Rehabilitering av islamistiske ekstremister i Kasakhstan

Islamistiske terrorister.

I 2019–21 hentet Kasakhstan hjem 633 egne borgere fra områder kontrollert av islamistiske terrorister i Syria og Irak. Av disse var 55 menn, 158 kvinner og 413 barn. 31 menn og 12 kvinner har blitt dømt til fengselsstraff for å ha deltatt i terrorvirksomhet, mens det har blitt innledet etterforskning mot ytterligere 14 personer knyttet til mistanke om involvering i terror. I tilknytning til hjemhentingen har det blitt igangsatt et omfattende rehabiliterings- og avradikaliseringsarbeid.

I filmen ”Annen sjanse”, vist på kasakhstansk tv i 2021, som handler om repatrieringen og det påfølgende avradikaliseringsarbeidet, forteller presidentrådgiver Erlan Karin at det var en diskusjon i den styrende eliten om hvorvidt man burde hente hjem personer som kunne knyttes til islamistisk terror. Denne diskusjonen opphørte imidlertid da tidligere president Nursultan Nazarbajev erklærte at hjemhenting var nødvendig. Selv begrunner Karin rehabiliteringen som en humanitær plikt: ”Det er klart at noen drog av fri vilje. Men kvinnene fulgte sine menn. Og barna var i enda høyere grad gisler i denne situasjonen, og skal ikke lide av den grunn.”

”Annen sjanse” gir et positivt bilde av de hjemhentede. Vi møter således en kvinne som har begynt å arbeide i et gatekjøkken, og som har planer om å starte sin egen virksomhet. Og vi møter en kvinne som forteller om hvordan hun som forelsket 17-åring giftet seg og hadde rosenrøde fremtidsplaner.

Flere kvinner forteller at de knapt visste noe om Syria eller Irak da de drog dit, men at de stolte på sine ektemenn.

Åpenbart bruker kasakhstanske myndigheter betydelige ressurser på rehabilitering og avradikalisering av personene de har hentet hjem fra Midtøsten. De har ikke bare fått hjelp fra leger og psykologer, men spesialister på islamsk tro har også blitt satt til å arbeide med dem. En betydelig del av tilbakeføringen til samfunnet består tilsynelatende i å gi personene som skal avradikaliseres, en innføring i tradisjonell islam, slik at de skal forstå at islamistiske teorier utgjør et misbruk av religionen deres.

Sovjetisk anti-religiøs propaganda. Da Sovjetunionen brøt sammen i 1991, visste folk knapt hva religion var. Det gav islamister og andre religiøse ekstremister gode utfoldelsesmuligheter i de sovjetiske etterfølgerstatene.

Nettopp fraværet av kunnskap om hva islam er – en arv fra sovjettiden – har gjort at folk har latt seg forføre av islamister og deres teorier. Derfor er det av stor betydning at myndighetene bruker ressurser på å gi folk slik kunnskap, er budskapet til en islamsk skriftlærd og universitetslærer som intervjues i filmen.

Ifølge en ekspert som opptrer i ”Annen sjanse”, skal 92–93 prosent av de repatrierte personene ha blitt avradikalisert og funnet seg til rette i samfunnet.

Se ”Annen sjanse” her.

Siden islamistisk ekstremisme og terror er noe som angår et stort antall land på kloden, inkludert vårt eget, er det grunn til å ta for seg det kasakhstanske repatrierings- og avradikaliseringsprogrammet, som atskiller seg fra måten islamistiske ekstremister behandles på i de vestlige landene.

For det første er det grunn til å merke seg at det tilsynelatende bare er personer som kan knyttes til konkrete terrorhandlinger, som straffeforfølges i Kasakhstan, mens personer – i praksis kvinner – som har passet barn, laget mat, stelt syke og sårede og liknende, ikke straffeforfølges. Dette i motsetning til praksisen i de vestlige landene der matlaging, stell av syke og sårede og liknende betraktes som medvirkning til terror og straffes med mange års fengsel.

For det andre har myndighetene i Kasakhstan tilsynelatende hatt som mål å repatriere alle sine borgere fra konfliktsoner og islamistkontrollerte områder. Vestlige regjeringer, derimot, prøver å forhindre at egne borgere som kan knyttes til islamistisk terror, kommer tilbake til hjemlandet, og er i høyden villige til å repatriere barn.

Forklaringen på denne forskjellen er trolig at uansett hvor mye vanlige kasakher tar avstand fra islamistisk ekstremisme og terror, er personer som slutter seg til islamistiske terrororganisasjoner, tross alt deres egne, slik at det ville opprøre mange om myndighetene ikke forsøkte å redde mennesker, ikke minst kvinner og barn, som stod i fare for å bli drept i en krigssone. For folk i de vestlige landene, derimot, er personer som slutter seg til islamistiske terrororganisasjoner, innvandrere med en fremmed religion og kultur – eller personer som har konvertert til en fremmed religion og kultur – som de færreste identifiserer seg med, slik at selv hjemhenting av barn blir problematisk.

Kanskje er den kasakhstanske ”snille” behandlingen av personer som kan knyttes til islamistisk ekstremisme og terror, mer egnet til å forebygge radikalisering, vold og terror enn den vestlige straffe- og hevntilnærmingen. En rehabiliteringsgrad på langt over 90 prosent slik kasakhstanske myndigheter kan vise til, kan tyde på det. Men vestlige regjeringer kan ikke tilby samtaleterapi og fordypning i egen tro til personer befolkningen knytter til de groveste forbrytelser og knapt ser noe menneskelig i.

Les om hvordan strenge lover mot ekstremisme og fremme av hat mellom folkegrupper gjorde at den russiske kulturministeren i 2019 ble anklaget for ekstremisme, her.

Les om liberaleren Putin her.

Publisert på Resett 29. juni og trykket i Friheten 8. juli 2021.

Dette innlegget ble publisert i Samveldet av uavhengige stater. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s