Bananrepublikk

Mikheil Saakasjvili presenterer spionutstyret han anklager president Petro Porosjenko for å bruke til å filme hans toalettbesøk.

Det er knapt mulig å betegne dagens Ukraina som noe annet enn en bananrepublikk. Etter sist søndag ulovlig å ha tatt seg inn i Ukraina – ved sammen med sine tilhengere å trenge seg forbi grensevaktene – reiser den statsløse georgiske ekspresidenten Mikheil Saakasjvili nå rundt på folkemøter der han anklager president Petro Porosjenko for korrupsjon og vanstyre.

Idag offentliggjorde Saakasjvili en video der han legger frem diverse kameraer og mikrofoner som hans sikkerhetsvakter angivelig hadde funnet på hotellrommet hans i Tsjernovtsy, en by i Vest-Ukraina. ”Har du ikke noe annet å gjøre i fritiden, Petro Oleksijovitsj? Ønsker du å se hvordan jeg går på toalettet?” spør Saakasjvili med adresse til den ukrainske presidenten.

Julija Timosjenko – leder for partiet Batkivsjtsjina (Fedrelandet) og en tidligere alliert av Porosjenko – som deltok i aksjonen der Saakasjvili trengte seg inn på ukrainsk territorium, opptrådte på sin side på en ukrainsk tv-kanal der hun uttalte følgende: ”Det er nødvendig å gjøre alt som er mulig – konstitusjonelt og juridisk – for at president Porosjenko og hans kriminelle klikk ikke får styre en eneste dag, uke eller måned lenger. Fremskyndede nyvalg av både president og parlament må umiddelbart finne sted, for hver eneste dag de er ved makten innebærer en stor ulykke for Ukraina.”

Se utdrag fra russisk Dagsrevy med Saakasjvilis og Timosjenkos opptreden her.

Om fem dager planlegger Saakasjvili, Timosjenko og deres tilhengere etter eget utsagn å opptre i Kiev der de vil fremføre sine anklager mot Porosjenko og hans regime.

Porosjenko virker fullstendig handlingslammet stilt overfor det som vanskelig kan kalles noe annet enn et forsøk på statskupp. Han lar seg offentlig ydmyke ved at en person han selv har gjort statsløs, får offentliggjøre videoer der han spør om presidenten ønsker å se ham gå på toalettet. Og en av hans rivaler får opptre på tv der hun tar til orde for å styrte presidenten og kretsen rundt ham ved å fremtvinge nyvalg i strid med forfatningen.

Spørsmålet er hvor lenge Porosjenko – som er forhatt av store deler av den oligarkiske eliten, og som bare støttes av 1–2 prosent av befolkningen – kan la seg ydmyke på denne måten før han mister makten. Tåler hans maktposisjon at Saakasjvili, Timosjenko og deres støttespillere i triumf marsjerer – eller mer presist biler – inn i Kiev etter å ha fremført sine anklager om korrupsjon og vanstyre i flere ukrainske byer? Må ikke Porosjenko snart bruke makt om han ikke skal pakke kofferten?

Spørsmålet stadig flere ukrainere utvilsom stiller seg, er hva – om noe – de oppnådde ved å styrte Viktor Janukovitsj ved statskuppet i 2014. Korrupsjon, maktmisbruk og vanstyre er verre enn noen gang. Politikerne opptrer som makthungrige klovner. Økonomien er i oppløsning. Krim og Donbass er tapt. Og over 10 000 mennesker er drept i en blodig borgerkrig.

En sammenbrutt og borgerkrigsherjet bananrepublikk er hva Ukraina idag er. Ikke rart at minst fem millioner ukrainere lever og arbeider i utlandet, og at enda flere drømmer om en ny fremtid i et annet land.

Les om hvordan Mikheil Saakasjvili ulovlig tok seg inn i Ukraina og kreftene som trolig står bak forsøket på å styrte Petro Porosjenkos regime, her.

Publisert på Herland Rapporten 15. september 2017.

Advertisements
Publisert i Ukraina | 3 kommentarer

Kiev neste?

Omgitt av sine tilhengere er Mikheil Saakasjvili i ferd med å tiltvinge seg adgang til Ukraina.

