Nursultan Nazarbaev trer tilbake. Er det fare for fargerevolusjon i Kasakhstan?

Nursultan Nazarbaev, skaperen av det moderne Kasakhstan.

Den 19. mars erklærte Kasakhstans president Nursultan Nazarbaev under en tv-overført henvendelse til befolkningen at han med øyeblikkelig virkning ville tre tilbake fra embetet som statsoverhode. Inntil en ny president har blitt valgt, vil Kazym Zjomart Tokaev, leder for Senatet, fungere som president.

Se Nursultan Nazarbaev kunngjøre sin avgang her.

Kasakhstan, som siden uavhengigheten i 1991 har vært styrt av Nursultan Nazarbaev, har vært forskånet fra større politiske rystelser og har vært en av de mest stabile av de postsovjetiske statene. Nazarbaevs utpekte etterfølger tilhører Kasakhstans maktelite, og er utvilsomt både egnet til og forberedt på å ta over som president. Det er like fullt grunn til å spørre hvor stabilt dagens regime i Kasakhstan er.

Kasakhstan, som grenser til Russland, Kina, Kirgisistan, Usbekistan og Turkmenistan, inntar en strategisk nøkkelstilling i Sentral-Asia, og er fra kinesisk side tiltenkt rollen som jernbaneknutepunkt i den planlagte ”Silkeveien” fra Asia til Europa og Midtøsten. Landet har et godt forhold til både Russland og Kina og er medlem av både Den eurasiske økonomiske union og den såkalte Shanghai-gruppen. Dessuten har Kasakhstan en forsvarsavtale med Russland, Den kollektive sikkerhetspakten.

Flere eksperter spekulerer derfor i hvorvidt amerikansk etterretning, og eventuelt også andre vestlige etterretningstjenester, vil prøve å utløse en fargerevolusjon eller opptøyer i Kasakhstan.

I likhet med Ukraina er Kasakhstan en kunstig statsdannelse som ble opprettet av bolsjevikene på 1920-tallet, blant annet gjennom innlemmelsen av store områder med en etnisk russisk befolkning.

Til tross for stor russisk utvandring på 1990- og 2000-tallet er 23 prosent av den ca 17 millioner store befolkningen etniske russere. Disse er dessuten ortodokse kristne, mens kasakene er muslimer. Både kasakhisk og russisk har stilling som offisielt språk. Kasakhisk er morsmålet til ca 65 prosent av befolkningen, og har sakte vunnet frem på bekostning av russisk og diverse minoritetsspråk.

Ved å appellere til kasakhisk nasjonalisme og forsvar av det kasakhiske språket vil det kunne være mulig å utløse misnøye og uro i Kasakhstan, for eksempel ved å overbevise unge kasaker om at de ikke får de gode stillingene de har krav på som innfødte fordi disse innehas av etniske russere – og at kasakhisk språk og kultur må gis en dominerende stilling for å fortrenge russere og andre utlendinger.

I 2016, i tilknytning til en annonsert privatisering av landbruksjord som Nazarbaev la ned veto mot, opplevde Kasakhstan omfattende uro – noe som kan ha overbevist vestlige regjeringer om at det er mulig å utløse krise og kaos i Kasakhstan og oppmuntret dem til subversive aktiviteter.

En politisk krise i Kasakhstan og svekkelse av statsmakten vil kunne legge Sentral-Asia åpent for islamistisk ekstremisme.

Ifølge den kasakhiske politologen Sultanbek Sultangaliev, som Regnum.ru intervjuet 28. februar 2019, forsøker vestlige makter utvilsomt å destabilisere situasjonen i Kasakhstan. Som bevis trekker han frem virksomheten til tv-kanalen Nastojasjtsjee vremja (Den virkelige tid), et samarbeidsprosjekt mellom Radio Free Europe og Voice of America, som fyller sine sendinger med beretninger om uro og misnøye i den kasakhiske befolkningen. Sultangaliev tviler like fullt på at det vil bryte ut en fargerevolusjon eller opptøyer i Kasakhstan. Selv om mange ønsker reformer, er opprørt over korrupsjon og liknende, betyr ikke det at hundretusener vil fylle gatene for å styrte dagens makthavere. Dette skyldes en kombinasjon av flere forhold.

For det første er Kasakhstans statsfinanser i god orden, slik at myndighetene har midler de kan bruke på sosiale tiltak, bekjempelse av eventuelle økonomiske kriser og liknende. For det andre finnes det ikke krefter som er i stand til å lede et eventuelt opprør. Oligarkene har blitt utestengt fra politikken, og NGOer finansiert av Vesten har liten autoritet. Og endelig har hverken Russland, Kina eller vestlige multinasjonale selskaper noe å tjene på å utløse en politisk krise i Kasakhstan. (Regnum.ru 28.02.2019: ”Statlige amerikanske massemedier pisker opp opposisjonelle holdninger i Kasakhstan”).

Kanskje er denne vurderingen for optimistisk. I en situasjon der russiske myndigheter har klart å håndtere statskuppet i Ukraina i 2014 og opprettelsen av et anti-russisk ukrainsk regime på en rimelig adekvat måte, og der forholdet mellom USA og Kina er dårlig, har amerikanske strateger all mulig grunn til å åpne en ny front mot Russland i Sentral-Asia og å falle Kina i ryggen ved å bringe et anti-russisk og anti-kinesisk regime til makten i Kasakhstan.

Les om fargerevolusjonen i Armenia i 2018 og fremstillingen av denne i norske massemedier her.

Les om hvordan Hviterusslands leder Aleksandr Lukasjenko manøvrerer mellom Russland og Vesten her.

Reklamer
Publisert i Annet, Samveldet av uavhengige stater | Legg igjen en kommentar

Innenriksminister Avakov erklærer krig mot Porosjenko

Arsen Avakov, Petro Porosjenko og Julija Timosjenko. Hvem er venn, og hvem er fiende?

Mandag 11. mars deltok Ukrainas innenriksminister Arsen Avakov i et debattprogram på tv-kanalen ICTV. Under sendingen erklærte han – i det som har blitt den foreløpig siste skandalen i ukrainsk politikk – at det var blitt igangsatt etterforskning mot sittende president Petro Porosjenko for valgfusk knyttet til det kommende presidentvalget.

”La meg gi dere et eksempel på en kriminalsak som er under etterforskning like her i nærheten, i Vasilkov. [- – -] Hva mener jeg? Et av stabskvarterene til en kandidat som støtter dagens makthavere, leier en gruppe agitatorer. Agitatorene velger ut hundre mennesker, som regel de aller fattigste, og oppsøker disse hundre i leilighetene deres og spør: ’Er dere villige til å støtte vår kandidat?’ Av 100 erklærer 30 at de er villige. De skriver dem opp, og går deretter til det lokale folkevalgte rådet, til sosialkontoret eller til programmet ’Omsorg’, som finansieres av budsjettet, ditt og mitt budsjett, og sier: ’Har du, sjefen for lokaladministrasjonen ledige midler? Her har du en liste. De tretti som svarte ja, skal hver ha 1000 grivna [ca 300 kroner].’ ’Skal bli,’ svarer sjefen for lokaladministrasjonen, borgermesteren eller sjefen for et eller annet på landet. Og disse menneskene får alle 1000 grivna.”

Til tross for at Avakov ikke nevnte Porosjenko med navn, var alle klar over hvem av presidentkandidatene han siktet til. Porosjenko er den eneste av kandidatene som representerer dagens makthavere. Og bare folk som er knyttet til Porosjenko og presidentadministrasjonen, kan beordre den type utbetalinger fra offentlige organer som Avakov trakk frem for å forklare hvordan oppkjøpet av stemmer foregår.

Avakov understreket at politiet ville forholde seg nøytralt under valgkampen og ikke ta parti for noen av kandidatene: ”Vi inntar en uavhengig posisjon. Vi er ikke nærmere en kandidat enn en annen [- – -] Det nasjonale politiets oppgave i en tid da alle går fra forstanden, da mange på en uakseptabel måte bryter grenser, er rolig å gjøre sitt arbeid. Og vi utfører rolig vårt arbeid. Selv når de diskriminerer og angriper oss – ministeren personlig, sjefen for politiet og lokale politifolk – selv i en slik situasjon vil vi gjøre vårt arbeid. Vi har to nøkkelfunksjoner: Å sørge for at valget foregår på en normal måte på valgdagen [- – -] og å sørge for at valgkampen kan foregå på en adekvat måte.”

Se Avakovs opptreden på ICTV her.

Avakovs uttalelser under debattprogrammet på ICTV knyttes av ukrainske og russiske kommentatorer til ukrainske nasjonalisters voldelige avbrytelse av et valgmøte Porosjenko 9. mars prøvde å avholde i Tsjerkasy i det sentrale Ukraina. Nasjonalistene stormet rett og slett scenen der Porosjenko prøvde å holde en appell, slik at presidenten i all hast måtte evakueres i en sort limousin.

Se video av Porosjenkos flukt og nasjonalistenes triumf her.

Den nasjonalistiske organisasjonen som stod bak det voldelige angrepet på Porosjenkos valgmøte, Det nasjonale korps, regnes for å være tett knyttet til Avakov og Innenriksministeriet, noe som kan tyde på at aksjonen ble gjennomført med Avakovs godkjennelse. Avakov har dessuten uttrykt seg på en tvetydig måte om nasjonalistenes aksjon. Han fordømte aksjonen som et uakseptabelt angrep på et valgmøte, men erklærte samtidig at raseriet mot korrupsjon som kom til uttrykk ved slike aksjoner, var rettferdig. (Gazeta.ru 12.03.2019: ”Det blir en ny president: Porosjenko har fått det sorte merke”).

Å tolke det som virker som en maktkamp mellom Avakov og Porosjenko, og å vurdere dens betydning er vanskelig. Det ukrainsk politikk mest minner om, er oppgjøret mellom skorpioner i en glasskrukke. Alt kan i prinsippet skje, og det har liten hensikt å spå mulige utfall.

En mulig fortolkning av Avakovs opptreden er at han ønsker å hjelpe Julija Timosjenko, som han tidligere har samarbeidet med, som er den som i utgangspunktet burde ha mest å tjene på innenriksministerens oppgjør med Porosjenko – riktignok sa Avakov under tv-programmet at det var kommet inn anmeldelser av både Porosjenko, Timosjenko og andre presidentkandidater for brudd på valgloven. En annen fortolkning er at Avakov ønsker å styrke sin egen posisjon ved å angripe en president mange oppfatter som korrupt, og ved eventuelt også å knytte bånd til nasjonalistiske grupperinger.

