Revolusjonens demon

I over en måned har russisk tv reklamert for filmen Revolusjonens demon (regissør Vladimir Khotinenko), hvis første episode ble vist på Rossija-1 5. november, altså på hundreårsdagen for Oktoberrevolusjonen. Filmen handler om intrigene i forkant av revolusjonen i 1917 og tysk etterretnings angivelige finansiering av V. I. Lenin og bolsjevikene, der millionæren og revolusjonssympatisøren Aleksandr Parvus (Israel Lazarevitsj Gelfand), demonen i filmen, skal ha spilt en nøkkelrolle.

Filmen begynner med at Parvus i 1915, under den pågående første verdenskrig, klarer å overtale tysk etterretning til å bruke penger på å fremprovosere en revolusjon i Russland. Etter å ha fått løfter om tyske penger oppsøker Parvus Lenin, som på dette tidspunkt lever i eksil i Sveits, og tilbyr seg å finansiere bolsjevikene, slik at disse kan lage revolusjon i Russland, styrte tsaren og slutte fred med Tyskland. Lenin er redd for å kompromittere seg ved å motta tyske penger, men kommer til at han og bolsjevikene trenger all den hjelp de kan få, og godtar å samarbeide med Parvus. Deretter følger vi det langt fra enkle forholdet mellom Parvus og bolsjeviklederen.

Dette er hovedsujettet i filmen, men den viser også hvordan Lenin blir dratt mellom sin hustru, Nadezjda Krupskaja, og sin sannsynlige elskerinne, Inessa Armand. Den viser hvordan personer som Grigorij Zinovjev og Karl Radek – som etter bolsjevikenes makterobring kom i konflikt med Iosif Stalin og partiledelsen og ble drept – er Lenins lojale medarbeidere. Og den inneholder et trekantdrama mellom Parvus, en tsarlojal etterretningsoffiser og en ung kvinnelig revolusjonær.

Se Revolusjonens demon her.

I seg selv er denne filmen der svært mye er fri diktning, ikke spesielt interessant. Det interessante er at det er denne historien russisk statlig tv velger å servere befolkningen i anledning hundreårsjubileet for Oktoberrevolusjonen. Budskapet i Revolusjonens demon er ikke til å misforstå: Revolusjoner er ikke noe som skyldes undertrykkelse, tilbakeliggenhet eller tilstivnede samfunnsforhold, men er verket til eventyrere som opererer atskilt fra folkemassene – og som ofte er finansiert fra utlandet. Og revolusjoner, kupp og liknende betyr kaos, oppløsning og lidelser for vanlige mennesker.

Dette må forstås som en advarsel. Det Russland trenger, er stabilitet, reformer og modernisering. Ikke at den utenomparlamentariske opposisjonen, ekstreme markedstilhengere, nasjonalister, kommunistene eller noen andre tiltvinger seg makten og setter i gang farlige omveltninger.

Og ikke minst settes redslene i dagens Ukraina i perspektiv. En svak og korrupt regjering, intrigerende oligarker, et statskupp støttet og finansiert fra utlandet, væpnede bander som tiltar seg makten på gatenivå, terror, dyrtid og elendighet – den ukrainske tragedien er nærmest en kopi av Tsar-Russlands sammenbrudd.

I Revolusjonens demon opptrer for øvrig en ukrainsk nasjonalist som oppsøker Lenin og tilbyr felles kamp mot tsarregimet, et tilbud bolsjeviklederen indignert avviser.

At revolusjoner er det samme som oppløsning og lidelser for vanlige mennesker er budskapet også i Den store russiske revolusjon, dokumentaren nyhetsankeret på statlig russisk tv, Dmitrij Kiseljov, lagde i anledning revolusjonsjubileet. Denne filmen slutter riktignok med å fremheve at resultatet av revolusjonen ble et nytt samfunn millioner av mennesker trodde på, som på mange områder oppnådde strålende resultater. – Et land kan ikke gjøre 70 år av sin historie til en kriminalhistorie.

Se Den store russiske revolusjon her.

Les om hvordan Vladimir Putin ved en klok symbolpolitikk har klart å forene det ”røde” og ”hvite” Russland, og dermed å lege sårene etter revolusjonen i 1917, her.

Trykket i Friheten 25. november 2017.

Reklamer
Publisert i Annet | Legg igjen en kommentar

Et viktig møte i Teheran

Vladimir Putin og Irans president, Hassan Rouhani

Iran, Russland og Aserbajdsjan har blitt enige om å danne en tollkorridor og å undersøke muligheten for å gå over til å handle med hverandre ved hjelp av sine nasjonale valutaer, slik sammenfatter den russiske regjeringsavisen Rossijskaja Gazeta møtet mellom Vladimir Putin, Irans president Hassan Rouhani og Aserbajdsjans president Ilham Alijev i Teheran 1. november.

Les Rossijskaja Gazetas artikkel om møtet, der Putin også hadde samtaler med Irans åndelige leder, ayatollah Ali Khamenei, her.

Se video tekstet på engelsk fra pressekonferansen i tilknytning til møtet her.

I møte med pressen etter samtaler med Rouhani sa Putin at han med den iranske presidenten hadde drøftet både situasjonen i Syria og problematikken knyttet til Teherans forhold til kjernekraft.

I forhold til situasjonen i Syria fremhevet Putin at partene hadde lyktes i å forene sine posisjoner. ”Takket være våre felles anstrengelser, og også anstrengelsene til Tyrkia, utvikler situasjonen i selve territoriet [altså i Syria] i kampen mot terrorisme, og også forhandlingsprosessen som foregår i Astana, seg særdeles positivt.” Med referanse til forhandlingene i Kasakhstans hovedstad Astana om Syrias fremtid understreket Putin at ingen ville være i stand til å løse den syriske konflikten på egen hånd, og at han regnet med et fortsatt positivt samarbeid med Iran.

Når det gjaldt Teherans forhold til kjernekraft og iranernes planer om å utvikle et sivilt atomprogram, forsvarte Putin avtalen de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd og EU i 2015 hadde inngått med Iran, der Iran forpliktet seg til ikke å utvikle atomvåpen mot at de økonomiske sanksjonene mot landet ble opphevet.

Under selve det iransk-russisk-aserbajdsjanske toppmøtet, som fant sted etter tosidige samtaler mellom de tre statslederne, ble partene enige om å utnytte ressursene i Kaspihavet i fellesskap, å bygge en jernbanelinje fra Persiabukten til Russland (det såkalt Nord-Sør-prosjektet) og å danne en tollkorridor med felles tollsatser. Dessuten drøftet de banksamarbeid og mulighetene for å handle seg i mellom ved hjelp av sine nasjonale valutaer.

Møtet i Teheran var viktig av flere grunner. For det første er opprøret mot Assad-regimet i Syria i ferd med å bli nedkjempet. I en slik situasjon er det av stor betydning at Russland og Iran, som sammen med Tyrkia har spilt en nøkkelrolle for å håndtere situasjonen i Syria og å nedkjempe diverse terrorgrupperinger, offentlig markerer sitt samhold. I en situasjon der Donald Trump truer med å trekke USA fra atomavtalen medlemmene av FNs sikkerhetsråd og EU inngikk med Iran, er det viktig at Russland, som ikke bare var med på å fremforhandle denne avtalen, men som også hjelper iranerne med å bygge et atomkraftverk, utvetydig stiller seg bak avtalen. Og endelig vil det selvsagt være positivt dersom partene lykkes i å realisere de økonomiske samarbeidsprosjektene de ble enige om. Ikke minst er tanken om handel ved hjelp av nasjonale valutaer, et tiltak den kinesiske ledelsen har gitt sin tilslutning til, interessant.

Begynner land som Russland, Iran og Kina å handle med hverandre ved hjelp av sine nasjonale valutaer, vil det innebære en kraftig svekkelse av dollarens posisjon og dermed også av USAs maktstilling.

Les om betraktningene til Sergej Karaganov, som regnes som en slags utenrikspolitisk guru i dagens Russland, om vår tids verden og hvilke utfordringer Russland står overfor, her.

Trykket i Friheten 25. november 2017.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar

Et underlig skuespill

Omgitt av sine tilhengere krever Mikheil Saakasjvili president Petro Porosjenkos avgang.

Russiske massemedier har i det siste døgnet hatt en mengde oppslag om det som omtales som et mulig nytt Maidan-opprør i Ukraina. Foranledningen er at flere tusen tilhengere av den georgiske ekspresidenten og tidligere guvernøren for Odessa-regionen, Mikheil Saakasjvili, 17. oktober samlet seg i sentrum av Kiev der de blokkerte adgangen til Radaen (parlamentet) for å vise sin misnøye med dagens ukrainske regime.

Ved siden av tilhengere av Saakasjvilis parti Nye krefter deltok tilhengere av Julija Timosjenkos parti Fedrelandet, medlemmer av den høyrenasjonalistiske organisasjonen Svoboda og diverse andre grupperinger i aksjonen.

Under protestaksjonen tok Saakasjvili til orde for å styrte president Petro Porosjenko og hans regime: ”Jeg oppfordrer Kievs befolkning til å komme hit etter endt arbeidsdag og kreve bare én ting – at Porosjenko begynner å tenke på sin egen avgang. Dersom Porosjenko heller ikke idag hører på dere og forsøker å vinne mer tid, slik han har gjort de siste tre årene, blir det nødvendig for oss alle å forflytte oss til et annet sted [les presidentpalasset] fra denne plassen.” ”Så lenge Porosjenko sitter ved makten, blir det ingen fremskritt eller kamp mot korrupsjon. Det blir fattigdom, fornedrelse, utvandring, særlig av ungdommen, tapt prestisje for Ukraina og underslag av pengene som er bevilget til krigen.”

En av lederne for Julija Timosjenkos parti Fedrelandet formulerte følgende krav: opphevelse av immuniteten mot straffeforfølgelse for parlamentsmedlemmer, valg ved hjelp av åpne partilister (slik at velgerne kan stryke kandidater de ikke har tillit til) og opprettelse av en anti-korrupsjonsdomstol.

Selv har Saakasjvili lovet ikke å forlate en teltleir de ivrigste av hans tilhengere har opprettet utenfor Radaen før demonstrantenes krav er innfridd.

Les den russiske nettavisen Gazeta.rus reportasje om demonstrasjonene her. Eller les Washington Posts kommentar til samme tema her.

Se video fra demonstrasjonene i Kiev her.

Fem tusen demonstranter er ikke et nytt Maidan-opprør. At russiske massemedier gjør sitt ytterste for å skape et bilde av et Ukraina preget av kaos og oppløsning er det liten tvil om. Like fullt er det grunn til å følge begivenhetene i Kiev.

Det mest oppsiktsvekkende ved den siste tids hendelser i Ukraina er hvor passiv, for ikke å si handlingslammet Porosjenko virker i forhold til det som fortoner seg som et statskuppforsøk fra Saakasjvilis, Timosjenkos og andre ukrainske politikeres side. Etter 10. september ulovlig å ha tatt seg inn i Ukraina – ved at hans tilhengere trengte grensevaktene til side i det som fortonte seg som en godt planlagt operasjon – har Saakasjvili i over en måned reist rundt i Ukraina og opptrådt på folkemøter der han har tatt til orde for å styrte Porosjenko og hans regime. Normalt sett skulle oppfordring til statskupp resultere i pågripelse, tiltale og fengsling eller utvisning. Porosjenko har tilsynelatende ikke gjort noe annet enn å få Saakasjvili til å undertegne et dokument om ulovlig grensepassering.

Det er vanskelig å tolke dette på noen annen måte enn at Saakasjvili har mektige utenlandske (les amerikanske) støttespillere, og at disse har gitt Porosjenko beskjed om ikke å røre den georgiske ekspresidenten. En sannsynlig forklaring på maktkampen vi nå er vitne til i Ukraina, er at amerikanerne er misfornøyde med Porosjenko og ønsker en mer handlekraftig leder.

Saakasjvili som i 2008 kastet Georgia ut i en krig med Russland ved å angripe utbryterrepublikken Sør-Ossetia, kan være en slik leder. Eller – og det virker mer sannsynlig – Saakasjvili skal bringe Julija Timosjenko og hennes støttespillere til makten.

Et viktig moment i den forbindelse er at amerikanske politikere for noen uker siden tilsynelatende vedtok å forsyne Kiev-regimet med dødelige våpen. Kanskje er et regimeskifte i Kiev tenkt som innledningen til en opptrapping av krigen mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina?

Til tross for at det er noe operetteaktig over maktkampen vi idag er vitne til i Ukraina, kan det hele utvikle seg til en virkelig revolusjon. For 100 år siden, i april 1917, vendte en person av samme støpning som Saakasjvili, eventyreren og yrkesrevolusjonæren Vladimir Iljitsj Lenin, tilbake til Russland – ved hjelp av et tog stilt til disposisjon av den keiserlige tyske regjering (jevnfør Saakasjvilis velregisserte tilbakekomst til Ukraina!). Noen måneder senere, i november 1917, gjennomførte Lenin og hans tilhengere det som har gått inn i historien som Oktoberrevolusjonen, en kataklysmisk omveltning som førte til krig, borgerkrig og hungersnød og kostet millioner av mennesker livet.

Det er all grunn til å ta eventyrere som Lenin og Saakasjvili på alvor – og å følge utviklingen i sammenbrutte samfunn som Ukraina der de har mulighet til å komme til makten.

Les om hvordan Mikheil Saakasjvili tok seg inn i Ukraina og hvor handlingslammet Petro Porosjenko virker her og her.

Publisert i Ukraina | 3 kommentarer

Aleksej Djumin, Russlands neste president?

Aleksej Djumin i samtale med Vladimir Putin.

Vladimir Putin kan i siste øyeblikk komme til å erklære at han ikke stiller til gjenvalg ved presidentvalget i 2018 og gi sin støtte til guvernøren for Tula-regionen, Aleksej Djumin, hevder politologen Marina Litvinovitsj i et intervju med den liberale avisen Nezavisimaja Gazeta. For å begrunne denne påstanden viser Litvinovitsj til at Djumin ofte har blitt vist på statlig tv, noe hun tolker som et bevisst tiltak for å gjøre befolkningen kjent med Tula-guvernøren.

Som et tegn på at Putin ikke ønsker å stille til gjenvalg i 2018 peker Litvinovitsj på utskiftingen av en rekke guvernører i den siste tiden. For å sikre gjenvalg av den populære Putin er denne kaderfornyelsen ikke nødvendig. For å sikre at Djumin – eller en annen person Putin og kretsen rundt ham ønsker å overføre makten til – blir valgt kan derimot en fornyelse av den styrende eliten gjennom utnevning av dyktige lokale ledere befolkningen kan identifisere seg med være et fornuftig tiltak.

Oppfatningene til Litvinovitsj deles av Gleb Pavlovskij, tidligere rådgiver i presidentadministrasjonen. Han tar imidlertid det forbehold at medieoppstyret omkring Djumin kan være en form for forsikring fra de involverte aktørenes side med tanke på at Tula-guvernøren kan bli valgt til president (”å slikke støvlene for sikkerhets skyld”). Situasjonen er etter Pavlovskijs mening uklar.

Ingen regner med at Putin vil avklare hvorvidt han vil stille til gjenvalg i 2018 før i aller siste øyeblikk. Den russiske presidenten er kjent for å holde sine planer for seg selv, og for å utarbeide flere planer og scenarioer. Dersom Putin lenge før presidentvalget i mars 2018 erklærte at han ikke ønsket å stille til gjenvalg og pekte på sin foretrukne etterfølger, ville det dessuten utløse en destruktiv maktkamp i den styrende eliten om å innynde seg hos den sannsynlige fremtidige presidenten.

Idag er det fullstendig åpent hvorvidt Putin ønsker å stille til gjenvalg i 2018, og Djumin er bare en av mange som har blitt lansert som en mulig etterfølger til den populære russiske lederen. Som andre mulige etterfølgere til Putin har visestatsminister med ansvar for forsvarsindustrien Dmitrij Rogozin, Moskvas borgermester Sergej Sobjanin og statsminister og tidligere president Dmitrij Medvedev blitt trukket frem.

En kortfattet presentasjon av Djumin kan uansett være nyttig siden han utvilsomt inngår i den russiske styringseliten. Vil man vite hvordan Russland sannsynligvis vil være om 5–10 år, bør man plukke ut representanter for eliten som Djumin, som vil komme til å innta presidentembetet og andre toppstillinger, og studere deres personlighet, utdanning og yrkeskarriere.

Aleksej Djumin (født i 1972) utdannet seg til offiser. I 1995 gikk han inn i sikkerhetstjenesten FSB – og derfra til presidentens sikkerhetstjeneste. I 1999 ble han Putins livvakt, og klatret deretter i gradene i sikkerhetstjenesten inntil han i 2012 ble nestleder for presidentens sikkerhetstjeneste. I denne perioden spilte Djumin ishockey med Putin, og han skal ha reddet presidenten fra en vill bjørn. I 2014 ble Djumin nestleder for den militære sikkerhetstjenesten GRU med ansvar for spesialstyrkene, og han kom dermed til å spille en nøkkelrolle under begivenhetene som muliggjorde Krims gjenforening med Russland ved folkeavstemningen i 2014. I 2015 ble Djumin utnevnt til stabssjef for de russiske landstyrkene, og i desember samme år til viseforsvarsminister. I februar 2016 ble Djumin utpekt til fungerende guvernør for Tula-regionen, og i september samme år vant han guvernørvalget med 84,1 prosent av de avgitte stemmene.

Selv ønsker Djumin etter alt å dømme å fremstå som pragmatiker og teknokrat. I et portrettintervju statlig tv lagde med ham i juni iår uttalte Djumin at han betraktet det å tiltrekke seg investeringer til Tula-regionen som sin viktigste oppgave som guvernør, at han gjorde hva han kunne for å hjelpe investorer med å realisere deres prosjekter, og at han var like positiv til utenlandske investorer som til russiske.

Se intervjuet her.

Kombinasjonen av patriotisme, som Djumin har vist ved sitt arbeid for sikkerhetstjenesten og forsvaret, pragmatisme og profesjonalisme er noe Putin – som selv har en fortid som både offiser i sikkerhetstjenesten og næringslivsutvikler, og som fremtrer som en pragmatiker – åpenbart setter pris på.

Hvorvidt Putin har nok sympati for og tiltro til Djumin til å utpeke ham til sin etterfølger vil tiden vise.

Trykket i Friheten 28. oktober 2017.

Publisert i Putin, Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

En forfeilet modell

Den spanske staten har brutt sammen. Etter politiets og sivilgardens brutale undertrykkelse av den katalanske befolkningens forsøk på å gjennomføre en folkeavstemning om løsrivelse er det umulig å se for seg hvordan Spania skal kunne lappes sammen igjen. Madrid har valget mellom å anerkjenne Catalonias uavhengighet og å måtte forholde seg til et katalansk folkeopprør, som vil kunne utvikle seg til en terroristisk frigjøringskrig. At sentralmakten har opptrådt på en lite gjennomtenkt måte er åpenbart. Den burde ha latt katalanerne få gjennomføre folkeavstemningen, og insistert på nye forhandlinger dersom et flertall hadde stemt for uavhengighet.

Den virkelige årsaken til den spanske statens sammenbrudd er imidlertid ikke sentralmaktens håndtering av folkeavstemningen, men den desentraliserte styringsmodellen spanierne innførte etter avviklingen av Franco-diktaturet på 1970-tallet.

Forfatningen av 1978 inndelte Spania i 17 autonome områder og to autonome byer som alle har sine egne styringsorganer med betydelig myndighet. Resultatet ble – slik en burde ha forutsett at det måtte bli – at regionale ledere brukte krav om større uavhengighet fra Madrid, mer kontroll over egne skatteinntekter og liknende til å befeste sin egen maktbasis. Dessuten ble det en mengde konflikter om språk og kultur, ikke minst hva som skulle være undervisningsspråket i skole og universitet. Folk som snakket spansk, ble allerede på 1990-tallet i Catalonia og andre områder betraktet som uønskede innflyttere og utsatt for diverse former for diskriminering.

Legg krisen i verdensøkonomien i 2008–09 som rammet Spania hardt, det forhold at Catalonia er et rikt område som overfører store summer til fattigere regioner i Spania, ambisiøse lokale ledere og en ufleksibel sentralmakt til denne situasjonen, og du har en kruttønne som måtte eksplodere.

Dramaet vi er vitne til i Spania, har mange likhetspunkter med oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia. Både sovjetlederne og de jugoslaviske sosialistene forsøkte å løse det nasjonale spørsmål ved å opprette nasjonale republikker der titulærbefolkningen var innrømmet visse kulturelle rettigheter.

Så lenge sterke ledere som Stalin, Brezjnev og Tito satt ved makten, fungerte ordningen med nasjonale republikker. Da den sosialistiske samfunnsorden på 1980-tallet kom under press, forvandlet kommunistiske apparatsjiker i både Sovjetunionen og Jugoslavia seg imidlertid til separatistiske nasjonalister, for derved å holde på sin makt. Samtidig vokste det frem folkelige bevegelser som krevde en privilegert status for sitt eget språk, kontroll over egne skatteinntekter og liknende. I kaoset etter det mislykkede statskuppforsøket i august 1991 brøt Sovjetunionen sammen. Og i Jugoslavia kastet demagogiske ledere befolkningen ut i en blodig borgerkrig.

Oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia var ikke uunngåelig. Med forstandigere ledere kunne begge statene ha blitt bevart og modernisert. Poenget er at ordningen med nasjonale republikker gjorde en utvikling mot et statlig sammenbrudd sannsynlig så sant det ikke fantes en sterk og velfungerende sentralmakt.

Institusjonelle ordninger fanger. Hadde noen på 1990-tallet sagt at det kunne komme til en konflikt mellom Russland og Ukraina, ville både russere og ukrainere ha ledd av påstanden. Opprettelsen av en uavhengig ukrainsk stat i 1991 gjorde imidlertid at det oppstod en klasse av ukrainske politikere som knyttet sin fremtid til å forsvare det de fremstilte som ukrainske interesser, i første rekke overfor Russland. Det ble opprettet institutter som skulle fremme ukrainsk identitet, lærebøker som fremstilte ukrainerne som ofre for russisk og sovjetisk imperialisme, dukket opp, og kampanjer for å ukrainifisere skolevesenet ble igangsatt. I dag – etter statskuppet i 2014 – betrakter mange ukrainere Russland som en fiende, og Ukraina og Russland er på grensen til krig.

I Storbritannia bidrog opprettelsen av et skotsk parlament og desentralisering på 1990-tallet til å forsterke den skotske nasjonalismen, med folkeavstemningen om skotsk løsrivelse fra sentralmakten i 2014 som resultat. London og Edinburgh krangler i dag om forholdet til EU, og Det forente kongerikets fremtid virker usikker.

Overføring av makt til regionale styringsorganer er ingen god måte å løse nasjonale og kulturelle konflikter på. Tvert imot vil opprettelsen av regionale styringsorganer føre til at det fremtrer lokale ledere som bruker forsvar av lokale interesser til å befeste sin egen makt, med en tilspissing av forholdet mellom sentralmakten og regionene som resultat. Trolig hadde Vladimir Putin rett da han som svar på et spørsmål om sitt syn på sovjetisk nasjonalitetspolitikk sa at bolsjevikenes opprettelse av nasjonale republikker var det samme som å legge ut miner med forsinket utløsning under den russiske staten. Minen som i dag har eksplodert i Barcelonas gater, la spanierne selv ut i 1978.

Publisert i Nettavisen 3. oktober 2017 og trykket i Friheten 14. oktober 2017.

Les om forskjellen mellom det russiske og det vestlige synet på demokrati og det vestlige demokratis krise her.

Publisert i Annet | 1 kommentar

Tyskerne er lei av Angela Merkel

Fra en av Alternativ for Tysklands demonstrasjoner: Stans Merkel, beskytt grensene og velg bort kristelig-demokratene!

Tyskerne er lei av Angela Merkel og den politiske eliten var budskapet på den statlige tv-kanalen Russland 24 i en 10-minutters oppsummering av det tyske parlamentsvalget 24. september. Applausen etter Merkels opptreden på det kristelig-demokratiske partiets valgvake ble omtalt med ordene ”langvarig applaus som gikk over til ovasjoner, som det het hos oss i en ikke altfor fjern fortid” – en klar henspeiling på persondyrkelsen av Leonid Brezjnev under stagnasjonsperioden i Sovjetunionen på 1970- og 1980-tallet. Både kristelig-demokratene og sosial-demokratene ble fremstilt som degenererte partier befolkningen ikke lenger hadde tillit til. Og brakvalget til Alternativ for Tyskland ble forklart med at vanlige mennesker ikke opplevde at de etablerte partiene tok hensyn til deres bekymringer, i første rekke i forhold til innvandring.

Se Russland 24s reportasje om det tyske parlamentsvalget her.

Reportasjen er representativ for dekningen av det tyske parlamentsvalget i Russland. Det er mye dårlig skjult skadefryd over at Merkel og den politiske eliten, som betraktes som lite russlandsvennlig, ble ydmyket av velgerne. At ”Jamaica-koalisjonen”, det mest sannsynlige regjeringsalternativet etter valget, trolig vil få problemer med å styre er det ingen som beklager. Samtidig er det knapt noen som tror at valget vil føre til en radikal omlegging av tysk utenrikspolitikk og en bedring av forholdet mellom Tyskland og Russland. Forventningene til Alternativ for Tyskland er nøkternt avventende.

Et tema flere kommentatorer har tatt opp, er at tyskere med russisk opphav trolig i betydelig grad har bidratt til Alternativ for Tysklands valgseier. Et typisk eksempel er artikkelen ”Russiske tyskere ødela festen for Merkel”, publisert av nettavisen Svobodnaja Pressa (Den frie presse). Her påpekes det at flertallet av de ca 5 millioner russer-tyskere var bosatt i de østlige forbundsstatene som frem til 1990 hadde utgjort Den tyske demokratiske republikk, samtidig som oppslutningen om Alternativ for Tyskland hadde vært mye større i øst enn i vest. For å forklare russer-tyskernes og andre østtyskeres støtte til Alternativ for Tyskland trekker avisen frem at mange av dem var avhengig av sosialhjelp og derfor opplevde Merkels liberale asylpolitikk og tilstrømningen av hundretusener av asylsøkere og flyktninger som truende.

At de fleste russiske kommentatorer er positive til Alternativ for Tyskland er knapt til å underes over.

«Nye tyskere? Dem lager vi selv.» Et av slagordene til Alternativ for Tyskland som har provosert de andre partiene.

I sitt valgprogram erklærer partiet at Tyskland må føre en selvstendig utenrikspolitikk, at EU må forvandles til en sammenslutning av suverene stater, at Nato igjen må bli en ren forsvarsallianse, at dannelsen av en EU-armé eller bruk av tyske soldater for fremmede interesser ikke må tillates, at sanksjonene mot Russland må oppheves, og at det økonomiske samarbeidet med Russland må økes. Dertil er partiet for å kaste Tyrkia ut av Nato. Skulle dette programmet bli realisert, ville det selvsagt føre til en radikal forbedring av Russlands utenrikspolitiske posisjon.

Skulle Tyskland bryte med EU og andre vestlige institusjoner og føre en mer selvhevdende utenrikspolitikk, ville det kunne skape en situasjon som minner om 1920-tallet da landet manøvrerte mellom seiersmaktene i første verdenskrig, Storbritannia og Frankrike, og Sovjet-Russland, og da det var et utstrakt tysk-sovjetisk samarbeid, blant annet på det militære området.

Fremgangen til Alternativ for Tyskland og andre opposisjonspartier på høyre og venstre fløy innebærer dessuten at den politiske eliten i Tyskland og andre vestlige land må bruke sin energi på indre ”brannslukning” – og derfor i mindre grad vil kunne gjennomføre utenrikspolitiske prosjekter som er i strid med russiske interesser, som å trekke Ukraina inn i EU og andre vestlige strukturer.

Og Alternativ for Tysklands bekjennelse til nasjonal suverenitet sammenfaller med den russiske elitens oppfatning av hvordan verden bør organiseres.

At Alternativ for Tysklands valgtriumf skulle føre til en radikal omlegging av tysk utenrikspolitikk har man ingen illusjoner om. Tvert imot er man utmerket klar over at tysk politikk fremdeles vil bli bestemt av Angela Merkel og hennes kristelig-demokrater, og at utenrikspolitikken derfor i liten grad vil bli endret.

At Alternativ for Tyskland i likhet med andre politiske nykommere kan bli temmet av eliten og de etablerte partiene – eller gå i oppløsning på grunn av indre konflikter – er man selvsagt også klar over.

Håpet – som trolig er et begrunnet håp – er at den globaliseringsvennlige politikken eliten i de vestlige landene står for, gjør at de anti-globalistiske kreftene partier som Alternativ for Tyskland representerer, vil vokse, og at det vil sette organisasjoner som EU og Nato under press.

Les om det russiske synet på Marine Le Pen og andre høyrepopulister her.

Les om den russiske utenrikspolitiske ”guruen” Sergej Karaganovs utlegging av verdenssituasjonen her.

Publisert i Annet | 2 kommentarer

Nikolaj II, pornografianklager og trusler mot kinoer

Etter en serie med trusler og voldshandlinger har flere russiske kinoer i de siste dagene erklært at de ikke vil vise den omdiskuterte filmen Matilda, som handler om forholdet mellom tsar Nikolaj II (på dette tidspunkt arveprins) og den unge ballettdanserinnen Matilda Ksjesinskja. Det har fått den kjente russiske journalisten Vladimir Solovjov til å advare mot en ”ukrainifisering” av russisk politikk.

Natalja Poklonskaja med ikon av Nikolaj II.

Det verserer en mengde rykter om Matilda, som svært få til nå har sett. Filmen skal være pornografisk, seksscener skal være filmet med ikoner som bakgrunn, og keiserinne Aleksandra Fjodorovna skal være fremstilt som en heks som bedriver svart magi. Denne fremstillingen av Nikolaj II og hans hustru, som den russisk-ortodokse kirken regner som helgener som døde for sin tro, har fått konservative kristne til å reagere. Natalja Poklonskaja, tidligere riksadvokat på Krim og idag dumarepresentant, har stilt seg i spissen for en aksjon for å få myndighetene til å forby Matilda, som til nå skal ha samlet over 100 000 underskrifter. Andre har tydd til vold.

I St Petersburg kastet for noen uker siden ukjente personer brannbomber mot filmstudioet til Aleksej Utsjitel, regissøren av Matilda. Biler har blitt påtent utenfor kontoret til Utsjitels advokat. I Jekaterinburg prøvde en mann – angivelig på grunn av misnøye med Matilda – å bruke bilen sin som rambukk for å sprenge seg inn i vestibylen til kinoen Kosmos, for deretter å tenne på bilen.

Siste utvikling i saken skal være at flere personer – blant andre Aleksandr Kalinin, leder for en gruppe som kaller seg Den kristne stat – Det hellige Rus – skal være pågrepet på grunn av mistanke om delaktighet i hærverk og voldshandlinger.

Les Pravdas artikkel om saken her.

Se traileren til Matilda her.

Vladimir Putin har også måttet forholde seg til striden om Matilda. Under et tv-møte med befolkningen 15. juni 2017 ble Putin spurt om sitt syn på den omdiskuterte filmen og konfliktene den har utløst. Han svarte da følgende: ”Vi bor i et stort og sammensatt land der folk har mange forskjellige meninger og verdier. [- – -] Jeg vil ikke havne i en diskusjon med Poklonskaja som har rett til å ha sin mening. Det er ikke snakk om noen form for forbud. Poklonskaja har sitt syn som hun prøver å hevde ved å henvende seg til ulike instanser. Som dere vet, har det ikke blitt vedtatt noe forbud i den sammenheng. Jeg håper at vi kan ha en åpen dialog, og oppfordrer alle til å føre denne dialogen innenfor anstendighetens og lovens grenser.” Se her.

Journalisten Vladimir Solovjov – som er en venn av Putin, og som regnes som en talsperson for russiske myndigheter – advarte nylig i et intervju mot det han betegnet som mrakobesie (mørkemannsvelde), og hevdet at Poklonskaja bevisst eller ubevisst bedrev en ukrainifisering av russisk politikk: ”Brannbomber har blitt kastet, og kinoer tør ikke å vise en film. Hva blir det neste? Noen vil vise en amerikansk film, og folk som mentalitetsmessig er ”ukrainere”, sier at det er en fornærmelse de ikke vil godta. Skal filmen bli forbudt? For noen er Nikolaj II hellig, for andre Lenin. På tv viser de en filmserie om Lenin. Hva om kommunistene protesterer? Tror noen det er færre kommunister enn tilhengere av Poklonskaja? Hvor fører dette oss hen?” Se her.

Solovjovs advarsel er betimelig. Utviklingen i Ukraina viser hva som kan skje når en del av befolkningen – som ikke behøver å være særlig stor – mener at den med vold og trusler har rett til å påtvinge resten av samfunnet sine verdier.

Russland opplever idag et patriotisk og religiøst oppsving. Dette er i utgangspunktet positivt, men kan bli farlig dersom fanatiske personer bruker det til å angripe mennesker de ikke betrakter som patriotiske eller religiøse nok.

For å bevare ro, orden og fordragelighet i et så stort og sammensatt land som Russland der mennesker med ulik tro og etnisitet lever sammen, og der folk av historiske og andre grunner er dypt uenige om mange spørsmål, trengs det ikke bare en solid hånd, men også betydelig fingerspitzgefühl.

Putin har bevist at han har denne fingerspitzgefühlen, blant annet har han stått for en symbolpolitikk som langt på vei har helet sårene etter revolusjonen i 1917 og den påfølgende spaltingen av samfunnet.

Trolig er Putin den mest liberale og pluralistisk innstilte person det idag er mulig å tenke seg som russisk leder.

Les mer om Putins symbolpolitikk her.

Les mer om liberaleren Putin her.

Publisert i Annet | 1 kommentar