Sist søndag tok den omstridte georgiske politikeren og ekspresidenten Mikheil Saakasjvili seg på dramatisk vis inn i Ukraina. Etter at forsøk på å krysse den polsk-ukrainske grensen ved hjelp av tog og buss hadde mislyktes, lyktes Saakasjvilis tilhengere – som blant andre inkluderte den tidligere ukrainske statsministeren Julija Timosjenko – å presse de ukrainske grensevaktene til side slik at Saakasjvili kunne ta seg inn på ukrainsk territorium. Noen timer senere spaserte Saakasjvili i sentrum av Lvov (Lviv) sammen med byens borgermester, Andrij Sadovij. Til journalister erklærte Saakasjvili at han aktet å rådføre seg med andre ukrainske politikere og å ta seg til Kiev.

Se video om hvordan Saakasjvili og hans tilhengere tvang seg inn i Ukraina her.

Noen dager før disse hendelsene, den 4. september, skal Saakasjvili – ifølge et oppslag i den ukrainske nettavisen Obozrevatel – i Genève ha møtt den landflyktige ukrainske oligarken Igor Kolomojskij, eieren av den ukrainske tv-kanalen NewsOne, Jevgenij Muravjov, og den hviterussiske høyrenasjonalisten Sergej Korotkij, en av lederne for den ukrainske høyreekstremistiske militsgruppen Azov.

Disse hendelsene reiser mange spørsmål. Tilsynelatende forsøker motstanderne av president Petro Porosjenkos ukrainske regime å gjennomføre en form for kupp – eller i det minste å destabilisere den politiske situasjonen i Ukraina – ved å etablere et alternativt maktsentrum eller å marsjere mot Kiev. Og for å virkeliggjøre disse planene bruker de Saakasjvili som redskap.

Saakasjvili på sin side er en ambisiøs og potensielt farlig person. I 2004–13 var han georgisk president – en presidentperiode som vil bli husket for at han i 2008 ved å angripe utbryterrepublikken Sør-Ossetia kastet Georgia ut i en selvmorderisk krig med Russland. I 2015 gav Porosjenko Saakasjvili ukrainsk statsborgerskap og utnevnte ham til guvernør for Odessa-regionen. Men Saakasjvili havnet snart i konflikt med Porosjenko som han anklaget for korrupsjon, og i november 2016 trakk han seg fra guvernørembetet. I juli 2017, da Saakasjvili var på besøk i USA, fratok Porosjenko ham hans ukrainske statsborgerskap og erklærte at han ville bli utlevert til Georgia – der han er etterlyst for maktmisbruk og korrupsjon – dersom han prøvde å ta seg tilbake til Ukraina.

Hva er Saakasjvilis planer? Vil han marsjere mot Kiev slik Mussolini marsjerte mot Roma? Vil Porosjenko måtte flykte fra presidentpalasset for å redde sitt eget skinn, slik Viktor Janukovitsj måtte i tilknytning til statskuppet i 2014?

Til tross for at hans posisjon åpenbart er truet av Saakasjvilis tilbakekomst til Ukraina og de kreftene som åpent eller skjult støtter denne tilbakekomsten, har Porosjenko til nå tilsynelatende ikke gjort noe for å pågripe den georgiske ekspresidenten. Det kan tyde på at Porosjenko ikke rår over de fornødne støttespillere og maktmidler og derfor forsøker å unngå en konfrontasjon.

Til Pravda gir den ukrainske politologen Rostislav Isjtsjenko, som i dag lever i eksil i Russland, følgende analyse av situasjonen:

”Dersom Petro Porosjenko ikke løser dette spørsmålet i løpet av 2–3 eller maksimum 5 dager, vil han bli nødt til å tenke på hvordan han snarest mulig kan forlate Ukraina og hvor han deretter skal leve, dersom det på planeten fremdeles finnes et slikt sted. For i en slik situasjon vil man hurtig og rolig, uten noe Majdan, fjerne ham fra presidentembetet.

