Kasakhstan, en pragmatisk stat i hjertet av Sentral-Asia

Kasakhstans utenriksminister Mukhtar Tleuberdi.

Nylig publiserte avisen Kazakhstanskaja Pravda et intervju med Kasakhstans utenriksminister, Mukhtar Tleuberdi, med tittelen ”Til tross for pandemien forblir grunnlaget for Kasakhstans utenrikspolitikk uforandret” (07.01.2021). Denne type intervjuer med utenriksministre og andre offisielle talspersoner forteller ikke bare hvilken utenrikspolitikk ledelsen i et land bekjenner seg til, men sier også noe om ledelsens mentalitet og hvilket syn på utenrikspolitiske spørsmål den ønsker å formidle til sin egen befolkning, og er derfor vel verdt å kommentere.

Mye av intervjuet dreide seg av naturlige årsaker om den pågående Covid-19-pandemien og hvilke utfordringer den har betydd for Kasakhstans utenriksledelse, alt fra evakuering av egne statsborgere til videokonferanser og vaksinesamarbeid. Således fortalte Tleuberdi  at pandemien gjorde det nødvendig å repatriere over 33 000 kasakhstanske statsborgere, at Kasakhstan var blant de første som bidrog med medisinsk hjelp til Wuhan etter Covid-19-utbruddet, og at landet både har bidratt med humanitær hjelp til andre land og selv har mottatt hjelp fra omverdenen. Han fortalte også at Kasakhstan har begynt lisensproduksjon av den russiske Covid-19-vaksinen Sputnik V, og at massevaksinering av befolkningen er planlagt våren 2021.

Kasakhstans president Qasym-Jomart Toqaev, her sammen med Vladimir Putin.

Samtidig understreket utenriksministeren, slik det fremgår av tittelen på intervjuet, at grunnlaget for Kasakhstans utenrikspolitikk er uforandret og basert på et strategidokument for 2020–30, som president Qasym-Jomart Toqaev formulerte i 2020.

Mest interessant i den sammenheng er hva Tleuberdi sa om Kasakhstans forhold til andre stater.

Om forholdet til Russland sa han at det var basert på felles historie, vennskap og godt naboskap, og at Russland og Kasakstan ikke bare var naboer, men strategiske partnere og allierte. Han påpekte også at president Toqaev hadde vært til stede under markeringen av 75-årsjubileet for seieren over Nazi-Tyskland i Moskva, og at den kasakhstanske presidenten og Putin jevnlig ringte til hverandre.

Om forholdet til Kina sa han at det var et prioritert mål å utdype samarbeidet med Folkerepublikken, og at det under Toqaevs kinabesøk høsten 2019 var blitt undertegnet en erklæring som så for seg et vidtgående handelsmessig, økonomisk og kulturelt-humanitært samarbeid.

USA betegnet Tleuberdi som en strategisk partner, og han trakk frem landets betydning som investor i Kasakhstans økonomi – mer enn 50 milliarder dollar siden Kasakhstan ble en uavhengig stat i 1991.

Også EU omtalte utenriksministeren som en viktig samarbeidspartner som Kasakhstan hadde inngått et stort antall samarbeidsavtaler med.

Tilsynelatende er et viktig mål for Kasakhstans utenrikspolitikk å tiltrekke seg utenlandske investeringer.

Således opplyste  Tleuberdi at Kasakhstan i de siste fem årene årlig hadde mottatt ca 20 milliarder dollar i utenlandske investeringer. Som en følge av Covid-19-pandemien var omfanget av utenlandsinvesteringene gått kraftig ned, nærmere bestemt med 32,2 prosent når en sammenlikner tredje kvartal i 2020 med samme tidsperiode i 2019. Men regjeringen hadde tydd til mottiltak, og utenriksministeren regnet med at utenlandsinvesteringene allerede i 2021, da de negative følgene av pandemien stort sett burde være over, ville kunne komme opp på samme nivå som tidligere.

Andre forhold Tleuberdi trakk frem i intervjuet, var at Kasakhstan i 2020–22 leder Konferansen om samarbeid og tillitsskapende tiltak i Asia, at Kasakhstan og de øvrige medlemsstatene i Den eurasiske økonomiske union stadig utdyper sitt samarbeid, at en kasakhstansk diplomat har blitt gjort til OSSE-høykommissær for nasjonale minoriteter, og at Kasakhstan i 2020 formelt har avskaffet dødsstraff (som landet ikke har praktisert siden 2003).

I intervjuet med utenriksminister  Tleuberdi fremstår Kasakhstan som hva landet etter alle solemerker er, en pragmatisk stat som ønsker å ha et godt forhold til både nære og fjerne naboer, som er opptatt av investeringer, handel og økonomisk utvikling, og som ikke har noe behov for å kritisere forholdene i andre stater.

Les om Kinas Nye Silkevei-prosjekt og hvorfor Kasakhstan kan bli en viktig del av dette.

Pragmatismen og ønsket om samarbeid med alle skyldes utvilsom for en stor del at Kasakhstan – et land med 19 millioner innbyggere, enormt territorium og ikke særlig sterke væpnede styrker – er en svak stat omgitt av to mektige naboer, Russland og Kina. Å komme i konflikt med en av disse naboene ville være farlig for landet, og for å unngå konflikter satser det på så mye samarbeid som mulig. At landet ønsker seg andre partnere – det være seg USA, EU eller andre – som supplement til Russland og Kina er også naturlig. En fjerntliggende investor som USA vil være en attraktiv samarbeidspartner. Kasakhstan har også mye å vinne på å utnytte sin strategiske posisjon i hjertet av Sentral-Asia, for eksempel ved å ruste opp vei- og jernbanenettet så landet kan fungere som ”hub” for Kinas planlagte Nye Silkevei-prosjekt, den grandiose planen om å knytte sammen Kina, Asia, Europa og Midtøsten ved hjelp av motorveier, jernbanelinjer og sjøruter.

Men man kan også spørre om den kasakhstanske ledelsens pragmatisme, som intervjuet med utenriksministeren vitner om, skyldes at Kasakhstan er et asiatisk land, og at menneskene der derfor har en ”asiatisk” mentalitet, som består av en god porsjon pragmatisme og kremmermentalitet. Således går kinesisk utenrikspolitikk for en stor del ut på å inngå avtaler med andre land som begge parter tjener på, og kineserne legger seg ikke opp i forholdene i andre land så lenge de kan inngå fordelaktige forretninger. Og dette er noe helt annet enn amerikaneres, russeres og europeeres oppfatning av verden som et nullsumspill og trang til å belære andre.

Mye kan sies om ”vestlig” kontra ”asiatisk” mentalitet, men verden ville utvilsomt ha vært et fredeligere sted dersom flere stater hadde vært preget av den samme ”asiatiske” pragmatismen som Kasakhstan.

Les om forskjellen mellom vestlig og russisk tilnærming til utenrikspolitiske spørsmål her.

Les om betraktningene til Igor Ivanov, russisk utenriksminister i 1998–2004, om utenrikspolitikk og internasjonalt samarbeid her.

Trykket i Friheten 4. februar 2021.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | 1 kommentar

Sirkus Navalnyj

Aleksej Navalnyj pågripes på flyplassen i Moskva.

Den 17. januar ble den russiske bloggeren og yrkesdemonstranten Aleksej Navalnyj pågrepet på flyplassen i Moskva da han vendte tilbake til hjemlandet etter et opphold i Tyskland knyttet til et angivelig forgiftningsforsøk.

Se video som viser hvordan Navalnyj – omgitt av et hoff av reportere – vender hjem til Russland der han blir pågrepet på flyplassen, her.

Vestlige politikere, menneskerettighetsaktivister og massemedier har som forventet fordømt pågripelsen av Navalnyj, som denne bevisst hadde fremprovosert ved å vende tilbake til hjemlandet lenge etter å ha blitt rehabilitert etter det påståtte forgiftningsforsøket, slik at rapporteringsplikten knyttet til en betinget dom fra 2014 for diverse økonomiske forbrytelser var brutt.

Man vet ikke om man skal le eller gråte. Påstanden om at Putin eller russiske myndigheter skal ha forsøkt å forgifte Navalnyj var i utgangspunktet så dum og ulogisk at man nesten var flau på vegne av vestlige propagandister som kunne koke i hop en slik historie. For bare å nevne noe av det som åpenbart ikke henger på greip knyttet til det angivelige forgiftningsforsøket: Ville ikke russisk etterretning ha klart å ta livet av Navalnyj dersom det virkelig var hensikten å drepe ham? Hvorfor skulle russiske etterretningstjenester ha brukt en spesialgift som kan spores til et russisk laboratorium, om de stod bak et attentat mot Navalnyj? Hvorfor lot russiske myndigheter Navalnyj reise til Tyskland om de hadde prøvd å drepe mannen?

Senere gikk historien over i det parodiske da det ble hevdet at den opposisjonelle bloggeren var blitt forsøkt likvidert ved forgiftning av hans underbukser.

Og nå vender Navalnyj – en mann med kone og barn – frivillig tilbake til Putins Russland samtidig som han selv – sekundert av vestlige politikere og massemedier – hevder at Putin og russiske myndigheter har forsøkt å drepe ham!

Finnes det noe bedre bevis for at historien om det angivelige giftattentatet på Navalnyj er rent oppspinn som Navalnyj selv umulig kan tro på? Skjønner ikke Navalnyj, hans støttespillere og vestlige propagandister at anklagene om forsøk på giftdrap blir latterlige når Navalnyj selv frivillig vender tilbake til Russland?

Ytterligere kommentarer til Navalnyj og hans krumspring har det liten hensikt å komme med. Til glede for Nato, Helsingforskomiteen og løssalgspressen har Navalnyj gjort seg til et slags evigvarende sirkusnummer. Noen synes sikkert at kunstene han varter opp med er flotte og applauderer entusiastisk. Andre – og de er utvilsomt flere enn de ekte beundrerne – later som om de lar seg begeistre av kunstene og applauderer de også. Men de fleste har nok gått lei av Sirkus-Navalnyj. Og endel synes trolig synd på mannen, omtrent som man kan synes synd på en klovn som ikke lenger får folk til å le.

Les om svertekampanjen mot Russland her.

Les om hvordan vestlige massemedier nekter å fortelle om ekstremisten og rasisten Navalnyj her.

Publisert på Steigan.no 19. januar og trykket i Friheten 4. februar 2021.

Publisert i Annet, Russisk politikk | 1 kommentar

Kasakhstan, et land under oppbygging

Parlaments- og lokalvalget i Kasakhstan i 2021, et valg i Covid-19-pandemiens tegn.

Den 10. januar var det valg til parlamentet i Kasakhstan, Mäzjilis. Som forventet ble valgvinneren Nur Otan (Det strålende fedreland), partiet som ledes av tidligere president Nursultan Nazarbajev, og som kan betraktes som statsbærende. Partiet fikk 70,1 prosent av stemmene og 76 seter.

På annen plass kom det liberale partiet Ak Zhol, som fikk 10,9 prosent og 12 seter. På tredje plass kom Folkepartiet, det tidligere kommunistpartiet, som fikk 9,1 prosent og 10 seter. To andre partier som deltok ved valget, klarte ikke å passere sperregrensen på 7 prosent og oppnådde ingen representasjon.

Valgdeltakelsen  oppgis å ha vært på 63,2 prosent.

I tillegg til de 98 setene som ble fordelt ved parlamentsvalget, består Mäzjilis av ni seter utpekt av Den nasjonale forsamling, et rådgivende organ der de ulike etniske gruppene i Kasakhstan er representert, som har til hensikt å motvirke konflikter og å fremme sosial harmoni.

Valget skulle etter planen ha vært gjennomført i april 2020, men ble utsatt på grunn av Covid-19-pandemien.

Valget ble overvåket av observatører fra Parlamentarikerforsamlingen i Samveldet av uavhengige stater, OSCE, Shanghaigruppen, Parlamentarikerforsamlingen for tyrkisktalende land og andre internasjonale organisasjoner, som ikke kunne melde om uregelmessigheter av betydning.

Det sosialdemokratiske partiet som diverse opposisjonsgrupperinger som ikke deltok ved valget, hadde oppfordret folk til å stemme på, vedtok etter mye nøling å boikotte valget.

Samtidig med parlamentsvalget ble det gjennomført lokalvalg. Disse fikk omtrent samme utfall som det nasjonale valget.

Nur Otans totalt dominerende stilling – partiet har vunnet samtlige valg siden det ble stiftet i 1999 – gjør at det er mer interessant å se hva dette partiet står for enn å ta for seg de øvrige partiene.

Utfra sin politiske plattform å dømme er Nur Otan et sentristisk, pragmatisk og reformorientert parti.

Partiet erklærer at dets ideologi er sentrisme, forstått som stabilitet, enhet, sosio-økonomisk pragmatisme, bærekraftig utvikling og fremme av interessene til brede befolkningsgrupper.

Videre heter det at: ”Vårt politiske ideal er Nasjonens leder. Republikken Kasakhstans første president, Nasjonens leder Nursultan Nazarbajev, er grunnleggeren av vårt parti. Med hans navn forbinder vi oppnåelsen av uavhengighet og anerkjennelsen av Kasakhstans oppnåelser på den internasjonale arena. Den statlige kursen til Nasjonens leder bestemmer vårt folks fremtid. Nasjonens leder har ikke bare trukket opp de strategiske målene for Kasakhstan, men også skapt vilkårene for deres oppnåelse. Hans visdom, humanisme, ubøyelige vilje, fremsynthet og selvoppofrende virke i sitt folks tjeneste vil for alltid være et eksempel for oss og fremtidige genearasjoner.”

For øvrig består plattformen av ord som rettsstat, rettferdighet, solidaritet, en stat for folket, en sterk økonomi og en rettferdig sosialpolitikk.

Viktig med tanke på at Kasakhstan er et multietnisk samfunn, er at Nur Otan utvetydig bekjenner seg til kulturell og religiøs pluralisme, og at partiets plattform ikke inneholder noen punkter om prioritering av etniske kasakher og kasakhisk kultur på bekostning av andre folkegrupper og kulturer. Eller som det heter i plattformen: ”Utvikling av kasakhisk språk, kultur og tradisjoner kombinert med bevaring av alle andre nasjonaliteters egenart er vår strategiske prioritet.”

Et annet forhold det er grunn til å merke seg, er at det i realiteten statsbærende partiet åpent erklærer at det har til hensikt å bevare sin dominerende stilling også i fremtiden.

Hva kan man si om Kasakhstan relatert til valget og den totalt dominerende stillingen Nur Otan inntar?

At valget var et uttrykk for folkemeningen kan det ikke være tvil om siden utfallet sammenfalt med en mengde meningsmålinger. Hadde sperregrensen vært lavere, kunne flere opposisjonspartier ha oppnådd representasjon i parlamentet, men det hadde ikke rokket ved Nur Otans dominerende posisjon. At det sosialdemokratiske partiet skulle ha kunnet komme inn i parlamentet dersom det hadde besluttet seg for å delta ved valget, virker tvilsom siden det på meningsmålinger oppnådde under to prosent. Og det hadde uansett knapt spilt noen rolle.

Nursultan Nazarbajev, Kasakhstans første president og landsfader. Her avbildet sammen med dekretet om særskilte kvoter for kvinner og personer under 35 år ved parlaments- og lokalvalget i 2021.

Man kan like det eller ikke, men befolkningen i Kasakhstan setter åpenbart pris på å ha et i realiteten statsbærende parti som Nur Otan. Og landets første president Nursultan Nazarbajev, som innehadde posten som statoverhode fra 1990 til han valgte å tre tilbake i 2019, og som var den som gjorde Nur Otan til det totalt dominerende partiet, er en skikkelse nesten alle i Kasakhstan beundrer.

Kasakhstan kan da også vise til imponerende resultater under Nursultan Nazarbajevs år ved makten. Ifølge Nur Otans egen skryteliste (presentert i partiets program for 2020–30) er det i 2000–2020 blitt oppnådd følgende resultater: Befolkningen har økt med 3,5 millioner. Gjennomsnittlig levealder har økt fra 66,5 til 73 år. Befolkningens realinntekt har økt 3,6 ganger. Gjennomsnittslønnen og pensjoner har økt 3 ganger. Boligmassen har økt med 118 millioner kvadratmeter. Realøkonomien har vokst 3,4 ganger, og bruttonasjonalprodukt per innbygger har vokst 2,7 ganger. Og utenlandske investeringer har vært på 320 milliarder dollar.

Enkelte av disse opplysningene kan sikkert diskuteres. Og den voldsomme fremgangen etter 2000 kan delvis forklares med at Kasakhstan som andre tidligere sovjetrepublikker hadde store problemer på 1990-tallet. Vekst sier heller ikke noe om hvordan inntekt og verdier fordeles. Men at det har vært en stor fremgang, og at befolkningens levestandard har blitt mangedoblet er udiskutabelt.

Kasakhstan er et land under oppbygning. Og på det nåværende utviklingstrinn er lederne i landet og befolkningen åpenbart enige om at den stabilitet et i realiteten statsbærende parti som Nur Otan representerer, er å foretrekke.

Selv kommenterte Nazarbajev nylig – i dokumentarfilmen ”Streker til et portett” – sitt syn på statsstyring og opposisjonens rolle med følgende ord:

”Det må være en opposisjon; den må oppstå. Den må være konstruktiv. Vi er en ung uavhengig stat. Ikke alt har kommet på plass. Å rive i stykker Kasakstan som våre naboer, og vi har svært sterke naboer, som kan påvirke, og å tape alt vi har oppnådd er svært enkelt. For dette trengs det makt. Dersom det ikke finnes en maktvertikal, vil vi ikke kunne gjennomføre en eneste idé. Vi vil alltid krangle, alltid gå på møter og diskutere spørsmål der. Jeg har alltid sagt at når vi får små og mellomstore virksomheter, og privat næringsliv begynner å dominere i Kasakhstan, da vil jeg forsvare interessene til min fabrikk, og du til ditt foretak. Dette er ryggraden som holder staten oppe.”

Skal vi ta landsfaderen på ordet, er planen – i tillegg til oppmuntring av kapitalisme og markedsøkonomi – altså å la en opposisjon vokse frem og gradvis å gi den mer makt og innflytelse – forutsatt at den opptrer på en konstruktiv og ansvarlig måte.

En alternativ og supplerende strategi – som myndighetene åpenbart forfølger – er å stimulere til mer pluralisme og en bedre gjenspeiling av samfunnet innad i det statsbærende partiet og gjennom dets virke i folkevalgte organer. Et uttrykk for denne strategien var at det i forkant av parlaments- og lokalvalget ble gjennomført et særskilt valg blant partimedlemmene for å utpeke Nur Otans egne kandidater til ulike styringsorganer. Nærmere 10 000 personer som ønsket å stille til valg, skal ha deltatt i dette førvalget, og 84 prosent av partimedlemmene skal ha avgitt sin stemme.

Ønsket om pluralisme forklarer også at det ved årets parlaments- og lokalvalg var innført en kvote på 30 prosent for kvinner og 20 prosent for personer under 35 år.

Noe myndighetene åpenbart er opptatt av å forhindre, er dannelsen av partier på etnisk eller religiøst grunnlag. I den ikke-systemlojale opposisjonen finnes det personer og grupperinger med en etnonasjonalistik agenda. Men blant partiene som deltok ved valget, har tilsynelatende ingen forsøkt å opptre som forsvarere av etniske, kulturelle eller religiøse interesser. Som en følge av denne politikken lever Kasakhstans nærmere 70 prosent kasakher, ca 20 prosent russere og øvrige etniske grupper tilsynelatende harmonisk sammen. Og i tillegg til kasakhisk har russisk stilling som offisielt språk.

Den paternalistiske politiske kulturen, Nur Otans stilling som i realiteten statsbærende parti og den utilslørte dyrkelsen av Nursultan Nazarbajev vil virke fremmed på de fleste nordmenn. Men det er ikke vi som bor i Kasakhstan. Og hvordan folk i Kasakhstan og andre land velger å innrette seg får være deres egen sak.

Les om anti-kinesiske protester i Kasakhstan her.

Les om hvorvidt det er fare for en fargerevolusjon i Kasakhstan her.

Publisert på Steigan.no 13. januar 2021.

Publisert i Annet, Samveldet av uavhengige stater | 3 kommentarer

USA har tapt sin «mykmakt»

Bildet av USA som et velfungerende demokrati er knust.

De offisielle russiske reaksjonene som stormingen av Kongressbygningen i Washington har vært tilbakeholdne og korrekte – tilsatt en dose dårlig skjult skadefryd. I en kommentar 7. januar uttalte russisk UDs pressetalskvinne, Marija Sakharova, således: ”Dette er USAs indre anliggende. Samtidig retter vi igjen oppmerksomheten mot det forhold at USAs valgsystem er arkaisk; det er ikke i samsvar med vår tids demokratiske standarder og skaper dermed muligheter for tallrike uregelmessigheter. Og amerikanske massemedier har blitt instrumenter i den politiske kampen. Dette var en viktig grunn til splittelsen av samfunnet vi i dag er vitne til i USA. [- – -] Vi håper det vennligsinnede amerikanske folk med verdighet vil håndtere dette dramatiske momentet i sin historie.”

Mindre diplomatiske synspunkter – som uten tvil gjenspeiler russiske myndigheters og vanlige russeres holdning til de dramatiske begivenhetene i den amerikanske hovedstaden – kommer til uttrykk i artikkelen ”Bumerangen har kommet tilbake: Hva er viktig for sivilisasjonen i stormingen av Capitol”, forfattet av Ljubov Stepunova og publisert i Pravda 7. januar.

Budskapet i artikkelen er at spørsmål av typen ”Var det republikanerne eller demokratene som organiserte stormingen av Capitol?” og ”Bør Trump stilles for riksrett” selvsagt er viktig for amerikanerne selv, men at dette ikke betyr så mye for resten av verden. Det som betyr noe for verdenssamfunnet, er de dramatiske bildene fra stormingen av Kongressbygningen i form av flyktende senatorer, visepresidenten som bringes i sikkerhet, bevæpnet politi og demonstranter som danser på pulten til senatslederen eller bærer med seg gjenstander de har rasket til seg.

Hva disse bildene betyr for synet på USA i resten av verden og dermed for USAs globale anseelse og makt lar seg knapt måle:

Hvorfor er handlinger som dette kamp for demokrati når de skjer i land med et styre USA misliker, som Ukraina i 2014, men kuppforsøk når de skjer i USA?

”Det har tapt sin  ’myke makt’: USA fremtrer ikke lenger som et demokrati, som det lenge skrøt av å være. I dag har Washington ikke lenger noe å eksportere til andre land i form av ’orden’. Enhver ’diktator’ vil nå kunne si: Sørg for orden på hjemmebane før dere prøver å belære andre. ’Hvorfor betrakter dere protester hos dere selv som kupp, mens protester i mitt land er ytringsfrihet?’ vil han med all mulig grunn kunne spørre og sette inn spesialstyrker for å forsvare interessene til sitt land.”

Stepunova påpeker at krisen i USA på ingen måte er over. Det amerikanske samfunnet er splittet i to fiendtlige leirer. Demokratenes seier ved kongressvalget betyr at Biden-administrasjonen ikke vil ha noen å dele upopulære avgjørelser og feiltakelser med. Aksjemarkedet holdes oppe, men bare ved å la seddelpressen gå. Realøkonomien, derimot, har store problemer, noe stigende arbeidsledighet, inflasjon og økt gjeld for amerikanske husholdninger vitner om.

Nye dramatiske begivenheter og ytterligere oppløsning av det amerikanske samfunnet er derfor sannsynlig.

”Begivenhetene 6. januar viser at USA ikke er forsikret mot kriser av samme slag som de amerikanerne organiserer eller støtter i andre land. Og de vil ikke kunne unngå den skjebne de påtvang chilenerne, befolkningen i Sovjetunionen, jugoslavene, irakerne og syrerne. Det er lettere å si hvem de ikke har påtvunget noe – inntil i dag seg selv. Dette er hva som foregår for øynene på oss.”

Dette er betraktninger mennesker i et stort antall land rundt om på kloden som har vært utsatt for ”fargerevolusjoner” og ”humanitære intervensjoner” igangsatt av USA, vil kunne skrive under på.

Trolig vil bildene av menneskemassene som tar seg inn i Kongressbygningen og de flyktende politikerne brenne seg inn i hukommelsen på linje med bildene fra 11. september-angrepet på Tvillingtårnene i New York og bidra til å svekke et allerede falmet bilde av USA som et velfungerende demokrati. Og det vil selvsagt redusere USAs ”myke makt”, altså makten landet måtte ha i kraft av å være et ideal for menneskene i andre land.

I en situasjon der den amerikanske eliten har erklært at den ønsker å ta tilbake utenrikspolitiske posisjoner som angivelig har gått tapt under Trumps år ved makten, og der det er grunn til å frykte at europeiske ledere og folk – i glede over at ”despoten”, ”narsissisten” og ”rasisten” Donald Trump forsvinner – vil slutte opp om utenrikspolitiske eventyr initiert av Biden-administrasjonen, er dette positivt. Den beste garanti for fred i verden er et svekket USA.

Les om hvordan det amerikanske presidentvalget i 2020 har blitt fremstilt i russiske massemedier her.

Les om det russiske synet på Brexit her.

Publisert på Resett og på Steigan.no 10. januar og trykket i Friheten 21. januar 2021.

Publisert i Annet | 3 kommentarer

Vil Donbass endelig bli gjenforent med Russland?

Leder for Folkerepublikken Donetsk, Denis Pusjilin, i intervju med russisk tv.

Den 29. desember 2020 ble Denis Pusjilin, statsoverhode i Folkerepublikken Donetsk, intervjuet av russisk tv. Under intervjuet erklærte Pusjilin at den ukrainske sentralmakten ikke hadde gjort noe for å oppfylle Minsk-avtalene fra 2015 om å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina ved å gi Donbass og andre regioner vidtgående selvstyre, og at man derfor måtte innstille seg på at dagens konflikt ville forbli uløst. Han sa også at nærmere 200 000 av befolkningen i Donetsk – som i dag utgjør 2,3 millioner – siden 2019 hadde fått russisk statsborgerskap, og at man var i ferd med å utarbeide en statlig doktrine for folkerepublikken, Det russiske Donbass. En stor del av intervjuet dreide seg for øvrig om korona-situasjonen, og Pusjilin fremhevet i den forbindelse at man hadde korona under kontroll, og at man ventet på den russiske korona-vaksinen.

Se intervjuet her.

Dagen før intervjuet holdt Pusjilin en tale til nasjonen der han erklærte at målet var å få til en tettest mulig integrering av Donbass i Den russiske føderasjon, i første rekke gjennom økonomisk samarbeid.

Se her.

Intervjuet og talen er nok et uttrykk for at lederne i Donbass har avskrevet Kiev-regimets vilje til et politisk kompromiss, at de ikke ser for seg Donbass som en del av Ukraina, og at de ønsker så tette bånd til Russland som mulig, med en innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon som mål.

At ledelsen i Donbass ønsker at området skal bli en del av Russland, og at befolkningen støtter kravet – slik alle som har besøkt regionen vil kunne bekrefte – betyr imidlertid lite så lenge ikke bare Kiev-regimet, men også Putin og den russiske ledelsen avviser dette.

Helt siden regimeskiftet i 2014 og utbruddet av borgerkrig i Ukraina har den russiske ledelsen uttalt at en innlemmelse av Donbass i Russland slik Krim ble ikke kommer på tale, og at konflikten i Øst-Ukraina må løses gjennom forhandlinger mellom Kiev og representanter for befolkningen i Donbass. Under Putins årlige pressekonferanse 17. desember 2020 kom det imidlertid signaler som kan tyde på at man fra russisk side er i ferd med å revurdere denne politikken.

Til stede på pressekonferansen var det også ukrainske journalister, men for første gang siden 2014 fikk ingen av dem stille spørsmål til den russiske presidenten. Heller ikke journalister fra folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, som også var til stede, fikk stille spørsmål til Putin. Men deres blotte tilstedeværelse, kombinert med ignoreringen av de ukrainske journalistene, var utvilsomt et signal: Den russiske ledelsen betrakter tilsynelatende ikke det ukrainske regimet som en relevant samtale- eller forhandlingspartner, samtidig man fra russisk side er i ferd med å gi større oppmerksomhet til folkerepublikkene Donetsk og Lugansk og befolkningen i Donbass.

Putins svar på et spørsmål fra en russisk journalist som nettopp dreide seg om Donbass, var interessant.

Les om hvordan V. I. Lenin og bolsjevikene etter regimeskiftet i 1917 for å skape en ukrainsk arbeiderklasse innlemmet det russiske Donbass i det som skulle bli den ukrainske sovjetrepublikken, her.

Å løse konflikten i Ukraina var opp til den ukrainske ledelsen, men denne hadde sviktet, fremhevet Putin. Både den nåværende ukrainske presidenten, Vladimir Zelenskij, og tidligere ukrainske makthavere hadde kommet til makten ved å love fred og normalisering av forholdet til Russland, slik befolkningen ønsket. Men de hadde ikke hatt vilje eller mot til å oppfylle løftet. Og representanter for ukrainske myndigheter hadde åpent erklært at det ikke kom på tale å oppfylle Minsk-avtalene. En slik holdning til Minsk-avtalene var imidlertid uakseptabelt og noe som umuliggjorde en løsning på den ukrainske konflikten. Alt man fra russisk side kunne gjøre i denne situasjonen, var å øke støtten til Donbass.

Se Putins uttalelse om Donbass dubbet til engelsk her.

Putin og den russiske ledelsen har åpenbart for lengst oppgitt det de måtte ha av illusjoner om at Kiev-regimet vil gjennomføre de desentraliserende reformene man fra russisk side har stilt som krav for å bidra til en løsning på krisen i Ukraina. Gitt makten til ukrainske høyrenasjonalister virker slike reformer også utenkelig. En ukrainsk leder som viste vilje til å forhandle om desentralisering og maktspredning, ville trolig bli drept. Som ”håndpant” mot at Ukraina knytter seg for tett opp til Nato, EU og andre vestlige strukturer har man fra russisk side etablert de facto kontroll over Donbass ved å gi militær støtte til det østukrainske opprøret. Konflikten i Donbass har dermed blitt en ”frosset” konflikt det er vanskelig å se en ende på.

For å hjelpe befolkningen i Donbass har russiske myndigheter imidlertid blitt tvunget til å knytte området stadig tettere til Russland. Og før eller senere vil integreringen av Donbass i Russland kunne bli så tett at det knapt vil være noe alternativ til en innlemmelse av regionen i Den russiske føderasjon. Ved å utdele russiske pass til befolkningen i Donbass har russiske myndigheter dessuten satt i gang en prosess som ikke bare umuliggjør en gjeninnlemmelse av Donbass i Ukraina, men som også peker frem mot en innlemmelse av regionen i Russland. Den dagen et flertall av befolkningen i Donbass har russiske pass, er området en del av Russland.

Kanskje gjør kaoset og oppløsningen i USA, brexit, økende mistro til egne myndigheter i flere europeiske stater og andre problemer de vestlige landene opplever – kombinert med Russlands beviselige evne til å motstå vestlige økonomiske sanksjoner og å finne samarbeidspartnertnere utenfor Vesten som Kina og andre asiatiske land – at den russiske ledelsen heller ikke er særlig bekymret for vestlige fremstøt mot Ukraina, det ukrainske regimets ønske om Nato-medlemskap eller vestlige reaksjoner på en innlemmelse av Donbass i Russland.

En innlemmelse av Donbass i Russland i 2021 virker lite realistisk. Men i løpet av 2–3 år vil en slik innlemmelse kunne bli en realitet. Og etter seks år med krig, som har kostet over 13000 mennesker livet, herav ca 3500 sivile, har Donbass-befolkningen fortjent å få oppfylt sitt ønske om å opptatt i Den russiske føderasjon.

Les om hvordan Putin har garantert for Donbass’ militære sikkerhet her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Publisert på Resett 5. januar og trykket i Friheten 21. januar 2021.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Maratonpressekonferanse i koronaens tegn

Pressekonferanse i smittevernets tegn.

Den 17. desember gjennomførte Vladimir Putin sin tradisjonelle årlige pressekonferanse, en 4,5 timer lang seanse som denne gangen var en blanding av pressekonferanse og folkemøte. Mens Putins pressekonferanser tradisjonelt har vært en form for sirkus der nærmere 2000 journalister har konkurrert om oppmerksomheten i et overfylt konferansesenter, var i år ca 500 journalister fordelt på 10 regionale studioer, mens 237 journalister befant seg i det sentrale pressesenteret. Dessuten fikk en liten gruppe journalister – som alle før pressekonferansen hadde vært isolert i to uker på et karantenehotell – møte presidenten ansikt til ansikt og fremføre sine spørsmål. Og vanlige borgere kunne stille spørsmål til Putin via et mediesenter.

Se Putins pressekonferanse dubbet til engelsk her.

At Russland befinner seg i en pandemi etterlot pressekonferansen ingen tvil om. Samtlige av deltakerne var utstyrt med munnbind, det var god avstand mellom stolene journalistene satt på, og folk fikk beskjed om å ta på seg munnbindet igjen etter å ha stilt sine spørsmål. Samtidig virket hverken Putin eller noen av de øvrige deltakerne på pressekonferansen bekymret eller redde. I likhet med tilsvarende tilstelninger i andre land, inkludert vårt eget, virket pressekonferansen med dens demonstrative smittevernstiltak derfor som en form for teater.

Det store flertall av de ca 70 spørsmålene Putin fikk dreide seg om korona-epidemien og håndteringen av denne. Det var spørsmål om støtte til næringer, høyere priser på mat og andre basale produkter og utbetaling av trygder og støtteordninger til befolkningen. Mediesenteret opplyste at det hadde vært mange spørsmål om høyere levekostnader og sosiale støtteordninger. Putin fikk også spørsmål om han selv ville ta den annonserte korona-vaksinen, noe han svarte ja til.

Ifølge Putin hadde Russland klart å håndtere korona-epidemien bedre enn mange andre land, noe han forklarte med hurtig igangsettelse av tiltak og et velfungerende helsevesen. I løpet av kort tid var det blitt etablert flere titalls nye medisinske sentre, og antallet sengeplasser hadde blitt økt med nærmere 300 000.

Nedgangen i bruttonasjonalprodukt på grunn av korona-epidemien hadde i Russland bare vært på 3,6 prosent, noen som var mindre enn i nesten alle andre land. Og neste år var det forventet økonomisk vekst.

Selvsagt fikk Putin spørsmål også om andre temaer – alt fra hvilke bøker han leser for barnebarna til sitt syn på Vestens økonomiske sanksjoner.

Som svar på spørsmål om sitt syn på Navalnyj-saken sa Putin at anklagene mot Russland var absurde. Hadde russiske myndigheter hatt til hensikt å forgifte den opposisjonelle bloggeren, hadde de selvsagt klart det.

Som svar på spørsmål fra en BBC-journalist om han var enig i at det hadde oppstått en ny kald krig, og at Russland i så fall hadde en del av skylden, erklærte Putin at det var Vesten som hadde opptrådt aggressivt ved å utvide Nato østøver til tross for løfter sovjetledelsen hadde fått ved tilbaketrekningen av de sovjetiske soldatene fra Øst-Europa om at en slik østutvidelse ikke ville finne sted. Videre fremhevet han at det var USA som hadde sagt opp den såkalte ABM-avtalen (forbud mot å forsvarssystemer mot atomraketter) som opprettholdt den kjernefysiske maktbalansen, og avtalen om mellomdistanseraketter. Og han påpekte at mens det russiske forsvarsbudsjettet var på 46 milliarder dollar, var det amerikanske på 770 milliarder dollar.

”Dere er fornuftige mennesker. Hvorfor tror dere at vi er idioter?” var Putins budskap til den britiske journalisten.

Å gjengi mer fra Putins pressekonferanse har liten hensikt. Bortsett fra et løfte om å støtte barnefamilier ved å utbetale 5000 rubler for hvert barn under syv år kom det knapt frem noe nytt. Det pressekonferansen viste, var at Putin, som opptrådte rolig og sikkert, er suveren til å håndtere denne type utspørringer. Det virker også opplagt at Russland – som med en befolkning på 146 millioner har hatt ca 50 000 dødsfall på grunn av korona – har kommet seg rimelig godt gjennom korona-epidemien, og at Putin, i likhet med herskere og myndigheter i andre land, har styrket sin makt som en følge av tiltakene som har blitt innført for å bekjempe epidemien.

Utfordringen for Putin og andre herskere er å vite å besinne seg. Bare i ekstremt totalitære og undertrykkende stater som Nord-Korea kan befolkningen forventes over lang tid å akseptere drastiske innskrenkninger i sin vante livsutfoldelse for å bekjempe det som tross alt ikke er noe mer enn en alvorlig form for influensa.

Les om Putins tale til nasjonen 15. januar 2020 her.

Les om Putins tv-overførte møte med befolkningen 20. juni 2019 her.

Publisert på Resett 18. desember og trykket i Friheten 24. desember 2020.

Publisert i Putin, Russisk politikk | 1 kommentar

Russland begynner massevaksinering mot korona

Sputnik V.

Den 5. desember annonserte russiske myndigheter at de har gått i gang med massevaksinering av befolkningen med den russiske vaksinen mot korona, Sputnik V. Flere millioner doser av Sputnik V skal være produsert, og 70 klinikker i Moskva skal ha påbegynt vaksineringen, med helsearbeidere og lærere som prioriterte målgrupper. Vaksinen er gratis, og det skal være frivillig å ta den.

Å vurdere Sputnik V og konkurrerende korona-vaksiner har undertegnede ingen forutsetninger for. Alle korona-vaksiner er tilsynelatende basert på cellemanipulering og minner derfor mer om genmodifisering enn om tradisjonelle vaksiner. De er utviklet under stort tidspress, og produsentene har utvilsomt kuttet mange hjørner, for eksempel ved å redusere testingen før masseproduksjon.

Putin holder fortet med Sputnik V.

At korona-vaksiner er en del av storpolitikken er det ingen tvil om. Flere land konkurrerte om å være den første til å frembringe en effektiv korona-vaksine, og for Russland var det opplagt en prestisjeseier at Sputnik V kom i mål før konkurrentene. Prestisje og rivalisering var utvilsomt grunnen til at EU forbød sine medlemmer og nesten-medlemmer, som Norge, å kjøpe den russiske vaksinen.

De vestlige utfordrer-vaksinene.

Tilsynelatende leder Sputnik V i kampen om det globale vaksinemarkedet. Over 50 land, heriblant Kina, India, Brasil, Mexico og Sør-Korea, skal ha bestilt den russiske vaksinen eller bedt om å få lisensprodusere den. Blant bestillerne finner vi også EU-medlemmet Ungarn, som av den grunn har pådratt seg Brussels vrede.

At kaldkrigsblekka VG finner det opportunt å si noe stygt om Sputnik V er som forventet. Den 5. desember 2020 publiserte VG artikkelen ”Ruller ut vaksine i Moskva: Det er for tidlig, men Russland er i en veldig presset situasjon” der virolog Svein Arne Nordbø gir uttrykk for sitt syn på Sputnik V. Kort sammenfattet består budskapet i at Spunik V ikke er tilstrekkelig testet og derfor er en potensielt farlig vaksine som russiske myndigheter like fullt valgte å ta i bruk fordi korona sprer seg som ild i tørt gress. Vestlige vaksiner, derimot, er ifølge virologen fullstendig trygge og noe folk ikke bør nøle med å ta.

Dette er, med respekt å melde, politisk propaganda som en virolog burde unnlate å engasjere seg i.

Både Sputnik V og de konkurrerende vestlige korona-vaksinene er hurtigutviklet, basert på ny og lite utprøvd teknologi (cellemanipulering) og bare i begrenset grad testet. Under normale forhold ville vaksiner frembrakt under disse forholdene aldri ha blitt godkjent.

En viktig forskjell mellom Sputnik V og de vestlige vaksinene er at Sputnik V er utviklet av et statlig forskningsinstitutt, Gemaleja-instituttet for epidemologi og mikrobiologi, mens de vestlige vaksinene er utviklet av private firmaer som i sine kontrakter med kjøperlandene tilsynelatende har oppnådd juridiske garantier mot å bli saksøkt på grunn av eventuelle skadevirkninger knyttet til vaksinene.

Man må tro at russiske myndigheter er rimelig sikre på at Sputnik V er trygg når de velger å massevaksinere befolkningen med denne vaksinen de selv har utviklet, vel vitende om at de vil måtte bære de politiske og økonomiske omkostningene knyttet til eventuelle skadevirkninger. Vestlige vaksineprodusenter, derimot, er fritatt fra ethvert ansvar for eventuelle vaksineskader og vil derfor uten annen risiko for seg selv enn tapt anseelse kunne tilby langt fra sikre vaksiner. Ikke særlig betryggende når vi vet at knapt noen annen bransje har vært involvert i så mange skandaler og tvilsomme operasjoner som nettopp vaksineindustrien.

Selv har jeg liten tiltro til korona-vaksinene og håper jeg slipper å la meg vaksinere. Skulle jeg bli tvunget til å ta en vaksine, ville jeg imidlertid ha valgt den russiske dersom det hadde vært mulig.

Om vi vet hvem faren din er? Ta ikke den, festen er over, og dere er bøtelagt.

Håndteringen av korona-epidemien er for øvrig omtrent den samme i Russland som i Norge og andre vestlige land. Faren ved korona hauses opp av massemedia anført av de statlige tv-kanalene. Det er innført forbud mot massemøter, befolkningen pålegges å bruke munnbind, og folk oppfordres til å benytte hjemmekontor. I debattprogrammer diskuteres det hvordan man kan tvinge folk til å la seg vaksinere mot korona, for eksempel ved å nekte uvaksinerte adgang til offentlige transportmidler, kjøpesentre og massearrangementer. En forskjell mellom Russland og Norge er at Putin og russiske myndigheter i motsetning til norske myndigheter ikke finner det nødvendig – eller tør – å nekte folk å omgås venner og bekjente i sine egne hjem.

Myndigheter over store deler av kloden har reagert mer eller mindre likt på korona-epidemien. De har økt sin makt og redusert befolkningens frihet. Dette kan oppfattes som en global sammensvergelse. En annen – og mer sannsynlig – forklaring er at slik er maktens logikk. Får de som styrer en mulighet til å øke sin makt, vil de benytte seg av den. Og de vil ikke frivillig gi fra seg makten.

Aleksandr Herzen (1812-70), russisk filosof og publisist. Hevdet at folk i Vesten var blitt borgerliggjort og hadde mistet evnen til å gjøre opprør. Ville trolig ha tolket oppslutningen om korona-tiltakene som en bekreftelse av sine teorier.

Hvor folk vil ha lettest for å befri seg fra åket de nå befinner seg under, kan diskuteres. Selv tror jeg at amerikanere og russere vil ha lettere for å befri seg enn europeere. Det er klare grenser for hva myndighetene kan påtvinge amerikanere som er særdeles opptatt av sin frihet, og som har sine egne skytevåpen. Russere er tilsynelatende lydige, men man skal ikke lenger tilbake enn til 1990-tallet før misnøye med de styrende førte til åpent opprør. Det er russiske myndigheter selvsagt klar over, og gjør at de er forsiktige med å provosere befolkningen, for eksempel ved langvarig innskrenking av folks vante livsutfoldelse. Europeere, derimot, som er så villige til å etterleve korona-tiltakene at de måler opp sitt eget stuebord for å finne ut hvor mange de kan invitere til middag, vil det trolig være mulig å holde under kontroll i lang tid.

Les om hvordan Putin vil la rikinger betale for korona-tiltak her.

Publisert på Debatt 1 15. desember og trykket i Friheten 24. desember 2020.

Publisert i Annet, Massemedias russlanddekning, Russisk politikk | 1 kommentar

Russisk skadefryd over amerikansk valgkaos og oppløsning

Takk for sist er budskapet til russiske myndigheter og massemedier etter at USA og andre vestlige land i flere tiår har anklaget Russland for valgfusk og manglende demokrati.

Anført av de statlige tv-kanalene har russiske massemedier rapportert utførlig fra det amerikanske presidentvalget som har blitt presentert på en lite flatterende måte. Personer som tilsynelatende fyller valgurnene med falske stemmesedler, postfunksjonærer som hevder at de har blitt beordret til å kaste stemmesedler, rasende mennesker utenfor valglokaler som roper at valget er forfalsket, og valgfunksjonærer som dekker til vinduene i lokalene der stemmesedlene telles, kort sagt et skandalevalg i en bananrepublikk, er bildet som serveres for publikum i inn- og utland.

Andre reportasjer viser bilder av pøbel som knuser butikkvinduer, tenner på biler, velter statuer og liknende. Eller de forteller om hvordan velgerne i flere stater har stemt for legalisering av narkotika eller har valgt transseksuelle aktivister og personer som har gjennomgått kjønnsoperasjoner, inn i Kongressen og andre styringsorganer.

At russiske massemedier dekker valget på denne måten er knapt til å underes over. For det første gjør arkaiske prosedyrer for gjennomføringen av valget, begrenset innsyn for allmennheten og anklager om valgfusk at valget faktisk minner om forholdene i en bananrepublikk. For det andre gjør det hatske klimaet i USA at videoer som angivelig viser valgfusk og andre uregelmessigheter, florerer på nettet og kan presenteres for publikum. For det tredje gjør det selvsagt godt å kunne fremsette anklager om storstilt valgfusk i USA etter at Russland av USA og andre vestlige land i flere tiår har blitt anklaget for manipulerte valg og mangel på demokrati. For det fjerde er det sider ved USA som forferder de fleste russere, som for eksempel legalisering av narkotika og demonstrative brudd på tradisjonelle normer for seksualitet og samliv. Og for det femte har Russland all grunn til å gjøre sitt for å øke konfliktnivået i USA.

Et samfunn i krise og oppløsning. USA er et dypt splittet land, og mange amerikanere føler seg tråkket på.

USA og Russland er i dag involvert i en ny kald krig. Og en del av denne krigen er å få befolkningen hos motparten til å vende seg mot sitt eget politiske og sosiale system. Et USA der halvparten av befolkningen støtter republikaneren Donald Trump, halvparten demokraten Joe Biden, og de to kandidatene står for så forskjellige politiske prosjekter at man nærmest kan snakke om to Amerika-er, og der aktivistgrupperinger på demokratenes venstrefløy som Black lives matter vil kreve å få noe igjen for å ha brakt Biden til makten, samtidig som Biden har lovet å gjenopprette USA slik det var før Trump, altså de forholdene som brakte Trump til makten – alt dette gjør at hatet og konfliktnivået i USA er så høyt at det kan resultere i borgerkrig. Russerne ville være idioter om de ikke forsøkte å utnytte dette til å svekke USA ved å helle bensin på bålet. Og de har gode muligheter for å gjøre det, ikke minst takket være den internasjonale tv-kanalen RT (tidligere Russia Today), hvis programmer og reportasjer sees av millioner av amerikanere.

Et viktig moment er at USA sannsynligvis vil føre en mer konfronterende politikk overfor Russland, Iran, Kina og andre land. For å befeste sin maktstilling og å redusere de indre spenningene ville både Trump og Biden etter en valgseier trolig ha før en selvhevdende utenrikspolitikk. Det er imidlertid en viktig forskjell mellom de to politikerne og partiene de representerer. Trump er en utpreget realpolitiker og forretningsmann – som den første amerikanske president etter 1945 har han ikke snakket om demokrati og menneskerettigheter. Og republikanerne står for en realpolitisk tradisjon, tenk på Nixon og Kissinger og bileggelsen av konflikten med Maos Kommunist-Kina. Skal USA engasjere seg militært, må det, slik de ser det, være til landets egen fordel. Biden og demokratene, derimot, står mer for en slags korstogstankegang. USA har plikt til å spre det de oppfatter som demokrati og menneskerettigheter også i sammenhenger der landet knapt har noe å tjene på det, for eksempel ved å fjerne Assad i Syria. Flesteparten av organisasjonene og fondene som har som formål å bidra til demokratibygging og regimeskifter i andre land, er tilknyttet det demokratiske partiet.

Bombene er de samme. Men demokratenes «innpakning» gjør at radikale og liberale europeere slutter opp om bombingen.

Et USA med Trump som president vil ha begrenset mulighet for å føre en aggressiv utenrikspolitikk. De fleste europeere betrakter Trump som en skurk, ja nærmest som en fascist. For europeiske ledere ville det derfor være særdeles vanskelig, trolig umulig å delta i en angrepskrig eller et annet militært eventyr i allianse med et Trump-ledet USA. Skulle Trump snakke om nødvendigheten av å stå opp for demokrati og menneskerettigheter, ville folk, inkludert halve USAs befolkning, le av ham. Et USA med en hvit mann, Joe Biden, som kneler for hvites forbrytelser og overgrep, som president og en farget kvinne, Kamala Harris, som visepresident, og trolig også med representanter for etniske, seksuelle og andre minoriteter i viktige stillinger, for eksempel en erklært homofil utenriksminister, derimot, vil utløse euforiske følelser i Europa. Og europeerne ville med stor entusiasme støtte kriger for å spre demokrati og kvinne- og menneskerettigheter rundt om på kloden – tenk bare på hvordan de fleste europeere sluttet opp om den fargede Barack Obama til tross for en aggressiv utenrikpolitikk i Syria og andre steder, innbefattet droneangrep som kostet hundrevis av sivile livet.

At russiske myndigheter og de fleste russere hadde håpet at Trump var blitt gjenvalgt som president, at det er betydelig usikkerhet om hva Biden og demokratene vil stå for, og at vanlige russere har langt mer sans for Trumps kristen-konservative verdier enn for demokratenes liberale verdier, for eksempel i form av støtte til seksuelle minoriteter, er det ingen tvil om. Ei heller om at man fra russisk side ønsker å bidra til splid og oppløsning i USA. På Vesti nedeli (Ukesnyhetene), flaggskipet på russisk statlig tv, ble presidentvalget i USA omtalt som en fargerevolusjon. Og pr i dag, 08.11.2020, har Putin avstått fra å gratulere Biden som valgvinner.

Les om hvordan det liberale Vesten med sin støtte til ikke alltid demokratiske russiske opposisjonelle og dissidenter møter seg selv i døren når det anklager Trump for å undergrave demokratiet, her.

Les om hvordan Putin har klart å overvinne konflikten mellom det ”hvite” og det ”røde” Russland her.

Publisert på Resett 9. november og trykket i Friheten 26. november 2020.

Publisert i Annet | 1 kommentar

Tenk om Navalnyj hadde vært Trump

Trump truer demokratiet ved å fremsette anklager om valgjuks og å utrope seg selv til vinner, hevder vestlige politikere og massemedier.

USA befinner seg i den dypeste politiske og sosiale krise siden borgerkrigen på 1860-tallet. Årets presidentvalg vil trolig ende i Høyesterett. Voldelige sammenstøt virker sannsynlig. Hvem som har skylden, og hvem som opptrer uansvarlig, kan diskuteres. Våre politikere og massemedier fremstiller Donald Trump som en skurk som truer demokratiet. Er det så åpenbart som de vil ha det til? For å sette saken i perspektiv kan det være nyttig å foreta et tankeeksperiment: La oss bytte ut Trump med en russisk opposisjonspolitiker, for eksempel Aleksej Navalnyj.

La oss tenke oss at en russisk opposisjonspolitiker – kall ham Aleksej Navalnyj for å bruke et navn mange kjenner – fikk betydelig folkelig oppslutning. La oss tenke oss at opposisjonspolitikeren til tross for at han hadde statsapparatet, de statlige tv-kanalene og nesten alle massemedier mot seg – og til tross for at han ble utsatt for en sverte- og bakvaskelseskampanje som gikk så langt at hans valgmøter ble fremstilt som en trussel mot folkehelsen – faktisk klarte å samle så stor oppslutning at han truet Putins gjenvalg som president.

Ville en russisk opposisjonell som Aleksej Navalnyj ha blitt fremstilt som en trussel mot demokratiet dersom han fremsatte anklager om valgjuks og utropte seg til valgvinner? Og ville det ha vært taushet eller tilslutning dersom han var blitt blokkert på sosiale medier?

La oss videre tenke oss at opposisjonspolitikeren erklærte at han var sikker på at et flertall av befolkningen ville stemme på ham, men at han mistenkte at Putin og de etablerte maktstrukturene ville forfalske valgutfallet ved hjelp av poststemmer det var vanskelig å ha kontroll med og derfor oppfordret befolkningen til å være på vakt. Og la oss tenke oss at et flertall av stemmene avlagt på valgdagen var for opposisjonspolitikeren, at opposisjonspolitikeren erklærte seg som valgvinner, avviste sent innkomne poststemmer og oppfordret befolkningen til ikke å la noen stjele valget, og at opposisjonspolitikeren ble hindret i å kommunisere med befolkningen ved at hans twitterkonto og øvrige muligheter for massekommunikasjon ble blokkert.

Ville norske politikere og massemedier, i likhet med politikere og massemedier i andre vestlige land, i en slik situasjon unisont ha fordømt den russiske opposisjonspolitikeren for forsøk på statskupp og uttrykt håp om at sunne og demokratiske krefter i Russland ville samle seg om Putin?

Sammenlikningen er konstruert, vil mange sikkert si. Det er ingen som truer Putins makt, den russiske opposisjonen er splittet og marginalisert, og dessuten er det Trump, og ikke utfordreren Joe Biden, som representerer makten i USA. At Putin og kretsen rundt ham sitter trygt ved makten, at et virkelig alternativ neppe vil dukke opp i Putins levetid, og at en reell utfordrer neppe vil hete Aleksej Navalnyj virker opplagt. At det er Trump som representerer makten, og Biden som er utfordreren, kan derimot diskuteres. Store deler statsapparatet, dommere på ulike nivåer, nesten alle massemedier og Facebook, Youtube, Twitter og andre sosiale medier har alle vært mot Trump. Det hele har gått så langt som at den amerikanske presidenten og hans tilhengere har blitt nektet å kommunisere med befolkningen ved at deres konti på sosiale medier har blitt blokkert. Faktisk kan Trump oppfattes som en slags dissident ved makten som bare har hatt delvis kontroll over statsapparatet, og som har hatt mektige krefter mot seg.

Jeg skal avstå fra å ha sterke meninger om hvem som bør bli den neste amerikanske presidenten, eller om hvem av de to presidentkandidatene som har opptrådt mest uansvarlig og eventuelt måtte true demokratiet. For meg virker det som om USA gjennomgår en dyp krise og oppløsning presidentvalget og de involverte kandidatene bare er et uttrykk for.

Det jeg reagerer på, er det moralske dobbeltbokholderiet. Den norske politiske eliten og norske redaktører og journalister, i likhet med eliten og mediefolk i andre vestlige land, inkludert USA, hater Trump. Og dette hatet er så sterkt at det ikke bare fører til logiske selvmotsigelser – som når Dagbladet gir Trumps valgmøter skylden for at hundrevis av amerikanere dør av korona samtidig som avisen hyller polske massedemonstrasjoner mot innstramninger i abortloven uten å nevne korona – men også til at eliten og massemedia overser og fortier soleklare brudd på de liberale prinsippene de påberoper seg for å rettferdiggjøre sitt hat mot Trump.

Facebook, Youtube og andre sosiale medier har opptrådt som de rene livvaktene for Joe Biden ved å blokkere Trump og andre som har angrepet ham.

Når Trump og hans tilhengere ikke bare demoniseres av det overveldende flertall av massemedier, men også gjentatte ganger har blitt blokkert på sosiale medier – og når Trump forhindres i å gi uttrykk for sin oppfatning om at valget er forfalsket, og at noen prøver å stjele det – er dette et soleklart brudd på alle liberale prinsipper som ville ha fått John Stuart Mill til å snu seg i graven. Ja, man kan man spørre om det amerikanske presidentvalget kan betraktes som fritt og rettferdig. Dersom opposisjonskandidaten i et land med et styre vestlige land mislikte ikke bare var blitt utsatt for en systematisk sverte- og bakvaskelseskampanje, men også var blitt gjenstand for den type blokkering på sosiale medier som Trump og hans tilhengere har blitt rammet av, er det sannsynlig at vestlige land ville ha erklært at valget ikke hadde vært fritt og rettferdig. Og dersom opposisjonskandidaten ble forhindret fra å gi uttrykk for sitt syn på valget som forfalsket ved at vedkommendes konti på sosiale medier var blitt blokkert, ville vestlige land utvilsomt ha reagert, kanskje ved å nekte å anerkjenne valgutfallet og å true med sanksjoner.

De vestlige landene og deres ideologiske fundament, demokratiet og liberalismen, befinner seg i en dyp krise. Når man ser den vestlige elitens hykleri, dobbeltmoral og selektive forhold til de liberale prinsippene eliten påberoper seg for å legitimere sitt styre, virker det tvilsomt om krisen vil la seg overvinne.

Les om hvordan russiske liberalere, i likhet med eliten i de vestlige landene, avskyr og forbanner Trump her.

Les om politisk korrekthet og ekstremismebekjempelse i Russland her.

Publisert på Resett 5. november  og trykket i Friheten 12. november 2020.

Publisert i Annet | 1 kommentar

Brysom krig for Moskva

Om morgenen 27. september gikk aserbajdsjanske soldater til angrep på armenske styrker i Nagorno-Karabakh, et område som ifølge FN og folkeretten er en del av Aserbajdsjan, men som siden en blodig krig på begynnelsen av 1990-tallet har vært under kontroll av Armenia, og som har en armensk befolkning. Armenia og Aserbajdsjan befinner seg nå i det som fortoner seg som full krig. For den russiske ledelsen representerer de siste dagers dramatiske hendelser et betydelig problem.

Striden om Nagorno-Karabakh er – i likkhet med for eksempel Palestina-konflikten – et klassisk eksempel på en konflikt som skyldes at to stater eller to folk gjør krav på det samme landområdet. Slike konflikter er det tilnærmet umulig å løse ved hjelp av forhandlinger og kompromisser. Og resultatet vil som regel være at den som er sterk nok til å kontrollere det omstridte området, beholder det.

Å fremtvinge en løsning til fordel for en av partene er Russland ikke interessert i. Det ville være ensbetydende med å gjøre den andre parten til sin fiende. Og en slik fiende ville kunne hevne seg på mange måter, for eksempel ved å la amerikanerne opprette militærbaser på sitt territorium.

Samtidig bidrar den uløste Nagorno-Karabakh-konflikten til å befeste Russlands kontroll over Kaukasus. Hverken Armenia eller Aserbajdsjan kan tillate seg å legge seg ut med Moskva. Da ville Russland som den uten sammenlikning sterkeste makten i Kaukasus og tilgrensende landområder sørge for at det omstridte området tilfalt motparten. Så lenge Nagorno-Karabakh-konflikten er uløst, tvinges både Armenia og Aserbajdsjan til å føre en russiskvennlig politikk.

Russland har derfor alt å tjene på at Nagorno-Karabakh-konflikten forblir uløst, at den blir en ”frosset” konflikt.

Det kommer klart til uttrykk i måten man fra russisk side forholder seg til konflikten på. Den russiske ledelsen understreker at det ikke finnes en militær løsning på konflikten, oppfordrer partene til å avstå fra voldsbruk og tar til orde for å løse Nagorno-Karabakh-spørsmålet ved hjelp av forhandlinger mellom Jerevan og Baku . Men fra russisk side har man ikke foretatt seg noe som helst for å presse partene til å føre virkelige forhandlinger med sikte på en løsning av konflikten.

Armenia er militært langt svakere enn Aserbajdsjan; Armenia har ca 1/3 så mange soldater, krigsfly og stridsvogner som Aserbajdsjan. Aserbajdsjan kan dessuten regne med militær støtte fra Tyrkia. Folkerettslig har Armenia en dårlig sak siden FN og samtlige stater i verden betrakter Nagorno-Karabakh, som var en del av den aserbajdsjanske sovjetrepublikken da Sovjetunionen i 1991 gikk i oppløsning, som en del av Aserbajdsjan. Økonomisk er Armenia avhengig av Russland. Dersom den hadde ønsket det, kunne den russiske ledelsen sannsynligvis ha tvunget Armenia til å oppgi kontrollen over Nagorno-Karabakh og godta at området ble en del av Aserbajdsjan med betydelig autonomi, som Russland eventuelt kunne ha garantert for.

Å fremtvinge en slik løsning på Nagorno-Karabakh-konflikten har den russiske ledelsen avstått fra. Tvert imot har Armenia på tross av det uløste Nagorno-Karabakh-spørsmålet fått bli medlem ikke bare av Den eurasiske økonomiske union, den russiskledede økonomiske samarbeidsorganisasjonen mellom fem tidligere sovjetrepublikker, men også av Den kollektive sikkerhetspakt, det kollektive sikkerhetssystemet Russland og åtte andre tidligere sovjetrepublikker etablerte på 1990-tallet, som i dag omfatter Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Armenia, Kirgisistan og Tadsjikistan. Til tross for at Putin og andre russiske myndighetspersoner i sine uttalelser inntar en pinlig korrekt nøytralitet i forhold til den armensk-aserbajdsjanske konflikten, har Russland i realiteten vært en garantist for den armenske kontrollen over Nagorno-Karabakh , og derved for en tilsynelatende uløselig konflikt i Kakasus.

Den aserbajdsjanske presidenten Ilham Alijev har erklært at de armenske styrkene skal fordrives og full aserbajdsjansk kontroll over Nagorno-Karabakh gjenopprettes. Og Tyrkias president Recep Erdogan har lovet full støtte til Aserbajdsjan. En lengre krig mot Aserbajdsjan støttet av Tyrkia er Armenia dømt til å tape. Spørsmålet er om Putin og den russiske ledelsen er villig til å godta en aserbajdsjansk militær triumf og etablering av full aserbajdsjansk kontroll over Nagorno-Karabakh. Ikke bare ville dette innebære slutten på den dominerende stilling Russland har kunnet innta i Kaukasus takket være den uløste Nagorno-Karabakh-konflikten, men Tyrkia ville styrke sin tilstedeværelse i et område Russland betrakter som sin bakgård.

Det historiske bakteppet: Tyrkias folkemord på 1,5 millioner armenere i 1915. Her russiske soldater ved en armensk landsby etter fordrivelsen av de tyrkiske styrkene.

Det historiske bakteppet er viktig. Russland er et kristent land med en til tider messianistisk selvoppfatning som har ført et stort antall kriger mot de muslimske statsdannelsene Tyrkia og Persia (Iran) i sør. Og i disse krigene har de kristne folkegruppene armenere og georgiere vært Russlands støttespillere og allierte, noe de til tider har betalt en fryktelig pris for, jevnfør det tyrkiske folkemordet på armenerne i 1915. Hvordan vil den russiske befolkningen reagere på tv-bilder av massakrerte og fordrevne armenere, som garantert vil bli resultatet dersom Aserbajdsjan skulle få militær kontroll over Nagorno-Karabakh? Er dette noe Putin kan akseptere?

Den 29. september hevdet armenske myndigheter at et tyrkisk krigsfly hadde skutt ned et armensk jagerfly over armensk territorium, en hendelse som i så fall ville kunne reise spørsmål om Russlands sikkerhetsforpliktelser overfor Armenia i henhold til Den kollektive sikkerhetspakt.

En åpen russisk inntreden i krigen på armensk side virker usannsynlig, i hvertfall på det nåværende stadium. Men dersom kampene fortsetter, vil Russland trolig vurdere å sende våpen og utstyr til Armenia. Og dette vil kunne brige Russland i konflikt med Georgia. Etter den russisk-georgiske krigen i 2008, utløst av det georgiske angrepet på utbryterrepublikken Sør-Ossetia, er georgiske myndigheter neppe villige til å tillate russisk hjelp til Armenia via georgisk territorium eller luftrom.

I verste fall vil krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan kunne utvikle seg til en konflikt mellom Russland og Nato-landet Tyrkia.

Den tyrkiske ledelsens utilslørte støtte til Aserbajdsjan gjør at forholdet mellom Russland og Tyrkia er dårlig. Dette vil utvilsomt virke inn på situasjonen i Syria der Russland og Tyrkia er en merkelig blanding av støttespillere, rivaler og fiender.

Blir Russland tvunget til å gripe inn i den pågående krigen til fordel for Armenia, vil det kunne bli en belastning for landets forhold til de muslimske, stort sett tyrkisktalende tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. Russiske muslimer, ca 10 prosent av befolkningen, som har språklige og kulturelle bånd til Tyrkia, vil også kunne reagere negativt dersom Russland åpent opptrer som alliert for det kristne Armenia i en konflikt med det muslimske Aserbajdsjan og Tyrkia.

Les om hvordan uløste konflikter i landets nærområder bidrar til å styrke Russlands utenrikspolitiske posisjon.

Russisk utenrikspolitikk har for en stor del bestått i å holde diverse konflikter i Russlands nærområder uløste og ”frosne”. Det mest åpenbare eksempel er konflikten i Øst-Ukrania der Russland gir militær støtte til folkerepublikkene Donetsk og Lugansk for å bruke disse som ”håndpant” mot at Ukraina knytter seg for tett til Nato og andre vestlige institusjoner. Et annet eksempel er Transnistria, landområdet som med russisk støtte siden 1991 i praksis har vært en selvstendig stat, og som gir Russland et militært brohode på grensen til Moldova, Romania og Ukraina. Inntil den russisk-georgiske krigen i 2008 gav Russland dessuten støtte til utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia i Georgia, som landet etter krigen anerkjente som selvstendige stater.

Fordelen med slike uløste konflikter er at de kan brukes som et pressmiddel som setter grenser for hvilken utenriks- og handelspolitikk involverte nabostater kan føre. Ulempen er at man må regne med at uløste, ”frosne” konflikter fra tid til annen blusser opp som åpne konflikter, eventuelt ved at utenforstående aktører blander seg inn. Og det kan ha betydelige ulemper og skadevirkninger for en selv, slik den nå pågående krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan viser.

Les om anti-russiske opptøyer i Georgia i 2019 her.

Les om hvordan Russland, Kasakhstan, Iran, Aserbajdsjan og Turkmenistan i 2018 inngikk en femmaktsavtale om Kaspihavet her.

Publisert på Resett 1. oktober og på Steigan.no 2. oktober og trykket i Friheten 15. oktober 2020.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar