Intervju med Sergej Lavrov

Vladimir Solovjov i samtale med Sergej Lavrov.

Den 12. februar viste russisk tv et timeslangt intervju med Russlands utenriksminister siden 2004, Sergej Lavrov, som stjernejournalisten Vladimir Solovjov hadde laget. Lavrov regnes ikke for å være den som trekker opp russisk utenrikspolitikk, men han er en av verdens dyktigste diplomater, og hans uttalelser kan betraktes som et uttrykk for hvilket syn den russiske eliten har på utenrikspolitiske spørsmål. Det er derfor grunn til å se nærmere på intervjuet.

Noe dramatisk eller nytt kom Lavrov ikke med under intervjuet, som snarere var en oppsummering av verdier, holdninger og oppfatninger som har utviklet seg i den russiske eliten i løpet av flere år. Men skal man gjøre seg opp en oppfatning av hvordan Russlands forhold til omverdenen vil utvikle seg i de kommende årene, er denne type holdninger og oppfatninger av interesse.

Se intervjuet med Lavrov her.

Utgangspunktet for intervjuet var det nylig avholdte Moskva-besøket til Josep Borrell Fontelles, Den europeiske unions høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, og anklagene Borrell – med referanse til behandlingen av den opposisjonelle bloggeren og aktivisten Aleksej Navalnyj – under besøket hadde fremført om at Russland ikke overholdt menneskerettighetene.

Lavrov fremholdt at Vestens anklager om russiske brudd på menneskerettighetene var hyklerske relatert til behandlingen av Julian Assange, spanske myndigheters brutale undertrykkelse av selvstendighetsbevegelsen i Catalonia, forfølgelsen av russiske journalister, undertrykkelsen av russisk språk og kultur i de baltiske statene, tallrike eksempler på politivold i vestlige land og andre forhold som viste at Vesten selv hadde et problematisk forhold til menneskerettighetene, og dessuten utgjorde en utidig innblanding i indre russiske forhold.

Spansk politis terroristiske undertrykkelse av forsøket på å gjennomføre en folkeavstemning om katalansk selvstendighet i 2017. Ifølge EU har dette – i motsetning til dommen mot svindleren Aleksej Navalnyj – ikke noe med menneskerettigheter å gjøre.

Hvorfor var kritikk av behandlingen av Navalnyj som var dømt for økonomiske forbrytelser i samsvar med gjeldende russiske lover, ifølge Vesten legitimt, mens kritikk av spanske myndigheters brutale undertrykkelse av forsøket på å gjennomføre en folkeavstemning til støtte for kravet om katalansk selvstendighet var en uakseptabel innblanding i indre spanske anliggender, spurte Lavrov retorisk.

Lavrov trakk også frem det han mente var en destruktiv vestlig politisering av det som burde ha vært et saklig samarbeid til gjensidig nytte, for eksempel at en avtale om teknisk-vitenskapelige standarder mellom EU og Russland ikke var blitt fornyet fordi man fra europeisk side hadde krevd å få inn en formulering i avtalen om at Krim ikke var en del av Russland.

For å forklare det han betegnet som EUs russofobi, trakk Lavrov frem den aggressive opptredenen til et lite antall svært russiskfiendtlige østeuropeiske stater, altså land som Polen og de baltiske statene. Det fremgikk også at han nærmest betraktet Europa som et underbruk av USA uten evne til å stå opp for egne interesser, for eksempel ved å motsette seg sanksjoner som rammet europeisk-russisk handel og samarbeid.

Lærdommen Russland hadde trukket ut fra Vestens aggressive opptreden, var ikke å ha noen illusjoner om omverdenen og å basere seg på sin egen styrke: ”Vi har endelig forstått at vi bare kan basere oss på oss selv.”

Den russiske utenriksministeren poengterte dessuten at Russland selv hadde formulert et sett med kriterier som måtte være oppfylt for at samarbeid med andre stater skulle gi mening: 1) Gjensidig respekt. 2) Ikke-innblanding i hverandres indre affærer. 3) Samarbeidet må dreie seg om noe begge parter er interessert i. 4) Resultatet av samarbeidet må være til begge parters fordel.

Andre temaer som ble berørt i intervjuet, var Krim og konflikten i Ukraina. Om Krim sa Lavrov at omverdenen burde akseptere halvøyas gjenforening med Russland som et uttrykk for befolkningens vilje på samme måte som Tysklands gjenforening, som det daværende Sovjet aktivt hadde bidratt til, var blitt godtatt av omverdenen som et uttrykk for befolkningens vilje. Om konflikten i Øst-Ukraina sa han at denne bare kunne løses ved at ukrainske myndigheter oppfylte de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 ved å gi befolkningen i Donbass utstrakt selvstyre. På et spørsmål fra Solovjov om Russland – i en situasjon der Kiev åpenbart saboterte Minsk-avtalene – ikke burde ta saken i egne hender og sørge for en løsning på egne premisser, svarte Lavrov unnvikende. Og Solovjov forsøkte ikke å presse ham til å gi et klart svar.

Inntrykket man blir sittende igjen med etter intervjuet med den russiske utenriksministeren, er at man fra russisk side oppfatter Europa og EU som en del av et kollektivt fiendtlig Vesten, det være seg fordi Europa er et underbruk av USA eller fordi russofobe stater får bestemme EUs utenrikspolitikk, at man er overbevist om at Vesten vil føre en anti-russisk politikk og prøve å skade Russland nær sagt uavhengig av hva Russland selv måtte foreta seg, at Russland vil søke samarbeidspartnere utenfor Vesten, at Russland vil satse på å utvikle sine egne krefter, og at Russlands samarbeid med Vesten vil innskrenke seg til teknisk-økonomiske forhold, for eksempel olje- og gasseksport, uten å omfatte et et verdimessig fellesskap.

Les om det geopolitiske spillet mellom USA, Europa, Russland, Kina og andre aktører.

Taperen på bruddet mellom Russland og Vesten er Europa. USA – en global sjømakt som er vendt mot alle kontinenter – vil alltid klare seg og har mye å vinne på å skape konflikter mellom Europa, Russland og Kina. Russland vil utvilsomt tape på en konflikt med Europa, men vil kunne erstatte Europa med Kina, India og Asia. Europa, derimot, vil bli en bakevje dersom Russland vender seg mot Asia.

Les om strid i den russiske eliten om hvilket forhold man bør ha til Vesten her.

Les om hvordan betalingssystemene i Russland, Kina og India knyttes sammen her.

Publisert på Resett, Steigan.no og Herland Rapporten 17. februar 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | 2 kommentarer

Mccarthyisme på norsk: TV 2 driver hetskampanje mot professor

Mccarthyisme – eller på norsk brønnpissing – en giftplante som knapt kan utryddes, men som må holdes under kontroll.

Den 5. februar publiserte TV 2 en artikkel, forfattet av Øystein Bogen, med tittelen ”Professor beskyldes for å drive propaganda fra norsk universitet”. Budskapet er at Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge og spesialist på Russland, Eurasia og geoøkonomi, benytter sin stilling til å tale Russlands sak, og at han nå får kritikk for dette.

Grunnlaget for anklagene mot professor Diesen og hvorfor TV 2 mener at dette er en sak av journalistisk interesse får vi ikke vite noe om. Det eneste kritikken mot Diesen bygger på, er at han oppgis å ha skrevet minst 15 artikler for den russiske internasjonale tv-kanalen RT (tidligere Russia Today).

Glenn Diesen, professoren TV 2 forsøker å bringe til taushet.

”TV 2 har snakket med en rekke akademikere og Russland-kjennere i Norge og Sverige, som er sjokkert over at professoren bidrar med det de mener er en russisk propagandaplattform og over innholdet i artiklene hans.”

