USA har gjort Midtøsten til Hollywood

Russlands president Vladimir Putin og Tyrkias president Recep Erdogan. Et tilsynelatende hjertelig forhold til tross for den tyrkiske nedskytingen av et russisk krigsfly.

–USA har gjort Midtøsten til Hollywood og selger billetter til andre land for at de skal delta i ødeleggelsen av regionen. Utsagnet stammer fra et Pravda-tv-program der Andrej Baklanov, tidligere ambassadør i Saudi-Arabia og nestleder for foreningen av russiske diplomater, og Ikbal Djurre, dosent ved Moskvas statlig-lingvistiske universitet og midtøstenekspert, diskuterer situasjonen i Midtøsten. Diskusjonen forteller ikke bare hva slags Midtøsten Moskva trolig ønsker seg, men viser også forskjellen mellom vestlig og russisk tilnærming til utenrikspolitiske spørsmål.

En mengde temaer ble trukket inn i den ca en time lange samtalen: Vil aksen Russland-Tyrkia-Iran holde? Hvilke mål forfølger Tyrkia og Saudi-Arabia i Midtøsten? Hvordan er de indre forholdene i Tyrkia og Saudi-Arabia? Sitter Tyrkias president Recep Erdogan trygt? Og hvilken betydning har det kurdiske spørsmål?

Se diskusjonen om situasjonen i Midtøsten her.

Å gjengi det som ble sagt om disse spørsmålene har liten hensikt – det meste var en gjentakelse av kjente forhold, som at Tyrkia og Saudi-Arabia kjemper om hegemoniet i den sunnimuslimske verden, at Tyrkias opptreden er diktert av ønsket om å forhindre opprettelsen av en kurdisk stat, og at Jemen er viktigere for Saudi-Arabia enn Syria.

Det man bør merke seg, er hva som i samtalen mellom de to russiske ekspertene ble trukket frem som årsaken til problemene i Midtøsten, og ikke minst måten de diskuterte disse problemene på.

80 prosent av problemene i Midtøsten er skapt av aktører utenfor regionen. Og klarte Tyrkia, Saudi-Arabia, Iran og andre mektige aktører å løse sine motsetninger ved hjelp av forhandlinger og kompromisser, ville regionen ha en lysende fremtid, erklærte Andrej Baklanov.

Et stabilt Midtøsten der konflikter løses mellom stater som respekterer hverandre, og der fremmede aktører ikke har mulighet til å spille en destabiliserende rolle, er utvilsomt Moskvas drømmebilde av regionen. Grunnen er selvfølgelig at et Midtøsten i krig og oppløsning truer Russlands utsatte sørflanke, samtidig som ustabilitet og ekstremisme i Midtøsten vil kunne spre seg til de muslimskbefolkede asiatiske tidligere sovjetrepublikkene og til Russlands egne muslimer. Et blikk på kartet er tilstrekkelig for å forstå hvorfor Moskva har alt å vinne på et stabilt Midtøsten.

Selve diskusjonen om situasjonen i Midtøsten var som å høre et ordskifte mellom to romere. Aktørenes mål, ressurser og opptreden ble drøftet objektivt og følelsesløst, uten noen form for moralisering eller fordømmelse.

Denne tilnærmingen til utenrikspolitikk, som er den dominerende blant russiske eksperter og i russiske massemedier, står i sterk kontrast til den formen for debatt om utenrikspolitiske spørsmål vi finner i Vesten.

I Vesten ville det knapt være mulig å lage debattprogrammer om utenrikspolitiske spørsmål uten at land og ledere ble demonisert og diverse moralske pekefingre ble hevet. Et vestlig program om situasjonen i Midtøsten ville garantert innen to minutter ha trukket frem den problematiske menneskerettighetssituasjonen i flere av landene i regionen, som ville ha blitt koblet til diktatoriske ledere. Og mye av programmet hadde kommet til å dreie seg om menneskerettigheter. Resultatet er at utenriksjournalistikk i Vesten blir en slags menneskerettighetskronikk, og at folk i de vestlige landene knapt vet noe om forholdene i andre deler av verden.

Les om oppbyggingen av det mangenasjonale russiske imperiet.

At russere har en analytisk-objektiv tilnærming til utenrikspolitikk skyldes trolig at Russland er et gammelt imperium, og at russerne har en imperial mentalitet. Siden omkring 1500, da samlingen av det russiske kjerneområdet under Moskvastaten var fullført, har russerne underlagt seg et enormt territorium og hundrevis av folkslag. Og dette var bare mulig ved hjelp av en god porsjon pragmatisme og smidighet. Lokale eliter ble opptatt i den russiske herskerklassen, og russisk ble lingua franca, men befolkningen fikk beholde sin tro og sine skikker.

Russerne gikk altså frem på samme måte som romerne da de bygget opp sitt imperium, eller som briter og franskmenn opptrådte da de bygget opp sine imperier. Og på samme måte som de to russiske ekspertene rolig og følelsesløst diskuterte forholdene i Midtøsten og hva som skulle til for å frembringe fred og velstand i regionen, kan man forestille seg en diskusjon i det romerske senatet eller blant britiske imperialister om hvordan man skulle forholde seg til diverse folkegrupper.

Denne imperiale måten å forholde seg til verden på står i diamentral motsetning til en nasjonalistisk tilnærming som er basert på at ens egen tro og kultur er overlegen og noe man eventuelt bør påtvinge andre.

Et bevis på russernes pragmatisk tilnærming til utenrikspolitikk er forholdet til Tyrkia, et land Russland har utkjempet utallige kriger med, som Moskva etter utbruddet av opprøret mot Assad-regimet i Syria i 2011 anklaget for å støtte islamistisk terrorisme, og som høsten 2015 skjøt ned et russisk krigsfly over Syria, med to drepte russere som resultat. Da Russland og Tyrkia kort tid etter nedskytingen av flyet begynte å samarbeide i Syria, ble alt dette glemt. Og Erdogan, som trolig må ha gitt ordre til nedskytingen, ble fremstilt som en stor statsleder i russiske massemedier.

Nasjonalistisk småstatshybris, Det norske riksvåpen fra 1905. Symbolikken er klar: Den norske stat (løven) er et kongedømme (kronen), som er en del av verden (rikseplet), som er underlagt Gud (korset). Men over korset – altså over Gud – befinner den norske stat seg i form av en riksløve i miniatyr!

I Norge – et lite land med en kort historie som uavhengig stat som er gjennomsyret av troen på egen fortreffelighet – ville nedskytingen av flyet ha blitt husket i flere tiår. Og å omtale personen som trolig hadde gitt ordre til nedskytingen, som en stor statsleder ville ha vært utenkelig.

Bare forholdene i Ukraina, og delvis også Vestens opptreden overfor Serbia, utløser den type følelser i forhold til utenrikspolitiske spørsmål hos russere som vi i de vestlige landene finner selv i forhold til de mest perifere spørsmål, som for eksempel situasjonen i Tibet. Men så betrakter da også de fleste russere serberne som et ortodokst broderfolk de har plikt til å beskytte som en god storebror. Og Ukraina er for de fleste russere ikke utlandet, men en del av en felles allrussisk sivilisasjon, slik at konflikten i Ukraina blir en tragisk borgerkrig mellom russere.

Les om konflikter i den russiske ledelsen knyttet til hvilket forhold Russland bør ha til Vesten her.

Les den russiske utenrikspolitiske ”guruen” Sergej Karaganovs betraktninger om dagens verden og Russlands plass i denne her.

Publisert på Resett 2. september og trykket i Friheten 12. september 2019.

Dette innlegget ble publisert i Russisk utenrikspolitikk. Bokmerk permalenken.

1 svar til USA har gjort Midtøsten til Hollywood

  1. Tilbaketråkk: Kasakhstan, en pragmatisk stat i hjertet av Sentral-Asia | Kaleidoskop

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s