Russiske liberalere forbanner Trump

Grigorij Javlinskij, liberaler, attergløyme fra 1990-tallet og en slags russisk parallell til Odd Einar Dørum.

Mye er sagt og skrevet om det nylig gjennomførte toppmøtet mellom Donald Trump og Vladimir Putin. Tilsynelatende er den politiske eliten i USA, europeiske ledere og vestlige massemedier oppbrakt over at lederne for kjernevåpenmaktene USA og Russland snakker med hverandre. I Russland har reaksjonene på toppmøtet vært forsiktig positive. Et unntak utgjør russiske liberale opposisjonspolitikere som fordømmer Trump som en forræder. Deres kommentarer til toppmøtet forteller det meste om den russiske liberalismens politiske bankerott.

Trump og Putin er ”politiske blindebukker som fører sine land, og med dem resten av verden, ingensteds hen”, skal den russiske liberale opposisjonspolitikeren og tidligere Jabloko-lederen Grigorij Javlinskij ha uttalt i anledning toppmøtet, ifølge Pravdas oppslag om saken, ”Den russiske liberale opposisjonen forbannet ’forræderen’ Trump” (16. juli).

Hele hensikten med toppmøtet skal ifølge Javlinskij ha vært å skape positiv pr for Trump, noe den russiske ledelsen var mer enn villig til.

Det toppmøtet etter Javlinskijs mening burde ha dreid seg om, var en total omdreining av russisk utenrikspolitikk i form av umiddelbar avvikling av krigen i Donbass, anerkjennelse av at atskillelsen av Krim fra Ukraina var ulovlig, initiering av en internasjonal konferanse om Krims status, tilbaketrekning av de russiske styrkene fra Syria og opphør av støtten til Assads forbrytelser.

En annen russisk opposisjonspolitiker, Mikhail Kasjavov, leder av PARNAS (Folkets frihetsparti), trakk i tillegg til Krim, Donbass og Syria også frem russisk innblanding i andre lands valg, giftattentatet på Sergej og Julija Skripal og russiske krigsflys krenkelse av Nato-lands territorium.

Atter andre trakk frem politiske fanger i Russland som Trump burde ha snakket om, umuligheten av å få til et samarbeid mellom et demokratisk land som USA og Putins autoritære og korrupte regime, og hvor forkastelig det var at Trump var en realpolitiker som ikke brydde seg om menneskerettigheter.

Uttalelser som dette forklarer hvorfor russiske liberalere i dag utgjør en politisk sekt som i høyden appellerer til fem prosent av befolkningen.

Berøvet folkelig støtte søker russiske liberalere støtte hos vestlige ledere som de oppfordrer til å presse Russland ved hjelp av økonomiske sanksjoner og andre tiltak. Forsvar av Russlands nasjonale interesser betegner de som aggresjon. Ansvaret for å få til fred og avspenning i verden påhviler slik de ser det utelukkende Russland som skal gjøre en mengde ensidige innrømmelser. Alt de krever av vestlige ledere, er at de skal være hardere i klypa mot Putin.

Dette gjør at liberalere for nesten alle russere fremstår som en vestlig femtekolonne, ja bent frem som forrædere. Og når liberalere dessuten forbindes med kaoset, oppløsningen og røverkapitalismen på 1990-tallet, er det ikke underlig at folk flest skyr dem som fanden vievann.

Flere av utsagnene til de russiske liberalerne er utvilsomt straffbare, for eksempel kravet om at Russland skal tilbakelevere Krim til Ukraina. Men for russiske myndigheter har det ingen hensikt å trekke personer som Javlinskij for retten. Det er langt mer hensiktsmessig å la dem opptre som en slags politiske fugleskremsler som får befolkningen til å samles om Putin og myndighetenes politikk.

Historisk sett har russiske liberalere, med et par unntak, vist liten interesse for nasjonale interesser. Til tider har deres forhold til nasjonale interesser vært fullstendig nihilistisk. Under den russisk-japanske krig i 1904–05 sendte russiske liberalere for eksempel gratulasjonstelegrammer til keiseren i Tokyo etter japanske seirer på slagmarken. Dette fraværet av patriotisme er den russiske liberalismens tragedie.

Les om hvordan Putin og hans styre utgjør det mest liberale av de mulige styringsalternativene i Russland her.

Les om hvordan den russiske utenomparlamentariske opposisjonen i 2016 valgte en katt til sin presidentkandidat her.

Publisert på Resett 18. juli 2018.

Reklamer
Publisert i Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

Dagbladet desinformerer om den ukrainske fascismen

Stepan Bandera-monumentet i Ternopil.

