Aleksej Djumin, Russlands neste president?

Aleksej Djumin i samtale med Vladimir Putin.

Vladimir Putin kan i siste øyeblikk komme til å erklære at han ikke stiller til gjenvalg ved presidentvalget i 2018 og gi sin støtte til guvernøren for Tula-regionen, Aleksej Djumin, hevder politologen Marina Litvinovitsj i et intervju med den liberale avisen Nezavisimaja Gazeta. For å begrunne denne påstanden viser Litvinovitsj til at Djumin ofte har blitt vist på statlig tv, noe hun tolker som et bevisst tiltak for å gjøre befolkningen kjent med Tula-guvernøren.

Som et tegn på at Putin ikke ønsker å stille til gjenvalg i 2018 peker Litvinovitsj på utskiftingen av en rekke guvernører i den siste tiden. For å sikre gjenvalg av den populære Putin er denne kaderfornyelsen ikke nødvendig. For å sikre at Djumin – eller en annen person Putin og kretsen rundt ham ønsker å overføre makten til – blir valgt kan derimot en fornyelse av den styrende eliten gjennom utnevning av dyktige lokale ledere befolkningen kan identifisere seg med være et fornuftig tiltak.

Oppfatningene til Litvinovitsj deles av Gleb Pavlovskij, tidligere rådgiver i presidentadministrasjonen. Han tar imidlertid det forbehold at medieoppstyret omkring Djumin kan være en form for forsikring fra de involverte aktørenes side med tanke på at Tula-guvernøren kan bli valgt til president (”å slikke støvlene for sikkerhets skyld”). Situasjonen er etter Pavlovskijs mening uklar.

Ingen regner med at Putin vil avklare hvorvidt han vil stille til gjenvalg i 2018 før i aller siste øyeblikk. Den russiske presidenten er kjent for å holde sine planer for seg selv, og for å utarbeide flere planer og scenarioer. Dersom Putin lenge før presidentvalget i mars 2018 erklærte at han ikke ønsket å stille til gjenvalg og pekte på sin foretrukne etterfølger, ville det dessuten utløse en destruktiv maktkamp i den styrende eliten om å innynde seg hos den sannsynlige fremtidige presidenten.

Idag er det fullstendig åpent hvorvidt Putin ønsker å stille til gjenvalg i 2018, og Djumin er bare en av mange som har blitt lansert som en mulig etterfølger til den populære russiske lederen. Som andre mulige etterfølgere til Putin har visestatsminister med ansvar for forsvarsindustrien Dmitrij Rogozin, Moskvas borgermester Sergej Sobjanin og statsminister og tidligere president Dmitrij Medvedev blitt trukket frem.

En kortfattet presentasjon av Djumin kan uansett være nyttig siden han utvilsomt inngår i den russiske styringseliten. Vil man vite hvordan Russland sannsynligvis vil være om 5–10 år, bør man plukke ut representanter for eliten som Djumin, som vil komme til å innta presidentembetet og andre toppstillinger, og studere deres personlighet, utdanning og yrkeskarriere.

Aleksej Djumin (født i 1972) utdannet seg til offiser. I 1995 gikk han inn i sikkerhetstjenesten FSB – og derfra til presidentens sikkerhetstjeneste. I 1999 ble han Putins livvakt, og klatret deretter i gradene i sikkerhetstjenesten inntil han i 2012 ble nestleder for presidentens sikkerhetstjeneste. I denne perioden spilte Djumin ishockey med Putin, og han skal ha reddet presidenten fra en vill bjørn. I 2014 ble Djumin nestleder for den militære sikkerhetstjenesten GRU med ansvar for spesialstyrkene, og han kom dermed til å spille en nøkkelrolle under begivenhetene som muliggjorde Krims gjenforening med Russland ved folkeavstemningen i 2014. I 2015 ble Djumin utnevnt til stabssjef for de russiske landstyrkene, og i desember samme år til viseforsvarsminister. I februar 2016 ble Djumin utpekt til fungerende guvernør for Tula-regionen, og i september samme år vant han guvernørvalget med 84,1 prosent av de avgitte stemmene.

Selv ønsker Djumin etter alt å dømme å fremstå som pragmatiker og teknokrat. I et portrettintervju statlig tv lagde med ham i juni iår uttalte Djumin at han betraktet det å tiltrekke seg investeringer til Tula-regionen som sin viktigste oppgave som guvernør, at han gjorde hva han kunne for å hjelpe investorer med å realisere deres prosjekter, og at han var like positiv til utenlandske investorer som til russiske.

Se intervjuet her.

