Reformer ovenfra – og oppgjør med Nazarbajev

Den 3. januar 2024 offentliggjorde hjemmesiden til Kasakhstans president, Qasym-Zjomat Toqajev, et stort intervju med statsoverhodet, gjennomført av avisen Egemen Qazaqstan.  Det mest interessante ved intervjuet, som har overskriften ”Som en progressiv nasjon må vi bare se fremover”, er at Toqajev foretar et utilslørt oppgjør med sin forgjenger som president, Nursultan Nazarbajev.

Intervjuet innledes med at Toqajev redegjør for hva som var blitt utrettet i 2023 og hvilke planer han og myndighetene har for fremtiden. Presidenten trekker frem parlamentsvalg, direkte valg av lederne for lokale selvstyringsorganer, virksomheten til Konstitusjonsdomstolen, tiltak for å diversere og avmonopolisere økonomien, fornyelse av infrastrukturen og sosiale reformer. Det viktigste fremtidsmålet er ifølge Toqajev å fordoble bruttonasjonalproduktet innen 2029.

Som svar på et spørsmål om sitt syn på de dramatiske hendelsene i januar 2022 – altså opptøyene og volden som 5.–11. januar rammet store deler av Kasakhstan i det som fortonte seg som et landsomfattende terrorangrep – erklærer Toqajev at disse tragiske begivenhetene skyldtes en kombinasjon av uløste sosiale og økonomiske spørsmål og en degradering av den politiske eliten.  Etter å ha blitt valgt til president i 2019 hadde Toqajev innført reformer for å demokratisere det politiske systemet og å modernisere og avmonopolisere økonomien. Men dette hadde utløst motstand og sabotasje fra mektige krefter som oppfattet det som en trussel mot sin makt og privilegerte stilling.

Ifølge Toqajev var resultatet at det oppstod en form for ”dobbeltmakt”. Et maktsentrum dannet seg rundt presidenten, som ifølge forfatningen skulle styre landet, og et annet maktsentrum dannet seg rundt den avgåtte presidenten, Nazarbajev, som fremdeles var sjef for Det nasjonale sikkerhetsrådet.

I januar 2022 forsøkte tilhengere av den avgåtte presidenten – i samvirke med terrorister og kriminelle elementer – å utnytte en lite gjennomtenkt prisøkning på gass, som utløste stor motvilje i befolkningen, til å fremprovosere vold og terror med sikte på statskupp. En stor del av ansvaret for dette gir Toqajev den tidligere presidenten: ”Senere sa jeg rett ut til Nursultan Äbisjuly Nazarbajev at de politiske intrigene til først og fremst hans nærmeste rådgivere på nære nippet hadde ødelagt landet.”

Et så direkte oppgjør med Nazarbajev – hvis støttespillere og tilhengere de fleste mener stod bak volden og terroren i januar 2022 – har Toqajev tidligere ikke foretatt.

Ifølge Toqajev har demokratiseringen av det kasakhstanske samfunnet nå kommet så langt at en tilbakevending til det autoritære og privilegiebaserte systemet man hadde under Nazarbajev ikke lenger er mulig. For det første er det opprettet en konstitusjonsdomstol som er mektigere enn selv presidenten, for det andre er presidentens makt redusert, og for det tredje har parlamentet fått mer makt, samtidig som et virkelig flerpartisystem er under oppbygging.

Toqajev erklærer også at han ikke har noen planer om å endre forfatningen, slik at han kan gjenvelges som president i 2026, når hans syvårige mandatperiode utløper.

Siste del av intervjuet består av en gjennomgang av gjennomførte økonomiske reformer og presidentens og myndighetenes planer og ambisjoner. Toqajev fremstår her som en pragmatiker med tro på desentralisering og markedsøkonomiske løsninger. Presidentadministrasjonens og sentralmyndighetenes makt skal reduseres til fordel for lokale myndigheter og markedet.

Det omstridte spørsmålet om kjernekraft sier Toqajev at befolkningen skal få avgjøre ved folkeavstemning.

Intervjuet avsluttes med at Toqajev fremhever betydningen av å se fremover og å tenke strategisk.  Han kommer også med følgende oppfordring: ”Respekt for arbeid og skapende virksomhet må slå rot i samfunnet vårt, kunnskap og kreativ tenkning må seire, pragmatisme og en realistisk holdning til livet må bli dominerende.”

Intervjuet gir et innblikk i Toqajev som leder og hans måte å tenke og handle på. Presidenten virker oppriktig i sine bestrebelser for å demokratisere og modernisere landet han leder. Han har også gjennomført ikke ubetydelige reformer, for eksempel at 30 prosent av plassene på partienes valglister skal forbeholdes kvinner og personer under 30 år, og at lederne for lokale selvstyringsorganer, som har fått mer makt, skal velges direkte av befokningen. Men disse reformene har blitt gjennomført ovenfra, ved bruk av den sterke presidentmakten og et parlament som er dominert av partier som er lojale mot presidenten. Økt lokalt selvstyre og andre reformer har vært noe myndighetene selv har tatt initiativ til og utarbeidet, mens befolkningen bare har kunnet gi sin tilslutning til myndighetenes politikk ved valg og folkeavstemning.

Les mer om reformer ovenfra i Kasakhstan her.

Les mer om opptøyene og terroren i Kasakhstan i januar 2022 her.

Russlands sak er rettferdig

Den russiske militæroperasjonen for å forsvare Donbass har nå pågått i ett år. Det grunnleggende bildet har ikke endret seg.

Krigen i Ukraina begynte ikke 24. februar 2022 da Russland innledet sin militæroperasjon, slik vestlige massemedier gir inntrykk av. Den startet med et vestligstøttet statskupp mot Ukrainas lovlig valgte president i 2014 og innsettingen av et høyrenasjonalistisk, russofobt regime som innledet en terrroristisk krig mot befolkningen i Donbass. Denne krigen har kostet flere tusen sivilpersoner livet.