Den 26. juni publiserte Dagbladets kommentator Einar Hagvaag artikkelen ”Franco skal flyttes”, som handler om hvordan mausoleet der fascistgeneralen og diktatoren Francisco Franco er begravet, skal gjøres til et historisk museum og forsoningssenter viet til ofrene i den spanske borgerkrigen. Artikkelen var informativ og velskrevet. Det var bare en hake ved den, nemlig at Hagvaag påstod at ”Ingen steder i Europa finnes noe liknende”, en påstand som ble forsterket med et utsagn fra en spansk politiker: ”Kan noen tenke seg et kjempestort minnesmerke over Adolf Hitler utenfor Berlin?”

Dette er faktisk galt. I Ukraina finnes det flere museer og minnesmerker som hyller den ukrainske fascistlederen Stepan Bandera. Og jeg tillot meg i den anledning å skrive følgende kommentar, som jeg bad Dagbladets debattredaksjon om å trykke (lenker som dokumenterer mine påstander er lagt til i ettertid):

”Hva med Stepan Bandera-museene?

Ingen steder i Europa finnes noe liknende skriver Einar Hagvaag i sin kommentar ”Franco skal flyttes” (25.6.), som handler om hvordan mausoleet der fascistgeneralen og diktatoren Francisco Franco er begravet, skal gjøres til et historisk museum og forsoningssenter viet til ofrene i den spanske borgerkrigen. Han tar feil. I dagens Ukraina foregår en utilslørt rehabilitering av 1930- og 1940-tallets fascister, blant annet ved at det bygges museer og reises minnesmerker til ære for dem.

20 000 fascister marsjerer i Kiev i oktober 2017. Skal ha vært den største fascistiske demonstrasjon etter annen verdenskrig.

I Vest-Ukraina begynte man å bygge museer og å reise minnesmerker til minne om fascistlederen Stepan Bandera (1909–59) allerede på 1990-tallet. Etter regimeskiftet i 2014 reises det minnesmerker over Bandera og andre fascistledere over hele Ukraina – samtidig som sovjetiske krigsminnesmerker raseres. Fascister og høyrenasjonalister marsjerer i ukrainske byer. I 2015 vedtok Radaen en lov som gjør det straffbart å kritisere 1930- og 1940-tallets ukrainske fascister og høyrenasjonalister, altså personer og organisasjoner som under annen verdenskrig drepte hundretusener av jøder og polakker. Nylig vedtok bystyret i Lviv å arrangere en tegnekonkurranse for barn der temaet var ”Ukrainske frivillige i SS-divisjonen Galicia”.

At man i Ukraina bygger museer og reiser minnesmerker til ære for fascistlederen Stepan Bandera er like forkastelig som om man skulle bygge et Adolf Hitler-museum eller reise et Heinrich Himmler-minnesmerke i Tyskland. Europeiske politikere, forskere og journalister velger imidlertid å tie om rehabiliteringen av fascismen i Ukraina.

Bjørn Nistad

Doktor i russisk historie”

Jeg fikk ikke noe svar fra Dagbladet og ringte etter et par dager debattredaksjonen som opplyste at man ikke ville trykke kommentaren.

Jeg sa at jeg var forbauset over dette siden kommentaren min dreide seg om at Dagbladet selv hadde skrevet noe som beviselig er galt, samt at rehabiliteringen av fascismen i et europeisk land med 40 millioner innbyggere er en viktig sak. Dessuten påpekte jeg at alle mine påstander, for eksempel at det et flere Stepan Bandera- museer i Ukraina, lett lar seg verifisere ved et søk på nettet, for eksempel i Wikipedia.

Disse argumentene gjorde ikke inntrykk på Dagbladets debattredaksjon, som gjentok at kommentaren min ikke ville bli trykket.

Jeg sa da at jeg aktet å henvende meg til Faktisk, og bad om å få en skriftlig begrunnelse for hvorfor avisen ikke ville trykke kommentaren min, slik at begrunnelsen kunne vedlegges henvendelsen.

Debattredaksjonen lovet en slik skriftlig begrunnelse, og etter flere purringer fikk jeg følgende svar:

”Hei Bjørn

Her kommer avslag med begrunnelse, som avtalt på telefon.

Grunnen til at vi ikke tar inn innlegget er først og fremst at vi har begrenset plass, og vi må prioritere blant en rekke innlegg hver dag. Når vi velger å ikke prioritere ditt innlegg, handler det om at det ikke svarer direkte på Hagvaags kommentar, men tar utgangspunkt i en ikke-essensiell setning, på siden av poenget i den. Hva som er liknende og ikke-liknende Franco-mausoleet er et spørsmål om definisjoner, uten fasitsvar, men ikke en debatt vi velger å prioritere i denne omgang.

