Brysom krig for Moskva

Om morgenen 27. september gikk aserbajdsjanske soldater til angrep på armenske styrker i Nagorno-Karabakh, et område som ifølge FN og folkeretten er en del av Aserbajdsjan, men som siden en blodig krig på begynnelsen av 1990-tallet har vært under kontroll av Armenia, og som har en armensk befolkning. Armenia og Aserbajdsjan befinner seg nå i det som fortoner seg som full krig. For den russiske ledelsen representerer de siste dagers dramatiske hendelser et betydelig problem.

Striden om Nagorno-Karabakh er – i likkhet med for eksempel Palestina-konflikten – et klassisk eksempel på en konflikt som skyldes at to stater eller to folk gjør krav på det samme landområdet. Slike konflikter er det tilnærmet umulig å løse ved hjelp av forhandlinger og kompromisser. Og resultatet vil som regel være at den som er sterk nok til å kontrollere det omstridte området, beholder det.

Å fremtvinge en løsning til fordel for en av partene er Russland ikke interessert i. Det ville være ensbetydende med å gjøre den andre parten til sin fiende. Og en slik fiende ville kunne hevne seg på mange måter, for eksempel ved å la amerikanerne opprette militærbaser på sitt territorium.

Samtidig bidrar den uløste Nagorno-Karabakh-konflikten til å befeste Russlands kontroll over Kaukasus. Hverken Armenia eller Aserbajdsjan kan tillate seg å legge seg ut med Moskva. Da ville Russland som den uten sammenlikning sterkeste makten i Kaukasus og tilgrensende landområder sørge for at det omstridte området tilfalt motparten. Så lenge Nagorno-Karabakh-konflikten er uløst, tvinges både Armenia og Aserbajdsjan til å føre en russiskvennlig politikk.

Russland har derfor alt å tjene på at Nagorno-Karabakh-konflikten forblir uløst, at den blir en ”frosset” konflikt.

Det kommer klart til uttrykk i måten man fra russisk side forholder seg til konflikten på. Den russiske ledelsen understreker at det ikke finnes en militær løsning på konflikten, oppfordrer partene til å avstå fra voldsbruk og tar til orde for å løse Nagorno-Karabakh-spørsmålet ved hjelp av forhandlinger mellom Jerevan og Baku . Men fra russisk side har man ikke foretatt seg noe som helst for å presse partene til å føre virkelige forhandlinger med sikte på en løsning av konflikten.

Armenia er militært langt svakere enn Aserbajdsjan; Armenia har ca 1/3 så mange soldater, krigsfly og stridsvogner som Aserbajdsjan. Aserbajdsjan kan dessuten regne med militær støtte fra Tyrkia. Folkerettslig har Armenia en dårlig sak siden FN og samtlige stater i verden betrakter Nagorno-Karabakh, som var en del av den aserbajdsjanske sovjetrepublikken da Sovjetunionen i 1991 gikk i oppløsning, som en del av Aserbajdsjan. Økonomisk er Armenia avhengig av Russland. Dersom den hadde ønsket det, kunne den russiske ledelsen sannsynligvis ha tvunget Armenia til å oppgi kontrollen over Nagorno-Karabakh og godta at området ble en del av Aserbajdsjan med betydelig autonomi, som Russland eventuelt kunne ha garantert for.

Å fremtvinge en slik løsning på Nagorno-Karabakh-konflikten har den russiske ledelsen avstått fra. Tvert imot har Armenia på tross av det uløste Nagorno-Karabakh-spørsmålet fått bli medlem ikke bare av Den eurasiske økonomiske union, den russiskledede økonomiske samarbeidsorganisasjonen mellom fem tidligere sovjetrepublikker, men også av Den kollektive sikkerhetspakt, det kollektive sikkerhetssystemet Russland og åtte andre tidligere sovjetrepublikker etablerte på 1990-tallet, som i dag omfatter Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Armenia, Kirgisistan og Tadsjikistan. Til tross for at Putin og andre russiske myndighetspersoner i sine uttalelser inntar en pinlig korrekt nøytralitet i forhold til den armensk-aserbajdsjanske konflikten, har Russland i realiteten vært en garantist for den armenske kontrollen over Nagorno-Karabakh , og derved for en tilsynelatende uløselig konflikt i Kakasus.

Den aserbajdsjanske presidenten Ilham Alijev har erklært at de armenske styrkene skal fordrives og full aserbajdsjansk kontroll over Nagorno-Karabakh gjenopprettes. Og Tyrkias president Recep Erdogan har lovet full støtte til Aserbajdsjan. En lengre krig mot Aserbajdsjan støttet av Tyrkia er Armenia dømt til å tape. Spørsmålet er om Putin og den russiske ledelsen er villig til å godta en aserbajdsjansk militær triumf og etablering av full aserbajdsjansk kontroll over Nagorno-Karabakh. Ikke bare ville dette innebære slutten på den dominerende stilling Russland har kunnet innta i Kaukasus takket være den uløste Nagorno-Karabakh-konflikten, men Tyrkia ville styrke sin tilstedeværelse i et område Russland betrakter som sin bakgård.

Det historiske bakteppet: Tyrkias folkemord på 1,5 millioner armenere i 1915. Her russiske soldater ved en armensk landsby etter fordrivelsen av de tyrkiske styrkene.

Det historiske bakteppet er viktig. Russland er et kristent land med en til tider messianistisk selvoppfatning som har ført et stort antall kriger mot de muslimske statsdannelsene Tyrkia og Persia (Iran) i sør. Og i disse krigene har de kristne folkegruppene armenere og georgiere vært Russlands støttespillere og allierte, noe de til tider har betalt en fryktelig pris for, jevnfør det tyrkiske folkemordet på armenerne i 1915. Hvordan vil den russiske befolkningen reagere på tv-bilder av massakrerte og fordrevne armenere, som garantert vil bli resultatet dersom Aserbajdsjan skulle få militær kontroll over Nagorno-Karabakh? Er dette noe Putin kan akseptere?

Den 29. september hevdet armenske myndigheter at et tyrkisk krigsfly hadde skutt ned et armensk jagerfly over armensk territorium, en hendelse som i så fall ville kunne reise spørsmål om Russlands sikkerhetsforpliktelser overfor Armenia i henhold til Den kollektive sikkerhetspakt.

En åpen russisk inntreden i krigen på armensk side virker usannsynlig, i hvertfall på det nåværende stadium. Men dersom kampene fortsetter, vil Russland trolig vurdere å sende våpen og utstyr til Armenia. Og dette vil kunne brige Russland i konflikt med Georgia. Etter den russisk-georgiske krigen i 2008, utløst av det georgiske angrepet på utbryterrepublikken Sør-Ossetia, er georgiske myndigheter neppe villige til å tillate russisk hjelp til Armenia via georgisk territorium eller luftrom.

I verste fall vil krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan kunne utvikle seg til en konflikt mellom Russland og Nato-landet Tyrkia.

Den tyrkiske ledelsens utilslørte støtte til Aserbajdsjan gjør at forholdet mellom Russland og Tyrkia er dårlig. Dette vil utvilsomt virke inn på situasjonen i Syria der Russland og Tyrkia er en merkelig blanding av støttespillere, rivaler og fiender.

Blir Russland tvunget til å gripe inn i den pågående krigen til fordel for Armenia, vil det kunne bli en belastning for landets forhold til de muslimske, stort sett tyrkisktalende tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. Russiske muslimer, ca 10 prosent av befolkningen, som har språklige og kulturelle bånd til Tyrkia, vil også kunne reagere negativt dersom Russland åpent opptrer som alliert for det kristne Armenia i en konflikt med det muslimske Aserbajdsjan og Tyrkia.

Les om hvordan uløste konflikter i landets nærområder bidrar til å styrke Russlands utenrikspolitiske posisjon.

Russisk utenrikspolitikk har for en stor del bestått i å holde diverse konflikter i Russlands nærområder uløste og ”frosne”. Det mest åpenbare eksempel er konflikten i Øst-Ukrania der Russland gir militær støtte til folkerepublikkene Donetsk og Lugansk for å bruke disse som ”håndpant” mot at Ukraina knytter seg for tett til Nato og andre vestlige institusjoner. Et annet eksempel er Transnistria, landområdet som med russisk støtte siden 1991 i praksis har vært en selvstendig stat, og som gir Russland et militært brohode på grensen til Moldova, Romania og Ukraina. Inntil den russisk-georgiske krigen i 2008 gav Russland dessuten støtte til utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia i Georgia, som landet etter krigen anerkjente som selvstendige stater.

Fordelen med slike uløste konflikter er at de kan brukes som et pressmiddel som setter grenser for hvilken utenriks- og handelspolitikk involverte nabostater kan føre. Ulempen er at man må regne med at uløste, ”frosne” konflikter fra tid til annen blusser opp som åpne konflikter, eventuelt ved at utenforstående aktører blander seg inn. Og det kan ha betydelige ulemper og skadevirkninger for en selv, slik den nå pågående krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan viser.

Les om anti-russiske opptøyer i Georgia i 2019 her.

Les om hvordan Russland, Kasakhstan, Iran, Aserbajdsjan og Turkmenistan i 2018 inngikk en femmaktsavtale om Kaspihavet her.

Publisert på Resett 1. oktober og på Steigan.no 2. oktober og trykket i Friheten 15. oktober 2020.

Dette innlegget ble publisert i Russisk utenrikspolitikk. Bokmerk permalenken.

1 svar til Brysom krig for Moskva

  1. Tilbaketråkk: Krigen om Nagorno-Karabakh: Også en av konfliktene på det globale sjakkbrettet. - Derimot

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s