Da Russland innledet sin militæroperasjon, hadde det ukrainske regimet i flere dager teppebombet Donetsk og andre østukrainske byer i det som åpenbart var forberedelsen til et militært angrep på Donbass. Hadde ikke Russland innledet sin militæroperasjon, ville titusener av mennesker i Donbass trolig ha blitt drept og hundretusener drevet på flukt inn i Russland.

Da Russland innledet sin militæroperasjon, var Ukraina allerede forvandlet til en amerikansk klientstat som mottok store mengder våpen fra de vestlige landene, og det ukrainske regimet hadde erklært at det aktet å skaffe seg atomvåpen. Dette var selvsagt uakseptabelt for Russland.

Det som har skjedd etter igangsettelsen av den russiske militæroperasjonen, er at Ukraina – som styres av et gjennomkorrupt regime – takket være våpenleveranser og andre former for støtte fra USA og andre vestlige land har blitt forvandlet til slagmarken for en stedfortrederkrig mellom Russland og Vesten.

For å redde sitt eget skinn – og sine bankkonti – sender den ukrainske presidenten Vladimir Zelenskij og klikken rundt ham 16–17-åringer til å krige mot godt trente russiske soldater, med hundretusener av drepte ukrainere som resultat.

Se 6,5 løgner om Ukraina, en kortfattet innføring i hva krigen i Ukraina dreier seg om, her.

Se Ukraina-spesial med undertegnede her.

Mikhail Gorbatsjov, en katastrofe for millioner av mennesker

Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov, er død. Å oppsummere hans liv og historiske gjerning er det ikke plass til i en kommentar som denne. Det får holde å fastslå at mannen var en katastrofe, en ødeleggende kraft på linje med Djengis Khan og andre store  ødeleggere som har livet til millioner av mennesker på samvittigheten.

Hadde det ikke vært for Gorbatsjov og hans katastrofale reformer og selvoppgivende utenrikspolitikk, ville Sovjetunionen i dag ha bestått. Og verden hadde vært et bedre sted. USA og de vestlige landene hadde ikke kunnet bombe i stykker Irak og andre stater, bruke det tidligere Jugoslavia som skytefelt og sulte i hjel hundretusener av barn med sine økonomiske sanksjoner.

Det hadde ikke vært krig i Tsjetsjenia, Ukraina og andre steder i det tidligere Sovjetunionen med hundretusener av drepte som resultat.

Etniske russere hadde ikke blitt gjort til ikke-borgere og utsatt for grov diskriminering i de baltiske statene og andre tidligere sovjetrepublikker. Levealderen til russiske menn hadde ikke gått ned med nesten 10 år, slik den gjorde som en følge av Gorbatsjovs og Jeltsins politikk, for ikke å si forbrytelser.

Ord strekker ikke til for å beskrive ødeleggelsene, oppløsningen og de tapte livene Gorbatsjov er ansvarlig for.

Gorbatsjov kom til makten som leder for et stort, respektert og blomstrende land.

Og han endte som en stakkar som solgte sjelen sin og det han måtte ha igjen av stolthet til en amerikansk pizzaprodusent.

Bjørn Nistad

Doktor i russisk historie

Reformer ovenfra i Kasakhstan

Den 5. juni 2022 fant det sted en folkeavstemning Kasakhstan der befolkningen kunne si ja eller nei til en rekke konstitusjonelle reformer landets president, Qasym-Zjomart Toqajev, hadde presentert i en tale til Parlamentet 16. mars.

Blant de viktigste av disse foreslåtte reformene var:

– Redusering av presidentens makt og mer makt til Parlamentet.

– Forbud mot at presidenten, lederne for lokale selvstyringsorganer, dommere og diverse grupper av offentlig ansatte kan være medlem av politiske partier.

– Innskrenking av presidentens rett til å overstyre lokale styringsorganer.

– Forbud mot at nære slektninger av presidenten kan inneha topposisjoner i statsapparatet.

– Redusering av antallet medlemmer av Senatet (Overhuset i Parlamentet) utpekt av presidenten.

– Redusering av Senatets makt.

– Overgang fra et valgsystem der 30 prosent av parlamentsmedlemmene velges i enmannskretser.

– Direkte valg av lederne for lokale styringsorganer i hovedstaden og større byer (samtidig som presidenten utpeker kandidatene).

– Gjenoppretting av en konstitusjonsdomstol.

Etter Toqajevs tale ble det etablert en arbeidsgruppe for å videreutvikle forslagene. Den 4. mai vedtok Parlamentet enstemmig å støtte den bebudede folkeavstemningen. Den 5. mai undertegnet Toqajev et dekret om at folkeavstemningen skulle finne sted 5. juni. Samme dag ble det opprettet en nasjonal kampanjeorganisasjon til støtte for presidentens reforminitiativ der de viktigste av de politiske partiene, næringslivet og diverse offentlige organisasjoner var representert. I den påfølgende kampanjeperioden oppfordret tilnærmet alle massemedier befolkningen til å stemme for reformforslagene. Ved avstemningen 5. juni støttet 77,18 prosent av de fremmøtte reformforslagene. Nærmere 70 prosent av befolkningen skal ha deltatt ved avstemningen.

Denne avstemningen sier mye om politikk og samfunnsliv i Kasakhstan. Toqajev fremhevet behovet for konstitusjonelle reformer og mer demokrati som en reaksjon på de dramatiske begivenhetene 5. og 6. januar i år da Kasakhstan ble utsatt for omfattende terror og opptøyer i noe som virket som et forsøk på statskupp. Tilsynelatende mener Toqajev og kretsen rundt ham at reformer og fornyelse er nødvendig for å konsolidere det kasakhstanske samfunnet og motvirke kriser.