Vennlig hilsen

Andreas Økland”

Jeg stusser på denne begrunnelsen. Et av hovedpoengene – for ikke å si hovedpoenget – i Hagvaags kommentar var at Spania, i motsetning til resten av Europa, ikke har tatt et fullstendig oppgjør med fascismen, slik Franco-mausoleet viser. I den forbindelse burde det være et viktig poeng at ett europeisk land – Ukraina – beveger seg i stikk motsatt retning av resten av Europa ved å rehabilitere fascismen. At museer og minnesmerker som hyller en erklært fascist som Stepan Bandera, utgjør en klar parallell til Franco-mausoleet turde være udiskutabelt.

Jeg har henvendt meg til Faktisk med denne saken, og er spent på om man der vil foreta seg noe, og i så fall hva.

Jeg vil faktisk påstå at Dagbladet, i likhet med resten av de etablerte massemediene, bevisst desinformerer publikum.

Dagbladet og andre norske massemedier, som har et liberalt-globalistisk verdigrunnlag, jakter med lys og lykter etter at som kan oppfattes som uttrykk for høyreekstremisme og fremmedfrykt, som de bruker til å diskreditere politikere, partier og bevegelser som gjør opprør mot EU, globalisering og nedbryting av nasjonalstatene.

Et uforsiktig utsagn fra en tredjesekretær i Marine Le Pens Front national eller en lokallagsleder i Alternativ for Tyskland utløser krigsoverskrifter i en avis som Dagbladet og tolkes som et bevis på at farlige krefter vinner frem.

Og samtidig nekter Dagbladet å informere publikum om at det foregår en utilslørt rehabilitering av fascismen i et europeisk land med 40 millioner innbyggere!

Dette er selvfølgelig ikke tilfeldig. Da Maidan-protestene mot Viktor Janukovitsj’ regime brøt ut høsten 2013, og titusener av ukrainere krevde at Ukraina skulle slutte seg til EU og Vesten, heiet vestlige politikere på opprøret, og vestlige massemedier fulgte utviklingen i Ukraina nær sagt fra time til time. Da det viste seg at det vestligstøttede statskuppet i 2014 brakte krefter som stod for alt annet enn vestlige verdier til makten, og Ukraina ble kastet ut i kaos og borgerkrig, trakk vestlige politikere seg skremt tilbake, og vestlige massemedier lot et taushetens lokk synke ned over landet.

Sannsynligvis kommer det ikke noe ut av henvendelsen til Faktisk siden dette angivelige kontrollorganet deler de etablerte massemedienes liberal-globalistiske verdigrunnlag og har forsvar av dette verdigrunnlaget som sin fremste oppgave. Men man kan aldri vite. Kommer det et svar fra Faktisk, vil jeg selvsagt videreformidle dette.

Les om hvordan norske massemedier nekter å fortelle hvem den russiske opposisjonslederen og bloggeren Aleksej Navalnyj er, her.

 

PS Har idag, 17. juli, fått følgende svar fra Faktisk:

”Hei Bjørn, og takk for tipset.Ved første øyekast ser dette ut som en normativ påstand som egner seg dårlig til tradisjonell faktasjekking. Her blir det fort et diskusjon om hvorvidt et mausoleum og gravsted har samme status som et minnesmerke eller museum – og hvorvidt Bandera kan sies å ha samme status i europeisk sammenheng som Franco og hans 40 år lange diktatur i Spania (og for så vidt Hitlers enorme fotavtrykk i Europa og verden forøvrig). Videre tar vi primært for oss norske forhold, og dette faller sånn sett utenfor vårt normale dekningsområde.

Beste hilsen

Geir Molnes
Journalist i Faktisk.no”

Fakta synes altså det er uproblematisk at Dagbladet nekter å rette opp en påviselig gal påstand om at Spania er det eneste land i Europa som ikke har tatt et fullstendig oppgjør med fascismen, og at avisen velger ikke å informere sine lesere om rehabiliteringen av fascismen i Ukraina.

Dette viser at Faktisk deler de etablerte massemedienes liberal-globalistiske verdigrunnlag, og ikke tar stilling til tvilsomme journalistiske praksiser som støtter dette verdigrunnlaget.

Hadde en avis skrevet at Tyrkia er det eneste land i Europa som ikke tillater homomarsjer, og nektet å ta inn en kommentar som påpekte forbudet mot homomarsjer i Russland, ville Faktisk utvilsomt ha rykket ut.

Men fordi rehabiliteringen av fascismen i Ukraina – til forskjell fra forbudet mot homomarsjer i Russland – er noe den liberal-globalistiske eliten, de etablerte massemediene og Faktisk ikke finner det opportunt å snakke om, velger Faktisk ikke å kritisere Dagbladet for å desinformere publikum.

Publisert på Herland Rapporten 19. juli og Resett 20. juli 2018.

 

 

 

Publisert i Massemedias russlanddekning, Ukraina | 1 kommentar

Neppe pensjonsopprør

Kommentar til den foreslåtte pensjonsreformen: Frøken, hvor lenge jobber du? Til 63 år.

Like etter Russlands 5–0-seier over Saudi-Arabia i Fotball-VM annonserte statsminister Dmitrij Medvedev at regjeringen aktet å heve pensjonsalderen fra 60 til 65 år for menn, og fra 55 til 63 år for kvinner. Samtidig vil merverdiavgiften bli økt fra 18 til 20 prosent.  Reaksjonene på meldingen har vært sammensatte, og det er krefter i Russland som vil prøve å fiske i rørt vann. Men det vil neppe bli noe pensjonsopprør.

Flere kommentatorer har anklaget myndighetene for forsøk på å snikinnføre pensjonsreformen mens befolkningen er opptatt av Fotball-VM. Avisen Pravda hevdet at Medvedev hadde opptrådt verre enn Djengis Khan, og sammenliknet pensjonssystemet med mongolenes innkreving av tributt fra den russiske befolkningen. Leonid Volkov, en rådgiver for den opposisjonelle bloggeren Aleksej Navalnyj, reagerte med å beskylde liberalistiske krefter i regjeringen for å ha sammensverget seg mot Putin og befolkningen: ”Putin er faktisk for å senke pensjonsalderen. Og å øke pensjonene. Og å kutte i bensinprisen. Men Medvedev og [tidligere finansminister og i dag leder for Riksrevisjonen] Kudrin bedriver konspirasjon og sammensvergelse.”

Et internettopprop mot pensjonsreformen har til nå samlet over én million underskrifter.

Til tross for at mange er opprørt over den bebudede pensjonsreformen, er sannsynligheten for et pensjonsopprør liten. Det skyldes en kombinasjon av flere faktorer:

  • De fleste er enige om at pensjonssystemet må reformeres.
  • Pensjonene er så lave at mange har vært tvunget til å arbeide etter den offisielle pensjonsalderen.
  • Pensjonene skal økes.
  • Økningen i pensjonsalder vil være gradvis.
  • Svake fagforeninger.
  • Befolkningen har rimelig god tiltro til myndighetene og deres politikk.

Med en stagnerende og aldrende befolkning har Russland det samme demografiske problemet som vestlige industriland. I dag har landet to yrkesaktive pr pensjonist. Dersom pensjonsalderen ikke heves, vil det om noen tiår være like mange yrkesaktive som pensjonister. Det eneste alternativet til økt pensjonsalder vil være storstilt innvandring fra de asiatiske tidligere sovjetrepublikkene. Men en slik innvandring vil være lite populær i befolkningen.

Pensjonssystemet subsidieres i dag med store tilskudd fra statskassen. Disse midlene kunne ha vært benyttet til andre formål, for eksempel støtte til barnefamilier gjennom det såkalte morskapskapitalprogrammet for å få befolkningen til å øke.

Pensjonene i Russland er så miserable at millioner av pensjonister tvinges til å arbeide for å få endene til å møtes. Økningen i pensjonsalder er knyttet til et løfte om høyere pensjon for alle pensjonister.

Økningen i pensjonsalderen vil skje over 10 år for menn og 16 år for kvinner. Dette gjør det vanskeligere å mobilisere mot pensjonsreformen, men innebærer samtidig at det blir færre midler til økte pensjoner og andre formål.

Fagforeningene er svake og vil neppe kunne bekjempe pensjonsreformen dersom de skulle ønske det.

Befolkningen har i dag rimelig god tiltro til myndighetene og deres politikk. Det betyr at selv om mange ikke liker den bebudede pensjonsreformen, har de tro på at økonomien vil fungere, slik at de får den pensjonen de har blitt lovet når de blir pensjonister. Dette er en situasjon som klart atskiller seg ikke bare fra kaoset og oppløsningen på 1990-tallet, men også fra begynnelsen av 2000-tallet da Putin og myndighetene prøvde på å erstatte naturalytelser til pensjonister og trygdede med økte pengeoverføringer. Dette resulterte i omfattende protester fra en befolkning som ikke trodde på løftene om økte utbetalinger, og fikk Putin til å distansere seg fra reformen som et lite gjennomtenkt tiltak uansvarlige liberalistiske økonomer hadde stått bak.

Den bebudede pensjonsreformen er kanskje forklaringen på hvorfor Dmitrij Medvedev, som regnes som svak og er lite populær, ikke ble skiftet ut ved reorganiseringen av regjeringen etter gjenvelgelsen av Putin til president i 2018. Putin ønsker ikke å knyttes til pensjonsreformen, som han lar Medvedev og regjeringen gjennomføre. Et sannsynlig scenario er at Medvedev vil bli sittende som statsminister inntil pensjonsreformen er vedtatt og har kommet i gang, for deretter å bli byttet ut med en mer populær politiker.

For øvrig viser den bebudede pensjonsreformen, kombinert med økningen i merverdiavgiften, at Putin og russiske myndigheter er svorne tilhengere av klassisk høyrepolitikk. Det er befolkningen som skal fylle hullene i statsbudsjettet ved å arbeide lenger og betale mer for sitt forbruk gjennom økt merverdiavgift, mens næringslivet slipper unna med 20 prosent beskatning av sitt overskudd og et par andre skatter. Omfordelingspolitikk gjøres det knapt noe forsøk på, bortsett fra støtten til barnefamilier ved morskapskapitalprogrammet. Og de viktigste målene for den økonomiske politikken er balanserte budsjetter, lav inflasjon, overskudd på handelsbalansen og en stabil rubelkurs.

Les mer om Russlands sentralbanksjef, Elvira Nabiullina, og russiske myndigheters liberalistiske økonomiske politikk her.

Trykket i Klassekampen 19. juni 2018.

 

Publisert i Russisk økonomi, Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

Frykter Petro Porosjenko et nytt 2014?

Mange ukrainere har problemer med å se forskjellen mellom Petro Porosjenko og Viktor Janukovitsj. Frykter Porosjenko å dele Janukovitsj’ skjebne?

Ukrainsk politikk er et slags permanent sirkus som knapt lenger har evnen til å forbause. Nylig kom det likevel en oppsiktsvekkende melding fra Kiev som det er grunn til å reflektere over. I 2015 skal den ukrainske presidenten Petro Porosjenko ha bedt Høyesterett vurdere hvorvidt avsettingen av hans forgjenger, Viktor Janukovitsj, i 2014 var i samsvar med Ukrainas konstitusjon. Hva Høyesterett skal ha svart, er ukjent siden svaret skal ha blitt hemmeligholdt.

Ved første øyekast virker historien absurd og lite troverdig. Hvilken interesse skulle Porosjenko som kom til makten etter statskuppet i 2014, ha i å så tvil om hvorvidt avsettingen av Janukovitsj, som dagens ukrainske makthavere har betegnet som diktator og morder, var lovlig? Historien ble imidlertid presentert på det velrenommerte russiske debattprogrammet Mesto vstretsji (Møtested) 19. juni. Og en rekke analytikere og eksperter, heriblant ukrainere som fremstod som tilhengere av Kiev-regimet, diskuterte historien uten å trekke dens troverdighet i tvil.

Se Mesto vstretsji 19. juni her.

Ved nærmere ettertanke er historien kanskje heller ikke så absurd som den umiddelbart kan virke.

Porosjenko har ikke klart å slutte fred med den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, gjenreise økonomien, bekjempe korrupsjon eller løse andre av problemene Ukraina står overfor, og er i dag derfor upopulær hos de fleste ukrainere. Og han presses av bevæpnede høyrenasjonalister. Porosjenko har derfor all grunn til å frykte for å bli avsatt ved et kupp som Janukovitsj – eller til og med å bli drept. At avsettingen av upopulære presidenter ved væpnede kupp normaliseres kan han umulig ha interesse av. En høyesterettserklæring om at avsettingen av Janukovitsj var ulovlig kan være et våpen mot et eventuelt kupp rettet mot ham selv.

Porosjenkos fremtid virker mer enn usikker. Nylig annonserte lederen for partiet Bat’kivsjtsjina (Fedrelandet), Julija Timosjenko, at hun akter å stille som kandidat ved presidentvalget i mars 2019. Om man skal tro meningsmålingene, er hun atskillig mer populær enn Porosjenko. Kanskje planlegger Porosjenko selv et statskupp, og kanskje inngår høyesterettserklæringen i disse planene? Eller hva om Porosjenko med påberopelse av høyesterettserklæringen forbereder seg på å styre Ukraina fra utlandet etter å ha blitt fordrevet eller etter frivillig å ha forlatt landet?

At historien om høyesterettserklæringen dukket opp samtidig som Timosjenko annonserte sitt kandidatur ved presidentvalget i 2019, var neppe tilfeldig, slik flere av deltakerne på Mesto vstretsji påpekte.

Vestlige massemedier har knapt interessert seg for historien om Porosjenkos henvendelse til Høyesterett i anledning avsettingen av Janukovitsj. The Quebec Times hadde imidlertid 20. juni et oppslag om saken som kan leses her.

Les om hvordan den georgiske ekspresidenten Mikheil Saakasjvili og Julija Timosjenko i september 2017 prøvde å kuppe seg til makten i Ukraina her.

Trykket i Friheten 5. juli 2018.

Publisert i Russisk politikk, Ukraina | 1 kommentar

Absurd anti-russisk hets

Tror noen virkelig at Putin har interesse i å overvåke denne gjengen?

Den anti-russiske hetspropagandaen pågår uavbrutt, og til tider får den absurde, nærmest surrealistiske utslag. Et eksempel på dette er artikkelen ”Drar til Russland med blanke PC-er og telefoner: – Vi må regne med å bli overvåket”, publisert i Dagsavisen 14. juni, som handler om TV2s og NRKs dekning av Fotball-VM i Russland.

”Vi har vært spesielt opptatt av faren for hacking og IT-kriminalitet under dette mesterskapet. Så vi gjør en del ting for å unngå å sette oss i farlige situasjoner. Alle som drar til Russland stripper datamaskinene sine for privat og jobbrelatert informasjon i forkant, eller tar med helt nye maskiner. Det samme gjelder telefoner,” uttaler Eystein Thue, fotballsjef i TV2.

Janne Fredriksen, redaksjonssjef i NRK Sporten, sier at NRK har gjennomført de samme sikkerhetstiltakene. Eller som hun selv formulerer det: ”Vi har hatt sikkerhet og beredskap høyt i planlegginga. Særlig datasikkerhet tar vi på ekstra stor alvor denne gangen. Vi må regne med å bli overvåket.”

Dette er absurd. Selvsagt er det overvåkning og etterretning i Russland som i andre stater. Men overvåkning og etterretning bedrives av rasjonelle aktører. Hvilken interesse skulle russiske myndigheter ha av å kartlegge kontaktene til sportsjournalister eller å avsløre ”grums” i privatlivet deres med tanke på utpressing? De eneste som kan ha interesse av å kartlegge kontaktene til sportsjournalister eller å presse dem til å arbeide for seg, er profesjonelle gamblere som vil kunne tjene store penger på manipulering av fotballkamper og andre idrettsarrangementer.

I artikkelen opplyses det videre at både TV2 og NRK i tillegg til sportsjournalister også vil sende journalister som skal rapportere om det som omtales som VMs skyggesider. Denne type personer kan ha en aktverdig grunn til å skjule sine kontakter for russiske myndigheter, men like fullt blir påbudet om blanke PC-er og mobiltelefoner absurd. PC-en og mobiltelefonen kan være blank, og telefonnumre og annen kontaktinformasjon kan være skrevet på en papirlapp. Men i det øyeblikk journalistene ringer til, sender en e-post til eller oppsøker sine kontakter, vil kontaktene uansett bli avslørt for russiske myndigheter, dersom disse virkelig har interesse av å overvåke norske journalister og deres kontakter.

Flere tusen journalister vil komme til Russland for å dekke Fotball-VM. Tror noen at russiske myndigheter kan overvåke alle disse? Og hvorfor skulle nettopp norske journalister være et overvåkningsmål?

Det kritikkverdige er ikke at TV2 og NRK tyr til diverse sikkerhetstiltak i tilknytning til dekningen av Fotball-VM, selv om tiltakene virker unødvendige og tøvete i forhold til sportsjournalister, og neppe vil beskytte kontaktene til andre typer journalister dersom russiske myndigheter virkelig går inn for å avdekke dem. Det kritikkverdige er at fjernsynskanalene gjør sikkerhetstiltakene til en nyhetssak, og dermed bidrar til å spre anti-russisk hets.

La oss anta at Israel eller USA hadde vært vertsland for Fotball-VM eller et annet idretts- eller kulturarrangement. Disse landene har minst like omfattende overvåknings- og sikkerhetstjenester som Russland, og det ville derfor ikke være unaturlig om journalister som arbeidet i disse landene, tydde til visse sikkerhetstiltak. Men dersom journalistene og deres arbeidsgivere hadde presentert sikkerhetstiltakene for offentligheten, ville det ha blitt oppstyr og anklager om hat mot land og folkegrupper.

Kan noen forestille seg at en norsk tv-kanal eller avisredaksjon hadde offentliggjort at journalistene man hadde sendt for å dekke Fotball-VM eller Melodi Grand Prix-finalen i Israel, var blitt pålagt å benytte blanke PC-er og mobiltelefoner? Selvfølgelig ikke. Det ville garantert ha utløst anklager om anti-semittisk hets, konspirasjonsteorier, utakknemlighet overfor arrangørene av et positivt tiltak som hadde til hensikt å bringe folkene sammen, og liknende.

Hetsen mot Russland er så omfattende at den ikke kan betegnes som legitim myndighets- og samfunnskritikk, men som en form for rasisme rettet mot Russland som land og russere som folkegruppe. Demoniseringen av Russland og russere er ikke bare destruktiv, men også potensielt farlig, og det er derfor nødvendig å påtale den, selv om det innebærer å dømme seg selv til et sisyfosarbeid.

Publisert på Resett 15. juni 2018.

Publisert i Massemedias russlanddekning | 1 kommentar

Fire timer med landsfaderen

Vladimir Putin i velkjent positur under tv-møtet med befolkningen.

Den 7. juni fant Vladimir Putins årlige tv-overførte møte med befolkningen sted. At mange russere har sett frem til denne begivenheten og ønsket å stille presidenten et spørsmål kan det være liten tvil om. Ifølge arrangørene skal det ha kommet inn over to millioner spørsmål til Putin i forkant av sendingen. Og ytterligere 500 000 skal ha sendt inn sine spørsmål og kommentarer i løpet av sendingen, som varte i over fire timer.

Sendingen – der ministre, guvernører og høytstående embetsmenn ved hjelp av et avansert kommunikasjonssystem ble trukket inn i utspørringen av presidenten – sier mye om forskjellen mellom russisk og vestlig politisk kultur.

Mange av spørsmålene dreide seg om økonomiske og sosiale forhold. En mann klaget over økt bensinpris. En kvinne klaget over at hun og mannen ikke hadde fått gratis tomt til husbygging, slik barnefamilier var blitt lovet. En barnefamilie klaget over problemer med å få billig boliglån, slik familier med mange barn hadde krav på. En gruppe kvinner klaget over nedleggelsen av et lokalsykehus. En aktivistgruppe klaget over planene om å nedlegge en landsbyskole.

Putin uttrykte forståelse for klagene, og den relevante minister eller guvernør lovet å ordne opp.

Også en mengde andre temaer – alt fra behovet for miljøvennlig søppelhåndtering til utenrikspolitikk – ble berørt under maratonsendingen.  Men Putin kom ikke med noen oppsiktsvekkende uttalelser.

Vestlige tv-seere hadde sannsynligvis slått av utspørringen etter 20 minutter. Flere titalls millioner russere, derimot, har fulgt sendingen. Dette vitner om en betydelig forskjell i politisk kultur.

En åpenbar forskjell mellom russisk og vestlig politisk kultur er at russere i langt større grad enn vestlige mennesker mener at deres liv direkte påvirkes av myndighetene, slik at det er viktig å følge med på en utspørring av presidenten og de styrende. Denne forskjellen har historiske årsaker.

Russisk nyere historie er dramatisk og full av brå endringer knyttet til lederskifter som i høy grad har påvirket folks hverdag. For eksempel overgangen fra stabilitet og beskjeden velstand under Brezjnev til kaos og sammenbrudd under Gorbatsjov og Jeltsin – og til stabilitet og økende velstand under Putin. Hverdagen til folk i Vesten, derimot, påvirkes tilsynelatende i liten grad av lederskifter.

Russere har dessuten etter alt å dømme en sterkere tro enn folk i Vesten på at en sterk leder kan ordne opp i deres problemer.

Og tv-utspørringen – der ministre og guvernører måtte stå skolerett for presidenten og misfornøyde borgere – knytter an til et grunnmotiv i russisk politisk tenkning, gjerne omtalt som folkelig tsarisme, som går ut på at det er en naturlig allianse mellom en sterk leder og folkemassene rettet mot oligarkiske elementer. Oppfatningen om at det er en naturlig allianse mellom en sterk leder og folkemassene finnes også i vestlige samfunn, men den er trolig mer utviklet i Russland.

Endelig vitner interessen for tv-utspørringen om at russere har sans for den solide – eller traurige – formen for politikk som var vanlig i de vestlige landene for noen tiår siden da myndigheter og politikere ble bedømt ut fra deres evne til å oppfylle sine løfter til befolkningen, slik at politikken dreide seg om hvor mange boliger som var blitt bygget, antallet utdannede lærere og liknende.

Se Putins tv-møte med befolkningen dubbet til engelsk her.

Les om Putins årlige pressekonferanse i 2017 her.

Les om hvorfor Putin kan oppfattes som en russisk Einar Gerhardsen her.

Publisert på Resett 8. juni 2018.

Publisert i Putin, Russisk økonomi, Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

Dagbladet desinformerer med røverhistorie om drapsforsøk på journalist

Arkadij Babtsjenko på pressekonferansen etter at et angivelig attentatforsøk var blitt avverget.

Nylig publiserte Dagbladet artikkelen ”Slik lurte de verden med historien om den russiske journalisten som ikke ble drept” som handler om ukrainsk etterretnings iscenesettelse av et falsk drapsforsøk på den russiske journalisten Arkadij Babtsjenko. Artikkelen er et godt eksempel på hvordan norske massemedier desinformerer om forholdene i verden og fortjener derfor å bli omtalt.

Utgangspunktet for Dagblad-artikkelen er en bisarr historie.  Den 29. mai kunngjorde ukrainsk politi at Arkadij Babstsjenko, en russisk opposisjonell journalist som i de siste årene har levd i eksil, var blitt drept utenfor sin leilighet i Kiev. Den 30. mai dukket Babtsjenko opp på en pressekonferanse på ukrainsk tv der han sammen med representanter for ukrainske sikkerhetstjenester erklærte at man hadde gjennomført et fingert drap for å forhindre et planlagt attentat som russiske etterretning stod bak, og å arrestere personene som var blitt vervet til å gjennomføre attentatet.

At Dagbladet skriver om denne røverhistorien er ikke underlig eller kritikkverdig. Problemet er hvordan avisen fremstiller historien, og ikke minst hva leserne ikke får høre noe om.

Dagbladet opptrer som det rene mikrofonstativet for ukrainske myndigheter som skryter av hvordan de klarte å forhindre et planlagt drap på Babtsjenko og å arrestere personene russisk etterretning hadde rekruttert til å drepe ham. Kritiske spørsmål, for eksempel om det foreligger bevis for at det virkelig var noen som ønsket å likvidere Babtsjenko, eller om historien er noe Babstjenko og ukrainske myndigheter har funnet på for å skaffe seg oppmerksomhet, er fraværende.

Som om dette ikke var nok, beretter Dagbladet, fortsatt som mikrofonstativ for ukrainske myndigheter, at Babtsjenko bare er en av 30 personer russisk etterretning skal ha planer om å likvidere.

Og avisen skriver at: ”Vestlige og ukrainske politikere har lenge anklaget Russland for å drepe kritikere av regimet i Russland og i utlandet.”

Så langt Dagbladet.

La oss som et tankeeksperiment anta at det var russiske myndigheter som hadde iscenesatt et fingert drap på en vestlig opposisjonell journalist bosatt i Russland for å avverge det de hevdet var et planlagt attentat mot journalisten som utenlandsk etterretning stod bak. Ville Dagbladet ha opptrådt som mikrofonstativ for russiske myndigheter i en slik situasjon?

Svaret sier seg selv. Dagbladet og andre vestlige massemedier ville ha avvist historien som det rene oppspinn. Og de ville ha kommet en mengde kommentarer om hvor desperate Putin og russiske myndigheter måtte være siden de tydde til denne type makabre påfunn.

Dessuten ville de syrlig ha bemerket at russiske myndigheter burde være forsiktig med å anklage noen for å ha planlagt å drepe en journalist med tanke på drap og trakassering av journalister i Russland. Og drap på journalister, rettssaker mot journalister, press mot opposisjonsaviser og liknende i Russland ville ha blitt trukket frem og kommentert.

Denne type kritiske kommentarer er totalt fraværende i Dagblad-artikkelen, som gir inntrykk av at Ukraina er et fristed for forfulgte journalister der pressefriheten rår.

Intet er lengre fra sannheten. Ukraina er et land der journalister drepes og trues til taushet, og der ytringsfriheten er særdeles begrenset.

Oles Buzina, drept russiskvennlig ukrainsk journalist.

Etter statskuppet i Ukraina i 2014 har ni journalister blitt drept. 85 ukrainske journalister meldte i 2017 fra om at de var blitt utsatt for fysisk vold; det virkelige tallet er trolig langt høyere.

Ukrainske myndigheter har blokkert et stort antall russiske massemedier, stengt opposisjonelle medier og laget en liste over flere titalls journalister, både russere og personer fra vestlige land, som ikke har adgang til Ukraina.

Les om Reportere uten grensers fordømmelse av disse tiltakene her.

Et eksempel på ytringsfrihetens kår i dagens Ukraina er den drakoniske straffen på ni års fengsel – som riktignok ikke er rettskraftig etter å ha blitt anket til en høyere rettsinstans – som en ukrainsk journalist og kameramann i 2017 ble idømt av en lokal domstol for å ha videreformidlet materiale laget av en tv-stasjon tilknyttet opprørerne i Øst-Ukraina.

Eller hva med arrestasjonen av den russisk-ukrainske journalisten Kyrylo Vysjinskij i mai 2018, en arrestasjon som fordømmes av USA, EU og Europarådet, og som trolig skyldtes at ukrainske myndigheter ønsket å hevne seg etter åpningen av broforbindelsen mellom Krim og Fastlands-Russland?

Hvorfor kommer ikke Dagbladet med denne type bakgrunnsinformasjon om forfølgelse av journalister, blokkering av massemedier og manglende ytringsfrihet som avisen garantert ville ha kommet med dersom historien om et mulig avverget drapsforsøk på en journalist hadde dreid seg om Russland, Kina, Iran, Tyrkia, Ungarn eller et annet land vestlige myndigheter ikke liker?

Les om hvordan norske massemedier nekter å fortelle hvem den opposisjonelle russiske bloggeren Aleksej Navalnyj er her.

Publisert på Resett 3. juni 2018.

Publisert i Massemedias russlanddekning, Ukraina | Legg igjen en kommentar