Sergej Lavrov: Det finnes ikke noe alternativ til Minsk-avtalene

Sergej Lavrov intervjues av Komsomolskaja Pravda.

Den 17. februar gjennomførte Komsomolskaja Pravda, en populær russisk avis som kan sammenliknes med VG her på berget, et tv-intervju med Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov. Intervjuet gir trolig et godt innblikk i hva både vanlige russere, representert ved en pågående, for ikke å si aggressiv kvinnelig journalist, og den russiske ledelsen mener om sentrale utenrikspolitiske spørsmål. Til tider ble temperaturen i det noe over en time lange intervjuet høy.

Intervjuet ble innledet med at den kvinnelige journalisten spurte Lavrov om hvorfor man fra russisk side ikke erklærte at dagens ukrainske regime var fascistisk, brøt med Kiev, og anerkjente de opprørske folkerepublikkene i Donbass som selvstendige stater. Lavrov svarte at det var all mulig grunn til å betegne dagens ukrainske regime som fascistisk, at Kiev-regimet med støtte fra sine vestlige kuratorer gjorde hva det kunne for undergrave bestrebelsene på å få til en fredelig løsning på konflikten i Ukraina, og at regimet opptrådte i strid med Ukrainas egen forfatning ved å undertrykke den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina. Men like fullt fantes det ifølge den russiske utenriksministeren ikke noe alternativ til Minsk-avtalene om hvordan krisen i Ukraina kunne løses ved hjelp av politiske reformer.

Vi forholder oss til det ukrainske folk og den ukrainske staten, ikke til dagens ukrainske regime. Og vi arbeider for er et normalt, nøytralt Ukraina, understreket Lavrov. Dersom vi anerkjente folkerepublikkene Donetsk og Lugansk som selvstendige stater, ville vi miste resten av Ukraina.

Lavrovs svar oppsummerer dilemmaet den russiske ledelsen står overfor. Det er ingen tvil om at dagens ukrainske makthavere gjør hva de kan for å provosere Russland ved stadig å komme med antirussiske erklæringer, ved å undertrykke russisk språk og kultur og ved å føre en blodig undertrykkelseskrig mot befolkningen i Øst-Ukraina. Å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater og eventuelt innlemme dem i Den russiske føderasjon ville være en naturlig reaksjon på denne politikken, om ikke av andre grunner så for å tvinge Kiev-regimet til å innstille krigsoperasjonene mot Donbass. Men det er liten tvil om at en slik anerkjennelse ville drive resten av Ukraina ytterligere inn i armene på Vesten og eventuelt ville kunne åpne for et ukrainsk Nato-medlemskap. I så fall ville Russland kunne bli tvunget til en krig med Ukraina for å forhindre at landet ble opptatt i den vestlige militæralliansen – med mindre tapet av Donbass var et så stort prestigenederlag at det antirussiske Kiev-regimet brøt sammen.

Stilt overfor dette dilemmaet er det naturlig at den russiske ledelsen velger å ”fryse” konflikten i Øst-Ukraina, beholde kontroll over Donbass som håndpant mot at Ukraina melder seg inn i Nato og satse på at vanstyre og kaos vil få dagens ukrainske regime til å bryte sammen. Bare et regimeskifte og opprettelsen av et mindre russiskfiendtlig og mer pragmatisk styre vil kunne muliggjøre en avslutning av krisen i Ukraina på Moskvas premisser. Nemlig en omdanning av landet til en løs føderasjon der trusselen om at de østlige regionene bryter med Kiev vil være tilstrekkelig for å forhindre at Ukraina knytter seg for tett til Nato og andre vestlige strukturer.

Ofre for Kiev-regimets terroristiske krig mot befolkningen i Øst-Ukraina.

Samtidig er det liten tvil om at fjernsynsbilder av hvordan Kiev-regimets styrker nærmest daglig bombarderer byer og tettsteder i Donbass virker som en kraftig provokasjon på den russiske befolkningen og får mange til å spørre om hvorfor man ikke anerkjenner Donetsk og Lugansk som selvstendige stater og fremtvinger en stans av bombarderingen. Dersom det skulle komme til en alvorlig provokasjon, for eksempel at Kiev-regimets styrker bombarderte en skole eller et sykehus, ville den russiske ledelsen kunne bli tvunget til å reagere militært.

Selv erklærte Lavrov at han betraktet faren for en krig mellom Ukraina og Russland som liten, men at man måtte være forberedt på at dagens ukrainske makthavere av hensyn til det kommende presidentvalget kunne komme til å fremprovosere tilspissede situasjoner i Donbass eller ved Krim.

Mange russere skulle utvilsomt ha ønsket seg en mer selvhevdende og handlekraftig utenrikspolitikk, slik det fremgikk av spørsmålene Lavrov ble utsatt for, heriblant spørsmål publikum hadde sendt inn.

Således ble Lavrov spurt om hvorfor Russland ikke meldte seg ut av et russiskfiendtlig Europaråd, hvorfor rasering av russiske minnesmerker i Polen ikke førte til rasering av polske minnesmerker på russisk territorium, hvorfor man ikke brukte en økonomisk blokade til å tvinge Georgia til å stenge amerikanske militærbaser, og hvorfor man fra russisk side ikke hadde klart å fremtvinge et møte med Julija Skripal, den russiske jenta som forsvant i Storbritannia etter et mye omtalt giftattentat, som mange russere mener at britene har drept eller kidnappet.

Lavrov besvarte disse spørsmålene ved å mane til besinnelse, diplomati og samarbeid og å understreke at man ved å ta i bruk økonomiske blokader og andre maktmidler risikerte å drive potensielle samarbeidspartnere fra seg.

Et lands utenrikspolitikk vil være bestemt av en kombinasjon av dets geografiske plassering og andre objektive faktorer og ledernes verdier, preferanser og oppfatninger. Hvem som styrer Russland, er av betydning for russisk utenrikspolitikk. Slik sett er det underlig at vestlige ledere ved hjelp av støtte til opposisjonsgrupperinger og sanksjoner prøver å frembringe et regimeskifte i Russland. Skulle det komme til et regimeskifte, er det all grunn til å tro at det nye styret ville ta hensyn til kravet i folkedypet om en langt mer selvhevdende utenrikspolitikk. Sannsynligvis representerer Putin og kretsen rundt ham det mest pragmatiske og samarbeidsvillige av alle styrer det er mulig å forestille seg at skal kunne inneha makten i dagens Russland.

Se intervjuet med Sergej Lavrov her.

Les om hvordan Putin i oktober i år advarte president Petro Porosjenko og den ukrainske ledelsen mot å angripe Donbass her.

Les om hvordan det i dag pågår en strid i den russiske eliten om hvilket forhold man bør ha til Vesten her.

Publisert på Resett 22. desember 2018 og trykket i Friheten 3. januar 2019.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Russisk utenrikspolitikk, Ukraina. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Sergej Lavrov: Det finnes ikke noe alternativ til Minsk-avtalene

  1. Tilbaketråkk: Sergej Lavrov: Det finnes ikke noe alternativ til Minsk-avtalene | steigan.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s