De nå vedtatte konstitusjonelle reformene truer på ingen måte Toqajevs makt. Men de vil kunne skape et grunnlag for mer demokrati, ikke minst ved at lederne for lokale selvstyringsorganer i de største byene heretter skal velges av befolkningen. I den sammenheng er det naturlig å relatere de konstitusjonelle reformene til Toqajevs initiativ i 2021 for å utvide det lokale selvstyret.

Tilsynelatende er tankegangen at befolkningen skal trenes opp til demokratisk deltakelse ved å få større kontroll over lokale styringsorganer, samtidig som disses makt økes.

Måten det som kan skape et grunnlag for mer demokrati, har blitt innført på, kan ikke kalles særlig demokratisk.

Forlagene til konstitusjonelle reforme har blitt utformet av presidenten og hans rådgivere med liten involvering av befolkningen. Det har knapt vært noen debatt om reformforslagene, som alle – partiene, massemedia, næringslivet og offentlige organisasjoner – har støttet. Bare marginale dissidentgrupperinger oppfordret folk til å stemme nei eller boikotte folkeavstemningen. Kun fire uker var satt av til diskusjon av reformforslagene etter at presidenten 5. mai hadde undertegnet dekretet om folkeavstemning. Befolkningen kunne bare stemme ja eller nei til reformforslagene under ett; det var ikke mulig å stemme for eller mot hvert enkelt av reformforslagene.

Denne type reformer ovenfra der det viktigste har vært stabilitet, har imidlertid kjennetegnet politikk og samfunnsliv i Kasakhstan siden landet oppstod ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Tilsynelatende setter befolkningen pris på stabiliteten som gjør at Kasakhstan har unngått alvorlige etniske eller religiøse konflikter, samtidig som folks levestandard har blitt mangedoblet.

Les om terroren og opptøyene i Kasakhstan i januar 2022 her.

Les om utvidelsen av det lokale selvstyret i Kasakhstan her.

Gumanister

I de siste dagene har jeg mottatt eposter og andre henvendelser fra personer som misliker min erklærte støtte til Putin og russiske myndigheter etter den igangsatte russiske militære intervensjonen  mot Ukraina. Noen av reaksjonene har kommet fra personer med utilslørt anti-russiske oppfatninger, for å si det forsiktig. Disse har det vært lett å ignorere. Men det har også kommet negative reaksjoner fra mennesker som på ingen måte kan anklages for å være russofobe.

Dette kan være mennesker som er kritiske til vestlig utenrikspolitikk, som mener at statskuppet i Ukraina i 2014 var galt, som har vært forferdet over Kiev-regimets bombing av Donbass, og som har vært positive til mitt opplysningssenter. Noen av dem har til og med støttet den russiske overtakelsen av Krim. De nå pågående militæroperasjonene i Ukraina, derimot, forferder dem.

Jeg skal ikke hevde at den militære intervensjonen i Ukraina er uproblematiske. Den har kastet to broderfolk, russere og ukrainere, ut i krig med hverandre. Det vil bli en konflikt mellom Russland og Europa, og USAs tilstedeværelse i Europa vil øke. Det vil oppstå et nytt jernteppe. Landene vil ruste opp. Det politiske klimaet vil bli mer tilspisset, både i de vestlige landene og i Russland.

Man bør like fullt spørre hva som var alternativet til den nå igangsatte militære intervensjonen. I åtte år forsøkte Russland å få makthaverne i Kiev til å oppfylle Minsk-avtalene fra 2014–15, som så for seg en løsning av konflikten i Ukraina ved hjelp av desentraliserende reformer. Kiev-regimet saboterte avtalene, og førte samtidig en terrorkrig mot befolkningen i Donbass som har kostet over 4000 sivile livet. De vestlige landene avviste samtlige av Russlands krav om sikkerhetsgarantier i form av ikke-utvidelse av Nato, ikke utplassering av offensive våpen i Øst-Europa og en internsasjonal avtale om ukrainsk nøytralitet. Den ukrainske presidenten, Vladimir Zelenskij, har uttalt at Ukraina vurderer å skaffe seg atomvåpen, noe den tidligere sovjetrepublikken trolig  ville kunne gjøre i løpet av kort tid. Nylig blusset kampene i Donbass opp igjen med masseevakuering av sivilbefolkningen til Russland som resultat.

Hva skulle Putin og den russiske ledelsen gjøre i denne tituasjonen? Vente på at Kiev-regimet som har som erklært hensikt med våpenmakt å tilbakeerobre ikke bare Donbass, men også Krim, hadde skaffet seg atomvåpen? La amerikanerne, med eller uten et ukrainsk Nato-medlemskap, opprette militærbaser og utplassere offensive våpen, for eksempel raketter med kjernefysiske stridshoder, i Ukraina, slik at man fra russisk side ikke ville kunne reagere på et ukrainsk angrep på Krim og halvøyas 2,4 millioner innbyggere uten å risikere en atomkrig med USA?

Kan noen være i tvil om hva som ville skje med befolkningen på Krim dersom dette avskummet skulle få kontroll over halvøya?

Å kreve den type tilbakeholdenhet er et uttrykk for en svermerisk, uansvarlig pasifisme. Kan noen forestille seg redslene befolkningen på Krim ville bli utsatt for dersom halvøya – i ly av ukrainske eller amerikanske atomvåpen – skulle bli erobret av Høyre Sektor?

Denne type pasifisme betegner Nordahl Grieg i Ung må verden ennu være (1938) som gumanisme. Gumanister er personer som vil det gode, i dette tilfelle å beskytte befolkningen på Krim og å redusere faren for atomkrig. Men de er ikke villig til å akseptere virkemidlene som må til for å virkeliggjøre det gode, i dette tilfeller å forhindre at Ukraina får tilgang på atomvåpen.

