Lukasjenko står opp mot pøbelen

Aleksandr Lukasjenko appellerer til sine tilhengere.

Den 16. august opptrådte Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko på et folkemøte i Minsk der han – fremfor titusener av sine tilhengere – med referanse til volden og opptøyene etter presidentvalget 9. august erklærte at det var uaktuelt å gå med på opposisjonens krav om hans avgang eller nyvalg.

Se et utdrag fra Lukasjenkos opptreden her.

Parallelt med Lukasjenkos møte arrangerte også opposisjonen et massemøte. Forskjellen mellom de to møtene var at mens folk i alle alderskategorier hadde møtt frem for å vise sin støtte til Lukasjenko, bestod opposisjonens møte stort sett av unge mennesker. Det viser at mens Lukasjenko støttes av vanlige mennesker i alle aldersgrupper og lag, støttes opposisjonen stort sett av misfornøyde ungdommer.

Lukasjenko fikk 80 prosent av stemmene ved presidentvalget, noe som er i samsvar både med flere meningsmålinger og en valgdagsmåling.

Et valg under normale forhold vil opposisjonen aldri kunne vinne. Man kan like det eller ikke, men det store flertall av hviterussere setter åpenbart pris på den form for statlig kontroll over økonomien og halvsosialisme Lukasjenko har stått for siden han kom til makten i 1994. Ved så å si samtlige valg har opposisjonen derfor tydd til bråk og opptøyer – åpenbart i håp om å fremprovosere repressive tiltak fra myndighetenes side med påfølgende utenlandske sanksjoner som kunne svekke Lukasjenkos styre og muliggjøre et regimeskifte. Det som atskiller dagens demonstrasjoner og opptøyer fra tidligere, er at de er mer omfattende. At utenlandske krefter er involvert er åpenbart.

Trolig vil denne fargerevolusjonen mislykkes. For det første gjør den formen for halvsosialisme Lukasjenko har stått for, at det knapt finnes oligarker i Hviterussland. Dette til forskjell fra situasjonen i Ukraina der politikk aldri har vært noe annet enn oppgjør mellom oligarker og grupper at oligarker, og der det som har fortont seg som folkeopprør, har vært en del av denne maktkampen. Viktor Janukovitsj ble styrtet ved den såkalte Majdan-revolusjonen i 2014 fordi han hadde utviklet seg til en ”superoligark” som truet de andre oligarkene. Det hele var kjøpt og betalt av konkurrerende oligarker. For det andre er Hviterussland et land uten etniske, nasjonale, religiøse eller språklige spenninger som kan brukes til å mobilisere befolkningen. Forsøk på å konstruere en anti-russisk hviterussisk identitet på begynnelsen av 1990-tallet mislyktes. Kontrasten til Ukraina – og mange andre stater – er på dette punkt slående.

Fra folkemøtet til støtte for Lukasjenko. Mange hviterussere ønsker at deres hjemland skal bli en del av Russland.

For det tredje – og det er sannsynligvis det viktigste – vil den russiske ledelsen aldri tillate opprettelsen av et anti-russisk regime i Hviterussland som er opposisjonens erklærte mål, slik krav om å si opp unionsavtalen med Russland fra 1997 og å melde Hviterussland inn i Nato vitner om.

Moskva godtok det som i realiteten var en fargerevolusjon i Armenia i 2018 og avsettelsen av president Serzj Sargsian i 2018. Grunnet var at det spente forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan knyttet til striden om Nagorno-Karabakh gjorde at ingen armensk president eller leder kunne tillate seg å være anti-russisk. Det første de nye makthaverne i Jerevan gjorde, var da også å forsikre om sin russiskvennlighet.

Den russiske ledelsen ønsker selvsagt at situasjonen i Hviterussland skal roe seg uten at det kommer til blodsutgytelser. Men dersom alternativet er opprettelsen av et anti-russisk regime i Hviterussland, vil Putin og kretsen rundt ham neppe nøle med å gi den støtten som må til for å slå ned forsøket på statskupp i nabolandet, inkludert militær støtte – noe Russland ifølge unionsavtalen fra 1997 faktisk er forpliktet til. Slik det har blitt meddelt i russiske nyhetssendinger, er Lukasjenko og Putin i løpende kontakt om utviklingen i Hviterussland og hva som må gjøres.

Endelig virker det som om Lukasjenko er en person som ikke vil gi fra seg makten uten kamp, og at han dersom det blir nødvendig vil gi ordre om å undertrykke opposisjonens voldelige aksjoner med de nødvendige maktmidler.

Det paradoksale er at den vestorienterte, anti-russiske opposisjonens forsøk på fargerevolusjon og statskupp ikke bare vil knytte Hviterussland tettere til Russland, men også vil kunne bety slutten på Hviterussland som stat.

Siden utbruddet av konflikten i Ukraina i 2014 har Lukasjenko forsøkt å manøvrere mellom Russland og Vesten, noe man fra vestlig side har oppmuntret ved å nedtone kritikken av forholdene i Hviterussland, å avvikle sanksjoner og å tilby ulike former for samarbeid. Den siste tids begivenheter har fått forholdet mellom Vesten og Hviterussland til å skjære seg. Vestlige regjeringer anklager Lukasjenko for maktmisbruk og truer med sanksjoner; og den hviterussiske presidenten svarer, slik han gjorde på folkemøtet i Minsk, med å advare mot militære fremstøt fra Natos side. I en slik situasjon har Lukasjenko ikke noe alternativ til å knytte Hviterussland nærmere til Russland.

Dersom forholdene i Hviterussland kommer ut av kontroll og Lukasjenko må be om militær hjelp fra Russland, kan en avvikling av Hviterussland som stat og innlemmelse av de hviterussiske områdene i Russland ikke utelukkes.

Les om hvorfor det trolig er anti-russiske krefter i de baltiske statene, Polen og andre østeuropeiske land som står bak forsøket på fargerevolusjon i Hviterussland her.

Les om hvordan Lukasjenko har manøvrert mellom Russland og Vesten her.

Dette innlegget ble publisert i Hviterussland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s