Skal vi gi Vest-Ukraina til Polen?

Mye kan sies om Molotov-Ribbentrop-pakten (1939), men den frigjorde ukrainske og hviterussiske områder fra Polen og skapte dermed det territorielle grunnlaget for dagens Ukraina og Hviterussland.

”Dersom presidenten i mitt land sier at Sovjetunionen som gav Ukraina fem oblaster og samlet det i sine mest omfattende grenser, er aggressor, må en logisk sett gi disse oblastene tilbake til Europa for å gjenopprette den historiske rettferdighet,” uttalte den ukrainske opposisjonspolitikeren Jevgenij Murajev 22. november i et debattprogram på tv-kanalen Nasj. I debattprogrammet hevdet Murajev dessuten at Ukraina ville gå i oppløsning på linje med Jugoslavia.

Se utdrag fra debattprogrammet der Murajev fremførte disse oppfatningene, her.

Bakgrunnen for Murajevs utsagn er kampanjen kreftene som kom til makten ved statskuppet i Ukraina i 2014, inkludert dagens president, Vladimir Zelenskij, har bedrevet for å demonisere den sovjetiske fortiden, blant annet ved å fremstille Ukraina som et offer for sovjetisk aggresjon. Dersom Sovjetunionen virkelig var en aggressor på linje med Hitler-Tyskland, og disse to totalitære regimene sammen var ansvarlig for annen verdenskrig ved å angripe Europa, slik dagens ukrainske makthavere hevder, skulle man i rettferdighetens navn ha forventet at områdene den daværende ukrainske sovjetrepublikken oppnådde i tilknytning til annen verdenskrig, Galicia, Bessarabia, Transkarpatia og andre, ble tilbakelevert til deres rettmessige eiere, Polen, Romania og Slovakia. Akkurat som franske og polske områder som under annen verdenskrig var blitt innlemmet i Tyskland, etter krigen ble tilbakelevert til Frankrike og Polen. Noe slikt er selvsagt utenkelig for dagens nasjonalistiske ukrainske regime, som ikke en gang vil gi befolkningen i disse områdene språklige og kulturelle rettigheter.

Murajevs utsagn viser det absurde i kampanjen som i dag pågår i Ukraina for å demonisere ikke bare den sovjetiske fortiden, men også 3–400-års sameksistens med Russland. Hadde det ikke vært for Russland og Sovjetunionen, hadde det ikke eksistert noe Ukraina.

Sovjetisk frimerke til minne om den ukrainsk-russiske unionen i 1654.

Den første form for ukrainsk, eller som det den gang het lillerussisk, statsdannelse oppstod da kosakkene, et rytterfolk som holdt til i deler av det som i dag er Ukraina, omkring 1650 gjorde opprør mot den polske adelen og den katolske kirken. Kosakkene var ikke sterke nok til å verge seg mot polakkene, og valgte i 1654 å stille seg under tsarens beskyttelse, hovedsakelig fordi tsaren og russerne i likhet med befolkningen i de lillerussiske områdene bekjente seg til den ortodokse tro. Sentrale deler av det som i dag er Ukraina, kom dermed under Moskvas kontroll.

Store vestukrainske og hviterussiske områder kom på slutten av 1700-tallet under russisk kontroll da Russland sammen med Preussen og Østerrike likviderte Polen som stat. Krim og området nord for Svartehavet kom under russisk styre som en følge av Katarina den stores tyrkerkriger på 1770-tallet.

Les mer om hvordan Krim, Donbass og andre russiske områder ble innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken.

Alle disse områdene, bortsett fra Krim som ble et selvstyrt område tilknyttet den russiske sovjetrepublikken, ble innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken da bolsjevikene på 1920-tallet opprettet Sovjetunionen, en union av i prinsippet selvstendige og likestilte sovjetrepublikker. Dessuten ble Donbass, der befolkningen var russisk, innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken siden det var industri og en arbeiderklasse i området, noe det helst skulle være i alle sovjetrepublikkene.

I tilknytning til annen verdenskrig og den berømmelige Molotov-Ribbentrop-pakten ble Galicia og Lvov (Lemberg) innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken. Ved fredsoppgjøret etter krigen tilfalt Bessarabia, Bukovina og Transkarpatia Sovjetunionen og ble innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken.

I 1954, for å feire 300-årsjubileet for unionen mellom Ukraina og Russland, ble Krim overført fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken. Dette til tross for at befolkningen nesten utelukkende bestod av russere, og at området aldri hadde hatt noen tilknytning til Lillerussland eller Ukraina.

Uten Russland og Sovjetunionen hadde det ikke eksistert noe Ukraina. De lillerussiske (ukrainske) områdene ville ha blitt polonisert, og befolkningen ville ha blitt tvangsomvendt til katolisismen. Uten Russland og Sovjetunionen ville de slaviske folkene dessuten trolig ha blitt et offer for tysk imperialisme.

At Galicia, Transkarpatia og andre ukrainske områder vil forbli under den ukrainske sentralmaktens kontroll uten russisk støtte kan på ingen måte tas for gitt.

Statskuppet i Ukraina i 2014 og innsettelsen av et russiskfiendtlig styre fikk Russland til å ta over Krim og å støtte et separatistisk opprør i Øst-Ukraina. Ikke bare Krim, men også Donbass er i dag tapt for den ukrainske sentralmakten.

Polen har på ingen måte forsont seg med tapet av Galicia, og i Ungarn er det krefter som gjør krav på Transkarpatia.

Hvorvidt det under slike forhold er klokt av Ukraina å bryte alle bånd til Russland – og samtidig å undergrave grensene som ble etablert i tilknytning til annen verdenskrig, ved å fremstille Sovjetunionen som aggressor – kan diskuteres.

Ikke bare territorielt, men også språklig og kulturelt ville det ikke ha eksistert noe Ukraina uten Russland og Sovjetunionen.

At ukrainsk språk og kultur overlevde skyldtes primært at befolkningen i de lillerussiske (ukrainske) områdene takket være russisk støtte klarte å motstå presset fra den polske adelen og den katolske kirken.

På 1920-tallet bedrev bolsjevikene, som hatet storrussisk språk og kultur, som de forbandt med tsarisme og den ortodokse kirken, en hardhendt ukrainifiseringspolitikk i form av krav om at statsansatte bare måtte benytte ukrainsk, tvangsnedleggelse av russiskspråklige skoler og aviser og liknende. På 1930-tallet ble ukrainifiseringsbestrebelsene nedtonet til fordel for forsøk på å skape en allunionell sovjetisk kultur med russisk som felles språk. Men inntil Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble skolebarn i den ukrainske sovjetrepublikken, også i rent russiske områder, tvunget til å lære seg ukrainsk. Og aviser og bøker på ukrainsk utkom i millionopplag.

Ukrainske nasjonalister river ned statue av V. I. Lenin, skaperen av det moderne Ukraina.

At dagens ukrainske makthavere ødelegger Lenin-statuer og statuer av tsaristiske herskere og hærførere vitner om dårlige historiekunnskaper. Man kan like det eller ikke, men dagens Ukraina er på godt og vondt et produkt av russiske og sovjetiske kriger og erobringer. Og av Lenin og bolsjevikenes forsøk på å løse det nasjonale spørsmål ved å opprette sovjetrepublikker der befolkningen ble oppmuntret til å bruke sitt eget språk og utvikle sin egen kultur.

Les om hvordan den ukrainske Radaen i 2016 desavuerte Molotov-Ribbentrop-pakten her.

Les om parallellene mellom situasjonen dagens Ukraina befinner seg i og forholdene som fikk lillerusserne til i 1654 å stille seg under tsarens beskyttelse, her.

Publisert på Steigan.no 25. november og trykket i Friheten 23. desember 2021.