Sannsynligvis skyldtes den russiske beslutningen om å intervenere militært i Ukraina en kombinasjon av flere faktorer. Putin-kritikere hevder at intervensjonen skyldtes at Putin og kretsen rundt ham er redd for at demokrati og pluralisme skal spre seg til Russland. La oss for argumentets skyld forutsette at de har rett. Men selv en intervensjon gjennomført av en diktator, som eventuelt er i ferd med å miste forstanden, slik enkelte hevder, vil bidra til to ting det er vanskelig ikke å betrakte som positivt: Den vil gjøre slutt på Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Donbass. Og den vil fjerne et regime som har gjort russisktalende til annenrangs mennesker og vedtatt en rekke lover og forordninger for å utrydde russisk språk og kultur.

For meg er det vanskelig å forstå at personer som oppriktig tar avstand fra Kiev-regimets terrorkrig mot Donbass og den nærmest apartheidaktige diskrimineringen av russiskspråklige, tar avstand fra en militær intervensjon som gjør at regimet som har stått for terrorkrigen og diskrimineringen, fjernes.

For meg er slike personer det Nordahl Grieg betegner som gumanister.

Folk dør som en følge av den russiske militære intervensjonen i Ukraina, og boliger og andre objekter ødelegges. Men uansett hvor dramatiske meldinger våre massemedier måtte bringe, er det som nå skjer i Ukraina knapt mer blodig og ødeleggende enn det menneskene i Donbass har måttet utholde i åtte år.

Slutt på terrorkrigen mot Donbass – kombinert med en reduksjon av faren for atomkrig i Europa – for meg er det mer enn god nok grunn til helhjertet å støtte den russiske militære intervensjonen mot dagens ukrainske regime.

Les om et av ofrene for Kiev-regimets terrorkrig mot befolkningen i Donbass, 4-årige Vladislav Dmitriev, her.

Les om hvordan den ukrainske Radaen i 2019 vedtok å utrydde russisk språk og kultur her.

Kan en deling av Ukraina redde freden?

Det kan bryte ut krig i Europa. Etter de siste dagers opptrapping av Kiev-regimets angrep på de russiskvennlige folkerepublikkene i Donbass, som utløste en masseevakuering av sivilbefolkningen til Russland, så russiske myndigheter seg 21. februar tvunget til å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater og å sende russiske styrker inn i Donbass. Til tv-kanalen Rossija 24 har Russlands utenriksminister Sergej Lavrov uttalt at Russland ikke anerkjenner Ukrainas suverenitet siden det ukrainske regimet grovt undertrykker deler av sin befolkning.

I en tale til det russiske folk forklarte Putin hva som hadde fremtvunget beslutningen om å anerkjenne Donetsk og Lugansk. I tillegg den humanitære krisen i Donbass fremhevet Putin sikkerhetstrusselen et russiskfiendtlig Ukraina utgjorde. Både ved at USA eller Nato kunne utplassere offensive våpensystemer, inklusive kjernevåpen, på ukrainsk territorium, og ved at det ukrainske regimet selv skaffet seg atomvåpen.

Se Putins tale, en bred gjennomgang av forholdet mellom Russland og Ukraina, dubbet til engelsk, her.

På en pressekonferanse 22. februar, knyttet til møtet mellom Putin og den aserbajdsjanske presidenten Ilham Alijev, der flesteparten av spørsmålene dreide seg om Ukraina og krigsfaren, gjentok Putin budskapet om at et Ukraina utstyrt med kjernevåpen var uakseptabelt for Russland. Han sa også at den russiske anerkjennelsen av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk omfattet hele deres territorium, inkludert områder som i dag er kontrollert av ukrainske styrker. Og han erklærte at Ukraina burde demilitariseres, siden det var den eneste garantien for at ukrainsk territorium ikke kunne brukes til aggresjon mot Russland.

Se utdrag fra pressekonferansen, dubbet til engelsk, her.

Ukrainske fascister marsjerer. Er det rart at Russland oppfatter et Ukraina utstyrt med atomvåpen som en uakseptabel sikkerhetstrussel?

Man kan like det eller ikke, men Putin og den russiske ledelsen oppfatter et fiendtlig Ukraina – særlig om landet er i besittelse av atomvåpen – som en uakseptabel trussel. Og et Ukraina utstyrt med atomvåpen er en reell mulighet. Den ukrainske presidenten, Vladimir Zelenskij, har 19. februar i år, på Sikkerhetskonferansen i München, erklært at Ukraina vurderer å oppgi sin kjernevåpenfrie status, samtidig som kompetanse og utstyr fra sovjettiden gjør at landet raskt kan skaffe seg atomvåpen.

Å ta Donbass under russisk beskyttelse fremtvinger ingen demilitarisering av Ukraina og fjerner ikke trusselen om at Ukraina skaffer seg atomvåpen. Tvert imot er det grunn til å tro at den russiske anerkjennelsen av folkerepublikkene i Øst-Ukraina vil få Kiev-regimet til ytterligere å ruste opp og til å øke sine eventuelle bestrebelser for å skaffe seg atomvåpen, eventuelt i samarbeid med sine amerikanske kuratorer. Bare en storstilt invadering av Ukraina og innsettelsen av et russiskvennlig styre, eller en oppdeling av Ukraina i flere små og svake stater, fjerner eller reduserer den militære trusselen et russiskfiendtlig Ukraina ville kunne utgjøre.

Samtidig vil beskyting av Donbass fra ukrainske styrker, som har fortsatt etter den russiske anerkjennelsen av Donetsk og Lugansk, eller forsøk fra folkerepublikkenes side på å gjenvinne kontrollen over hele sitt territorium, kunne føre til full krig mellom Russland og Ukraina.

Tyskland og andre europeiske land – som i likhet med USA ikke har det ringeste ønske om å krige for Ukraina – har fratatt seg selv hva de måtte ha av innvirkning på situasjonen ved å annonsere så omfattende sanksjoner, blant annet i form av en kanselering av den nettopp anlagte Nord Stream 2-gassledningen fra Russland til Tyskland, at de knapt kan trappes ytterligere opp.

Dessuten har den russiske ledelsen utvilsomt regnet med sanksjoner. I sin tale til befolkningen sa Putin rett ut at sanksjoner var noe det alltid ville være, at de knapt hadde noen sammenheng med hva Russland måtte gjøre eller ikke gjøre, og at de sprang ut av Vestens ønske om å ødelegge Russland.

Sannsynligvis er det eneste som kan forhindre en russisk-ukrainsk krig, at Putin og den russiske ledelsen får sikkerhetsgarantier de oppfatter som tilfredsstillende. Det være ved at Ukraina får en internasjonalt garantert nøytral status, ved at landet demilitariseres eller ved en deling av Ukraina i flere stater.

Det Tyskland og Frankrike – som i motsetning til USA og Storbritannia ønsker fred i Europa – kunne gjøre var å ta initiativ til utsendelsen av en felles europeisk-russisk styrke til Øst-Ukraina og gjennomføring av en folkeavstemning om områdets status. Trolig ville et flertall stemme for en omdanning av Ukraina til en føderasjon med internasjonalt garantert nøytral status eller for opprettelsen av en egen østukrainsk stat. Ikke mange ville stemme for fortsatt tilknytning til dagens Ukraina der den styrende eliten forteller dem at de snakker feil språk og har feil kultur.

Men dessverre er det lite som tyder på at det vil komme et slikt initiativ fra Berlin eller Paris.

Les om Putins argumenter for at russere, ukrainere og hviterussere er samme folk her.

Les betraktningene til Sergej Karaganov, en ledende russisk ekspert på utenrikspolitikk, om dagens verden og Russlands muligheter her.

Kan lederne i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk tvinge Putin til å skyte tilbake?

Denis Pusjilin, leder for Folkerepublikken Donetsk. Har i likhet med de øvrige østukrainske lederne trolig evne til å handle på egen hånd – og til å presse Putin.

I de siste dagene har det kommet dramatiske meldinger fra Øst-Ukraina: Ukrainske styrker har gjennomført en omfattende beskyting av mål i de russiskvennlige opprørspublikkene i Donbass. I denne situasjonen har ledelsen i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk mobilisert alle menn mellom 18 og 55 år, samtidig som en omfattende evakuering av sivilbefolkningen til Russland har blitt innledet.

Se reportasje på engelsk om situasjonen i Donbass her.

Det meldes at Putin og den franske presidenten Emmanuel Macron har blitt enige om å bestrebe seg på å få til en våpenhvile. Situasjonen er like fullt vanskelig og vil kunne komme ut av kontroll.

Tilsynelatende tar vestlige kommentatorer det for gitt at Putin i dagens spente situasjon har full kontroll over ikke bare det som foretas fra russisk side, men også over de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina, slik at for eksempel evakueringen av sivilbefolkningen i Donbass til Russland er et tiltak den russiske presidenten står bak fordi han mener det tjener hans planer.

Det er trolig en feilvurdering. Opprørsrepublikkene i Donbass er avhengig av russisk støtte for å kunne hevde seg militært overfor den ukrainske sentralmakten. Det gir selvsagt Russland en betydelig innflytelse, men betyr på ingen måte at ledelsen i opprørsrepublikkene ikke kan handle på egen hånd.

Dessuten ignoreres folkemeningen i Russland, som utvilsomt har stor innvirkning på hvordan Putin og kretsen rundt ham handler. Faktisk er Putin og den russiske ledelsen mer forsiktig med å legge seg ut med folkemeningen enn vestlige ledere er, jevnfør hvor opptatt Putin og russiske myndigheter er med å unngå prisøkning på mat, medisiner, bensin og andre basisprodukter.

Beslutningen om allmenn mobilisering og evakuering av sivilbefolkningen til Russland er det faktisk sannsynlig at ledelsen i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk har foretatt på egen hånd, og det er langt fra sikkert at Putin setter pris på beslutningen.

Ved å mobilisere 150 000 russiske soldater på grensen til Ukraina ønsker Putin og den russiske ledelsen utvilsomt å presse Ukraina og de vestlige landene til å oppfylle de russiske kravene om sikkerhetsgarantier, primært i form av en garanti om at Ukraina ikke vil bli opptatt i Nato. Men Putin ønsker ikke en kaotisk situasjon som kommer ut av kontroll og tvinger Russland til å intervenere militært.

Dersom beslutningen om å evakuere sivilbefolkningen i Donbass var et tiltak Putin og den russiske ledelsen stod bak for å legitimere egne handlinger, for eksempel en innmarsj i Ukraina, skulle man ha forventet en forutgående kampanje på russisk statlig tv om ukrainske krigshandlinger mot Donbass og lidelsene dette påførte befolkningen. En slik kampanje har det ikke vært. Det har selvsagt vært en og annen reportasje og melding om beskyting og bombing av sivile mål i Donbass, men ikke noe mer. Først etter at ukrainske styrker innledet de siste dagers beskyting av Donbass og evakueringen av sivilbefolkningen ble innledet, har russiske massemedier rettet sin oppmerksomhet mot den fortvilte situasjonen til befolkningen i Donbass.

For ledelsen i opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina er allmenn mobilisering og evakuering av sivilbefolkningen til Russland en måte å legge press på Putin og den russiske ledelsen på. Målet er i det minste å presse Putin og den russiske ledelsen til å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater, slik at de eventuelt kan bli opptatt i Den russiske føderasjon på linje med Krim. Eller det kan også være å tvinge Putin til å reagere militært på ukrainske styrkers beskyting av Donbass, noe som vil kunne frigjøre ytterligere østukrainske områder fra Kievs kontroll.

Tv-bilder av flyktninger fra Donbass som dette tvinger Putin til å handle.

De østukrainske lederne vet selvsagt at tv-bilder av skremte russisktalende mennesker som har flyktet fra en krigssone, gjør et sterkt inntrykk på nesten alle i Russland, og at dette øker presset mot Putin og den russiske ledelsen for at de må foreta seg noe for å bringe beskytingen av Donbass til opphør.

Vi befinner oss i dag i den situasjon at lokale aktører kan utløse en storkrig i Europa. På den ukrainske – eller kanskje heller den amerikanske – siden er dette ekstremistiske elementer som Høyre Sektor som er de som trolig står bak de siste dagers beskyting av Donbass, eventuelt i samarbeid med amerikansk etterretning og spesialtjenester. At styrker kontrollert av ukrainske myndigheter skulle beskyte Donbass i en situasjon der 150 000 russiske soldater står oppmarsjert på grensen til Ukraina, virker lite trolig. Og på den russiske siden er det ledelsen i opprørsrepublikkene som etter alt å dømme har brukt den ukrainske beskytingen til å øke presset mot Putin ved å beordre mobilisering og evakuering av sivilbefolkningen, for derved å fremtvinge en russisk reaksjon.

Fra et europeisk perspektiv er dette en uholdbar situasjon. Høyre Sektor og amerikanske spesialtjenester som opererer i Ukraina, har europeiske aktører som Tyskland og Frankrike – eller for den saks skyld ukrainske myndigheter – knapt noen kontroll over. Det man kan og bør gjøre fra europeisk side, er å uttrykke forståelse for en innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon.

Etter åtte år med krig og 14 000 drept, hvorav 4000 sivile, er det utenkelig at Donbass igjen skal kunne komme under Kievs kontroll. Befolkningen betrakter seg som russere og ønsker at Donbass skal bli opptatt i Den russiske føderasjon. Økonomisk er Donbass for lengst integrert med Russland.

Et europeisk ja til en innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon ville ikke være noe annet enn en aksept av en allerede foreliggende situasjon som knapt noen tror at vil bli endret.

Men faren for en krig i Europa knyttet til oppløsningen av Ukraina ville bli redusert. Høyre Sektor og andre ytterliggående ukrainske elementer ville neppe våge å beskyte et Donbass som var blitt innlemmet i Russland. Og det ville ikke være noen lokale aktører i Donbass som ville kunne fremprovosere eller forsterke konflikter i form av beskyting av sivile mål eller liknende.

Sammenlikn Donbass med Krim. Etter Krims gjenforening med Russland i 2014 har det ikke blitt utvekslet ett skudd mellom Krim og Ukraina, og Krim er i dag det eneste området i det som en gang var Ukraina, der det er fredelig og normalt. Donbass, derimot, har etter statskuppet i Ukraina i 2014 blitt forvandlet til en krigssone med tusenvis av drepte. Og Donbass er det området i Europa der det er størst fare for at det skal kunne bryte ut en storkrig.

I tillegg til en folkerettslig bindende garanti om at Ukraina aldri vil bli medlem av Nato – som ikke ville være noe annet enn en bekreftelse av en allerede foreliggende situasjon, ikke engang USA er villig til å krige for Ukraina – ville et europeisk svar på dagens spente situasjon derfor være å uttrykke støtte til en innlemmelse av Donbass i Den russiske føderasjon på linje med Krim.

Dessverre er det intet som tyder på at Berlin eller Paris vil gi et slikt signal.

Les om møtet mellom Macron og Putin i Moskva 7. februar 2022 her.

Les om hvordan den ukrainske presidenten Vladimir Zelenskij er fanget av sitt eget krigshysteri her.

Publisert på Steigan.no 21. februar 2022.

Er marerittet over for Donbass?

Den 15. februar, samme dag som den tyske forbundskansleren Olaf Scholz ankom Moskva for samtaler med Putin, vedtok Dumaen med 351 mot 16 stemmer, og 1 avholdende, en oppfordring til Russlands president om å anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Lugansk. Betyr det at Donbass vil bli opptatt i Den russiske føderasjon på linje med Krim, og at en hardt prøvet befolkning etter åtte år med krig kan håpe på et normalt liv?

Oppfordringen til presidenten om å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater – som ble foretatt av en Duma der Putins parti, Det forente Russland, har rent flertall – kan forstås på to måter. Den kan bety at Putin har bestemt seg for å anerkjenne Donetsk og Lugansk, for eventuelt å innlemme områdene i Den russiske føderasjon på linje med Krim. Eller hensikten kan være å øke presset mot Kiev-regimet for å få det til å gjennomføre Minsk-avtalene fra 2015. Altså å omdanne Ukraina til en føderasjon med vidtgående selvstyre for regionene, der de russiskvennlige områdene i øst vil kunne blokkere et ukrainsk Nato- og EU-medlemskap.

På pressekonferansen etter samtalene med den tyske forbundskansleren svarte Putin unnvikende da han ble spurt om sitt syn på Dumaens oppfordring til å anerkjenne Donetsk og Lugansk.

Han sa at oppfordringen var et uttrykk for sympatien nesten alle russere hadde med befolkningen i Donbass. Videre sa han at Russland ønsket en politisk løsning på krisen i Ukraina basert på Minsk-avtalene. Samtidig karakteriserte han det som foregikk i Donbass, som folkemord.

Scholz på sin side snakket nesten utelukkende om Minsk-avtalene og fremholdt at det ikke fantes noe alternativ til disse.

Se pressekonferansen etter samtalene mellom Scholz og Putin, dubbet til engelsk, her.

Spørsmålet er om en løsning av krisen i Ukraina basert på Minsk-avtalene lenger er mulig.

Som reaksjon på Dumaens oppfordringen til Putin om å anerkjenne folkerepublikkene Donetsk og Lugansk har den ukrainske Radaen ikke bare vedtatt en erklæring om at Minsk-avtalene ikke lenger er gyldige, men har også besluttet å innføre sanksjoner mot dumarepresentantene som stemte for oppfordringen.

Tyskland, Frankrike og andre stater kan oppfordre Kiev-regimet til å oppfylle Minsk-avtalene, men at Radaen skal fatte de nødvendige vedtak for å virkeliggjøre avtalene virker tilnærmet utenkelig.

USA, Storbritannia og diverse østeuropeiske stater som ønsker en konfrontasjon – eller krig – mellom Russland og Ukraina, vil dessuten støtte ethvert forsøk på å sabotere Minsk-avtalene.

Og slik det politiske klimaet er i Ukraina, risikerer enhver ukrainer som måtte ta til orde for å oppfylle Minsk-avtalene, å bli drept.

Hva gjør Putin da?

Noe må den russiske lederen, for å bevare sin anseelse i befolkningens øyne, kunne hevde å ha oppnådd etter å ha oppmarsjert over 100 000 russiske soldater på grensen til Ukraina.

Russlands krav om at Nato ikke må utvides, og at det ikke må opprettes utenlandske militærbaser eller utplasseres offensive våpen i de østeuropeiske Nato-landene har allerede blitt avvist av USA og Nato.

I en slik situasjon har Putin knapt noe valg; han må etterkomme Dumaens oppfordring til å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater.

Det er dessuten vanskelig å se at det skulle foreligge noe alternativ til å innlemme Donbass i Den russiske føderasjon.

Etter at Kiev-regimet i åtte år har bedrevet en terrorkrig mot befolkningen i Donbass, blant annet i form av nærmest daglig beskytning av bolighus og andre sivile mål, som har kostet flere tusen sivile livet, er det utenkelig at Donbass igjen skulle komme under Kievs kontroll. Tilnærmet alle som bor i Donbass, betrakter seg som russere og ønsker at hjemstedet deres skal bli en del av Russland, og Donbass er dessuten for lengst økonomisk integrert med Russland.

Ved fortsatt å nekte å oppta Donbass i Den russiske føderasjon risikerer den russiske ledelsen at Donbass-befolkningen vil vende seg mot Russland.

En anerkjennelse av Donetsk og Lugansk som selvstendige stater vil trolig utløse vestlige økonomiske sanksjoner.

Men sanksjoner har blitt innført mer eller mindre uavhengig av hva Russland måtte foreta seg eller unnlate å foreta seg, og er primært bestemt av styrkeforholdet mellom Vesten og Russland.

Russland har bevist at landet klarer å leve godt med de vestlige sanksjonene. At Tyskland og andre europeiske land som dekker en tredjedel eller mer av sitt energiforbruk med russisk olje og gass, skulle klare seg dersom det økonomiske samkvemet mellom Russland og Vesten skulle bryte sammen som følge av en sanksjonskrig, virker mer tvilsomt.

Befolkningen i Donbass har lidd nok. Krigen og bombingen må bringes til opphør. La oss håpe at Donbass blir opptatt i Den russiske føderasjon slik at menneskene i området kan leve et normalt liv!

Les om Kasakhstan versus Ukraina her.

Les om et 4-årig offer for Kiev-regimets terrorkrig mot Donbass her.

Publisert på Steigan.no 17. februar 2022.

Var Zelenskij edru under møtet med Macron?

Pressekonferansen etter de politiske samtalene mellom Frankrikes president Emmanuel Macron og Ukrainas president Vladimir Zelenskij i Kiev 8. februar var et underlig skue. Zelenskij, som viste at han følte seg alt annet enn vel, rotet seg inn i usammenhengende betraktninger om en vakker jente og snakket fullstendig uten grunn om en mulig konflikt med Hviterussland. Kommentatorer har spurt om Zelenskij var edru under sitt møte med den franske presidenten.

Macron innledet pressekonferansen med et par obligatoriske fraser om modige ukrainere, majdanopprøret og Ukrainas valg av demokrati. Deretter gikk han over til å snakke om det som uten tvil var budskapet til Zelenskij og den ukrainske ledelsen, nemlig at veien til fred og avspenning var oppfyllelse av de såkalte Minsk-avtalene fra 2015, altså at Ukraina omdannes til en føderasjon med vidtgående selvstyre for regionene.

Minsk-avtalene var en garanti for Ukrainas territorielle eksistens. Putin hadde lovet å oppfylle Minsk-avtalene. Og nå ville Frankrike i samarbeid med Tyskland hjelpe Ukraina med å virkeliggjøre avtalene, erklærte Macron.

Dette var et budskap den ukrainske presidenten satte liten pris på, noe som klart fremgikk av hans kroppsspråk.

Det som har fått kommentatorer til å spørre om Zelenskij var edru under pressekonferansen, var imidlertid hans betraktninger om Ukraina som en vakker jente Russland hadde problemer med å håndtere.

Zelenskij ble spurt om sitt syn på en Putin-kommentar til Minsk-avtalene og Ukrainas manglende vilje til å oppfylle disse, ”Lik det eller ikke, kjære, men du må finne deg i det”. Og han rotet seg da inn i betraktninger om at Ukraina utvilsomt var en vakker jente, men at det var galt av Putin å snakke om sin kjære, for så å gjøre et klossete forsøk på å koble jentehistorien til det han omtalte som ukrainernes tålmodighet og vilje til å forsvare sin suverenitet.

