ha blitt avradikalisert og funnet seg til rette i samfunnet.

Se ”Annen sjanse” her.

Siden islamistisk ekstremisme og terror er noe som angår et stort antall land på kloden, inkludert vårt eget, er det grunn til å ta for seg det kasakhstanske repatrierings- og avradikaliseringsprogrammet, som atskiller seg fra måten islamistiske ekstremister behandles på i de vestlige landene.

For det første er det grunn til å merke seg at det tilsynelatende bare er personer som kan knyttes til konkrete terrorhandlinger, som straffeforfølges i Kasakhstan, mens personer – i praksis kvinner – som har passet barn, laget mat, stelt syke og sårede og liknende, ikke straffeforfølges. Dette i motsetning til praksisen i de vestlige landene der matlaging, stell av syke og sårede og liknende betraktes som medvirkning til terror og straffes med mange års fengsel.

For det andre har myndighetene i Kasakhstan tilsynelatende hatt som mål å repatriere alle sine borgere fra konfliktsoner og islamistkontrollerte områder. Vestlige regjeringer, derimot, prøver å forhindre at egne borgere som kan knyttes til islamistisk terror, kommer tilbake til hjemlandet, og er i høyden villige til å repatriere barn.

Forklaringen på denne forskjellen er trolig at uansett hvor mye vanlige kasakher tar avstand fra islamistisk ekstremisme og terror, er personer som slutter seg til islamistiske terrororganisasjoner, tross alt deres egne, slik at det ville opprøre mange om myndighetene ikke forsøkte å redde mennesker, ikke minst kvinner og barn, som stod i fare for å bli drept i en krigssone. For folk i de vestlige landene, derimot, er personer som slutter seg til islamistiske terrororganisasjoner, innvandrere med en fremmed religion og kultur – eller personer som har konvertert til en fremmed religion og kultur – som de færreste identifiserer seg med, slik at selv hjemhenting av barn blir problematisk.

Kanskje er den kasakhstanske ”snille” behandlingen av personer som kan knyttes til islamistisk ekstremisme og terror, mer egnet til å forebygge radikalisering, vold og terror enn den vestlige straffe- og hevntilnærmingen. En rehabiliteringsgrad på langt over 90 prosent slik kasakhstanske myndigheter kan vise til, kan tyde på det. Men vestlige regjeringer kan ikke tilby samtaleterapi og fordypning i egen tro til personer befolkningen knytter til de groveste forbrytelser og knapt ser noe menneskelig i.

Les om hvordan strenge lover mot ekstremisme og fremme av hat mellom folkegrupper gjorde at den russiske kulturministeren i 2019 ble anklaget for ekstremisme, her.

Les om liberaleren Putin her.

Publisert på Resett 29. juni og trykket i Friheten 8. juli 2021.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | Legg igjen en kommentar

Utvidelse av det lokale selvstyret i Kasakhstan

Kajsar Nigmetov, leder for Senter for regionale studier.

I disse dager foregår det en politisk-administrativ reform i Kasakhstan som kraftig vil utvide det lokale selvstyret. Kjernen i reformen, som har blitt igangsatt etter initiativ fra president Qasym-Jomart Toquaev, består i at lederne for lokale selvstyrer skal velges direkte av befolkningen (i dag utpekes disse av folkevalgte forsamlinger på distriktsnivå). Dessuten skal det opprettes egne folkevalgte organer på grende- og naboskapsnivå – såkalte keneser – med rett til å avgjøre lokale saker.

I et intervju med Kazakhstanskaja pravda 28. april i år forteller Kajsar Nigmetov, leder for Senter for regionale studier, hva reformen av det lokale selvstyret går ut på.

Ifølge Nigmetov vil eksisterende organer for lokalt selvstyre på kommunenivå fortsatt bestå, men vil heretter måtte dele makten med de nye folkevalgte organene på grende- og naboskapsnivå.

Disse nye primære styrings- og administrasjonsorganene skal velges på folkemøter, og alle som har bodd i området de utgår fra i tre år, skal kunne velges inn i dem. De skal også kunne oppløses på folkemøter.

