Donbass nærmere gjenforening med Russland

Denis Pusjilin, president i Folkerepublikken Donetsk.

For vel en uke siden uttalte Denis Pusjilin, president i Folkerepublikken Donetsk, at Donbass burde bli opptatt i Den russiske føderasjon. Eller som han selv formulerte det: «Vi står overfor en oppgave – maksimal integrering i det russiske området. Ideelt sett – å bli en del av Russland som et føderasjonssubjekt.»

At befolkningen i Donbass ønsker å bli opptatt i Den russiske føderasjon er ingen hemmelighet. Ved en folkeavstemning i Donetsk og Lugansk 11. mai 2014 stemte henholdsvis 89 og 96,2 prosent for at de to områdene skulle erklære seg som selvstendige stater – med en påfølgende gjenforening med Russland på linje med Krim som neste steg.

Alle som har vært i Donbass, vil vite at praktisk talt alle i området ønsker å bli innlemmet i Russland, og at det er mye bitterhet over at den russiske ledelsen til nå ikke har etterkommet dette ønsket.

Det som gjør utsagnet til Pusjilin interessant, er den oppmerksomhet det har fått av russisk statlig tv. 12. september viet den russiske statlige tv-kanalen Rossija 24 mesteparten av det populære debattprogrammet «60 minutter» til en diskusjon av Pusjilins utspill.

Se «60 minutter» 12. september her.

At russisk statlig tv gir uttrykk for oppfatninger som stort sett sammenfaller med russiske myndigheters syn er ingen hemmelighet. Når den viktigste russiske statlige tv-kanalen gir maksimal oppmerksomhet til Pusjilins utspill, er dette derfor et politisk signal.

Dette signalet kan oppfattes på to måter: Det kan enten bety at man fra russisk side faktisk er innstilt på å oppta Donbass i Den russiske føderasjon, slik Krim ble det. Eller det kan være et forsøk på å tvinge Vladimir Zelenskij og den ukrainske ledelsen til å oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 om desentralisering og vidtgående selvstyre for Donbass ved å påpeke at alternativet til en politisk løsning av krisen i Ukraina er innlemmelse av Donbass, og eventuelt også andre områder, i Russland.

Sannsynligvis er den siste fortolkningen den mest sannsynlige. Russiske myndigheter ønsker å beholde kontrollen over Donbass som et håndpant mot at Ukraina knytter seg for tett opp mot Nato og andre vestlige institusjoner. De ønsker utvilsomt å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina. Men forutsetningen er at dette skjer på en måte som gjør at Moskva beholder den reelle kontrollen over Donbass, altså at Ukraina forvandles til en føderasjon med vidtgående selvstyre for regionene, slik Minsk-avtalene legger opp til. Og de er irritert over at Kiev ikke er villig til å oppfylle Minsk-avtalene

Men selv om man fra russisk side trolig ikke ønsker formelt å innlemme Donbass i Russland, har det i løpet av de fem årene borgerkrigen i Ukraina har pågått skjedd ting som knapt lar seg reversere.

Hadde man kort tid etter utbruddet av borgerkrigen våren 2014 fremforhandlet en avtale om å gjøre Ukraina til en føderasjon med vidtgående selvstyre for regionene, ville det sannsynligvis ha vært mulig å bevare et Ukraina, som ville ha kunnet utvikle seg til en normalt fungerende forbundsstat. Idag har over 13 000 mennesker, heriblant mange sivile, blitt drept som en følge av borgerkrigen. Og i Kiev har et ekstremnasjonalistisk, anti-russisk regime som har gjort fascister til helter og forbudt russisk språk og kultur, kommet til makten.

Les om hvordan V. I. Lenin og bolsjevikene etter den kommunistiske maktovertakelsen i Russland i 1917 gav det russiske Donbass  til den nyopprettede ukrainske sovjetrepublikken for at det skulle oppstå en ukrainsk arbeiderklasse.

Befolkningen i Donbass nekter å leve under Kiev-regimet, og skulle Kiev få kontroll over området, ville det utløse en masseflukt til Russland. Og det kan ikke Putin og russiske myndigheter tillate. Putin er mektig og populær. Men tv-bilder av hundretusener av forskremte mennesker som flykter fra et Donbass Kiev-regimets styrker er i ferd med å ta kontroll over, ville trolig utløse en revolusjon i Russland.

Ukrainas president Vladimir Zelenskij på sin side vil neppe heller oppfylle sitt valgløfte om fred og forsoning. Etter statskuppet i Ukraina i 2014 har det blitt pisket opp et anti-russisk hysteri, samtidig som høyrenasjonalistiske bander har fått ta over makten på gatenivå. Dersom Zelenskij forsøkte å oppfylle Minsk-avtalene ved å gjennomføre desentraliserende reformer, ville han sannsynligvis bli drept. Ikke en gang å oppheve Radaens vedtak fra april 2019 om å forby russisk språk og kultur har Zelenskij turt å ta initiativ til.

