Donbass et steg nærmere fred og gjenforening med Russland

Utenriksministrene i Folkerepublikken Lugansk og Sør-Ossetia undertegner avtalen om opprettelse av diplomatiske forbindelser.

Den 13. mai 2019 opprettet Folkerepublikken Lugansk og Sør-Ossetia diplomatiske forbindelser. Det betyr trolig at den hardt prøvede befolkningen i Donbass har kommet et steg nærmere fred og gjenforening med Russland.

Se utenriksministrene i Folkerepublikken Lugansk og Sør-Ossetia undertegne avtalen om opprettelse av diplomatiske forbindelser her.

Sør-Ossetia og Abkhasia, to utbryterområder i Georgia, ble av Moskva anerkjent som selvstendige stater etter at Georgia i 2008 hadde gått til militært angrep på Sør-Ossetia og fremtvunget en russisk-georgisk krig. Når Sør-Ossetia, som er avhengig av russisk støtte for å overleve, anerkjenner Folkerepublikken Lugansk ved å opprette diplomatiske forbindelser, skjer dette selvfølgelig med russisk samtykke, eller snarere som svar på en russisk oppfordring.

I likhet med den nylig annonserte utdelingen av russiske pass til befolkningen i Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk er Sør-Ossetias opprettelse av diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Lugansk et politisk signal fra Moskva til Kiev.

Dette signalet kan oppfattes på to måter: Det kan oppfattes som en advarsel til Ukrainas nyvalgte president Vladimir Zelenskij om å oppfylle Minsk-avtalene fra 2015 om å løse krisen i Ukraina ved hjelp av politiske reformer og overføring av makt til regionene dersom han skal ha håp om at Donbass igjen skal kunne bli tilknyttet Ukraina. Eller det kan oppfattes som et tegn på at man fra russisk side ikke har noen tro på at Zelenskij vil oppfylle Minsk-avtalene, som dagens ukrainske president Petro Porosjenko og hans regime konsekvent har sabotert, og at man derfor forbereder en gjeninnlemmelse av Donbass i Russland.

Den siste fortolkningen virker mest sannsynlig. Over 70 prosent av den ukrainske befolkningen stemte ved annen runde av presidentvalget på Zelenskij – og dermed mot den anti-russiske aggresjons- og krigspolitikken Porosjenko har stått for siden han kom til makten i etterkant av statskuppet i Ukraina i 2014. Zelenskij har derfor et klart folkelig mandat til å oppfylle Minsk-avtalene og å gjennomføre andre reformer som må til for å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina. Men dersom Zelenskij omdannet Ukraina til en føderasjon med utstrakt selvstyre for regionene, med likestilling av de viktigste språkene og med grunnlovsfestet utenrikspolitisk nøytralitet – som er den eneste måten å gjøre slutt på borgerkrigen og å etablere en noenlunde velfungerende stat på – ville han sannsynligvis bli drept av de høyrenasjonalistiske bandene som har fått operere mer eller mindre uhindret siden regimeskiftet i 2014.

Ofre for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Øst-Ukraina.

Alt, inkludert hans egne utsagn, tyder på at Zelenskij vil føre en politikk som ikke atskiller seg nevneverdig fra den Porosjenko har stått for. Konfrontasjonen med Russland, som til nå har kostet over 13 000 mennesker livet, vil fortsette. Forsøket på å utrydde russisk språk og kultur, som kom grelt til uttrykk da Radaen 25. april 2019 vedtok å gjennomføre en forsert tvangsukrainifisering, vil fortsette. Og oligarkene vil fortsette å utplyndre befolkningen. Den eneste form for endring det er grunn til å regne med, er at det som en følge av presidentskiftet trolig vil bryte ut et bikkjeslagsmål mellom oligarkene knyttet til en refordeling av makt og eiendom.

Intet ansvarlig russisk styre vil kunne tillate konsolideringen av et ukrainsk regime som har utryddelsen av russisk språk og kultur som mål. Tvert imot vil man fra russisk side selvfølgelig gjøre hva man kan for at et slikt regime skal bryte sammen – eller frata det så mange landområder som mulig. Og en gjeninnlemmelse av Donbass i Russland burde være en logisk del av en slik politikk. Det ville være et kraftig prestisjenederlag for Kiev-regimet. Det ville gjøre det tilnærmet umulig å gjenreise den sammenbrutte ukrainske økonomien. Og det ville redde millioner av russere og russiskspråklige fra tvangsukrainifisering og andre former for undertrykkelse.

Resultatet ville utvilsomt bli nye vestlige økonomiske sanksjoner. Men Russland håndterer tilsynelatende sanksjonene uten større problemer, så dette burde ikke være noen vesentlig hindring.

Les om hvordan Ukraina er en kunstig statsdannelse som måtte gå i oppløsning som en følge av statskuppet i 2014.

I Donbass er mange – slik jeg oppdaget da jeg i 2018 besøkte området som valgobservatør og snakket med lokale ledere – bitre på Putin og Russland for at regionen ikke har blitt opptatt i Den russiske føderasjon, slik Krim ble i 2014. Og absolutt alle ønsker at Donbass skal bli innlemmet i Russland. Forhåpentligvis er drømmen til menneskene i Donbass om at området – som ble tvangsinnlemmet i Den ukrainske sovjetrepublikken av Lenin og bolsjevikene på 1920-tallet – skal bli gjenforent med Russland i ferd med å gå i oppfyllelse, så de kan leve et liv i fred og frihet som russiske borgere.