De nye folkevalgte organene på primærnivå skal delta i utarbeidelsen og gjennomføringen av lokale utviklingsplaner i samvirke med eksisterende styringsorganer på kommunenivå. Dessuten skal de ha ansvar for lokale sanitære tiltak, regulering av torg- og gatehandel og liknende.

Valg i Kasakhstan.

Arbeidsoppgavene til lederne for lokale selvstyrer – som heretter skal velges direkte av befolkningen – vil ifølge Nigmetov bestå i håndtering av saker knyttet til jord- og arealsutnyttelse, forsyning av befolkningen med vann, oppvarming og elektrisitet, sosialhjelp, helsevesen, sanitære forhold med mer.

”Ansvaret for utføringen av forpliktelsene han er pålagt vil lederen for det lokale selvstyret ha i forhold til kenesene, og vil dermed bli ansvarlig overfor alle innbyggerne på sitt territorium.”

Som en del av reformene av det lokale selvstyret vurderes det å gi lokale styringsorganer – som allerede har en viss kontroll med lokalt innkrevde skatter og avgifter – rett til å innkreve diverse skatter, avgifter og gebyrer, for eksempel skatt på lokal næringsvirksomhet eller forurensende aktiviteter.

De politiske partiene skal kunne foreslå kandidater til ledere for lokale selvstyrer, men det skal også være mulig å stille til valg uten å tilhøre noe parti. For å kunne bli leder for et lokalt selvstyre må man være 25 år og ha høyere utdannelse.

Lederne for lokale selvstyrer skal velges for fire år, men befolkningen skal kunne avsette dem dersom de ikke utfører sine plikter på en tilfredsstillende måte.

Hvor vellykket reformene av det lokale selvstyret vil bli gjenstår å se. En åpenbar følge av opprettelsen av tusenvis av styringsorganer på grende- og naboskapsnivå vil være at titusener – eller kanskje hundretusener – av mennesker trekkes inn i styre og stell. Hva dette vil bety i form av opplæring og myndiggjøring av befolkningen – en nødvendig forutsetning for folkestyre på alle nivåer – kan knapt nok overvurderes.

Det er fristende å sitere Alexis de Tocquevilles klassiske verk Om demokratiet i Amerika (1835):

Alexis de Tocqueville (1805-59), lokale folkevalgte organer utgjør folkestyrets grunnlag.

”Lokale institusjoner er for friheten hva grunnskoler er for vitenskapen. De plasserer den innenfor folks rekkevidde; de lærer folk å sette pris på den under fredelige forhold og venner dem til å ta den i bruk. Uten lokale institusjoner kan en nasjon gi seg selv en fri forfatning, men den har ikke frihetens ånd. [- – -] Den innfødte i Ny-England er knyttet til sitt grendelag fordi det er sterkt og uavhengig. Han har interesse for det fordi han deltar i dets styre. Han elsker det fordi han ikke har grunn til å beklage sin skjebne. Han investerer sine ambisjoner og sin fremtid i det. Innenfor dets begrensede rammer lærer han å styre samfunnet. Han lærer formaliteter foruten hvilke friheten bare kan vinne frem gjennom revolusjoner, og blir gjennomsyret av deres ånd. Han utvikler en sans for orden, forstår samspillet mellom maktene og ender med å besitte klare, praktiske ideer om naturen av sine plikter og utstrekningen av sine rettigheter.”

Tilsynelatende gjør myndighetene i Kasakhstan mye for å trekke brede befolkningsgrupper inn i styre og stell. Ved parlaments- og lokalvalget i 2021 var det således innført en kvote på 30 prosent for kvinner og 20 prosent for personer under 35 år.

Det virker også som om omverdenen har tillit til styret i Kasakhstan. På en rangering av global konkurransedyktighet, utarbeidet av Institute for Management Development i Sveits, der et effektivt styre og en god forvaltning utgjør en viktig del av rangeringsgrunnlaget, inntok Kasakhstan i 2021 således 35. plass (blant 64 vurderte), fremfor land som Latvia, Slovenia og Spania.

Les om parlaments- og lokalvalget i Kasakhstan i 2021 her.

Les en sammenlikning av Kasakhstan og Ukraina her.

Trykket i Friheten 22. juli 2021.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | 1 kommentar