Lite interessant toppmøte

Den 16. juni fant det lenge annonserte toppmøtet mellom Vladimir Putin og USAs president Joe Biden sted i en villa i Genève. Lite kom ut av møtet. Partene ble enige om å gjenopprette forbindelsene seg i mellom på ambassadørnivå. De ble enige om å samarbeide om cybersikkerhet. Og de bekreftet sin forpliktelse til å opptre på en ansvarlig måte som kjernevåpenmakter og å gjøre hva de kan for å unngå en atomkrig.

Ukraina, Syria og en rekke andre temaer har tilsynelatende blitt berørt under samtalene. Men etter alt å dømme har partene bare gjentatt sine allerede kjente posisjoner.

Se bilder fra åpningen av toppmøtet mellom Putin og Biden her.

Etter avslutningen av møtet holdt Putin og Biden hver sin pressekonferanse.

Hvorfor fant møtet sted når det kom så lite ut av det, og det knapt gjorde noe annet enn å bekrefte det allerede dårlige forholdet mellom Russland og USA?

Initiativet til toppmøtet kom fra amerikansk side. Biden har offentlig kalt Putin en morder, og USA prøver å stemple Russland som en røverstat. Når Biden-administrasjonen like fullt inviterte Putin til et toppmøte, må det være fordi amerikanerne ønsket noe fra Russland. Hva er ikke vanskelig å gjette.

USA fører en oppdemningspolitikk mot det stadig sterkere Kina, og landet ønsker derfor ikke at Russland knytter seg for sterkt til sin nabo i øst. Ønsket om å svekke båndene mellom Moskva og Beijing gjør at Biden er villig til å møte Putin. Dette avslørte Biden på sin pressekonferanse der han sa at Russland med tanke på sin lange grense mot Kina og Kinas ambisjoner om å bli det militært og økonomisk sterkeste land i verden, ikke kunne være interessert i en kald krig med USA.

USA vil neppe lykkes i å få Russland til å svekke båndene til Kina. Vestlig arroganse og ignorering av russiske interesser, det vestligstøttede statskuppet i Ukraina i 2014 og Vestens sanksjonskrig mot Russland har fått Russland til å foreta et strategisk valg til fordel for Kina. Det folkerike Kina utgjør en sikkerhetsutfordring i forhold til Russlands kontroll over det tynt befolkede Sibir og Fjerne Østen som den russiske ledelsen opplagt er oppmerksom på. Men i en situasjon der Vesten støtter et anti-russisk regime i Ukraina, har Russland ikke noe alternativ til å knytte seg til Kina.

Putin og den russiske ledelsen – som trolig sa ja til toppmøtet ut fra høflighetshensyn – har neppe hatt noen særlige illusjoner om hva man kunne oppnå ved et møte med den amerikanske presidenten, og fra russisk side har man under møtet tilsynelatende innskrenket seg til å gjenta kjente russiske posisjoner, for eksempel at et ukrainsk Nato-medlemskap er uakseptabelt.

Les om de viktigste aktørene og problemene i internasjonal politikk.

De globale sikkerhetsproblemene, problemer knyttet til internasjonal handel og andre problemer og utfordringer knyttet til forholdet mellom statene i dagens verden løser et møte mellom den amerikanske og russiske presidenten uansett ikke. Skulle man løse disse problemene, måtte man få til en global Wiener- eller Jalta-konferanse der USA, Kina, EU, Russland, India og andre mektige stater og organisasjoner var representert, med mandat til å etablere en global orden basert på reelle maktforhold og interesser. Alternativet til et slikt globalt angement – som er i ferd med å realiseres gjennom en rekke samarbeidstiltak mellom Russland, Kina, India, Sør-Afrika og andre stater – er å etablere en global orden som ikke omfatter de vestlige landene.

Fra et europeisk perspektiv er det trist at en amerikansk president skal opptre på vegne av ”Vesten” i forhold til problemer som primært angår Europa, for eksempel Ukraina.

Putins pressekonferanse etter toppmøtet var preget av spørsmål fra vestlige journalister om behandlingen av Aleksej Navalnyj, menneskerettighetsbrudd i Russland og liknende. De samme spørsmålene fikk Biden fra amerikanske journalister på sin pressekonferanse, for eksempel hva som ville bli følgene dersom Navalnyj døde. Denne type spørsmål – som Putin håndterte på en grei måte ved å snakke om Guantánamo, dronedrap og andre amerikanske menneskerettighetsbrudd – hører ikke hjemme i tilknytning til toppmøter og internasjonale forhandlinger.

Forutsetningen for at stater skal kunne løse konflikter og stridigheter seg i mellom, er at de ikke legger seg bort i hverandres indre anliggender. Vestlige journalister – i likhet med mange vestlige politikere – synes imidlertid å tro at Vesten kan bestemme hvordan folk i andre deler av verden skal innrette seg hjemme hos seg selv. Kanskje var det slik på 1990-tallet, men det er definitivt ikke tilfelle i dag. Eller tror noen at USA og Kina skal kunne snakke sammen – noe de vil være nødt til av hensyn til både global fred og sikkerhet og verdensøkonomien – dersom amerikanerne tror at de kan ta kineserne i skole når det gjelder behandlingen av opposisjonelle i Kina?

Menneskerettigheter, Frankenstein-monsteret vestlige politikere ikke lenger har kontroll over.

Mot slutten av pressekonferansen da han av en aggressiv journalist ble spurt om hvordan han kunne forholde seg til en person som Putin som ikke engang ville uttale Navalnyjs navn, virket det som om Biden hadde fått nok. Hans utsagn om at journalisten ikke hadde forstått noe som helst, kan tyde på det. Biden er en erfaren politiker som trolig har skjønt at man må forholde seg til andre stater uavhengig av hva man måtte mene om deres ledere og interne forhold. Men ved å etablere den internasjonale menneskerettighetsindustrien og å gjøre menneskerettigheter til en sentral del av det politiske ordskiftet har vestlige statsledere og politikere skapt et Frankenstein-monster de ikke lenger har kontroll over, som ved å kreve at vestlige politikere skal snakke om menneskerettigheter i situasjoner der dette er upassende, for eksempel under internasjonale forhandlinger, gjør det vanskeligere for de vestlige landene å føre en effektiv utenrikspolitikk.

Se Putins pressekonferanse dubbet til engelsk her. Se Bidens pressekonferanse her.

Les om toppmøtet mellom Putin og USAs daværende president Donald Trump i 2017 her.

Les om et intervju med Russlands utenriksminister Sergej Lavrov i februar i år der han snakker om Russlands forhold til EU, dobbeltstandarder når det gjelder menneskerettigheter og andre spørsmål, her.

Publisert på Resett 17. juni og på Steigan.no 18. juni og trykket i Friheten 24. juni 2021.

Publisert i Russisk politikk, Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Putin sammenlikner Ukraina med Nazi-Tyskland

Putin: Zelenskijs lov minner om teorien og praksisen til Nazi-Tyskland.

Den 9. juni gav Vladimir Putin et 20 minutter langt intervju til russisk tv der han snakket om Ukraina og forholdet mellom Russland og Ukraina. I intervjuet opptrådte en særdeles frittalende russisk president som ikke bare erklærte at et ukrainsk Nato-medlemskap var uakseptabelt, men som også sammenliknet dagens Ukraina med Nazi-Tyskland.

Se intervjuet her.

Intervjuet, som ble foretatt av den russiske journalisten Pavel Zarubin, ble innledet med at Putin ble bedt om å kommentere tvangsnedleggelse av russiskspråklige skoler, stenging av russiskspråklige tv-kanaler, bøter for å bruke russisk i forskjellige sammenhenger, skillet mellom opprinnelige og ikke-opprinnelige folkegrupper og andre tiltak makthaverne i Kiev etter statskuppet i 2014 hadde tydd til for å utrydde russisk språk og kultur i Ukraina.

