Brysom krig for Moskva

Om morgenen 27. september gikk aserbajdsjanske soldater til angrep på armenske styrker i Nagorno-Karabakh, et område som ifølge FN og folkeretten er en del av Aserbajdsjan, men som siden en blodig krig på begynnelsen av 1990-tallet har vært under kontroll av Armenia, og som har en armensk befolkning. Armenia og Aserbajdsjan befinner seg nå i det som fortoner seg som full krig. For den russiske ledelsen representerer de siste dagers dramatiske hendelser et betydelig problem.

Striden om Nagorno-Karabakh er – i likkhet med for eksempel Palestina-konflikten – et klassisk eksempel på en konflikt som skyldes at to stater eller to folk gjør krav på det samme landområdet. Slike konflikter er det tilnærmet umulig å løse ved hjelp av forhandlinger og kompromisser. Og resultatet vil som regel være at den som er sterk nok til å kontrollere det omstridte området, beholder det.

Å fremtvinge en løsning til fordel for en av partene er Russland ikke interessert i. Det ville være ensbetydende med å gjøre den andre parten til sin fiende. Og en slik fiende ville kunne hevne seg på mange måter, for eksempel ved å la amerikanerne opprette militærbaser på sitt territorium.

Samtidig bidrar den uløste Nagorno-Karabakh-konflikten til å befeste Russlands kontroll over Kaukasus. Hverken Armenia eller Aserbajdsjan kan tillate seg å legge seg ut med Moskva. Da ville Russland som den uten sammenlikning sterkeste makten i Kaukasus og tilgrensende landområder sørge for at det omstridte området tilfalt motparten. Så lenge Nagorno-Karabakh-konflikten er uløst, tvinges både Armenia og Aserbajdsjan til å føre en russiskvennlig politikk.

Russland har derfor alt å tjene på at Nagorno-Karabakh-konflikten forblir uløst, at den blir en ”frosset” konflikt.

Det kommer klart til uttrykk i måten man fra russisk side forholder seg til konflikten på. Den russiske ledelsen understreker at det ikke finnes en militær løsning på konflikten, oppfordrer partene til å avstå fra voldsbruk og tar til orde for å løse Nagorno-Karabakh-spørsmålet ved hjelp av forhandlinger mellom Jerevan og Baku . Men fra russisk side har man ikke foretatt seg noe som helst for å presse partene til å føre virkelige forhandlinger med sikte på en løsning av konflikten.

Armenia er militært langt svakere enn Aserbajdsjan; Armenia har ca 1/3 så mange soldater, krigsfly og stridsvogner som Aserbajdsjan. Aserbajdsjan kan dessuten regne med militær støtte fra Tyrkia. Folkerettslig har Armenia en dårlig sak siden FN og samtlige stater i verden betrakter Nagorno-Karabakh, som var en del av den aserbajdsjanske sovjetrepublikken da Sovjetunionen i 1991 gikk i oppløsning, som en del av Aserbajdsjan. Økonomisk er Armenia avhengig av Russland. Dersom den hadde ønsket det, kunne den russiske ledelsen sannsynligvis ha tvunget Armenia til å oppgi kontrollen over Nagorno-Karabakh og godta at området ble en del av Aserbajdsjan med betydelig autonomi, som Russland eventuelt kunne ha garantert for.

Å fremtvinge en slik løsning på Nagorno-Karabakh-konflikten har den russiske ledelsen avstått fra. Tvert imot har Armenia på tross av det uløste Nagorno-Karabakh-spørsmålet fått bli medlem ikke bare av Den eurasiske økonomiske union, den russiskledede økonomiske samarbeidsorganisasjonen mellom fem tidligere sovjetrepublikker, men også av Den kollektive sikkerhetspakt, det kollektive sikkerhetssystemet Russland og åtte andre tidligere sovjetrepublikker etablerte på 1990-tallet, som i dag omfatter Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Armenia, Kirgisistan og Tadsjikistan. Til tross for at Putin og andre russiske myndighetspersoner i sine uttalelser inntar en pinlig korrekt nøytralitet i forhold til den armensk-aserbajdsjanske konflikten, har Russland i realiteten vært en garantist for den armenske kontrollen over Nagorno-Karabakh , og derved for en tilsynelatende uløselig konflikt i Kakasus.

Den aserbajdsjanske presidenten Ilham Alijev har erklært at de armenske styrkene skal fordrives og full aserbajdsjansk kontroll over Nagorno-Karabakh gjenopprettes. Og Tyrkias president Recep Erdogan har lovet full støtte til Aserbajdsjan. En lengre krig mot Aserbajdsjan støttet av Tyrkia er Armenia dømt til å tape. Spørsmålet er om Putin og den russiske ledelsen er villig til å godta en aserbajdsjansk militær triumf og etablering av full aserbajdsjansk kontroll over Nagorno-Karabakh. Ikke bare ville dette innebære slutten på den dominerende stilling Russland har kunnet innta i Kaukasus takket være den uløste Nagorno-Karabakh-konflikten, men Tyrkia ville styrke sin tilstedeværelse i et område Russland betrakter som sin bakgård.

Det historiske bakteppet: Tyrkias folkemord på 1,5 millioner armenere i 1915. Her russiske soldater ved en armensk landsby etter fordrivelsen av de tyrkiske styrkene.

Det historiske bakteppet er viktig. Russland er et kristent land med en til tider messianistisk selvoppfatning som har ført et stort antall kriger mot de muslimske statsdannelsene Tyrkia og Persia (Iran) i sør. Og i disse krigene har de kristne folkegruppene armenere og georgiere vært Russlands støttespillere og allierte, noe de til tider har betalt en fryktelig pris for, jevnfør det tyrkiske folkemordet på armenerne i 1915. Hvordan vil den russiske befolkningen reagere på tv-bilder av massakrerte og fordrevne armenere, som garantert vil bli resultatet dersom Aserbajdsjan skulle få militær kontroll over Nagorno-Karabakh? Er dette noe Putin kan akseptere?

Den 29. september hevdet armenske myndigheter at et tyrkisk krigsfly hadde skutt ned et armensk jagerfly over armensk territorium, en hendelse som i så fall ville kunne reise spørsmål om Russlands sikkerhetsforpliktelser overfor Armenia i henhold til Den kollektive sikkerhetspakt.

En åpen russisk inntreden i krigen på armensk side virker usannsynlig, i hvertfall på det nåværende stadium. Men dersom kampene fortsetter, vil Russland trolig vurdere å sende våpen og utstyr til Armenia. Og dette vil kunne brige Russland i konflikt med Georgia. Etter den russisk-georgiske krigen i 2008, utløst av det georgiske angrepet på utbryterrepublikken Sør-Ossetia, er georgiske myndigheter neppe villige til å tillate russisk hjelp til Armenia via georgisk territorium eller luftrom.

I verste fall vil krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan kunne utvikle seg til en konflikt mellom Russland og Nato-landet Tyrkia.

Den tyrkiske ledelsens utilslørte støtte til Aserbajdsjan gjør at forholdet mellom Russland og Tyrkia er dårlig. Dette vil utvilsomt virke inn på situasjonen i Syria der Russland og Tyrkia er en merkelig blanding av støttespillere, rivaler og fiender.

Blir Russland tvunget til å gripe inn i den pågående krigen til fordel for Armenia, vil det kunne bli en belastning for landets forhold til de muslimske, stort sett tyrkisktalende tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. Russiske muslimer, ca 10 prosent av befolkningen, som har språklige og kulturelle bånd til Tyrkia, vil også kunne reagere negativt dersom Russland åpent opptrer som alliert for det kristne Armenia i en konflikt med det muslimske Aserbajdsjan og Tyrkia.

Les om hvordan uløste konflikter i landets nærområder bidrar til å styrke Russlands utenrikspolitiske posisjon.

Russisk utenrikspolitikk har for en stor del bestått i å holde diverse konflikter i Russlands nærområder uløste og ”frosne”. Det mest åpenbare eksempel er konflikten i Øst-Ukrania der Russland gir militær støtte til folkerepublikkene Donetsk og Lugansk for å bruke disse som ”håndpant” mot at Ukraina knytter seg for tett til Nato og andre vestlige institusjoner. Et annet eksempel er Transnistria, landområdet som med russisk støtte siden 1991 i praksis har vært en selvstendig stat, og som gir Russland et militært brohode på grensen til Moldova, Romania og Ukraina. Inntil den russisk-georgiske krigen i 2008 gav Russland dessuten støtte til utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia i Georgia, som landet etter krigen anerkjente som selvstendige stater.

Fordelen med slike uløste konflikter er at de kan brukes som et pressmiddel som setter grenser for hvilken utenriks- og handelspolitikk involverte nabostater kan føre. Ulempen er at man må regne med at uløste, ”frosne” konflikter fra tid til annen blusser opp som åpne konflikter, eventuelt ved at utenforstående aktører blander seg inn. Og det kan ha betydelige ulemper og skadevirkninger for en selv, slik den nå pågående krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan viser.

Les om anti-russiske opptøyer i Georgia i 2019 her.

Les om hvordan Russland, Kasakhstan, Iran, Aserbajdsjan og Turkmenistan i 2018 inngikk en femmaktsavtale om Kaspihavet her.

Publisert på Resett 1. oktober og på Steigan.no 2. oktober og trykket i Friheten 15. oktober 2020.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Forblindet EU-parlament vedtar russofobiske resolusjoner

Hvorfor vedtar EU-parlamentet russofobiske resolusjoner fremfor å forsvare europeiske interesser?

Den 17. september vedtok EU-parlamentet en resolusjon om ikke å anerkjenne Aleksandr Lukasjenko som Hviterusslands president, og som tok til orde for å betrakte den hviterussiske opposisjonen som Hviterusslands legitime myndigheter. Samme dag vedtok EU-parlamentarikerne en resolusjon om at alt tyder på at russiske myndigheter stod bak det som omtales som et drapsforsøk på den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj, og at dette var en del av et systematisk forsøk på å bringe opposisjonelle stemmer i Russland til taushet.

Som reaksjon på det angivelige drapsforsøket på Navalnyj krevde EU-parlamentet at Nord Stream 2-prosjektet – altså den nye gassrørledningen fra Russland til Nord-Tyskland langs bunnen av Østersjøen – måtte bli innstilt, at Russland måtte isoleres i internasjonale fora, og at det måtte ytes omfattende støtte til russiske opposisjonelle, inkludert å åpne et russisk eksiluniversitet i en av EUs medlemsstater.

Begge resolusjonene ble vedtatt med over 500 mot 30–40 stemmer og med 70–80 avholdende.

Les resolusjonene her og her.

Ingen av resolusjonene er bindende for EUs medlemsstater, men de uttrykker holdninger og oppfatninger i den europeiske eliten og er derfor verdt å kommentere.

For det første vitner resolusjonene om ekstremt anti-russiske holdninger. Disse holdningene kommer delvis fra Polen, de baltiske statene og andre østeuropeiske land, delvis fra såkalte menneskerettighetsorganisasjoner og delvis fra massemedia, som i flere tiår har vært anti-russiske.

At forsøket på fargerevolusjon i Hviterussland etter alle solemerker har mislyktes, og at Hviterussland nå vil bli tettere knyttet til Russland har sannsynligvis styrket disse anti-russiske holdningene.

For det andre viser resolusjonene at EU ikke respekterer andre staters suverenitet og rett til selv å ordne opp i sine interne affærer. EU forbeholder seg retten til selv å bestemme hvem som skal styre i andre land og til å støtte elementer som har som erklært målsetting å styrte andre lands myndigheter.

For det tredje vitner resolusjonene om europeisk hybris. Tilsynelatende tror EU-parlamentarikerne at det er mulig å tvinge Russland i kne ved hjelp av sanksjoner og trusler om sanksjoner. At det finnes en verden utenfor Europa og Nord-Amerika, at Russland kan samarbeide med Kina, India og flere titalls fremvoksende land og økonomier i Asia, Midtøsten, Afrika og Sør-Amerika, og at sanksjonene Vesten innførte i tilknytning til Krim og krisen i Ukraina snarere har styrket enn svekket russisk næringsliv, ser parlamentarikerne ut til å ha glemt.

For det fjerde avslører resolusjonene manglende innsikt i elementære psykologiske og politiske mekanismer. Ved at den russiske opposisjonen knyttes til vestlige trusler og sanksjoner, fremtrer den i vanlige russeres øyne som det Putin og russiske myndigheter hevder at den er, nemlig utenlandske agenter og fiender. Dette vil selvsagt gjøre at opposisjonen ytterligere marginaliseres.

Hvorfor tier EU-parlamentet om spansk politis terror mot folk som forsøkte å gjennomføre en fredelig avstemning om katalonsk selvstendighet i 2017?

For det femte vitner resolusjonene en god porsjon dobbeltmoral. EU-politikere truer med sanksjoner på grunn av behandlingen av opposisjonelle i Hviterussland og Russland. Brutal undertrykkelse av de gule vestene i Frankrike, inkludert bruk av gummikuler som har blindet flere demonstranter, grov politivold for å forhindre en folkeavstemning om katalonsk løsrivelse fra Spania, drakoniske straffer for katalonske ledere for at de lot den katalonske befolkningen uttale seg om sin fremtid og andre kritikkverdige forhold i EUs medlemsstater later EU-politikerne som om de ikke er klar over.

For det sjette – og det er fra et europeisk perspektiv det mest alvorlige – vitner resolusjonene om manglende forståelse for hvilken posisjon Europa inntar i dagens verden og hva som fremmer europeiske interesser. Europa er ikke lenger en verdensdel som er totalt overlegen militært og økonomisk, slik kontinentet var i den europeiske imperialismens glansdager på begynnelsen av 1900-tallet. Tvert imot er Europa i ferd med å bli en perifer aktør i den globale kampen om makt, markeder og råvarer. Skal Europa hevde seg i dagens verden, må det knytte seg østover, ikke bare til Russland, men videre til Kina, India og Asia. Asia er den dynamiske og voksende regionen i dagens verden. Europa burde satse på å bli en del av Kinas Ny Silkevei-prosjekt, altså det storstilte kinesiske forsøket på å knytte sammen Asia, Midtøsten og Europa. Men for å bli en del av et slikt eurasisk gigantprosjekt må Europa selvsagt godta at Russland, Kina og andre stater har sine naturlige innflytelsessoner og legitime interesser, og unnlate å blande seg inn i deres indre anliggender.

Bare USA tjener på konflikter mellom Europa, Russland og Kina. Det burde europeiske politikere ha forstått og unnlatt å la seg dupere av massemedia – som nesten utelukkende henter sitt stoff fra amerikanske nyhetsbyråer og massemedier – og menneskerettighetsorganisasjoner – som nesten alle er amerikanskfinansierte – til å føre en aggressiv og konfronterende politikk mot Russland, Kina og andre land USA betrakter som en trussel.

Hvor mye har ikke Europa blitt svekket og hvor mange europeiske arbeidsplasser har ikke gått tapt på grunn av sanksjonene EU lot seg lure av USA til å innføre i tilknytning til krisen i Ukraina? Hva vil ytterligere sanksjoner koste Europa?

For det syvende burde europeiske politikere tenke på hva som ville bli resultatet dersom land som Russland og Kina tok i bruk de samme undergravende metodene som de selv bekjenner seg til, ved aktivt å støtte misfornøyde grupperinger i de europeiske landene. De indre forholdene i mange europeiske land er minst like lett å destabilisere som forholdene i Russland og Kina; det burde være tilstrekkelig å peke på tiår med ikke-europeisk masseinnvandring og fremveksten av høyrepopulistiske partier og protestbevegelser dette har resultert i.

Vestens russofobi går tilbake til 1700-tallet, om ikke enda lenger, og har bestått under vidt forskjellige regimer og forhold. Den har blitt utnyttet av Napoleon, britiske imperialister, Det keiserlige Tyskland, Hitler og andre, og utnyttes idag av USA. Jo før russiske ledere får en realistisk oppfatning om dette fenomenet jo bedre vil det være.

Russofobien, truslene om sanksjoner og støtten til opposisjonelle elementer som ikke bare USA, men også Europa har stått for siden Russland på begynnelsen av 2000-tallet begynte å overvinne følgene av Sovjetunionens sammenbrudd, burde i Russland ha ført til en oppvåkning. Europa styres av politikere som fremmer amerikanske – og ikke europeiske – interesser ved å føre en konfrontasjonspolitikk overfor Russland, Kina og andre land USA misliker. I en slik verden spiller det liten rolle hva Russland gjør eller ikke gjør – anti-russiske sanksjoner vil Vesten uansett forsøke seg på. Nå truer Vesten med sanksjoner på grunn av Hviterussland og Navalnyj. Tidligere var det sanksjoner på grunn av Krims gjenforening med Russland. Og før det var det sanksjoner og trusler om sanksjoner på grunn av angivelig forfølgelse av homofile i Russland. Hadde det hverken vært Navalnyj, Hviterussland, Krim eller homofile, hadde det utvilsomt vært sanksjoner på grunn av noe annet, for eksempel anklager om dyremishandling. Det eneste som betyr noe, er Russlands egen vilje og evne til å stå opp mot sanksjonene , og det at landet viser at det ikke lar seg presse til å oppgi sine interesser.

Å vise ettergivenhet i forhold til sanksjoner eller trusler som sanksjoner er selvmord. Det eneste som hjelper, er selv å vise styrke. Svaret fra Hviterussland og Russland på aggresjonen og de utilslørte truslene fra EU-parlamentet burde derfor være å vise finger’n til Vesten, for eksempel ved å inngå en avtale om permanent utplassering av russiske soldater på hviterussisk territorium.

Dessuten burde russiske myndigheter lansere et omfattende program for å støtte opposisjonelle partier, grupperinger, massemedier, bloggere og liknende som kan bidra til å destabilisere de interne forholdene i de vestlige landene.

Les om hvordan betalingssystemene i Russland, Kina og India knyttes sammen her.

Les den russiske utenrikspolitiske ”guruen” Sergej Karaganovs betraktninger om dagens verden og Russlands plass i denne her.

Publisert på Steigan.no 18. september 2020.

Publisert i Hviterussland, Russisk politikk, Russisk utenrikspolitikk | 2 kommentarer

Putin møter Lukasjenko

Den 14. september møtte Putin Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko i Sotsji. Intet oppsiktsvekkende skjedde i tilknytning til møtet. Russlands syn på den siste tids konflikter og uroligheter i Hviterussland var allerede blitt klarlagt 27. august da Putin erklærte at man fra russisk side hadde dannet en sikkerhetsstyrke som om nødvendig kunne settes inn i Hviterussland. Russland har valgt å satse på Lukasjenko og vil ikke tillate noen fargerevolusjon i Hviterussland.

Det mest konkrete som kom ut av møtet, som varte i over fire timer, var et russisk lån på 1,5 milliarder dollar til Hviterussland, samt et løfte om at Hviterussland som førsteland ville bli tilbudt den russiske corona-vaksinen.

Videre erklærte Putin at man fra russisk side støttet Lukasjenkos tanker om konstitusjonelle reformer.

Lukasjenko på sin side sa at Russland var Hviterusslands storebror, og at et tettere samarbeid var nødvendig.

For øvrig resulterte møtet i en rekke forventede erklæringer, som at Russland respekterte det hviterussiske folks rett til å bestemme sin fremtid, at fremmede makter ikke hadde rett til å blande seg inn i hviterussiske forhold, og at Russland og Hviterussland ville utdype sitt samarbeid.

Intet spektakulært – for eksempel innføring av en felles valuta eller opprettelse av russiske militærbaser i Hviterussland – ble signalisert i tilknytning til møtet.

Se et utdrag fra møtet mellom Putin og Lukasjenko tekstet til engelsk her.

For Russland er det i denne omgang tilstrekkelig å signalisere støtte til Lukasjenko og å vente på at protestene i Hviterussland ebber ut.

Hva som videre vil skje i Hviterussland, vil nødvendigvis måtte bli spekulasjoner. Noen spådommer må det likevel være lov å komme med.

I dagens situasjon da de vestlige landene stempler Lukasjenko som Europas siste diktator og truer med sanksjoner, har den hviterussiske presidenten ikke noe alternativ til å søke støtte i Russland. Og dette vil Putin og den russiske ledelsen selvsagt benytte seg av for å knytte Hviterussland så tett opp til Russland som mulig.

En nærliggende spådom er at man fra russisk side vil kreve å få kjøpe oljeraffinerier, olje- og gassrørledninger, jernbanenettet og annen infrastruktur, industribedrifter og annet av verdi i Hviterussland for å dekke den hviterussiske gjelden til Russland på 13–14 milliarder dollar, som knapt vil kunne dekkes på en annen måte. Til nå har Lukasjenko – det siste sovjetmennesket – nektet å godta denne type salg. Nå vil Hviterussland trolig havne på billigsalg.

Konstitusjonelle reformer i form av mer makt til parlamentet og en omlegging av valgsystemet som stimulerer dannelsen av politiske partier, vil gjøre Hviterussland mer likt Ukraina. Altså til et land der oligarkene – som er de som har råd til å finansiere politiske partier og massemedier – er de som har mesteparten av makten. Gitt at Hviterussland på grunn av vestlige sanksjoner og fordømmelse blir et land domminert av russiske oligarker eller oligarker som samarbeider med russiske oligarker, betyr dette at det vil bli dannet diverse prorussiske partier – om ikke av andre grunner så fordi oligarkene på denne måten vil søke å innynde seg hos russiske myndigheter. Det vil sikkert også bli dannet et eller flere provestlige partier, men uten oligarker å støtte seg på vil disse neppe bli særlig mektige.

Hvor mange er klar over at såkalte St Georgsbånd, et typisk uttrykk for russisk patriotisme, tidvis har vært bekjempet i Hviterussland?

Forbud mot prorussiske partier, organisasjoner og aktiviteter, som det tidvise forbudet mot såkalte St Georg-sløyfer i Hviterussland, vil utvilsomt bli opphevd. Og det vil være fritt frem for partier og grupperinger som åpent agiterer for en gjenforening av Hviterussland med Russland. Gitt vestlige sanksjoner, harde tider for mange hviterussere og en langt høyere levestandard i Russland enn i Hviterussland vil slike partier og grupperinger kunne få stor oppslutning.

Kort oppsummert virker det som om det vestligstøttede statskuppforsøket, som åpenbart har mislyktes, har gitt Putin Hviterussland på et sølvfat.

Les om intervjuet der Putin opplyste om dannelsen av en russisk sikkerhetsstyrke som ville kunne settes inn i Hviterussland, her.

Les om hvordan Lukasjenko i 2019 truet med å stenge russiske oljeledninger gjennom Hviterussland her.

Les om hvordan den litauiske utenriksministeren i 2017 oppfordret Hviterussland til å velge mellom Russland og Vesten her.

Publisert på Resett 16. september 2020.

Publisert i Hviterussland | Legg igjen en kommentar

Det er Russland Vesten vil ta

Den 9. september gjennomførte en gruppe russiske journalister, anført av sjefen for den internasjonale TV-stasjonen RT (Russia Today), Margarita Simonjan, et nærmere to timer langt intervju med Hviterusslands president Aleksandr Lukasjonko. Lukasjenkos budskap var klart: Det er amerikanerne som står bak uroen i Hviterussland. Og målet er å ødelegge Russland.

Se intervjuet dubbet til engelsk her.

I intervjuet sa Lukasjenko at protestene og opptøyene i Hviterussland var styrt fra land som Polen, Tsjekkia, Litauen og Ukraina, blant annet ved hjelp av tv-sendinger, og at det var amerikanerne som stod bak det hele. Han sa også at opposisjonen bestod av ekstremister som ville ødelegge økonomien, privatisere helse og utdanning og bryte forsvarssamarbeidet med Russland. Med denne type elementer var det uaktuelt å føre noen form for samtaler eller forhandlinger.

At det kunne være behov for reformer, for eksempel ved å gi mer makt til parlamentet og å oppmuntre dannelsen av politiske partier, var Lukasjenko enig i. Men dette skulle skje i ordnede former og gjennom dialog med vanlige  mennesker.

På spørsmål om hva som kunne forklare opposisjonen man tross alt var vitne til, viste Lukasjenko til fremveksten av en over- og middelklasse som mente at den hadde krav på politisk innflytelse i kraft av sin rikdom. Han sa også at en del av ungdommen var blitt ødelagt av internett og derfor var lett å manipulere. Samtidig fremhevet han at økonomien og folks lønninger hadde vokst kraftig, og at Hviterussland i motsetning til mange andre land var blitt lite skadelidende av corona-epidemien, slik at vanlige mennesker hadde liten grunn til å være misfornøyd.

Som bevis på at opposisjonen hadde liten folkelig oppslutning trakk Lukasjenko frem det forhold at dens forsøk på å fremprovosere streiker hadde mislyktes.

På spørsmål om hvorfor han hadde latt seg avbilde med maskingevær svarte Lukasjenko at det var for å bevise at han ikke var feig, og at han ikke under noen omstendigheter hadde tenkt å flykte.

Han fremhevet også at det som i dag foregikk i Hviterussland, i morgen kunne gjenta seg i Russland, at Vesten ikke hadde bruk for Hviterussland, og at det virkelige målet var å ødelegge Russland. I den forbindelse oppfordret han Putin og den russiske ledelsen til ikke å undervurdere farene som truet: ”Sovjetunionen hadde atomvåpen. Hvor er landet nå? Vær på vakt!”

Lukasjenko bedyret også at han aldri hadde vært villig til å gjøre Hviterussland til en del av en sanitær korridor rettet mot Russland, og at det var grunnen til at amerikanerne hatet ham.

På spørsmål om han var klar for tettere integrasjon med Russland svarte den hviterussiske presidenten at det var russisk motstand, heriblant redselen for at han selv skulle bli ”tsar” i en felles stat, som hadde gjort at unionsavtalen fra 1999 ikke var blitt realisert. I dag var det ikke lenger mulig å få til den type felles stat som hadde vært mulig på begynnelsen av 2000-tallet. Men Putin og han selv var i gang med å utarbeide et veikart for å få til mer integrasjon under dagens forhold.

På slutten av intervjuet ble Lukasjenko spurt om Hviterussland hadde endret seg under hans tid ved makten og hvilken grunn folk hadde til å stemme på ham. Svaret var at landet var blitt et helt annet i betydningen stabilt og velstående, noe ikke minst det blomstrende landbruket vitnet om, og at dette var noe han ikke ville la opposisjonen ødelegge.

Hvordan skal vi tolke intervjuet med Lukasjenko? Et viktig signal var selvsagt intervjuet i seg selv. Det at sjefen for Russlands internasjonale tv-kanal og tre andre russiske journalister opptrer som mikrofonstativ for den hviterussiske presidenten ved å la ham få fremføre sine synspunkter overfor et internasjonalt publikum nærmest uten kritiske spørsmål, var et klart signal om at Russland har valgt å satse på Lukasjenko og ikke er villig til å ofre ham. Slik sett kan intervjuet sammenliknes med Putins erklæring om at han som svar på en forespørsel fra Lukasjenko hadde klargjort en russisk sikkerhetsstyrke som om nødvendig kunne settes inn i Hviterussland.

Intervjuet gir et godt innblikk i den hviterussiske presidentens karakter. Han fremtrer som en person med kallsbevissthet som er overbevist om at det han gjør er det rette og til beste for vanlige mennesker. Han virker også modig og som en person som ikke vil flykte i farens stund.

Internasjonal politikk og maktkampen mellom stater har Lukasjenko tilsynelatende en realistisk oppfatning av.

De som har karakterisert Lukasjenko som det siste sovjetmenneske, har trolig rett. Lukasjenko identifiserer seg med vanlige, hardt arbeidende mennesker og er skeptisk til over- og middelklassen som har vokst frem i Hviterussland som i andre tidligere sovjetrepublikker, som han mener er drevet av grådighet og maktbegjær, og som han knytter til fremveksten av opposisjonen til hans eget styre.

Lukasjenko virker dessuten som en ukorrupt leder. At han skulle ha stukket unna noen millioner han eventuelt kunne flykte til, virker lite trolig.

Kort oppsummert fremtrer Lukasjenko som en leder av en helt annen støpning enn Ukrainas styrtede president Viktor Janukovitsj. Lukasjenko vil ikke la seg forføre til å forhandle med vestlige ledere eller til å føre samtaler med en opposisjon som opptrer uten noen form for folkelig mandat. Blir det nødvendig å bruke makt for å slå ned opposisjonens forsøk på statskupp, vil han gi de nødvendige ordrene. Flykte og dermed forråde det han oppfatter som sitt livsverk vil han ikke.

Les om Lukasjenkos motstykke, Mikhail Gorbatsjov, mannen som ødela Sovjetunionen, brakte oppløsning og elendighet til millioner av mennesker og kastet verden ut i krig og ødeleggelse, her.

Les om den såkalte Skripal-saken som igjen trekkes frem i vestlige massemedier, her.

Publisert i Hviterussland | 2 kommentarer

Systematisk svertekampanje mot Russland

PST beskytter oss mot farlige krefter som benytter midler vi selvsagt aldri ville ha benyttet oss av.

Det foregår en systematisk og aggressiv svertekampanje mot Russland. Denne kampanjen er så altomfattende at vi nærmest ikke legger merke til den. Vi forgiftes uten å være klar over det.

Her er tre rimelig opplagte eksempler:

Det første er historien om norsk-indieren som nylig ble arrestert for spionasje til fordel for Russland. Hvorvidt mannen faktisk har spionert for Russland har jeg ingen anelse om. Det kan godt være tilfelle. Norge er et Nato-land og har sikkert kunnskap og vitenskapelige data som interesserer andre stater, for eksempel når det gjelder maritim teknologi. At Russland bedriver spionasje i Norge må vi regne med. Men hva er problemet? Alle land spionerer på hverandre. Norge bedriver selv spionasje. Spionasje til fordel for USA og andre vestlige land foregår utvilsomt i Norge.

Problemet er at denne historien som – gitt at alle stater spionerer på hverandre og mener at spionasje er noe de er avhengig av – burde ha vært løst uten noen form for dramatikk brukes til å piske opp anti-russiske stemninger. PST har gitt bilder av pågripelsen av norsk-inderen til massemedia. Noen har også gitt opplysninger til massemedia som gjorde at disse kunne dekke hjemreisen til den russiske diplomaten som ble utvist i etterkant av pågripelsen av norsk-inderen. Vi har altså en sikkerhetstjeneste som lekker informasjon til massemedia, og som aktivt bidrar til å skape negative holdninger til et naboland. Det er et demokratisk problem som kritiske massemedier burde ha interessert seg for.

Den andre historien, som har utviklet seg til den rene føljetongen, er den angivelige forgiftningen av den russiske opposisjonelle bloggeren Aleksej Navalnyj. Massemedia unnlater her å stille det som burde være selvinnlysende journalistiske spørsmål: Er det virkelig sannsynlig at Putin og russiske myndigheter står bak den påståtte forgiftningen? Ville ikke avsløringen av noe slikt være langt mer skadelig for russiske myndigheter enn Navalnyjs opposisjonelle aktiviteter? Hvorfor foreta et attentat mot Navalnyj i en situasjon der flere vestlige land bedriver en anti-russisk kampanje og prøver å presse frem anti-russiske sanksjoner i tilknytning til krisen i Hviterussland? Og hvorfor bruke en gift som kan knyttes til russisk etterretning ved et eventuelt drapsforsøk? Finnes det ikke mer diskrete måter å ta livet av et menneske på?

Hvorfor fortier norske massemedier at Aleksej Navalnyj er en ekstremist som kaller kaukasiere kakerlakker og oppfordrer folk til å skyte dem?

Hvorfor opplyser ikke våre massemedier om at Navalnyj er en ekstrem nasjonalist med holdninger som kunne ha utløst en ny tsjetsjeniakrig? Massemedia skriver at Navalnyj utgjør en trussel mot Putin, at han kunne ha blitt president dersom det var frie valg i Russland etc. Hvorfor opplyser massemedia da ikke om at Navalnyj har publisert en video – som fremdeles er tilgjengelig på Youtube – der han sammenlikner kaukasiere med kakerlakker og oppfordrer russere til å skyte dem?

Jeg har ved flere anledninger – senest Dagbladet for ca en uke siden – kontaktet norske avisredaksjoner og oppfordret dem til å skrive om denne videoen. Men de nekter å gjøre det.

Og hva med historien om at russiske soldater har øvd på å invadere Sverige? Alle lands militærmakt øver på mulige kriser og hendelsesforløp på sitt territorium og i egne nærområder. Noen også på mulige hendelser på den andre siden av kloden. Selv har jeg da jeg arbeidet i Riksarkivet, sett en norsk generalstabsplan fra 1913 om besettelse av Göteborg. At russiske militære øver på et angrep på et vestorientert land som Sverige – eller Nato-landet Norge – tar jeg som en selvfølge. Akkurat som jeg tar det som en selvfølge at det foreligger vestlige planer for et angrep på Russland. Men det betyr ikke at Russland virkelig har til hensikt å angripe Sverige, som ville være absurd og farlig. Eller at Norge i årene etter unionsoppløsningen i 1905 hadde til hensikt å erobre deler av Sverige. Et vestlig angrep på Russland, derimot, kan – gitt Vestens militære overlegenhet og tradisjon med å angripe andre land – dessverre ikke utelukkes.

Eller hva med historien om det amerikanske bombeflyet som fløy inn i Svartehavet? Denne historien kunne ha vært presentert på samme måte som den angivelige russiske øvelsen på å angripe Sverige, altså som ”Amerikansk krigsfly øvde på å slippe atombombe over Sør-Russland”. Det er faktisk en rimelig tolkning av opptredenen til det amerikanske krigsflyet, som godt kan ha vært utstyrt med atombomber. Skal man sammenlikne den russiske militærøvelsen i Østersjøen og det amerikanske krigsflyet over Svartehavet, er det faktisk amerikanerne som er de mest aggressive siden de bedriver militære øvelser i en annen stormakts ”bakgård”, mens russerne øver i egne nærområder. Men her velger massemedia, i dette tilfelle VG, å fokusere på at det russiske jagerflyet som ble sendt ut for å avskjære det amerikanske bombeflyet, skal ha opptrådt truende og farlig. Hadde det vært et russisk bombefly som ble sendt inn i Østersjøen for så å bli avskåret av et nærgående jagerfly, hadde overskriften trolig vært ”Russisk bombefly øvde på å angripe Sverige. Ble avskåret av modig jagerflypilot”.

Det som går igjen i disse sakene, er fraværet av opplagte journalistiske spørsmål, manglende erkjennelse av at etterretning og militær øvelsesvirksomhet er legitimt og noe alle land bedriver, og en dum moralisme og hårsårhet som trolig skyldes en kombinasjon av vår protestantiske arv og det forhold at Norge er et lite land.

Summen av den systematiske sverte- og hetskampanjen mot Russland – og andre land vestlige myndigheter ikke liker, for eksempel Kina eller Iran – er at vi mentalt forgiftes, og at vi slutter opp om den aggresjonen vestlige land utøver mot resten av verden. For den virkelige aggresjonen, den som foregår i den virkelige verden – det være seg angrepskriger, økonomiske sanksjoner eller forsøk på å utløse uro og opptøyer i andre land – er det Vesten som står for.

Derfor er nødvendig å påtale i det minste noen av eksemplene på hvordan sverte- og hetskampanjen foregår.

Les om hvordan norske massemedier nekter å fortelle sannheten om ekstremisten og rasisten Aleksej Navalnyj her.

Les om hvordan Dagbladet desinformerer om fascismen i Ukraina, og nekter å korrigere beviselig feilaktige påstander, her.

Les om hvordan massemedia hevder at norske sportsjournalister kan være et mål for russisk etterretning her.

Publisert på Steigan.no 3. september 2020.

Publisert i Massemedias russlanddekning | 1 kommentar

Putin lover støtte til Hviterussland

Putin intervjues om krisen i Hviterussland.

I et intervju med russisk tv 27. august opplyste Vladimir Putin om at han i telefonsamtaler med Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko hadde forsikret ham om at Russland om nødvendig ville oppfylle sine traktatmessige forpliktelser til å forhindre at ekstremistiske elementer truet med å destabilisere Hviterussland. Han opplyste også at man etter oppfordring fra Lukasjenko hadde dannet en russisk sikkerhetsstyrke som om nødvendig ville kunne settes inn i Hviterussland.

I intervjuet understreket Putin at Russland i henhold til unionsavtalen mellom Russland og Hviterussland fra 1997, og Den kollektive sikkerhetspakt som både Russland og Hviterussland er tilsluttet, er forpliktet til å forsvare Hviterussland ikke bare mot ytre aggresjon, men også mot forsøk på å undergrave stabiliteten i landet. Samtidig fremholdt han at en slik hjelp bare ville bli gitt i en situasjon der lov og orden var alvorlig truet, altså der ytterliggående grupperinger satte fyr på hus og biler, prøvde å storme offentlige bygninger og liknende.

Se et utdrag fra intervjuet med Putin tekstet på engelsk her.

Putins uttalelse var et viktig signal som vil kunne bidra til å gjøre slutt på krisen i Hviterussland. For å slå ned en fargerevolusjon som den vi nå er vitne til i Hviterussland, er det viktig at representanter for statsmakten er trygge på at de ikke vil bli latt i stikken. Vissheten om at Russland om nødvendig vil intervenere med sikkerhetsstyrker gir dem denne sikkerheten.

På samme vis var Lukasjenkos opptreden med maskingevær – som vestlige kommentatorer har fremstilt som et tegn på at den hviterussiske presidenten var blitt gal – et signal til folk i statsapparatet om at han ikke ville inngå noe kompromiss med opposisjonen der de selv eventuelt kunne bli ofret.

Hadde Lukasjenko begynt å forhandle med opposisjonen, derimot, ville folk i statsapparatet ha blitt urolige for sin egen sikkerhet eller i det minste karriere – og mange ville ha gått over til opposisjonen.

Det er ikke uten grunn at vestlige ledere forsøker å overtale Putin til å presse Lukasjenko til å forhandle med opposisjonen, sette den gjeldende konstitusjonen ut av kraft og liknende. Viser lederen eller myndighetene i et land denne form for ettergivenhet, vil forsøk på fargerevolusjon ha langt større sjanse for å lykkes.

Lukasjenko har vist at han ikke er skuddredd. Og Putin har gitt en troverdig forsikring om at han ikke vil tillate en gjentakelse av utviklingen i Ukraina der væpnede ekstremister kuppet seg til makten. Det bør gi grunnlag for en forsiktig optimisme i forhold til krisen i Hviterussland. Alt fra toppbyråkrater til vanlige mennesker ser at Lukasjenko ikke vil la seg skremme eller presse til å gi fra seg makten, og at det om nødvendig vil komme hjelp fra Russland. Det øker sannsynligheten for at folk som er fornøyd med forholdene i Hviterussland, eller som i i det minste ikke vil at landet deres skal forvandles til slagmark i en øst-vest-konfrontasjon – og de utgjør utvilsomt et flertall av befolkningen – står opp mot forsøket på fargerevolusjon. Og da vil det selvsagt heller ikke være noe behov for russisk hjelp.

Les om hvordan en politisk krise i Kirgisistan i 2019 skapte hodebry i Moskva her.

Les om faren for en fargerevolusjon i Kasakhstan her.

Trykket i Friheten 3. september 2020.

Publisert i Hviterussland | 2 kommentarer

Farlig utvikling i Hviterussland

En klassisk fargerevolusjon. Godt organiserte og aggressive ungdommer prøver å provosere sikkerhetsstyrkene.

I disse dager foregår det som åpenbart er et forsøk på fargerevolusjon og statskupp i Hviterussland. Opposisjonen nekter å akseptere utfallet av presidentvalget 9. august da Aleksandr Lukasjenko ble gjenvalgt med 80 prosent av de avgitte stemmene, arrangerer massedemonstrasjoner og tyr til gateslag med politi og sikkerhetsstyrker. Arbeiderne oppfordres til å streike.

At opposisjonen er støttet og organisert fra utlandet er åpenbart. Svetlana Tikhanovskaja, opposisjonens samlingsfigur og presidentkandidat, har søkt tilflukt i Litauen der hun behandles som en statsleder og uhindret får fremføre sine oppfordringer til å styrte Lukasjenko.

Opposisjonen opptrer under falsk flagg. Opposisjonslederne sier at deres mål er å bli kvitt Lukasjenko ved å fremtvinge nyvalg. Rådet opposisjonen har opprettet for å gjennomføre en maktovertakelse, består imidlertid utelukkende av russofobe personer som vil si opp unionsavtalen med Russland fra 1997, knytte Hviterussland til EU og Nato, gjøre hviterussisk til eneste statsspråk og liknende. Et slikt brudd med Russland støttes av i høyden fem prosent av den hviterussiske befolkningen.

Trolig er to tredjedeler av befolkningen mot kuppforsøket vi nå er vitne til. I de siste dagene har det funnet sted omfattende demonstrasjoner til støtte for Lukasjenko i hele Hviterussland. De består av vanlige mennesker som sier at de ikke vil utlevere landet sitt til ekstremister, at de støtter Lukasjenko og hans styre, eller at de ikke vil ha konflikter og borgerkrig som i Ukraina.

Arbeidsfolk i fabrikker og landbruket støtter i liten grad opposisjonens aktiviteter. Det har vært aksjoner til støtte for opposisjonen ved et par fabrikker, men opposisjonsledernes oppfordringer til omfattende streikeaksjoner har fått liten tilslutning. Det er knapt til å underes over. Ca 70 prosent av Hviterusslands eksport går til Russland og de øvrige medlemmene av Samveldet av uavhengige stater, og et brudd på de tette båndene til Russland slik opposisjonen går inn for, ville innebære ruin for Hviterussland. Streiker ville dessuten sette kontrakter og arbeidsplasser i fare. Vanlige mennesker er ikke dummere enn at de forstår dette.

Les om hvordan oligarkene ødela Ukraina her.

Opposisjonen er aggressiv og bedre organisert enn Lukasjenkos tilhengere. Det øker sannsynligheten for at forsøket på statskupp vil lykkes. På den annen side virker Lukasjenko som en sterk leder som ikke vil la seg skremme til å gi fra seg makten, og som ser ut til å ha kontroll over soldater og sikkerhetsstyrker. Et viktig moment er dessuten at den formen for halvsosialisme Lukasjenko har stått for, gjør at det finnes få oligarker i Hviterussland. Dermed er det heller ingen som kan finansiere den type langvarige protestaksjoner som fant sted i Ukraina i forkant av statskuppet i 2014. Dersom Lukasjenko klarer å slå ned demonstrasjonene og masseaksjonene vi nå er vitne til, vil han sannsynligvis holde seg ved makten.

Et usikkerhetsmoment er hvordan Russland vil reagere dersom urolighetene i Hviterussland fortsetter og opposisjonen virker å kunne komme til makten. Putin og den russiske ledelsen er ikke spesielt begeistret for Lukasjenko, som etter utbruddet av krisen i Ukraina i 2014 har forsøkt å manøvrere mellom Russland og Vesten. Dersom opposisjonen hadde erklært sin vilje til fortsatt samarbeid med Russland, er det godt mulig at Moskva hadde latt Lukasjenko falle, slik man i 2018 tillot en fargerevolusjon i Armenia og utskiftingen av en russiskvennlig president med et annet russiskvennlig styre. At man fra russisk side skulle godta opprettelsen av et hviterussisk regime som har EU- og Nato-medlemskap som sitt erklærte mål, virker tvilsomt.

Skulle Hviterussland bli forvandlet til et nytt Ukraina, altså til en slagmark for en øst-vest-konfrontasjon, ville dette selvsagt være et problem for Russland. Men det ville også innebære et nederlag for Tysklands og EUs bestrebelser på å gjenopprette forholdet til Russland etter bruddet i 2014. Av hensyn til sin energisikkerhet og sitt næringsliv trenger Europa et godt forhold til Russland. En øst-vest-konflikt og økonomiske sanksjoner er det bare USA som tjener på.

Etter alt å dømme utgår forsøket på statskupp i Hviterussland fra Polen og de baltiske statene, trolig med forbindelser til amerikansk etterretning. Samtidig tvinger dramatiske tv-bilder fra Hviterussland EU anført av Tyskland til å stille seg bak opposisjonens krav om nyvalg og regimeskifte. Ekstreme krefter i utkanten av Europa har altså kunne fremprovosere en krise som ikke bare truer med å ødelegge Hviterussland, men som også vil kunne føre til en alvorlig øst-vest-konflikt og true global fred og sikkerhet. At dette er mulig viser skyggesidene ved vår tids medievridde politikk.

Les om anti-russiske opptøyer i Georgia i 2019 her.

Les om fargerevolusjonen i Armenia i 2018 her.

Publisert på Steigan.no 27. august og trykket i Friheten 3. september 2020.

 

 

Publisert i Hviterussland | Legg igjen en kommentar

Lukasjenko står opp mot pøbelen

Aleksandr Lukasjenko appellerer til sine tilhengere.

Den 16. august opptrådte Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko på et folkemøte i Minsk der han – fremfor titusener av sine tilhengere – med referanse til volden og opptøyene etter presidentvalget 9. august erklærte at det var uaktuelt å gå med på opposisjonens krav om hans avgang eller nyvalg.

Se et utdrag fra Lukasjenkos opptreden her.

Parallelt med Lukasjenkos møte arrangerte også opposisjonen et massemøte. Forskjellen mellom de to møtene var at mens folk i alle alderskategorier hadde møtt frem for å vise sin støtte til Lukasjenko, bestod opposisjonens møte stort sett av unge mennesker. Det viser at mens Lukasjenko støttes av vanlige mennesker i alle aldersgrupper og lag, støttes opposisjonen stort sett av misfornøyde ungdommer.

Lukasjenko fikk 80 prosent av stemmene ved presidentvalget, noe som er i samsvar både med flere meningsmålinger og en valgdagsmåling.

Et valg under normale forhold vil opposisjonen aldri kunne vinne. Man kan like det eller ikke, men det store flertall av hviterussere setter åpenbart pris på den form for statlig kontroll over økonomien og halvsosialisme Lukasjenko har stått for siden han kom til makten i 1994. Ved så å si samtlige valg har opposisjonen derfor tydd til bråk og opptøyer – åpenbart i håp om å fremprovosere repressive tiltak fra myndighetenes side med påfølgende utenlandske sanksjoner som kunne svekke Lukasjenkos styre og muliggjøre et regimeskifte. Det som atskiller dagens demonstrasjoner og opptøyer fra tidligere, er at de er mer omfattende. At utenlandske krefter er involvert er åpenbart.

Trolig vil denne fargerevolusjonen mislykkes. For det første gjør den formen for halvsosialisme Lukasjenko har stått for, at det knapt finnes oligarker i Hviterussland. Dette til forskjell fra situasjonen i Ukraina der politikk aldri har vært noe annet enn oppgjør mellom oligarker og grupper at oligarker, og der det som har fortont seg som folkeopprør, har vært en del av denne maktkampen. Viktor Janukovitsj ble styrtet ved den såkalte Majdan-revolusjonen i 2014 fordi han hadde utviklet seg til en ”superoligark” som truet de andre oligarkene. Det hele var kjøpt og betalt av konkurrerende oligarker. For det andre er Hviterussland et land uten etniske, nasjonale, religiøse eller språklige spenninger som kan brukes til å mobilisere befolkningen. Forsøk på å konstruere en anti-russisk hviterussisk identitet på begynnelsen av 1990-tallet mislyktes. Kontrasten til Ukraina – og mange andre stater – er på dette punkt slående.

Fra folkemøtet til støtte for Lukasjenko. Mange hviterussere ønsker at deres hjemland skal bli en del av Russland.

For det tredje – og det er sannsynligvis det viktigste – vil den russiske ledelsen aldri tillate opprettelsen av et anti-russisk regime i Hviterussland som er opposisjonens erklærte mål, slik krav om å si opp unionsavtalen med Russland fra 1997 og å melde Hviterussland inn i Nato vitner om.

Moskva godtok det som i realiteten var en fargerevolusjon i Armenia i 2018 og avsettelsen av president Serzj Sargsian i 2018. Grunnet var at det spente forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan knyttet til striden om Nagorno-Karabakh gjorde at ingen armensk president eller leder kunne tillate seg å være anti-russisk. Det første de nye makthaverne i Jerevan gjorde, var da også å forsikre om sin russiskvennlighet.

Den russiske ledelsen ønsker selvsagt at situasjonen i Hviterussland skal roe seg uten at det kommer til blodsutgytelser. Men dersom alternativet er opprettelsen av et anti-russisk regime i Hviterussland, vil Putin og kretsen rundt ham neppe nøle med å gi den støtten som må til for å slå ned forsøket på statskupp i nabolandet, inkludert militær støtte – noe Russland ifølge unionsavtalen fra 1997 faktisk er forpliktet til. Slik det har blitt meddelt i russiske nyhetssendinger, er Lukasjenko og Putin i løpende kontakt om utviklingen i Hviterussland og hva som må gjøres.

Endelig virker det som om Lukasjenko er en person som ikke vil gi fra seg makten uten kamp, og at han dersom det blir nødvendig vil gi ordre om å undertrykke opposisjonens voldelige aksjoner med de nødvendige maktmidler.

Det paradoksale er at den vestorienterte, anti-russiske opposisjonens forsøk på fargerevolusjon og statskupp ikke bare vil knytte Hviterussland tettere til Russland, men også vil kunne bety slutten på Hviterussland som stat.

Siden utbruddet av konflikten i Ukraina i 2014 har Lukasjenko forsøkt å manøvrere mellom Russland og Vesten, noe man fra vestlig side har oppmuntret ved å nedtone kritikken av forholdene i Hviterussland, å avvikle sanksjoner og å tilby ulike former for samarbeid. Den siste tids begivenheter har fått forholdet mellom Vesten og Hviterussland til å skjære seg. Vestlige regjeringer anklager Lukasjenko for maktmisbruk og truer med sanksjoner; og den hviterussiske presidenten svarer, slik han gjorde på folkemøtet i Minsk, med å advare mot militære fremstøt fra Natos side. I en slik situasjon har Lukasjenko ikke noe alternativ til å knytte Hviterussland nærmere til Russland.

Dersom forholdene i Hviterussland kommer ut av kontroll og Lukasjenko må be om militær hjelp fra Russland, kan en avvikling av Hviterussland som stat og innlemmelse av de hviterussiske områdene i Russland ikke utelukkes.

Les om hvorfor det trolig er anti-russiske krefter i de baltiske statene, Polen og andre østeuropeiske land som står bak forsøket på fargerevolusjon i Hviterussland her.

Les om hvordan Lukasjenko har manøvrert mellom Russland og Vesten her.

Publisert i Hviterussland | Legg igjen en kommentar

Pøbelopptøyer i Hviterussland. Hvem står bak, og hva er hensikten?

Pøbelopptøyer i Hviterussland.

Presidentvalget i Hviterussland 9. august resulterte som forventet i en overlegen seier for Aleksandr Lukasjenko, som har innehatt presidentembetet siden 1994. Lukasjenko fikk 80 prosent av stemmene, mens Svetlana Tikhanovskaja, den fremste av utfordrerne, fikk 10 prosent.

Valgresultatet var i samsvar med både meningsmålinger og en valgdagsmåling.

Tikhanovskaja og opposisjonen har imidlertid nektet å akseptere valgutfallet, og det har brutt ut omfattende opptøyer i Minsk og andre hviterussiske byer.

Tv-bilder som viser hvordan demonstranter ved en voldelig og utfordrende opptreden forsøker å provosere politi og sikkerhetsstyrker til å bruke vold fremfor journalister og fjernsynskameraer, påstander om at en demonstrant skal ha blitt drept av sikkerhetsstyrkene, anklager fra opposisjonen om et forfalsket valg og omfattende politivold og en melding om at Lukasjenko skal ha flyktet til Tyrkia, viser hva som foregår i Hviterussland: Et forsøk på fargerevolusjon.

Se tv-bilder fra opptøyene i Hviterussland her.

Hviterussiske myndigheter og sikkerhetsstyrker ser ut til å ha situasjonen under kontroll. Og om nødvendig vil hviterussiske myndigheter kunne be om assistanse fra Russland. Lukasjonko er heller ingen svak og usikker leder som Ukrainas president i 2014, Viktor Janukovitsj, som unnlot å ta i bruk de nødvendige maktmidler og dermed utleverte staten han hadde ansvaret for til ekstremister. Om nødvendig vil Lukasjenko gi ordre om å skyte med skarpt mot bråkmakere og voldsutøvere. Det er derfor lite trolig at forsøket på fargerevolusjon og kupp vil lykkes.

Demonstrantene er alle unge, og de representerer på ingen måte vanlige hviterussere. Tvert imot tyder valgutfallet på at folk flest ønsker ro og orden, ikke rart med tanke på borgerkrigen og det statlige sammenbruddet i nabolandet Ukraina etter den såkalte Majdan-revolusjonen i 2014.

Spørsmålet er hvorfor vi nå opplever et forsøk på fargerevolusjon i Hviterussland. Hvem står bak, og hva er hensikten?

At den hviterussiske opposisjonen på egen hånd skulle ha kunnet organisere opptøyene vi nå er vitne til, er lite trolig. Hvilke krefter i Vesten – det er bare Vesten som støtter den hviterussiske opposisjonen – er det som står bak de voldelige opptøyene? Og hvorfor opplever vi et brudd med den lite konfronterende politikken Vesten siden 2014 har ført overfor Lukasjenko og hans styre?

Frem til 2014 var Lukasjenko av Vesten stemplet som ”Europas siste diktator”, noe som resulterte i vestlige sanksjoner, demonisering av Lukasjenko i vestlige massemedier og konstante anklager fra den vestlige menneskerettighetsindustrien om hvor forferdelige forholdene var i Hviterussland.

Etter statskuppet i Ukraina i 2014 da Lukasjenko – som trolig var blitt skremt av Moskvas støtte til Krims løsrivelse og det østukrainske opprøret – unnlot å ta Russlands side i konflikten med Ukraina, opphørte den vestlige kritikken av forholdene i Hviterussland over natten. Sanksjonene ble delvis opphevd. Vestlige massemedier slutte å skrive om politisk undertrykkelse i Hviterussland og begynte å skrive om hvordan Lukasjenko kranglet med Putin om olje- og gassleveranser og andre spørsmål. Og den vestlige menneskerettighetsindustrien hadde tilsynelatende glemt Hviterussland. Det manglet bare at Lukasjenko ble invitert til Det hvite hus. Hensikten var åpenbar, det gjaldt å trekke Hviterussland mot Vesten og bort fra Russland.

Hvilke krefter er det som står bak den tilsynelatende tilbakevendingen til Vestens konfronterende forhold til Lukasjenkos Hviterussland?

Det første svaret som melder seg, er at det er amerikansk etterretning og de tallrike amerikanske organisasjonene og fondene til støtte for det som omtales som demokrati og menneskerettigheter, som står bak forsøket på fargerevolusjon i Hviterussland. De amerikanske miljøene som vanligvis er involvert i fargerevolusjoner og forsøk på fargerevolusjoner rundt om på kloden, ser i dag imidlertid ut til å ha nok med å lage en fargerevolusjon på hjemmebane for å bli kvitt Donald Trump, som den globalistiske amerikanske eliten hater og frykter. Dessuten er det lite trolig at amerikansk etteretning skulle gjøre noe så dumt som å støtte aksjoner som utelukkende vil drive Lukasjenko nærmere Putin og Russland.

At mektige EU-land som Tyskland eller Frankrike skulle være involvert i forsøket på fargerevolusjon i Hviterussland virker heller ikke særlig sannsynlig. Tyskland var utvilsomt involvert i statskuppet i Ukraina i 2014. Men den kraftige russiske reaksjonen i form av støtte til Krims løsrivelse og opprøret i Øst-Ukraina, sanksjonene amerikanerne presset frem, og brudd på samhandelen med Russland skremte utvilsomt Berlin, Paris og andre europeiske hovedsteder – og Tyskland og Frankrike måtte snekre sammen en slags løsning på krisen i Ukraina på Putins betingelser. Det siste Tyskland, Frankrike og andre sentrale EU-land ønsker, er en gjentakelse av hendelsene i Ukraina i Hviterussland. Og heller ikke europeiske etterretningstjenester kan ha noen interesse av å støtte aksjoner som vil knytte Lukasjenko til Moskva.

Det mest sannsynlige svaret er derfor at det er russofobe, ekstremistiske miljøer i de baltiske statene, Polen eller andre land i Øst-Europa som står bak forsøket på fargerevolusjon i Hviterussland, og at disse miljøene denne gangen opererer uavhengig av både USA og Europa representert ved sentrale EU-land som Tyskland og Frankrike. Noen annen forklaring på støtten til et forsøk på en fargerevolusjon som er dømt til å mislykkes, som vil ødelegge for ethvert forsøk på å trekke Hviterussland nærmere Vesten, og som vil drive Lukasjenko i armene på Putin og Russland, er det ikke mulig å finne.

Les om hvordan Lukasjenko siden 2014 har forsøkt å manøvrere mellom Russland og Vesten her.

Les om anti-russiske opptøyer i Georgia i 2019 her.

Les om fargerevolusjonen i Armenia i 2018, og om vestlige massemediers lite objektive fremstilling av fargerevolusjoner, her.

Publisert på Herland Rapporten 11. august og trykket i Friheten 20. august 2020.

Publisert i Hviterussland | 2 kommentarer

Overveldende tillitserklæring til Putin

Vladimir Putin avgir sin stemme. Smittevernet er på plass!

Etter at over 90 prosent av stemmene ved folkeavstemningen om konstitusjonelle reformer i Russland er talt opp, er det klart at ca 75 prosent har stemt for de foreslåtte endringene i grunnloven. Fremmøtet var på ca 65 prosent. Dette kan ikke betegnes som noe annet enn en overveldende tillitserklæring til Vladimir Putin.

Initiativet til de konstitusjonelle reformene tok Putin selv i en tale til nasjonen 15. januar i år. Deretter ble forslaget til reformer utarbeidet av en arbeidsgruppe der jurister, politikere og representanter for allmennheten var representert.

Forslaget kunne ha vært vedtatt av Dumaen, der Putins parti, Det forente Russland, kontrollerer ca 340 av de 450 setene. Men Putin insisterte selv på en folkeavstemning.

Avstemningen skulle etter planen ha foregått 22. april. Men på grunn av korona-epidemien har den blitt utsatt frem til nå. På grunn av korona-situasjonen strakte avstemningen seg dessuten over 7 dager (25. juni til 1. juli). Og som et prøveprosjekt kunne folk i Moskva og Nizjnij Novgorod stemme via nettet.

Av forslagene befolkningen ble bedt om å ta stilling til, kan nevnes:

– Den russiske konstitusjon skal ha forrang fremfor internasjonal lovgivning

– Dumaen skal få større myndighet ved utnevnelsen av statsministeren og øvrige regjeringsmedlemmer, noe som reduserer presidentens makt

– Presidenten, ministre, dommere og høyere embetsmenn skal ikke kunne ha utenlandsk statsborgerskap

– Minstelønnen skal ikke være lavere enn eksistensminimum

– Pensjoner skal justeres i takt med prisstigningen

– Putins tidligere presidentperioder ”nulles” som en følge av de konstitusjonelle reformene, slik at han kan gjenvelges i 2024 og 2030

– Ekteskap skal bare kunne inngås mellom mann og kvinne

– Russisk skal ha stilling som statsspråk

Russiske myndigheter har selv erklært at det er trygt å delta ved folkeavstemningen, og at det er gjennomført en rekke smitteforebyggende tiltak. For eksempel at valglokalene regelmessig desinfiseres, at det ikke er noen fysisk kontakt mellom valgfunksjonærene og velgerne, og at velgerne benytter seg av hver sin penn for å krysse av sitt ja eller nei til de foreslåtte reformene.

Like fullt kan man være kritisk til å gjennomføre en folkeavstemning i en situasjon der korona-epidemien ikke er over.

I likhet med myndigheter og politikere i andre land har russiske myndigheter utvilsomt ønsket å markere at man nå er på vei mot normale forhold.

Se Putin avgi sin stemme her.

Velgerne ble bedt om å ta stilling til forslaget til konstitusjonelle reformer som helhet. Det betyr ikke at Putin har lurt velgerne til å gi seg to ekstra presidentperioder ved å love høyere pensjoner, forbud mot homoekteskap og andre populære tiltak. Putin er en respektert og godt likt statsleder og politiker. Og det overveiende flertall av befolkningen har stemt for forslaget til konstitusjonelle reformer som en tillitserklæring til Putin og hans politikk.

Les om hvorfor Putin er en populær politiker mens den vestlig-liberale opposisjonen som forbindes med kaoset og røverkapitalismen på 1990-tallet, er fullstendig marginalisert.

Den såkalte ikke-parlamentariske opposisjonen vil utvilsomt fremsette påstander om valgfusk, slik den gjør ved alle valg. Men det er ikke mye futt over den. Det skyldes trolig at amerikanerne, opposisjonens fremste støttespillere, er opptatt med å rive sitt eget land i filler, og at vestlige massemedier synes de dramatiske bildene fra Black lives matter-demonstrasjonene, rivingen av statuer og liknende er mer interessante enn russere som klager over valgfusk.

Faktisk har interessen for folkeavstemningen i vestlige massemedier vært liten. Det minner om en slags surmuling. Massemedia kan komme med de sedvanlige anklagene om valgfusk. Kanskje kan de også finne på noe nytt og spennende, for eksempel ved å hevde at det har blitt brukt et spesialblekk som gjør det mulig å klusse med stemmesedlene – videoer av dette påståtte blekket skal visstnok finnes på nettet. Men tv-seere og avislesere er ikke dummere enn at de forstår at det ikke er mulig å forfalske et valg eller en folkeavstemning i et så stort land som Russland, en operasjon som ville ha forutsatt en sammensvergelse der flere tusen personer var involvert, og at eventuelle uregelmessigheter bare vil kunne ha en minimal innvirkning på utfallet.

Man kan snu og vende på folkeavstemningen om konstitusjonelle reformer. Men det er ikke mulig å oppfatte den som noe annet enn som en overveldende tillitserklæring til Putin og den politikken han har stått for siden han kom til makten for to tiår år siden.

Hvor er det demokrati? I EU der eventuelle folkeavstemninger blir manipulert og gjentatt inntil Bryssel oppnår sitt ønskede resultat? I Storbritannia der store deler av eliten og de ledende massemediene er enige om at Brexit-avstemningen  var en undergraving av demokratiet og aldri burde ha funnet sted? I USA der en hvilken som helst dommer eller et bystyre kan sabotere politikken til presidenten befolkningen som helhet har valgt? I Norge der politikerne knytter oss til FNs migrasjonspakt og gir bort vannkraften uten å spørre befolkningen? Eller i Russland der viktige politiske spørsmål avgjøres ved en åpen og ærlig folkeavstemning?

Vestlige kommentatorer tar det tilsynelatende for gitt at Putin sikter mot minst én ny presidentperiode. Det er på ingen måte opplagt. Når inneværende presidentperiode går ut i 2024, vil Putin være 72 år og ha styrt i 24 år. Det kan være nok selv for en tilsynelatende sprek, veltrent og godt motivert person som Putin. Trolig har Putin primært vært opptatt av å holde alle muligheter åpne og å unngå å bli en ”lam and” ingen lenger har bruk for mens den politiske eliten er innviklet i en ødeleggende maktkamp, i siste del av sin nåværende presidentperiode.

Les om hvordan Putin er en langt mer liberal politiker enn vestlige massemedier påstår her.

Les om Putins forhold til nasjonale symboler her.

Publisert i Putin, Russisk politikk | 2 kommentarer