Hverken Putin eller Zelenskij har altså noe særlig handlingsrom. Putin kan bare gi Kiev kontroll over Donbass i et fullstendig føderalisert Ukraina. Og Zelenskij kan ikke gjøre annet enn å kreve full kontroll over både Krim og Donbass.

Alt tyder derfor på at det meste man kan oppnå av fred i Ukraina, er at konflikten i Donbass blir en «frosset» konflikt der området forblir under russisk kontroll, men der man i det minste ikke skyter på hverandre – samtidig som myndighetene i Kiev prøver å oppløse de høyrenasjonalistiske bandene og å løse alle de andre problemene Ukraina står overfor.

Men konflikten i Donbass har på ingen måte blitt «frosset». Tvert imot kommer det nesten daglig meldinger om at Kiev-regimets styrker har bombardert byer og tettsteder i Donbass. Dette er i lengden uholdbart. Og det vil kunne komme til et punkt der russiske myndigheter av humanitære grunner ser seg nødt til å innlemme Donbass i Russland.

Noe som øker sjansene for at Donbass vil bli innlemmet i Russland, er at Vesten er svekket på grunn av Brexit og andre problemer, at de vestlige økonomiske sanksjonene mot Russland ikke virker, at Russland har mulighet til å tråkke USA og Vesten på tærne i Midtøsten og andre steder, at Ukraina fremtrer som et konkursbo ingen vil ha noe å gjøre med, at det uansett neppe er aktuelt å innlemme Ukraina i Nato, og at vestlige ledere trolig har kommet til at Donbass er tapt for Ukraina og derfor like gjerne kan bli russisk.

Sommeren 2019 begynte russiske myndigheter å gi russiske pass til befolkningen i Donbass. Utdelingen, som kunne ha vært gjennomført i løpet av et par uker som på Krim, går langsomt, og har – i likhet med russisk statlig tvs interesse for utspillet til Pusjilin – utvilsomt til hensikt å legge press på Zelenskij og kretsen rundt ham for å få dem til å oppfylle Minsk-avtalene. Men gjennom passutdelingen skapes det fakta som vanskelig lar seg reversere. Den dagen 70–80 prosent av befolkningen i Donbass har russisk pass, vil det være umulig for russiske myndigheter å nekte å oppta området i Den russiske føderasjon.

For noen dager siden brøt nok en forhandlingsrunde i den såkalte Normandie-kvartetten (Russland, Ukraina, Frankrike og Tyskland) sammen fordi ukrainske myndigheter nok en gang nektet å gjøre det minste forsøk på å oppfylle Minsk-avtalene.

Det betyr fortsatt krig. Men det betyr også at befolkningen i Donbass har kommet nok et steg nærmere en realisering av sitt ønske om å bli opptatt i Den russiske føderasjon.

Les om mine inntrykk fra et besøk i Donbass høsten 2018 her.

Les om hvordan Donbass integreres i Russland her.

Les om hvordan Radaen i april 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Publisert på Globalpolitics.se 24. september og trykket i Friheten 26. september 2019.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 1 kommentar

Bemerkelsesverdig stabilitet

Fellesvalgdagen 2019.

Den såkalte Fellesvalgdagen i Russland 8. september brakte få overraskelser. Vladimir Putins parti, Det forente Russland, fikk flertall i 11 av 12 lokale folkevalgte forsamlinger. I samtlige av de 16 regionene der det var guvernørvalg, ble den sittende guvernøren gjenvalgt uten at det var nødvendig med noen annen valgomgang. Den største overraskelsen var at høyrenasjonalisten Vladimir Zjirinovskijs liberal-demokratiske parti vant valget i Khabarovsk kraj.

Fremmøtet oppgis å ha vært 41,2 prosent, 3,6 prosent høyere enn ved forrige valg.

Det har kommet rapporter om par hundre uregelmessigheter ved gjennomføringen av valget. Men disse må relateres til over 48 000 valglokaler der flere titalls millioner stemmer har blitt avgitt.

Ingen av de til nå innrapporterte uregelmessighetene har ført til at noen av valgene har blitt erklært ugyldige, kunne lederen for Den sentrale valgkommisjon, Ella Pamfilova, opplyse.

Å foreta en nærmere analyse av utfallet av Fellesvalgdagen har knapt noen hensikt. Hvordan man enn vrir og vender på valgresultatet, er det umulig å oppfatte det på en annen måte enn som en gedigen tillitserklæring til dagens makthavere og som et uttrykk for en bemerkelsesverdig stabilitet.

Hva forklarer tilliten og stabiliteten?

En del av forklaringen er selvsagt at myndighetene både sentralt og lokalt rår over administrative ressurser de kan bruke til å påvirke valgutfallet, for eksempel ved å sørge for at gitte kandidater lettere får holde valgmøter.

De fleste massemedier, anført av de nasjonale tv-kanalene, støtter dessuten myndighetene og deres politikk.

En annen forklaring kan være at folk mener at deres region vil få større offentlige overføringer dersom de stemmer på presidentens parti som styrer tilnærmet enerådig på nasjonalt plan.

Men denne type forklaringer kan ikke være tilstrekkelig for å forklare russernes vilje til å stemme på makthavernes kandidater.

Også i såkalte vestlige demokratier rår myndighetene over administrative ressurser og massemedier. Og folk vet at de må regne med å bli straffet dersom de ved lokale valg stemmer på kandidater som trosser sentrale myndigheters politikk. Men like fullt gjør velgerne i mange vestlige land opprør mot etablerte politikere og partier.

Kanskje er russiske politikere flinkere til å lytte til befolkningens ønsker enn vestlige? Putin og kretsen rundt ham er, slik enhver som følger russiske nyhetssendinger vil ha lagt merke til, svært opptatt av å unngå prisøkning på bensin, medisiner, basale forbruksvarer og kommunale tjenester siden de vet at dette vil provosere befolkningen. Vestlige politikere, derimot, skulle man tro at bevisst gikk inn for å tirre befolkningen, det være seg ved å føre en liberal asyl- og innvandringspolitikk som skremmer og provoserer brede velgergrupper, eller ved å innføre skyhøye bompenger.

Kanskje er russerne – slik jeg har skrevet i flere av mine nyhetsbrev – mer opptatt av stabilitet og trygghet enn folk i vestlige land? I Vesten stemmer folk på opposisjonen fordi de kjeder seg og ønsker forandring, selv dersom myndighetene har gjort en rimelig god jobb. Og skulle en regjering lykkes i å bli gjenvalgt, oppfattes det nærmest som et under. Russiske velgere, derimot, foretrekker det kjente og kjære og sakte, men sikker fremgang, slik folk i Vesten gjorde på 1950- og 1960-tallet.

Nylig kunne russiske massemedier melde at myndighetene hadde funnet midler til å foreta en kraftig økning i støtten til barnefamilier, slik at støtten skal dekke kostnadene knyttet til å forsørge ett eller flere barn. Mens overføringene til barnefamilier i 2019 utgjorde 50 milliarder rubler, skal de i 2020 økes til 150 milliarder. Denne type nyheter omtales aldri av vestlige massemedier – som i stedet forteller om ulovlige demonstrasjoner og andre aksjoner til den såkalte utenomparlamentariske opposisjonen, som vanlige russere bare trekker på skuldrene av.

Dessverre er vestlige journalister lite villige til å skrive om forholdene i andre deler av verden slik menneskene der selv opplever sin situasjon.

Les om hvorfor Putin kan oppfattes som en russisk utgave av Einar Gerhardsen her.

Les om hvordan norske massemedier nekter å fortelle om de ekstreme og rasistiske oppfatningene til Putin-kritikeren Aleksej Navalnyj her.

Les om hvordan den utenomparlamentariske opposisjonen i 2016 valgte en katt til sin presidentkandidat her.

Publisert på Resett 11. september og trykket i Friheten 26. september 2019.

Publisert i Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

Anti-kinesiske protester i Kasakhstan

Fra de siste dagers anti-kinesiske demonstrasjoner i Kasakhstan.

I de siste dagene har Alma-Ata og andre byer i Kasakhstan vært preget av anti-kinesiske demonstrasjoner. Foranledningen til protestene, som finner sted bare noen dager før den kasakhstanske presidenten Kasym Zjomart Tokaev 11.–12. september skal besøke Beijing, er en avtale fra 2015 om opprettelsen av 55 kinesiske bedrifter og virksomheter på kasakhstansk territorium.

Tolv av prosjektene i denne avtalen, som har en samlet verdi på 27 milliarder dollar, har allerede blitt gjennomført. I år er det snakk om fullføringen av fem prosjekter, heriblant byggingen av to kraftverk og et kjøttforedlingskombinat. Og ytterligere 11 prosjekter er i ferd med å bli realisert.

Myndighetene hevder at samarbeidet med Kina vil føre til tusenvis av arbeidsplasser. Deltakerne i de anti-kinesiske demonstrasjonene, derimot, hevder at det ikke dreier seg om opprettelsen av nye virksomheter, men om flyttingen av kinesiske fabrikker til Kasakhstan, og at det vil være kinesere som arbeider der.

Protestene er også knyttet til en endring av Jordloven som gjør det mulig for utlendinger – les kinesere – å kjøpe landbruksjord. Da Jordloven ble endret i 2016, fant det sted landsomfattende protestdemonstrasjoner.

Demonstrantene anklager myndighetene for å inngå ufordelaktige avtaler med kineserne som vil gjøre Kasakhstan finansielt avhengig av Kina, slik Kirgisia og Tadsjikistan er. De spør seg også om hvorfor Kasakhstan som har store egne finansielle ressurser, blant annet i form av et pensjonsfond, hvis ressurser ofte blir sløst bort på ulønnsomme prosjekter, aktivt inviterer kinesisk kapital.

Dosym Satpaev, en kasakhisk politolog Nezavisimaja Gazeta har intervjuet, har følgende forklaringer på de anti-kinesiske protestene: For det første har Kina historisk sett vært en fiende. For det andre mistenker mange myndighetene for å inngå dårlige avtaler med kineserne. Og for det tredje har mange reagert negativt på den kinesiske behandlingen av den uighurske befolkningen i Xinjiang.

Den kinesiske ambassadøren i Kasakhstan har anklaget ”visse krefter” – les USA – for å ha frembrakt urolighetene for å fremme egne geopolitiske interesser.

Igor Pankratenko, nestleder for det moskvabaserte Senter for strategiske vurderinger og prognoser, derimot, hevder at det er lokale eliter som har organisert opptøyene: ”Kinesiske investeringer og økonomiske prosjekter tar man seg av i hovedstaden og fratar dermed lokale myndigheter muligheten for å selge deres viktigste vare – administrative ressurser – til kineserne – handel med tillatelser, lisenser, visaer, kontroller, alt det som embetsmenn på mellomste og laveste nivå, og også de ansatte i politiet, kan bedrive. Og i Kasakhstan, som i resten av det postsovjetiske området, er dette deres ”bein”, foruten hvilket det ville være meningsløst å arbeide og trist å leve.”

Ett er sikkert. Forholdene i Kasakhstan, et enormt land med 19 millioner innbyggere i hjertet av Sentral-Asia som har rike naturressurser, og som står for over 60 prosent av verdiskapningen i regionen, har stor innvirkning på hele Sentral-Asia. Kasakhstan er også tiltenkt rollen som transportknutepunkt i Kinas ”Nye Silkevei”-prosjekt, en gigantisk plan for å knytte sammen Asia, Europa og Midtøsten. Det som skjer i Kasakhstan, følges derfor utvilsomt med argusblikk i Moskva, Beijing og andre steder.

Les om hvorvidt det er fare for en ”fargerevolusjon” i Kasakhstan her.

Les om hvorfor uro i Kirgisistan har skapt hodebry i Moskva her.

Publisert på Resett 6. september og trykket i Friheten 12. september 2019.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater | 1 kommentar

USA har gjort Midtøsten til Hollywood

Russlands president Vladimir Putin og Tyrkias president Recep Erdogan. Et tilsynelatende hjertelig forhold til tross for den tyrkiske nedskytingen av et russisk krigsfly.

–USA har gjort Midtøsten til Hollywood og selger billetter til andre land for at de skal delta i ødeleggelsen av regionen. Utsagnet stammer fra et Pravda-tv-program der Andrej Baklanov, tidligere ambassadør i Saudi-Arabia og nestleder for foreningen av russiske diplomater, og Ikbal Djurre, dosent ved Moskvas statlig-lingvistiske universitet og midtøstenekspert, diskuterer situasjonen i Midtøsten. Diskusjonen forteller ikke bare hva slags Midtøsten Moskva trolig ønsker seg, men viser også forskjellen mellom vestlig og russisk tilnærming til utenrikspolitiske spørsmål.

En mengde temaer ble trukket inn i den ca en time lange samtalen: Vil aksen Russland-Tyrkia-Iran holde? Hvilke mål forfølger Tyrkia og Saudi-Arabia i Midtøsten? Hvordan er de indre forholdene i Tyrkia og Saudi-Arabia? Sitter Tyrkias president Recep Erdogan trygt? Og hvilken betydning har det kurdiske spørsmål?

Se diskusjonen om situasjonen i Midtøsten her.

Å gjengi det som ble sagt om disse spørsmålene har liten hensikt – det meste var en gjentakelse av kjente forhold, som at Tyrkia og Saudi-Arabia kjemper om hegemoniet i den sunnimuslimske verden, at Tyrkias opptreden er diktert av ønsket om å forhindre opprettelsen av en kurdisk stat, og at Jemen er viktigere for Saudi-Arabia enn Syria.

Det man bør merke seg, er hva som i samtalen mellom de to russiske ekspertene ble trukket frem som årsaken til problemene i Midtøsten, og ikke minst måten de diskuterte disse problemene på.

80 prosent av problemene i Midtøsten er skapt av aktører utenfor regionen. Og klarte Tyrkia, Saudi-Arabia, Iran og andre mektige aktører å løse sine motsetninger ved hjelp av forhandlinger og kompromisser, ville regionen ha en lysende fremtid, erklærte Andrej Baklanov.

Et stabilt Midtøsten der konflikter løses mellom stater som respekterer hverandre, og der fremmede aktører ikke har mulighet til å spille en destabiliserende rolle, er utvilsomt Moskvas drømmebilde av regionen. Grunnen er selvfølgelig at et Midtøsten i krig og oppløsning truer Russlands utsatte sørflanke, samtidig som ustabilitet og ekstremisme i Midtøsten vil kunne spre seg til de muslimskbefolkede asiatiske tidligere sovjetrepublikkene og til Russlands egne muslimer. Et blikk på kartet er tilstrekkelig for å forstå hvorfor Moskva har alt å vinne på et stabilt Midtøsten.

Selve diskusjonen om situasjonen i Midtøsten var som å høre et ordskifte mellom to romere. Aktørenes mål, ressurser og opptreden ble drøftet objektivt og følelsesløst, uten noen form for moralisering eller fordømmelse.

Denne tilnærmingen til utenrikspolitikk, som er den dominerende blant russiske eksperter og i russiske massemedier, står i sterk kontrast til den formen for debatt om utenrikspolitiske spørsmål vi finner i Vesten.

I Vesten ville det knapt være mulig å lage debattprogrammer om utenrikspolitiske spørsmål uten at land og ledere ble demonisert og diverse moralske pekefingre ble hevet. Et vestlig program om situasjonen i Midtøsten ville garantert innen to minutter ha trukket frem den problematiske menneskerettighetssituasjonen i flere av landene i regionen, som ville ha blitt koblet til diktatoriske ledere. Og mye av programmet hadde kommet til å dreie seg om menneskerettigheter. Resultatet er at utenriksjournalistikk i Vesten blir en slags menneskerettighetskronikk, og at folk i de vestlige landene knapt vet noe om forholdene i andre deler av verden.

Les om oppbyggingen av det mangenasjonale russiske imperiet.

At russere har en analytisk-objektiv tilnærming til utenrikspolitikk skyldes trolig at Russland er et gammelt imperium, og at russerne har en imperial mentalitet. Siden omkring 1500, da samlingen av det russiske kjerneområdet under Moskvastaten var fullført, har russerne underlagt seg et enormt territorium og hundrevis av folkslag. Og dette var bare mulig ved hjelp av en god porsjon pragmatisme og smidighet. Lokale eliter ble opptatt i den russiske herskerklassen, og russisk ble lingua franca, men befolkningen fikk beholde sin tro og sine skikker.

Russerne gikk altså frem på samme måte som romerne da de bygget opp sitt imperium, eller som briter og franskmenn opptrådte da de bygget opp sine imperier. Og på samme måte som de to russiske ekspertene rolig og følelsesløst diskuterte forholdene i Midtøsten og hva som skulle til for å frembringe fred og velstand i regionen, kan man forestille seg en diskusjon i det romerske senatet eller blant britiske imperialister om hvordan man skulle forholde seg til diverse folkegrupper.

Denne imperiale måten å forholde seg til verden på står i diamentral motsetning til en nasjonalistisk tilnærming som er basert på at ens egen tro og kultur er overlegen og noe man eventuelt bør påtvinge andre.

Et bevis på russernes pragmatisk tilnærming til utenrikspolitikk er forholdet til Tyrkia, et land Russland har utkjempet utallige kriger med, som Moskva etter utbruddet av opprøret mot Assad-regimet i Syria i 2011 anklaget for å støtte islamistisk terrorisme, og som høsten 2015 skjøt ned et russisk krigsfly over Syria, med to drepte russere som resultat. Da Russland og Tyrkia kort tid etter nedskytingen av flyet begynte å samarbeide i Syria, ble alt dette glemt. Og Erdogan, som trolig må ha gitt ordre til nedskytingen, ble fremstilt som en stor statsleder i russiske massemedier.

Nasjonalistisk småstatshybris, Det norske riksvåpen fra 1905. Symbolikken er klar: Den norske stat (løven) er et kongedømme (kronen), som er en del av verden (rikseplet), som er underlagt Gud (korset). Men over korset – altså over Gud – befinner den norske stat seg i form av en riksløve i miniatyr!

I Norge – et lite land med en kort historie som uavhengig stat som er gjennomsyret av troen på egen fortreffelighet – ville nedskytingen av flyet ha blitt husket i flere tiår. Og å omtale personen som trolig hadde gitt ordre til nedskytingen, som en stor statsleder ville ha vært utenkelig.

Bare forholdene i Ukraina, og delvis også Vestens opptreden overfor Serbia, utløser den type følelser i forhold til utenrikspolitiske spørsmål hos russere som vi i de vestlige landene finner selv i forhold til de mest perifere spørsmål, som for eksempel situasjonen i Tibet. Men så betrakter da også de fleste russere serberne som et ortodokst broderfolk de har plikt til å beskytte som en god storebror. Og Ukraina er for de fleste russere ikke utlandet, men en del av en felles allrussisk sivilisasjon, slik at konflikten i Ukraina blir en tragisk borgerkrig mellom russere.

Les om konflikter i den russiske ledelsen knyttet til hvilket forhold Russland bør ha til Vesten her.

Les den russiske utenrikspolitiske ”guruen” Sergej Karaganovs betraktninger om dagens verden og Russlands plass i denne her.

Publisert på Resett 2. september og trykket i Friheten 12. september 2019.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk | Legg igjen en kommentar

Uro i Kirgisistan skaper hodebry i Moskva

Residensen til Almazbek Atambaev stormes.

Kirgisistan, en sentralasiatisk tidligere sovjetrepublikk, har i de siste dagene vært åsted for et politisk drama. Den 27. juli ble tidligere president Almazbek Atambaev, som har blitt anklaget for korrupsjon og maktmisbruk, fratatt sin juridiske immunitet. Den 7. august gjorde spesialstyrker et mislykket forsøk på å arrestere Atambaev, som resulterte i at én person ble drept og flere enn 50 skadet. Og 8. august ble Atambaev, sammen med et par av sine nærmeste medarbeidere, pågrepet ved en operasjon som involverte et stort antall soldater og politifolk.

Se video av den dramatiske pågripelsen av Atambaev her.

Disse begivenhetene har utløst uro i Moskva. Og i den russiske ledelsen er man tilsynelatende usikker på hvordan man skal reagere på dem.

Pressetalskvinne i Utenriksdepartementet, Marija Zakharova, har uttalt at det som skjer i Kirgisistan, er et internt anliggende som Russland ikke akter å blande seg inn i.

Samtidig har statsminister Dmitrij Medvedev, som 9. august selv skal besøke Kirgisistan i anledning et møte i Den eurasiske økonomiske union, kommet med en mer flertydig uttalelse: ”Etter min mening er det åpenbart at Kirgisistan i det 21. århundre allerede har oppbrukt sin kvote av revolusjoner. Og det ville være svært ille dersom denne type hendelser førte til politisk, og dermed også økonomisk, ustabilitet i landet.” Og han fremhevet at samtidig som man respekterte at det dreide seg om interne kirgisiske anliggender, var begivenhetene i Kirgisistan – hendelser som rammet et stort antall mennesker, og som truet det eurasiske integrasjonsprosjektet – noe man fra russisk side ikke kunne forholde seg likegyldig til.

Stridighetene omkring Atambaev har utløst voldelige opptøyer i Kirgisistan.

Russiske myndigheter er nødt til å forholde seg til det som skjer i Kirgisistan. Sammen med Kasakhstan, Hviterussland og Armenia inngår Kirgisistan i den euroasiatiske økonomiske unionen Russland prøver å bygge opp. Landet er også medlem av Den kollektive sikkerhetspakt, en militærallianse som omfatter Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Armenia, med Serbia og Afghanistan som observatører. Russland har en flybase og diverse andre militære installasjoner i Kirgisistan. Gazprom og andre russiske selskaper har økonomiske interesser i landet. Og det er en stor russiskspråklig diaspora i Kirgisistan.

Uro og vold vil kunne bringe islamister til makten i Kirgisistan og de øvrige sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene. Eller utløse store flyktningstrømmer.

Skulle USA eller andre fremmede makter lykkes i å destabilisere en eller flere av de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene, ville det skape store problemer for Russland.

Atambaev og Putin. Kan russiske myndigheter ofre den tidligere kirgisiske presidenten?

Russiske myndigheter kan heller ikke uten videre ofre Atambaev for å tekkes dagens makthavere i Kirgisistan. Dersom de ofrer Atambaev, som under sitt virke som kirgisisk president i 2011–17 var svært russiskvennlig og blant annet sørget for å stenge en amerikansk flybase, vil det vanskeliggjøre russiske anstrengelser for å kontrollere postsovjetisk territorium. Hvorfor skal ledere og andre elitepersoner i Russlands nærområder ta hensyn til russiske interesser dersom Moskva ikke engang klarer å beskytte dem mot rettsforfølgelse dersom de skulle tape makten?

Russisk politikk i forhold til de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene er kompleks og sammensatt. Russland prøver å holde USA, og delvis også Kina og andre aktører, unna det som en gang var sovjetisk Sentral-Asia. Men å bli involvert i konflikter mellom de sentralasiatiske tidligere sovjetrepublikkene, eller i interne motsetninger innenfor disse, søker den russiske ledelsen å unngå, primært av hensyn til den utsatte stillingen til hundretusener av etniske russere som er bosatt i Sentral-Asia. Et klart uttrykk for denne tilbakeholdenheten var Moskvas avslag på kirgisiske myndigheters forespørsel om utplassering av russiske fredsbevarende styrker da det i 2010 brøt ut etniske konflikter mellom kirgisere og usbekere i Kirgisistan.

Les om faren for en ”fargerevolusjon” og andre uroligheter i Kasakhstan her.

Les om ”fargerevolusjonen” i Armenia i 2018 – og om hvordan vestlige massemedier grovt desinformerer om denne type begivenheter – her.

Publisert på Resett 12. august og trykket i Friheten 15. august 2019.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Samveldet av uavhengige stater | 1 kommentar

Krigspartiene tapte det ukrainske Rada-valget

Vladimir Zelenskij har vunnet Rada-valget. Nå må han begynne å opptre som en politiker.

Utfallet av det ukrainske Rada-valget 21. juli begynner å avtegne seg. President Vladimir Zelenskijs parti Folkets tjener har fått ca 42 prosent av stemmene. Den russiskvennlige Opposisjonsplattformen – For livet har fått 12–13 prosent. Partiet til tidligere president Petro Porosjenko, Europeisk Solidaritet, har fått 8–9 prosent. Partiet til ”gassprinsessen” Julija Timosjenko, Fedrelandet, har fått ca 8 prosent. Og det nystiftede liberale partiet Stemmen har fått 6–7 prosent.

Det radikale partiet til Oleg Ljasjko, som ifølge den foreløpige opptellingen har fått ca 4 prosent, har fremdeles mulighet til å passere sperregrensen på 5 prosent, og dermed å få valgt inn kandidater på partilistekvoten.

Valget kompliseres av at halvparten av de 500 Rada-representantene velges ved flertallsvalg i enkeltmannskretser.

Til tross for at det endelige valgresultatet ikke foreligger, kan man trygt slå fast at Rada-valget var et nederlag for det man kan kalle krigspartiene. Altså partiene som har støttet krigen mot den russiskvennlige opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, samtidig som de har tatt til orde for bekjempelse av russisk språk og kultur. Oppslutningen om denne gruppen av partiet, som for uten Europeisk Solidaritet og Fedrelandet også omfatter flere partier som ikke passerte sperregrensen, var på godt under 30 prosent.

Vladimir Zelenskij vant presidentvalget i april i år med over 70 prosent av stemmene ved å love fred, nasjonal forsoning og utbytting av styringseliten. Og Folkets tjener oppnådde i april–mai nærmere 50 prosent oppslutning på meningsmålingene. Siden den tid har oppslutningen om Folkets tjener sunket, noe som skyldes at Zelenskijs rådgivere har sendt ut motsetningsfylte signaler, og presidenten selv har blitt oppfattet som lite handlekraftig. Et valgresultat på over 40 prosent er likevel imponerende.

Opposisjonsplattformen – For livet som tar til orde for å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina gjennom forhandlinger med de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Donbass og den russiske ledelsen, har fått over 12 prosent og er det nest største partiet.

Vil Zelenskij innfri sitt løfte til befolkningen om fred, forsoning og utskifting av den ukrainske styringseliten? Hvilke samarbeidskonstellasjoner kan man se for seg?

En mulighet er at Zelenskijs parti Folkets tjener oppnår rent flertall i Radaen, slik at det på egen hånd kan danne regjering og styre alene. Dette vil være mulig dersom partiet gjør det godt i enkeltmannskretsene, og dersom personer som er valgt inn for andre partier, slutter seg til presidentens parti.

Dersom Folkets tjener ikke oppnår flertall, er en koalisjon med Stemmen ifølge flere analytikere sannsynlig. En slik koalisjon ville være populær blant velgerne. Og den ville bli godt mottatt av USA og EU.

En koalisjon mellom Folkets tjener og Fedrelandet er mulig. Men en allianse med Julija Timosjenko, som for de fleste ukrainere er innbegrepet av den gamle, korrupte makteliten, og som dessuten, i likhet med presidenten selv, sies å ha tette bånd til oligarken Igor Kolomojskij, ville være en betydelig politisk belastning for Zelenskij som har lovet å skifte ut dagens korrupte elite med ærlige personer.

En allianse mellom Folkets tjener og Porosjenkos parti, Europeisk Solidaritet, er umulig. Zelenskijs folk har allerede innledet etterforskning mot Porosjenko for korrupsjon og maktmisbruk.

Den mest logiske alliansen ville være mellom Folkets tjener og Opposisjonsplattformen – For livet, som begge har lovet fred og nasjonal forsoning. En slik allianse ville imidlertid sannsynligvis utløse et kupp fra de kreftene som kom til makten i 2014. Det spekuleres allerede på om Zelenskij vil kunne bli avsatt ved et militærkupp, gjerne med deltakelse av de høyrenasjonalistiske bandene som krever belønning for den i deres øyne heroiske innsatsen mot de russiskvennlige opprørerne.

Ett er sikkert: Zelenskij – som etter seieren i presidentvalget har forsøkt å unngå å ta stilling til kontroversielle spørsmål – må nå begynne å opptre som en politiker ved å ta fatt i problemene Ukraina står overfor.

Han må reversere Rada-vedtaket fra april i år om å utrydde russisk språk og kultur. Han må oppfylle de såkalte Minsk-avtalene om å gjøre slutt på krisen i Ukraina gjennom desentraliserende reformer. Han må ta et oppgjør med oligarkene og prøve å få økonomien på fote. Han må oppnå en avtale med Verdensbanken og andre kredittinstitusjoner som Ukraina skylder store beløp til. Han må skaffe seg kontroll over de væpnede styrkene, sikkerhetstjenesten og politiet. Han må avvæpne de høyrenasjonalistiske bandene. Og han må få til en avtale med Putin og den russiske ledelsen ved å avgi troverdige forsikringer om at Ukraina ikke vil melde seg inn i Nato eller inngå en avtale med EU som er til skade for Russland.

Bare dersom Zelenskij klarer alt dette, vil han kunne redde Ukraina fra ytterlige krig og oppløsning.

Les mer om hvilke utfordringer Zelenskij står overfor, her.

Les om hvordan Zelenskij har gitt topposter til personer som kan knyttes til oligarken Igor Kolomojskij, her.

Publisert på Resett 22. juli og trykket i Friheten 1. august 2019.

Publisert i Ukraina | 4 kommentarer

Petro Porosjenko innkalles til avhør; tilhengerne hans stormer Det statlige etterforskningsbyrået

Ukrainas tidligere president Petro Porosjenko har kanskje grunn til å svette blant pengene sine?

