Putin besøker Serbia

«Redd Serbia, Vladimir»er budskapet på denne plakaten som møtte Vladimir Putin da han besøkte Beograd.

Den 17. januar gjennomførte Vladimir Putin et offisielt besøk i Serbia der den russiske presidenten ble mottatt som en folkehelt. Hensiktet med besøket var primært å styrke de økonomiske forbindelsene mellom Russland og Serbia, men besøket hadde også en utenrikspolitisk dimensjon. For Serbia er russisk støtte i forhold til Kosovo-spørsmålet viktig. Og for Russland er det viktig å bevare Serbia som en alliert på Balkan og forhindre at landet blir medlem av Nato.

Et tegn på de tette båndene mellom Russland og Serbia og på hvor stor pris man fra serbisk side setter på disse båndene var at det russiske presidentflyet ble møtt med en eskorte av russiskproduserte Mig-29 jagerfly da det entret serbisk luftrom. Et annet – og kanskje viktigere – tegn var at over 100 000 serbere hadde samlet seg i Beograds gater for å hylle den russiske presidenten. En slik massedemonstrasjon skal den serbiske hovedstaden ikke ha opplevd på mange tiår.

I tilknytning til Putins statsbesøk ble det undertegnet et tyvetalls avtaler om russisk-serbisk økonomisk, kulturelt og humanitært samarbeid, heriblant en avtale om russiske gassleveranser til Serbia.

Putin og den serbiske presidenten, Aleksandar Vucic, erklærte sin tilslutning til planene om å knytte Serbia til TurkStream, gassrørledningen fra Sør-Russland til tyrkisk Trakia, og å gjøre Serbia til et nøkkelland for transitt av russisk gass til Europa. Et annet viktig samarbeidsprosjekt, som etter planen skal realiseres i løpet av 2019, er å innføre en frihandelssone mellom Serbia og Den eurasisiske økonomiske union.

I forhold til Kosovo-spørsmålet bekreftet Putin den russiske tilslutning til FN-resolusjon 1244 som fastslår at Kosovo er en del av Serbia. Han fordømte også den kosovoalbanske ledelsens planer om å opprette egne væpnede styrker i strid med internasjonale avtaler om Kosovos status.

Se Putins og Vucic’ pressekonferanse i tilknytning til statsbesøket her.

Se hvordan titusener av serbere hyllet Putin da han og den serbiske presidenten besøkte Sankt Sava-katedralen, her.

Les om de mange russisk-tyrkiske krigene og hvordan Russland befridde de kristne balkanfolkene fra tyrkeråket.

For Moskva er det viktig å bevare de tette båndene til Serbia, som er basert på felles ortodoks tro, russisk støtte til de kristne balkanfolkenes frigjøring fra tyrkeråket på 1800-tallet, allianse i to verdenskriger og russisk fordømmelse av Vestens aggresjon mot Serbia på 1990-tallet, å forhindre at Serbia blir medlem av Nato og å unngå serbisk tilslutning til de vestlige økonomiske sanksjonene mot Russland. Og for å oppnå dette kan man fra russisk side tilby politisk støtte i Kosovo-spørsmålet, noe som er viktig siden Russland som fast medlem av FNs sikkerhetsråd kan nedlegge veto mot resolusjoner som truer serbiske interesser, gassleveranser og økonomisk samarbeid.

Vucic og den serbiske ledelsen på sin side forsøker å kombinere ønsket om tilnærming til Vesten med EU-medlemskap som mål med opprettholdelse av et tett og vennskapelig forhold til Russland. Et uttrykk for denne linjen er at Serbia har nektet å slutte seg til de vestlige økonomiske sanksjonene mot Russland.

Vucic presses både av patriotiske serbere som frykter at han skal inngå en avtale som helt eller delvis anerkjenner Kosovo som en selvstendig stat for å åpne opp for et EU-medlemskap, og av vestorienterte grupperinger.

Dette er en situasjon som minner om forholdene i Ukraina før statskuppet i 2014, og forsøk på å kortslutte normale politiske prosesser ved en fargerevolusjon eller liknende kan sannsynligvis ikke utelukkes.

Den demonstrativt varme måten Putin ble tatt imot på kan trolig oppfattes som et signal fra den serbiske ledelsen til Vesten om at man ikke godtar politisk press eller innblanding i interne affærer.

Les mer om TurkStream og russiske gassleveranser til Balkan og Sør-Europa her.

Les om forholdet mellom Russland og Bulgaria her.

Publisert på Resett 20. januar og trykket i Friheten 28. februar 2019.

Reklamer
Publisert i Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar

Leonid Kravtsjuk: Julija Timosjenko blir Ukrainas neste president

Leonid Kravtsjuk i samtale med den ukrainske stjernejournalisten Dmitrij Gordon.

Like før jul ble Ukrainas første president, Leonid Kravtsjuk, som er den omtrent eneste politiker de fleste ukrainere i dag har respekt for, intervjuet om hvem han trodde ville vinne det planlagte presidentvalget i Ukraina 31. mars 2019, og hvem han selv ønsket at skulle bli president. Kravtsjuk sa at han regnet med at Julija Timosjenko, leder for Fedrelandspartiet, og Volodimir Zelenskij, skuespiller, manusforfatter og kandidat for det nyopprettede Folkets tjener-partiet, ville gå videre til andre valgomgang, og at Timosjenko ville vinne presidentvalget.