Selv må Avakov åpenbart mene at Porosjenko vil tape presidentvalget. Å angripe presidenten på den måten han har gjort ville ellers være selvmord.

For Porosjenko er konflikten med Avakov uheldig. Konflikten har ikke bare gjort at han mister oppslutning på meningsmålingene, men dersom Avakov fortsatt er innenriksminister når presidentvalget om noen uker skal finne sted, vil det gjøre det vanskeligere for ham å forfalske resultatet.

Et voldelig oppgjør mellom Avakov som – i det minste i teorien – kontrollerer politiet og nasjonalgarden, og som har gode forbindelser til de høyrenasjonalistiske militsgrupperingene, og Porosjenko som – igjen i teorien – kontrollerer de væpnede styrkene og sikkerhetstjenesten, vil kunne rive Ukraina i filler.

På den annen side kan det hende at Avakov om et par dager er avsatt, og at hans angrep på Porosjenko snart er glemt.  Skandaler knyttet til maktmisbruk og korrupsjon har det vært uttalige av siden Ukraina i 1991 ble en selvstendig stat, og de fleste betrakter dem nærmest som en del av naturens orden.

Les om spådommen til Ukrainas første president Leonid Kravtsjuk om at Julija Timosjenko vil bli Ukrainas neste president her.

Les om hvordan en ukrainsk opposisjonspolitiker risikerer forræderitiltale for å ville forhandle med den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina her.

Publisert på Steigan.no 16. mars 2019.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Ukrainsk Watergate?

Vladimir Zelenskij i grønn genser sammen med USAs spesialutsending for Ukraina Kurt Volker. Har dette møtet fått Petro Porosjenko til å tro at amerikanerne kan komme til å satse på Zelenskij?

Vladimir Zelenskij, skuespilleren og filmprodusenten som med en oppslutning på ca 25 prosent på meningsmålingene under normale forhold burde ha hatt gode sjanser til å bli Ukrainas neste president, har lenge klaget over å være overvåket. Nylig ble det oppdaget avansert overvåkningsutstyr på taket til forretningsbygget i Kiev der Zelenskij har sine kontorer. Den ukrainske sikkerhetstjenesten innrømmet 4. mars at det var den som stod bak utplasseringen av overvåkningsutstyret, men bedyret at dette ikke var rettet mot noen av kandidatene ved det kommende presidentvalget.

Se erklæringen til den ukrainske sikkerhetstjenesten her.

Avsløringen av det som fortoner seg som overvåkning av Zelenskij – som har fått ukrainske og russiske massemedier til å snakke om et ukrainsk Watergate – kommer på et ubeleilig tidspunkt for Ukrainas president Petro Porosjenko. Nære medarbeidere av Porosjenko anklages for korrupsjon knyttet til innkjøp av forsvarsmateriell, og opposisjonen prøver å få presidenten avsatt ved hjelp av riksrett. I løpet av de siste dagene har dessuten flere av Porosjenkos støttespillere brutt med ham.

Selv har Zelenskij, som nylig møtte USAs spesialutsending for Ukraina Kurt Volker, erklært at han vil sende Porosjenko i fengsel for korrupsjon og maktmisbruk dersom han selv vinner presidentvalget.

Den 7. mars tilspisset konflikten mellom Zelenskij og Porosjenko seg ytterligere som en følge av det som virker som et forsøk fra Porosjenkos side på å diskreditere Zelenskij ved å trekke ham for retten for fiktive lovbrudd.

I en video publisert på Facebook anklager Zelenskij således myndighetene ikke bare for å overvåke ham, men også for å ha satt i gang en straffesak mot ham knyttet til påstått hvitvasking av penger, og for å ha planlagt å henge opp valgplakater til støtte for ham i det opprørskontrollerte Øst-Ukraina for å diskreditere ham. Dessuten skal Zelenskij ha sagt at han regnet med at et gammelt rykte om at han i 2002 skulle ha kjørt over og drept et menneske, ville bli gjenopplivet. (Tass 07.03.2019: ”Vladimir Zelenskij opplyste om igangsettelsen av en straffesak mot seg selv”).

Disse hendelsene viser hvor destruktiv og giftig den ukrainske presidentvalgkampen er. Det ukrainske presidentvalget er ikke et oppgjør mellom personer som representerer forskjellige ideologier og samfunnsgrupper, men en utilslørt maktkamp mellom en håndfull oligarker som enten selv stiller til valg, eller som sponser kandidater som forsvarer deres interesser. Og taperne må regne med fengsel eller det som verre er.

Petro Porosjenko er en superoligark og en av de rikeste personene i Ukraina. Julija Timosjenko som konkurrerer med Porosjenko om andreplassen på meningsmålingene, gjorde seg styrtrik på handel med russisk gass på 1990-tallet og er kjent som ”gassprinsessen”. Vladimir Zelenskij skal ha bånd til Igor Kolomojskij, Ukrainas antatt tredje rikeste person og en fiende av Porosjenko.

