Ukrainas tragedie

Natalija Vitrenko, her som aktivist før det fascistiske statskuppet i Ukraina i 2014.

For noen dager siden offentliggjorde Natalija Vitrenko, leder for Ukrainas progressive sosialistparti, videoen ”Perejaslavskaja Rada eller krig, og salg av jorden”. Her erklærte Vitrenko at det ukrainske folk ved å inngå den såkalte Unionen i Perejaslav i 1654 for evig tid hadde knyttet seg til Russland, og at dagens ukrainske politikere derfor ikke hadde rett til å bryte med Russland.

Denne påstanden kan diskuteres. En union eller en annen politisk handling kan ikke binde etterfølgende generasjoner. Det Vitrenko har rett i, er at det ukrainske folk ved å inngå Unionen i Perejaslav foretok et sivilisatorisk valg til fordel for Russland, at ukrainerne har tjent på dette valget, og at det uten den beskyttende storebroren Russland i dag ikke hadde eksisterte noe Ukraina.

I Polen-Litauen på 1500- og 1600-tallet utgjorde ukrainerne som den gang ble kalt lillerussere, ikke noe folk. Den lillerussiske overklassen var smeltet sammen med den polske adelen, den ortodokse kirken var i ferd med å bli fortrengt av en aggressiv katolisisme, og de livegne lillerussiske bøndene ble behandlet som kveg.

Sovjetisk frimerke til minne om 300-årsjubileet for Unionen i Perejaslav.

Kosakkene, en blandet befolkningsgruppe som holdt til på steppen i sør, gjorde opprør mot de forhatte polakkene og den katolske kirken, og lyktes på 1640-tallet å skaffe seg kontroll over store deler av dagens Ukraina. Uten beskyttere hadde kosakkene imidlertid ingen mulighet til å forsvare sin frihet, og valget stod da mellom følgende alternativer: 1) Igjen å underkaste seg polsk styre, noe som ville ha vært ensbetydende med fortsatt polonisering, føydal utbytting og tvangsomvendelse til katolisismen. 2) Å stille seg under den tyrkiske sultanens beskyttelse, et utenkelig valg for et kristent folk siden tyrkerne var muslimer. 3) Å stille seg under den russiske tsarens beskyttelse. Valget var enkelt. Bare tsaren kunne beskytte befolkningens tro, språk og kultur.

I dag befinner Ukraina seg i en situasjon som minner om forholdene på 1640-tallet. Polakkene har aldri akseptert eksistensen av en uavhengig ukrainsk stat innenfor grensene som ble trukket opp som en følge av annen verdenskrig. Polske krav om grenseendringer kan på ingen måte utelukkes; i hvert fall vil det komme krav om kompensasjon for eiendommene hundretusener av polakker ble fratatt da de etter annen verdenskrig ble fordrevet fra den daværende ukrainske sovjetrepublikken. Prisen for en eventuell avtale med EU vil være at Ukraina forplikter seg til å ta imot hundretusener av flyktninger fra Asia og Midtøsten, altså at ukrainerne risikerer å bli utsatt for den ufrivillige kontakten med islam og Orienten deres forfedre sa nei til ved å avvise sultanen i 1654.

I en slik situasjon virker en tilknytning til Russland fornuftig. Med russisk militærmakt i ryggen vil Ukraina kunne avvise alle krav om grenseendringer, krav om kompensasjon for tapt eiendom knyttet til befolkningsutvekslingen etter annen verdenskrig og liknende. Og med adgang til Den eurasiske økonomiske union som Russland har tatt initiativ til, vil ikke ukrainerne behøve å gjøre noen innrømmelser overfor Brussel, for eksempel ved å ta imot hundretusener av flyktninger – eller ved å måtte godta homomarsjer, likekjønnete ekteskap og annet som knapt er forenlig med deres ortodokse tro.

Båndene til Russland har dagens ukrainske ledelse imidlertid brutt, og ukrainerne er derfor på nåde og unåde utlevert et Europa som har mer enn nok med sine egne problemer, og som knapt har noen interesse for Ukraina – bortsett fra å sikre seg dets naturressurser for en billig penge og å bruke det som et reservat for flyktninger EU ikke klarer å påtvinge sine medlemsstater.

Russere, lillerussere (ukrainere) og hviterussere utgjør tre grener av det russiske folk. Den russiske sivilisasjons tragedie er at fremmede krefter og indre nedbrytende elementer har lyktes i å skape splid mellom disse tre grenene.

Les mer om Lillerusslands/Ukrainas historie.

I 1850 fantes det ikke noe Ukraina, ukrainsk folk eller ukrainsk språk, og lillerusserne (ukrainerne) var ikke mindre russere enn for eksempel folk som bodde i Sibir. Etter den mislykkede polske oppstanden mot Tsar-Russland i 1863 gikk imidlertid polske intellektuelle i gang med å konstruere en ukrainsk nasjonal identitet atskilt fra den all-russiske, og samtidig fant de opp et ukrainsk språk. Og på begynnelsen av 1900-tallet oppmuntret østerriksk-ungarsk og tysk etterretning separatistisk ukrainsk nasjonalisme. Man kan like det eller ikke, men Ukraina er et kunstprodukt skap av polske intellektuelle og østerriksk-ungarsk og tysk etterretning.

På 1920-tallet forsøkte V. I. Lenin og bolsjevikene å løse det nasjonale spørsmål i det mangenasjonale Sovjet-Russland ved å opprette nasjonale republikker og å gi disse betydelig makt, ikke minst når det gjaldt språk og kultur. Dette fungerte rimelig bra så lenge det fantes en sterk sentralmakt. Men da Mikhail Gorbatsjovs mislykkede reformer på 1980-tallet fikk sovjetmakten til å vakle, utgjorde de nasjonale republikkene et nærmest ideelt utgangspunkt for fremveksten av separatistisk nasjonalisme.

Da Sovjetunionen brøt sammen i 1991 og Russland, Ukraina og de øvrige sovjetrepublikkene ble selvstendige stater, var russere og ukrainere overbevist om at de til evig tid ville forbli broderfolk, og at krig og andre konflikter mellom dem var utenkelig. Den nyvunne selvstendigheten gjorde imidlertid at det vokste frem en gruppe ukrainske politikere, byråkrater og intellektuelle som knyttet sin sosiale posisjon til forsvar av det de fremstilte som ukrainske interesser mot et angivelig undertrykkende Russland. Dermed var det langt grunnlag for en utvikling som førte frem til statskuppet i Ukraina i 2014 og den ukrainske statens undergang.

Trolig hadde Putin rett da han karakteriserte bolsjevikenes opprettelse av nasjonale republikker som ensbetydende med å legge ut miner med forsinket utløsning. I 2014 eksploderte den ukrainske minen. Og resultatet er at tusener av mennesker har blitt drept i det som i realiteten er en russisk borgerkrig.

Les om hvordan ukrainske fascister i 2017 prøvde å drepe Natalija Vitrenko uten at politiet gjorde noe for å beskytte henne, her.

Les min kommentar til konflikten mellom Catalonia og den spanske sentralmakten og parallellene mellom denne konflikten og sovjetisk og jugoslavisk nasjonalitetspolitikk, her.

Les innledningen til min bok Ukrainas historie (2017) her.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Ukraina. Bokmerk permalenken.

1 svar til Ukrainas tragedie

  1. Tilbaketråkk: Mot full kirkesplittelse i Ukraina | Kaleidoskop

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s