Som svar på spørsmålet om hvem han personlig ønsket at skulle bli president, svarte Kravtsjuk at dersom Ukraina hadde hatt en representativ-seremoniell president som Tyskland, ville han ha svart Zelenskij. Men siden den ukrainske presidenten hadde mye makt og måtte kunne lede landet, måtte svaret bli Timosjenko.

At Ukrainas nåværende president, Petro Porosjenko, skulle bli gjenvalgt betraktet Kravtsjuk som lite sannsynlig, men han ville ikke utelukke det siden moderne politologiske teknikker gjorde det mulig å manipulere befolkningen, og alt kunne skje i politikk. Ingen hadde trodd at Boris Jeltsin skulle vinne det russiske presidentvalget i 1996 siden bare et par prosent av russerne støttet ham før valget, men like fullt lyktes han i å bli gjenvalgt som president.

Situasjonen i Ukraina karakteriserte Kravtsjuk som katastrofal og preget av fattigdom, korrupsjon, styringsproblemer og rettsløshet. Men han mente at Ukraina med sine naturressurser og sin godt utdannede befolkning hadde alle muligheter for å bli et velfungerende og rikt land, ja at synlige forbedringer ville kunne komme selv i hans egen levetid. Det gjaldt bare å kvitte seg med dagens ubrukelige politikere.

Se intervjuet med Leonid Kravtsjuk, gjennomført av den ukrainske stjernejournalisten Dmitrij Gordonher.

Kravtsjuk er en erfaren politiker og ringrev som har innehatt topposisjoner i ukrainsk politikk i mange tiår, og man bør derfor være forsiktig med å avskrive hans oppfatninger. Jeg våger like fullt den påstand at han tar feil når han spår at Julija Timosjenko vil vinne det kommende presidentvalget.

Ifølge meningsmålingene har ingen av kandidatene ved presidentvalget i 2019 støtte fra et klart flertall av den ukrainske befolkningen. Timosjenko støttes ifølge de seneste meningsmålingene av 18–19 prosent, Zelenskij av ca 15 prosent og Porosjenko av ca 10 prosent. Takket være sin kontroll over den utøvende makt med de muligheter dette gir til å forfalske valget, forby politiske møter, presse massemedier med mer har Porosjenko all mulighet til å gå videre til annen valgomgang og å bli gjenvalgt som president ved å vinne denne.

Skulle hans gjenvalg som president være alvorlig truet, vil Porosjenko dessuten kunne fremprovosere en krise i forhold til Russland og innføre unntakstilstand, slik han nylig gjorde ved å sende krigsskip inn i Kertsj-stredet. Eventuelt kan unntakstilstanden bare innføres i de østlige regionene der Porosjenko er forhatt på grunn av krigen mot den opprørske befolkningen i Donbass.

Det eneste som virkelig kunne true Porosjenko, var at man i Washington gav klart uttrykk for at man ønsket en annen president. Men det er lite sannsynlig at amerikanerne nå ved et slikt signal vil kaste den ukrainske eliten ut i en maktkamp med den ustabilitet dette vil måtte medføre.

Den eneste av presidentkandidatene som i noen grad kan sies å representere interessene til befolkningen i Øst-Ukraina, er Jurij Bojko, visestatsminister før statskuppet i 2014 og deretter tilsluttet den såkalte Opposisjonsblokken. Ifølge meningsmålingene støttes han av 10–12 prosent av velgerne.

Under normale forhold burde Bojko som den eneste representanten for det folkerike Øst-Ukraina – og med motkandidater som alle kan knyttes til den upopulære krigen mot det opprørske Donbass – ha gode sjanser for ikke bare å gå videre til annen valgomgang, men også til å vinne presidentvalget. Men i dagens Ukraina er det utenkelig at en person som ikke utvetydig støtter den vestukrainske nasjonalismen, skal kunne inneha noen form for politisk makt.

I Øst-Ukraina vil valget derfor ha liten legitimitet, og valgdeltakelsen vil trolig bli lav.

Fra russisk side har man gjort det klart at man ikke har tillit til Porosjenko og kretsen rundt ham, og at man betrakter en løsning på krisen i Ukraina som utenkelig så lenge Porosjenko sitter ved makten.

At Russland skulle ha noe særlig å vinne på et bytte av president kan imidlertid diskuteres. Den eneste av kandidatene som har en viss sjanse til å slå Porosjenko, måtte være Julija Timosjenko.

En gang var Timosjenko, ”gassprinsessen” som tjente seg en formue på handel med russisk gass, en pragmatisk sentrumspolitiker, som blant annet gjorde slutt på en russisk-ukrainsk gasskrig i 2009 ved å inngå en omstridt gassavtale med Russland – noe som fikk Viktor Janukovitsj, den påstått russiskvennlige ukrainske presidenten som kom til makten i 2010, til å trekke henne for retten for å ha forrådt ukrainske interesser. Men i dag er Timosjenko en like ytterliggående eksponent for den vestukrainske nasjonalismen som resten av den ukrainske eliten. Ifølge en lekket telefonsamtale skal hun i 2014, i tilknytning til Krims gjenforening med Russland, endog ha tatt til orde for å bruke atomvåpen mot etnisk russiske ukrainere.