Les om hvordan den ukrainske Radaen i april 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Les om mine inntrykk fra Folkerepublikken Lugansk høsten 2018 her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Reklamer
Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 1 kommentar

Paradene i Moskva 9. mai, et bilde på Russlands forhold til omverdenen

Fra markeringen av Seiersdagen i Moskva 2019.

Paradene på Den røde plass i Moskva 9. mai for å markere seieren over Hitler-Tyskland i Den store fedrelandskrigen 1941–45 har utvilsomt en politisk betydning. De bidrar til å fremme samhold og patriotisme. De styrker trolig Putin og den styrende eliten. Og utenlandske statsoverhoders tilstedeværelse eller boikott av festlighetene markerer hvilke land Russland har et godt eller dårlig forhold til.

Første gang Moskva inviterte utenlandske statsoverhoder til markeringen av Seiersdagen var ved 50-årsjubileet for avslutningen av annen verdenskrig i 1995, påpeker Izvestija i en gjennomgang av hvilke statsoverhoder som har – eller ikke har – vært til stede ved paradene på Den røde plass. (Izvestija 09.05.2019: ”Ikke-inviterte gjester: Hvorfor inviteres ikke alle til 9. mai”). Ved denne historiske markeringen deltok både Storbritannias statsminister John Major, Frankrikes president Francois Mitterand, USAs president Bill Clinton, Tysklands kansler Helmut Kohl, Folkerepublikken Kinas president Jiang Zemin, samt presidentene i Ukraina og Georgia Leonid Kutsjma og Eduard Sjevardnadze og et stort antall andre statsoverhoder – i alt 56 utenlandske æresgjester. Bare statsoverhodene i Latvia og Estland uteble demonstrativt fra markeringen.

Dette var ikke overraskende. Den kalde krigen var erklært død og begravet, Russland hadde en vestorientert president, og det var knapt noen konflikter mellom et Russland som hadde mer enn nok med å håndtere sine indre problemer etter sovjetsystemets sammenbrudd, og andre stater.

Ved markeringen av Seiersdagen i 2005 var listen over utenlandske statsoverhoder enda mer imponerende. USAs president George W. Bush og Kinas president Hu Jintao var til stede. Den franske presidenten, tyske kansleren og britiske visestatsministeren deltok. Det samme gjorde statsministrene i India, Japan og Italia, samt FNs generalsekretær og Europakommisjonens president.

Dette var heller ikke særlig overraskende. Russlands unge og dynamiske president, Vladimir Putin, førte en rimelig vestorientert utenrikspolitikk, prøvde å knytte bånd til EU og støttet USAs krig mot terror. Og et stabilt Russland som eksporterte olje, gass og andre naturressurser, var i omverdenens øyne å foretrekke fremfor et Russland i kaos og oppløsning. I likhet med Frankrike, Tyskland, Kina og det store flertall av statene på kloden hadde Russland vært mot det folkerettsstridige amerikanske angrepet på Irak i 2003. Men disse uoverensstemmelsene var snart blitt glemt. Og i Washington var man dessuten mer sint på Frankrikes og Tysklands motstand mot Irak-krigen enn på Russlands protest mot angrepet på en tradisjonell alliert i Midtøsten.

Ved markeringen i 2010 var hverken USA eller Storbritannia representert ved sine statsoverhoder, noe som kan oppfattes som en vestlig reaksjon på krigen mellom Russland og Georgia i 2008. Derimot deltok den tyske forbundskansleren Angela Merkel. Og presidentene i Estland og Latvia var til stede, noe det er rimelig å betrakte som et uttrykk for et ønske om å bedre forholdet til Russland.

Oversikt over land som deltok ved (blått) eller som boikottet (rødt) Seiersparaden i Moskva i 2015. Hvem utgjør «verdenssamfunnet»?

Statskuppet i Ukraina i 2014, Krims gjenforening med Russland og den russiske støtten til opprøret i Øst-Ukraina gjorde at vestlige land boikottet markeringen av 70-årsjubileet for nedkjempingen av fascismen i 2015. Men Tysklands kansler Angela Merkel kom til Moskva 10. mai og nedla en krans ved Den ukjente soldats grav – en markering av at Tyskland ikke ville være et rent haleheng til USA. Både Kinas president Xi Jinping, Indias statsminister og lederne i et stort antall andre stater over store deler av kloden deltok. Og Tsjekkias president Milos Zeman, som drog til Moskva, uttalte: ”Ved ikke å delta ved høytidelighetene i Moskva ville jeg ha krenket minnet om 150 000 sovjetiske soldater som mistet livet for å befri Tsjekkoslovakia.”

Vladimir Putin, Benjamin Netanyahu og Aleksandar Vucic.

Ved markeringen av Seiersdagen i 2018 deltok både Israels statsminister Benjamin Netanyahu og Serbias president Aleksandar Vucic i det såkalte De udødeliges regiment, en opprinnelig russisk, men i dag verdensomspennende aksjon, der deltakerne bærer portretter av familiemedlemmer som deltok eller ble drept under annen verdenskrig. At den serbiske presidenten deltok var kanskje ikke så underlig, gitt Beograds behov for russisk støtte i forhold til Kosovo og andre spørsmål. At presidenten i Israel, som har svært tette bånd til USA, deltok var kanskje mer overraskende. Men det kan forklares med at ca 900 000 israelere har bakgrunn fra Russland eller andre tidligere sovjetrepublikker. Og i Israel er det mange som av åpenbare historiske grunner har sympati for et tiltak som De udødeliges regiment.

Ved årets markering – som ikke var et jubileumsår – var det knapt noen utenlandske gjester til stede. Derimot vil det bli interessant å se hvem som i 2020 kommer til Moskva ved markeringen av 75-årsjubileet for befrielsen av Europa i 1945.

Vil de vestlige landene fortsette sin boikott? Vil Tyskland tenke på sin eksportindustri og sende kansleren eller presidenten til Moskva? Hva med Italia, Tsjekkia eller Ungarn? Er Ukrainas nyvalgte president Vladimir Zelenskij en realpolitiker som forstår at han må snakke med Putin, og at det kan være klokt å være til stede ved markeringen av Seiersdagen i Moskva? Vil Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko som er sint fordi han ikke lenger får billig russisk olje og gass, komme?

Se tv-overføring av markeringen av Seiersdagen på Den røde plass i 2019 her.

Hør den legendariske Jurij Levitan annonsere Hitler-Tysklands kapitulasjon 9. mai 1945 her.

Se bilder fra Seiersparaden i 1945 her.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Estland vil bli en del av Silkeveien

Den 18. april besøkte Estlands president Kersti Kaljulaid Moskva der hun førte politiske samtaler med Putin. De baltiske landene, som er medlem av Nato og EU, har hatt et anstrengt forhold til Russland siden oppnåelsen av uavhengighet i 1991. Og i Estland er mange kritiske til statsbesøket. Hva kan forklare den estiske presidentens opptreden?

Ifølge den russiske baltikumspesialisten Dmitrij Linter, som Pravda har intervjuet om saken, skyldtes det uventede statsbesøket et ønske fra estisk side om å styrke de økonomiske forbindelsene til Russland – og å bli knyttet til det såkalte Silkevei-prosjektet som Kina har tatt initiativ til.

At møtet mellom Kaljulaid og Putin fant sted bare noen dager før lederne for 37 stater møttes til et økonomisk toppmøte i Beijing var ingen tilfeldighet. Estland trenger å komme seg ut av den økonomiske bakevjen landet idag befinner seg i.

I sovjettiden ble det bygget moderne havner i de baltiske republikkene, og en betydelig del av den sovjetiske utenrikshandelen foregikk via Baltikum. Diskriminering av etniske russere, som fikk status som ikke-borgere uten stemmerett og retten til å utøve visse yrker, i de baltiske statene etter 1991, baltisk anti-russisk retorikk og diverse konflikter gjorde imidlertid at man fra russisk side valgte å bygge opp en egen havnekapasitet ved Østersjøen og å styre handelen med Europa mot egne havner.

Dette rammet de baltiske statene – som knapt kan overleve uten gode økonomiske forbindelser til både Russland og Europa og muligheten til å fungere som transittland for den russisk-europeiske handelen – hardt. Og resultatet ble økonomisk krise, arbeidsledighet og hundretusener av baltere som ble nødt til å søke arbeid i utlandet.

For halvannet år siden inngikk Kina – som siden 2013 har forsøkt å realisere det såkalte Silkevei-prosjektet, en storstilt plan om å knytte Kina, Sentral-Asia, Europa og Midtøsten sammen ved hjelp av jernbanelinjer, veier og maritime transportruter – en avtale med Estland om at en stor del av den kinesiske handelen med Europa skulle foregå via estiske havner.

Avtalen hadde imidlertid en hake, påpeker Pravdas baltikumspesialist: Mellom Kina og Estland ligger Russland. Og til tross for at forholdet mellom Russland og Kina er godt, hadde man fra russisk side ingen grunn til å fremme kinesisk eksport til Europa via Estland – med diverse tiltak fra russisk side som gjorde at kinesiske varer hadde problemer med å nå estiske havner, som resultat.

I denne situasjonen skal estiske næringslivsledere ha protestert og krevd en bedring av forholdet til Russland og en normalisering av de estisk-russiske økonomiske forbindelsene som gjorde at man fra russisk side opphørte å styre egen og andre lands handel bort fra estiske havner. Og som svar på dette kravet – og i en situasjon der hun hadde større handlefrihet som en følge av at estiske politikere kranglet om hvem som skulle danne regjering – valgte den estiske presidenten å besøke Moskva.

At det skal komme noe særlig ut av dette statsbesøket er imidlertid tvilsomt. Russland, som har brukt store summer på å ruste opp sin egen havnekapasitet ved Østersjøen, har all grunn til å utnytte sin geografiske plassering som ”bro” mellom Europa og Asia til å styre handelen mellom Kina, Asia og Europa mot egne havner og jernbanelinjer. Og russisk språk og kultur undertrykkes i Estland, som i resten av Baltikum, samtidig som etniske russere har status som ikke-borgere.

Alt tyder derfor på at man fra russisk side vil la balterne steke i sin egen saus og gjøre hva man kan for å styre ikke bare egen, men også andre lands handel bort fra baltiske havner.

Les om hvordan russisk språk undertrykkes i Latvia her.

Les om hvorvidt det er fare for en ”fargerevolusjon” i Kasakhstan, et nøkkelland i de kinesiske Silkevei-planene, her.

Publisert på Steigan.no 3. mai 2019.