RT er selvfølgelig en russisk propagandakanal, på samme måte som Voice of America er en amerikansk propagandakanal, BBCs utenlandssendinger er en britisk propagandakanal og Deutsche Welle er en tysk propagandakanal. Når en stat bruker penger for å drive en internasjonal tv-kanal, er det selvsagt for å stille seg selv i et best mulig lys og for å formidle sine verdier og sitt syn på verden til mennesker i andre land. Et greit ord for dette er propaganda. Men  det er ikke mer propaganda når Russland, Kina eller Iran gjør det enn når vestlige land gjør det.

Hvorfor er det galt at en norsk akademiker og universitetsansatt ytrer seg på RT når ingen ville ha kritisert vedkommende for å ha ytret seg på Voice of Ameriva eller BBC?

Og hva er det Diesen har skrevet eller sagt som er russisk propaganda? Hva konkret er det akademikerne og Russland-kjennerne er sjokkert over og mener er russisk propaganda? Har ikke allmennheten krav på å få vite hva anklagene mot Diesen er basert på? Og har ikke Diesen krav på at anklagene mot ham konkretiseres og fremsettes i en form som gjør det mulig for ham å forsvare seg?

Hvem er det Bogen har snakket med som mener at Diesen bedriver russisk propaganda? De eneste Bogen nevner, er Patrik Oksanen, en svensk redaktør og journalist med tette bånd til det svenske forsvaret tilknyttet Fri Värld, en tenketank som advarer mot russisk undergravingsvirksomhet, Aage Borchgrevink, rådgiver i Den norske Helsingforskomité, en ”attergløyme” fra den kalde krigens tid som prøver å forkle sin undergravende virksomhet rettet mot stater Vesten misliker som menneskerettighetsarbeid, og Sven Holtsmark, professor ved Institutt for forsvarsstudier.

Hva er det Diesen har gjort eller skrevet som gjør det naturlig at TV 2 engasjerer seg? Har han kommentert behandlingen av Aleksej Navalnyj, den siste utviklingen i Midtøsten eller et annet aktuelt tema? Har han vært nevnt på Dagsrevyen? TV 2 oppgir ingen grunn til hvorfor professor Diesen, hans publisistiske virksomhet og forhold til RT skulle ha interesse for allmennheten.

Øysten Bogen, TV 2, brønnpisser i Joseph Mccarthys ånd som prøver å skremme annerledes tenkende til taushet.

Og hvem er Øysten Bogen som anklager Diesen for å tale Russlands sak? Svaret er at Bogen i tillegg til å være journalist og forfatter av bøker med et kritisk syn på dagens Russland – for å si det forsiktig – også er delforfatter av rapporten ”The Kremlin’s Trojan Horses 3.0: Russian Influence in Denmark, The Netherlands, Norway and Sweden” (2018). Denne rapporten – som er utarbeidet på oppdrag fra den amerikanske tenketanken Atlantic Council – nøyer seg ikke med å kritisere SV og Rødt for manglende begeistring for Nato og å anklage alternative medier som Herland Rapporten og Steigan.no for å formidle russisk propaganda, men fremstiller også to navngitte norske politikere, Christian Tybring-Gjedde og Tor André Johnsen fra Fremskrittspartiet, nærmest som en sikkerhetsrisiko.

Er TV 2 komfortabel med at en av deres journalister bedriver den type virksomhet for en utenlandsk tenketank?

Kan ikke anklagene om tvilsom virksomhet til fremme av utenlandske interesser og et uklart lojalitetsforhold som Bogen retter mot professor Diesen, med minst like stor berettigelse rettes mot Bogen selv?

Og hva skal vi si til at Bogen kontakter Diesens arbeidsgiver, rektor ved Universitetet i Sørøst-Norge, Petter Aasen, og spør om han er kjent med professor Diesens skribentvirksomhet, slik artikkelen viser at han har gjort? Dette er faktisk et forsøk på å presse Diesen ut av hans professorat eller i det minste på å skremme ham til å slutte med sine angivelig russiskvennlige skriverier.

Er denne type virksomhet noe TV 2 kan stå inne for at en av deres journalister utøver i tv-kanalens navn?

Hvordan ville Bogen og TV 2 ha reagert dersom Diesen hadde opptrådt på samme måte som Bogen, for eksempel ved å henvende seg til den russiske ambassaden og spørre om ambassaden var komfortabel med å utstede visum til en person med russiskfiendtlige holdninger som arbeidet for en russiskfiendtlig tenketank? Ville ikke Bogen og hans arbeidsgiver ha oppfattet det som et forsøk på å straffe TV 2-journalisten for hans meninger ved å gjøre det umulig for ham å arbeide som Russland-korrespondent eller i det minste som et forsøk på å presse ham til å omtale Russland på en mer positiv måte? Kan noen forestille seg hvor mye bråk det hadde blitt dersom professor Diesen hadde opptrådt på samme måte som journalist Bogen!

Knapt noen yrkesgruppe er så avhengig av at folk uten frykt skal kunne ytre seg som journalister og mediefolk. Derfor er det skuffende og korttenkt når en tv-kanal lar seg bruke til en skitten kampanje mot en akademiker som tør å si hva han mener i fora han selv oppfatter som hensiktsmessig.

Les om svertekampanjen mot Russland her.

Les om hvordan selv sportsjournalistikk benyttes til anti-russisk hets her.

Publisert på Steigan.no 8. februar og på Resett 13. februar og trykket i Friheten 18. februar 2021.

Publisert i Annet, Massemedias russlanddekning | 1 kommentar

Zelenskij stenger tre tv-kanaler

I 2019 forsøkte NewsOne å organisere en russisk-ukrainsk telebro. Idag er tv-kanalen stengt.

Den 2. februar 2021 vedtok Det nasjonale sikkerhetsråd i Ukraina å stenge tre tv-kanaler, 112, NewsOne og ZIK. Som begrunnelse for stengingen oppgis at eieren av tv-kanalene, Taras Kozak, skal ha vært involvert i økonomiske transaksjoner med Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk, noe dagens ukrainske makthavere betrakter som støtte til terrorisme.

Tv-kanalene ble umiddelbart tatt av luften, men de har forsøkt å opprettholde virksomheten på nettet. For å få til en fullstendig blokkering har Kiev-regimet bedt Youtube om å slette deres kontoer.

Kozak er medlem av Radaen, det ukrainske parlamentet, der han representerer Opposisjonsplattformen – For livet. Han regnes som en venn av – eller et redskap for – forretningsmannen Viktor Medvedtsjuk,  som er en av lederne for Opposisjonsplattformen – For livet. De fleste observatører betrakter stengingen av tv-kanalene som et forsøk fra dagens ukrainske president Vladimir Zelenskij og kretsen rundt ham på å bringe opposisjonen til taushet.

At Zelenskij og hans parti har grunn til å frykte opposisjonen er det ingen tvil om. En nylig gjennomført meningsmåling viste at nesten hver fjerde ukrainer (22,5 prosent) kunne tenke seg å stemme på Opposisjonsplattformen – For livet, som ved parlamentsvalget i 2019 fikk 13 prosent av stemmene. Oppslutningen om Zelenskijs parti, Folkets tjener, som ved parlamentsvalget i 2019 fikk 43,2 prosent av stemmene, derimot, er bare 17,3 prosent. Deretter følger partiet til tidligere president Petro Porosjenko, Europeisk solidaritet, og partiet til ”gassprinsessen” Julija Timosjenko, Fedrelandet, som henholdsvis 16,1 og 13,1 prosent sier at de ville ha stemt på.

Opposisjonsplattformen – For livet er det eneste virkelige opposisjonspartiet i dagens Ukraina. Mens de øvrige partiene går inn for å knytte Ukraina til EU og Nato, og er mer eller mindre russofobiske, går Opposisjonsplattformen – For livet inn for å gjenopprette et godt forhold til Russland og å løse konflikten med opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina gjennom forhandlinger.

Dette er et program som ligger tett opp til løftene om å gjøre slutt på konflikten i Øst-Ukraina og å skape et Ukraina for alle som den russiskspråklige Vladimir Zelenskij gikk til valg på da han i 2019 ble valgt til president med 73,2 prosent av stemmene – mens den russofobe kandidaten Petro Porosjenko bare fikk 24,5 prosent.