Les om hvordan oligarkene etter 1991, da landet ble uavhengig som en følge av Sovjetunionens sammenbrudd, erobret den politiske og økonomiske makten i et splittet Ukraina.

Skulle Timosjenko bli valgt til president, ville det med stor grad av sannsynlighet utløse konflikter i den oligarkiske eliten som i dag styrer Ukraina i allianse med høyrenasjonalistiske bander, knyttet til refordeling av verdier og eiendom, rettsprosesser, bruk av væpnede grupperinger til å ta over fabrikkbygninger og liknende. Slike konflikter og uroen og oppløsningen de ville medføre ville Russland selvfølgelig være tjent med. Men på den annen side ville valget av Timosjenko sannsynligvis av befolkningen bli oppfattet som et bevis på at eliten og det politiske systemet ikke var fullstendig gjennomkorrupt siden det var mulig å bytte ut presidenten ved hjelp av stemmeseddelen. Og mange ville sikkert tro at det nå var håp om forbedringer. En slik styrking av tiltroen til dagens antirussiske ukrainske politiske elite kan umulig være i russisk interesse.

En valgseier til Porosjenko, derimot, vil de fleste tilskrive valgfusk. Og resultatet vil bli sinne, oppgitthet og politikerforakt – som ved en ytterligere forverring av de sosiale forholdene vil kunne utløse opprørslyst.

Trolig bør man fra russisk side ikke ha for store forhåpninger til det kommende presidentvalget i Ukraina. Gitt dagens politiske klima vil vinneren uansett være en representant for den antirussiske vestukrainske nasjonalismen. Alt russiske myndigheter kan gjøre, er derfor å beholde kontrollen over Donbass som en garanti mot at Ukraina knytter seg for tett til Nato og andre vestlige strukturer, integrere Donbass i Russland og heve befolkningens levestandard, og satse på at den politiske og økonomiske krisen i Ukraina, som det knapt er mulig å se noen utgang på, vil få dagens russiskfiendtlige regime til å bryte sammen.

Les om hvordan Julija Timosjenko høsten 2017 prøvde å kuppe seg til makten i Ukraina i allianse med den politiske eventyreren og tidligere georgiske presidenten Mikheil Saakasjvili her.

Les om forholdet mellom oligarkeliten og høyrenasjonalistiske militsgrupper i dagens Ukraina her.

Trykket i Friheten 31. januar 2019.

Publisert i Ukraina | 5 kommentarer

Geopolitikkens vannglass

Igor Ivanov, russisk utenriksminister i 1998-2004.

Den 18. desember publiserte den liberale russiske næringslivsavisen Kommersant artikkelen ”Geopolitikkens vannglass”, forfattet av Russlands utenriksminister i 1998–2004, Igor Ivanov, som i dag er leder for Det russiske råd for internasjonale spørsmål. Den noe underlige tittelen på artikkelen skyldes at Ivanov sammenlikner graden av samarbeid i verden med det berømmelige halvfulle vannglasset. Om glasset er halvtomt eller halvfullt er avhengig av hvorvidt du vil tømme eller fylle det. Artikkelen kan oppfattes som et halvoffisielt uttrykk for hvordan dagens russiske ledelse ser på internasjonal politikk og er derfor av interesse.

I artikkelen lister Ivanov opp en rekke utfordringer verdenssamfunnet i dag står overfor: spenningen mellom USA og Kina, konfliktene i Midtøsten, konflikten i Ukraina, økonomiske problemer og sosiale motsetninger i en rekke stater, religiøs fundamentalisme, grenseoverskridende økonomisk kriminalitet, terrorisme, ressursmangel, økologiske problemer og global migrasjon.

Som forklaring på hvorfor verdenssamfunnet tilsynelatende har problemer med å løse utfordringene det står overfor, fremhever Ivanov at FN – primært fordi de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet ikke klarer å samarbeide – ikke fungerer etter hensikten, og at dette fører til at FN og folkeretten blir erstattet av improviserte koalisjoner mellom stater som i beste fall opererer i folkerettens gråsoner.

Denne oppramsingen av problemer og bekjennelsen til FN og folkeretten er knapt særlig oppsiktsvekkende eller kontroversiell.

Det som gjør Ivanovs artikkel interessant, er den tidligere utenriksministerens betraktninger om hva som må være forutsetningene for fred, stabilitet og samarbeid i verden.

Ifølge Ivanov må en stabil og rettferdig verdensorden baseres på selvstendige stater, ikke-innblanding i andre staters indre anliggender og erkjennelse av at statene er og har rett til å være ulike.

Eller som han selv formulerer det: ”I dagens internasjonale system går skillelinjen ikke mellom demokrati og tyranni, men mellom orden og kaos.” ”De grunnleggende byggeklossene i det internasjonale systemet må forbli nasjonalstatene. I kraft av dette må suverenitetsprinsippet strengt overholdes og betraktes som av den største betydning. Gjensidig avhengighet og integrasjon er bare akseptabelt i den grad det ikke kommer i strid med suverenitetsprinsippet.”

