80 år siden Münchenavtalen

Undertegnelsen av Münchenavtalen 30. september 1938. Fra venstre til høyre: Storbritannias statsminister Neville Chamberlain, Frankrikes statsminister Édouard Daladier, Adolf Hitler, Italias diktator Benito Mussolini og Italias utenriksminister Galeazzo Ciano.

I disse dager er det 80 år siden Storbritannia og Frankrike ofret Tsjekkoslovakia til Hitler ved den såkalte Münchenavtalen. Bare Sovjetunionen – som etter Hitlers maktovertakelse i 1933 hadde gjort nærmest desperate forsøk på å skape et kollektivt sikkerhetssystem i Europa – var villig til å gå til krig for å forsvare Tsjekkoslovakia. Nedenfor følger et utdrag fra min bok Sovjetunionens utenrikspolitikk 1917–1991 (2013), uten fotnotene, om det dramatiske diplomatiske spillet høsten 1938.

Høsten 1938 tilspisset den sudettyske krisen seg, blant annet erklærte Hitler på nazistenes partidag i Nürnberg i september at han støttet sudettyskernes uavhengighetsbestrebelser, og at Sudetenland måtte innlemmes i Det stortyske riket. Den franske utenriksledelsen foretok nå diverse henvendelser til den sovjetiske ledelsen for å avklare dennes vilje til å forsvare Tsjekkoslovakia og hvordan den i så fall så for seg sovjetisk hjelp til Tsjekkoslovakia, gitt at både Polen og Romania trolig ville motsette seg gjennommarsj av sovjetiske tropper. Moskva gjentok sin vilje til å forsvare Tsjekkoslovakia, og den sovjetiske ledelsen erklærte også at et vedtak i Folkeforbundet om at Tsjekkoslovakia var blitt utsatt for aggresjon burde kunne brukes til å få Polen og Romania til å godta gjennommarsj av sovjetiske tropper for å komme tsjekkoslovakene til unnsetning. Den sovjetiske ledelsen tok også til orde for at Sovjetunionen, Frankrike og England burde komme sammen for å drøfte den tsjekkoslovakiske krisen, og den foreslo sovjetisk-fransk-tsjekkoslovakiske militære konsultasjoner. Den 15. september fløy Chamberlain til Tyskland for å forhandle personlig med Hitler om hvordan det sudettyske spørsmål kunne løses. Den 19. september foreslo England og Frankrike overfor den tsjekkoslovakiske regjering at Tsjekkoslovakia skulle avstå områder med mer enn 50 % etniske tyskere til Tyskland. Samme dag spurte den tsjekkoslovakiske presidenten, Edvard Beneš, den sovjetiske ambassadøren i Praha om Sovjetunionen, sammen med Frankrike, vedkjente seg sine allianseforpliktelser i forhold til Tsjekkoslovakia, og om Sovjetunionen ville forsvare Tsjekkoslovakias interesser i

Sovjetunionens utenriksminister på 1930-tallet, Maksim Litvinov, på talerstolen i Folkeforbundet.

Folkeforbundet om landet skulle bli angrepet. Neste dag kom det et positivt sovjetisk svar på begge spørsmålene, og tsjekkoslovakiske myndigheter vedtok da å ikke avstå de sudettyske områdene. I en tale i Folkeforbundet 21. september erklærte Litvinov at Sovjetunionen, sammen med Frankrike, ville oppfylle sine allianseforpliktelser i forhold til Tsjekkoslovakia.

Etter ytterligere press fra Vestmaktene erklærte den tsjekkoslovakiske regjering 21. september at Tsjekkoslovakia var villig til å avstå områder med mer enn 50 % etniske tyskere, forutsatt at de omstridte områdene forble tsjekkoslovakiske inntil de endelige grensene var blitt trukket opp av en internasjonal kommisjon. Hitler tilspisset nå situasjonen ved i et møte med Chamberlain, som hadde foretatt en ny flyreise til Tyskland, å kreve umiddelbar avståelse av de sudettyske områdene. Hitlers nye krav ble forkastet både i London, Paris og Praha, og utbruddet av en storkrig fortonte seg som sannsynlig. Samtidig som Tyskland forberedte seg til et angrep på Tsjekkoslovakia, begynte også Polen, som gjorde krav på det såkalte Teschen-området i den tsjekkoslovakiske delen av Schlesien, å mobilisere styrker ved grensen til Tsjekkoslovakia. I denne situasjonen ble sovjetiske styrker på grensen til Polen også mobilisert, og sovjetiske myndigheter gjorde den polske regjering oppmerksom på at et polsk angrep på Tsjekkoslovakia ville føre til en sovjetisk oppsigelse av den polsk-sovjetiske ikke-angrepsavtalen fra 1932.

Intenst diplomati fra Vestmaktenes side og inngripen fra Mussolini fikk Hitler til å oppgi tanken på et umiddelbart angrep på Tsjekkoslovakia, og den 29. september 1938 møttes Hitler, Chamberlain, den franske statsministeren Daladier og Mussolini til den såkalte Münchenkonferansen. Resultatet av denne konferansen ble Münchenavtalen, forhandlet frem natten mellom 29. og 30. september. Denne avtalen fastslo at Tsjekkoslovakia skulle avstå de sudettyske områdene til Tyskland, og at den tyske innmarsjen skulle foregå 1. til 10. oktober 1938. Den endelige grensen mellom Tyskland og Tsjekkoslovakia skulle trekkes opp av en internasjonal kommisjon, som hadde anledning til å gjennomføre folkeavstemninger i områder med etnisk blandet befolkning. England og Frankrike garanterte for Rest-Tsjekkoslovakias grenser, og det samme forpliktet Tyskland og Italia seg til å gjøre så snart spørsmålet om Tsjekkoslovakias polske og ungarske minoritet var løst. I tilknytning til Münchenavtalen undertegnet Chamberlain og Hitler en erklæring der de to statsoverhodene forpliktet seg til å samarbeide om å bevare freden i Europa.

Les om sovjetledelsens nærmest desperate forsøk på å skape et kollektivt sikkerhetssystem etter Hitlers maktovertakelse i 1933, samarbeidet mellom Sovjetunionen og Vestmaktene under annen verdenskrig og den kalde krigen.

Etter å ha blitt presentert for Münchenavtalen rettet Beneš om ettermiddagen 30. september 1938 en henvendelse til sovjetiske myndigheter der han bad disse om å avklare sitt syn på spørsmålet om Tsjekkoslovakia burde forsvare sine interesser militært eller godta stormaktenes diktat, altså om Sovjetunionen ville støtte Tsjekkoslovakia i en krig mot Tyskland selv om Vestmaktene forholdt seg nøytrale. Før den sovjetiske ledelsen hadde rukket å behandle henvendelsen, kom det beskjed om at tsjekkoslovakiske myndigheter hadde besluttet seg for å avstå de sudettyske områdene. Det er ellers tvilsomt om Sovjetunionen på egen hånd ville ha støttet Tsjekkoslovakia i en krig mot Hitler-Tyskland i en situasjon der Polen, som selv gjorde krav på tsjekkoslovakisk territorium, ikke var villig til å tillate gjennommarsj av sovjetiske tropper for å komme Tsjekkoslovakia til unnsetning, og der heller ikke Romania så med særlig velvilje på en slik gjennommarsj. Eventuell sovjetisk hjelp til Tsjekkoslovakia kunne uansett knapt ha bestått av annet enn støtte fra luften.

Den 2. oktober 1938 ble Teschen-området besatt av polske styrker. Også Ungarn krevde grenserevisjoner. I november 1938 måtte Tsjekkoslovakia, etter tysk-italiensk mekling, avstå et sørlig grenseområde til Ungarn.

Da Münchenavtalen ble inngått, bestod Tsjekkoslovakias væpnede styrker av 42 divisjoner, 418 tanks og 600 krigsfly og var blant de sterkeste i Europa. Dessuten hadde landet solide festningsverker på grensen mot Tyskland (”den bøhmerske bastion”) og en omfattende rustingsindustri. I den tyske militære ledelsen var det en utbredt oppfatning at Vestmaktene ville forsvare Tsjekkoslovakia, og at Hitler bedrev en uansvarlig eventyrpolitikk. For å avverge en storkrig og et sannsynlig tysk krigsnederlag oppstod det derfor planer om å avsette Hitler ved et militærkupp i det øyeblikk han gav ordre om å angripe Tsjekkoslovakia og Vestmaktene svarte med å erklære Tyskland krig. Vestmaktenes kapitulasjon fjernet grunnlaget for disse planene.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Annet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s