Men etter å ha kommet til makten kom Zelenskij til å føre en politikk som ikke atskilte seg nevneverdig fra politikken til Porosjenko. Kiev nektet fremdeles å bidra til en forhandlingsløsning på konflikten i Øst-Ukraina ved å oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015. Og forsøket på å utrydde russisk språk og kultur gjennom drakoniske språklover, som Porosjenko og nasjonalistene stod bak, ble videreført. Dette har fått store befolkningsgrupper som ønsker fred og forsoning, til å oppgi Folkets tjener og å orientere seg mot Opposisjonsplattformen – For livet. Folkets tjener har dessuten blitt rammet av en mengde skandaler og korrupsjonsanklager, slik det styrende partiet i en mer eller mindre sammenbrutt stat som Ukraina vil måtte bli.

Det som førte til stengingen av de opposisjonelle tv-kanalene, skal ha vært at de stilte spørsmål ved ukrainske myndigheters nei til innkjøp av russisk Covid-19-vaksine i en situasjon der Ukraina står bakerst i køen for innkjøp av vaksine fra Europa, USA eller Kina, slik at vaksine tidligst kan tilbys befolkningen om 1–2 år. I et land med dårlig helsevesen, liten tiltro til myndighetene og rykter om at folk med penger kjøper vaksine innsmuglet fra utlandet, er dette et brennbart tema.

Ytringsfrihetsdemonstrasjon i Ukraina. Tilsynelatende forbinder enkelte av deltakerne ytringsfrihet med EU.

Som forventet støtter USA Zelenskijs beslutning om å stenge de tre tv-kanalene, mens EU har kommet med en tvetydig uttalelse som snakker om både nasjonal sikkerhet og nødvendigheten av å forsvare mediafrihet.

Massemedia og kommentatorer burde i denne situasjonen stå opp for ytringsfriheten og fri samfunnsdebatt og gjøre det klart for Zelenskij at stenging av opposisjonelle tv-kanaler er uforenlig med de europeiske verdiene den ukrainske presidenten hevder å være ledet av. Men det eklatante angrepet på det frie ord i det angivelig europeiske Ukraina vil neppe utløse særlig mye kommentarer og kritikk. Vestlige kommentatorer foretrekker heller å snakke om Navalnyjs underbukser.

Les om hvordan krigspartiene tapte det ukrainske parlamentsvalget i 2019 her.

Les om hvordan ukrainske nasjonalister i 2019 klarte å forhindre en russisk-ukrainsk telebro her.

Les om hvordan det ukrainske parlamentet i 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Publisert på Resett 6. februar og trykket i Friheten 18. februar 2021.

Publisert i Ukraina | 3 kommentarer

Kasakhstan, en pragmatisk stat i hjertet av Sentral-Asia

Kasakhstans utenriksminister Mukhtar Tleuberdi.

Nylig publiserte avisen Kazakhstanskaja Pravda et intervju med Kasakhstans utenriksminister, Mukhtar Tleuberdi, med tittelen ”Til tross for pandemien forblir grunnlaget for Kasakhstans utenrikspolitikk uforandret” (07.01.2021). Denne type intervjuer med utenriksministre og andre offisielle talspersoner forteller ikke bare hvilken utenrikspolitikk ledelsen i et land bekjenner seg til, men sier også noe om ledelsens mentalitet og hvilket syn på utenrikspolitiske spørsmål den ønsker å formidle til sin egen befolkning, og er derfor vel verdt å kommentere.

Mye av intervjuet dreide seg av naturlige årsaker om den pågående Covid-19-pandemien og hvilke utfordringer den har betydd for Kasakhstans utenriksledelse, alt fra evakuering av egne statsborgere til videokonferanser og vaksinesamarbeid. Således fortalte Tleuberdi  at pandemien gjorde det nødvendig å repatriere over 33 000 kasakhstanske statsborgere, at Kasakhstan var blant de første som bidrog med medisinsk hjelp til Wuhan etter Covid-19-utbruddet, og at landet både har bidratt med humanitær hjelp til andre land og selv har mottatt hjelp fra omverdenen. Han fortalte også at Kasakhstan har begynt lisensproduksjon av den russiske Covid-19-vaksinen Sputnik V, og at massevaksinering av befolkningen er planlagt våren 2021.

Kasakhstans president Qasym-Jomart Toqaev, her sammen med Vladimir Putin.

Samtidig understreket utenriksministeren, slik det fremgår av tittelen på intervjuet, at grunnlaget for Kasakhstans utenrikspolitikk er uforandret og basert på et strategidokument for 2020–30, som president Qasym-Jomart Toqaev formulerte i 2020.

Mest interessant i den sammenheng er hva Tleuberdi sa om Kasakhstans forhold til andre stater.

Om forholdet til Russland sa han at det var basert på felles historie, vennskap og godt naboskap, og at Russland og Kasakstan ikke bare var naboer, men strategiske partnere og allierte. Han påpekte også at president Toqaev hadde vært til stede under markeringen av 75-årsjubileet for seieren over Nazi-Tyskland i Moskva, og at den kasakhstanske presidenten og Putin jevnlig ringte til hverandre.

Om forholdet til Kina sa han at det var et prioritert mål å utdype samarbeidet med Folkerepublikken, og at det under Toqaevs kinabesøk høsten 2019 var blitt undertegnet en erklæring som så for seg et vidtgående handelsmessig, økonomisk og kulturelt-humanitært samarbeid.

USA betegnet Tleuberdi som en strategisk partner, og han trakk frem landets betydning som investor i Kasakhstans økonomi – mer enn 50 milliarder dollar siden Kasakhstan ble en uavhengig stat i 1991.

Også EU omtalte utenriksministeren som en viktig samarbeidspartner som Kasakhstan hadde inngått et stort antall samarbeidsavtaler med.

Tilsynelatende er et viktig mål for Kasakhstans utenrikspolitikk å tiltrekke seg utenlandske investeringer.

Således opplyste  Tleuberdi at Kasakhstan i de siste fem årene årlig hadde mottatt ca 20 milliarder dollar i utenlandske investeringer. Som en følge av Covid-19-pandemien var omfanget av utenlandsinvesteringene gått kraftig ned, nærmere bestemt med 32,2 prosent når en sammenlikner tredje kvartal i 2020 med samme tidsperiode i 2019. Men regjeringen hadde tydd til mottiltak, og utenriksministeren regnet med at utenlandsinvesteringene allerede i 2021, da de negative følgene av pandemien stort sett burde være over, ville kunne komme opp på samme nivå som tidligere.

Andre forhold Tleuberdi trakk frem i intervjuet, var at Kasakhstan i 2020–22 leder Konferansen om samarbeid og tillitsskapende tiltak i Asia, at Kasakhstan og de øvrige medlemsstatene i Den eurasiske økonomiske union stadig utdyper sitt samarbeid, at en kasakhstansk diplomat har blitt gjort til OSSE-høykommissær for nasjonale minoriteter, og at Kasakhstan i 2020 formelt har avskaffet dødsstraff (som landet ikke har praktisert siden 2003).

I intervjuet med utenriksminister  Tleuberdi fremstår Kasakhstan som hva landet etter alle solemerker er, en pragmatisk stat som ønsker å ha et godt forhold til både nære og fjerne naboer, som er opptatt av investeringer, handel og økonomisk utvikling, og som ikke har noe behov for å kritisere forholdene i andre stater.

Les om Kinas Nye Silkevei-prosjekt og hvorfor Kasakhstan kan bli en viktig del av dette.

