Russland forsvarer Syria og freden

”Hegel bemerker et sted at alle store verdenshistoriske begivenheter og personer så å si forekommer to ganger. Han har glemt å tilføye: den ene gangen som tragedie, den andre gangen som farse,” skriver Karl Marx i innledningen til sitt skrift Louis Bonapartes attende brumaire, men ordene kunne like gjerne ha vært brukt som kommentar til rakettangrepet USA, Storbritannia og Frankrike 14. mars gjennomførte mot Syria.

Et folkerettsstridig militært angrep på en suveren stat er en forbrytelse, og ingen farse. Men uansett hvor forkastelig det vestlige angrepet på Syria var, kan det ikke sammenliknes med andre kriger og militæraksjoner vestlige stormakter har stått bak. Det nylig gjennomførte angrepet på Syria kan ikke sammenliknes med gulfkrigene som ødela Irak, likvideringen av Gaddafi-regimet i Libya eller bombekrigen som tvang Serbia til å avstå Kosovo. Sammenliknet med disse krigene som tok livet av titusener av mennesker og førte til enorme ødeleggelser, var angrepet på Syria en farse.

103 raketter skal ha blitt avfyrt mot mål i Syria. Ca 70 av disse skal ha blitt skutt ned av syrisk luftvern, og skaden de øvrige rakettene klarte å utrette, var liten. Ingen mennesker ble drept som en følge av rakettangrepet.

Slik sett var rakettangrepet mot Syria mer en demonstrasjon av vestlig maktesløshet enn av styrke.

Syrisk luftvern.

Hvorfor det vestlige rakettangrepet ikke ble stort annet enn et meningsløst slag i luften er åpenbart. Syria har et rimelig godt luftvern, levert av Sovjetunionen på 1980-tallet. Og toppmoderne russiske luftvernsraketter er dessuten utplassert på syrisk territorium. De vestlige stormaktene våget derfor ikke å sende sine fly inn i syrisk luftrom, slik at rakettene som ble brukt i angrepet, måtte avfyres fra fly og marinefartøyer i Middelhavet, med redusert treffsikkerhet som resultat. Dessuten er det en mengde russiske rådgivere, soldater og militært utstyr i Syria som de vestlige landene av åpenbare grunner ikke tok sjansen på å treffe. Antallet mulige bombemål ble derfor sterkt begrenset. Det er grunn til å legge merke til at det ikke ble gjort noe forsøk på å bombe presidentpalasset i Damaskus.

På 1990-tallet kunne de vestlige landene oppføre seg som om Russland ikke eksisterte, blant annet ved å bruke det tidligere Jugoslavia som skytefelt. I dag har Russland langt på vei gjenetablert sin rolle som stormakt og bruker denne til å forsvare sin allierte Syria og å opprettholde global fred og sikkerhet.

Den andre hovedgrunnen til at det vestlige rakettangrepet ble en parodi på en militæraksjon, er at befolkningen i de vestlige landene ikke ønsker noen krig mot Syria.

Amerikansk demonstrasjon mot krigen mot Syria.

Situasjonen i dag er annerledes enn den var på 1990-tallet. 1990-tallet var menneskerettighetsorganisasjonenes, hatpropagandaens og de såkalte humanitære operasjonenes gylne tidsalder. Den gang trodde befolkningen i de vestlige landene på menneskerettighetsorganisasjoner, aktivistgrupperinger og massemedier som fremførte anklager om massakrer, tortur og liknende. Og de krevde handling for å stanse angivelige overgrep. I dag tror folk heldigvis ikke lenger på skremselshistorier. Tvert imot er reaksjonen på meldinger om massakrer og liknende hos vanlige mennesker i Vesten et oppgitt skuldertrekk: ”Jaså, de – altså vestlige myndigheter – har tenkt å bombe igjen.”

Bare de aller dummeste tror på vestlige massemediers og politikeres påstander om at Assad-regimet skal ha brukt giftgass mot befolkningen i Douma bare noen dager etter at Donald Trump hadde signalisert at han aktet å trekke de amerikanske soldatene ut av Syria, for derved nærmest å tvinge USA til å opprettholde støtten til de syriske opprørerne.

I Europa er folk dessuten utmerket klar over at fortsatt krig i Syria ikke bare er en tragedie for befolkningen, men også betyr tilstrømning av flyktninger. Og de fleste håper derfor at Assad-regimet så snart som mulig får nedkjempet de islamistiske opposisjons- og terroristgrupperingene.

Den mildt sagt lunkne holdningen til fortsatt aggresjon mot Syria hos vanlige mennesker i Vesten er noe vestlige ledere må forholde seg til. Det er grunn til å merke seg at Tyskland ikke deltok i det folkerettsstridige rakettangrepet mot Syria, og at de fleste vestlige land nøyde seg med å uttrykke en forsiktig forståelse for angrepet.

Vi lever i en farlig verden. Vi vil sannsynligvis oppleve nye ”humanitære operasjoner” (les bombekriger). Nye vestlige rakettangrep mot Syria kan på ingen måte utelukkes. Den vestlige støtten til de islamistiske terroristgrupperingene som kjemper mot Syrias lovlige myndigheter, kan bli trappet opp.

Det overveldende flertall av statene og menneskene på jorden fordømmer imidlertid folkerettstridige angrepskriger som den vestlige aggresjonen mot Syria. Og det er fredskreftene – altså stater som Russland, Kina, India, Iran, Brasil og Sør-Afrika – som er i ferd med å bli de sterkeste.

Les om hvorfor Vladimir Putin bør få fredsprisen her.

Les om forrige gang Vesten anklaget syriske myndigheter for å bruke giftgass mot sin egen befolkning her og her.

Publisert på Herland Rapporten 16. april og trykket i Friheten 26. april 2018.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Midtøsten, Russisk utenrikspolitikk. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s