For noen dager siden bestemte Det statlige etterforskningsbyrået i Ukraina å innkalle tidligere president Petro Porosjenko til avhør knyttet til mistanke om forræderi og maktmisbruk. Foreløpig er Porosjenko mistenkt for 11 straffbare forhold, hvorav de viktigste er: å ha fremprovosert konflikten med Russland i Kertsj-stredet ved Krim i november 2018, å ha foretatt en ulovlig nasjonalisering av Privat Bank, banken som tilhørte oligarken Igor Kolomojskij, og å ha hvitvasket penger ved salget av et skipsverft.

Som en reaksjon på innkallingen av eks-presidenten til avhør gjorde ukrainske høyrenasjonalister, anført av nøkkelpersoner i Porosjenkos parti, Europeisk Solidaritet, 15. juli et forsøk på å storme Det statlige etterforskningsbyrået. ”Truba, Portnov, FSB!” ropte demonstrantene. Og med dette ville de ha frem at direktøren for Etterforskningsbyrået, Roman Truba, handlet etter ordre fra Andrej Portnov, en betrodd medarbeider av dagens ukrainske president, Vladimir Zelenskij – og at både Truba og Portnov var redskap for den russiske sikkerhetstjenesten, FSB.

Se video fra aksjonen mot Det statlige etterforskningsbyrået her.

Porosjenko ble innkalt til avhør i Det statlige etterforskningsbyrået 17. juli. Men han valgte ikke å møte til avhøret.

Disse hendelsene viser at det forgår en maktkamp mellom tidligere president Petro Porosjenko og miljøet rundt ham og dagens ukrainske president Vladimir Zelenskij og hans støttespillere og allierte, som inkluderer oligarken Igor Kolomojskij, som Porosjenko drev i landflyktighet i 2015.

Denne maktkampen dreier seg primært om økonomiske verdier. Og Zelenskij prøver å bruke statsapparatet til å nedkjempe Porosjenko og hans støttespillere – på samme måte som Porosjenko under sitt virke som president brukte statsapparatet mot personer han oppfattet som brysomme.

Vel så viktig som anklagene mot Porosjenko er hva han ikke er anklaget for. Bortsett fra fremprovoseringen av sammenstøtet mellom ukrainske og russiske marinefartøyer i Kertsj-stredet – som var en absurd hendelse enhver kunne se at utelukkende var et påskudd for å kunne erklære unntakstilstand noen måneder før presidentvalget i 2019 – er den tidligere presidenten ikke på noe punkt tiltalt for sin håndtering av krisen Ukraina havnet i som en følge av statskuppet i 2014, herunder forholdet til Russland.

Porosjenko satte i gang en såkalt anti-terroroperasjon – i realiteten full krig – mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, inkludert beskytning av byer og tettsteder. Han innførte en økonomisk blokade av Donbass som har påført befolkningen store lidelser. Han har nektet å oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 om å løse krisen i Ukraina ved hjelp av desentraliserende reformer. Han har fått Radaen til å vedta å utrydde russisk språk og kultur og dermed umuliggjort enhver form for nasjonal forsoning. Og han har på utallige måter forsøkt å provosere Russland, som vil måtte inkluderes i ethvert forsøk på å løse krisen i Ukraina.

Intet av dette – som burde være mer enn nok for å dømme Porosjenko til døden eller livsvarig fengsel for angrepskrig og folkemord – er inkludert i anklagene som rettes mot den tidligere presidenten.

Å trekke Petro Porosjenko, slakteren av Donbass, for retten for økonomiske forbrytelser er like absurd som om Hermann Göring, sjef for det tyske flyvåpenet, ved rettsoppgjøret etter annen verdenskrig skulle ha vært tiltalt for tyverier av malerier.

Rettsprosessen som nå er innledet mot Porosjenko, er som å trekke en massemorder for retten for tyveri.

Dette viser at maktkampen mellom Zelenskij og Porosjenko er et indre oppgjør blant de kreftene som kom til makten ved statskuppet i 2014. Og dette oppgjøret vil sannsynligvis bety lite for den pågående borgerkrigen i Ukraina, som er et oppgjør mellom den galiciske (vestukrainske) anti-russiske nasjonalismen og krefter som betrakter Ukraina som en del av den russiske verden.

Hvem som vil gå seirende ut av det som mye tyder på at vil bli en konfrontasjon mellom Zelenskij og Porosjenko, er vanskelig å spå. Dersom han som president kan stole på de væpnede styrkene, sikkerhetstjenesten og politiet, burde Zelenskij ha gode muligheter til å vinne. Spørsmålet er hvorvidt han virkelig kontrollerer disse maktapparatene etter at Porosjenko har hatt fem år på seg til å fylle dem med sine folk. Og de høyrenasjonalistiske bandene, som også utgjør en betydelig maktfaktor, er det tilsynelatende Porosjenko som har kontroll over.

Les mer om hvordan Porosjenko etterforskes for forræderi og maktmisbruk her.

Les om hvordan Zelenskij har gitt topposter til oligarkvenner her.

Les om hvordan oligarkene ødela Ukraina her.

Trykket i Friheten 1. august 2019.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer