Ingen løsning av konflikten i Ukraina på toppmøte i Paris

Den 9. desember møttes Russlands president Vladimir Putin og Ukrainas president Vladimir Zelenskij i Paris for å drøfte konflikten i Øst-Ukraina, med Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands forbundskansler Angela Merkel som meklere. Zelenskij var ikke villig til å gi Donetsk og Lugansk en særskilt status, slik de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 forutsetter. Og Putin var ikke villig til å gi Kiev-kontroll over den ukrainsk-russiske grensen før Donbass var blitt garantert en særskilt status. En løsning av konflikten i Ukraina lyktes man altså ikke å komme frem til. Men det var det heller ingen som hadde regnet med.

Se video fra pressekonferansen etter møtet her.

Kiev og Moskva har en diamentralt forskjellig tilnærming til konflikten i Ukraina. Kiev ønsker å innlemme Donetsk og Lugansk i en ukrainsk enhetsstat uten å innrømme innbyggerne i området noen form for rettigheter. Moskva, derimot, ønsker å beholde kontrollen over de to østukrainske områdene som et håndpant mot at Ukraina knytter seg til vestlige organisasjoner som Nato og EU. Bare dersom Ukraina omdannes til en føderasjon der regionene har så stor myndighet at de østlige, russiskvennlige regionene kan blokkere et ukrainsk Nato- eller EU-medlemskap, er man fra russisk side villig til å gi Kiev kontroll over de østukrainske områdene som idag kontrolleres av russiskvennlige opprørere.

Fra russisk side insisterer man derfor på en fullstendig oppfyllelse av Minsk-avtalene der ukrainske sentralmyndigheter forplikter seg til å gjennomføre desentraliserende reformer. Ukrainske politikere, derimot, har forsøkt å lansere et utall alternativer til Minsk-avtalene.

Det man ble enige om på møtet i Paris, er å sørge for at det faktisk blir våpenhvile i Donbass, å fjerne miner og å utveksle fanger. Dessuten ble man enige om å møtes igjen om noen måneder for å fortsette samtalene.

Les om hvorfor Ukraina mer er en samling regioner enn et land.

Alt tyder på at konflikten i Øst-Ukraina vil bli en «frosset» konflikt. Det store flertall av befolkningen i Ukraina ønsker fred og en avslutning av borgerkrigen i landet. Trolig støtter også et flertall desentraliserende reformer – både for å oppnå fred og fordi Ukraina mer er en samling regioner enn et land. Men 10–15 prosent av befolkningen støtter en ytterliggående, anti-russisk nasjonalisme. Og etter statskuppet i 2014 har denne befolkningsgruppen skaffet seg kontroll over de væpnede styrkene, sikkerhetstjenesten og politiet, samtidig som den har makten på gatenivå gjennom de høyrenasjonalistiske bandene. Dersom Zelenskij på toppmøtet i Paris forpliktet seg til desentraliserende reformer, tiltak for å forsvare russisk språk og kultur i Ukraina eller liknende, ville han sannsynligvis bli drept.

Putin på sin side har ingen grunn til å gi noe ved dørene. Mektige EU-land som Tyskland og Frankrike ønsker å normalisere forholdet til Russland, primært av økonomiske grunner. De vestlige økonomiske sanksjonene virker ikke. USA har nok med riksretten mot Trump og andre indre problemer. Og alt tyder på at Ukraina befinner seg i en politisk og økonomisk krise landet knapt har mulighet for å komme seg ut av, samtidig som mange føler seg lurt av Vesten og EU som lovet gull og grønne skoger før regimeskiftet i 2014 – noe som vil kunne bringe mer russiskvennlige krefter til makten.

Grunnen til at toppmøtet i Paris i det hele tatt fant sted, er trolig at Frankrike og Tyskland ønsker å finne en løsning på konflikten i Ukraina som gjør det mulig å avvikle sanksjonskrigen mot Russland, at Zelenskij trengte møtet for å vise at han ønsker å oppfylle sitt valgløfte om fred og forsoning, og at Putin ikke ønsket å påta seg belastningen ved å være den som gjorde at det ikke ble noe møte.

De som har mest grunn til å være fornøyd med toppmøtet, er folk i Donbass. Etter seks år med krig og 14 000 drepte er det knapt noen i Donbass som ønsker at området igjen skal komme under Kievs kontroll. Og gitt at Moskva ikke er villig til formelt å innlemme Donbass i Den russiske føderasjon, er det beste man kan håpe på, en «frosset» konflikt der området for alle praktiske formål er blitt en del av Russland.

Klarer man dertil å oppnå våpenhvile og utveksling av fanger, vil den hardt prøvede befolkningen i Donbass kunne begynne å leve et normalt liv igjen.

Les om mine inntrykk som valgobservatør i Lugansk i 2018 her.

Les om hvordan Radaen i Kiev i april 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Publisert på Herland Rapporten 10. desember og på Resett 15. desember 2019.

Dette innlegget ble publisert i Ukraina. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s