Kombinasjonen av patriotisme, som Djumin har vist ved sitt arbeid for sikkerhetstjenesten og forsvaret, pragmatisme og profesjonalisme er noe Putin – som selv har en fortid som både offiser i sikkerhetstjenesten og næringslivsutvikler, og som fremtrer som en pragmatiker – åpenbart setter pris på.

Hvorvidt Putin har nok sympati for og tiltro til Djumin til å utpeke ham til sin etterfølger vil tiden vise.

Advertisements
Publisert i Putin, Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

En forfeilet modell

Den spanske staten har brutt sammen. Etter politiets og sivilgardens brutale undertrykkelse av den katalanske befolkningens forsøk på å gjennomføre en folkeavstemning om løsrivelse er det umulig å se for seg hvordan Spania skal kunne lappes sammen igjen. Madrid har valget mellom å anerkjenne Catalonias uavhengighet og å måtte forholde seg til et katalansk folkeopprør, som vil kunne utvikle seg til en terroristisk frigjøringskrig. At sentralmakten har opptrådt på en lite gjennomtenkt måte er åpenbart. Den burde ha latt katalanerne få gjennomføre folkeavstemningen, og insistert på nye forhandlinger dersom et flertall hadde stemt for uavhengighet.

Den virkelige årsaken til den spanske statens sammenbrudd er imidlertid ikke sentralmaktens håndtering av folkeavstemningen, men den desentraliserte styringsmodellen spanierne innførte etter avviklingen av Franco-diktaturet på 1970-tallet.

Forfatningen av 1978 inndelte Spania i 17 autonome områder og to autonome byer som alle har sine egne styringsorganer med betydelig myndighet. Resultatet ble – slik en burde ha forutsett at det måtte bli – at regionale ledere brukte krav om større uavhengighet fra Madrid, mer kontroll over egne skatteinntekter og liknende til å befeste sin egen maktbasis. Dessuten ble det en mengde konflikter om språk og kultur, ikke minst hva som skulle være undervisningsspråket i skole og universitet. Folk som snakket spansk, ble allerede på 1990-tallet i Catalonia og andre områder betraktet som uønskede innflyttere og utsatt for diverse former for diskriminering.

Legg krisen i verdensøkonomien i 2008–09 som rammet Spania hardt, det forhold at Catalonia er et rikt område som overfører store summer til fattigere regioner i Spania, ambisiøse lokale ledere og en ufleksibel sentralmakt til denne situasjonen, og du har en kruttønne som måtte eksplodere.

Dramaet vi er vitne til i Spania, har mange likhetspunkter med oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia. Både sovjetlederne og de jugoslaviske sosialistene forsøkte å løse det nasjonale spørsmål ved å opprette nasjonale republikker der titulærbefolkningen var innrømmet visse kulturelle rettigheter.

Så lenge sterke ledere som Stalin, Brezjnev og Tito satt ved makten, fungerte ordningen med nasjonale republikker. Da den sosialistiske samfunnsorden på 1980-tallet kom under press, forvandlet kommunistiske apparatsjiker i både Sovjetunionen og Jugoslavia seg imidlertid til separatistiske nasjonalister, for derved å holde på sin makt. Samtidig vokste det frem folkelige bevegelser som krevde en privilegert status for sitt eget språk, kontroll over egne skatteinntekter og liknende. I kaoset etter det mislykkede statskuppforsøket i august 1991 brøt Sovjetunionen sammen. Og i Jugoslavia kastet demagogiske ledere befolkningen ut i en blodig borgerkrig.

Oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia var ikke uunngåelig. Med forstandigere ledere kunne begge statene ha blitt bevart og modernisert. Poenget er at ordningen med nasjonale republikker gjorde en utvikling mot et statlig sammenbrudd sannsynlig så sant det ikke fantes en sterk og velfungerende sentralmakt.

Institusjonelle ordninger fanger. Hadde noen på 1990-tallet sagt at det kunne komme til en konflikt mellom Russland og Ukraina, ville både russere og ukrainere ha ledd av påstanden. Opprettelsen av en uavhengig ukrainsk stat i 1991 gjorde imidlertid at det oppstod en klasse av ukrainske politikere som knyttet sin fremtid til å forsvare det de fremstilte som ukrainske interesser, i første rekke overfor Russland. Det ble opprettet institutter som skulle fremme ukrainsk identitet, lærebøker som fremstilte ukrainerne som ofre for russisk og sovjetisk imperialisme, dukket opp, og kampanjer for å ukrainifisere skolevesenet ble igangsatt. I dag – etter statskuppet i 2014 – betrakter mange ukrainere Russland som en fiende, og Ukraina og Russland er på grensen til krig.

