Putin forsvarer nasjonale prosjekter

Vladimir Putin, omgitt av staben som muliggjorde tv-møtet med befolkningen.

Den 20. juni fant Vladimir Putins årlige tv-overførte møte med befolkningen sted, en seanse den russiske presidenten gjennomførte for 17. gang. Befolkningens interesse for utspørringen av Putin var som vanlig enorm. Flere titalls millioner oppgis å ha sett den over fire timer lange tv-sendingen. Og i forkant av sendingen skal det ha kommet inn over to millioner spørsmål.

Putin var som vanlig i storform og svarte – uten å ha noe annet å støtte seg på enn sin egen hukommelse – på nærmere 90 spørsmål ved å referere til et stort antall tall og faktaopplysninger.

Det store flertall av spørsmålene dreide seg om folks hverdag. Hundretusener skal ha sendt inn spørsmål som dreide seg om priser og lønninger, pensjoner, prisene på kommunale tjenester, boligbygging, helsetilbud, dyre medisiner og støtte til barnefamilier. Andre spørsmål dreide seg om kamp mot korrupsjon, et stivbent byråkrati og små næringsdrivendes situasjon.

Putins hovedbudskap var at Russland hadde gjennomlevd en periode med økonomisk nedgang, primært som en følge av lave priser på olje, gass og andre naturressurser, at nedgangen var blitt avløst av vekst, men at veksten var altfor liten til at landet kunne hevde seg i den globale økonomiske kampen.

Videre bekjente Putin seg til de såkalte nasjonale prosjektene, altså 12 kjempeprosjekter, knyttet til blant annet demografi, helse, utdanning, boligbygging, vitenskap og utviklingen av en digital økonomi. Hensikten med prosjektene, som Putin satte i gang i mai 2018 da han tiltrådte sin fjerde presidentperiode, er å gjøre Russlands økonomi til en av de fem største i verden innen 2024.

Som svar på et spørsmål om hvilke resultater de nasjonale prosjektene hadde gitt, hva befolkningen kunne forvente seg i fremtiden, og om prosjektene i det hele tatt var gjennomførbare, erklærte Putin at det var nødvendig å konsentrere ressursene og å tenke strategisk. Bare ved å utvikle en moderne, høyteknologisk økonomi kunne befolkningen sikres en høy levestandard.

Les mer om Putins oppfatninger om politikk og økonomi.

Svaret viser at Putin kan karakteriseres som tilhenger av såkalt dirigentisme, en betegnelse som refererer til den formen for kapitalisme som ble utviklet i Frankrike etter annen verdenskrig, der staten trakk opp hovedlinjene for den økonomiske utviklingen, stimulerte investeringer i strategisk viktige næringer og eide nøkkelnæringer som jernbaner og elektrisitetsforsyning.

Allerede i sin doktoravhandling fra 1997, Strategisk utnyttelse av råvarer under en fremvoksende markedsøkonomi, der han argumenterer for å bruke råvarenæringen til å modernisere russisk økonomi, tar Putin til orde for å opprette halvstatlige gigantselskaper som kan hevde seg i den internasjonale konkurransen.  Og i budskapet til nasjonen da han ved årsskiftet 1999/2000 ble innsatt som president, Russland ved inngangen til et nytt årtusen, som kan oppfattes som en sammenfatning av Putins politiske oppfatninger, erklærer han at staten vil måtte spille en langt viktigere rolle for samfunnsutviklingen i Russland enn i vestlige land som USA og Storbritannia.

En forløper for de nasjonale prosjektene utgjør for øvrig de såkalte Mai-dekretene fra 2012, som blant annet omfatter et ambisiøst program for å skape 25 millioner nye arbeidsplasser i høyteknologiske næringer innen 2020.

Utenrikspolitiske temaer ble i liten grad berørt under utspørringen av Putin. Det kanskje mest interessante den russiske presidenten sa om utenrikspolitikk, var at han mente at de vestlige økonomiske sanksjonene uansett ville ha blitt innført og knapt hadde noe å gjøre med hva Russland foretok seg som utenrikspolitisk aktør. Og som svar på et spørsmål om han ikke burde hjelpe Ukrainas unge og uerfarne president Vladimir Zelenskij, erklærte Putin at det var opp til Zelenskij å innfri sine valgløfter om fred ved å beordre våpenhvile, å oppheve den økonomiske blokaden av opprørskontrollerte områder og å innlede forhandlinger med de østukrainske opprørerne.

Bildet tv-utspørringen etterlot, var at Putin er en dyktig, selvsikker, kunnskapsrik og pragmatisk leder. Og denne formen for leder setter det store flertall av den russiske befolkningen åpenbart pris på.

Se Putins tv-møte med befolkningen, dubbet til engelsk, her.

Les om Putins maratonpressekonferanse i desember 2018 her.

Les om Putins tv-overførte møte med befolkningen i juni 2018 her.

Publisert på Resett 21. juni og trykket i Friheten 4. juli 2019.

Reklamer
Publisert i Putin, Russisk økonomi, Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

Nedskytingen av Boeing 777 over Øst-Ukraina: historien om vestlig journalistikks sammenbrudd

Rester av Boeing 777 som 17. juli 2014 ble skutt ned over Øst-Ukraina.

Siste nytt i historien om nedskytingen av Boeing 777 over Øst-Ukraina 17. juli 2014 er at tre russere og en ukrainer har blitt siktet for nedskytingen, og etter planen skal stilles for retten i Nederland in absentia. Denne siktelsen er i beste fall mangelfull siden den ikke omfatter personene som iscenesatte og derfor må bære mesteparten av ansvaret for nedskytingen av passasjerflyet.

