Donbass et steg nærmere fred og gjenforening med Russland

Utenriksministrene i Folkerepublikken Lugansk og Sør-Ossetia undertegner avtalen om opprettelse av diplomatiske forbindelser.

Den 13. mai 2019 opprettet Folkerepublikken Lugansk og Sør-Ossetia diplomatiske forbindelser. Det betyr trolig at den hardt prøvede befolkningen i Donbass har kommet et steg nærmere fred og gjenforening med Russland.

Se utenriksministrene i Folkerepublikken Lugansk og Sør-Ossetia undertegne avtalen om opprettelse av diplomatiske forbindelser her.

Sør-Ossetia og Abkhasia, to utbryterområder i Georgia, ble av Moskva anerkjent som selvstendige stater etter at Georgia i 2008 hadde gått til militært angrep på Sør-Ossetia og fremtvunget en russisk-georgisk krig. Når Sør-Ossetia, som er avhengig av russisk støtte for å overleve, anerkjenner Folkerepublikken Lugansk ved å opprette diplomatiske forbindelser, skjer dette selvfølgelig med russisk samtykke, eller snarere som svar på en russisk oppfordring.

I likhet med den nylig annonserte utdelingen av russiske pass til befolkningen i Folkerepublikkene Donetsk og Lugansk er Sør-Ossetias opprettelse av diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Lugansk et politisk signal fra Moskva til Kiev.

Dette signalet kan oppfattes på to måter: Det kan oppfattes som en advarsel til Ukrainas nyvalgte president Vladimir Zelenskij om å oppfylle Minsk-avtalene fra 2015 om å løse krisen i Ukraina ved hjelp av politiske reformer og overføring av makt til regionene dersom han skal ha håp om at Donbass igjen skal kunne bli tilknyttet Ukraina. Eller det kan oppfattes som et tegn på at man fra russisk side ikke har noen tro på at Zelenskij vil oppfylle Minsk-avtalene, som dagens ukrainske president Petro Porosjenko og hans regime konsekvent har sabotert, og at man derfor forbereder en gjeninnlemmelse av Donbass i Russland.

Den siste fortolkningen virker mest sannsynlig. Over 70 prosent av den ukrainske befolkningen stemte ved annen runde av presidentvalget på Zelenskij – og dermed mot den anti-russiske aggresjons- og krigspolitikken Porosjenko har stått for siden han kom til makten i etterkant av statskuppet i Ukraina i 2014. Zelenskij har derfor et klart folkelig mandat til å oppfylle Minsk-avtalene og å gjennomføre andre reformer som må til for å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina. Men dersom Zelenskij omdannet Ukraina til en føderasjon med utstrakt selvstyre for regionene, med likestilling av de viktigste språkene og med grunnlovsfestet utenrikspolitisk nøytralitet – som er den eneste måten å gjøre slutt på borgerkrigen og å etablere en noenlunde velfungerende stat på – ville han sannsynligvis bli drept av de høyrenasjonalistiske bandene som har fått operere mer eller mindre uhindret siden regimeskiftet i 2014.

Ofre for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Øst-Ukraina.

Alt, inkludert hans egne utsagn, tyder på at Zelenskij vil føre en politikk som ikke atskiller seg nevneverdig fra den Porosjenko har stått for. Konfrontasjonen med Russland, som til nå har kostet over 13 000 mennesker livet, vil fortsette. Forsøket på å utrydde russisk språk og kultur, som kom grelt til uttrykk da Radaen 25. april 2019 vedtok å gjennomføre en forsert tvangsukrainifisering, vil fortsette. Og oligarkene vil fortsette å utplyndre befolkningen. Den eneste form for endring det er grunn til å regne med, er at det som en følge av presidentskiftet trolig vil bryte ut et bikkjeslagsmål mellom oligarkene knyttet til en refordeling av makt og eiendom.

Intet ansvarlig russisk styre vil kunne tillate konsolideringen av et ukrainsk regime som har utryddelsen av russisk språk og kultur som mål. Tvert imot vil man fra russisk side selvfølgelig gjøre hva man kan for at et slikt regime skal bryte sammen – eller frata det så mange landområder som mulig. Og en gjeninnlemmelse av Donbass i Russland burde være en logisk del av en slik politikk. Det ville være et kraftig prestisjenederlag for Kiev-regimet. Det ville gjøre det tilnærmet umulig å gjenreise den sammenbrutte ukrainske økonomien. Og det ville redde millioner av russere og russiskspråklige fra tvangsukrainifisering og andre former for undertrykkelse.

Resultatet ville utvilsomt bli nye vestlige økonomiske sanksjoner. Men Russland håndterer tilsynelatende sanksjonene uten større problemer, så dette burde ikke være noen vesentlig hindring.

Les om hvordan Ukraina er en kunstig statsdannelse som måtte gå i oppløsning som en følge av statskuppet i 2014.

I Donbass er mange – slik jeg oppdaget da jeg i 2018 besøkte området som valgobservatør og snakket med lokale ledere – bitre på Putin og Russland for at regionen ikke har blitt opptatt i Den russiske føderasjon, slik Krim ble i 2014. Og absolutt alle ønsker at Donbass skal bli innlemmet i Russland. Forhåpentligvis er drømmen til menneskene i Donbass om at området – som ble tvangsinnlemmet i Den ukrainske sovjetrepublikken av Lenin og bolsjevikene på 1920-tallet – skal bli gjenforent med Russland i ferd med å gå i oppfyllelse, så de kan leve et liv i fred og frihet som russiske borgere.

Les om hvordan den ukrainske Radaen i april 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Les om mine inntrykk fra Folkerepublikken Lugansk høsten 2018 her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Trykket i Friheten 6. juni 2019.

Dette innlegget ble publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina. Bokmerk permalenken.

1 svar til Donbass et steg nærmere fred og gjenforening med Russland

  1. Tilbaketråkk: Russland: Opprørsregionene knyttes stadig tettere til Russland. | Derimot

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s