Putin svarte med å minne om at ikke bare var dagens Ukraina blitt til ved at Lenin og bolsjevikene på 1920-tallet hadde innlemmet store områder bebodd av russere i den nyopprettede ukrainske sovjetrepublikken, men at utgangspunktet for det som ble til Ukraina, var at mennesker som selv kalte seg russere i 1654 stilte seg under tsarens beskyttelse etter å ha gjort opprør mot det katolske Polen. Å påstå at russere ikke skulle utgjøre en opprinnelig befolkning i Ukraina er derfor absurd, fastslo den russiske presidenten.

Skallemåling i Nazi-Tyskland.

Deretter sa Putin uten omsvøp at å dele befolkningen inn i opprinnelige og ikke-opprinnelige folkegrupper, slik dagens ukrainske makthavere gjør, kunne sammenliknes med inndelingen av befolkningen i førsteklasses og annenklasses mennesker i Nazi-Tyskland. Hva med personer som har foreldre som tilhører forskjellige befolkningskategorier? Hvilken stilling skal de ha? spurte Putin retorisk. Eller hva med den ukrainske presidenten Vladimir Zelenskij og hans jødiske aner? Vil han være trygg? Skal man begynne å måle skallen på folk for å finne ut hvem som er ekte ukrainere?

Å gjøre ikke bare russere, men også rumenere, polakker, ungarere og andre folkegrupper bosatt i dagens Ukraina til annenrangs borgere var totalt uakseptabelt og i strid med internasjonal rett, erklærte Putin.  På spørsmål om han trodde OSSE eller andre internasjonale organisasjoner ville reagere på det som skjedde i Ukraina, svarte Putin nei. Vesten hadde bestemt seg for å gjøre Ukraina til en antipode til Russland og lukket derfor øynene selv for nazimarsjer i ukrainske byer.

På spørsmål om han var villig til å møte Vladimir Zelenskij svarte Putin ja. Samtidig understreket han at dagsordenen for et slikt møte måtte være forholdet mellom Russland og Ukraina, mens den uløste konflikten i Øst-Ukraina var noe Kiev selv måtte løse ved å forhandle direkte med de opprørske folkerepublikkene i Donbass, slik Minsk-avtalene forutsatte.

Les om løftene Mikhail Gorbatsjov og sovjetledelsen fikk ved avslutningen av den kalde krigen om at Nato ikke ville bli utvidet østover.

Spurt om sitt syn på Kiev-regimets erklærte mål om å gjøre Ukraina til medlem av militæralliansen Nato fremhevet Putin at til tross for løftene Mikhail Gorbatsjov og sovjetledelsen fikk ved avslutningen av den kalde krigen, til tross for russiske innvandinger og til tross for fraværet av alvorlige konflikter var Nato blitt utvidet østover av et Vesten som satte hensynet til egne geopolitiske interesser høyere enn ønsket om å ha et godt forhold til Russland.

Deretter påpekte han at et ukrainsk Nato-medlemskap ville muliggjøre utplassering av amerikanske atomraketter i Øst-Ukraina, slik at disse kunne nå Moskva på 7–10 minutter. Hva tror du, er det en rød linje for oss? spurte Putin. For USA var sovjetiske atomraketter på Cuba en rød linje. Skal ikke også vi kunne ha våre røde linjer?

Som avslutning på intervjuet fremhevet Putin at minst 50 prosent av den ukrainske befolkningen var mot Nato-medlemskap. Dette mente han ikke bare skyldtes et ønske om å unngå at Ukraina ble slagmark i en eventuell konfrontasjon mellom Vesten og Russland, men også vitnet om at minst halvparten av den ukrainske befolkningen oppfattet seg som en del av samme sivilisasjonen som Russland og ikke ønsket at en del av denne sivilisasjonen kom i konflikt med den andre.

Intervjuet med Putin, som skal møte den amerikanske presidenten Joe Biden i Genève 16. juni, var et utvetydig signal til USA, Europa og Ukraina om Russland ikke vil akseptere et ukrainsk Nato-medlemskap. Trolig vil Vesten avfinne seg med dette. Russland har vist at landet har evne og vilje til å forsvare egne interesser. Landet har dessuten inngått noe i nærheten av en allianse med Kina. Europeiske stormakter som Tyskland og Frankrike ønsker ingen krig eller konflikt i Europa. USA har mer enn nok med å demme opp for et stadig sterkere Kina, som landet betrakter som sin fremste geopolitiske og økonomiske rival. Og det russofobe Kiev-regimet må akseptere at uten grønt lys fra Vesten blir det ikke noe ukrainsk Nato-medlemskap.

Utfordringen for den russiske ledelsen er hvordan den skal beskytte den russisketniske og russiskspråklige befolkningen i Ukraina. Det er uten tvil vanskelig siden det foreligger en slags gjensidig gisselsituasjon mellom Russland og Ukraina. Russland kan bruke trusselen om å annektere det opprørskontrollerte Donbass som en forsikring mot at Ukraina knytter seg for tett til Nato, EU og andre vestlige strukturer. Men samtidig kan Kiev true med å stenge rørledningene som frakter russisk gass til Europa, og dermed påføre russisk økonomi betydelig skade. Og Kiev-regimet kan også straffe Russland med å øke undertrykkelsen av den russisketniske og russiskspråklige befolkningen i Ukraina. Fullføringen av Nord Strem 2, gassrørledningen fra Russland til Nord-Tyskland, betyr at Russland ikke lenger er avhengig å foreta sin gasseksport til Europa via Ukraina. Men den russisketniske og russiskspråklige befolkningen i Ukraina er fremdeles Kiev-regimets gisler.

At Kiev-regimet bruker den russisketniske og russiskspråklige befolkningen som gisler overfor Moskva er åpenbart. Et klart uttrykk for dette var tiltalene mot lederne for Opposisjonsplattformen – For livet for landsforræderi og stengingen av opposisjonelle tv-kanaler denne våren, som kommentatorer har knyttet til Putins nei til Zelenskijs ønske om et møte med den russiske presidenten for å diskutere situasjonen i Donbass.

Å gjøre noe i forhold til denne situasjonen er vanskelig for den russiske ledelsen siden de vestlige landene og organisasjoner som er kontrollert av de vestlige landene, som OSSE, har valgt å ignorere selv grove overgrep mot den russisketniske og russiskspråklige befolkningen i Ukraina.

Med mindre den bestemmer seg for en militær intervensjon mot Ukraina, som vil være en farlig affære, har den russiske ledelsen ikke noe alternativ til å håpe på at den i praksis sammenbrutte ukrainske økonomien, som vanskelig kan rettes opp så lenge Donbass er kontrollert av de russiskvennlige opprørerne, vil få befolkningen i Ukraina til å gjøre opprør og innsette et nytt regime. Lyspunktet fra et russisk synspunkt er at det russiskkontrollerte Donbass med sine kullgruver og øvrige ressurser er en rik region som for lengst har blitt integrert i den russiske økonomien, slik at den pågående konflikten i Øst-Ukraina økonomisk utgjør en liten belastning for Russland. For Moskva vil det derfor kunne være fristende å la situasjonen i Donbass være som den er. Problemet er at det er sivilbefolkningen i Donbass som betaler prisen for denne situasjonen ved at den daglig utsettes for bombardering og beskytning fra ukrainske regjeringsstyrker. Og det kan ingen anstendig russisk ledelse avfinne seg med. En innlemmelse av Donbass i Russland på linje med Krim vil kunne presse seg frem.

Problemet med en innlemmelse av Donbass i Russland er hva som i så fall vil skje med etniske russere og russiskspråklige i rest-Ukraina som fremdeles vil være Kiev-regimets gisler. En innlemmelse av Donbass i Russland bør være forbundet med en videre oppløsning av Ukraina.

Les om hvordan Kiev-regimet ved en lov om såkalte opprinnelige folkegrupper vil frata russere og andre minoriteter språklige og kulturelle rettigheter her.

Les om hvordan Donbass nærmer seg gjenforening med Russland her.

Publisert på Steigan.no 22. juni og trykket i Friheten 24. juni 2021.

Publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina | 2 kommentarer

Angrende aktivist utleverer den hviterussiske opposisjonen på tv

Protasevitsj intervjues på hviterussisk tv.

Den 3. juni viste hviterussisk tv et intervju med opposisjonsaktivisten Roman Protasevitsj, 26-åringen som sammen med sin kjæreste ble pågrepet i Minsk 23. mai i år etter en mye omtalt aksjon mot et passasjerfly på vei fra Athen til Vilnius. I intervjuet fortalte Protasevitsj – som erklærte at han angret på sin politiske virksomhet og ønsket å gjøre opp for seg – utførlig om den hviterussiske opposisjonens virksomhet.

Se intervjuet her.

Intervjuet ble innledet med at Protasevitsj forsikret om at han var blitt korrekt behandlet etter arrestasjonen, og at han frivillig hadde gått med på å la seg intervjue.

Deretter erklærte Protasevitsj at han ikke var i tvil om at det var medlemmer av opposisjonen som hadde fremprovosert pågripelsen av ham siden han ikke hadde fortalt noen om den planlagte flyreisen fra Athen til Vilnius inntil han like før flyets avgang hadde avslørt den på en  intern chat. Han sa også at han på dette tidspunkt hadde en privat konflikt med en av opposisjonslederne, Daniil Bogdanovitsj.

Når det gjaldt hans virke for opposisjonen, sa Protasevitsj at han ved hjelp av nyhetskanalen Nexta, som han hadde vært redaktør for, hadde oppfordret til voldelige demonstrasjoner og opptøyer. Derimot benektet han å ha vært involvert i prosjektet ”Hviterussisk svartebok”, en nettbasert liste over personer som er lojale mot de hviterussiske myndighetene, som ikke bare har resultert i grove trusler mot disse personene, men også i drapsforsøk og andre terrorhandlinger.

Protasevitsj erklærte videre at opposisjonen åpenbart var finansiert, støttet og ledet av eksterne krefter, heriblant vestlige etterretningstjenester. ”Mye av det vi holdt på med må ha vært organisert av spesialister. Men hva er den hviterussiske opposisjonen spesialister på, bortsett fra hvitevasking av penger?” Han sa også at Lituaen og Polen ble belønnet politisk av det han kalte det kollektive Vesten for sin støtte til den hviterussiske opposisjonen. Samtidig sa han at han visste lite konkret om hvordan opposisjonen var finansiert siden han aldri var blitt innviet i dette.

Om forholdet mellom opposisjonslederne sa Protasevitsj at dette var preget av konflikter om penger og posisjoner, og at samtlige av opposisjonslederne levde et luksusliv i Polen eller Litauen.

Om Svetlana Tikhanovskaja, den mest kjente av opposisjonslederne og opposisjonens kandidat ved presidentvalget i 2020, sa Protasevitsj  at hun var villig til å godta et voldelig kupp i Hviterussland. Han sa også at opposisjonen hadde knyttet kontakter til høytstående hviterussiske militære som mot høy betaling, og evakuering av deres familier, var villig til å delta i et kupp.

Russiske «nihilister» for 150 år siden. Mentalt atskiller dagens hviterussiske opposisjon seg knapt fra disse.

Når det gjaldt hans eget forhold til opposisjonen erklærte Protasevitsj at han etter hvert hadde mistet troen på opposisjonens oppfordringer til demonstrasjoner og protester siden det var åpenbart at vanlige hviterussere var gått lei av opposisjonens aksjoner. Denne manglende tiltroen til opposisjonens etablerte form for virksomhet hevdet han at hadde resultert i konflikter med flere av opposisjonslederne som mente at demonstrasjoner var nødvendig for å frembringe sanksjoner som kunne ødelegge den hviterussiske økonomien og dermed frembringe et regimeskifte i Hviterussland. Disse konfliktene skal ifølge Protasevitsj ha blitt så skarpe at han våren 2021 var i ferd med å bli presset ut av stillingen som redaktør for Nexta.

Selv virket Protasevitsj – i motsetning til da han ble vist frem på tv like etter pågripelsen – rolig og avslappet under intervjuet. Da intervjueren, den hviterussiske stjernejournalisten Marat Markov, konfronterte ham med hans tilknytning til den høyreekstremistiske militsen Azov og deltakelse i krigen mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina i 2014–15 – samt med det forhold at myndighetene i Folkerepublikken Lugansk ønsket å få ham utlevert så han kunne tiltales for krigsforbrytelser – brøt han imidlertid sammen. Og intervjuet endte med at en gråtende Protasevitsj – som var blitt spurt om hvordan han klarte å sove  med alt det han hadde på samvittigheten – bad om tilgivelse for det gale han hadde gjort og lovet fullt samarbeid under etterforskningen.

Ifølge Markov hadde originalopptaket av intervjuet vært på over fire timer. Men av hensyn til den pågående etterforskningen mot Protasevitsj kunne bare et utdrag vises på tv. Det vil derfor kunne komme ytterligere avsløringer av den hviterussiske opposisjonens virksomhet i tilknytning til den kommende rettssaken mot opposisjonsaktivisten. Det som kom frem under det redigerte intervjuet, var imidlertid mer enn tilstrekkelig for å tegne et alt annet enn flatterende bilde av opposisjonen hvis ledere fremstod som maktsyke, grådige og kyniske personer som i samarbeid med fremmede etterretningstjenester og andre utenlandske miljøer var villige til å trekke vanlige mennesker inn i terror og voldshandlinger for å virkeliggjøre sine ambisjoner.

Les om flyaffæren og pågripelsen av Protasevitsj her.

Les om opposisjonens forsøk på å kuppe seg til makten i tilknytning til presidentvalget i Hviterussland i august 2020 her.

Publisert i Hviterussland | 1 kommentar

Ukrainsk lovforslag fratar russere og andre minoriteter språklige og kulturelle rettigheter

Foruten å frata russere, polakker, ungarere og andre minoriteter språklige og kulturelle rettigheter er hensikten med Vladimir Zelenskijs lovforslag å sette tatarer og russere opp mot hverandre på Krim ved å appellere til tatarisk nasjonalisme. 

Nylig fremla Vladimir Zelenskij et forslag til lov om rettigheter for urfolk og nasjonale minoriteter i Ukraina. I et land som som er så sterkt splittet etnisk, språklig og kulturelt som Ukraina, høres dette positivt ut. Hensikten med lovforslaget er imidlertid å frata russere, polakker, ungarere og andre minoriteter statusen som nasjonal minoritet med språklige og kulturelle rettigheter.

I lovforslaget defineres urfolk eller nasjonal minoritet på følgende måte: ”en autokton [opprinnelig, ikke-innvandret] etnisk gruppe som har blitt dannet på Ukrainas territorium, som er bærer av et eget språk og en egen kultur, som har tradisjonelle, sosiale, kulturelle eller representative organer, som betrakter seg selv som en opprinnelig befolkning i Ukraina, som utgjør et etnisk mindretall innenfor Ukrainas befolkning, og som ikke har sin egen statsdannelse utenfor landets grenser.”

Grupper som ut fra denne definisjonen har status som urfolk eller nasjonal minoritet, skal ifølge lovforslaget ha rett til å utvikle sine språklige, kulturelle og religiøse tradisjoner, og myndighetene skal ha plikt til å hjelpe dem med dette.

Les lovforslaget på hjemmesiden til det ukrainske parlamentet her.

Er det bulgarere og bysantinere (grekere) som ut fra ukrainske myndigheters kriterier burde ha status som urfolk eller nasjonal minoritet på Krim og i Sør-Ukraina?

Problemet er hvordan lovforslaget definerer urfolk eller nasjonal minoritet. Kravet om at en gruppe må ha oppstått på det som i dag er ukrainsk territorium, og ha levd der nær sagt siden tidenes morgen for å få status som urfolk eller nasjonal minoritet, fratar folkegrupper som har innvandret langt tilbake i historien, statusen som nasjonal minoritet. Dette gjelder for eksempel russere, tyskere, grekere og andre folkegrupper Katarina den store på slutten av 1700-tallet inviterte til å bosette seg i det som i dag er Sør-Ukraina.

Og kravet om en folkegruppe ikke må ha sin egen statsdannelse utenfor Ukrainas grenser for å få status som urfolk eller nasjonal minoritet, fratar russere, polakker, ungarere, rumenere, hviterussere og andre folkegruper denne statusen siden det jo finnes en russisk, polsk og så videre stat utenfor Ukrainas grenser.

Det som kunne virke som et lovforslag for å beskytte minoriteter, viser seg å være et forslag om å frata over 99 prosent av minoritetsbefolkningen statusen som minoritet.

De 17,3 prosent av befolkningen som i folketellingen i 2001 oppgav å være etniske russere – for ikke å snakke om de 30–40 prosent av befolkningen som regner seg som russiskspråklige – har ikke krav på minoritetsstatus med rett til å utvikle sitt språk og sin kultur. Og det har heller ikke de 0,8 prosent rumenere/moldovere, de 0,4 prosent bulgarere, de 0,3 prosent ungarere eller de 0,3 prosent polakker. Bortsett fra 0,5 prosent krimtatarer – som i dag er irrelevant siden krimtatarene siden 2014 er russiske statsborgere – er de eneste som ifølge lovforslaget vil kunne påberope seg status som nasjonal minoritet, noen små folkegrupper – til sammen 1–2 promille av befolkningen – som ikke har noen stat de kan knyttes til utenfor Ukrainas grenser.

På Krim – som Kiev-regimet insisterer på at tilhører Ukraina – skal krimtatarer, karaimer og krimtsjaker ifølge lovforslaget ha status som urfolk eller nasjonal minoritet.

Ut fra lovforslagets egne kriterier kan denne tildelingen av statusen som urfolk eller nasjonal minoritet på Krim diskuteres. Grekere og andre folkegrupper som kan påberope seg en tilknytning til Krim så langt tilbake som vi har historiske kilder, har ikke fått status som urfolk eller nasjonal minoritet. Og hvor rimelig er det å gi krimtatarene status som urfolk eller nasjonal minoritet når tatarer i Russland har sin egen republikk, Tatarstan, der tatarisk språk og kultur har en privilegert status?

Men dette – og det forhold at de etter halvøyas gjenforening med Russland i 2014 selvsagt ikke har noe å si på Krim – betyr knapt noe for ukrainske myndigheter. I tillegg til å frata russere, ungarere, polakker og andre grupper dagens makthavere frykter og ønsker å assimilere, språklige og kulturelle rettigheter er hensikten med lovforslaget – som ble fremlagt 18. mai i år, altså på årsdagen for Stalin-Sovjets deportering av krimtatarene 18. mai 1944 – å favorisere krimtatarene – som Kiev-regimet håper å kunne sette opp mot det russiske befolkningsflertallet på Krim.

Det betenkelige – for å si det forsiktig – er at ukrainske myndigheter kan presentere denne type lovforslag uten at FN, EU eller Europarådet, som i andre sammenhenger er svært på vakt mot diskriminering av minoriteter, protesterer.

Skulle Kiev-regimets lovforslag overføres på sveitsiske forhold, ville det være det samme som om det tyskspråklige befolkningsflertallet nektet fransktalende og italiensktalende sveitsere språklige og kulturelle rettigheter siden det finnes en fransk og italiensk stat der de kan utfolde seg språklig og kulturelt, og bare gav den retoromanske minoriteten (ca 0,5 prosent av totalbefolkningen) språklige og kulturelle rettigheter. Overført til norske forhold ville det være som om norske myndigheter nektet samene språklige og kulturelle rettigheter siden de har slike rettigheter i Sverige, Finland og Russland. Dette er selvfølgelig totalt utenkelig og ville ha utløst de skarpeste reaksjoner, kanskje til og med en militær intervensjon. Men det som ville vært utenkelig i resten av Europa, er mulig i Ukraina – og i de baltiske statene der hundretusener av etniske russere har status som ikke-borgere og undertrykkes språklig og kulturelt.

Ukrainske myndigheter kan like eller mislike det, men det var faktisk Iosif Stalin, folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål i Sovjetunionen på 1920-tallet, som formulerte prinsippene for den nasjonalitets- og minoritetspolitikken de selv praktiserer.

Det er også grunn til å merke seg at dagens ukrainske makthavere som ellers er særdeles kritiske til den sovjetiske fortiden, i sitt forslag til lov om urfolk og nasjonale minoriteter faktisk kopierer sovjetisk nasjonalitetspolitikk. I Sovjetunionen hadde ukrainere, georgiere, kasakher og andre folkegrupper språklige og kulturelle rettigheter i sine respektive republikker, men ingen slike rettigheter som minoriteter i andre republikker. Og etter 1991 ble denne politikken videreført ved at sovjetrepublikkene som var blitt forvandlet til selvstendige stater – bortsett fra Russland som forble et slags mini-Sovjet med nasjonale republikker og områder – gav sin titulærbefolkning en privilegert stilling, eventuelt kombinert med visse minoritetsrettigheter. Budskapet til misfornøyde minoriteter var at de kunne emigrere til Russland, Ukraina eller en annen stat der de selv var titulærbefolkning og kunne utfolde seg språklig og kulturelt.

Les om hvordan russisk språk og kultur i dagens Ukraina nedsettende betegnes som slobozjansk eller steppespråk her.

Les om hvordan det ukrainske parlamentet i 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Publisert i Ukraina | 4 kommentarer

Lukasjenko viser klørne. Vesten viser sin dobbeltmoral

Ryanair-flyet gjennomsøkes etter å ha blitt tvunget til å lande i Minsk.

Den 23. mai ble et Ryanair-fly på vei fra Athen til Vilnius avskåret av et hviterussisk jagerfly og tvunget til å lande i Minsk. I Minsk ble den opposisjonelle hviterussiske aktivisten Roman Protasevitsj og hans kjæreste pågrepet før flyet fikk fly videre. Hviterussiske myndigheter har forsvart aksjonen med at de hadde mottatt en melding om at det var utplassert en bombe på Ryanair-flyet. De hevder også at det var flyets kaptein som valgte å lande i Minsk da han fikk melding om at det kunne være en bombe på flyet.

Vestlige regjeringer, inkludert den norske, har reagert med kraftig å fordømme opptredenen til hviterussiske myndigheter, samtidig som de truer med å stenge europeisk luftrom for hviterussiske flyselskap og  andre straffetiltak. Også Russland trues med straffetiltak, for eksempel i forhold til den nesten ferdigbygde gassledningen Nord Stream 2 fra Russland til Nord-Tyskland.

Se en tv-reportasje om aksjonen mot Ryanair-flyet og pågripelsen av Protasevitsj og vestlige reaksjoner på disse hendelsene her.

Hvordan skal vi tolke disse begivenhetene?

At hviterussiske myndigheter aksjonerte mot Ryanair-flyet fordi de trodde at det var utplassert en bombe på det kan selvsagt ikke utelukkes, men det virker mer sannsynlig at det dreide seg om en spesialoperasjon for å pågripe Protasevitsj.

Det å tvinge et passasjerfly til å lande er en såvidt drastisk handling at den neppe ville ha kunnet skje uten tillatelse fra den hviterussiske ledelsen. Trolig har Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko personlig gitt ordre om å tvinge flyet til å lande så Protasevitsj kunne pågripes.

Dette er i så fall i samsvar med Lukasjenkos måtte å forholde seg til den hviterussiske opposisjonen på etter at denne i tilknytning til presidentvalget i august 2020 prøvde å tilta seg makten ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer. Han betrakter i det minste de mest ytterliggående medlemmene av opposisjonen som terrorister og bekjemper dem med politi og spesialstyrker.

Mye kan sies om Aleksandr Lukasjenko. Men en svak eller feig leder er den hviterussiske presidenten, her med maskingevær, ikke.

Lukasjenko er ingen svak leder som den tidligere ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj, som i telefonsamtaler med vestlige ledere forsikret om at han ikke ville bruke makt selv mot bevæpnede og voldelige demonstranter, og som endte med å måtte flykte for livet da opposisjonen kuppet seg til makten. Tvert imot inngikk Lukasjenko en avtale med Putin som sikret ham russiske spesialstyrker han om nødvendig kunne bruke til å slå ned opposisjonens demonstrasjoner og opptøyer. Og selv opptrådte den hviterussiske presidenten med maskingevær. Det hviterussiske statsapparatet og sikkerhetsstyrkene forble lojale mot Lukasjenko, og opposisjonens kuppforsøk mislyktes.

Aksjonen mot Ryanair-flyet og pågripelsen av Protasevitsj er en videreføring av denne kompromissløse måten å behandle opposisjonen på.

De vestlige fordømmelsene av hviterussiske myndigheters opptreden er som forventet og nok et uttrykk for vestlig dobbeltmoral.

I 2013 ble flyet til den bolivianske presidenten Evo Morales på vei fra Russland til Bolivia tvunget til å lande i Wien og gjennomsøkt etter at Frankrike, Spania og Portugal hadde stengt sitt luftrom. Denne aksjonen – som skyldtes at amerikanske myndigheter trodde at avhopperen Edward Snowden, som hadde avslørt at USA bedrev en global overvåkning, befant seg på flyet – ble ikke fordømt av vestlige regjeringer. I 2016 tvang ukrainske myndigheter ved hjelp av trusler om bruk av jagerfly et hviterussisk passasjerfly til å lande i Kiev fordi de ønsket å pågripe en av passasjerene. Heller ikke denne aksjonen resulterte i vestlige protester. USA, Israel, Storbritannia og en rekke andre stater pågriper – eller likviderer – ved hjelp av spesialoperasjoner på eget eller andre staters territurium både egne borgere og utlendinger de mistenker for å være involvert i terrorisme og andre grove forbrytelser.

Man kan spørre om det er medlemmer av opposisjonen som selv har frembrakt pågripelsen av Protasevitsj ved å tipse hviterussiske myndigheter om at den opposisjonelle aktivisten befant seg ombord på Ryanair-fly. Det forhold at talspersoner for eksilopposisjonen kom med sine protester og uttalelser bare noen minutter etter at Ryanair-fly var blitt tvunget til å lande i Minsk, kan tyde på det.

Hvordan vanlige hviterussere vil reagere på pågripelsen av Protasevitsj, som allerede har blitt vist frem på tv der han tilstod å ha deltatt i fremprovoseringen av voldelige sammenstøt i Minsk i 2020, er foreløpig uklart. Dersom Protasevitsj uttaler seg på en måte som tyder på at opposisjonslederne, som for en stor del lever i landflyktighet, på en kynisk måte har manipulert folk, ikke minst unge personer, til å delta i voldelige aksjoner som kan gi mange års fengsel, vil vanlige hviterussere, som allerede virker å være lei av opposisjonens aksjoner, trolig vende seg mot opposisjonen.

Det som er sikkert, er at pågripelsen av Protasevitsj og de vestlige fordømmelsene og truslene om straffereaksjoner dette har utløst vil drive Lukasjenko og Hviterussland enda mer inn i armene på Putin. Russiske myndigheter er neppe overbegeistret over at Lukasjenkos aksjon kan resultere i nye sanksjoner mot Russland. Men dette vil være av mindre betydning sammenliknet med det forhold at Lukasjenko nå knapt har noe alternativ til å knytte Hviterussland til Russland på Moskvas premisser. Ja, en fullstendig avvikling av den hviterussiske staten og innlemmelse av de hviterussiske områdene i Russland kan på ingen måte utelukkes.

Les om hva som trolig var grunnen til at en regimelojal hviterussisk avis i 2016 valgte å avsløre hvordan ukrainske myndigheter ved hjelp av trusler om bruk av jagerfly tvang et hviterussisk passasjerfly til å lande i Kiev, her.

Les om hvordan vestlige massemedier nekter å stille det som burde være opplagte journalistiske spørsmål til nedskytingen av et malaysisk passasjerfly over Øst-Ukraina i 2014, her.

Publisert på Steigan.no og på Resett 26. mai og trykket i Friheten 10. juni 2021.

Publisert i Hviterussland | 2 kommentarer

Homomarsjer, fascister og politisk undertrykkelse

Hvorfor vil Biden-administrasjonen påtvinge Ukraina denne type demonstrasjoner som minst 95 prosent av befolkningen er mot?

Ukraina er i dag et land der motstandere av presidenten og myndighetene forfølges, der drap på regimekritiske politikere og journalister ikke etterforskes, der opposisjonelle massemedier stenges, der befolkningen i Donbass daglig bombes, der fascister og høyreekstremister får marsjere i gatene, der russisk språk og kultur undertrykkes, og der økonomien mer eller mindre har brutt sammen. På tv diskuterer fremtredende representanter for dagens makthavere hvorvidt Viktor Medvedtsjuk, leder av Opposisjonsplattformen – For livet, som sitter i husarrest etter å ha blitt utsatt for det som fortoner seg som politisk motiverte anklager om forræderi og ulovlig økonomisk virksomhet, kan utveksles med en ukrainsk spion eller sabotør i russisk fangenskap.

I denne situasjonen der det er mer enn nok av problemer å ta tak i, velger Biden-administrasjonen av alle ting å kreve at det må arrangeres homomarsjer i Ukraina, ikke minst i Donbass, slik russisk tv skadefro kunne avsløre.

Eller tror noen at dette vil forene Ukraina?

Man gnir seg i øynene. Et land befinner seg i borgerkrig og oppløsning, fascister og høyreekstremister får fritt utfolde seg, og elementære rettsstatsprinsipper er satt til side. Under slike forhold kreves det at myndighetene skal arrangere homomarsjer og dermed ytterligere splitte en befolkning som allerede er så splittet at landet de bor i nærmest har brutt sammen. Omtrent det eneste folk i Ukraina er enige om, er at de – i likhet med befolkningen i resten av Øst- og Sentral-Europa – er mot homofile og homomarsjer.

Homomarsjer vil selvfølgelig ikke bidra til å løse krisen i Ukraina eller få befolkningen i det opprørske Donbass til å orientere seg mot Kiev. Tvert imot vil folk i hele Ukraina oppleve slike marsjer som et overgrep, og folk i Donbass vil i enda sterkere grad ønske å bli opptatt i Russland.

Hvorfor kommer da kravet om homomarsjer? En forklaring kan være at det hele springer ut av amerikansk innenrikspolitikk. Biden-administrasjonen kom til makten ved å appellere til diverse minoriteter, inkludert seksuelle minoriteter. Og en del av prisen Biden-administrasjonen i dag må betale, er å innfri minoritetenes krav, inkludert krav om at amerikanske myndigheter må kreve at andre land behandler grupper minoritetene identifiserer seg med, for eksempel homofile, på en god måte.

En annen og mer kynisk forklaring er at det dreier seg om å sminke Ukraina slik at landet fremtrer som liberalt, sivilisert og inkluderende. Amerikanske myndigheter vet utvilsomt at til tross for massemedias og menneskerettighetsorganisasjoners taushet er store deler av befolkningen i mange europeiske land klar over fascismen, høyreekstremismen og den politiske undertrykkelsen i Ukraina, og at det under slike forhold vil være vanskelig å oppnå europeisk støtte til Ukraina. Samtidig har behandlingen av homofile av den liberale eliten i USA og store deler av befolkningen i Vest-Europa fått status som et mål på graden av  politisk kultur og sivilisasjon i et land. Et land der det er homomarsjer, kan ikke være fascistisk.

Homomarsjer skal skjule fascismen og høyreekstremismen, krigen mot den opprørske befolkningen i Donbass, stengingen av opposisjonelle tv-kanaler og andre forhold som viser at Ukraina ikke er en del av det liberale Europa dagens makthavere i Kiev hevder at de representerer og har som mål å gjøre Ukraina til en del av gjennom EU- og Nato-medlemskap.

For det liberale Vesten er dette viktig og en seier for sivilisasjon og fremskritt.

At rettigheter for seksuelle minoriteter, nær sagt på en festisjaktig måte, i Vesten har fått status som et mål på politisk kultur og sivilisasjon kan det neppe være tvil om. Myndighetene og de politiske partiene i samtlige vesteuropeiske land bekjenner seg til rettigheter for seksuelle minoriteter og bekjempelse av seksuell undertrykkelse. Det eneste unntaket utgjør et par høyrepopulistiske partier. En regjering kan føre en politikk som er direkte undertrykkende i forhold til brede befolkningsgrupper ved drastisk å kutte i pensjoner og velferdstilbud, men like fullt bekjenner den seg til forsvar for seksuelle minoriteter og homomarsjer. Ja, til tider kan man få inntrykk av at jo mer ufolkelig og undertrykkende politikken er, desto sterkere er forsvaret for seksuelle minoriteter, som i enkelte europeiske land har gått så langt at det omfatter bygging av egne toaletter for personer som nekter å definere seg som mann eller kvinne.

Dette, ofre for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Øst-Ukraina, derimot, er tilnærmet uinteressant for vestlige liberalere.

Det liberale Europas feiring av sin egen liberalitet i form av toleranse og velvillighet for seksuelle minoriteter samtidig som øyne og ører lukkes for forhold som angår liv eller død for vanlige mennesker, kan bli direkte grotesk. En slik situasjon hadde vi våren 2014. Den våren vant som kjent drag queen-artisten Conchita Wurst den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen, og det liberale Europa var i ekstase. At en mann som erklærte seg som kvinne og brukte kjole samtidig som vedkommende hadde skjegg, kunne vinne Melodi Grand Prix-finalen ble tolket som et bevis på at europeere var opplyste og tolerante, og at europeisk kultur var overlegen i forhold til andre kulturer. Kiev-regimets såkalte anti-terroroperasjon mot den opprørske befolkningen i Donbass, innbefattet bombing av byer og tettsteder, som ble igangsatt samtidig som Melodi Grand Prix-finalen fant sted, fikk ikke en tiendedel så mye oppmerksomhet som Conchita Wursts sangtriumf. For det liberale Europa er det større grunn til å feire at en person med blandet kjønnsidentitet vinner en sangkonkurranse enn å protestere mot at en sivilbefolkning bombes.

Les om hvordan 4-årige Vladislav Dmitriev ble et offer for Kiev-regimets krig mot befolkningen i Donbass her.

Les om stengingen av opposisjonelle tv-kanaler i Ukraina her.

Publisert på Steigan.no 19. mai og trykket i Friheten 27. mai 2021.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

En russisk Breivik

Vi sørger.

Den 11. mai 2021 klokken 09.19 trengte den 19-årige Ilnaz Galjaviev seg inn i Gymnasium nummer 175 i Kazan der han detonerte flere hjemmelagde bomber og skjøt på lærere og elever. Resultatet ble 7 drepte skoleelever mellom 13 og 15 år, 2 drepte lærerinner og 18 mindreårige og 3 voksne skadede, hvorav 6 er sterkt skadede. At det ikke ble flere drepte og skadede skyldtes trolig at en vaktmann som selv ble skutt og såret, lyktes i å utløse en alarm, at politi og spesialstyrker etter under 15 minutter ankom skolen, og at gjerningsmannen valgte å overgi seg.

Evakueringen av skoleelever og lærere fra Gymnasium 175 pågår.

Galjaviev, en tidligere elev ved Gymnasium 175, som tilsynelatende har hatt en normal barndom og oppvekst, var etter alt å dømme alene om ugjerningen, og det er lite som tyder på at den var politisk eller religiøst motivert. Tilsynelatende er det mer snakk om en form for sinnsforvillelse siden 19-åringen kort tid før massakren på internett offentliggjorde en erklæring om at han var Gud, og at han om kort tid ville drepe et stort antall av det han betegnet som biologisk avfall, og deretter skyte seg selv.

Etter å ha blitt pågrepet hylte, skrek og forbannet Galjaviev omgivelsene som han skulle være påvirket av narkotika, noe funn i leiligheten hans tyder på at han kan ha vært. Da han senere ble fremstilt for varetektsfengsling, derimot, fremstod han som rolig, uberørt og nærmest hånlig.

Se video fra varetektsfengslingen av Galjaviev her.

Tragedien, som bare er en av flere skolemassakrer i Russland, har naturlig nok opprørt folk og utløst debatt.

Ilnaz Galjaviev, iført maske og utstyrt med noe som ser ut som et gevær, på vei til Gymnas 175. Hvorfor var det ingen som reagerte, spør mange seg.

Det forhold at 19-åringen kort tid før massakren kunne kjøpe et hurtigskytende gevær, har utløst krav om en skjerpelse av våpenlovgivningen. Det har blitt stilt spørsmål ved hvordan gjerningspersonen kunne kjøpe ingredienser til å lage bomber og flere hundre patroner uten at noen reagerte på dette. At ingen grep inn eller meldte fra da 19-åringen maskert og utstyrt med noe som så ut som et gevær spaserte til skolen, slik et filmopptak viser, har blitt kommentert. Det har også blitt kommentert at Galjaviev kan ha lidd av hjernesvinn (cerebral atrofi), og at han for ca et år siden bad om legehjelp knyttet til hodeplager uten at noen tilsynelatende har foretatt seg noe i den anledning – tvert imot ble han på sesjon erklært skikket for militærtjeneste.

Andre temaer som har blitt diskutert i tilknytning til skolemassakren, er bedre sikringstiltak for skoler, gjeninnføring av dødsstraff og bedre kontroll med hva som spres på internett, der Galjaviev trolig både har blitt inspirert til sin ugjerning og funnet oppskriften til bombene han laget, for eksempel ved at det blir innført ordninger som gjør det umulig eller vanskelig å operere anonymt på nettet.

Den høyrepopulistiske publisisten Nikolaj Starikov har foreslått å gjøre det forbudt offentlig å omtale drapsmenn og terrorister som Galjaviev, i håp om at fravær av publisitet vil gjøre det mindre attraktivt å begå spektakulære forbrytelser.

Den lange rekken med skolemassakrer, som ofte har blitt utført av enslige gjerningsmenn, har dessuten blitt knyttet til normoppløsningen mange mener at har funnet sted etter Sovjetunionens sammenbrudd. I Sovjetunionen var unge mennesker, med eller mot sin vilje, medlemmer av diverse kollektiver, og personer som viste tegn til asosial, sykelig eller ekstremistisk atferd, ble vanligvis fanget opp. I dagens pluralistiske Russland, derimot, er det langt lettere å unngå omgivelsenes oppmerksomhet – med utvikling hos enkelte personer av sykelige eller ekstremistiske verdier og holdninger som kan gi seg utslag i drap og terrorisme, som resultat.

Det som i første rekke preger Russland etter skolemassakren, som har fått bred dekning i massemedia, er sjokk, raseri og maktesløshet, akkurat som folk reagerer på denne type hendelser i andre land.

Denne type massedrap på barn stiller dessuten – som i andre land – rettsvesenet og samfunnet overfor betydelige utfordringer. Vil folk godta at gjerningspersonen, slik hans utsagn og oppførsel kan tyde på, er så psykisk forstyrret og syk at han er strafferettslig utilregnelig og dermed må plasseres på en mental institusjon, og ikke i fengsel eller fangeleir?

Les om hvordan en terroraksjon på metroen i St. Petersburg i 2017 førte til en debatt om gjeninnføring av dødsstraffen i Russland her.

Les om hvordan Putin i forhold til menneskerettigheter og kriminalitetsbekjempelse fremtrer som en liberaler, og i hvert fall som langt mer liberal enn både mesteparten av den russiske eliten og russere flest, her.

Publisert på ABC-nyheter 14. mai og på Resett 15. mai 2021.

Publisert i Annet, Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

Anti-fascistisk protestaksjon i det ukrainske parlamentet

Den 29. april gjennomførte representanter for Opposisjonsplattformen – For livet en anti-fascistisk protestaksjon i det ukrainske parlamentet ved å holde opp portretter av familiemedlemmer og slektninger som var blitt drept eller hadde deltatt i krigen mot Hitler-Tyskland i 1941–45. Aksjonen – som åpenbart var inspirert av De udødeliges regiment-bevegelsen – skjedde som en reaksjon på at ukrainske nazister og høyrenasjonalister hadde gjennomført en marsj gjennom Kiev for å minnes opprettelsen av SS-divisjonen Galicia.

”Her er portrett av min far. Han deltok gjennom hele krigen som stridsvognfører. Slike portretter er det millioner av i Ukraina. Det er vi som er flertallet, og det skal vi vise på Seiersdagen 9. mai. Fienden vil bli knust og seieren vil bli vår,” erklærte Vadim Rabinovitsj, en av lederne for Opposisjonsplattformen.

Se video fra protestaksjonen i parlamentet med bilder fra fascistmarsjen her.

På videoen ser vi også en eldre mann som med referanse til Nürnberg-tribunalet skjeller ut politiet for å beskytte fascistmarsjen. Og vi ser fraksjonslederen i president Vladimir Zelenskijs parti, Folkets tjener, erklære overfor en gruppe journalister at han ikke visste at det hadde vært en fascistmarsj i hovedstaden: ”Det skjer så mye at jeg ikke har tid til å følge med på en liten gruppe radikalere.”

Det blir spennende å se hvorvidt vestlige massemedier vil si noe om den anti-fascistiske protestaksjonen i det ukrainske parlamentet og fascistmarsjen i Kiev. Parlamentsmedlemmer som holder opp portretter av slektninger som var blitt drept i kampen mot fascismen, i protest mot en fascistmarsj i hovedstaden ville under normale forhold få bred omtale i massemedia. Og det samme ville en påstand fra en fremtredende politiker om at vedkommende ikke var klar over at det hadde vært en fascistmarsj. Kan noen forestille seg hvilket oppstyr det ville ha blitt dersom tyske politikere i Forbundsdagen hadde holdt opp portretter av personer som var blitt drept av nazistene, for eksempel som reaksjon på noe Alternativ for Tyskland hadde foretatt seg? Eller dersom en gruppe tyske høyreradikalere hadde prøvd å gjennomføre en marsj i Berlin for å hylle en SS-divisjon? Eller dersom en fremtredende representant for Angela Merkels kristeligdemokratiske parti etter en høyreradikal massemarkering i den tyske hovedstaden hadde erklært at vedkommende ikke var klar over at det hadde vært en slik markering?

Men Ukraina – og de baltiske statene – er ikke som resten av verden. Det som ville ha vært umulig alle andre steder på kloden – å gjennomføre en massedemonstrasjon til støtte for en SS-divisjon – er mulig i Ukraina og de baltiske statene. Det er derfor sannsynlig at både den anti-fascistiske protestaksjonen i det ukrainske parlamentet og fascistmarsjen vil bli fortiet av vestlige massemedier.

Men hvor er Holocaust-sentrene? Burde ikke de protestere mot den utilslørte rehabiliteringen av fascismen i dagens Ukraina? Kiev er faktisk åstedet for Babij Jar-massakren i 1941 da tyskerne i løpet av to dager drepte 30 000 jøder, massakren som har blitt stående som selve bildet på Hitler-Tysklands folkemord på jødene. Burde ikke Holocaust-sentrene reagere på marsjer til støtte for SS-divisjoner i den ukrainske hovedstaden, som det har vært flere titalls av siden statskuppet i 2014, hyllester av ukrainske høyrenasjonalister som under annen verdenskrig drepte hundretusener av jøder og polakker, og liknende pro-fascistiske markeringer?

Les om det tyskokkuperte Ukraina, den ukrainske sivilbefolkningens lidelser og hvordan ukrainere ytet et stor bidrag til den sovjetiske nedkjempingen av Hitler-Tyskland.

At demonstrasjonen til støtte for SS-divisjonen Galicia kunne gjennomføres sier det meste om dagens ukrainske regime. Ca 5,3 millioner ukrainere ble drept i Den store fedrelandskrigen mot Hitler-Tyskland, og det finnes knapt en ukrainske familie der ingen ble drept under krigen. Var det opp til vanlige ukrainere, ville folk som prøvde å arrangere en marsj for å hedre en SS-divisjon, ha blitt banket opp og fordrevet fra det offentlige rom. Men makthaverne beskytter nazistene og høyrenasjonalistene og lar dem gjennomføre sine aksjoner. Kan dette forklares på noen annen måte enn at makthaverne enten sympatiserer med nazistene og høyrenasjonalistene, eller at de betrakter dem som nyttige støttespillere, for eksempel for å kontrollere folkemassene, eller at de ikke er sterke nok til å utfordre dem? Og betyr ikke dette at dagens ukrainske regime må kunne karakteriseres som i det minste halvfascistisk?

Samtidig skal det sies at det finnes motkrefter til fascismen i Ukraina. Opposisjonen har dannet en anti-fascistisk folkefront. Og til en virtuell De udødeliges regiment-aksjon på Seiersdagen 9. mai arrangert av tv-stasjonen Inter har det allerede meldt seg 1,5 millioner ukrainere.

Les om hvordan vanlige ukrainere til tross for trakassering fra politifolk og høyrenasjonalister feirer Seiersdagen 9. mai her.

Les om hvordan det norske Holocaust-senteret har valgt å fortie rehabiliteringen av fascismen i Ukraina her.

Publisert på Steigan.no 30. april og på Resett 1. mai og trykket i Friheten 13. mai 2021.

Publisert i Ukraina | 2 kommentarer

Kasakhstan versus Ukraina

Møte mellom Kasakhstans president Qasym-Jomart Toqaev og den kinesiske ambassadøren Zhang Sjao.

Den 27. april mottok Kasakhstans president Qasym-Jomart Toqaev den kinesiske ambassadøren Zhang Sjao. Toqaev erklærte at ”Kasakhstan og Kina er nære naboer, pålitelige venner og strategiske partnere. Dette samarbeidet er i samsvar med Kasakhstans nasjonale interesser. Mellom våre land er det ingen spørsmål som ikke kan løses gjennom en konstruktiv, fortrolig dialog.”

Videre fremgår det av en oppsummering av møtet at Toqaev inviterte den kinesiske statslederen Xi Jinping til å besøke Kasakhstan, og at han takket Kina for samarbeid under bekjempelsen av Covid-19-pandemien, blant annet i form av en forventet levering av kinesisk korona-vaksine, som sammen med den russiske Sputnik V-vaksinen og Kasakhstans egen QazVac-vaksine ville gjøre det enklere å fullvaksinere befolkningen.

Toqaev erklærte at Kasakhstan var klar for ytterligere å styrke de politiske og økonomiske forbindelsene med Kina. Han tok til orde for å gjenopprette normale vei-, jernbane- og flyforbindelser etter pandemien og å øke samarbeidet i forhold til it, grønne næringer og innovasjon. Han understreket nødvendigheten av å samordne Kasakhstans utviklingsplaner med Kinas Nye Silkevei-prosjekt, altså planene om å knytte Asia, Europa og Midtøsten sammen ved å oppruste kommunikasjonsårer og infrastruktur. Og han takket Kina for samarbeid i FN og regionale organisasjoner som Shanghaigruppen og Konferansen for samkvem og tillitsskapende tiltak i Asia.

Les om geografi, stater, maktkamp og økonomi i Sentral-Asia og andre steder på kloden.

Møtet mellom Toqaev og den kinesiske ambassadøren forteller mye om den kasakhstanske ledelsens måte å forholde seg til omverdenen på. Kasakhstan befinner seg i en utsatt posisjon, inneklemt som landet er mellom Russland og Kina – ikke minst utgjør naboskapet til det folkerike Kina en potensiell sikkerhetsrisiko for det tynt befolkede Kasakhstan. Kasakhstan er dertil en ung nasjon (uavhengig siden 1991) med en etnisk, språklig og religiøst blandet befolkningen (stort sett muslimske kasakher, ortodoks kristne russere og andre). Men denne posisjonen forsøker den kasakhstanske ledelsen åpenbart å forvandle til en fordel ved å utvikle politiske og handelsmessige forbindelser med både sine naboer og mer fjerntliggende land. Kasakhstan har et godt forhold til og utstrakt økonomisk samarbeid med både Russland og Kina, og samtidig har landet vært åpent for store amerikanske investeringer. Dessuten har Kasakhstan tilsynelatende klart å forene utvikling av titulærbefolkningens, kasakhenes, språk og kultur med respekt for språket og kulturen til alle folkegruppene som i dag er bosatt i landet.

Resultatet er at Kasakhstan siden begynnelsen av 2000-tallet har opplevd en kraftig økonomsk vekst – i enkelte år har veksten vært på mer enn ti prosent – og en mangedobling av befolkningens levestandard.

Ukraina burde i utgangspunktet være i en langt gunstigere situasjon enn Kasakhstan. Landet befinner seg mellom EU og Russland. Landet var en av de mest utviklede av sovjetrepublikkene og produserte alt fra kjøleskap til romraketter. Og de språklige og kulturelle forskjellene som opplagt var til stede, var på ingen måte dramatiske. En klok utnyttelse av den strategisk viktige stillingen mellom EU og Russland – kombinert med respekt for språket og kulturen til alle folkegrupper – burde ha kunnet gi Ukraina en levestandard på høyde med sentraleuropeiske land som Polen og Tsjekkia.

Slik gikk det ikke. Etter oppnåelsen av uavhengighet i 1991 har Ukraina opplevd en nærmest sammenhengende nedgang og er i dag nærmest avindustrialisert.

Mens Kasakhstan har utviklet sin egen korona-vaksine, forsøker Ukraina etter sigende å kjøpe en indisk korona-vaksine som er så usikker at Den afrikanske union har svartelistet den.

En grunn til den begredelige utviklingen i Ukraina er opplagt at oligarkene – den nye samfunnsklassen av superrikinger – etter uavhengigheten i 1991 har kunnet tilrane seg mesteparten av makten og har brukt denne til å utplyndre befolkningen.

Men en annen grunn er opplagt at den ukrainske ledelsen aldri gjorde noe seriøst forsøk på å utnytte den strategisk fordelaktige posisjonen mellom EU og Russland på en konstruktiv måte, altså ved å opprettholde og videreutvikle kommunikasjoner og infrastruktur og å etablere normale økonomiske forbindelser med andre land. I stedet forsøkte den ukrainske ledelsen å bedrive utpresning ved å sette EU og Russland opp mot hverandre – omtrent som en bortskjemt tenåring som ville leve på sine foreldre. Og etter statskuppet i 2014 forsøker den å knytte Ukraina til et Europa som ikke er innstilt på å bedrive veldedighet, samtidig som båndene til Russland er revet over.

Les om hvordan språklig og kulturell splittelse gjorde det mulig for oligarkene å tilrane seg makten i Ukraina.

Dessuten skyldes Ukrainas problemer opplagt at den politiske ledelsen – særlig etter statskuppet i 2014 – bekjenner seg til et ett språk, én kultur, én religion-konsept som er dømt til å mislykkes, med evindelige språklige og kulturelle konflikter som resultat. Og disse konfliktene har gjort det langt lettere for oligarkene å tilrane seg makten. Ukrainske presidenter og politikere har kommet til makten ved å utnytte den språklige og kulturelle splittelsen – og etter 2014 den åpne borgerkrigen – og nesten alle har de vært oligarker eller de har arbeidet for oligarker.

Også i Kasakhstan finnes det oligarker, men disse har hatt langt mindre makt enn de ukrainske og har ikke kunnet gjennomkorrumpere politikk og samfunnsliv. En viktig grunn til dette er opplagt at Kasakhstans president inntil 2019, Nursultan Nazarbajev, var en sterk leder som i likhet med Putin i Russland satte oligarkene på plass. Men en annen og kanskje vel så viktig årsak var at Kasakhstan – også dette var i høy grad Nazarbajevs fortjeneste – unngikk språklig og kulturell splittelse som ville ha gjort det langt lettere for oligarkene å tilta seg makten.

Les om et intervju med Kasakhstans utenriksminister, Mukhtar Tleuberdi, i januar 2021 her.

Les om parlaments- og lokalvalget i Kasakhstan i 2021 her.

Publisert på Steigan.no 29. april og trykket i Friheten 13. mai 2021.

Publisert i Samveldet av uavhengige stater, Ukraina | 4 kommentarer

Russland retter ryggen etter korona

Putin taler til en fullstappet sal. Smittevernet er over.

Den 21. april holdt Vladimir Putin sin årlige tale til Den føderale forsamling. Det mest bemerkelsesverdige ved talen var ikke innholdet, men rammen om den. Flere hundre tilhørere satt tett sammenpakket, og toppen en tredjedel av dem hadde munnbind – som mange hadde plassert på haken, slik tv-bildene viste. Dette var noe helt annet enn de strenge smittevernstiltakene på Putins pressekonferanse 17. desember i fjor og formidlet på en utvetydig måte at korona-epidemien er over.

Se video av Putins tale dubbet til engelsk her. Legg merke til hvordan folk før talen, slik den statlige tv-sendingen viser, håndhilser og klemmer hverandre uten å ta det minste hensyn til smittevern!

I talen roste Putin folk for å ha opptrådt ansvarlig og solidarisk under korona-epidemien og takket helsepersonell for deres innsats. Han fremhevet også at Russland har utviklet tre av de mest effektive korona-vaksinene i verden. Selv om Putin advarte mot en ny oppblomstring av korona og oppfordret folk til å vaksinere seg, var budskapet klart: Korona i betydningen en eksistensiell trussel er over, og bare etterdønninger av pandemien gjenstår.

I motsetning til de fleste vestlige land har Russland da også for lengst gjenåpnet mesteparten av samfunnet.

Kanskje har Putin bedre enn vestlige ledere forstått at det er grenser for hvor lenge man kan holde en befolkning innesperret? Eller kanskje er han mer oppmerksom på de økonomiske skadevirkningene av langvarig nedstenging?

Neste hele Putins tale dreide seg om sosialpolitiske tiltak. Som i sine tidligere taler understreket presidenten at Russland står overfor en alvorlig demografisk utfordring i form av en krympende befolkning.

For å møte denne utfordringen lovet Putin enorme overføringer til barnefamilier. Støtten til barn under tre år skulle være 11 300 rubler i måneden, altså ca 20 prosent av en gjennomsnittlig månedslønn. Og støtten til barn mellom tre og syv år skulle også økes og bringes opp til dette nivået. Mødre som tok seg av et sykt barn under syv år, skulle få hundre prosent lønnskompensasjon, og staten skulle betale halvparten av kostnadene knyttet til barns ferie.

Et annet tiltak Putin lovte var høyere lønn til lærere.

Bare det siste kvarteret av Putins noe over en time lange tale dreide seg om utenrikspolitikk. Mesteparten av det presidenten sa var en gjentakelse av anklager mot Vesten for å bakvaske og motarbeide Russland, en betoning av Russlands ønske om fredelig samarbeid og en understrekning av at Russland var i stand til å forsvare sine interesser og å tilbakevise enhver form for aggresjon.

Tonen overfor Vesten ble imidlertid skjerpet ved at Putin – i tilknytning til et nylig avdekket mulig terrorangrep – anklaget vestlige regjeringer for forsøk på statskupp i Hviterussland, inkludert drap på landets president, Aleksandr Lukasjenko. Hvorfor later Vesten som om denne type uhyrlige handlinger ikke finner sted? spurte han. Man kan mene hva man vil om Viktor Janukovitsj i Ukraina, Nicolás Maduro i Venezuela eller Aleksandr Lukasjenko, men drap og statskupp er under enhver omstendighet uakseptabelt, understreket den russiske presidenten.

La oss rette ryggen etter korona-epidemien og gjennomføre nødvendige forbedringer og reformer uten å la omverdenen stikke nesen i våre forhold, var Putins budskap til befolkningen.

Les om Putins pressekonferanse 17. desember 2020 her.

Les om den russiske korona-vaksinen Sputnik V og kampen om det globale vaksinemarkedet her.

Publisert på Steigan.no 22. april og trykket i Friheten 29. april 2021.

Publisert i Putin, Russisk politikk | 1 kommentar