Porosjenko og Timosjenko er begge erklærte tilhengere av den vestukrainske anti-russiske nasjonalismen, som i høyden støttes av en tredjedel av den ukrainske befolkningen. Zelenskij har støttet både statskuppet i 2014 og krigen mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, men skal i dag være tilhenger av forhandlinger med Russland for å gjøre slutt på krigen i Øst-Ukraina. Hvilken politikk han ville stå for dersom han skulle bli valgt til president, er uklart. Trolig ville han bli et redskap for Kolomojskij og andre oligarker og la krigen i Øst-Ukraina fortsette, så oligarkene fikk utplyndre befolkningen i ly av krigen, slik de har gjort det under Porosjenko.

Jurij Bojko, tidligere statsminister og tilhenger av samarbeid med Russland, er den eneste av kandidatene ved presidentvalget som har lagt frem et realistisk program for å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina, nemlig direkte forhandlinger med befolkningen i det opprørske Øst-Ukraina. Men han har ingen mulighet til å bli valgt til president i dagens Ukraina.

Alt tyder på at presidentvalgkampen i Ukraina vil bli særdeles skitten, og at Porosjenko vil benytte seg av sin posisjon som president med kontroll over statsapparatet til å forfalske presidentvalget så han blir gjenvalgt som statsoverhode.

Les om hvordan opposisjonen prøver å avsette Petro Porosjenko ved hjelp av riksrett her.

Les om spådommen til Ukrainas første president Leonid Kravtsjuk om at Julija Timosjenko vil vinne presidentvalget i 2019 her.

Publisert på Steigan.no 9. mars 2019.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Opposisjonen vil avsette Petro Porosjenko

Demonstrasjon i Kiev til støtte for kravet om at Petro Porosjenko må gå av.

Sist tirsdag erklærte Julija Timosjenko, kandidat ved presidentvalget i Ukraina 31. mars, at opposisjonen hadde til hensikt å stille president Petro Porosjenko for riksrett og avsette ham. Bakgrunnen for kravet om Porosjenkos avgang, som har utløst demonstrasjoner til støtte for kravet utenfor presidentadministrasjonen i Kiev, er avsløringer i ukrainske massemedier som tyder på at nære medarbeidere av presidenten kan ha vært involvert i ulovlig handel med utstyr til de ukrainske væpnede styrkene, som skal ha vært importert til kunstig høye priser.

”Det journalistene har gravd frem, rammes av paragraf 111 i Straffeloven. Dette er statsforræderi, bevisst gjennomført av en ukrainsk borger til skade for suvereniteten, den territorielle integriteten, forsvarsevnen og den statlige og økonomiske sikkerheten til landet,” erklærte Timosjenko som begrunnelse for kravet om presidentens avgang.

Lederen for Det radikale partiet Oleg Ljasjko, som også er kandidat ved presidentvalget, gikk enda lenger i sitt oppgjør med presidenten: ”Porosjenko og hans venner stjeler fra armeen. Dersom opplysningene i massemedia er sanne, er dette en grandios forbrytelse og statsforræderi, for hvilket Porosjenko burde skytes.” (”Timosjenko lovet Porosjenko avsettelse, Ljasko foreslo skyting”, Nezavisimaja Gazeta 26.02.2019).

Porosjenko vil neppe bli stilt for riksrett og avsatt, om ikke av andre grunner så fordi det bare er et par uker til presidentvalget, og en lov om hvordan presidenten skal kunne avsettes ved riksrett ikke er utarbeidet, til tross for at dagens ukrainske makthavere lovet å lage en slik lov etter statskuppet i 2014.

Forsøket på å stille Porosjenko for riksrett – som fant sted bare noen dager etter at Timosjenko og Porosjenko begge hadde beskyldt motparten for å ha planlagt valgfusk og oppkjøp av stemmer – viser imidlertid hvor giftig tonen i ukrainsk politikk er.

Å spå om i hvilken grad forsøket på å stille Porosjenko for riksrett vil påvirke utfallet av det ukrainske presidentvalget er vanskelig.

Porosjenko kom til makten som en følge av et statskupp som førte til opprettelsen av et anti-russisk regime i Ukraina. Og han og andre representanter for den herskende eliten har gjort kamp mot hva de fremstiller som russisk aggresjon til sin fremste oppgave. Dersom det i en slik situasjon fremkommer opplysninger som tyder på at nære medarbeidere av presidenten – eller til og med Porosjenko selv – har vært involvert i lysskye forretninger som har svekket de væpnede styrkene, er dette selvsagt skadelig for Porosjenko. Et viktig moment i den sammenheng er den mildt sagt dårlige kampevnen de ukrainske styrkene har oppvist i forsøket på å undertrykke opprøret i Øst-Ukraina, som gjør at det helt siden 2014 har florert med rykter om korrupsjon, udugelighet og forræderi.

På den annen side vil forsøket på å stille Porosjenko for retten en måned før presidentvalget i mange velgeres øyne sannsynligvis bli oppfattet som et desperat forsøk fra Timosjenkos side på å hevde seg i kampen om presidentvervet i en situasjon der hun ifølge meningsmålingene bare er den tredje mest populære av kandidatene – og dermed ikke ligger an til å gå videre til annen valgomgang.

Og Porosjenko, som allerede har anklaget Timosjenko og andre av sine motstandere for å gå Kremls ærend, vil kunne fremstille opposisjonens krav om riksrett som ekstremisme som truer stabiliteten i landet og dermed oppmuntrer russisk aggresjon og undergraving.

Les om hvordan Ukraina er et splittet land med store regionale forskjeller som nærmest var dømt til å gå i oppløsning som en følge av statskuppet i 2014.

Det kommende presidentvalget i Ukraina vil uansett ikke bidra til å løse krisen i landet. Ved statskuppet i 2014 kom ekstremnasjonalistiske, anti-russiske krefter som i høyden representerer viljen til en tredjedel av den ukrainske befolkningen, til makten mens resten av befolkningen ble gjort maktesløs. Og maktkampen mellom Porosjenko, Timosjenko og andre politikere er et oppgjør i den herskende eliten som i liten grad avspeiler ønskene til vanlige ukrainere.

Den eneste av kandidatene ved presidentvalget i 2019 som har et program for å løse krisen i Ukraina, er Jurij Bojko, tidligere visestatsminister og en av toppene i det nå oppløste Regionspartiet, som har tatt til orde for direkte forhandlinger med den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina. Under normale forhold ville Bojko som kandidat for det folkerike Øst- og Sør-Ukraina, og som den eneste av kandidatene som har et program for å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina, ha gode sjanser for å bli valgt til president. Men i dagens Ukraina er personer som Bojko maktesløse.

Les om hvordan politikere som i dagens Ukraina tar til orde for å forhandle med den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, risikerer å bli tiltalt for forræderi her.

Les om Petro Porosjenkos redsel for å bli avsatt ved et kupp her.

Publisert på Steigan.no, Resett og Herland Rapporten 2. mars og trykket i Friheten 14. mars 2019.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Putins stat

Vladislav Surkov, her i fortrolig samtale med Putin.

”Illusjonen om valgfrihet er en av de viktigste av illusjonene, trikset over alle triks for den vestlige måten å leve på i sin alminnelighet og for det vestlige demokrati i særdeleshet [- – -] Oppgivelse av denne illusjonen til fordel for realisme i forhold til det historisk gitt og skjebnebestemte ledet vårt samfunn først til refleksjoner om dets spesielle, suverene form for demokratisk utvikling og deretter til fullstendig tap av interesse for diskusjoner om hvordan demokratiet burde være og om demokrati i det hele tatt var ønskelig.”

Denne provoserende påstanden ble fremført av Vladislav Surkov, tidligere nestleder for presidentadministrasjonen og sannsynligvis en av de mest innflytelsesrike personene i russisk politikk, i artikkelen ”Putins langvarige stat”, publisert i den liberale avisen Nezavisimaja Gazeta 11. februar 2019. Ifølge Surkov, som er mest kjent for at han på midten av 2000-tallet tok til orde for at Russland burde skape sin egen, suverene form for demokrati, har Putin klart å skape en unik form for stat som svarer til det russiske folks behov, kultur og historiske erfaringer.

Grunnlaget for denne staten – som ifølge Surkov vil overleve Putin og prege Russlands utvikling i mange tiår fremover, ja kanskje resten av århundret – er Putins evne til å forstå hva folket ønsker og å handle i samsvar med folkeviljen. Det eneste som betyr noe i Putins form for stat, er opprettholdelse av kommunikasjonen mellom Putin og befolkningen. Alt som bidrar til denne kommunikasjonen, blir styrket. Alt som hemmer den, blir bekjempet.

Formelle demokratiske spilleregler, derimot, betyr ikke noe særlig. Det er noe man bekjenner seg til fordi tilnærmet alle i dagens verden bekjenner seg til disse spillereglene, og fordi man ikke ønsker å atskille seg fra eller å provosere de andre.

At Putins form for stat vokste frem som en slags naturnødvendighet skyldes ifølge Surkov forholdet mellom stat og samfunn i Russland.

I Vesten oppdager folk til sin forferdelse at de ikke lever i et demokrati, men at de styres av en slags ”dypstat” som gjør at valg og andre demokratiske prosedyrer betyr lite. I Russland, derimot, har det aldri vært noe skille mellom en demokratisk fasade og en ”dypstat”. Tvert imot har den russiske staten til alle tider åpent og ærlig fremtrådt som en maktstat hvis primære oppgave har vært å kontrollere et enormt, tynt befolket territorium. Det som derimot finnes i Russland, er et ”dypfolk”.

Folket, massene av vanlige mennesker er den virkelige kraften i samfunnsutviklingen. Eliten kan sette i gang de forskjelligste politiske prosjekter – konservatisme, liberalisme, sosialisme eller hva det enn måtte være. Men før eller senere må den vende tilbake til folket og dets verdier og oppfatninger.

Hva slags verdier folket har og som eliten i det lange løp er tvunget til å virkeliggjøre, utdyper Surkov ikke i sin artikkel.

Å kommentere en så abstrakt politisk artikkel er vanskelig. Men det må like fullt være lov å komme med noen strøbemerkninger.

Les mer om Putins usedvanlige evne til å forstå hva som rører seg i folkedypet og til å formulere en politikk som gir uttrykk for vanlige menneskers ønsker og drømmer.

Styrken ved Surkovs artikkel er at den peker på kjernen i den form for stat Putin har bygget opp, nemlig at den er basert på Putins nærmest magiske evne til å forstå hva som rører seg i folkedypet og å formulere en politikk som sammenfaller med ønskene til det store flertall av befolkningen. Så lenge ledelsen i en stat forstår hva folket ønsker og er klok nok til å la seg lede av folkeviljen, vil forholdene i staten være harmoniske, uavhengig av hva slags konstitusjonelle ordninger den måtte være basert på. Men dersom lederne ikke forstår eller ikke tar hensyn til folkeviljen, vil resultatet bli konflikter og oppløsning selv om all verdens demokratiske spilleregler overholdes.

En annen styrke ved Surkovs artikkel er dens ærlighet. Surkov hevder ikke at Russland har en bedre form for demokrati eller er mer demokratisk enn Vesten. Tvert imot sier han at demokrati er en illusjon, og at det eneste fortrinn russerne har, er at de har sluttet å tro på denne illusjonen. Direkte innvirking på politiske beslutninger har vanlige mennesker kun unntaksvis selv i de mest fullkomne demokratier. Og valg og andre demokratiske prosedyrer er ofte ikke mer enn rituelle handlinger. Det maksimale befolkningen kan håpe på, er at den politiske eliten er klok nok til å ta hensyn til folkeviljen, slik Putin gjør.

Svakheten ved Surkovs analyse er at den ikke sier noe om hva en skulle gjøre dersom Putin opphørte å handle i samsvar med folkeviljen. Knapt noen tror på demokrati i den betydning at vanlige mennesker bestemmer de politiske beslutningene som til enhver tid fattes. Men demokratiet utgjør allikevel en form for sikkerhetsventil: Dersom eliten legger seg fullstendig ut med folkeviljen, er det mulig å bytte ut i det minste de mest upopulære representantene for eliten ved hjelp av stemmeseddelen. Å avskrive demokratiet fullstendig slik Surkov gjør, er ikke uproblematisk.

En annen svakhet ved Surkovs analyse er at den ikke tar for seg den sannsynligvis største svakheten ved det politiske systemet Putin har bygget opp, nemlig suksesjonsproblematikken. Nesten all makt i dagens Russland er konsentrert hos og utgår fra Putin. Hvordan denne makten, som primært består i personlige lojalitetsbånd, skal kunne overføres til en annen person fremstår som uklart. Med godt politisk håndverk og en god porsjon flaks vil det kunne være mulig å overføre makten til en ny ”Putin” som også evner å styre i samsvar med folkeviljen. Men det er ingen garanti for at dette skal lykkes. Og påstanden om at Putin har skapt en form for stat som vil bestå i mange tiår fremover eller lenger, fremstår dermed som ønsketenkning.

Les om Putins tv-overførte møte med befolkningen i juni 2018 her.

Les om hvorfor Putin kan oppfattes som en russisk Einar Gerhardsen her.

Trykket i Friheten 14. mars 2019.

Publisert i Putin, Russisk politikk | 1 kommentar

Den ukrainske hverdagsfascismen

Kiev 2019. Høyrenasjonalister banker opp personer de misliker.

For noen dager siden ble en ung mann bundet til en lyktestolpe på Maidan i sentrum av Kiev og banket opp av nasjonalister i kamuflasjeuniform som ropte sitt tradisjonelle kamprop, ”Ære til Ukraina!”. Etter en tid ankom et par politifolk, men i stedet for å arrestere nasjonalistene innledet de en gemyttlig samtale med dem. Norske massemedier vil garantert ikke berette om hendelsen, som ble filmet på mobiltelefon og har blitt spredt på internett. Men hendelser som dette fortjener omtale fordi de med all mulig tydelighet forteller hva slags regime en har i dagens Ukraina.

Berlin 1933. Høyrenasjonalister paraderer personer de misliker gjennom gatene.

En ukrainsk journalist har laget en kort film om nasjonalistenes behandling av den unge mannen. Bildene på filmen taler for seg selv, men det kan være greit å oppsummere hva journalisten sier.

Journalisten starter med å si at vestlige politikere og diplomater har rost Kiev for å være en trivelig by. Men før de priste den ukrainske hovedstaden, burde de selv la seg binde og banke opp på Maidan, kommenterer hun.

Deretter følger bilder som viser hvordan en håndfull menn, noen av dem i kamuflasjeuniform, banker opp en ung mann de har teipet fast til en lyktestolpe, mens de overøser ham med skjellsord og roper ”Ære til Ukraina!” På opptaket hører man stemmer til tilskuere som diskuterer hvorvidt det er riktig å behandle folk på denne måten, som spør om man bør tilkalle politiet, og som sier at den unge mannen kanskje er narkotikaselger. Man hører også stemmer som advarer mot at det kan være utlendinger til stede som kan bli provosert, og at man risikerer at det hele blir filmet og vist på russisk tv.

Deretter ankommer to, tre politifolk scenen og begynner å ransake den unge mannen sammen med nasjonalistene før de fører ham bort. Tonen mellom nasjonalistene og politifolkene er vennskapelig.

Hvordan skal jeg kunne leve et normalt liv når forholdene i landet mitt er som dette, spør journalisten avslutningsvis.

Se filmen om nasjonalistenes behandling av den unge mannen her.

Sannsynligvis er den unge mannen de uniformerte nasjonalistene banket opp og ydmyket narkotikalanger. Knapt noen har sympati med narkotikaselgere. Kjennetegnet på en sivilisert stat er imidlertid at kriminalitetsbekjempelse, inkludert pågripelse av narkotikaselgere, overlates til politiet.

I dagens Ukraina er det imidlertid ikke politiet, men høyrenasjonalistiske bander som har makten på gatenivå.

Vestlige massemedier. Vi ser ikke noe. Vi hører ikke noe. Og vi sier ikke noe.

Dersom kriminelle var blitt bundet fast og banket opp av nasjonalistiske bander foran nesen på politiet i sentrum av Moskva, Beijing eller Teheran, ville dette garantert ha blitt vist og kommentert av vestlige massemedier. Det ville ha blitt trukket paralleller til behandlingen av jøder i Nazi-Tyskland eller til Kulturrevolusjonen i Kina. Og eksperter ville ha blitt tilkalt for å drøfte hva dette betydde. Betydde det at myndighetene ønsket å styrke sin posisjon ved å la nasjonalistiske bander gjøre opp med kriminelle elementer? Eller betydde det at myndighetene var så svake at de hadde overlatt makten på gatenivå til de nasjonalistiske bandene?

Vestlige journalister nekter å fortelle hva slags styre som har blitt etablert i Ukraina som en følge av statskuppet i 2014, nemlig et oligarkisk regime, ledet av en mangemilliardær, som holder seg ved makten ved å overlate makten på gatenivå til høyrenasjonalistiske bander, samtidig som politiet har gått mer eller mindre i oppløsning. Men en slik allianse mellom en oligarkklikk og høyrenasjonalister som underkuer og terroriserer befolkningen, kan ikke karakteriseres som noe annet enn fascisme.

Uniformerte høyrenasjonalister marsjerer i gatene og banker opp og trakasserer mennesker de av ulike grunner misliker – alt fra antatt russiskvennlige personer til homofile og kriminelle elementer – uten at politiet gjør noe forsøk på å stoppe dem. Det er bare to mulige forklaringer på dette: Enten finner myndighetene det hensiktsmessig å la høyrenasjonalistene opptre på denne måten. Eller så er myndighetene så svake at de ikke tør å utfordre nasjonalistene.

Men både et regime som med overlegg lar høyrenasjonalistiske bander terrorisere befolkningen, og et regime som selv er for svakt til å forhindre at høyrenasjonalistiske bander terroriserer befolkningen, må kunne kalles et fascistisk regime. Eller hva skulle man ellers kalle et slikt regime?

Det at en ung mann som sannsynligvis er narkotikaselger, bankes opp av høyrenasjonalister i sentrum av Kiev foran øynene på politifolk som velger ikke å gripe inn, er ikke en spesielt dramatisk hendelse i et Ukraina der regimekritiske journalister og opposisjonspolitikere drepes, der høyrenasjonalister går til angrep på boligene til opposisjonspolitikere uten at politiet prøver å stanse dem, og der krigsveteraner bankes opp av nasjonalister som er provosert av deres sovjetiske medaljer. Hendelsen er like fullt en dokumentasjon av hva man kan kalle den ukrainske hverdagsfascismen, altså utenomrettslig voldsanvendelse på et hverdagslig nivå utført av høyrenasjonalistiske bander mot befolkningselementer de misliker, og fortjener derfor å bli omtalt.

Les om hvordan høyrenasjonalister i dagens Ukraina går til angrep på boligene til opposisjonspolitikere uten at politiet griper inn, her.

Les om hvordan det i Radaen i Kiev tas til orde for å skyte opposisjonen her.

Les om hvordan dagens ukrainske myndigheter sparket politiledere i Øst-Ukraina etter at disse prøvde å beskytte krigsveteraner mot høyrenasjonalister som gikk fysisk til angrep på dem, her.

Publisert på Steigan.no 11. februar og trykket i Friheten 28. februar 2019.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Ukrainsk opposisjonspolitiker risikerer forræderitiltale for å ville oppfylle Minsk-avtalene

Viktor Medvedtsjuk, risikerer forræderitiltale for forsøk på å få til fred i Ukraina.

Nylig ble det kjent at påtalemyndighetene i Ukraina har innledet etterforskning mot opposisjonspolitikeren Viktor Medvedtsjuk, leder for partiet Opposisjonsplattformen – For livet, etter at han på et partimøte hadde tatt til orde for å gi Donbass autonom status med eget parlament og egen regjering. Ifølge påtalemyndighetene utgjør dette høyforræderi og undergraving av Ukrainas territorielle integritet.

Selv tar Medvedtsjuk avstand fra forræderianklagene som han betrakter som et forsøk på utpressing fra dagens ukrainske makthavere, samtidig som han henviser til de såkalte Minsk-avtalene.

”Det jeg sa på partimøtet, kan jeg godt gjenta siden det er min prinsipielle posisjon: For å få fred i Donbass, for å gjøre slutt på krigshandlingene er det nødvendig å tilby de løsningene som ligger til grunn for Minsk-avtalene, og som det er nødvendig at myndighetene i Kiev gjennomfører. Vi vil vinne tilbake menneskene, og ikke territorier slik myndighetene gjør eller prøver å gjøre ved hjelp av ultimatumer, utpressing og trusler. Kiev må føre forhandlinger med Donetsk, Lugansk og Moskva for å løse denne situasjonen.”

Realismen i Medvedtsjuks fredsplan kan diskuteres. Trolig har det blitt drept for mange mennesker i krigen i Øst-Ukraina til at Donetsk og Lugansk igjen skal kunne komme under Kievs kontroll. For menneskene i Donbass er makthaverne i Kiev fiender som vil drepe dem. Skulle Donbass igjen bli en del av Ukraina, måtte det imidlertid skje ved den form for utstrakt selvstyre som Medvedtsjuk tar til orde for. Og Medvetsjuks forslag om å gi Donbass autonom status er i samsvar med de såkalte Minsk-avtalene.

Minsk-avtalene fra 2015 – som Ukraina har undertegnet, og som er folkerettslig forpliktende i henhold til FNs sikkerhetsråds resolusjon 2202 fra 2015 – fastslår at det i løpet av 2015 skal gjennomføres en konstitusjonell reform i Ukraina basert på desentralisering og innføring av vidtgående selvstyre for Donetsk og Lugansk (paragraf 11). Minsk-avtalene gir også Donetsk og Lugansk rett til å ha egne selvstyreorganer, til selv å kontrollere den lokale påtalemyndigheten og lokale domstoler og til å opprette en folkemilits (spesifisering av det påtenkte selvstyret for Donetsk og Lugansk).

Medvedtsjuks fredsplan, som ikke sier noe om lokal kontroll over rettsvesenet og folkemilits, gir altså Donetsk og Lugansk mindre selvstyre enn den ukrainske sentralmakten i henhold til Minsk-avtalene har forpliktet seg til å gi de to regionene.

Myndighetene i Kiev har ikke gjort noe for å oppfylle Minsk-avtalene ved å gi Donetsk og Lugansk selvstyre. Men Minsk-avtalene er like fullt folkerettslig forpliktende. Og omverdenen bør reagere når dagens ukrainske makthavere trekker en opposisjonspolitiker for retten for å ta til orde for konstitusjonelle reformer i samsvar med Minsk-avtalene. Ikke minst gjelder dette Tyskland og Frankrike som sammen med Russland er garantister for Minsk-avtalene.

Les om hvordan Ukraina er et splittet land med regioner som har lite til felles med hverandre, og som bare kan holdes sammen ved føderalisering og utstrakt lokalt selvstyre.

At Medvedtsjuk trues med strafferettslig forfølgelse for sitt utspill om å etterfølge Minsk-avtalene, som selvfølgelig skjer etter godkjennelse fra dagens ukrainske makthavere, er nok et uttrykk for at president Petro Porosjenko ønsker å skape konflikt og spenninger i forkant av det bebudede presidentvalget i mars, vel vitende om at et valg gjennomført under konfliktfylte forhold der befolkningen i Øst-Ukraina ikke tør eller ønsker å delta i valget, og der det eventuelt er innført unntakstilstand i flere regioner, øker hans sjanser for å bli gjenvalgt som president.

Et annet uttrykk for hvordan dagens ukrainske makthavere ønsker å skape konflikt og spenninger er Radaens vedtak 7. februar om å føre inn en bestemmelse i konstitusjonen som forplikter myndighetene til å arbeide for Nato- og EU-medlemskap.

Ukraina vil knapt kunne bli medlem av Nato – da måtte landet både akseptere Krims gjenforening med Russland og løse konflikten med den opprørske befolkningen i Donbass. Og EU er knapt interessert i det lutfattige Ukraina. Tanken om Nato- og EU-medlemskap støttes dessuten bare av henholdsvis 40 og 50 prosent av befolkningen. Det som betyr noe for dagens ukrainske regime, er imidlertid å gjøre det klart for befolkningen i Øst-Ukraina som stort sett er mot Nato og EU, at de er annenrangs borgere, og at ingen bryr seg om hva slags land de måtte ønske å bo i.

Radaen vedtok også å forby russiske valgobservatører ved det kommende presidentvalget – ikke akkurat det mest konstruktive tiltak for å gi befolkningen tillit til et valg de fleste, ikke minst i de østlige regionene, regner med at vil bli forfalsket.

Dagens Ukraina er et sørgelig skue. Landet styres av en president og en politisk elite som tilsynelatende ikke har andre ambisjoner enn å holde seg ved makten, slik at de et par år til kan tilvinne seg det som måtte finnes av økonomiske verdier. En krig i Øst-Ukraina ingen ser noen ende på, en økonomi i oppløsning og et revnet samfunn som vil kunne bryte fullstendig sammen, ser ikke ut til å affisere dem.

Les om Kiev-regimets desavuering av Minsk-avtalene her.

Les om hvordan det i dagens Ukraina vedtas lover for å ydmyke befolkningen i Øst-Ukraina her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Publisert på Resett 11. februar og trykket i Friheten 14. februar 2019.

Publisert i Ukraina | 3 kommentarer