Advarsel eller egenrådighet?

Aleksandr Zakhartsjenko proklamerer Malorossija.

Den 18. juli presenterte leder for Folkerepublikken Donetsk, Aleksandr Zakhartsjenko, det han betegnet som en siste mulighet for å redde Ukraina fra oppløsning og fortsatte blodsutgytelser, nemlig å danne en ny stat, Malorossija (Lillerussland).

”Vi tilbyr en ny plan for reintegrering av landet. For ikke så lenge siden satte vi i gang et statlig program for å forene befolkningen i Donbass. Nå tilbyr vi alle innbyggere i Ukraina å gjøre slutt på krigen gjennom en omdanning av landet, dette er en fredelig utgang. Men her er det et par betingelser: Innbyggerne i Ukraina må selv støtte denne ideen. Vi har allerede gjennomført konsultasjoner med myndighetspersoner og forretningsfolk i regionene. Dette er vårt første og siste tilbud.”

Se video der Zakhartsjenko fremfører sin erklæring her.

Den påtenkte statsdannelsen skal ifølge et oppslag i Pravda være en føderasjon med utstrakt selvstyre for regionene. Utenrikspolitisk skal Malorossija være blokkuavhengig og kombinere gjenopprettelse av forbindelsene til Russland med forsøk på å få til et trekantsamarbeid i formatet Russland–EU–Malorossija. Ny hovedstad skal være Donetsk, mens Kiev skal få status av et ”historisk-kulturelt senter”.

Zakhartsjenko opplyste også at man forberedte opprettelsen av et folketribunal som skulle dømme de ansvarlige for Ukrainas sammenbrudd og borgerkrigen i landet. Blant personene som ifølge Zakhartsjenko ville bli tiltalt, var ikke bare Petro Porosjenko og andre toppfigurer i dagens ukrainske regime, men også Viktor Janukovitsj, presidenten som ble styrtet ved statskuppet i 2014.

Hadde de østukrainske lederne våren 2014 proklamert opprettelsen av et nytt, føderalt Ukraina – og hadde Russland anerkjent en slik ny statsdannelse – er det godt mulig at Kiev-regimet hadde brutt sammen. Nå – etter at Kiev-regimet i tre år har kunnet forgifte den ukrainske befolkningen med nasjonalistisk og antirussisk propaganda – har tiden for en slik løsning på krisen i Ukraina åpenbart rent ut.

Ifølge en nylig gjennomført meningsmåling støtter idag bare 5 prosent av den ukrainske befolkningen tanken om en føderalisering av Ukraina. Bare 20 prosent er villige til å gi Donbass mer selvstyre. Og kun 5 prosent vil gi russisk stilling som statsspråk på linje med ukrainsk (mot 11 prosent for ett år siden).

Det eneste som idag kan muliggjøre en omdanning av Ukraina til en føderasjon, er et fullstendig statlig og økonomisk sammenbrudd i landet som får befolkningen til å reise seg mot Kiev-regimet.

Hva forklarer proklameringen av Malorossija? Hvorfor nøyer de østukrainske lederne seg ikke med å fortsette oppbyggingen av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk? Hvorfor avventer de ikke Kiev-regimet sammenbrudd – som virker sannsynlig gitt det politiske og økonomiske kaoset i Ukraina – før de lanserer sin egen modell for Ukrainas statlige omdanning?

En forklaring er at det dreier seg om en lite overveid handling fra ledelsen i Folkerepublikken Donetsk – som lederne i Folkerepublikken Lugansk sier at de ikke kjente til. At de østukrainske lederne, som er avhengig av russisk militær og økonomsk støtte, skulle gå til et så drastisk skritt som å proklamere en ny ukrainsk stat uten at dette skjer i samråd med Moskva, er imidlertid lite sannsynlig. Forklaringen er trolig at den russiske ledelsen ønsker å sende et signal til omverdenen om at den er misfornøyd med situasjonen i Ukraina – og at den har makt til å endre denne situasjonen.

Russlands mål er et føderalt Ukraina med en svak sentralmakt der trusselen om løsrivelse av de østlige regionene skal gjøre det umulig for Kiev å knytte seg til Vesten militært og økonomisk.

De såkalte Minsk-avtalene fra 2014 og 2015 så for seg en føderalisering av Ukraina. Kiev-regimet har imidlertid ikke gjort noe for å oppfylle Minsk-avtalene ved å vedta konstitusjonelle reformer, gi særrettigheter til Donetsk og Lugansk og liknende. Og gitt den politiske situasjonen i Ukraina er det utenkelig at Petro Porosjenko og kretsen rundt ham vil oppfylle Minsk-avtalene – gjorde de det, ville de risikere å bli drept av de høyrenasjonalistiske bandene som har makten på gatenivå. Krigen i Øst-Ukraina, inkludert bombardering av østukrainske byer, fortsetter derfor.

Donald Trumps seier ved det amerikanske presidentvalget gjorde trolig at man i Moskva håpet på at man skulle kunne inngå en avtale med amerikanerne om Ukraina, Syria og andre spørsmål. Etter sin tiltredelse av presidentembetet i januar 2017 har Trump imidlertid blitt fanget av den amerikanske ”dypstaten” og er ikke i stand til å innfri sine løfter til velgerne om et bedre forhold til Russland, en ny Ukraina-politikk og felles bekjempelse av islamistiske terrorister.

Trolig bør proklameringen av Malorossija oppfattes som et signal fra Moskva til USA og EU om at man fra russisk side vil kunne anerkjenne den nye staten – og eventuelt gi militær støtte til at den får utvidet sine grenser – dersom omverdenen ikke presser Kiev til å oppfylle Minsk-avtalene.

Eller vestlige politikere må i det minste tvinge Kiev-regimet til å innstille beskytningen av østukrainske byer og å oppheve den økonomiske blokaden av Donetsk og Lugansk.

Les om Ukrainas bevegelse mot åpen fascisme her og her.

Dette innlegget ble publisert i Ukraina. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s