Publisert i Annet | 1 kommentar

Politikerne folket sa nei til kaster Ukraina ut i oppløsning og krig

Radaen vedtar å gjøre ukrainsk til eneste språk i Ukraina.

Den 21. april vant Vladimir Zelenskij det ukrainske presidentvalget med over 70 prosent av de avgitte stemmene på et program som innebar en avvisning av den anti-russiske nasjonalismen og delingen av samfunnet i våre og ikke-våre dagens president Petro Porosjenko og den styrende eliten har stått for siden statskuppet i 2014. Bare fire dager etter valget, 25. april, vedtok Radaen med 270 mot 39 stemmer (og 4 avholdende) imidlertid en lov som går ut på full ukrainifisering og stempling av russisktalende ukrainere som annen rangs borgere. Følgene vil bli fortsatt oppløsning og krig. Og kanskje den ukrainske statens undergang.

Høsten 2018 stemte Radaen for en lov som hadde til hensikt å gjøre ukrainsk til det eneste språk i Ukraina, og denne språkloven har nå fått sin endelige utforming.

Ifølge den vedtatte loven skal alle offentlig ansatte, inkludert yrkesgrupper som lærere og helsepersonell, snakke utelukkende ukrainsk, både i tjenesten og når de opptrer offentlig. Massemedia skal ukrainifiseres. Ansatte i butikker og restauranter skal måtte svare på ukrainsk dersom de blir tilsnakket på ukrainsk. Det skal ansettes egne språkinspektører. Og for brudd på språkloven er det høye bøter.

Skole og utdanning skal ukrainifiseres. I en overgangsperiode skal undervisningen på lavere klassetrinn delvis kunne foregå på språkene til nasjonale minoriteter.

At politikere som har stått for en splittelsespolitikk som har kastet Ukraina ut i krig og borgerkrig, stemmer igjennom en lov som innebærer en ytterligere forsterkning av splittelsen i det ukrainske samfunnet, bare fire dager etter at over 70 prosent av befolkningen stemte på en presidentkandidat som gikk til valg på nasjonal forsoning og avvisning av splittelsespolitikken, er grotesk.

Personer som minner mer om politiske lik enn om mennesker, stemmer igjennom en lov som innebærer fortsatt oppløsning og krig. Det hele virker som et slags dødens karneval.

Se opptak fra avstemningen her.

Mange av radarepresentantene som stemte for språkloven, var utvilsomt drevet av det innette russlandshatet som har gjennomsyret den politiske eliten siden statskuppet i 2014. Men vedtaket av språkloven kan også fortolkes ut fra et maktkampperspektiv. Hensikten med Radaenss vedtak er ifølge politiske kommentatorer å plassere Zelenskij i en vanskelig situasjon. Dersom han gir sin tilslutning til språkloven, vil løftene om nasjonal forsoning fremstå som løgn, og hans støtte i befolkningen vil bli drastisk redusert. Dersom han tar avstand fra språkloven, vil han komme i konflikt med nasjonalistiske elementer, inkludert bander av bevæpnede høyrenasjonalister.

Å oppløse Radaen og utskrive nyvalg slik at det kan velges en ny Rada som kan tilbakekalle språkloven, har Zelenskij knapt mulighet for. Planen fra Porosjenkos og radaflertallets side skal være å utsette den offisielle proklameringen av valgresultatet og innsettelsen av en ny president så lenge at Zelenskij ikke har mulighet til å utskrive nyvalg. Radaen kan ikke oppløses senere enn seks måneder før et ordinært valg. Dette betyr at dersom Zelenskij ikke er innsatt som president før 27. mai, har han ikke mulighet til å oppløse Radaen og utskrive nyvalg.

Zelenskij vil sannsynligvis inntil høsten 2019 bli tvunget til å leve med en Rada som ble valgt etter statskuppet i 2014, og som står for en helt annen politikk enn den nasjonale forsoningen han gikk til valg på.

Politikerne i Radaen har et halvår på seg til å vedta lover som begrenser presidentens makt. Og når det ordinære radavalget kommer i oktober 2019, vil Zelenskij trolig være langt mindre populær enn i dag.

At oppløsningen av Ukraina vil forsterkes som en følge av den vedtatte språk- og ukrainifiseringsloven er det ingen tvil om. Flertallet av ukrainere er russiskspråklige. At folk i byer som Kharkov og Odessa – eller for den saks skyld Kiev – ønsker å være borgere i en stat som sier at de snakker feil språk, er tvilsomt.

Ingen ansvarlige russiske myndigheter vil kunne tillate oppbyggingen av et Ukraina der russisk språk og kultur er utryddet. Vedtaket om full ukrainifisering aktualiserer derfor spørsmålet om en likvidering av den ukrainske staten. Eller i det minste en utskifting av dagens russiskfiendtlige regime.

For et par dager siden erklærte russiske myndigheter at det skal bli lettere å oppnå russisk statsborgerskap for folk bosatt i opprørsrepublikkene Donetsk og Lugansk. Vedtaket har selvfølgelig en humanitær dimensjon. Og det kan tolkes som et signal til Zelenskij om at han bør etterleve Minsk-avtalene om å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina gjennom desentralisering og politiske reformer dersom han ønsker å holde på Donbass. Men det kan også oppfattes som et tegn på at man fra russisk side har til hensikt å annektere Donbass.  Og siden en annektering av Donbass som utleverte resten av det russiskspråklige Øst-Ukraina til ukrainifisering, ville være meningsløst, må vi anta at man i Kreml i det minste overveier en annektering av store deler av Øst-Ukraina.