Og: ”Det fremvoksende internasjonale systemet må fullt ut gjenspeile endringene i maktbalansen i verden. De eksisterende institutter, som er orientert mot Vesten, må enten radikalt endres eller erstattes av mer universelle, åpne og representative organisasjoner.” ”Vi bør fullstendig avvise den vestlige (det vil si liberale) universalismen til fordel for pluralisme. Den fremvoksende konsepsjonen for vår tids verdensorden må gi mulighet for å bevare nasjonale tradisjoner, kulturer og konkrete økonomiske, sosiale og kulturelle modeller som ikke har noe til felles med vestlige mønstre.”

Samtidig understreker Ivanov at statene i dagens verden er avhengige av hverandre, at selv de sterkeste statene har begrenset evne til å handle fullstendig på egenhånd, og at sikkerhet og velstand bare kan oppnås kollektivt.

Ivanov har dermed den samme tilnærming til internasjonal politikk som den fremvoksende supermakten Kina, regionale stormakter som India, Sør-Afrika og Brasil og det store flertall av statene i verden.

Statene i verden er ifølge dette synet knyttet sammen gjennom handel og arbeidsdeling på en måte som alle tjener på, og som det gjelder å beskytte ved hjelp av et regelverk som motvirker proteksjonisme. Statene står dessuten overfor felles utfordringer i form av regionale konflikter, økologiske problemer, grenseoverskridende økonomisk kriminalitet, terrorisme, ukontrollert migrasjon med mer som de bør prøve å løse gjennom globalt eller regionalt samarbeid. Men samarbeidet må ikke bli så tett at det undergraver statlig suverenitet, prinsippet om ikke innblanding i andre staters indre anliggender og statenes rett til selv å bestemme sin utviklingsvei.

«Denne knuten er en påminnelse til dem som ikke vil tenke med sitt eget hode.» Russisk karikatur. Vestlige karikaturer som fremstiller Putin som en trussel mot EU og naive vestlige politikere, bruk av russisk gass som et våpen og liknende, er det hundrevis av. Men jeg velger ikke å gjengi en av dem for ikke å utfordre vestlige copyright-bestemmelser. I realiteten ville Russland bli mist like hardt rammet som EU dersom gasseksporten fra Russland til Europa ble stanset.

Ut fra dette synet på internasjonalpolitikk og statlig suverenitet har Russland et sammensatt forhold til internasjonale organisasjoner og politiske og økonomiske integrasjonsprosesser. Selvsagt prøver den russiske ledelsen å svekke og undergrave Nato siden dette er en militærallianse som eksplisitt er rettet mot Russland og russiske interesser. Og selvsagt prøver man fra russisk side å bli kvitt de vestlige økonomiske sanksjonene ved å skape splittelse mellom de vestlige landene. Og man prøver selvfølgelig å forhindre former for samarbeid som rammer russiske interesser, for eksempel at EU vedtar lover som begrenser russiske olje- og gassleverandørers mulighet for å eie olje- og gassrørledninger. At man fra russisk side skulle ha et ønske om å få det økonomiske samarbeidet mellom de vestlige landene til å bryte sammen, for eksempel ved å undergrave EU, virker derimot mer tvilsomt.

Dersom EU skulle bryte sammen, ville dette sannsynligvis føre til lavere økonomisk vekst for Europa som helhet. Og lavere økonomisk vekst i Europa ville ramme Russland hardt siden russisk økonomi for en stor del er basert på eksport av gass, olje og andre råvarer til Europa, ikke minst til Tyskland.

På tv kan russiske politikere snakke om et degenerert EU og Europa, men fra russisk side gjør man knapt noe forsøk på å få EU til å bryte sammen, slik vestlige massemedier ofte hevder. Et stabilt Europa som kjøper russisk gass, olje og andre råvarer, og som oppmuntrer europeiske selskaper til å handle med og investere i Russland, er det man ønsker seg i Moskva – forutsatt av EU ikke prøver å stenge Russland ute fra Europa, for eksempel ved å gjøre Ukraina til en barriere mellom Russland og Europa. At EU vedtar lover de fleste russere oppfatter som forkastelige, for eksempel om vidtgående rettigheter for seksuelle minoriteter, betrakter den russiske ledelsen som europeernes eget problem – forutsatt at ingen prøver å påtvinge Russland slike lover.

Les om hvordan Putin etter 11. septemberangrepet i 2001 tilbød USA full støtte i kampen mot terror, blant annet ved å sørge for at amerikanerne fikk åpne flybaser i Sentral-Asia.

Når det gjelder forsvar og sikkerhet, er den russiske ledelsen utvilsomt interessert i et samarbeid med omverdenen siden internasjonal terrorisme utgjør en trussel mot Russland, ikke minst med henblikk på det sårbare Kaukasus. Sin vilje til felles kamp mot terror har Moskva ikke minst vist ved å støtte USAs og andre vestlige lands krig mot islamistiske ekstremister i Afghanistan, blant annet ved å la amerikanerne opprette militærbaser i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia etter 11. septemberangrepet i 2001 og ved å la vestlige transportfly krysse russisk territorium.

Alt tyder på at den russiske ledelsen er mer interessert i å fylle ”vannglasset” ved å få til mer samarbeid mellom statene enn i å slå ”glasset” over ende. At Norge og andre europeiske land skulle ha noe å tjene på selv å slå ”glasset” over ende virker tvilsomt.

Les om konflikter i den russiske ledelsen knyttet til hvilket forhold Russland bør ha til Vesten her.

