Neppe pensjonsopprør

Kommentar til den foreslåtte pensjonsreformen: Frøken, hvor lenge jobber du? Til 63 år.

Like etter Russlands 5–0-seier over Saudi-Arabia i Fotball-VM annonserte statsminister Dmitrij Medvedev at regjeringen aktet å heve pensjonsalderen fra 60 til 65 år for menn, og fra 55 til 63 år for kvinner. Samtidig vil merverdiavgiften bli økt fra 18 til 20 prosent.  Reaksjonene på meldingen har vært sammensatte, og det er krefter i Russland som vil prøve å fiske i rørt vann. Men det vil neppe bli noe pensjonsopprør.

Flere kommentatorer har anklaget myndighetene for forsøk på å snikinnføre pensjonsreformen mens befolkningen er opptatt av Fotball-VM. Avisen Pravda hevdet at Medvedev hadde opptrådt verre enn Djengis Khan, og sammenliknet pensjonssystemet med mongolenes innkreving av tributt fra den russiske befolkningen. Leonid Volkov, en rådgiver for den opposisjonelle bloggeren Aleksej Navalnyj, reagerte med å beskylde liberalistiske krefter i regjeringen for å ha sammensverget seg mot Putin og befolkningen: ”Putin er faktisk for å senke pensjonsalderen. Og å øke pensjonene. Og å kutte i bensinprisen. Men Medvedev og [tidligere finansminister og i dag leder for Riksrevisjonen] Kudrin bedriver konspirasjon og sammensvergelse.”

Et internettopprop mot pensjonsreformen har til nå samlet over én million underskrifter.

Til tross for at mange er opprørt over den bebudede pensjonsreformen, er sannsynligheten for et pensjonsopprør liten. Det skyldes en kombinasjon av flere faktorer:

  • De fleste er enige om at pensjonssystemet må reformeres.
  • Pensjonene er så lave at mange har vært tvunget til å arbeide etter den offisielle pensjonsalderen.
  • Pensjonene skal økes.
  • Økningen i pensjonsalder vil være gradvis.
  • Svake fagforeninger.
  • Befolkningen har rimelig god tiltro til myndighetene og deres politikk.

Med en stagnerende og aldrende befolkning har Russland det samme demografiske problemet som vestlige industriland. I dag har landet to yrkesaktive pr pensjonist. Dersom pensjonsalderen ikke heves, vil det om noen tiår være like mange yrkesaktive som pensjonister. Det eneste alternativet til økt pensjonsalder vil være storstilt innvandring fra de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene. Men en slik innvandring vil være lite populær i befolkningen.

Pensjonssystemet subsidieres i dag med store tilskudd fra statskassen. Disse midlene kunne ha vært benyttet til andre formål, for eksempel støtte til barnefamilier gjennom det såkalte morskapskapitalprogrammet for å få befolkningen til å øke.

Pensjonene i Russland er så miserable at millioner av pensjonister tvinges til å arbeide for å få endene til å møtes. Økningen i pensjonsalder er knyttet til et løfte om høyere pensjon for alle pensjonister.

Økningen i pensjonsalderen vil skje over 10 år for menn og 16 år for kvinner. Dette gjør det vanskeligere å mobilisere mot pensjonsreformen, men innebærer samtidig at det blir færre midler til økte pensjoner og andre formål.

Fagforeningene er svake og vil neppe kunne bekjempe pensjonsreformen dersom de skulle ønske det.

Befolkningen har i dag rimelig god tiltro til myndighetene og deres politikk. Det betyr at selv om mange ikke liker den bebudede pensjonsreformen, har de tro på at økonomien vil fungere, slik at de får den pensjonen de har blitt lovet når de blir pensjonister. Dette er en situasjon som klart atskiller seg ikke bare fra kaoset og oppløsningen på 1990-tallet, men også fra begynnelsen av 2000-tallet da Putin og myndighetene prøvde på å erstatte naturalytelser til pensjonister og trygdede med økte pengeoverføringer. Dette resulterte i omfattende protester fra en befolkning som ikke trodde på løftene om økte utbetalinger, og fikk Putin til å distansere seg fra reformen som et lite gjennomtenkt tiltak uansvarlige liberalistiske økonomer hadde stått bak.

Den bebudede pensjonsreformen er kanskje forklaringen på hvorfor Dmitrij Medvedev, som regnes som svak og er lite populær, ikke ble skiftet ut ved reorganiseringen av regjeringen etter gjenvelgelsen av Putin til president i 2018. Putin ønsker ikke å knyttes til pensjonsreformen, som han lar Medvedev og regjeringen gjennomføre. Et sannsynlig scenario er at Medvedev vil bli sittende som statsminister inntil pensjonsreformen er vedtatt og har kommet i gang, for deretter å bli byttet ut med en mer populær politiker.

For øvrig viser den bebudede pensjonsreformen, kombinert med økningen i merverdiavgiften, at Putin og russiske myndigheter er svorne tilhengere av klassisk høyrepolitikk. Det er befolkningen som skal fylle hullene i statsbudsjettet ved å arbeide lenger og betale mer for sitt forbruk gjennom økt merverdiavgift, mens næringslivet slipper unna med 20 prosent beskatning av sitt overskudd og et par andre skatter. Omfordelingspolitikk gjøres det knapt noe forsøk på, bortsett fra støtten til barnefamilier ved morskapskapitalprogrammet. Og de viktigste målene for den økonomiske politikken er balanserte budsjetter, lav inflasjon, overskudd på handelsbalansen og en stabil rubelkurs.

Les mer om Russlands sentralbanksjef, Elvira Nabiullina, og russiske myndigheters liberalistiske økonomiske politikk her.

Trykket i Klassekampen 19. juni 2018.

 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Russisk økonomi, Russisk politikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s