Et mulig scenario er at Kiev som svar på en russisk annektering av Donbass setter i gang en militæroperasjon som gir Russland et påskudd til å besette og annektere store deler av Øst-Ukraina.

Eller man kan – og det er trolig mer sannsynlig – fra russisk side satse på å frembringe så mye misnøye og kaos i Ukraina at dagens russiskfiendtlige regime bryter sammen. Med en Rada og politisk elite som tilsynelatende gjør hva de kan for å ydmyke både Ukrainas nyvalgte president og flertallet av ukrainere, og med en ukrainsk økonomi i oppløsning burde ikke det være særlig vanskelig.

Les om hvordan Radaen i januar 2018 valgte å tilsidesette Minsk-avtalene om å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina gjennom desentralisering og politiske reformer, her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Trykket i Friheten 9. mai 2019.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Har Vladimir Zelenskij en sjanse?

Vladimir Zelenskij, underholdningsartisten uten politisk erfaring, mannen som ble folkehelt etter å ha spilt president i en såpeopera, har vunnet annen runde av det ukrainske presidentvalget med ca 73 prosent av de avgitte stemmene. Valgseieren var knusende og umuliggjorde enhver form for kupp eller tilsidesetting av valgresultatet. Petro Porosjenko, den sittende presidenten, har innrømmet sitt nederlag.

Vladimir Zelenskij, underholdningsartisten uten politisk erfaring, har vunnet presidentvalget.

Zelenskij har fått en tilslutning fra velgerne statsledere og politikere i de fleste land bare kan drømme om. Og han har vunnet valget i alle deler av Ukraina, noe ingen tidligere presidentkandidat har klart.

Utfordringene Zelenskij står overfor er imidlertid enorme. Han må sette oligarkene på plass. Han må rydde opp i korrupsjon og vanstyre.  Han må avvæpne de høyreekstremistiske bandene som terroriserer befolkningen. Han må gjenreise en sammenbrutt økonomi. Han må løse det nasjonale spørsmålet. Han må slutte fred med den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina. Han må finne en løsning på Ukrainas utenrikspolitiske utfordringer som gjør at landet opphører å være en pingpongball i storpolitikken. Han må frigjøre seg fra USA. Og han må inngå en avtale med Putin.

Da Ukraina ble en selvstendig stat i 1991, var landet industrielt godt utviklet, og levestandarden var høyere enn i Russland. Som i andre tidligere sovjetrepublikker klarte imidlertid de såkalte oligarkene, en gruppe skruppelløse rikinger, å tilta seg makten i politikk, samfunnsliv og økonomi. Og resultatet ble korrupsjon og vanstyre. En viktig grunn til at dette kunne skje, var at man ikke klarte å løse det nasjonale spørsmål, med uendelige stridigheter om språk og kultur som gjorde at befolkningen ikke klarte å samle seg for å sette oligarkene på plass, som resultat.

Skal Zelenskij bli noe annet enn enda en mislykket ukrainsk statsleder, må han løse det nasjonale spørsmålet.

Og den eneste måten å løse det nasjonale spørsmålet i et land som Ukraina – som er så sammensatt at det knapt er noe land – er å gjøre landet til en løs føderasjon som Sveits der de viktigste språkene er likestilt, og der befolkningen i de ulike regionene har vidtgående selvstyre i forhold til språk, kultur og andre spørsmål.

Det at Zelenskij selv er russiskspråklig, at han har vunnet valget i alle deler av Ukraina, og at valgresultatet var en dundrende avvisning av den anti-russiske nasjonalismen Petro Porosjenko og dagens makthavere har stått for, gir ham en sjanse til å ta tak i det betente nasjonale spørsmålet på en konstruktiv måte, for eksempel ved å oppheve en nylig vedtatt lov som gjør ukrainsk til det eneste offisielt tillate språk, og som legger opp til en massiv ukrainifisering.

Å oppheve denne loven vil imidlertid være å utfordre nasjonalistiske krefter, heriblant de bevæpnede høyrenasjonalistiske bandene som i dag har stor makt, og vil bokstavelig talt være forbundet med livsfare.

Zelenskij har sagt at han vil foreta en storrengjøring i statsapparatet og bytte ut alle som kan knyttes til tidligere tiders oligarkstyre. Og at han eventuelt også vil oppløse Radaen og utskrive nyvalg.

Vladimir Putin reddet Russland fra oligarkene. Men han hadde en maktbasis. Og til tross for krigen i Tsjetsjenia var det nasjonale spørsmål langt mindre betent i Russland enn i Ukraina.

Men hvilken maktbasis har Zelenskij til å gjøre dette? I Russland klarte Vladimir Putin etter å ha kommet til makten i 2000 å sette oligarkene på plass, blant annet ved å frata dem kontrollen over de nasjonale tv-kanalene. Men den sittende presidenten, Boris Jeltsin, hadde tildelt ham kontroll over statsapparatet, og selv kom Putin fra sikkerhetstjenesten, så han hadde derfor en maktbasis.

Hadde en person som Zelenskij, som har sagt at han vil være president for alle ukrainere, og at han vil la befolkningen avgjøre spørsmål som forholdet til Nato og EU ved folkeavstemning, kommet til makten etter statskuppet i 2014, ville det sannsynligvis ikke ha blitt noe opprør i Øst-Ukraina. I dag – da over 13 000 personer har blitt drept i den ukrainske borgerkrigen – er det tvilsomt om forsoningspolitikken Zelenskij sier at han vil stå for vil kunne muliggjøre en avslutning av borgerkrigen og en reintegrering av opprørsrepublikkene Donetsk og Lugansk i Ukraina.

Nesten alle i opprørsrepublikkene betrakter Kiev som en fiende som vil drepe eller fordrive dem, det vet jeg etter selv å ha besøkt området høsten 2018.

Skal Ukraina opphøre å være en pingpongball i storpolitikken, må landet grunnlovsfeste at det skal være nøytralt, og at det ikke vil tillate fremmede styrker og baser på sitt territorium. Det må få på plass ordninger som gjør det umulig å oppheve en slik grunnlovsfestet nøytralitet. Og det må oppnå en form for avtale med Russland, USA, EU og sine nabostater der disse garanterer dets nøytralitet.

Porosjenko har vært amerikanernes president og ført en utenrikspolitikk som har gått ut på stadig å provosere Russland. Denne politikken har kostet Ukraina tusenvis av drepte og skadede personer, enorme ødeleggelser og en sammenbrutt økonomi, og har ikke gitt landet noe som helst til gjengjeld. Skal Zelenskij få Ukraina opp av grøfta, må han frigjøre landet fra Washingtons grep og orientere det mot Russland, EU og Ukrainas nabostater.

Mange har uttrykt bekymring for at den politiske nykommeren Zelenskij ikke skal klare å stå opp mot Putin. Det er større grunn til å spørre hvorvidt han vil klare å stå opp mot Washington.

Zelenskij er nødt til å inngå en avtale med Putin. Å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina og å få økonomien til å fungere igjen er ikke mulig uten å få til et samarbeid med Russland. Så lenge man i Kiev betrakter Russland som en fiende, vil det knapt heller være mulig å løse det nasjonale spørsmålet.

For å gjenopprette et normalt forhold til Russland vil man fra ukrainsk side imidlertid ikke bare måtte akseptere Krims gjenforening med Russland ved folkeavstemningen i 2014, men også at Donbass – dersom området i det hele tatt skal ha en tilknytning til Ukraina – får så mye selvstyre at regionen bare på papiret vil være ukrainsk. Og man vil fra russisk side utvilsomt kreve garantier mot at Ukraina skal kunne melde seg inn i Nato og mot at landet inngår en avtale med EU som stenger Russland ute, for eksempel at landet omdannes til en føderasjon der de ulike regionene har mulighet til å nedlegge veto mot en utenrikspolitisk kurs de misliker.

For å inngå denne type avtaler – som er det eneste alternativet til fortsatt krig og oppløsning – kreves det at Zelenskij og kretsen rundt ham er både patrioter og pragmatikere, og at de har mot nok til å foreta avgjørelser som vil provosere ekstremnasjonalistiske deler av befolkningen.

En pekepinn på hva vi kan forvente oss fra Zelenskij, vil være hans første statsbesøk etter innsettelsen som president.

Han bør dra til Moskva og inngå en avtale med Putin. Men det kommer neppe til å skje. Det vi kan håpe på, er at han drar til Berlin eller Paris som et tegn på at han forsøker å få europeisk støtte til å gjenopplive de sammenbrutte Minsk-avtalene om hvordan borgerkrigen i Ukraina skal kunne bringes til opphør gjennom politiske reformer og desentralisering. Det verste vil være at Zelenskij drar til Washington. Det vil være et tegn på at han allerede har blitt en amerikansk marionett som Porosjenko, med fortsatt krig og oppløsning som resultat.

Det er lov å håpe på at Zelenskij skal utrette et mirakel og redde Ukraina. Gitt de enorme utfordringene Ukraina står overfor, hvor lite handlefrihet han og kretsen av politiske amatører han omgir seg med har, og fraværet av en selvstendig maktbasis han kan støtte seg på, tyder imidlertid mye på at Zelenskij vil bli en ukrainsk utgave av Macron. Altså en person som hevdet at han representerte noe nytt og grenseoverskridende, og som nesten alle trodde og stemte på, men som knapt klarte å utrette noe som helst, og som snart ble forhatt av mesteparten av befolkningen.

Les om hvordan Russlands utenriksminister Sergej Lavrov i et intervju i desember 2018 erklærte at det ikke finnes noe alternativ til Minsk-avtalene, her.

Les om hvordan president- og parlamentsvalget i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk i november 2018 var en demonstrasjon av befolkningens ønske om å bli opptatt i Den russiske føderasjon, her.

Publisert på Resett 22. april og trykket i Friheten 9. mai 2019.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Lukasjenko truer med å stenge oljeledninger

Russlands leder Vladimir Putin og Aleksandr Lukasjenko har et avvikende syn på mange spørsmål.

Den 11. april kom Hviterusslands leder Aleksandr Lukasjenko med en utilslørt trussel mot Russland: ”Dersom det er nødvendig å vedlikeholde oljeledninger som går gjennom Hviterussland, så gå i gang med å vedlikeholde dem. For alt det gode vi gjør for Den russiske føderasjon, vender seg alltid til det onde for oss. Nå har de blitt så frekke at de prøver å vri om hendene på oss.” (Nezavisimaja gazeta 11.04.2019: ”Lukasjenko bedriver utpressing av Moskva ved hjelp av gassledning”).

Foranledningen til utsagnet – som vitner om Lukasjenkos frustrasjon og maktesløshet, gitt at Russland ikke er avhengig av å eksportere olje via Hviterussland – var at russiske myndigheter fra 12. april har forbudt import av epler og pærer fra Hviterussland, et importforbud som kommer i tillegg til diverse andre begrensninger av innførselen av landbruksprodukter fra Hviterussland, blant annet et midlertidig forbud mot import av oksekjøtt.

Disse russiske tiltakene betegnet Lukasjenko som økonomiske sanksjoner: ”De utsettes selv for sanksjoner og fordømmer dem, og her støtter jeg dem fullt og helt. Men på samme tid kriger de mot sine nærmeste allierte med det samme våpenet.”

Svaret fra Moskva, fremført av Putins pressesekretær Dmitrij Pskov, var en karakteristikk av språkbruken til den hviterussiske lederen som upassende og en forsikring om at man fra russisk side ikke hadde til hensikt å innføre noen sanksjoner.

Det som har frembrakt denne konfliktfylte situasjonen, er særlig to forhold: For det første er man fra russisk side provosert over at hviterusserne har solgt landbruksprodukter de selv har importert fra Polen og andre EU-land til Russland, og dermed har bidratt til å omgå det russiske forbudet mot import av landbruksprodukter fra EU, som ble innført som svar på vestlige økonomiske sanksjoner mot Russland i tilknytning til konflikten i Ukraina.

Og for det andre har man fra russisk side i de siste årene begynt å heve prisen på olje- og gassleveranser til Hviterussland, som riktignok fremdeles er betydelig lavere enn prisen andre land betaler. Disse prisforhøyelsene har Lukasjenko og den hviterussiske ledelsen reagert svært negativt på og fått dem til å kreve høyere betaling fra Russland for olje- og gasseksport til Europa via Hviterussland.

Spørsmålet er om vi er vitne til en fundamental omlegging av den russiske politikken overfor Hviterussland.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 forsynte Russland Hviterussland – som landet siden 1997 har vært forent med i en løs union, Unionsstaten Russland og Hviterussland – og Ukraina med billig olje og gass, samtidig som man importerte store mengder landbruksprodukter fra de to slaviske naborepublikkene og gav dem diverse andre fordeler. Denne politikken kostet Russland store beløp og rammet også russiske bønder. Men den russiske ledelsen mente at det var en pris det av militærstrategiske og geopolitiske grunner var nødvendig å betale for å forhindre at Hviterussland og Ukraina knyttet seg opp mot Vesten.

Det vestligstøttede statskuppet i Ukraina i 2014, som fant sted til tross for at flere titalls milliarder dollar i de foregående årene var blitt brukt på subsidier og støtte til Kiev, viste begrensningene ved en politikk som gikk ut på å kjøpe seg venner.

Kanskje har man i Moskva kommet til at man ikke har noen forsikring mot hendelser som statskuppet i Ukraina i 2014, uansett hvor mye man tilbyr i form av billig olje og gass, subsidier og andre fordeler, og at man derfor like gjerne kan slutte å støtte fattigere naboer?

Eller man kan ha kommet til at normale økonomiske forbindelser er bedre egnet til å knytte land sammen enn milde gaver som oppmuntrer til kravstorhet og forsøk på utpressing?

Russlands opptreden i forhold til Krim og Øst-Ukraina etter statskuppet i Ukraina har dessuten med all mulig tydelighet vist at landet har evne og vilje til å forsvare egne geopolitiske interesser, noe hverken Lukasjenko eller vestlige ledere bør ha grunn til å tvile på. Og vestlige ledere, som opprinnelig virket entusiastiske i forhold til å knytte Ukraina til Vesten, har for lengst oppdaget hvor korrupt og lite effektiv den ukrainske økonomien er, og skyr i dag Ukraina som pesten. Og de har neppe heller noe ønske om å bruke enorme summer på å forvandle en hviterussisk økonomi som har bevart mange trekk fra sovjettiden, til en markedsøkonomi.

I en situasjon der det er åpenbart at forsøk på å knytte Hviterussland til Nato og andre vestlige strukturer ville føre til en likvidering av den hviterussiske staten, og der vestlige land ikke virker særlig interessert i å involvere seg i Hviterussland, har Moskva knapt noen grunn til å bruke milliarder av dollar på å subsidiere det hviterussiske regimet.

Les om hvordan Lukasjenko manøvrerer mellom Russland og Vesten her.

Les hvordan Lukasjenko manøvrerer mellom Moskva og Kiev her.

Publisert på Resett 13. april og trykket i Friheten 25. april 2019.

Publisert i Annet, Russisk utenrikspolitikk, Samveldet av uavhengige stater | Legg igjen en kommentar

Porosjenko kan bare bli gjenvalgt ved massivt valgfusk

Petro Porosjenko i telefonen. Er det Donald Trump som ringer og sier at det er på tide å pakke kofferten?

Første runde av det ukrainske presidentvalget er avsluttet, og resultatene er følgende: Vladimir Zelenskij 30,3 prosent, Petro Porosjenko 15,9 prosent, Julija Timosjenko 13,4 prosent, Jurij Bojko 11,6 prosent og Anatolij Gritsenko 7 prosent. Disse tallene viser at Petro Porosjenko bare kan bli gjenvalgt som president ved hjelp av massivt valgfusk.