Les den russiske utenrikspolitiske ”guruen” Sergej Karaganovs betraktninger om dagens verden og Russlands plass i denne her.

Trykket i Friheten 17. januar 2019.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar

En selvsikker leder møter pressen

Putin håndterer 1700 journalister på sin pressekonferanse i 2018.

Den 20. desember avholdt Vladimir Putin sin årlige maratonpressekonferanse, den 14. i rekken. Ca 1700 journalister fra inn- og utland, heriblant representanter for alle Russlands regioner, hadde møtt frem. Og ved hjelp av plakater og tilrop prøvde de å tiltrekke seg presidentens oppmerksomhet. Til tider kunne pressekonferansen minne om Muppet-show. Putin, som åpenbart trives i rollen som landsfader, håndterte suverent forsamlingen og opptrådte med en blanding av sakkunnskap og humor.

De fleste av spørsmålene dreide seg om økonomi og innenrikspolitiske forhold. Og ved sine svar fremtrådte Putin som en pragmatisk politiker med tro på en blanding av statlige prosjekter og markedsøkonomi.

Pressekonferansen ble innledet med at Putin refererte noen økonomiske nøkkeltall, som at veksten i bruttonasjonalproduktet i de foregående 10 månedene hadde vært på 1,7 prosent, inflasjonen 4,1 prosent, arbeidsledigheten 4,8 prosent og overskuddet på handelsbalansen overfor utlandet 157 milliarder dollar. Forventet vekst i bruttonasjonalproduktet i 2019 var 1,8 prosent.

Første spørsmål dreide seg om effektiviteten til de såkalte nasjonale prosjektene som Putin hadde satt i gang i mai 2018, altså 12 kjempeprosjekter knyttet til blant annet demografi, helse, utdanning, boligbygging, vitenskap og utviklingen av en digital økonomi. Putin forsvarte prosjektene med at det var nødvendig å konsentrere ressursene, ikke minst for å bringe økonomien opp på et nytt utviklingsnivå. Han gjentok dessuten at Russlands økonomi burde være blant de fem største i verden innen 2024.

Som svar på et spørsmål om det var mulig å gjeninnføre sosialisme i Russland svarte Putin at dette var umulig, men at man kunne benyttes seg av elementer av sovjetsystemet, for eksempel diverse sosiale programmer.

Presidentens ideologiske overbevisning kom klart til syne da han som svar på et spørsmål om svindel i byggebransjen tok til orde for det han kalte å sivilisere boligbyggingen, det vil si å basere den på fungerende banker og låneordninger og privat initiativ fremfor offentlig støttet boligbygging.

For øvrig besvarte Putin flere titalls spørsmål knyttet til økonomi og sosiale forhold, som dreide seg om alt fra den planlagte pensjonsreformen til kvaliteten på russiske legemidler. Han måtte også svare på personlige spørsmål, for eksempel om når han hadde tenkt å gifte seg på nytt.

Ca en tredjedel av spørsmålene dreide seg om utenrikspolitikk, heriblant faren for atomkrig, vestlig dobbeltmoral, forfølgelsen av russiske journalister, de vestlige økonomiske sanksjonene, konflikten i Ukraina og situasjonen i Syria. Som svar på et spørsmål om hvordan han så på nyheten om at Donald Trump ville trekke de amerikanske soldatene ut av Syria, svarte Putin at en slik tilbaketrekning ville være positiv siden den ville gjøre det lettere å oppnå en politisk løsning på konflikten i landet.

De som må være mest skuffet etter pressekonferansen, må være befolkningen i de opprørske folkerepublikkene i Øst-Ukraina. Målet for russisk politikk overfor Ukraina var ifølge Putin å normalisere forholdene i landet, ikke å dele det opp. Han gjentok dermed det som har vært russisk politikk overfor Ukraina siden våren 2014, nemlig å bekjenne seg til prinsippet om landets territorielle integritet og samtidig beholde kontrollen over Donbass som en forsikring mot at Kiev ikke knytter seg for tett til Nato og andre vestlige institusjoner – inntil dagens ukrainske regime eventuelt måtte bryte sammen og bli erstattet av et mer russiskvennlig regime. For befolkningen i Donbass som etter fire år med krig og tusener av drepte har innlemmelse i Den russiske føderasjon som sitt høyeste ønske, var Putins utsagn selvsagt en skuffelse.

Inntrykket pressekonferansen etterlot, var av en selvsikker president som opptrådte med naturlig myndighet i visshet om ikke å ha noen seriøse politiske rivaler, samtidig som de vestlige sanksjonene åpenbart ikke hadde klart å knekke russisk økonomi. Skal Putin klare å realisere de ambisiøse utviklingsplanene for russisk økonomi og næringsliv, må den økonomiske veksten imidlertid minst dobles.

Se Putins pressekonferanse tekstet til engelsk her.

Les om Putins tv-møte med befolkningen 7. juni 2018 her.

Les om hvordan Putin kan oppfattes som en russisk Einar Gerhardsen her.

Publisert i Putin, Russisk politikk, Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Sergej Lavrov: Det finnes ikke noe alternativ til Minsk-avtalene

Sergej Lavrov intervjues av Komsomolskaja Pravda.