I Storbritannia bidrog opprettelsen av et skotsk parlament og desentralisering på 1990-tallet til å forsterke den skotske nasjonalismen, med folkeavstemningen om skotsk løsrivelse fra sentralmakten i 2014 som resultat. London og Edinburgh krangler i dag om forholdet til EU, og Det forente kongerikets fremtid virker usikker.

Overføring av makt til regionale styringsorganer er ingen god måte å løse nasjonale og kulturelle konflikter på. Tvert imot vil opprettelsen av regionale styringsorganer føre til at det fremtrer lokale ledere som bruker forsvar av lokale interesser til å befeste sin egen makt, med en tilspissing av forholdet mellom sentralmakten og regionene som resultat. Trolig hadde Vladimir Putin rett da han som svar på et spørsmål om sitt syn på sovjetisk nasjonalitetspolitikk sa at bolsjevikenes opprettelse av nasjonale republikker var det samme som å legge ut miner med forsinket utløsning under den russiske staten. Minen som i dag har eksplodert i Barcelonas gater, la spanierne selv ut i 1978.

Publisert i Nettavisen 3. oktober 2017 og trykket i Friheten 14. oktober 2017.

Les om forskjellen mellom det russiske og det vestlige synet på demokrati og det vestlige demokratis krise her.

Publisert i Annet | 1 kommentar

Tyskerne er lei av Angela Merkel

Fra en av Alternativ for Tysklands demonstrasjoner: Stans Merkel, beskytt grensene og velg bort kristelig-demokratene!

Tyskerne er lei av Angela Merkel og den politiske eliten var budskapet på den statlige tv-kanalen Russland 24 i en 10-minutters oppsummering av det tyske parlamentsvalget 24. september. Applausen etter Merkels opptreden på det kristelig-demokratiske partiets valgvake ble omtalt med ordene ”langvarig applaus som gikk over til ovasjoner, som det het hos oss i en ikke altfor fjern fortid” – en klar henspeiling på persondyrkelsen av Leonid Brezjnev under stagnasjonsperioden i Sovjetunionen på 1970- og 1980-tallet. Både kristelig-demokratene og sosial-demokratene ble fremstilt som degenererte partier befolkningen ikke lenger hadde tillit til. Og brakvalget til Alternativ for Tyskland ble forklart med at vanlige mennesker ikke opplevde at de etablerte partiene tok hensyn til deres bekymringer, i første rekke i forhold til innvandring.

Se Russland 24s reportasje om det tyske parlamentsvalget her.

Reportasjen er representativ for dekningen av det tyske parlamentsvalget i Russland. Det er mye dårlig skjult skadefryd over at Merkel og den politiske eliten, som betraktes som lite russlandsvennlig, ble ydmyket av velgerne. At ”Jamaica-koalisjonen”, det mest sannsynlige regjeringsalternativet etter valget, trolig vil få problemer med å styre er det ingen som beklager. Samtidig er det knapt noen som tror at valget vil føre til en radikal omlegging av tysk utenrikspolitikk og en bedring av forholdet mellom Tyskland og Russland. Forventningene til Alternativ for Tyskland er nøkternt avventende.

Et tema flere kommentatorer har tatt opp, er at tyskere med russisk opphav trolig i betydelig grad har bidratt til Alternativ for Tysklands valgseier. Et typisk eksempel er artikkelen ”Russiske tyskere ødela festen for Merkel”, publisert av nettavisen Svobodnaja Pressa (Den frie presse). Her påpekes det at flertallet av de ca 5 millioner russer-tyskere var bosatt i de østlige forbundsstatene som frem til 1990 hadde utgjort Den tyske demokratiske republikk, samtidig som oppslutningen om Alternativ for Tyskland hadde vært mye større i øst enn i vest. For å forklare russer-tyskernes og andre østtyskeres støtte til Alternativ for Tyskland trekker avisen frem at mange av dem var avhengig av sosialhjelp og derfor opplevde Merkels liberale asylpolitikk og tilstrømningen av hundretusener av asylsøkere og flyktninger som truende.

At de fleste russiske kommentatorer er positive til Alternativ for Tyskland er knapt til å underes over.

«Nye tyskere? Dem lager vi selv.» Et av slagordene til Alternativ for Tyskland som har provosert de andre partiene.

I sitt valgprogram erklærer partiet at Tyskland må føre en selvstendig utenrikspolitikk, at EU må forvandles til en sammenslutning av suverene stater, at Nato igjen må bli en ren forsvarsallianse, at dannelsen av en EU-armé eller bruk av tyske soldater for fremmede interesser ikke må tillates, at sanksjonene mot Russland må oppheves, og at det økonomiske samarbeidet med Russland må økes. Dertil er partiet for å kaste Tyrkia ut av Nato. Skulle dette programmet bli realisert, ville det selvsagt føre til en radikal forbedring av Russlands utenrikspolitiske posisjon.

Skulle Tyskland bryte med EU og andre vestlige institusjoner og føre en mer selvhevdende utenrikspolitikk, ville det kunne skape en situasjon som minner om 1920-tallet da landet manøvrerte mellom seiersmaktene i første verdenskrig, Storbritannia og Frankrike, og Sovjet-Russland, og da det var et utstrakt tysk-sovjetisk samarbeid, blant annet på det militære området.

Fremgangen til Alternativ for Tyskland og andre opposisjonspartier på høyre og venstre fløy innebærer dessuten at den politiske eliten i Tyskland og andre vestlige land må bruke sin energi på indre ”brannslukning” – og derfor i mindre grad vil kunne gjennomføre utenrikspolitiske prosjekter som er i strid med russiske interesser, som å trekke Ukraina inn i EU og andre vestlige strukturer.

Og Alternativ for Tysklands bekjennelse til nasjonal suverenitet sammenfaller med den russiske elitens oppfatning av hvordan verden bør organiseres.

At Alternativ for Tysklands valgtriumf skulle føre til en radikal omlegging av tysk utenrikspolitikk har man ingen illusjoner om. Tvert imot er man utmerket klar over at tysk politikk fremdeles vil bli bestemt av Angela Merkel og hennes kristelig-demokrater, og at utenrikspolitikken derfor i liten grad vil bli endret.

At Alternativ for Tyskland i likhet med andre politiske nykommere kan bli temmet av eliten og de etablerte partiene – eller gå i oppløsning på grunn av indre konflikter – er man selvsagt også klar over.

Håpet – som trolig er et begrunnet håp – er at den globaliseringsvennlige politikken eliten i de vestlige landene står for, gjør at de anti-globalistiske kreftene partier som Alternativ for Tyskland representerer, vil vokse, og at det vil sette organisasjoner som EU og Nato under press.

Les om det russiske synet på Marine Le Pen og andre høyrepopulister her.

Les om den russiske utenrikspolitiske ”guruen” Sergej Karaganovs utlegging av verdenssituasjonen her.

Publisert i Annet | 2 kommentarer

Nikolaj II, pornografianklager og trusler mot kinoer

Etter en serie med trusler og voldshandlinger har flere russiske kinoer i de siste dagene erklært at de ikke vil vise den omdiskuterte filmen Matilda, som handler om forholdet mellom tsar Nikolaj II (på dette tidspunkt arveprins) og den unge ballettdanserinnen Matilda Ksjesinskja. Det har fått den kjente russiske journalisten Vladimir Solovjov til å advare mot en ”ukrainifisering” av russisk politikk.

Natalja Poklonskaja med ikon av Nikolaj II.

Det verserer en mengde rykter om Matilda, som svært få til nå har sett. Filmen skal være pornografisk, seksscener skal være filmet med ikoner som bakgrunn, og keiserinne Aleksandra Fjodorovna skal være fremstilt som en heks som bedriver svart magi. Denne fremstillingen av Nikolaj II og hans hustru, som den russisk-ortodokse kirken regner som helgener som døde for sin tro, har fått konservative kristne til å reagere. Natalja Poklonskaja, tidligere riksadvokat på Krim og idag dumarepresentant, har stilt seg i spissen for en aksjon for å få myndighetene til å forby Matilda, som til nå skal ha samlet over 100 000 underskrifter. Andre har tydd til vold.

I St Petersburg kastet for noen uker siden ukjente personer brannbomber mot filmstudioet til Aleksej Utsjitel, regissøren av Matilda. Biler har blitt påtent utenfor kontoret til Utsjitels advokat. I Jekaterinburg prøvde en mann – angivelig på grunn av misnøye med Matilda – å bruke bilen sin som rambukk for å sprenge seg inn i vestibylen til kinoen Kosmos, for deretter å tenne på bilen.

Siste utvikling i saken skal være at flere personer – blant andre Aleksandr Kalinin, leder for en gruppe som kaller seg Den kristne stat – Det hellige Rus – skal være pågrepet på grunn av mistanke om delaktighet i hærverk og voldshandlinger.

Les Pravdas artikkel om saken her.

Se traileren til Matilda her.

Vladimir Putin har også måttet forholde seg til striden om Matilda. Under et tv-møte med befolkningen 15. juni 2017 ble Putin spurt om sitt syn på den omdiskuterte filmen og konfliktene den har utløst. Han svarte da følgende: ”Vi bor i et stort og sammensatt land der folk har mange forskjellige meninger og verdier. [- – -] Jeg vil ikke havne i en diskusjon med Poklonskaja som har rett til å ha sin mening. Det er ikke snakk om noen form for forbud. Poklonskaja har sitt syn som hun prøver å hevde ved å henvende seg til ulike instanser. Som dere vet, har det ikke blitt vedtatt noe forbud i den sammenheng. Jeg håper at vi kan ha en åpen dialog, og oppfordrer alle til å føre denne dialogen innenfor anstendighetens og lovens grenser.” Se her.

Journalisten Vladimir Solovjov – som er en venn av Putin, og som regnes som en talsperson for russiske myndigheter – advarte nylig i et intervju mot det han betegnet som mrakobesie (mørkemannsvelde), og hevdet at Poklonskaja bevisst eller ubevisst bedrev en ukrainifisering av russisk politikk: ”Brannbomber har blitt kastet, og kinoer tør ikke å vise en film. Hva blir det neste? Noen vil vise en amerikansk film, og folk som mentalitetsmessig er ”ukrainere”, sier at det er en fornærmelse de ikke vil godta. Skal filmen bli forbudt? For noen er Nikolaj II hellig, for andre Lenin. På tv viser de en filmserie om Lenin. Hva om kommunistene protesterer? Tror noen det er færre kommunister enn tilhengere av Poklonskaja? Hvor fører dette oss hen?” Se her.

Solovjovs advarsel er betimelig. Utviklingen i Ukraina viser hva som kan skje når en del av befolkningen – som ikke behøver å være særlig stor – mener at den med vold og trusler har rett til å påtvinge resten av samfunnet sine verdier.

Russland opplever idag et patriotisk og religiøst oppsving. Dette er i utgangspunktet positivt, men kan bli farlig dersom fanatiske personer bruker det til å angripe mennesker de ikke betrakter som patriotiske eller religiøse nok.

For å bevare ro, orden og fordragelighet i et så stort og sammensatt land som Russland der mennesker med ulik tro og etnisitet lever sammen, og der folk av historiske og andre grunner er dypt uenige om mange spørsmål, trengs det ikke bare en solid hånd, men også betydelig fingerspitzgefühl.

Putin har bevist at han har denne fingerspitzgefühlen, blant annet har han stått for en symbolpolitikk som langt på vei har helet sårene etter revolusjonen i 1917 og den påfølgende spaltingen av samfunnet.

Trolig er Putin den mest liberale og pluralistisk innstilte person det idag er mulig å tenke seg som russisk leder.

Les mer om Putins symbolpolitikk her.

Les mer om liberaleren Putin her.

Publisert i Annet | 1 kommentar

Bananrepublikk

Mikheil Saakasjvili presenterer spionutstyret han anklager president Petro Porosjenko for å bruke til å filme hans toalettbesøk.

Det er knapt mulig å betegne dagens Ukraina som noe annet enn en bananrepublikk. Etter sist søndag ulovlig å ha tatt seg inn i Ukraina – ved sammen med sine tilhengere å trenge seg forbi grensevaktene – reiser den statsløse georgiske ekspresidenten Mikheil Saakasjvili nå rundt på folkemøter der han anklager president Petro Porosjenko for korrupsjon og vanstyre.

Idag offentliggjorde Saakasjvili en video der han legger frem diverse kameraer og mikrofoner som hans sikkerhetsvakter angivelig hadde funnet på hotellrommet hans i Tsjernovtsy, en by i Vest-Ukraina. ”Har du ikke noe annet å gjøre i fritiden, Petro Oleksijovitsj? Ønsker du å se hvordan jeg går på toalettet?” spør Saakasjvili med adresse til den ukrainske presidenten.

Julija Timosjenko – leder for partiet Batkivsjtsjina (Fedrelandet) og en tidligere alliert av Porosjenko – som deltok i aksjonen der Saakasjvili trengte seg inn på ukrainsk territorium, opptrådte på sin side på en ukrainsk tv-kanal der hun uttalte følgende: ”Det er nødvendig å gjøre alt som er mulig – konstitusjonelt og juridisk – for at president Porosjenko og hans kriminelle klikk ikke får styre en eneste dag, uke eller måned lenger. Fremskyndede nyvalg av både president og parlament må umiddelbart finne sted, for hver eneste dag de er ved makten innebærer en stor ulykke for Ukraina.”

Se utdrag fra russisk Dagsrevy med Saakasjvilis og Timosjenkos opptreden her.

Om fem dager planlegger Saakasjvili, Timosjenko og deres tilhengere etter eget utsagn å opptre i Kiev der de vil fremføre sine anklager mot Porosjenko og hans regime.

Porosjenko virker fullstendig handlingslammet stilt overfor det som vanskelig kan kalles noe annet enn et forsøk på statskupp. Han lar seg offentlig ydmyke ved at en person han selv har gjort statsløs, får offentliggjøre videoer der han spør om presidenten ønsker å se ham gå på toalettet. Og en av hans rivaler får opptre på tv der hun tar til orde for å styrte presidenten og kretsen rundt ham ved å fremtvinge nyvalg i strid med forfatningen.

Spørsmålet er hvor lenge Porosjenko – som er forhatt av store deler av den oligarkiske eliten, og som bare støttes av 1–2 prosent av befolkningen – kan la seg ydmyke på denne måten før han mister makten. Tåler hans maktposisjon at Saakasjvili, Timosjenko og deres støttespillere i triumf marsjerer – eller mer presist biler – inn i Kiev etter å ha fremført sine anklager om korrupsjon og vanstyre i flere ukrainske byer? Må ikke Porosjenko snart bruke makt om han ikke skal pakke kofferten?

Spørsmålet stadig flere ukrainere utvilsom stiller seg, er hva – om noe – de oppnådde ved å styrte Viktor Janukovitsj ved statskuppet i 2014. Korrupsjon, maktmisbruk og vanstyre er verre enn noen gang. Politikerne opptrer som makthungrige klovner. Økonomien er i oppløsning. Krim og Donbass er tapt. Og over 10 000 mennesker er drept i en blodig borgerkrig.

En sammenbrutt og borgerkrigsherjet bananrepublikk er hva Ukraina idag er. Ikke rart at minst fem millioner ukrainere lever og arbeider i utlandet, og at enda flere drømmer om en ny fremtid i et annet land.

Les om hvordan Mikheil Saakasjvili ulovlig tok seg inn i Ukraina og kreftene som trolig står bak forsøket på å styrte Petro Porosjenkos regime, her.

Publisert på Herland Rapporten 15. september 2017.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Kiev neste?

Omgitt av sine tilhengere er Mikheil Saakasjvili i ferd med å tiltvinge seg adgang til Ukraina.

Sist søndag tok den omstridte georgiske politikeren og ekspresidenten Mikheil Saakasjvili seg på dramatisk vis inn i Ukraina. Etter at forsøk på å krysse den polsk-ukrainske grensen ved hjelp av tog og buss hadde mislyktes, lyktes Saakasjvilis tilhengere – som blant andre inkluderte den tidligere ukrainske statsministeren Julija Timosjenko – å presse de ukrainske grensevaktene til side slik at Saakasjvili kunne ta seg inn på ukrainsk territorium. Noen timer senere spaserte Saakasjvili i sentrum av Lvov (Lviv) sammen med byens borgermester, Andrij Sadovij. Til journalister erklærte Saakasjvili at han aktet å rådføre seg med andre ukrainske politikere og å ta seg til Kiev.

Se video om hvordan Saakasjvili og hans tilhengere tvang seg inn i Ukraina her.

Noen dager før disse hendelsene, den 4. september, skal Saakasjvili – ifølge et oppslag i den ukrainske nettavisen Obozrevatel – i Genève ha møtt den landflyktige ukrainske oligarken Igor Kolomojskij, eieren av den ukrainske tv-kanalen NewsOne, Jevgenij Muravjov, og den hviterussiske høyrenasjonalisten Sergej Korotkij, en av lederne for den ukrainske høyreekstremistiske militsgruppen Azov.

Disse hendelsene reiser mange spørsmål. Tilsynelatende forsøker motstanderne av president Petro Porosjenkos ukrainske regime å gjennomføre en form for kupp – eller i det minste å destabilisere den politiske situasjonen i Ukraina – ved å etablere et alternativt maktsentrum eller å marsjere mot Kiev. Og for å virkeliggjøre disse planene bruker de Saakasjvili som redskap.

Saakasjvili på sin side er en ambisiøs og potensielt farlig person. I 2004–13 var han georgisk president – en presidentperiode som vil bli husket for at han i 2008 ved å angripe utbryterrepublikken Sør-Ossetia kastet Georgia ut i en selvmorderisk krig med Russland. I 2015 gav Porosjenko Saakasjvili ukrainsk statsborgerskap og utnevnte ham til guvernør for Odessa-regionen. Men Saakasjvili havnet snart i konflikt med Porosjenko som han anklaget for korrupsjon, og i november 2016 trakk han seg fra guvernørembetet. I juli 2017, da Saakasjvili var på besøk i USA, fratok Porosjenko ham hans ukrainske statsborgerskap og erklærte at han ville bli utlevert til Georgia – der han er etterlyst for maktmisbruk og korrupsjon – dersom han prøvde å ta seg tilbake til Ukraina.

Hva er Saakasjvilis planer? Vil han marsjere mot Kiev slik Mussolini marsjerte mot Roma? Vil Porosjenko måtte flykte fra presidentpalasset for å redde sitt eget skinn, slik Viktor Janukovitsj måtte i tilknytning til statskuppet i 2014?

Til tross for at hans posisjon åpenbart er truet av Saakasjvilis tilbakekomst til Ukraina og de kreftene som åpent eller skjult støtter denne tilbakekomsten, har Porosjenko til nå tilsynelatende ikke gjort noe for å pågripe den georgiske ekspresidenten. Det kan tyde på at Porosjenko ikke rår over de fornødne støttespillere og maktmidler og derfor forsøker å unngå en konfrontasjon.

Til Pravda gir den ukrainske politologen Rostislav Isjtsjenko, som i dag lever i eksil i Russland, følgende analyse av situasjonen:

”Dersom Petro Porosjenko ikke løser dette spørsmålet i løpet av 2–3 eller maksimum 5 dager, vil han bli nødt til å tenke på hvordan han snarest mulig kan forlate Ukraina og hvor han deretter skal leve, dersom det på planeten fremdeles finnes et slikt sted. For i en slik situasjon vil man hurtig og rolig, uten noe Majdan, fjerne ham fra presidentembetet.

Dersom Saakasjvili i 2–3 dager reiser rundt i Ukraina, besøker en 2–3 storbyer på samme måte som han tok seg inn i Lvov og får samme støtte som i Lvov, vil alle hans tilhengere rett og slett flykte fra Porosjenko. Allerede i dag er det, slik vi ser, åpenbart at han ikke har kontroll over makten i Ukraina. Det var bare å skumpe borti den, så ble det klart at han ikke engang klarte å forhindre grensepasseringen til ett enkelt menneske som hverken hadde pass eller statsborgerskap.

De bruker Mikheil Saakasjvili som rambukk mot Porosjenko. Han er pr i dag den konsensusfiguren som tilfredsstiller alle ukrainske politikere. Jeg har mange ganger sagt at de for lengst kunne ha kvittet seg med Porosjenko siden det har dannet seg en felles politisk eller oligarkisk enighet. Alle er mot Porosjenko, men ingen ønsker å overlate presidentembetet til sine kampfeller og kamerater.

Det vil si at så snart de har styrtet Porosjenko, vil de begynne å krige med hverandre. Og det er de utmerket klar over. Og derfor vil de selv når de planlegger kamp mot Porosjenko, alltid skyve frem en eller annen. ’Tre frem du, Timosjenko. Og dersom det bryter ut borgerkrig, sier vi at vi begge er skurker.’ Og ingen vil ta det første slaget.

Og nå har vi Saakasjvili. Han har allerede tatt dette slaget. Det er han som har blitt samlingspunktet.”

Les om hvordan oligarkene ødela Ukraina her.

Les om konflikten mellom Petro Porosjenko og oligarkklikken rundt ham og de høyrenasjonalistiske militsgruppene som opprettholder Kiev-regimet, her.

PS Siste nytt om maktkampen i Ukraina og det som fortoner seg som et kuppforsøk, er at Saakasjvili idag formiddag (12. september) på sitt hotell i Lvov ble oppsøkt av ukrainsk politi som fikk ham til å undertegne en erklæring om at han hadde krysset grensen. På en improvisert pressekonferanse i den anledning opplyste Saakasjvili at saken om grensepasseringen skulle behandles av en domstol 18. september, og at han inntil den tid aktet å reise rundt i Ukraina og fremlegge sitt program. Dessuten fremhevet han at han var en ærlig bekjemper av korrupsjon og vanstyre, og at beviset for det var at han hadde tatt seg inn i Ukraina for å kjempe for sine ideer, siden han dermed risikerte å bli utvist til Georgia.

Se video fra pressekonferansen her.

En tolkning av dette er at Porosjenko ikke kan være særlig sterk siden han tilsynelatende er villig til å la Saakasjvili reise rundt i Ukraina og tale sin sak. Hadde han vært sterkere, hadde han formodentlig latt Saakasjvili pågripe og deportere til Polen eller Georgia. Men det er bare en tolkning. Mye kan endre seg de nærmeste timene og dagene.

Publisert på Resett 13. september 2017 og trykket i Friheten 14. oktober 2017.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Støtter norske soldater IS?

Er dette IS eller den demokratiske opposisjonen som norske spesialsoldater lærer opp? Er geværene amerikanske? Eller kan de være norske?

For et par dager siden viste russisk Dagsrevy en oppsiktsvekkende reportasje som tyder på at norske soldater stasjonert på den amerikanske militærbasen Et-Tanf i Sør-Syria samarbeider med IS.

Se reportasjen her.

Reportasjen var basert på et intervju med Assad Assalem, en syrisk opprørsoffiser og etterretningsekspert som sammen med ca 40 andre geriljakrigere var gått over til de syriske regjeringsstyrkene etter tidligere å ha støttet den såkalt demokratiske opposisjonen. Ifølge Assalem hadde han og hans kamerater ønsket å kjempe mot IS, men oppdaget at amerikanerne brukte dem til et helt annet formål.

”Da vi oppdaget at sjefen for vår avdeling solgte våpen til terroristene i IS, rapporterte vi dette til den amerikanske ledelsen for basen. Men ingen tiltak ble foretatt som en følge av denne innrapporteringen. Amerikanerne økte bare støtten til personen som var blitt utnevnt til vår sjef, og som stod for handelen med IS. Og når det gjaldt våpen, solgte han alt mulig, alt vår avdeling hadde tilgang til. Amerikanskproduserte automatgeværer M16 og M4, granatkastere, maskingeværer og annet krigsmateriell.”

”Ved basen Et-Tanf trente amerikanske og norske instruktører krigerne. [- – -] De sa til krigerne at de skulle kjempe mot IS, men Magaur es-Saura-avdelingen [som Assalem selv hadde tilhørt] gjennomførte ingen krigsoperasjoner mot den såkalte islamske staten. Amerikanske offiserer brukte gruppen for å sikre tilstedeværelsen av landstyrker tilknyttet den amerikanskledede vestlige koalisjonen i Sør-Syria.”

Ifølge Assalem og andre krigere som hadde flyktet fra Et-Tanf-basen og sluttet seg til de syriske regjeringsstyrkene, hadde de aldri vært involvert i væpnede sammenstøt med IS. Derimot var de tre ganger blitt satt inn mot syriske regjeringsstyrker.

300 amerikanere og 40 nordmenn er involvert i opplæringen av syriske terrorister/krigere ved Et-Tanf-basen, ble det opplyst i reportasjen. Sjefen for basen er en amerikansk major med kallenavn Nikki.

Denne reportasjen reiser unektelig en del spørsmål: Folk i Norge fikk høre at de norske spesialsoldatene som ble sendt til Midtøsten, skulle brukes til å lære opp krigere som skulle kjempe mot IS, og at opplæringen skulle foregå i Irak. Nå viser det seg at krigerne de norske soldatene lærer opp aldri har vært tenkt brukt mot IS, men derimot mot syriske regjeringsstyrker, og at det er syriske regjeringsstyrker, og ikke IS, de faktisk brukes mot. Dessuten operer de norske soldatene på syrisk territorium.

Mye tyder på at krigerne som har blitt opplært ved Et-Tanf-basen, har solgt våpen og annet utstyr til IS, og at dette har skjedd i full forståelse med den amerikanske ledelsen for basen. Har de norske soldatene vært uvitende om denne handelen, som tilsynelatende har foregått mer eller mindre åpenlyst? Har norske våpen blitt solgt til IS? Hvorfor har norsk offentlighet ikke blitt fortalt om denne våpenhandelen og amerikanernes tilsynelatende gode forbindelser til IS?

Gir det mening å skille mellom IS, den såkalt demokratiske opposisjonen og utenlandske instruktører som gir den syriske opposisjonen militær opplæring? Dreier det seg ikke alt sammen om en terroristisk, folkerettsstridig krig mot Syrias lovlige myndigheter og den syriske sivilbefolkningen, der våpen og krigere er i fri flyt mellom IS, andre islamistiske terrorgrupper og den såkalt demokratiske opposisjonen, som også stort sett består av islamistiske terrorister?

Kan det norske ”engasjementet” i Syria betegnes som noe annet enn terrorisme eller i det minste støtte til terrorisme?

Er det ikke betenkelig at russiske tv-seere er bedre informert om hva norske soldater foretar seg i Syria enn norske politikere og vanlige nordmenn?

Trykket i Friheten 16. september 2017.

Les om løgnkampanjen om at Assad-regimet i april iår skal ha brukt giftgass mot en syrisk landsby, her.

Publisert i Midtøsten | 5 kommentarer