Et annet tegn på at Zelenskij ikke var edru – eller i hvert fall i mental ubalanse – var at han på slutten av pressekonferansen, fullstendig uten grunn, begynte å snakke om at ”en viss hviterussisk person”, formodentlig Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko, skulle ha truet med å kutte oljeforsyningen til Ukraina, men at det var noe som ville ramme Hviterussland mer enn Ukraina. Er det noe Ukraina ikke bør gjøre i dagens situasjon, er det å fornærme Lukasjenko og å skaffe seg en konflikt med Hviterussland.

Se pressekonferansen etter møtet mellom Macron og Zelenskij, dubbet til engelsk, her.

Hvordan skal vi tolke pressekonferansen etter samtalene mellom Macron og Zelenskij? Det som virker åpenbart, er at Macron har krevd at Zelenskij og den ukrainske ledelsen må oppfylle Minsk-avtalene.

Dersom også Tyskland – og EU – stiller seg bak kravet om at Ukraina må oppfylle Minsk-avtalene, betyr det at en europeisk løsning på den siste tids spenninger kan være mulig. Gitt at den fornødne vilje er til stede, kan Paris og Berlin ta saken i egne hender, plassere USA, Storbritannia og krigshissende østeuropeiske småstater på sidelinjen og sørge for at Minsk-avtalene fullt ut gjennomføres. Blir Ukraina omdannet til en føderasjon der de østlige regionene kan blokkere for et Nato- og EU-medlemskap, har Putin fått de sikkerhetsgarantiene han har krevd.

Les om møtet mellom Macron og Putin i Moskva 7. februar 2022 her.

Les om et mislykket toppmøte i fransk-tysk regi i 2019 for å gjøre slutt på konflikten i Ukraina her.

Publisert på Steigan.no 9. februar 2022.

En franskmann kan snakke

Den 7. februar ankom  Frankrikes president Emmanuel Macron Moskva der han og Putin førte samtaler om det spente forholdet mellom Russland og Vesten, Nato, Ukraina og andre spørsmål. Bortsett fra at partene var enige om at det var nødvendig med fortsatte samtaler, kom det ikke noe ut av møtet.

I den siste tiden har Macron og Putin flere ganger snakket sammen på telefon. Og franske diplomater har i FN og andre sammenhenger opptrådt mindre aggressivt enn andre vestlige lands diplomater. Det gjorde at mange hadde håp om at den franske presidenten under sitt Moskva-besøk ville fremsette forslag til hvordan konflikten mellom Russland og Vesten kunne løses.

Disse forhåpningene ble ikke innfridd. På pressekonferansen etter at de i fem timer hadde snakket sammen gjorde de to statslederne ikke noe annet enn å uttrykke det russiske og det vestlige synet Europas sikkerhetsutfordringer. Putin erklærte at ingen land hadde rett til å fremme sin sikkerhet på bekostning av andre lands sikkerhet, og at et ukrainsk Nato-medlemskap var uakseptabelt for Russland. Og Macron erklærte at alle land hadde rett til selv å bestemme hvilke allianser de ville slutte seg til, og at Russland ikke hadde rett til å nekte Ukraina å bli medlem av Nato.

Disse oppfatningene kunne ha vært oppsummert i løpet av 5–10 minutter, men pressekonferansen varte i ca en time. Det skyldtes at Macron snakket veldig mye, og at han pakket sin avvisning av Putins krav inn i en masse ord om felles sikkerhet, Russland som en del av Europa, behovet for dialog og liknende.

Se Macrons og Putins pressekonferanse, dubbet til engelsk, her.

Møtet mellom Macron og Putin kan tolkes på to måter. Den kanskje mest realistiske fortolkningen er at Macron har valgt, eller blitt presset til, ikke å tilby et alternativ til Washingtons og Londons aggresjon, at situasjonen er fastlås, og at det er fare for krig i Europa. En annen og mer optimistisk fortolkning er at de to statslederne neppe hadde sett noen grunn til å møte hverandre dersom det ikke forelå noe grunnlag for kompromiss, og at de under sin fem timer lange samtale må ha gjort noe mer enn å konstatere at de var fundamentalt uenige.

Nettopp det forhold at Macron valgte å pakke sitt nei til Putins krav inn i så mange ord at det nesten var vanskelig å følge med på hva han snakket om – kombinert med hans og Putins nærmest demonstrativt vennlige opptreden – gir håp om at det foreligger et grunnlag for kompromiss, som vil kunne videreutvikles gjennom fortsatte samtaler og forhandlinger. Noe av svaret vil vi trolig få allerede 8. februar da Macron skal møte Ukrainas president Vladimir Zelenskij i Kiev. Krever Macron at ukrainske myndigheter må oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015, og dermed muliggjøre en politisk løsning på krisen i Ukraina, vil det være et godt tegn.

Kanskje var en franskmann – en som kan si veldig mye uten å forplikte seg til noe som helst, men som heller ikke smeller igjen noen dører – den rette til å snakke med Putin i dagens spente situasjon?

Paris og Moskva har for øvrig en tradisjon for å samarbeide, også i nyere tid. I 2008, da et georgisk angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia hadde utløst en russisk-georgisk krig, fremforhandlet den franske presidenten Nicolas Sarkozy en våpenhvileavtale. I 2015 tok Frankrike og Tyskland initiativ til Minsk-avtalene for å løse konflikten i Ukraina – og samtidig å gjøre slutt på det spente forholdet og sanksjonskrigen mellom Vesten og Russland. Og siden 2015 har Paris og Berlin, med vekslende hell, forsøkt å bidra til en europeisk løsning på det konfliktfylte forholdet mellom Kiev, de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina og Moskva.

Les om et mislykket toppmøte i fransk-tysk regi  i 2019 for å gjøre slutt på konflikten i Ukraina her.

Les om hvordan Europa har latt USA definere hva som er europeiske interesser, med fare for krig i Europa som resultat, her.

Publisert på Steigan.no 8. februar og trykket i Friheten 17. februar 2022.