Det vi vet om nedskytingen av Boeing 777, en tragedie som kostet 298 mennesker livet, er at ukrainske myndigheter med overlegg sendte et passasjerfly inn i en krigssone der et ukrainsk militærfly kort tid i forveien var blitt nedskutt. Vi vet også at Kiev-regimet hadde alt å tjene på at de østukrainske opprørerne ble lurt til å skyte ned flyet, siden dette ville stille opprørerne i et negativt lys i verdensopinionen. Og vi vet at opprørerne ikke hadde noe å tjene og mye å tape på å skyte ned flyet.

Hvorvidt det var et ukrainsk luftvernbatteri som skjøt ned passasjerflyet etter ordre fra ukrainske myndigheter, eller opprørerne som skjøt ned flyet fordi de trodde det var et ukrainsk militærfly, spiller mindre rolle siden nedskytingen uansett ble iscenesatt fra ukrainsk side.

Morderne som med overlegg forårsaket nedskytingen av passasjerflyet, befinner seg i Kiev. Men det er lite trolig at de vil bli stilt for retten siden de har mektige støttespillere i Washington og andre steder.

En sammenlikning kan være på sin plass: Dersom israelske myndigheter under Gaza-krigen i 2008–09 hadde sendt et passasjerfly inn over Gaza og flyet var blitt skutt ned, ville Israel med all mulig grunn ha fått skylden for nedskytingen, også om flyet var blitt skutt ned av palestinske aktivister.

Resonnementer av denne type forsøkte jeg i dagene etter nedskytingen av passasjerflyet over Øst-Ukraina å presentere for journalister i NRK, Tv2, Norsk Telegrambyrå og en håndfull riksaviser. Men de nektet alle som en å høre på mine argumenter. Og noen av dem ble sinte og anklaget meg for å spre russisk propaganda.

Når en samlet journaliststand nekter å stille det som burde være det mest opplagte av alle journalistiske spørsmål – hvem er det som tjener på en hendelse –, er det journalistikkens sammenbrudd vi er vitne til.

Slike journalistiske sammenbrudd har vi opplevd også i andre saker. Det er nok å nevne drapene på Majdan i 2014, som ukrainske myndigheter nekter å etterforske, påstandene om at syriske myndigheter står bak diverse gassangrep mot sivilbefolkningen (som de har null å tjene på, og som av en eller annen grunn alltid forekommer i situasjoner der syriske regjeringsstyrker er i ferd med å nedkjempe de islamittiske opprørerne), Skripal-saken, der vestlige massemedier godtar at Sergej Skripal og hans datter har forsvunnet, slik at ingen kan intervjue dem, og anklagene om at Iran for noen dager siden har angrepet to tankskip – til tross for at det ville være fullstendig vanvittig på denne måten å fremprovosere et amerikansk angrep.

De eneste som stiller kritiske spørsmål, er Steigan.no, Friheten, Resett og andre såkalte alternative medier, som de etablerte mediene bedriver en hysterisk hets- og boikottkampanje mot.

Men det journalistiske sammenbruddet i form av fravær av kritiske spørsmål og fortielse av viktige faktaopplysninger har – i det minste i norske massemedier – aldri vært så totalt som i historien om den tragiske nedskytingen av Boeing 777 over Øst-Ukraina.

Les om russiske myndigheters presentasjon av hva de mener er bevis for at Boeing 777 ble skutt ned av et ukrainsk luftvernbatteri her.

Hør min kommentar til Sputnik Radio om nedskytingen av Boeing 777 her.

Trykket i Friheten 4. juli 2019.

Publisert i Annet, Massemedias russlanddekning, Ukraina | 1 kommentar

Mektig aksjon for arrestert russisk journalist

«Jeg er Ivan Golunov.» Førstesiden til næringslivsavisen Vedomosti.

Den 6. juni ble Ivan Golunov, en russisk journalist som arbeider for den latviskbaserte nettavisen Meduza, arrestert i sentrum av Moskva, mistenkt for narkotikaomsetning. Hans leilighet ble ransaket, og politiet hevdet å ha kommet over narkotika. Kort etter ransakelsen ble Golunov anklaget for narkotikaomsetning i stor målestokk, et brudd på straffeloven som kan resultere i 20 års opphold i en straffekoloni.

Golunovs tilhengere hevdet at politiet hadde plantet narkotika i leiligheten hans for å få et påskudd til å arrestere ham, og at saken var blitt igangsatt fordi journalisten på grunn av sine artikler om korrupsjon i den russiske eliten, blant annet i byadministrasjonen i Moskva, hadde truet mektige interesser.

Selve Golunov-saken er det for utenforstående vanskelig å ta stilling til. Det man kan gjøre, er å kommentere reaksjonene på arrestasjonen av Golunov.

At den vestlige menneskerettighetsindustrien og dens russiske avleggere fordømte arrestasjonen, og at vestlige journalister skrev om politistatsmetoder og mangel på pressefrihet i Putins Russland var som forventet. Det kanskje uventede var at russiske journalister og massemedier av alle sjatteringer, inkludert såkalte regimetro massemedier, satte i gang en massiv støtteaksjon for Golunov.

De mektige næringslivsavisene RBK, Kommersant og Vedomosti hadde alle 10. juni ”Jeg/Vi er Ivan Golunov” som førstesideoppslag. På Ukesnyhetene, russisk statlig tvs flaggskip, 9. juni sa Dmitrij Kiseljov, mannen Vesten har utpekt til Putins sjefspropagandist og ført opp på en sanksjonsliste, at politiet hadde begått grove tjenestefeil, og at bilder av narkotika politiet hevdet å ha funnet i leiligheten til Golunov, hadde vist seg ikke å ha noe med saken å gjøre – samtidig som han advarte mot å gjøre en avgud av Golunov og understreket at Russland var en rettsstat med full ytringsfrihet.

Izvestija meldte 11. juni at det russiske menneskerettighetsombudet, Tatjana Moskalkova, overfor Putin hadde uttrykt bekymring for behandlingen av Golunov, herunder bruk av fysisk vold under pågripelsen av journalisten. Komsomolskaja Pravda publiserte 9. juni en artikkel der budskapet var at Golunov utvilsomt ville bli løslatt på grunn av de omfattende protestene pågripelsen av ham hadde utløst, men at dette ikke løste problemet med tusenvis av andre mennesker som var blitt dømt til harde straffer for besittelse av narkotika som kunne ha blitt plantet på dem.

Den liberale avisen Nezavisimaja Gazeta skrev 10. juni: ”Til saken mot Golunov, inklusive omstendighetene ved og grunnene til hans pågripelse, var det helt fra begynnelsen knyttet ikke få spørsmål, de blir stadig flere, og både ikke-statlige og statlige massemedier stiller dem. En situasjon der det hos en undersøkende journalist plutselig påvises narkotika, og dertil akkurat så mye som skal til for å reise en alvorlig straffesak, fremkaller, mildt sagt, tvil og mistanke.”

Hundrevis av artikler av denne type har etter pågripelsen av Golunov blitt publisert av russiske massemedier.

Og protestene førte frem. Den 11. juni meddelte innenriksminister Vladimir Kokoltsev at saken mot Golunov var blitt henlagt siden intet straffbart forhold var blitt påvist, samtidig som han bebudet en ”oppvask” i politiet.

Vestlige massemedier vil garantert bruke denne saken til å snakke om politistatsmetoder, manglende rettssikkerhet og pressens vanskelige kår i Russland.

At maktovergrep og forsøk på å kneble journalister finner sted i Russland er det ingen grunn til å legge skjul på. Men kjernen i denne saken er ikke maktovergrep og forsøk på å kneble journalister – som sannsynligvis forekommer overalt på kloden – men den profesjonelle solidariteten en samlet russisk journaliststand utviste i forhold til en kollega som mye tydet på at var blitt utsatt for en konstruert anklage om en alvorlig forbrytelse på grunn av sitt virke som journalist.

Ville vestlige journalister ha oppvist den samme profesjonelle solidariteten? Ville de kollektivt ha protestert dersom en journalist som arbeidet for en utenlandsbasert regimekritisk avis, var blitt utsatt for noe man kunne oppfatte som forsøk på å tvinge vedkommende til taushet?

For å besvare det spørsmålet er det fristende å kommentere hets- og boikottkampanjen som i dag pågår mot den regimekritiske norske nettavisen Resett.

Redaktøren og de ansatte i Resett karakteriseres som rasister, nazister, quislinger, kloakkrotter og liknende. Aksjonærene i Resett henges ut. Og aktivister skryter av at de har fått firmaer til ikke å annonsere i Resett.

Man skulle ha trodd at den type opptreden ville ha blitt fordømt av norske redaktører og journalister som anslag mot ytringsfriheten. Men nei. De tier eller roser hets- og boikottkampanjen. Ja, det har gått så langt at personer som selv er journalister, skryter av at de har bidratt til annonseboikotten av Resett.

Og disse selvgode representantene for den såkalte fjerde statsmakt mener at de er kallet til å kommentere forfølgelse av opposisjonsorganer og innskrenkning av ytringsfriheten i andre land. Hykleriet og dobbeltmoralen kjenner ingen grenser. Hadde en russisk opposisjonsavis blitt utsatt for den samme behandlingen som Resett, ville norske redaktører og journalister ha krevd at våre myndigheter protesterte og tok saken opp i internasjonale fora.  At en hjemlig konkurrent som Resett utsettes for en hets- og boikottkampanje synes de åpenbart at er i sin skjønneste orden.

Les om hets- og boikottkampanjen av Resett her.

Hva kan Resett gjøre? Når en statssekretær offentlig kan støtte annonseboikotten av Resett uten at det får noen følger for ham, er nettavisen i realiteten berøvet enhver form for vern og utlevert til en mccarthyistisk hetskampanje.

Kanskje Resett burde henvende seg til russiske journalister og massemedier og be dem om å protestere mot forfølgelsen av annerledes tenkende her på berget?

Les om hvordan demoniseringen av Russland i våre massemedier har nådd så langt at norske sportsjournalister fremstilles som et mål for russisk etterretning, her.

Les om hvordan våre massemedier nekter å fortelle at den russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj (”mannen som truer Putin”) er en ekstrem nasjonalist som har oppfordret til å skyte kaukasiere, her.

Publisert på Resett 12. juni og trykket i Friheten 20. juni 2019.

Publisert i Annet, Massemedias russlanddekning, Russisk politikk | Legg igjen en kommentar

Putin soler seg i glansen av Xi Jinping

Vladimir Putin og Xi Jinping.

Den 6. juni startet det årlige St. Petersburg International Economic Forum, et tredagers arrangement som i år finner sted for 23. gang. Over 17 000 deltakere fra 75 land er akkreditert. Årets æresgjest er Kinas president Xi Jinping – som leder en delegasjon bestående av over 1000 personer.

Den store kinesiske delegasjonen er ikke til å undres over. Handelen mellom Russland og Kina utgjorde i 2018 108 milliarder dollar, og er sterkt økende. I årene fremover forventes Kina – som i 2014 inngikk en gigantavtale med det russiske energiselskapet Gazprom om utvikling av to gassfelt i Øst-Sibir – å investere enorme summer i Russland, blant annet i prosjekter for utvinnelse av naturressurser.

Hvor stor krus man i Moskva gjør på Xi Jinping fremgår av at russisk statlig tv i flere dager har kringkastet den kinesiske presidentens opplesning av kinesiske visdomsord.

Se den strålende mottakelsen Putin og den russiske ledelsen gav Xi Jinping her.

I tilknytning til det økonomiske forumet møtte Putin utvalgte representanter for verdenspressen og svarte på deres spørsmål. Putin fremtrådte som mild og samarbeidsvillig – og sa knapt noe av interesse.

Den mest interessante uttalelsen Putin kom med, var et forslag om at alle land som har kjernevåpen, burde komme sammen for å diskutere sikkerhetsutfordringene knyttet til disse våpnene.

Som svar på spørsmål om kapitalflukt fra Russland sa Putin at denne i 2018 hadde vært på 66 milliarder dollar, men at dette ble mer enn oppveid av det russiske handelsoverskuddet overfor utlandet på 131 milliarder dollar. Og dessuten ville pengene som var ført ut av Russland, før eller senere vende tilbake.

Noe overraskende erklærte Putin at Russland, blant annet av hensyn til sin egen industri, ikke var interessert i en høyt oppdrevet oljepris, og at 60–65 dollar pr tønne var en pris man kunne leve godt med.

At de vestlige økonomiske sanksjonene snarlig, for eksempel i tilknytning til hans kommende statsbesøk i Italia, ville bli lempet på hadde Putin ingen tro på. Men dette så ikke ut til å bekymre ham.

For øvrig fremførte Putin velkjente russiske oppfatninger: Russland respekterer alle lands suverenitet og likeverd, og har ikke blandet seg inn i indre politiske prosesser i USA eller andre stater.  Russland har ingen interesse av å svekke EU som er landets viktigste handelspartner. Russland har ikke til hensikt å opprette militærbaser i Venezuela, men oppfyller inngåtte kontrakter om salg av våpen til landet. Britene burde komme seg over Skripal-saken, som Moskva ikke har noe å gjøre med, og gjenopprette normale forbindelser til Russland.

At den russiske presidenten knapt sa noe nytt og oppsiktsvekkende til verdenspressen må kunne oppfattes som en form for demonstrasjon. På et tidspunkt da Donald Trump i Storbritannia drikker te med en 94-år gammel dame (Elizabeth II), møtes all verdens statsledere, anført av den kinesiske presidenten, næringslivsledere og vitenskapsfolk i Russland for å inngå hundrevis av kontrakter til en verdi av flere titalls milliarder dollar om økonomisk og vitenskapelig samarbeid.

Under slike forhold er det knapt noen grunn til å si noe til pressen. Det globale økonomiske forumet taler for seg selv.

Se et utdrag fra Putins møte med verdenspressen, dubbet til engelsk, her.

Les om den tidligere russiske utenriksministeren Igor Ivanovs betraktninger om Russlands forhold til omverdenen her.

Les om den russiske toppakademikeren Sergej Karaganovs betraktninger om Russlands forhold til omverdenen her.

Publisert på Resett 8. juni og trykket i Friheten 20. juni 2019.

Publisert i Russisk økonomi, Russisk utenrikspolitikk | 1 kommentar

Petro Porosjenko etterforskes for forræderi og maktmisbruk

Havner Petro Porosjenko i fengsel, slik mange ukrainere håper på?

Nylig ble det kjent at påtalemyndighetene i Kiev har innledet etterforskning knyttet til anklager om landsforræderi mot Ukrainas nettopp avgåtte president Petro Porosjenko. Etterforskningen er et resultat av en anmeldelse innlevert av Andrej Portnov, en medarbeider av Ukrainas tidligere president Viktor Janukovitsj, som etter statskuppet i 2014 har levd i eksil i Russland.

Bakgrunnen for anmeldelsen er hendelsen i Kertsj-stredet ved Krim 25. november 2018 da tre ukrainske marinefartøyers forsøk på med makt å ta seg inn i Azovhavet resulterte i et sammenstøt med russiske sjøstridskrefter.

Ifølge Portnov var sammenstøtet – som resulterte i at de ukrainske marinefartøyene ble bordret og 24 ukrainske marinesoldater ble tatt til fange – et resultat av en bevisst provokasjon fra Porosjenkos side:

”P. A. Porosjenko, som handlet med overlegg og i ledtog med en organisert gruppe personer, [- – -] gav (eller godkjente) en ordre om at en gruppe ukrainske marinefartøyer skulle ta seg inn i Azovhavet fra Svartehavet gjennom Kertsj-stredet, som befant seg under full kontroll av betydelige og åpenbart overlegne russiske sjøstridskrefter. [- – -] Etter planen til Porosjenko og den av ham ledede organiserte gruppen skulle det fremprovoserte intermessoet få resonante følger og gjøre det mulig å anklage Den russiske føderasjon for åpen aggresjon mot Ukraina i Azovhavet og – som en følge – å påberope seg grunnlaget for innføring av unntakstilstand. Til syvende og sist skulle innføringen av unntakstilstand muliggjøre avlysningen og utsettelsen på ubestemt tid av presidentvalget i Ukraina.”

Dette er bare en av flere rettslige undersøkelser som i de siste dagene har blitt igangsatt mot Porosjenko. Også den ukrainske spesialenheten for bekjempelse av korrupsjon har innledet etterforskning mot den tidligere presidenten, som sammen med Igor Kononenko, nestleder i Porosjenkos parti, Petro Porosjenkos blokk, er anklaget for å ha svindlet til seg flere milliarder griven fra energiselskaper der staten innehar aksjemajoriteten. Denne svindelen skal blant annet ha skjedd ved at bedrifter som skyldte energiselskapene penger, slapp unna med å tilbakebetale en del av gjelden mot at tilbakebetalingen skjedde på en måte som gjorde at store summer kunne overføres til utenlandske bankkonti.

Grunnlaget for etterforskningen er politiavhør av den tidligere sjefen for selskapet Energoset, Dmitrij Krjutsjkov, som selv er anklaget for økonomiske forbrytelser, og som i april i år ble utlevert til Ukraina fra Tyskland.

En tredje etterforskning mot Porosjenko ble innledet 13. mai og dreier seg om mulig forsøk på utpresning av dommere. Bakgrunnen for denne etterforskningen er at Porosjenko 18. april i år skal ha beordret sikkerhetstjenesten og påtalemakten til å innlede etterforskning mot de involverte dommerne etter at Administrasjonsretten i Kiev erklærte at nasjonaliseringen av Privatbank, banken oligarken Igor Kolomojskij ble fratatt ved et oppgjør med Porosjenko i 2015, var ulovlig.

Og ytterligere anmeldelser vil garantert komme i tilknytning til skandalen med forsvarsmateriell, innkjøpt fra Russland til kunstig høye priser, som ble avslørt i vår, der flere av Porosjenkos nærmeste medarbeidere er involvert.

Jevnfør Ukraina.ru 23.05.2019: ”Farlig transitt. Alle straffesakene mot tidligere president Porosjenko”.

At det ville komme til et oppgjør med Porosjenko og kretsen rundt ham etter at Vladimir Zelenskij i april vant det ukrainske presidentvalget, og at dette oppgjøret ville få en rettslig side i form av anklager om korrupsjon og maktmisbruk, var noe de fleste regnet med. At etterforskning av Porosjenko har blitt innledet bare noen dager etter at Zelenskij 20. mai ble innsatt som president, og at den omfatter anklager om forræderi knyttet til Porosjenkos håndtering av utenrikspolitiske spørsmål er like fullt overraskende.

Befolkningen forventer at Zelenskij trekker Porosjenko og andre representanter for den ukrainske makteliten for retten og får dem dømt for korrupsjon og andre lysskye affærer. Og dersom den nyvalgte presidenten ikke viser handlekraft, risikerer han å miste sin folkelige støtte. Men før Zelenskij åpner for etterforskning og mulig tiltale mot Porosjenko, og dermed truer mesteparten av den ukrainske eliten, som nesten alle har sine svin på skogen, skulle man ha forventet at han hadde bygget opp en maktbasis. Altså at han hadde besatt nøkkelstillinger i statsapparatet, sikkerhetstjenesten og de væpnede styrkene med betrodde medarbeidere, og at han hadde skaffet seg solid støtte i Radaen.

Ved å gi grønt lys for en etterforskning av mulig forræderi og maktmisbruk knyttet til hendelsen i Kertsj-stredet utfordrer Zelenskij ikke bare Porosjenko, kretsen rundt ham og de kreftene i det ukrainske samfunnet som kom til makten ved statskuppet i 2014, men også fremmede makter. Uten godkjennelse fra mektige utenlandske støttespillere ville Porosjenko neppe ha våget å foreta en så grov provokasjon som hendelsen i Kertsj-stredet. Sannsynligvis har Porosjenko, som var særdeles lojal overfor USA, fått tillatelse fra Washington til å sende de ukrainske marinefartøyene inn i Kertsj-stredet. Dersom Porosjenko virkelig blir tiltalt for forræderi, risikerer amerikanske myndigheter, og trolig også andre vestlige regjeringer, at den tidligere presidenten avslører forhold som stiller vestlige lands opptreden i Ukraina i et lite flatterende lys, for eksempel at han gir opplysninger om vestlig involvering i statskuppet i 2014.

Zelenskij lever farlig. Han har utfordret mektige krefter. Og han risikerer å bli drept, avsatt ved et kupp eller stilt for riksrett anklaget for maktmisbruk.

Hvem Zelenskij er – en idealist som er villig til å risikere sitt eget skinn for å redde Ukraina eller et redskap for oligarken Kolomojskij, slik mange hevder – er foreløpig uklart. Det er også uklart om han vil innfri sitt løfte om å gjøre slutt på krigen i Donbass, som kunne ha vært avsluttet ved at Zelenskij gav ordre til de ukrainske styrkene om å trekke seg tilbake og å avslutte bombarderingen av den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina. Og det er derfor vanskelig å gjøre seg opp en mening om hvorvidt man skal heie på Zelenskij eller stille seg likegyldig til hans skjebne.

Les om hvordan Zelenskij har gitt topposter til personer som kan knyttes til oligarken Igor Kolomojskij, her.

Les om hvilke utfordringer Zelenskij står overfor og sjansene for at han vil kunne innfri sine løfter om fred og velstand, her.

Publisert på Resett 29. mai og på Steigan.no 1. juni og trykket i Friheten 20. juni 2019.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar

Zelenskij gir topposter til oligarkvenner

«Oligarkens tjener». Plakaten henspeiler på tv-serien «Folkets tjener» som gjorde Vladimir Zelenskij til folkehelt.

Ukrainas nylig innsatte president Vladimir Zelenskij har foretatt sine første utnevnelser. Tildelingen av nøkkelstillinger i presidentadministrasjonen og statsapparatet til personer som er knyttet til oligarken Igor Kolomojskij, gir grunn til å spørre om Zelenskij er noe annet enn et redskap for oligarkiske interesser.

Igor Kolomojskij. Den nye «superoligarken»?

Ny sjef for presidentadministrasjonen, det etter presidentposten uten sammenlikning viktigste politisk-administrative embetet, blir advokaten Andrej Bogdan, som siden 2014 har vært rådgiver for Kolomojskij. Sjef for generalstaben og de væpnede styrkene blir Ruslan Khomtsjak, en odiøs figur mange mener har ansvaret for massakreringen av flere hundre ukrainske soldater ved Debaltseve i 2015. Han hevdes å ha forbindelser til Kolomojskij, som var guvernør i Dnepropetrovsk da opprøret i Øst-Ukraina brøt ut. Nestleder for den føderale sikkerhetstjenesten med ansvar for bekjempelse av korrupsjon og økonomiske forbrytelser blir Ivan Bakanov. Han er leder for Zelenskijs parti Folkets tjener og sjef for medieselskapet Kvartal 95, som Zelenskij var med på å opprette og har arbeidet for siden 2003, og skal ha kjent presidenten siden barndommen.

Nestleder for presidentadministrasjonen blir Vadim Pristajko, som inntil utnevnelsen var Ukrainas Nato-ambassadør. Representant for presidenten i Radaen blir Ruslan Stefantsjuk, en jurist Zelenskij skal ha kjent siden studietiden. Av fire nyutnevnte rådgivere for presidenten oppgis to å ha tilknytning til Kolomojskij og to til Kvartal 95.

Jevnfør Kanal 24: «Hvem har Zelenskij utnevnt til nøkkelposter: liste«.

Å utnevne en person som Andrej Bogdan, som alle vet at er tilknyttet Kolomojskij, til sjef for presidentadministrasjonen er opplagt en politisk belastning for Zelenskij. Når han like fullt gjør det, tyder dette på at han befinner seg i et avhengighetsforhold til den mektige oligarken. Et rykte vil ha det til at Zelenskij først nektet å gi toppjobben til Bogdan, men at Kolomojskij truet med å kutte finansieringen av Folkets tjener, og at presidenten da gav sitt samtykke til utnevnelsen.

Utnevnelsen av Ruslan Khomtsjak, en av de mest forhatte personer i Ukraina, til sjef for de væpnede styrkene er overraskende. Som en følge av utnevnelsen har det mange mener er Khomtsjaks personlige ansvar for tragedien i Debaltseve, blitt trukket frem: Han skal ha gitt ordre om å bryte omringingen de ukrainske troppene befant seg i med våpenmakt på et tidspunkt da de østukrainske opprørerne skal ha vært villige til å gi dem fritt leide. Det er vanskelig å finne en annen forklaring på utnevnelsen enn at Khomtsjak har bånd til Kolomojskij, og at oligarken har krevd å få en av ”sine” til sjef for militærapparatet. Kanskje gjør nettopp det forhold at Khomtsjak er en merket mann, at det er lett å styre ham og bruke ham for private formål?

Zelenskij har utnevnt en rekke personer med tilknytning til medieselskapet Kvartal 95 og personlige venner til topposter. Dette er sannsynligvis lojale, intelligente og dyktige mennesker. Men de har knapt noen politisk eller administrativ erfaring. Og det er vanskelig å se hvordan de skal kunne hevde seg i forhold til Kolomojskijs folk. Den eneste av de til nå utnevnte som hverken kan knyttes til Kolomojskij, Kvartal 95 eller presidentens nærmeste vennekrets, er nestleder for presidentadministrasjonen Vadim Pristajko, som har bakgrunn fra utenrikstjenesten.

De første utnevnelsene til toppjobber i presidentadministrasjonen og statsapparatet tyder på at kritikere som har oppfattet Zelenskij som et redskap for oligarken Kolomojskij, kan ha rett. Et oppgjør med oligarkvelde, korrupsjon og vanstyre slik Zelenskij har lovet velgerne, vitner de i hvert fall ikke om.

Alt tyder på at vi i tiden fremover vil oppleve en maktkamp mellom oligarkene der Kolomojskij og andre rikinger vil prøve å ta tilbake makt og eiendom de ble fratatt under den nettopp avgåtte presidenten og ”superoligarken” Petro Porosjenko. Og på samme måte som Porosjenko brukte statsapparatet til å bekjempe Kolomojskij og andre rivaliserende oligarker, vil Porosjenkos fiender nå bruke statsapparatet mot ham. At Porosjenko om et par måneder befinner seg på tiltalebenken anklaget for maktmisbruk, korrupsjon og vanstyre er ikke usannsynlig.

Samtidig kan det ikke utelukkes at Zelenskij blir en ukrainsk Putin. Putin ble utnevnt av en udugelig og forfyllet president og oligarkvennene hans for at utplyndringen av den russiske befolkningen skulle kunne fortsette. Og president- og statsapparatet i Putins første år ved makten bestod av en blanding av personer med tilknytning til oligarkiske interesser, som han var blitt påtvunget ved utnevnelsen, og personlige venner, heriblant folk fra sikkerhetstjenesten. Men Putin klarte å frigjøre seg fra oligarkene og å tvinge dem ut av politikken.

Undre kan skje. Men det er sannsynligvis lettere å sette mektige rikinger på plass dersom du selv har bakgrunn fra sikkerhetstjenesten og har et nettverk av venner og bekjente som har bakgrunn fra sikkerhetstjenesten, enn dersom du har bakgrunn som skuespiller og har venner som har laget såpeoperaer.

Foreløpig virker det som om det meste vanlige ukrainere kan håpe på, er at Zelenskij holder sitt løfte om gjøre slutt på krigen i Donbass ved å inngå en våpenhvileavtale med de østukrainske opprørerne. Oligarkenes utplyndring av befolkningen – og kamp seg i mellom om makt og eiendom – vil fortsette. Men dersom det blir etablert en varig våpenhvile, vil utplyndringen ikke lenger skje i ly av krig og et oppisket nasjonalt hysteri, slik den har gjort det under Porosjenko. For den hardt prøvede ukrainske befolkningen ville det være et stort fremskritt.

Les om hvordan Petro Porosjenkos fiender i 2017 prøvde å styrte ham ved et kupp der den georgiske ekspresidenten Mikheil Saakasjvili stilte seg i spissen for en marsj mot Kiev, her.

Les om hvordan oligarkene ødela Ukraina her.

Publisert på Steigan.no 25. mai og trykket i Friheten 6. juni 2019.

Publisert i Ukraina | 4 kommentarer

Vladimir Zelenskij lover å gjøre slutt på krigen i Donbass

Vladimir Zelenskij innsettes som president.

Den 20. mai ble Vladimir Zelenskij innsatt som Ukrainas sjette president. I sin tale til Radaen i anledning innsettelsen erklærte Zelenskij at hans viktigste oppgave var å gjøre slutt på konflikten i Donbass. Og han sa at han var villig til alt, inkludert å miste presidentembetet, for å få til fred. Som et første tiltak for fred og forsoning ville han få til våpenhvile og fangeutveksling.

Videre erklærte presidenten at han ønsket å oppløse Radaen og å utskrive nyvalg. Han sa at han ikke hadde tillit til forsvarsministeren, sjefen for sikkerhetstjenesten og sjefen for påtalemakten. Og han bad de folkevalgte om å oppheve loven som gir Rada-representanter immunitet mot straffeforfølgelse, å vedta en lov mot ulovlig berikelse og å endre valgloven slik at forholdstallsvalg basert på partilister erstatter enmannskretser.

Deler av innsettelsestalen holdt Zelenskij på russisk. Dette utløste høylydte protester fra lederen av Det radikale parti Oleg Ljasjko. Og Zelenskij svarte at Ljasjko bidrog til nasjonal splittelse.

Se innsettelsen av Zelenskij i presidentembetet – husk å slå på engelsk teksting – her.

Teknisk sett har de folkevalgte mulighet for å blokkere en oppløsning av Radaen og et fremskyndet parlamentsvalg etter at et av partiene, Folkefronten, for et par dager siden erklærte at det gikk ut av den styrende flertallskoalisjonen i nasjonalforsamlingen. De folkevalgte har en måned på seg til å etablere en ny flertallskoalisjon, og da rekker ikke Zelenskij å oppløse Radaen innen seks måneder før det planlagte ordinære Rada-valget i november.

Men det er lite trolig at Radaen vil tørre å trosse den populære presidentens krav om nyvalg. Og ved et fremskyndet Rada-valg i juli burde Zelenskijs parti, Folkets tjener, ha håp om å oppnå 40–50 prosent av stemmene.

Med en oppslutning på 73 prosent ved presidentvalget der han vant i alle deler av Ukraina – og trolig snart også med solid støtte i Radaen – har Zelenskij et klart folkelig mandat til å gjennomføre politikken han gikk til valg på: Å samle ukrainerne, å motvirke nasjonal splittelse og å skape fred.

Utfordringene er imidlertid mange for den nyvalgte presidenten. Våpenhvile og fangeutveksling vil han trolig få til siden dette er noe lederne i opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina flere ganger har foreslått. Langt vanskeligere vil det være å gjøre slutt på splittelsene i det ukrainske samfunnet og å skape et Ukraina der alle borgere, uavhengig av deres språk og kultur, er like mye verdt, som er en forutsetning for at opprørerne i Øst-Ukraina det hele tatt skal være villige til å snakke med Kiev.

Den 25. april – bare fire dager etter at Zelenskij med sine løfter om fred og nasjonal forsoning hadde gjort rent bord ved presidentvalget – vedtok Radaen en lov om forbud mot russisk språk og massiv tvangsukrainifisering som gjør russisktalende ukrainere, som trolig utgjør et flertall av befolkningen, til annenrangs borgere. For å gjøre Ukraina til et normalt land borgerne identifiserer seg med, må Zelenskij oppheve denne loven.

Les mer om Ukrainas dramatiske historie, som blant annet har nedfelt seg i religiøse konflikter og splittelser.

En annen utfordring er å gjøre slutt på de mange ulovlige kirkeovertakelsene i Ukraina, som sterkt har økt etter at en del av den ortodokse kirken i Ukraina høsten 2018 brøt med patriarkatet i Moskva, og å tilbakeføre kirkebygg ekstremistgrupperinger har lagt beslag på, til menighetene de tilhører.

Forsøk på å avskaffe språkloven og å tilbakeføre ulovlig besatte kirkebygg til deres rettmessige eiere vil imidlertid bringe Zelenskij i konflikt med de ca 10 prosent av den ukrainske befolkningen som sympatiserer med den galisiske (vestukrainske) anti-russiske nasjonalismen, en militant og høyrøstet pressgruppe, og ikke minst med de høyrenasjonalistiske bandene som har fått operere mer eller mindre uhindret siden statskuppet i 2014. Å utfordre den galisiske nasjonalismen er livsfarlig, slik flere politiske drap i Ukraina i de siste årene har vist.

Videre gjenstår det å innføre lover om føderalisering, maktoverføring til regionene og språklig likestilling, som Kiev har forpliktet seg til ved de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 om bileggelse av konflikten med opprørsrepublikkene i øst ved hjelp av politiske reformer, og som er den eneste måten å gjøre et så splittet land som Ukraina til en noenlunde fungerende stat.

Som om dette ikke var nok, skal Ukraina, som i dag har en mer eller mindre sammenbrutt økonomi, i årene fremover tilbakebetale flere titalls milliarder dollar til Verdensbanken og andre låneinstitusjoner.

Hjelp utenfra kan ukrainerne knapt forvente seg. Europa har nok med sine egne problemer. Trump-administrasjonen gir blaffen i et konkursbo som Ukraina. Og båndene til Russland, det eneste land som av geopolitiske og økonomiske grunner kunne være villig til å sprøyte betydelige ressurser inn i Ukraina, valgte kreftene som kom til makten i Kiev etter statskuppet i 2014, selv å bryte.

At Zelenskij vil bli avsatt ved et statskupp kan på ingen måte utelukkes, ikke minst fordi alle toppstillingene i de væpnede styrkene, sikkerhetstjenesten og politiet har blitt besatt av tilhengere av den galisiske nasjonalismen.

Kanskje var det et tegn på hva presidenten kan vente seg dersom han tør å utfordre dagens ukrainske makthavere, at sjefen for spesialoperasjoner Igor Lunjov og sjefen for sikkerhetstjenesten (SBU) Vasil Gritsak demonstrativt unnlot å hilse på militært vis da Zelenskij etter innsettelsesseremonien i Radaen ble presentert for sjefene for de væpnede styrkene og sikkerhetsapparatet.

Les om hendelsen i en russiskspråklig ukrainsk nettavis her. Og se ca 108–112 i videoen jeg har lagt ut lenke til om innsettelsen av Zelenskij i presidentembetet.

Krim er tapt for Ukraina. Å bringe Donbass under kontroll av Kiev vil Zelenskij neppe klare, uansett løfter om forsoning og likeverd. Etter fem år med krig og over 13 000 drepte er Kiev for befolkningen i Donbass en fiende som vil drepe eller fordrive dem. Og Russland har all mulig grunn til å gi militær støtte til de østukrainske opprørerne, for derved å holde på Donbass som et håndpant mot at Ukraina knytter seg for tett til Nato og andre vestlige strukturer.

I tillegg til fred og nasjonal forsoning er kamp mot korrupsjon og andre former for økonomisk kriminalitet det befolkningen først og fremst forventer fra Zelenskij. I en situasjon der våpenhvile i Donbass og fangeutveksling sannsynligvis vil være det maksimale Zelenskij kan oppnå av utenrikspolitiske triumfer, vil det være desto viktigere at han viser seg i stand til å bekjempe korrupsjon og økonomiske forbrytelser. Og det forutsetter at han tør å ta et oppgjør med oligarkene.

Zelenskij må følge Putins eksempel ved å frata oligarkene deres kontroll over massemedia, skremme dem ut av politikken og tvinge dem til å betale skatt.

Putin, som i 1999 fikk overrakt makten av den daværende russiske presidenten Boris Jeltsin, og som hadde en maktbasis i sikkerhetstjenesten og presidentadministrasjonen, brukte kontrollen over statsapparatet – og etter utmanøvreringen av oligarkene også massemedia – til å bygge opp støtte i befolkningen for sin politikk. Zelenskij må gå den motsatte veien. Han må bruke tilliten han utvilsomt har i befolkningen, til å skaffe seg kontroll over statsapparatet, utmanøvrere sine politiske fiender og sette oligarkene på plass, ikke minst ved å frata dem kontrollen over massemedia.

Trolig er det vanskeligere å skaffe seg politisk makt ved å basere seg på folkelig oppslutning enn på politiske forbindelser, nyttige kontakter og kontroll over i det minste deler av statsapparatet. Og utfordringene dagens ukrainske president står overfor, er minst like store som utfordringene Putin måtte forholde seg til på begynnelsen av 2000-tallet. Sjansene for at Zelenskij skal mislykkes, og at han snart vil være like forhatt som han i dag er populær, er derfor store.

Les om hvordan den ukrainske Radaen i april 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Les mer om kirkesplittelsen i Ukraina her.

Publisert på Resett og Herland Rapporten 21. mai og på Steigan.no 22. mai og trykket i Friheten 6. juni 2019.

Publisert i Ukraina | 1 kommentar