Den 17. februar gjennomførte Komsomolskaja Pravda, en populær russisk avis som kan sammenliknes med VG her på berget, et tv-intervju med Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov. Intervjuet gir trolig et godt innblikk i hva både vanlige russere, representert ved en pågående, for ikke å si aggressiv kvinnelig journalist, og den russiske ledelsen mener om sentrale utenrikspolitiske spørsmål. Til tider ble temperaturen i det noe over en time lange intervjuet høy.

Intervjuet ble innledet med at den kvinnelige journalisten spurte Lavrov om hvorfor man fra russisk side ikke erklærte at dagens ukrainske regime var fascistisk, brøt med Kiev, og anerkjente de opprørske folkerepublikkene i Donbass som selvstendige stater. Lavrov svarte at det var all mulig grunn til å betegne dagens ukrainske regime som fascistisk, at Kiev-regimet med støtte fra sine vestlige kuratorer gjorde hva det kunne for undergrave bestrebelsene på å få til en fredelig løsning på konflikten i Ukraina, og at regimet opptrådte i strid med Ukrainas egen forfatning ved å undertrykke den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina. Men like fullt fantes det ifølge den russiske utenriksministeren ikke noe alternativ til Minsk-avtalene om hvordan krisen i Ukraina kunne løses ved hjelp av politiske reformer.

Vi forholder oss til det ukrainske folk og den ukrainske staten, ikke til dagens ukrainske regime. Og vi arbeider for er et normalt, nøytralt Ukraina, understreket Lavrov. Dersom vi anerkjente folkerepublikkene Donetsk og Lugansk som selvstendige stater, ville vi miste resten av Ukraina.

Lavrovs svar oppsummerer dilemmaet den russiske ledelsen står overfor. Det er ingen tvil om at dagens ukrainske makthavere gjør hva de kan for å provosere Russland ved stadig å komme med antirussiske erklæringer, ved å undertrykke russisk språk og kultur og ved å føre en blodig undertrykkelseskrig mot befolkningen i Øst-Ukraina. Å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater og eventuelt innlemme dem i Den russiske føderasjon ville være en naturlig reaksjon på denne politikken, om ikke av andre grunner så for å tvinge Kiev-regimet til å innstille krigsoperasjonene mot Donbass. Men det er liten tvil om at en slik anerkjennelse ville drive resten av Ukraina ytterligere inn i armene på Vesten og eventuelt ville kunne åpne for et ukrainsk Nato-medlemskap. I så fall ville Russland kunne bli tvunget til en krig med Ukraina for å forhindre at landet ble opptatt i den vestlige militæralliansen – med mindre tapet av Donbass var et så stort prestigenederlag at det antirussiske Kiev-regimet brøt sammen.

Stilt overfor dette dilemmaet er det naturlig at den russiske ledelsen velger å ”fryse” konflikten i Øst-Ukraina, beholde kontroll over Donbass som håndpant mot at Ukraina melder seg inn i Nato og satse på at vanstyre og kaos vil få dagens ukrainske regime til å bryte sammen. Bare et regimeskifte og opprettelsen av et mindre russiskfiendtlig og mer pragmatisk styre vil kunne muliggjøre en avslutning av krisen i Ukraina på Moskvas premisser. Nemlig en omdanning av landet til en løs føderasjon der trusselen om at de østlige regionene bryter med Kiev vil være tilstrekkelig for å forhindre at Ukraina knytter seg for tett til Nato og andre vestlige strukturer.

Ofre for Kiev-regimets terroristiske krig mot befolkningen i Øst-Ukraina.

Samtidig er det liten tvil om at fjernsynsbilder av hvordan Kiev-regimets styrker nærmest daglig bombarderer byer og tettsteder i Donbass virker som en kraftig provokasjon på den russiske befolkningen og får mange til å spørre om hvorfor man ikke anerkjenner Donetsk og Lugansk som selvstendige stater og fremtvinger en stans av bombarderingen. Dersom det skulle komme til en alvorlig provokasjon, for eksempel at Kiev-regimets styrker bombarderte en skole eller et sykehus, ville den russiske ledelsen kunne bli tvunget til å reagere militært.

Selv erklærte Lavrov at han betraktet faren for en krig mellom Ukraina og Russland som liten, men at man måtte være forberedt på at dagens ukrainske makthavere av hensyn til det kommende presidentvalget kunne komme til å fremprovosere tilspissede situasjoner i Donbass eller ved Krim.

Mange russere skulle utvilsomt ha ønsket seg en mer selvhevdende og handlekraftig utenrikspolitikk, slik det fremgikk av spørsmålene Lavrov ble utsatt for, heriblant spørsmål publikum hadde sendt inn.

Således ble Lavrov spurt om hvorfor Russland ikke meldte seg ut av et russiskfiendtlig Europaråd, hvorfor rasering av russiske minnesmerker i Polen ikke førte til rasering av polske minnesmerker på russisk territorium, hvorfor man ikke brukte en økonomisk blokade til å tvinge Georgia til å stenge amerikanske militærbaser, og hvorfor man fra russisk side ikke hadde klart å fremtvinge et møte med Julija Skripal, den russiske jenta som forsvant i Storbritannia etter et mye omtalt giftattentat, som mange russere mener at britene har drept eller kidnappet.

Lavrov besvarte disse spørsmålene ved å mane til besinnelse, diplomati og samarbeid og å understreke at man ved å ta i bruk økonomiske blokader og andre maktmidler risikerte å drive potensielle samarbeidspartnere fra seg.

Et lands utenrikspolitikk vil være bestemt av en kombinasjon av dets geografiske plassering og andre objektive faktorer og ledernes verdier, preferanser og oppfatninger. Hvem som styrer Russland, er av betydning for russisk utenrikspolitikk. Slik sett er det underlig at vestlige ledere ved hjelp av støtte til opposisjonsgrupperinger og sanksjoner prøver å frembringe et regimeskifte i Russland. Skulle det komme til et regimeskifte, er det all grunn til å tro at det nye styret ville ta hensyn til kravet i folkedypet om en langt mer selvhevdende utenrikspolitikk. Sannsynligvis representerer Putin og kretsen rundt ham det mest pragmatiske og samarbeidsvillige av alle styrer det er mulig å forestille seg at skal kunne inneha makten i dagens Russland.

Se intervjuet med Sergej Lavrov her.

Les om hvordan Putin i oktober i år advarte president Petro Porosjenko og den ukrainske ledelsen mot å angripe Donbass her.

Les om hvordan det i dag pågår en strid i den russiske eliten om hvilket forhold man bør ha til Vesten her.

Publisert på Resett 22. desember 2018 og trykket i Friheten 3. januar 2019.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 2 kommentarer

Lukasjenko manøvrerer mellom Russland og Vesten

Aleksandr Lukasjenko i møte med den tyske ambassadøren i Hviterussland, Peter Dettmar.

Den 11. mars møtte Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko den tyske ambassadøren i Minsk, Peter Dettmar. Under møtet skal Lukasjenko ha understreket at man fra hviterussisk side var interessert i å utvikle tettere forbindelser til EU, og ikke minst til Tyskland. Og for å få til et slikt samarbeid signaliserte den hviterussiske lederen vilje til å etterkomme eventuelle tyske krav og ønsker: ”Jeg forventer fullstendig åpenhet. Hva ønsker Tyskland fra Hviterussland, hva misliker man ved Hviterussland?” Det eneste forbehold var at Hviterussland aktet å føre en flervektors utenrikspolitikk og derfor ikke kunne godta krav om å måtte velge mellom Vesten og Russland.

Videre skal Lukasjenko ha fremhevet at Hviterussland alltid hadde bestrebet seg på fred og samarbeid, at landet aldri ville bli en kilde til konflikter og spenninger i Europa, og at det derfor ikke utgjorde noe problem for EU og Tyskland. Og han uttrykte et håp om at Tyskland forstod Hviterussland og kom landet i møte, ikke minst ved å fjerne det han omtalte som en økonomisk mur. ”Vi får ikke handle med dere. Dere har bygget en mur og slipper ikke engang noen bort til muren. Denne muren er verre enn Trumps mot Mexico, forskjellen er bare at den er usynlig, økonomisk.”

Anton Khodasevitsj, korrespondent i Lillerussland for den russiske avisen Nezavisimaja Gazeta, tolker møtet med den tyske ambassadøren som et forsøk fra Lukasjenkos side på å øke sin styrke overfor Russland, som Hviterussland i disse dager forhandler med om prisen på russiske olje- og gassleveranser (”Aleksandr Lukasjenko har blitt interessert i Tyskland”, 11.12.2018). Samtidig betegnet han Lukasjenkos erklærte vilje til å samarbeide med Tyskland og EU som patetisk og nærmest komisk siden den hviterussiske presidenten hadde fremført utsagn av typen ”Vi er ikke lukket for noe tema” og ”Dere forstår oss bedre enn alle andre” overfor all verden, inkludert Putin og den russiske ledelsen.

At Lukasjenko ønsker å manøvrere mellom Russland og Vesten for å oppnå fordeler og innrømmelser fra begge sider er det ingen tvil om. Ei heller at Hviterussland ville tjene på å bedre forholdet til Tyskland og EU, ikke minst med tanke på handel, investeringer og teknologioverføring. Krisen i Ukraina har dertil utvidet den hviterussiske lederens handlingsmuligheter.

Før utbruddet av krisen i Ukraina i 2013–14 fordømte vestlige ledere Lukasjenko som ”Europas siste diktator”, vestlige menneskerettighetsorganisasjoner bedrev kontinuerlige kampanjer mot Hviterussland og dets myndigheter, og vestlige land innførte diverse sanksjoner mot Hviterussland, blant annet et innreiseforbud for Lukasjenko og andre samfunnstopper. Resultatet var at Lukasjenko og den hviterussiske ledelsen ble fullstendig avhengig av Russland.

Etter utbruddet av krisen i Ukraina da Lukasjenko til de flestes forbauselse unnlot å ta Russlands parti og inntok en nøytral posisjon, opphørte den vestlige kritikken av forholdene i Hviterussland. Og da Lukasjenko i 2014–15 opptrådte som vert for de såkalte Minsk-forhandlingene for å løse den ukrainske konflikten, ble Hviterusslands forhold til Vesten nærmest vennskapelig. Og som en følge av det bedrede forholdet til Vesten ble Hviterusslands avhengighet av Russland redusert.

Full handlefrihet har Lukasjenko og den hviterussiske ledelsen likevel ikke. Hviterussland er avhengig av russiske olje- og gassleveranser. Hviterussiske bedrifter har vanskelig for å konkurrere på det europeiske markedet og trenger derfor Russland som handelspartner. Og siden Hviterussland med en nedslitt infrastruktur og bedrifter som stort sett stammer fra sovjettiden, fremstår som lite attraktivt for vestlige investorer, må også kapitalimport primært komme fra Russland.

Skjebnen til den styrtede ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj, som i likhet med Lukasjenko prøvde å manøvrere mellom Russland og Vesten for å oppnå innrømmelser fra begge parter, burde også være en advarsel til den hviterussiske lederen: Vestlige land er usikre og potensielt svikefulle samarbeidspartnere.  Og går den russiske ryggdekningen tapt, kan resultatet bli opprør og statskupp som i Ukraina i 2014.

Les mer om Lukasjenkos manøvrer mellom Russland og Vesten her og her.

Publisert i Annet, Samveldet av uavhengige stater | 2 kommentarer

Russere er ikke mennesker

Ukrainske barn graver skyttergraver høsten 2018.

Nyheter og reportasjer fra Ukraina har opphørt å sjokkere. Forbud mot opposisjonspartier, drap og trusler, marsjerende høyreekstremister i gatene, høyreekstremistiske væpnede bander som settes inn mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, og lover som forbyr kritikk av fascister og høyreekstremister, alt dette er kjent og gjør knapt lenger inntrykk. Det at ukrainske barn nå utkommanderes til å grave skyttergraver mot sine russiske naboer er like fullt så grotesk at en kommentar er nødvendig. Kanskje har den moralske oppløsningen i Ukraina nådd bunnpunktet?

På begge sider av jernteppet var oppbyggingen av etterkrigstidens Europa basert på noen fundamentale prinsipper. Et av disse prinsippene var at fascister ikke skulle få komme til makten i noe europeisk land. Dette prinsippet utfordres – for å si det forsiktig – i dagens Ukraina der fascister marsjerer i gatene, kritikk av fascister og høyreekstremister er straffbart, og den herskende oligarkklikken holder seg ved makten ved hjelp av en skjør allianse med bevæpnede høyreekstremister.

Adolf Hitler hilser på barnesoldater våren 1945.

Et annet prinsipp var at barn ikke skulle gjøres til soldater. Bilder av 12–13-åringer som Hitler-regimet våren 1945 hadde sendte ut i en meningsløs kamp mot fremrykkende amerikanske, britiske og sovjetiske soldater, hadde brent seg fast og var blitt et uttrykk for politisk fanatisme, kriminell indoktrinering og en fratatt barndom. Dette skulle ikke kunne skje igjen!

Men hva skjer i Ukraina, som nå befinner seg i unntakstilstand? Jo, tv-kanaler og andre massemedier beretter stolt om hvordan skolebarn graver skyttergraver og forbereder seg på å stå imot en invasjon av de russiske hordene.

Se reportasje om barna som graver skyttergraver, her.

Graving av skyttergraver er imidlertid bare ett eksempel på hvordan barn og unge i dagens Ukraina opplæres til å frykte og hate russere.

Et langt grovere eksempel er avsløringen av en halvmilitær treningsleir i Vest-Ukraina der barn ned i åtteårsalderen lærer å skyte russere og prorussiske separatister. ”Der er galt å skyte på mennesker, men russere og separatister er ikke mennesker.”

Se Associated Press’ reportasje om leiren der det med all mulig tydelighet fremgår hva slags leir det er snakk om, her.

Ifølge Associated Press bruker dagens ukrainske regime offentlige midler på å finansiere denne type leirer.

Eller hva skal man si til avsløringer av hvordan uniformerte høyreekstremister ved ukrainske skoler bedriver samfunnsfagsopplæring der elevene oppfordres til å hate russere og å utrydde ”russiskheten” i seg selv?

”Jeg har russisk far og mor. Du sier at russere er alkoholikere og narkomane og snakker feil språk. Hva skal jeg gjøre?” spør en jente. Instruktøren svarer: ”Du må frigjøre deg fra det russiske ved hjelp av russofobi.”

Se reportasje med valgfri engelsk teksting, sannsynligvis laget ved hjelp av et skjult kamera, her.

Tusenvis av fascister og høyreekstremister marsjerer i ukrainske gater. Vestlige massemedier tier.

Jeg kan ikke forstå hvordan det er mulig å betegne et regime som hyller erklærte fascister, som bruker høyreekstremistiske militsgrupperinger til å undertrykke et separatistisk opprør, som gjør det straffbart å kritisere fascister og høyrenasjonalister, og som bruker offentlige midler på å lære barn og unge å hate og skyte russere, separatister og deler av sin egen befolkning, som noe annet enn fascistisk. Men å få norske massemedier til å bruke betegnelsen fascisme på dagens ukrainske regime og forholdene i Ukraina er umulig. Det er knapt mulig å få dem til å si noe negativt om Ukraina.

Les om drapsforsøk og trusler mot opposisjonspolitikere i dagens Ukraina her.

Les om hvordan rehabiliteringen av den ukrainske fascismen utløser harme i Polen og forsurer de polsk-ukrainske forbindelsene her.

Trykket i Friheten 20. desember 2018.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar