På Jalta-konferansen i februar 1945 la Iosif Stalin, Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt grunnlaget for mange tiår med fred og stabilitet i Europa. Det kommende møtet mellom Vladimir Putin og Donald Trump vil trolig føre til langt beskjednere resultater.
I tilknytning til G20-møtet i Hamburg 7. til 8. juli vil Vladimir Putin og Donald Trump møtes. Forventningene til dette møtet hos russiske politikere og kommentatorer er nøkterne. Ingen tror møtet mellom de to statslederne vil gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina, muliggjøre felles kamp mot terrorisme i Midtøsten eller bilegge andre stridsspørsmål.
Forventningene til Trump var store i Russland etter hans seier ved presidentvalget i november 2016. I juli 2016 hadde Trump erklært at han var for å anerkjenne Krim som russisk og å oppheve de økonomiske sanksjonene. Og under sin valgkamp hadde han gjentatte ganger tatt til orde for et bedre forhold til Russland og felles kamp mot islamistiske terrorister i Midtøsten. Siden den tid har Trump imidlertid blitt fanget av den amerikanske ”dypstaten”. Og hans utenrikspolitikk er idag like aggressiv som Obama-administrasjonens, slik rakettangrepet mot en syrisk flybase (etter absurde anklager om at Assad-regimet hadde brukt giftgass mot sin egen sivilbefolkning) og nedskytingen av et syrisk jagerfly vitner om. De amerikanske økonomiske sanksjonene mot Russland har også blitt skjerpet.
Det eneste positive sett fra et russisk synspunkt er at synet på Trump er så negativt i de fleste europeiske land at det vil bli vanskelig for Trump-administrasjonen å få europeiske ledere med på militære eventyr.
Oppløsningen av Ukraina vil fortsette. Kiev-regimet vil ikke oppfylle de såkalte Minsk-avtalene. Folkerepublikkene Lugansk og Donetsk vil bli enda tettere knyttet til Russland. Og en felles amerikansk-russisk innsats for å bekjempe IS og andre islamistiske terrororganisasjoner vil knapt bli mulig.
Først og fremst forteller det kommende møtet mellom den vitale Putin som støttes av 70–80 prosent av den russiske befolkningen, og Trump som er bundet på hender og føtter av den amerikanske ”dypstaten” og ute av stand til å oppfylle sine valgløfter, om hvor lite funksjonsdyktig og råttent det amerikanske demokratiet er, dersom det i det hele tatt gir mening å snakke om demokrati.
En klar kontrast til det som etter alle solemerker vil bli et lite betydningsfullt møte mellom Putin og Trump, utgjorde den kinesiske presidenten Xi Jinpings besøk i Moskva 3. og 4. juli. Russland og Kina samarbeider i dag om hundrevis av økonomiske prosjekter – blant annet om storstilt gassutvinning i Sibir med tanke på eksport til det kinesiske markedet – og under Jinpings besøk ble det undertegnet kontrakter til en verdi av ca 10 milliarder dollar. Moskva og Beijing har dessuten et sammenfallende syn på de fleste utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.
Begge er opptatt av å bekjempe terrorisme, ekstremisme og separatisme. Begge støtter Assad-regimet i Syria. Og begge er bekymret for de amerikanske truslene mot Nord-Korea og utsiktene til at amerikanske raketter som kan skyte ned atomraketter, vil bli utplassert i Sør-Korea.
Tilsynelatende er alt Vesten har oppnådd med sin aggressive retorikk, sin opprusting i Russlands nærområder og sine økonomiske sanksjoner å knytte Russland enda sterkere til Kina. Det kan umulig være i EUs og Europas interesse.
Les mer om betraktningene til Sergej Karaganov, som regnes som en utenrikspolitisk guru i dagens Russland, om forholdet mellom Russland og USA og andre spørsmål i internasjonal politikk her.
Les mer om demokratiets stilling i Russland og i USA og andre vestlige land og det vestlige demokratis krise her.
Kaleidoskop 