Valgutfallet viser at langt flere har stemt på Zelenskij enn mange valgeksperter og politologer hadde spådd. Folk har ikke bare som uttrykk for protest sagt til meningsmålere at de ville stemme på outsideren Zelenskij, men faktisk stemt på ham. Valgdeltakelsen i de østlige og sørlige regionene av Ukraina der mange har stemt på Zelenskij, har også vært høyere enn mange hadde forventet.

Ved annen valgomgang 21. april vil utvilsomt tilnærmet alle som har stemt på den russiskvennlige presidentkandidaten Jurij Bojko, stemme på Zelenskij for å hindre at Porosjenko, som de gir skylden for krigen mot den opprørske befolkningen i Donbass, skal bli gjenvalgt.

Julija Timosjenko har, i likhet med Zelenskij, offentlig uttalt at hun vil stille Porosjenko for retten for korrupsjon og maktmisbruk dersom hun blir valgt til president. Timosjenko og Zelenskij har derfor begge grunn til å frykte Porosjenkos hevn dersom han skulle lykkes i å bli gjenvalgt som president, og det er grunn til å tro at de vil forene seg i kampen mot ham.

Etter sigende skal det allerede være innledet forhandlinger mellom Zelenskij og Timosjenko, og man kan forvente at de inngår en avtale. For eksempel at Zelenskij lover Timosjenko statsministerposten mot at hun oppfordrer sine tilhengere til å stemme på ham.

Som om dette ikke var nok, har tidligere forsvarsminister Anatolij Gritsenko, en kjent eksponent for den vestukrainske nasjonalismen som i første valgomgang fikk 7 prosent av stemmene, i et tv-intervju like etter at valgdagsmålingene var blitt kjent erklært at Porosjenko er en kjeltring han selv aldri ville stemme på: ”Jeg ønsker ikke fem nye år for Ukraina med falskhet, bedrag og utplyndring. [- – -] Jeg vil ikke stemme på Petro Porosjenko; jeg kjenner ham godt.”

Se Gritsenkos karakteristikk av Porosjenko her.

Også Oleg Ljasjko, leder for det nasjonalistiske og venstrepopulistiske Radikale partiet, som fikk 5,3 prosent av stemmene ved presidentvalget og endte på syvende plass, har gjentatte ganger omtalt Porosjenko som en skurk – ja, han har til og med karakterisert presidenten som en forræder som burde skytes.

Presidentkandidater som 60–70 prosent av velgerne stemte på ved første valgomgang, har altså erklært at de betrakter Porosjenko som en kjeltring og bedrager eller det som verre er, og at det ville være en ulykke for Ukraina dersom han ble gjenvalgt som president.

Dette viser hvor misfornøyde de fleste ukrainere er med Porosjenko som de gir skylden for en sammenbrutt økonomi, krigen i Donbass, korrupsjon og andre problemer.

Den eneste mulighet Porosjenko i en slik situasjon har til å vinne annen valgomgang er å utnytte sin kontroll over valgkommisjonen og statsapparatet til å forfalske flere millioner stemmer – eventuelt etter å ha fremprovosert en krise i forhold til Russland eller opprørsrepublikkene i Donbass for å få et påskudd til å erklære unntakstilstand.

Er dette hva som venter Porosjenko dersom han prøver å klamre seg til makten?

Men dersom Porosjenko skulle bli gjenvalgt ved det knapt noen ville tvile på at var massivt valgfusk, ville det kunne utløse så mye sine og frustrasjon at et nytt Majdan-opprør ville kunne bryte ut.

Et vesentlig poeng i den sammenheng er at Porosjenko har blitt så mektig og egenrådig at han truer de andre oligarkene, noe som vil kunne få dem til å støtte et opprør mot ham – akkurat som de i 2013–14 arrangerte og støttet opprøret mot ”superoligarken” Viktor Janukovitsj.

Porosjenko har allerede kommet i konflikt med sin egen innenriksminister og de høyrenasjonalistiske bandene han tidligere har støttet seg på. I de siste ukene har høyrenasjonalistene nærmest drevet klappjakt på Porosjenko og tvunget ham til å avbryte flere valgmøter. Kanskje er dette et tegn på at oligarker og andre mektige krefter er i ferd med å utløse et nytt Majdan-opprør?

Endelig er det grunn til å spørre om amerikanerne vil tillate at Porosjenko stjeler seg til en ny presidentperiode ved hjelp av omfattende valgfusk med folkelig misnøye og mulige kupp og opprør som resultat.

Kanskje vil det bli inngått en avtale der Porosjenko blir lovet asyl for seg og pengene sine i et vestlig land mot at han lar Zelenskij vinne presidentvalget?

Les om hvordan Porosjenko har kommet i konflikt med sin egen innenriksminister og de høyrenasjonalistiske bandene her.

Les om hvordan opposisjonen like før presidentvalget prøvde å avsette Porosjenko ved å stille ham for riksrett her.

Les om hvordan Porosjenko i november 2018 fremprovoserte en krise i forhold til Russland ved å sende ukrainske marinefartøyer inn i Kertsj-stredet ved Krim her.

Publisert på Steigan.no 2. april  og trykket i Friheten 11. april 2019.

Publisert i Ukraina | Legg igjen en kommentar