Pragmatismen og ønsket om samarbeid med alle skyldes utvilsom for en stor del at Kasakhstan – et land med 19 millioner innbyggere, enormt territorium og ikke særlig sterke væpnede styrker – er en svak stat omgitt av to mektige naboer, Russland og Kina. Å komme i konflikt med en av disse naboene ville være farlig for landet, og for å unngå konflikter satser det på så mye samarbeid som mulig. At landet ønsker seg andre partnere – det være seg USA, EU eller andre – som supplement til Russland og Kina er også naturlig. En fjerntliggende investor som USA vil være en attraktiv samarbeidspartner. Kasakhstan har også mye å vinne på å utnytte sin strategiske posisjon i hjertet av Sentral-Asia, for eksempel ved å ruste opp vei- og jernbanenettet så landet kan fungere som ”hub” for Kinas planlagte Nye Silkevei-prosjekt, den grandiose planen om å knytte sammen Kina, Asia, Europa og Midtøsten ved hjelp av motorveier, jernbanelinjer og sjøruter.

Men man kan også spørre om den kasakhstanske ledelsens pragmatisme, som intervjuet med utenriksministeren vitner om, skyldes at Kasakhstan er et asiatisk land, og at menneskene der derfor har en ”asiatisk” mentalitet, som består av en god porsjon pragmatisme og kremmermentalitet. Således går kinesisk utenrikspolitikk for en stor del ut på å inngå avtaler med andre land som begge parter tjener på, og kineserne legger seg ikke opp i forholdene i andre land så lenge de kan inngå fordelaktige forretninger. Og dette er noe helt annet enn amerikaneres, russeres og europeeres oppfatning av verden som et nullsumspill og trang til å belære andre.

Mye kan sies om ”vestlig” kontra ”asiatisk” mentalitet, men verden ville utvilsomt ha vært et fredeligere sted dersom flere stater hadde vært preget av den samme ”asiatiske” pragmatismen som Kasakhstan.

Les om forskjellen mellom vestlig og russisk tilnærming til utenrikspolitiske spørsmål her.

Les om betraktningene til Igor Ivanov, russisk utenriksminister i 1998–2004, om utenrikspolitikk og internasjonalt samarbeid her.

Trykket i Friheten 4. februar 2021.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | 1 kommentar

Sirkus Navalnyj

Aleksej Navalnyj pågripes på flyplassen i Moskva.

Den 17. januar ble den russiske bloggeren og yrkesdemonstranten Aleksej Navalnyj pågrepet på flyplassen i Moskva da han vendte tilbake til hjemlandet etter et opphold i Tyskland knyttet til et angivelig forgiftningsforsøk.

Se video som viser hvordan Navalnyj – omgitt av et hoff av reportere – vender hjem til Russland der han blir pågrepet på flyplassen, her.

Vestlige politikere, menneskerettighetsaktivister og massemedier har som forventet fordømt pågripelsen av Navalnyj, som denne bevisst hadde fremprovosert ved å vende tilbake til hjemlandet lenge etter å ha blitt rehabilitert etter det påståtte forgiftningsforsøket, slik at rapporteringsplikten knyttet til en betinget dom fra 2014 for diverse økonomiske forbrytelser var brutt.

Man vet ikke om man skal le eller gråte. Påstanden om at Putin eller russiske myndigheter skal ha forsøkt å forgifte Navalnyj var i utgangspunktet så dum og ulogisk at man nesten var flau på vegne av vestlige propagandister som kunne koke i hop en slik historie. For bare å nevne noe av det som åpenbart ikke henger på greip knyttet til det angivelige forgiftningsforsøket: Ville ikke russisk etterretning ha klart å ta livet av Navalnyj dersom det virkelig var hensikten å drepe ham? Hvorfor skulle russiske etterretningstjenester ha brukt en spesialgift som kan spores til et russisk laboratorium, om de stod bak et attentat mot Navalnyj? Hvorfor lot russiske myndigheter Navalnyj reise til Tyskland om de hadde prøvd å drepe mannen?

Senere gikk historien over i det parodiske da det ble hevdet at den opposisjonelle bloggeren var blitt forsøkt likvidert ved forgiftning av hans underbukser.

Og nå vender Navalnyj – en mann med kone og barn – frivillig tilbake til Putins Russland samtidig som han selv – sekundert av vestlige politikere og massemedier – hevder at Putin og russiske myndigheter har forsøkt å drepe ham!

Finnes det noe bedre bevis for at historien om det angivelige giftattentatet på Navalnyj er rent oppspinn som Navalnyj selv umulig kan tro på? Skjønner ikke Navalnyj, hans støttespillere og vestlige propagandister at anklagene om forsøk på giftdrap blir latterlige når Navalnyj selv frivillig vender tilbake til Russland?

Ytterligere kommentarer til Navalnyj og hans krumspring har det liten hensikt å komme med. Til glede for Nato, Helsingforskomiteen og løssalgspressen har Navalnyj gjort seg til et slags evigvarende sirkusnummer. Noen synes sikkert at kunstene han varter opp med er flotte og applauderer entusiastisk. Andre – og de er utvilsomt flere enn de ekte beundrerne – later som om de lar seg begeistre av kunstene og applauderer de også. Men de fleste har nok gått lei av Sirkus-Navalnyj. Og endel synes trolig synd på mannen, omtrent som man kan synes synd på en klovn som ikke lenger får folk til å le.

Les om svertekampanjen mot Russland her.

Les om hvordan vestlige massemedier nekter å fortelle om ekstremisten og rasisten Navalnyj her.

Publisert på Steigan.no 19. januar og trykket i Friheten 4. februar 2021.

Publisert i Annet, Russisk politikk | 1 kommentar

Kasakhstan, et land under oppbygging

Parlaments- og lokalvalget i Kasakhstan i 2021, et valg i Covid-19-pandemiens tegn.

Den 10. januar var det valg til parlamentet i Kasakhstan, Mäzjilis. Som forventet ble valgvinneren Nur Otan (Det strålende fedreland), partiet som ledes av tidligere president Nursultan Nazarbajev, og som kan betraktes som statsbærende. Partiet fikk 70,1 prosent av stemmene og 76 seter.

På annen plass kom det liberale partiet Ak Zhol, som fikk 10,9 prosent og 12 seter. På tredje plass kom Folkepartiet, det tidligere kommunistpartiet, som fikk 9,1 prosent og 10 seter. To andre partier som deltok ved valget, klarte ikke å passere sperregrensen på 7 prosent og oppnådde ingen representasjon.

Valgdeltakelsen  oppgis å ha vært på 63,2 prosent.

I tillegg til de 98 setene som ble fordelt ved parlamentsvalget, består Mäzjilis av ni seter utpekt av Den nasjonale forsamling, et rådgivende organ der de ulike etniske gruppene i Kasakhstan er representert, som har til hensikt å motvirke konflikter og å fremme sosial harmoni.

Valget skulle etter planen ha vært gjennomført i april 2020, men ble utsatt på grunn av Covid-19-pandemien.

Valget ble overvåket av observatører fra Parlamentarikerforsamlingen i Samveldet av uavhengige stater, OSCE, Shanghaigruppen, Parlamentarikerforsamlingen for tyrkisktalende land og andre internasjonale organisasjoner, som ikke kunne melde om uregelmessigheter av betydning.

Det sosialdemokratiske partiet som diverse opposisjonsgrupperinger som ikke deltok ved valget, hadde oppfordret folk til å stemme på, vedtok etter mye nøling å boikotte valget.

Samtidig med parlamentsvalget ble det gjennomført lokalvalg. Disse fikk omtrent samme utfall som det nasjonale valget.

Nur Otans totalt dominerende stilling – partiet har vunnet samtlige valg siden det ble stiftet i 1999 – gjør at det er mer interessant å se hva dette partiet står for enn å ta for seg de øvrige partiene.

Utfra sin politiske plattform å dømme er Nur Otan et sentristisk, pragmatisk og reformorientert parti.

Partiet erklærer at dets ideologi er sentrisme, forstått som stabilitet, enhet, sosio-økonomisk pragmatisme, bærekraftig utvikling og fremme av interessene til brede befolkningsgrupper.

Videre heter det at: ”Vårt politiske ideal er Nasjonens leder. Republikken Kasakhstans første president, Nasjonens leder Nursultan Nazarbajev, er grunnleggeren av vårt parti. Med hans navn forbinder vi oppnåelsen av uavhengighet og anerkjennelsen av Kasakhstans oppnåelser på den internasjonale arena. Den statlige kursen til Nasjonens leder bestemmer vårt folks fremtid. Nasjonens leder har ikke bare trukket opp de strategiske målene for Kasakhstan, men også skapt vilkårene for deres oppnåelse. Hans visdom, humanisme, ubøyelige vilje, fremsynthet og selvoppofrende virke i sitt folks tjeneste vil for alltid være et eksempel for oss og fremtidige genearasjoner.”

For øvrig består plattformen av ord som rettsstat, rettferdighet, solidaritet, en stat for folket, en sterk økonomi og en rettferdig sosialpolitikk.

Viktig med tanke på at Kasakhstan er et multietnisk samfunn, er at Nur Otan utvetydig bekjenner seg til kulturell og religiøs pluralisme, og at partiets plattform ikke inneholder noen punkter om prioritering av etniske kasakher og kasakhisk kultur på bekostning av andre folkegrupper og kulturer. Eller som det heter i plattformen: ”Utvikling av kasakhisk språk, kultur og tradisjoner kombinert med bevaring av alle andre nasjonaliteters egenart er vår strategiske prioritet.”

Et annet forhold det er grunn til å merke seg, er at det i realiteten statsbærende partiet åpent erklærer at det har til hensikt å bevare sin dominerende stilling også i fremtiden.

Hva kan man si om Kasakhstan relatert til valget og den totalt dominerende stillingen Nur Otan inntar?

At valget var et uttrykk for folkemeningen kan det ikke være tvil om siden utfallet sammenfalt med en mengde meningsmålinger. Hadde sperregrensen vært lavere, kunne flere opposisjonspartier ha oppnådd representasjon i parlamentet, men det hadde ikke rokket ved Nur Otans dominerende posisjon. At det sosialdemokratiske partiet skulle ha kunnet komme inn i parlamentet dersom det hadde besluttet seg for å delta ved valget, virker tvilsom siden det på meningsmålinger oppnådde under to prosent. Og det hadde uansett knapt spilt noen rolle.

Nursultan Nazarbajev, Kasakhstans første president og landsfader. Her avbildet sammen med dekretet om særskilte kvoter for kvinner og personer under 35 år ved parlaments- og lokalvalget i 2021.

Man kan like det eller ikke, men befolkningen i Kasakhstan setter åpenbart pris på å ha et i realiteten statsbærende parti som Nur Otan. Og landets første president Nursultan Nazarbajev, som innehadde posten som statoverhode fra 1990 til han valgte å tre tilbake i 2019, og som var den som gjorde Nur Otan til det totalt dominerende partiet, er en skikkelse nesten alle i Kasakhstan beundrer.

Kasakhstan kan da også vise til imponerende resultater under Nursultan Nazarbajevs år ved makten. Ifølge Nur Otans egen skryteliste (presentert i partiets program for 2020–30) er det i 2000–2020 blitt oppnådd følgende resultater: Befolkningen har økt med 3,5 millioner. Gjennomsnittlig levealder har økt fra 66,5 til 73 år. Befolkningens realinntekt har økt 3,6 ganger. Gjennomsnittslønnen og pensjoner har økt 3 ganger. Boligmassen har økt med 118 millioner kvadratmeter. Realøkonomien har vokst 3,4 ganger, og bruttonasjonalprodukt per innbygger har vokst 2,7 ganger. Og utenlandske investeringer har vært på 320 milliarder dollar.

Enkelte av disse opplysningene kan sikkert diskuteres. Og den voldsomme fremgangen etter 2000 kan delvis forklares med at Kasakhstan som andre tidligere sovjetrepublikker hadde store problemer på 1990-tallet. Vekst sier heller ikke noe om hvordan inntekt og verdier fordeles. Men at det har vært en stor fremgang, og at befolkningens levestandard har blitt mangedoblet er udiskutabelt.

Kasakhstan er et land under oppbygning. Og på det nåværende utviklingstrinn er lederne i landet og befolkningen åpenbart enige om at den stabilitet et i realiteten statsbærende parti som Nur Otan representerer, er å foretrekke.

Selv kommenterte Nazarbajev nylig – i dokumentarfilmen ”Streker til et portett” – sitt syn på statsstyring og opposisjonens rolle med følgende ord:

”Det må være en opposisjon; den må oppstå. Den må være konstruktiv. Vi er en ung uavhengig stat. Ikke alt har kommet på plass. Å rive i stykker Kasakstan som våre naboer, og vi har svært sterke naboer, som kan påvirke, og å tape alt vi har oppnådd er svært enkelt. For dette trengs det makt. Dersom det ikke finnes en maktvertikal, vil vi ikke kunne gjennomføre en eneste idé. Vi vil alltid krangle, alltid gå på møter og diskutere spørsmål der. Jeg har alltid sagt at når vi får små og mellomstore virksomheter, og privat næringsliv begynner å dominere i Kasakhstan, da vil jeg forsvare interessene til min fabrikk, og du til ditt foretak. Dette er ryggraden som holder staten oppe.”

Skal vi ta landsfaderen på ordet, er planen – i tillegg til oppmuntring av kapitalisme og markedsøkonomi – altså å la en opposisjon vokse frem og gradvis å gi den mer makt og innflytelse – forutsatt at den opptrer på en konstruktiv og ansvarlig måte.

En alternativ og supplerende strategi – som myndighetene åpenbart forfølger – er å stimulere til mer pluralisme og en bedre gjenspeiling av samfunnet innad i det statsbærende partiet og gjennom dets virke i folkevalgte organer. Et uttrykk for denne strategien var at det i forkant av parlaments- og lokalvalget ble gjennomført et særskilt valg blant partimedlemmene for å utpeke Nur Otans egne kandidater til ulike styringsorganer. Nærmere 10 000 personer som ønsket å stille til valg, skal ha deltatt i dette førvalget, og 84 prosent av partimedlemmene skal ha avgitt sin stemme.

Ønsket om pluralisme forklarer også at det ved årets parlaments- og lokalvalg var innført en kvote på 30 prosent for kvinner og 20 prosent for personer under 35 år.

Noe myndighetene åpenbart er opptatt av å forhindre, er dannelsen av partier på etnisk eller religiøst grunnlag. I den ikke-systemlojale opposisjonen finnes det personer og grupperinger med en etnonasjonalistik agenda. Men blant partiene som deltok ved valget, har tilsynelatende ingen forsøkt å opptre som forsvarere av etniske, kulturelle eller religiøse interesser. Som en følge av denne politikken lever Kasakhstans nærmere 70 prosent kasakher, ca 20 prosent russere og øvrige etniske grupper tilsynelatende harmonisk sammen. Og i tillegg til kasakhisk har russisk stilling som offisielt språk.

Den paternalistiske politiske kulturen, Nur Otans stilling som i realiteten statsbærende parti og den utilslørte dyrkelsen av Nursultan Nazarbajev vil virke fremmed på de fleste nordmenn. Men det er ikke vi som bor i Kasakhstan. Og hvordan folk i Kasakhstan og andre land velger å innrette seg får være deres egen sak.

Les om anti-kinesiske protester i Kasakhstan her.

Les om hvorvidt det er fare for en fargerevolusjon i Kasakhstan her.

Publisert på Steigan.no 13. januar 2021.

Publisert i Annet, Samveldet av uavhengige stater | 2 kommentarer

USA har tapt sin «mykmakt»

Bildet av USA som et velfungerende demokrati er knust.

De offisielle russiske reaksjonene som stormingen av Kongressbygningen i Washington har vært tilbakeholdne og korrekte – tilsatt en dose dårlig skjult skadefryd. I en kommentar 7. januar uttalte russisk UDs pressetalskvinne, Marija Sakharova, således: ”Dette er USAs indre anliggende. Samtidig retter vi igjen oppmerksomheten mot det forhold at USAs valgsystem er arkaisk; det er ikke i samsvar med vår tids demokratiske standarder og skaper dermed muligheter for tallrike uregelmessigheter. Og amerikanske massemedier har blitt instrumenter i den politiske kampen. Dette var en viktig grunn til splittelsen av samfunnet vi i dag er vitne til i USA. [- – -] Vi håper det vennligsinnede amerikanske folk med verdighet vil håndtere dette dramatiske momentet i sin historie.”

Mindre diplomatiske synspunkter – som uten tvil gjenspeiler russiske myndigheters og vanlige russeres holdning til de dramatiske begivenhetene i den amerikanske hovedstaden – kommer til uttrykk i artikkelen ”Bumerangen har kommet tilbake: Hva er viktig for sivilisasjonen i stormingen av Capitol”, forfattet av Ljubov Stepunova og publisert i Pravda 7. januar.

Budskapet i artikkelen er at spørsmål av typen ”Var det republikanerne eller demokratene som organiserte stormingen av Capitol?” og ”Bør Trump stilles for riksrett” selvsagt er viktig for amerikanerne selv, men at dette ikke betyr så mye for resten av verden. Det som betyr noe for verdenssamfunnet, er de dramatiske bildene fra stormingen av Kongressbygningen i form av flyktende senatorer, visepresidenten som bringes i sikkerhet, bevæpnet politi og demonstranter som danser på pulten til senatslederen eller bærer med seg gjenstander de har rasket til seg.

Hva disse bildene betyr for synet på USA i resten av verden og dermed for USAs globale anseelse og makt lar seg knapt måle:

Hvorfor er handlinger som dette kamp for demokrati når de skjer i land med et styre USA misliker, som Ukraina i 2014, men kuppforsøk når de skjer i USA?

”Det har tapt sin  ’myke makt’: USA fremtrer ikke lenger som et demokrati, som det lenge skrøt av å være. I dag har Washington ikke lenger noe å eksportere til andre land i form av ’orden’. Enhver ’diktator’ vil nå kunne si: Sørg for orden på hjemmebane før dere prøver å belære andre. ’Hvorfor betrakter dere protester hos dere selv som kupp, mens protester i mitt land er ytringsfrihet?’ vil han med all mulig grunn kunne spørre og sette inn spesialstyrker for å forsvare interessene til sitt land.”

Stepunova påpeker at krisen i USA på ingen måte er over. Det amerikanske samfunnet er splittet i to fiendtlige leirer. Demokratenes seier ved kongressvalget betyr at Biden-administrasjonen ikke vil ha noen å dele upopulære avgjørelser og feiltakelser med. Aksjemarkedet holdes oppe, men bare ved å la seddelpressen gå. Realøkonomien, derimot, har store problemer, noe stigende arbeidsledighet, inflasjon og økt gjeld for amerikanske husholdninger vitner om.

Nye dramatiske begivenheter og ytterligere oppløsning av det amerikanske samfunnet er derfor sannsynlig.

”Begivenhetene 6. januar viser at USA ikke er forsikret mot kriser av samme slag som de amerikanerne organiserer eller støtter i andre land. Og de vil ikke kunne unngå den skjebne de påtvang chilenerne, befolkningen i Sovjetunionen, jugoslavene, irakerne og syrerne. Det er lettere å si hvem de ikke har påtvunget noe – inntil i dag seg selv. Dette er hva som foregår for øynene på oss.”

Dette er betraktninger mennesker i et stort antall land rundt om på kloden som har vært utsatt for ”fargerevolusjoner” og ”humanitære intervensjoner” igangsatt av USA, vil kunne skrive under på.

Trolig vil bildene av menneskemassene som tar seg inn i Kongressbygningen og de flyktende politikerne brenne seg inn i hukommelsen på linje med bildene fra 11. september-angrepet på Tvillingtårnene i New York og bidra til å svekke et allerede falmet bilde av USA som et velfungerende demokrati. Og det vil selvsagt redusere USAs ”myke makt”, altså makten landet måtte ha i kraft av å være et ideal for menneskene i andre land.

I en situasjon der den amerikanske eliten har erklært at den ønsker å ta tilbake utenrikspolitiske posisjoner som angivelig har gått tapt under Trumps år ved makten, og der det er grunn til å frykte at europeiske ledere og folk – i glede over at ”despoten”, ”narsissisten” og ”rasisten” Donald Trump forsvinner – vil slutte opp om utenrikspolitiske eventyr initiert av Biden-administrasjonen, er dette positivt. Den beste garanti for fred i verden er et svekket USA.

Les om hvordan det amerikanske presidentvalget i 2020 har blitt fremstilt i russiske massemedier her.

Les om det russiske synet på Brexit her.

Publisert på Resett og på Steigan.no 10. januar og trykket i Friheten 21. januar 2021.

Publisert i Annet | 3 kommentarer

Vil Donbass endelig bli gjenforent med Russland?

Leder for Folkerepublikken Donetsk, Denis Pusjilin, i intervju med russisk tv.

Den 29. desember 2020 ble Denis Pusjilin, statsoverhode i Folkerepublikken Donetsk, intervjuet av russisk tv. Under intervjuet erklærte Pusjilin at den ukrainske sentralmakten ikke hadde gjort noe for å oppfylle Minsk-avtalene fra 2015 om å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina ved å gi Donbass og andre regioner vidtgående selvstyre, og at man derfor måtte innstille seg på at dagens konflikt ville forbli uløst. Han sa også at nærmere 200 000 av befolkningen i Donetsk – som i dag utgjør 2,3 millioner – siden 2019 hadde fått russisk statsborgerskap, og at man var i ferd med å utarbeide en statlig doktrine for folkerepublikken, Det russiske Donbass. En stor del av intervjuet dreide seg for øvrig om korona-situasjonen, og Pusjilin fremhevet i den forbindelse at man hadde korona under kontroll, og at man ventet på den russiske korona-vaksinen.

Se intervjuet her.

Dagen før intervjuet holdt Pusjilin en tale til nasjonen der han erklærte at målet var å få til en tettest mulig integrering av Donbass i Den russiske føderasjon, i første rekke gjennom økonomisk samarbeid.

Se her.

Intervjuet og talen er nok et uttrykk for at lederne i Donbass har avskrevet Kiev-regimets vilje til et politisk kompromiss, at de ikke ser for seg Donbass som en del av Ukraina, og at de ønsker så tette bånd til Russland som mulig, med en innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon som mål.

At ledelsen i Donbass ønsker at området skal bli en del av Russland, og at befolkningen støtter kravet – slik alle som har besøkt regionen vil kunne bekrefte – betyr imidlertid lite så lenge ikke bare Kiev-regimet, men også Putin og den russiske ledelsen avviser dette.

Helt siden regimeskiftet i 2014 og utbruddet av borgerkrig i Ukraina har den russiske ledelsen uttalt at en innlemmelse av Donbass i Russland slik Krim ble ikke kommer på tale, og at konflikten i Øst-Ukraina må løses gjennom forhandlinger mellom Kiev og representanter for befolkningen i Donbass. Under Putins årlige pressekonferanse 17. desember 2020 kom det imidlertid signaler som kan tyde på at man fra russisk side er i ferd med å revurdere denne politikken.

Til stede på pressekonferansen var det også ukrainske journalister, men for første gang siden 2014 fikk ingen av dem stille spørsmål til den russiske presidenten. Heller ikke journalister fra folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, som også var til stede, fikk stille spørsmål til Putin. Men deres blotte tilstedeværelse, kombinert med ignoreringen av de ukrainske journalistene, var utvilsomt et signal: Den russiske ledelsen betrakter tilsynelatende ikke det ukrainske regimet som en relevant samtale- eller forhandlingspartner, samtidig man fra russisk side er i ferd med å gi større oppmerksomhet til folkerepublikkene Donetsk og Lugansk og befolkningen i Donbass.

Putins svar på et spørsmål fra en russisk journalist som nettopp dreide seg om Donbass, var interessant.

Les om hvordan V. I. Lenin og bolsjevikene etter regimeskiftet i 1917 for å skape en ukrainsk arbeiderklasse innlemmet det russiske Donbass i det som skulle bli den ukrainske sovjetrepublikken, her.

Å løse konflikten i Ukraina var opp til den ukrainske ledelsen, men denne hadde sviktet, fremhevet Putin. Både den nåværende ukrainske presidenten, Vladimir Zelenskij, og tidligere ukrainske makthavere hadde kommet til makten ved å love fred og normalisering av forholdet til Russland, slik befolkningen ønsket. Men de hadde ikke hatt vilje eller mot til å oppfylle løftet. Og representanter for ukrainske myndigheter hadde åpent erklært at det ikke kom på tale å oppfylle Minsk-avtalene. En slik holdning til Minsk-avtalene var imidlertid uakseptabelt og noe som umuliggjorde en løsning på den ukrainske konflikten. Alt man fra russisk side kunne gjøre i denne situasjonen, var å øke støtten til Donbass.

Se Putins uttalelse om Donbass dubbet til engelsk her.

Putin og den russiske ledelsen har åpenbart for lengst oppgitt det de måtte ha av illusjoner om at Kiev-regimet vil gjennomføre de desentraliserende reformene man fra russisk side har stilt som krav for å bidra til en løsning på krisen i Ukraina. Gitt makten til ukrainske høyrenasjonalister virker slike reformer også utenkelig. En ukrainsk leder som viste vilje til å forhandle om desentralisering og maktspredning, ville trolig bli drept. Som ”håndpant” mot at Ukraina knytter seg for tett opp til Nato, EU og andre vestlige strukturer har man fra russisk side etablert de facto kontroll over Donbass ved å gi militær støtte til det østukrainske opprøret. Konflikten i Donbass har dermed blitt en ”frosset” konflikt det er vanskelig å se en ende på.

For å hjelpe befolkningen i Donbass har russiske myndigheter imidlertid blitt tvunget til å knytte området stadig tettere til Russland. Og før eller senere vil integreringen av Donbass i Russland kunne bli så tett at det knapt vil være noe alternativ til en innlemmelse av regionen i Den russiske føderasjon. Ved å utdele russiske pass til befolkningen i Donbass har russiske myndigheter dessuten satt i gang en prosess som ikke bare umuliggjør en gjeninnlemmelse av Donbass i Ukraina, men som også peker frem mot en innlemmelse av regionen i Russland. Den dagen et flertall av befolkningen i Donbass har russiske pass, er området en del av Russland.

Kanskje gjør kaoset og oppløsningen i USA, brexit, økende mistro til egne myndigheter i flere europeiske stater og andre problemer de vestlige landene opplever – kombinert med Russlands beviselige evne til å motstå vestlige økonomiske sanksjoner og å finne samarbeidspartnertnere utenfor Vesten som Kina og andre asiatiske land – at den russiske ledelsen heller ikke er særlig bekymret for vestlige fremstøt mot Ukraina, det ukrainske regimets ønske om Nato-medlemskap eller vestlige reaksjoner på en innlemmelse av Donbass i Russland.

En innlemmelse av Donbass i Russland i 2021 virker lite realistisk. Men i løpet av 2–3 år vil en slik innlemmelse kunne bli en realitet. Og etter seks år med krig, som har kostet over 13000 mennesker livet, herav ca 3500 sivile, har Donbass-befolkningen fortjent å få oppfylt sitt ønske om å opptatt i Den russiske føderasjon.

Les om hvordan Putin har garantert for Donbass’ militære sikkerhet her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Publisert på Resett 5. januar og trykket i Friheten 21. januar 2021.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Maratonpressekonferanse i koronaens tegn

Pressekonferanse i smittevernets tegn.

Den 17. desember gjennomførte Vladimir Putin sin tradisjonelle årlige pressekonferanse, en 4,5 timer lang seanse som denne gangen var en blanding av pressekonferanse og folkemøte. Mens Putins pressekonferanser tradisjonelt har vært en form for sirkus der nærmere 2000 journalister har konkurrert om oppmerksomheten i et overfylt konferansesenter, var i år ca 500 journalister fordelt på 10 regionale studioer, mens 237 journalister befant seg i det sentrale pressesenteret. Dessuten fikk en liten gruppe journalister – som alle før pressekonferansen hadde vært isolert i to uker på et karantenehotell – møte presidenten ansikt til ansikt og fremføre sine spørsmål. Og vanlige borgere kunne stille spørsmål til Putin via et mediesenter.

Se Putins pressekonferanse dubbet til engelsk her.

At Russland befinner seg i en pandemi etterlot pressekonferansen ingen tvil om. Samtlige av deltakerne var utstyrt med munnbind, det var god avstand mellom stolene journalistene satt på, og folk fikk beskjed om å ta på seg munnbindet igjen etter å ha stilt sine spørsmål. Samtidig virket hverken Putin eller noen av de øvrige deltakerne på pressekonferansen bekymret eller redde. I likhet med tilsvarende tilstelninger i andre land, inkludert vårt eget, virket pressekonferansen med dens demonstrative smittevernstiltak derfor som en form for teater.

Det store flertall av de ca 70 spørsmålene Putin fikk dreide seg om korona-epidemien og håndteringen av denne. Det var spørsmål om støtte til næringer, høyere priser på mat og andre basale produkter og utbetaling av trygder og støtteordninger til befolkningen. Mediesenteret opplyste at det hadde vært mange spørsmål om høyere levekostnader og sosiale støtteordninger. Putin fikk også spørsmål om han selv ville ta den annonserte korona-vaksinen, noe han svarte ja til.

Ifølge Putin hadde Russland klart å håndtere korona-epidemien bedre enn mange andre land, noe han forklarte med hurtig igangsettelse av tiltak og et velfungerende helsevesen. I løpet av kort tid var det blitt etablert flere titalls nye medisinske sentre, og antallet sengeplasser hadde blitt økt med nærmere 300 000.

Nedgangen i bruttonasjonalprodukt på grunn av korona-epidemien hadde i Russland bare vært på 3,6 prosent, noen som var mindre enn i nesten alle andre land. Og neste år var det forventet økonomisk vekst.

Selvsagt fikk Putin spørsmål også om andre temaer – alt fra hvilke bøker han leser for barnebarna til sitt syn på Vestens økonomiske sanksjoner.

Som svar på spørsmål om sitt syn på Navalnyj-saken sa Putin at anklagene mot Russland var absurde. Hadde russiske myndigheter hatt til hensikt å forgifte den opposisjonelle bloggeren, hadde de selvsagt klart det.

Som svar på spørsmål fra en BBC-journalist om han var enig i at det hadde oppstått en ny kald krig, og at Russland i så fall hadde en del av skylden, erklærte Putin at det var Vesten som hadde opptrådt aggressivt ved å utvide Nato østøver til tross for løfter sovjetledelsen hadde fått ved tilbaketrekningen av de sovjetiske soldatene fra Øst-Europa om at en slik østutvidelse ikke ville finne sted. Videre fremhevet han at det var USA som hadde sagt opp den såkalte ABM-avtalen (forbud mot å forsvarssystemer mot atomraketter) som opprettholdt den kjernefysiske maktbalansen, og avtalen om mellomdistanseraketter. Og han påpekte at mens det russiske forsvarsbudsjettet var på 46 milliarder dollar, var det amerikanske på 770 milliarder dollar.

”Dere er fornuftige mennesker. Hvorfor tror dere at vi er idioter?” var Putins budskap til den britiske journalisten.

Å gjengi mer fra Putins pressekonferanse har liten hensikt. Bortsett fra et løfte om å støtte barnefamilier ved å utbetale 5000 rubler for hvert barn under syv år kom det knapt frem noe nytt. Det pressekonferansen viste, var at Putin, som opptrådte rolig og sikkert, er suveren til å håndtere denne type utspørringer. Det virker også opplagt at Russland – som med en befolkning på 146 millioner har hatt ca 50 000 dødsfall på grunn av korona – har kommet seg rimelig godt gjennom korona-epidemien, og at Putin, i likhet med herskere og myndigheter i andre land, har styrket sin makt som en følge av tiltakene som har blitt innført for å bekjempe epidemien.

Utfordringen for Putin og andre herskere er å vite å besinne seg. Bare i ekstremt totalitære og undertrykkende stater som Nord-Korea kan befolkningen forventes over lang tid å akseptere drastiske innskrenkninger i sin vante livsutfoldelse for å bekjempe det som tross alt ikke er noe mer enn en alvorlig form for influensa.

Les om Putins tale til nasjonen 15. januar 2020 her.

Les om Putins tv-overførte møte med befolkningen 20. juni 2019 her.

Publisert på Resett 18. desember og trykket i Friheten 24. desember 2020.

Publisert i Putin, Russisk politikk | 1 kommentar

Russland begynner massevaksinering mot korona

Sputnik V.

Den 5. desember annonserte russiske myndigheter at de har gått i gang med massevaksinering av befolkningen med den russiske vaksinen mot korona, Sputnik V. Flere millioner doser av Sputnik V skal være produsert, og 70 klinikker i Moskva skal ha påbegynt vaksineringen, med helsearbeidere og lærere som prioriterte målgrupper. Vaksinen er gratis, og det skal være frivillig å ta den.

Å vurdere Sputnik V og konkurrerende korona-vaksiner har undertegnede ingen forutsetninger for. Alle korona-vaksiner er tilsynelatende basert på cellemanipulering og minner derfor mer om genmodifisering enn om tradisjonelle vaksiner. De er utviklet under stort tidspress, og produsentene har utvilsomt kuttet mange hjørner, for eksempel ved å redusere testingen før masseproduksjon.

Putin holder fortet med Sputnik V.

At korona-vaksiner er en del av storpolitikken er det ingen tvil om. Flere land konkurrerte om å være den første til å frembringe en effektiv korona-vaksine, og for Russland var det opplagt en prestisjeseier at Sputnik V kom i mål før konkurrentene. Prestisje og rivalisering var utvilsomt grunnen til at EU forbød sine medlemmer og nesten-medlemmer, som Norge, å kjøpe den russiske vaksinen.

De vestlige utfordrer-vaksinene.

Tilsynelatende leder Sputnik V i kampen om det globale vaksinemarkedet. Over 50 land, heriblant Kina, India, Brasil, Mexico og Sør-Korea, skal ha bestilt den russiske vaksinen eller bedt om å få lisensprodusere den. Blant bestillerne finner vi også EU-medlemmet Ungarn, som av den grunn har pådratt seg Brussels vrede.

At kaldkrigsblekka VG finner det opportunt å si noe stygt om Sputnik V er som forventet. Den 5. desember 2020 publiserte VG artikkelen ”Ruller ut vaksine i Moskva: Det er for tidlig, men Russland er i en veldig presset situasjon” der virolog Svein Arne Nordbø gir uttrykk for sitt syn på Sputnik V. Kort sammenfattet består budskapet i at Spunik V ikke er tilstrekkelig testet og derfor er en potensielt farlig vaksine som russiske myndigheter like fullt valgte å ta i bruk fordi korona sprer seg som ild i tørt gress. Vestlige vaksiner, derimot, er ifølge virologen fullstendig trygge og noe folk ikke bør nøle med å ta.

Dette er, med respekt å melde, politisk propaganda som en virolog burde unnlate å engasjere seg i.

Både Sputnik V og de konkurrerende vestlige korona-vaksinene er hurtigutviklet, basert på ny og lite utprøvd teknologi (cellemanipulering) og bare i begrenset grad testet. Under normale forhold ville vaksiner frembrakt under disse forholdene aldri ha blitt godkjent.

En viktig forskjell mellom Sputnik V og de vestlige vaksinene er at Sputnik V er utviklet av et statlig forskningsinstitutt, Gemaleja-instituttet for epidemologi og mikrobiologi, mens de vestlige vaksinene er utviklet av private firmaer som i sine kontrakter med kjøperlandene tilsynelatende har oppnådd juridiske garantier mot å bli saksøkt på grunn av eventuelle skadevirkninger knyttet til vaksinene.

Man må tro at russiske myndigheter er rimelig sikre på at Sputnik V er trygg når de velger å massevaksinere befolkningen med denne vaksinen de selv har utviklet, vel vitende om at de vil måtte bære de politiske og økonomiske omkostningene knyttet til eventuelle skadevirkninger. Vestlige vaksineprodusenter, derimot, er fritatt fra ethvert ansvar for eventuelle vaksineskader og vil derfor uten annen risiko for seg selv enn tapt anseelse kunne tilby langt fra sikre vaksiner. Ikke særlig betryggende når vi vet at knapt noen annen bransje har vært involvert i så mange skandaler og tvilsomme operasjoner som nettopp vaksineindustrien.

Selv har jeg liten tiltro til korona-vaksinene og håper jeg slipper å la meg vaksinere. Skulle jeg bli tvunget til å ta en vaksine, ville jeg imidlertid ha valgt den russiske dersom det hadde vært mulig.

Om vi vet hvem faren din er? Ta ikke den, festen er over, og dere er bøtelagt.

Håndteringen av korona-epidemien er for øvrig omtrent den samme i Russland som i Norge og andre vestlige land. Faren ved korona hauses opp av massemedia anført av de statlige tv-kanalene. Det er innført forbud mot massemøter, befolkningen pålegges å bruke munnbind, og folk oppfordres til å benytte hjemmekontor. I debattprogrammer diskuteres det hvordan man kan tvinge folk til å la seg vaksinere mot korona, for eksempel ved å nekte uvaksinerte adgang til offentlige transportmidler, kjøpesentre og massearrangementer. En forskjell mellom Russland og Norge er at Putin og russiske myndigheter i motsetning til norske myndigheter ikke finner det nødvendig – eller tør – å nekte folk å omgås venner og bekjente i sine egne hjem.

Myndigheter over store deler av kloden har reagert mer eller mindre likt på korona-epidemien. De har økt sin makt og redusert befolkningens frihet. Dette kan oppfattes som en global sammensvergelse. En annen – og mer sannsynlig – forklaring er at slik er maktens logikk. Får de som styrer en mulighet til å øke sin makt, vil de benytte seg av den. Og de vil ikke frivillig gi fra seg makten.

Aleksandr Herzen (1812-70), russisk filosof og publisist. Hevdet at folk i Vesten var blitt borgerliggjort og hadde mistet evnen til å gjøre opprør. Ville trolig ha tolket oppslutningen om korona-tiltakene som en bekreftelse av sine teorier.

Hvor folk vil ha lettest for å befri seg fra åket de nå befinner seg under, kan diskuteres. Selv tror jeg at amerikanere og russere vil ha lettere for å befri seg enn europeere. Det er klare grenser for hva myndighetene kan påtvinge amerikanere som er særdeles opptatt av sin frihet, og som har sine egne skytevåpen. Russere er tilsynelatende lydige, men man skal ikke lenger tilbake enn til 1990-tallet før misnøye med de styrende førte til åpent opprør. Det er russiske myndigheter selvsagt klar over, og gjør at de er forsiktige med å provosere befolkningen, for eksempel ved langvarig innskrenking av folks vante livsutfoldelse. Europeere, derimot, som er så villige til å etterleve korona-tiltakene at de måler opp sitt eget stuebord for å finne ut hvor mange de kan invitere til middag, vil det trolig være mulig å holde under kontroll i lang tid.

Les om hvordan Putin vil la rikinger betale for korona-tiltak her.

Publisert på Debatt 1 15. desember og trykket i Friheten 24. desember 2020.

Publisert i Annet, Massemedias russlanddekning, Russisk politikk | 1 kommentar