Farlig utvikling i Hviterussland

En klassisk fargerevolusjon. Godt organiserte og aggressive ungdommer prøver å provosere sikkerhetsstyrkene.

I disse dager foregår det som åpenbart er et forsøk på fargerevolusjon og statskupp i Hviterussland. Opposisjonen nekter å akseptere utfallet av presidentvalget 9. august da Aleksandr Lukasjenko ble gjenvalgt med 80 prosent av de avgitte stemmene, arrangerer massedemonstrasjoner og tyr til gateslag med politi og sikkerhetsstyrker. Arbeiderne oppfordres til å streike.

At opposisjonen er støttet og organisert fra utlandet er åpenbart. Svetlana Tikhanovskaja, opposisjonens samlingsfigur og presidentkandidat, har søkt tilflukt i Litauen der hun behandles som en statsleder og uhindret får fremføre sine oppfordringer til å styrte Lukasjenko.

Opposisjonen opptrer under falsk flagg. Opposisjonslederne sier at deres mål er å bli kvitt Lukasjenko ved å fremtvinge nyvalg. Rådet opposisjonen har opprettet for å gjennomføre en maktovertakelse, består imidlertid utelukkende av russofobe personer som vil si opp unionsavtalen med Russland fra 1997, knytte Hviterussland til EU og Nato, gjøre hviterussisk til eneste statsspråk og liknende. Et slikt brudd med Russland støttes av i høyden fem prosent av den hviterussiske befolkningen.

Trolig er to tredjedeler av befolkningen mot kuppforsøket vi nå er vitne til. I de siste dagene har det funnet sted omfattende demonstrasjoner til støtte for Lukasjenko i hele Hviterussland. De består av vanlige mennesker som sier at de ikke vil utlevere landet sitt til ekstremister, at de støtter Lukasjenko og hans styre, eller at de ikke vil ha konflikter og borgerkrig som i Ukraina.

Arbeidsfolk i fabrikker og landbruket støtter i liten grad opposisjonens aktiviteter. Det har vært aksjoner til støtte for opposisjonen ved et par fabrikker, men opposisjonsledernes oppfordringer til omfattende streikeaksjoner har fått liten tilslutning. Det er knapt til å underes over. Ca 70 prosent av Hviterusslands eksport går til Russland og de øvrige medlemmene av Samveldet av uavhengige stater, og et brudd på de tette båndene til Russland slik opposisjonen går inn for, ville innebære ruin for Hviterussland. Streiker ville dessuten sette kontrakter og arbeidsplasser i fare. Vanlige mennesker er ikke dummere enn at de forstår dette.

Les om hvordan oligarkene ødela Ukraina her.

Opposisjonen er aggressiv og bedre organisert enn Lukasjenkos tilhengere. Det øker sannsynligheten for at forsøket på statskupp vil lykkes. På den annen side virker Lukasjenko som en sterk leder som ikke vil la seg skremme til å gi fra seg makten, og som ser ut til å ha kontroll over soldater og sikkerhetsstyrker. Et viktig moment er dessuten at den formen for halvsosialisme Lukasjenko har stått for, gjør at det finnes få oligarker i Hviterussland. Dermed er det heller ingen som kan finansiere den type langvarige protestaksjoner som fant sted i Ukraina i forkant av statskuppet i 2014. Dersom Lukasjenko klarer å slå ned demonstrasjonene og masseaksjonene vi nå er vitne til, vil han sannsynligvis holde seg ved makten.

Et usikkerhetsmoment er hvordan Russland vil reagere dersom urolighetene i Hviterussland fortsetter og opposisjonen virker å kunne komme til makten. Putin og den russiske ledelsen er ikke spesielt begeistret for Lukasjenko, som etter utbruddet av krisen i Ukraina i 2014 har forsøkt å manøvrere mellom Russland og Vesten. Dersom opposisjonen hadde erklært sin vilje til fortsatt samarbeid med Russland, er det godt mulig at Moskva hadde latt Lukasjenko falle, slik man i 2018 tillot en fargerevolusjon i Armenia og utskiftingen av en russiskvennlig president med et annet russiskvennlig styre. At man fra russisk side skulle godta opprettelsen av et hviterussisk regime som har EU- og Nato-medlemskap som sitt erklærte mål, virker tvilsomt.

Skulle Hviterussland bli forvandlet til et nytt Ukraina, altså til en slagmark for en øst-vest-konfrontasjon, ville dette selvsagt være et problem for Russland. Men det ville også innebære et nederlag for Tysklands og EUs bestrebelser på å gjenopprette forholdet til Russland etter bruddet i 2014. Av hensyn til sin energisikkerhet og sitt næringsliv trenger Europa et godt forhold til Russland. En øst-vest-konflikt og økonomiske sanksjoner er det bare USA som tjener på.

Etter alt å dømme utgår forsøket på statskupp i Hviterussland fra Polen og de baltiske statene, trolig med forbindelser til amerikansk etterretning. Samtidig tvinger dramatiske tv-bilder fra Hviterussland EU anført av Tyskland til å stille seg bak opposisjonens krav om nyvalg og regimeskifte. Ekstreme krefter i utkanten av Europa har altså kunne fremprovosere en krise som ikke bare truer med å ødelegge Hviterussland, men som også vil kunne føre til en alvorlig øst-vest-konflikt og true global fred og sikkerhet. At dette er mulig viser skyggesidene ved vår tids medievridde politikk.

Les om anti-russiske opptøyer i Georgia i 2019 her.

Les om fargerevolusjonen i Armenia i 2018 her.

Publisert på Steigan.no 27. august og trykket i Friheten 3. september 2020.

 

 

Dette innlegget ble publisert i Hviterussland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s