Dersom Saakasjvili i 2–3 dager reiser rundt i Ukraina, besøker en 2–3 storbyer på samme måte som han tok seg inn i Lvov og får samme støtte som i Lvov, vil alle hans tilhengere rett og slett flykte fra Porosjenko. Allerede i dag er det, slik vi ser, åpenbart at han ikke har kontroll over makten i Ukraina. Det var bare å skumpe borti den, så ble det klart at han ikke engang klarte å forhindre grensepasseringen til ett enkelt menneske som hverken hadde pass eller statsborgerskap.

De bruker Mikheil Saakasjvili som rambukk mot Porosjenko. Han er pr i dag den konsensusfiguren som tilfredsstiller alle ukrainske politikere. Jeg har mange ganger sagt at de for lengst kunne ha kvittet seg med Porosjenko siden det har dannet seg en felles politisk eller oligarkisk enighet. Alle er mot Porosjenko, men ingen ønsker å overlate presidentembetet til sine kampfeller og kamerater.

Det vil si at så snart de har styrtet Porosjenko, vil de begynne å krige med hverandre. Og det er de utmerket klar over. Og derfor vil de selv når de planlegger kamp mot Porosjenko, alltid skyve frem en eller annen. ’Tre frem du, Timosjenko. Og dersom det bryter ut borgerkrig, sier vi at vi begge er skurker.’ Og ingen vil ta det første slaget.

Og nå har vi Saakasjvili. Han har allerede tatt dette slaget. Det er han som har blitt samlingspunktet.”

Les om hvordan oligarkene ødela Ukraina her.

Les om konflikten mellom Petro Porosjenko og oligarkklikken rundt ham og de høyrenasjonalistiske militsgruppene som opprettholder Kiev-regimet, her.

PS Siste nytt om maktkampen i Ukraina og det som fortoner seg som et kuppforsøk, er at Saakasjvili idag formiddag (12. september) på sitt hotell i Lvov ble oppsøkt av ukrainsk politi som fikk ham til å undertegne en erklæring om at han hadde krysset grensen. På en improvisert pressekonferanse i den anledning opplyste Saakasjvili at saken om grensepasseringen skulle behandles av en domstol 18. september, og at han inntil den tid aktet å reise rundt i Ukraina og fremlegge sitt program. Dessuten fremhevet han at han var en ærlig bekjemper av korrupsjon og vanstyre, og at beviset for det var at han hadde tatt seg inn i Ukraina for å kjempe for sine ideer, siden han dermed risikerte å bli utvist til Georgia.

Se video fra pressekonferansen her.

En tolkning av dette er at Porosjenko ikke kan være særlig sterk siden han tilsynelatende er villig til å la Saakasjvili reise rundt i Ukraina og tale sin sak. Hadde han vært sterkere, hadde han formodentlig latt Saakasjvili pågripe og deportere til Polen eller Georgia. Men det er bare en tolkning. Mye kan endre seg de nærmeste timene og dagene.

Publisert på Resett 13. september 2017 og trykket i Friheten 14. oktober 2017.

Publisert i Ukraina | 3 kommentarer

Støtter norske soldater IS?

Er dette IS eller den demokratiske opposisjonen som norske spesialsoldater lærer opp? Er geværene amerikanske? Eller kan de være norske?

For et par dager siden viste russisk Dagsrevy en oppsiktsvekkende reportasje som tyder på at norske soldater stasjonert på den amerikanske militærbasen Et-Tanf i Sør-Syria samarbeider med IS.

Se reportasjen her.

Reportasjen var basert på et intervju med Assad Assalem, en syrisk opprørsoffiser og etterretningsekspert som sammen med ca 40 andre geriljakrigere var gått over til de syriske regjeringsstyrkene etter tidligere å ha støttet den såkalt demokratiske opposisjonen. Ifølge Assalem hadde han og hans kamerater ønsket å kjempe mot IS, men oppdaget at amerikanerne brukte dem til et helt annet formål.

”Da vi oppdaget at sjefen for vår avdeling solgte våpen til terroristene i IS, rapporterte vi dette til den amerikanske ledelsen for basen. Men ingen tiltak ble foretatt som en følge av denne innrapporteringen. Amerikanerne økte bare støtten til personen som var blitt utnevnt til vår sjef, og som stod for handelen med IS. Og når det gjaldt våpen, solgte han alt mulig, alt vår avdeling hadde tilgang til. Amerikanskproduserte automatgeværer M16 og M4, granatkastere, maskingeværer og annet krigsmateriell.”

”Ved basen Et-Tanf trente amerikanske og norske instruktører krigerne. [- – -] De sa til krigerne at de skulle kjempe mot IS, men Magaur es-Saura-avdelingen [som Assalem selv hadde tilhørt] gjennomførte ingen krigsoperasjoner mot den såkalte islamske staten. Amerikanske offiserer brukte gruppen for å sikre tilstedeværelsen av landstyrker tilknyttet den amerikanskledede vestlige koalisjonen i Sør-Syria.”

Ifølge Assalem og andre krigere som hadde flyktet fra Et-Tanf-basen og sluttet seg til de syriske regjeringsstyrkene, hadde de aldri vært involvert i væpnede sammenstøt med IS. Derimot var de tre ganger blitt satt inn mot syriske regjeringsstyrker.

300 amerikanere og 40 nordmenn er involvert i opplæringen av syriske terrorister/krigere ved Et-Tanf-basen, ble det opplyst i reportasjen. Sjefen for basen er en amerikansk major med kallenavn Nikki.

Denne reportasjen reiser unektelig en del spørsmål: Folk i Norge fikk høre at de norske spesialsoldatene som ble sendt til Midtøsten, skulle brukes til å lære opp krigere som skulle kjempe mot IS, og at opplæringen skulle foregå i Irak. Nå viser det seg at krigerne de norske soldatene lærer opp aldri har vært tenkt brukt mot IS, men derimot mot syriske regjeringsstyrker, og at det er syriske regjeringsstyrker, og ikke IS, de faktisk brukes mot. Dessuten operer de norske soldatene på syrisk territorium.

Mye tyder på at krigerne som har blitt opplært ved Et-Tanf-basen, har solgt våpen og annet utstyr til IS, og at dette har skjedd i full forståelse med den amerikanske ledelsen for basen. Har de norske soldatene vært uvitende om denne handelen, som tilsynelatende har foregått mer eller mindre åpenlyst? Har norske våpen blitt solgt til IS? Hvorfor har norsk offentlighet ikke blitt fortalt om denne våpenhandelen og amerikanernes tilsynelatende gode forbindelser til IS?

Gir det mening å skille mellom IS, den såkalt demokratiske opposisjonen og utenlandske instruktører som gir den syriske opposisjonen militær opplæring? Dreier det seg ikke alt sammen om en terroristisk, folkerettsstridig krig mot Syrias lovlige myndigheter og den syriske sivilbefolkningen, der våpen og krigere er i fri flyt mellom IS, andre islamistiske terrorgrupper og den såkalt demokratiske opposisjonen, som også stort sett består av islamistiske terrorister?

Kan det norske ”engasjementet” i Syria betegnes som noe annet enn terrorisme eller i det minste støtte til terrorisme?

Er det ikke betenkelig at russiske tv-seere er bedre informert om hva norske soldater foretar seg i Syria enn norske politikere og vanlige nordmenn?

Trykket i Friheten 16. september 2017.

Les om løgnkampanjen om at Assad-regimet i april iår skal ha brukt giftgass mot en syrisk landsby, her.

Publisert i Midtøsten | 5 kommentarer

Donbass integreres i Russland

Aleksandr Zakhartsjenko og Andrej Kozenko presenterer samarbeidsforumet Russland-Donbass.

Denne høsten vil et økonomisk samarbeidsforum, ”Russland-Donbass”, finne sted i Donetsk, hovedstaden i Folkerepublikken Donetsk. Hensikten med forumet er å fremme det økonomiske samarbeidet mellom Russland og folkerepublikkene Donetsk og Lugansk. Dette samarbeidet er idag omfattende, og består blant annet i at Russland kjøper kull fra Donbass til eget bruk og reeksport.

Les Nezavisimaja Gazetas oppslag om saken her.

”Donbass har et unikt potensial som det er nødvendig å videreutvikle. Forbindelsene som idag eksisterer mellom ulike selskaper, som både Donbass og Russland har bruk for, må videreutvikles,” uttalte Andrej Kozenko, dumarepresentant og en av organisatorene, da samarbeidsforumet nylig ble presentert på en pressekonferanse i Donetsk. ”Vi må handle slik at hele verden får se at vi er sammen og uatskillelige,” erklærte Aleksandr Zakhartsjenko, president i Folkerepublikken Donetsk.

I Kreml har tanken om å gi de østlige delene av Ukraina en særskilt økonomisk status for lengst modnet, kan Nezavisimaja Gazeta meddele.

I begynnelsen av 2014 – før statskuppet i Kiev og den ukrainske statens sammenbrudd – uttalte Sergej Glazev, russisk presidentrådgiver for regional utvikling, således i et intervju med avisen Kommersant-Ukraina at forbindelsene mellom det sørøstlige Ukraina og Russland var tettere enn forbindelsene mellom Vest- og Øst-Ukraina. Videre påpekte han at regionene i Ukraina hadde ulike preferanser med hensyn til om de skulle knytte seg til tollunionen mellom Russland, Hviterussland og Kasakhstan eller EU. Og som svar på utfordringene denne situasjonen representerte, tok han til orde for føderalisering av Ukraina og overføring av myndighet til regionene, inkludert retten til å disponere over egne midler og delvis også å kunne bestemme sin utenrikspolitiske orientering.

Som en mulig modell for reorganiseringen av Ukraina – som han senere flere ganger har anbefalt – pekte Glazev på forholdet mellom Danmark og Grønland: Danmark er medlem av EU; Grønland ikke.

Integreringen av Donbass i Russland har allerede kommet lang. Ukrainske griven er for lengst erstattet med russiske rubler. Nylig opplyste Anatolij Janovskij, russisk viseminister for kraftindustrien, at kull fra Donetsk og Lugansk brukes av et kraftverk i Rostov-regionen eller eksporteres til utlandet via russisk territorium. Russiske selskaper har dessuten foretatt betydelige investeringer i Donbass.

For Donbass – som er utsatt for en økonomisk blokade fra Kiev-regimets side – er strømtilførsel, eksportmuligheter og investeringer livsviktig.

Det økonomiske samarbeidet mellom folkerepublikkene Donetsk og Lugansk og Russland betyr ikke bare mye for gjenreisningen av Donbass og folks levestandard. For befolkningen er det en stor moralsk støtte at russiske politikere og toppembetsmenn åpent snakker om integreringen av Donbass i Russland siden det viser at man fra russisk side ikke er villig til å tillate at Kiev igjen får kontroll over regionen, og at menneskene i området ikke vil bli ofret i et storpolitisk spill.

For Kiev er tapet av Donbass katastrofalt. Uten Donbass er det ikke mulig å gjenreise Ukrainas sammenbrutte økonomi.

En logisk videreføring av integreringen av Donbass i Russland vil være at befolkningen får russiske pass, og at regulære russiske tropper sendes inn i området, slik at Kiev-regimet tvinges til å innstille den nærmest daglige beskytningen av byer og tettsteder i Donetsk og Lugansk.

Les om advarslene til Jaroslav Bašta, tidligere tsjekkisk ambassadør i Kiev, om et totalt sammenbrudd i Ukraina og følgene av et slikt sammenbrudd for landets nabostater, her.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Oligarkene ødela Ukraina

Natalija Vitrenko på folkemøte før det høyrenasjonalistiske statskuppet i 2014.

Nylig offentliggjorde Natalija Vitrenko, leder for Ukrainas progressive sosialistparti, en video der hun snakker om ødeleggelsen av Ukraina. Hennes mening er at det var oligarkene som hadde skylden for ødeleggelsen, og at statskuppet i 2014 var en følge av korrumperingen av det ukrainske samfunnet.

Vitrenko innleder sine kommentarer med å vise til statistikk som forteller at Ukraina er i ferd med å gå i oppløsning. 91 prosent erklærer i en meningsmåling at forholdene i landet er kritiske eller egnet til å fremkalle en sosial eksplosjon. Og bare tre prosent sier at de har tillit til presidenten, Petro Porosjenko, påpeker hun Videre forteller Vitrenko at hun mottar et stort antall henvendelser fra mennesker som sier at de er misfornøyde med forholdene i landet og opplever seg som maktesløse, og som spør henne om hvorfor hun og partiet hennes ikke kan gjøre noe for dem.

Vitrenkos svar er at hun, i likhet med andre vanlige borgere, er fratatt både retten til å la seg velge til styrende organer og ytringsfrihet. På 1990-tallet hadde hun tre ganger blitt innvalgt i Radaen ved å snakke med folk, oppsøke arbeidsplasser og liknende. På 2000-tallet var det imidlertid blitt vedtatt lover om at kandidater ved rada- og presidentvalg måtte betale mange millioner griven i valgavgift – som bare de av kandidatene som lyktes i å bli valgt, fikk tilbakebetalt. Og siden Vitrenko og hennes partifeller ikke rådde over de fornødne midler, kunne de heller ikke stille til valg.

Valgsystemet i Ukraina er det motsatte av hva det var i Sovjetunionen, påpeker Vitrenko. Sovjetmakten prøvde å sikre at vanlige arbeidsfolk ble innvalgt i styrende organer, og på 1920-tallet var rikfolk til og med fratatt stemmerett. Dagens ukrainske regime, derimot, har fratatt vanlige mennesker retten til å delta i styre og stell.

Vitrenko understreker også at samtlige av partiene i Radaen – både de som idag sitter ved makten, og Regionspartiet til tidligere president Viktor Janukovitsj – stemte for valgreglene som etablerte det hun omtaler som oligarkenes diktatur.

Hun påpeker også at det idag er meningsløst å stille til valg uten å ha mange hundre millioner griven til å bruke på politisk tv-reklame, annonser, løpesedler og liknende.

Og hun forteller om hvordan Janukovitsj og Regionspartiet i 2012 hjalp det fascistiske Svoboda-partiet til å bli innvalgt i Radaen – ut fra en tanke om at oppkomsten av fascisme og vestukrainsk nasjonalisme skulle få folk til å stemme på Janukovitsj ved presidentvalget i 2015.

Statskuppet i 2014 var ifølge Vitrenko en logisk følge av ødeleggelsen av Ukraina. Fortvilte mennesker trodde at de kunne gjøre slutt på oligarkstyret ved å gjøre opprør mot Janukovitsj – og oppnådde bare å bringe en allianse av enda grådigere oligarker og fascister til makten.

Idag er fascisme statsideologi i Ukraina, andre ideologier undertrykkes, og tv-kanaler og aviser tilhører oligarkene. Og til tross for at dette er forbudt ifølge konstitusjonen, har de herskende partiene sine private væpnede militser, finansiert med offentlige midler, noe de åpent skryter av.

Selv er vi ikke i stand til å befri oss fra det oligarkisk-fascistiske regimet som har tilranet seg makten i Ukraina, avslutter Vitrenko sine betraktninger. Bare innblanding fra omverdenen kan redde oss.

+  +  +

Les mer om hvordan oligarkene ødela Ukraina, statskuppet i 2014 og den ukrainske statens sammenbrudd.

Det er vanskelig å være uenig med Vitrenko og hennes tanker om hvordan oligarkene ødela Ukraina. Helt siden Sovjetunionens sammenbrudd og opprettelsen av en uavhengig ukrainsk stat i 1991 har en liten krets av rikinger kontrollert politikk og økonomi og utplyndret resten av befolkningen. Inntil statskuppet i 2014 skjedde utplyndringen i ly av splittelsen mellom Vest- og Øst-Ukraina og fraværet av et statsbyggingsprosjekt hele befolkningen kunne slutte opp om. Idag skjer utplyndringen i ly av krigen mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina. At Janukovitsj og Regionspartiet støttet Svoboda for selv å kunne fremstå som anti-fascister stemmer også.

Les om hvordan Natalija Vitrenko og andre ukrainske opposisjonspolitikere utsettes for drapsforsøk og trusler her.

Les om hvordan det i Radaen tas til orde for å skyte opposisjonen her.

Publisert i Ukraina | 3 kommentarer

Undertrykkelse av russisk språk i Latvia

Russiskspråklige protesterer i Riga.

Nylig sendte fire menneskerettighetsorganisasjoner som representerer interessene til russiskspråklige i Latvia, et brev til Europarådet der de protesterer mot latviske myndigheters vedtak om at det ikke lenger skal være mulig å avlegge eksamener på ungdomsskolenivå på annet enn latvisk. Ifølge Janis Kuzins, en av underskriverne av brevet, foregår det en planmessig undertrykkelse av russisk språk i Latvia: ”Etterhvert vil alle ungdomsskoler bli tvunget til å gå over til latvisk, siden avgangseksamener fra og med neste år bare vil kunne avlegges på latvisk. Dette er uakseptabelt siden 35 prosent av befolkningen i Latvia er russiskspråklige.”

Les Izvestijas oppslag om saken her.

Språk er et betent spørsmål i Latvia. I 2005 ratifiserte Latvia Europarådets konvensjon om nasjonale minoriteters rettigheter, men reserverte seg mot to av punktene i konvensjonen: Steds- og gatenavn skal ikke kunne være på minoritetsspråk. Og alle henvendelser til lokale myndigheter skal være på latvisk. Det europeiske charter om regionale språk og minoritetsspråk som tar til orde for at det skal tilbys opplæring på minoritetsspråk, har Riga ikke ratifisert.

Ifølge Miroslav Mitrofanov, leder av ”Latvias russiske forbund”, har latviske myndigheter til og med forfalsket teksten i en internasjonal konvensjon om bekjempelse av diskriminering i skole og opplæring for at undertrykkelsen av russiskspråklige skoler skulle kunne finne sted.

”Vi krever at FN må ta stilling til handlingene til en regjering som faktisk har innført ikke-avtalte endringer i teksten til en internasjonal avtale. Dessverre ignorerer mange land idag internasjonal rett, og de mange anbefalingene som har kommet fra FN og Europarådet, har Latvia ignorert. Å protestere er likevel nødvendig, og før eller senere vil dette gi et positivt resultat. Fra og med september har vi dessuten til hensikt å organisere massive protester mot avgjørelsen til latviske myndigheter om å forby avleggelsen av ungdomsskoleeksamener på russisk.”

Allerede i 2004 vedtok latviske myndigheter for øvrig at bare 40 prosent av opplæringen i ungdomsskoler for språklige minoriteter skulle kunne være på et annet språk enn latvisk.

Samtidig som myndighetene i alle de baltiske statene prøver å undertrykke russisk språk og kultur, etterspør mange unge baltere idag russiskopplæring. Dette skyldes at store deler av næringslivet er kontrollert av russiskspråklige, at Russland er en viktig handelspartner, og at et stort antall russiske turister besøker Baltikum.

Rettslig sett foregår det en grov, i realiteten apartheidaktig undertrykkelse av etniske russere i Latvia og Estland. Mange etniske russere – ca 10 prosent av befolkningen i de to republikkene – har fremdeles status som ”ikke-borgere” uten stemmerett og retten til å utøve visse yrker.

At Latvia og Estland på tross av denne type etnisk diskriminering i 2004 kunne bli medlem av Den europeiske union fremstår som et paradoks og i strid med verdiene EU hevder å være basert på. Europeiske menneskerettighetsorganisasjoner har heller ikke vist synderlig interesse for undertrykkelsen etniske russere og russiskspråklige utsettes for i de baltiske statene.

Trykket i Friheten 02.09.2017.

Publisert i Annet | Legg igjen en kommentar

En besværlig massakre

Feliks Lemberskij: Henrettelse, Babij Jar.

”Det som foregår ved Babij Jar, kan i virkeligheten sammenliknes med det som skjedde på Krim og i Dombass. Det er nødvendig å ha tingene klart for seg: Putin finnes, et aggressivt Russland finnes, men de gikk dit der de ble sluppet inn, der det fantes et gunstig miljø, eller der det med andre ord var ’ukrainsk tomhet’”. Utsagnet stammer fra et intervju den ukrainske avisen Den’ (Dagen) nylig gjorde med Vitalij Nakhmanovitsj, leder for den ukrainske Babij Jar-komiteen, i anledning planene om å bygge et Holocaust-senter ved Babij Jar i utkanten av Kiev, der tyske nazister og deres ukrainske støttespillere høsten 1941 massakrerte 33 000 jøder.

Ifølge Nakhmanovitsj er det russiske oligarker som står bak det planlagte Holocaust-senteret, og hensikten er å diskreditere Ukraina og ukrainere: ”Prosjektet er jo ikke beregnet bare på ukrainske borgere, men i første rekke på de mange turistene fra hele verden som man vil fortelle hvordan ukrainske kollaboratører massakrerte jøder. Blir senteret bygget, vil det i tilknytning til det oppstå forutsigbare skandaler [protester fra ukrainske nasjonalister]. Og dersom de ikke får lov til å bygge det, så er dette også flott – det antisemittiske Ukraina tillater ikke reisningen av et minnesmerke over Holocaust. Hva som enn skjer, er det bra for Putin.”

Hensikten med Holocaust-senteret er ifølge Nakhmanovitsj å skape et felles senter knyttet til jødeutryddelsene i alle de tidligere sovjetrepublikkene, noe han betegner som et uttrykk for en farlig sovjetisk tankegang. Jødenes lidelser skal brukes til å skape en fiktiv forestilling om sovjetisk eller russisk enhet. Nakhmanovitsj fremhever også at det ikke bare var jøder som ble drept ved Babij Jar, men også en mengde andre grupper, inkludert ukrainske nasjonalister. Og han mener at Holocaust i Ukraina må relateres til det han betegner som golodomor, altså sovjetmaktens angivelige folkemord på ukrainere gjennom en kunstig frembrakt hungersnød på 1930-tallet.

For å sikre nasjonal kontroll over Babij Jar tilrår Nakhmanovitsj at den ukrainske staten både bygger et Babij Jar-senter viet til alle som ble drept på stedet, og et Holocaust-museum.

Intervjuet med Nakhmanovitsj inngår i en betent politisk strid i dagens Ukraina. Ifølge et oppslag i Pravda foregår det en diskusjon i Det ukrainske institutt for nasjonalt minne om hvorvidt det skal være noe Holocaust-minnesmerke ved Babij Jar, og denne diskusjonen skal ha fått lederen for Ukrainas jødiske kongress, Eduard Dolinskij, til å slå alarm, blant annet ved å vise til et utsagn fra lederen for Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), Bogdan Tsjervak, om at jødene var ukrainernes fiender, og at det var grunnen til at ukrainske nasjonalister ikke skånet dem under krigen.

Den radikale ukrainske sosialisten Natalja Vitrenko, som Pravda har intervjuet om saken, mener at dagens ukrainske regime har til hensikt å utslette minnet om jødeutryddelsene under annen verdenskrig i den ukrainske befolkningen.

Folkemordet på jødene under annen verdenskrig er et problem for Kiev-regimet siden ukrainske fascister og høyrenasjonalister som regimet har utropt til nasjonale helter, spilte en aktiv rolle under myrderiene. Våren 2015 vedtok Radaen til og med lover som gjør det straffbart å kritisere 1930- og 1940-tallets ukrainske fascister og høyrenasjonalister, altså personer og grupperinger som under annen verdenskrig tok livet av hundretusener av jøder og polakker.

Det bemerkelsesverdige er at forsøk på å relativisere massedrapene på hundretusener av ukrainske jøder under annen verdenskrig, mistenkeliggjøring av planene om å bygge et Holocaust-senter som russisk undergravingsvirksomhet eller endog stempling av jødene som ukrainernes fiender ikke har fått omverdenen til å reagere. Selv de mange Holocaust-sentrene velger å tie om saken.

Trykket i Friheten 19. august 2017.

Les et utdrag fra min bok Ukrainas historie (2017) der jeg tar for meg påstanden om at sovjetmyndighetene på 1930-tallet bedrev folkemord på den ukrainske befolkningen gjennom en kunstig frembrakt hungersnød (golodomor), her.

Les om det kompliserte og til tider anstrengte forholdet mellom ukrainere og polakker – der ukrainske nasjonalisters drap på over 100 000 polakker under annen verdenskrig spiller en viktig rolle – her.

Les om hvordan Natalja Vitrenko og andre ukrainske opposisjonspolitikere utsettes for drapsforsøk og trusler uten at politiet griper inn her.

 

Publisert i Ukraina | 1 kommentar