Myten om golodomor

I 1932–33 ble den ukrainske sovjetrepublikken rammet av en hungerskatastrofe som kostet flere millioner mennesker livet. Anslagene over antallet døde varierer mellom tre og seks millioner.[1] Årsakene til hungeren var en kombinasjon av sovjetmyndighetenes insistering på å gjennomføre kollektiviseringen og industrialiseringen uavhengig av de menneskelige omkostningene, sabotasje fra bondebefolkningens side og naturlige årsaker som tørke og plantesykdommer.

Basert på optimistiske avlingsanslag besluttet sovjetmyndighetene i 1931 å rekvirere like mye korn fra den ukrainske bondebefolkningen som de hadde innkrevd i 1930, nærmere bestemt 7,7 millioner tonn. Men mens kornhøsten i 1930 hadde utgjort 21,1 millioner tonn, sank den i 1931 til 18,3 millioner tonn, og ytterligere 30–40 prosent gikk tapt som en følge av dårlig håndtering av kornet. Årsaken til produksjonsfallet og svinnet var kaos knyttet til kollektiviseringen og sabotasje fra bondebefolkningens side, som ikke var villig til å akseptere tilværelsen som kollektivbønder. Myndighetene nektet i denne situasjonen å redusere kornrekvireringen. Tvert imot innførte de straffetiltak mot kollektivbruk som ikke leverte den pålagte mengden korn, herunder blokkering av tilførselen av mat og andre forbruksvarer. Resultatet var at situasjonen ble kritisk. Våren 1932 brøt det ut hungersnød, kornhøsten sank til 15 millioner tonn, og det ble mangel på såkorn. Tørke og plantesykdommer forverret de allerede kritiske forholdene. Og våren 1933 ble den ukrainske landsbygden rammet av massehunger.[2]

Petro Porosjenko, Donbass’ slakter, deltar ved en markering av ofrene for golodomor.

Ukrainske nasjonalister har forsøkt å fremstille hungerskatastrofen – som de omtaler som golodomor, massedød gjennom utsulting – som et folkemord mot den ukrainske befolkningen fra sovjetmyndighetenes side. For å begrunne påstanden om folkemord viser de til avsperringen av hungersrammede områder, slik at befolkningen ikke kunne ta seg til områder der det fantes mat. Og de fremhever at sovjetmyndighetene fortsatte å eksportere korn etter at hungersnøden var brutt ut.

Hungerskatastrofen var utvilsomt en tragedie, men det er ikke grunnlag for å omtale den som folkemord. For det første var den ukrainske sovjetrepublikken ikke alene om å bli rammet av hungersnød i 1932–33. Også Volga-området i Russland, Kaukasus, Kasakhstan og andre områder ble rammet. Dernest er det et faktum at da omfanget av hungerskatastrofen ble avdekket, beordret sovjetmyndighetene tilførsel av mat og andre produkter til de hungersrammede områdene, inkludert Ukraina.

Den 16. mai 1932 besluttet politbyrået i kommunistpartiet å tildele den ukrainske sovjetrepublikken 100 000 tonn korn som nødhjelp.[3] Flere vedtak av denne typen fulgte i 1932 og 1933.[4] Partiledelsen beordret også å forsyne Ukraina med såkorn.[5] Denne type hjelp er uforenlig med folkemord.

Da bolsjevikene i 1929 besluttet å gjennomføre en fullstendig kollektivisering av landbruket og å likvidere kulakkene som klasse, hadde Den nye økonomiske politikken opphørt å fungere, slik forsyningskrisen på slutten av 1920-tallet viste. Bolsjevikene kunne i denne situasjonen ha latt det vokse frem en klasse av kapitalistiske farmere ved å tillate fri omsetting av jord, og overlatt forsyningen av byene og de væpnede styrkene til markedet. Det ville ha vært det samme som å oppgi forsøket på å innføre sosialisme, og var selvsagt ikke aktuelt. Eller de kunne kollektivisere landbruket. Da beslutningen om å kollektivisere landbruket først var tatt, brøt det ut en klassekamp på landsbygden mellom velstående bønder og fattigbøndene som gjorde kollektiviseringen til en langt mer kaotisk prosess enn bolsjevikene opprinnelig hadde forestilt seg. Kaoset som oppstod i tilknytning til kollektiviseringen, er en viktig del av forklaringen på hungerskatastrofen i 1932–33.

Kollektiviseringen utløste sabotasje fra bondebefolkningens side i form av redusert pløying og såing, delvis som en følge av nedslakting av oksene som trengtes til pløyingen, skjødesløs innhøsting og dårlig håndtering av den innhøstede grøden. Stilt overfor denne sabotasjen og trusselen om hungersnød i byene og manglende forsyninger til de væpnede styrkene besluttet Stalin og kretsen rundt ham å bruke blokade og andre straffetiltak til å tvinge bøndene til å forsyne byene og hæren med korn og andre landbruksprodukter. Dette kan ikke beskrives som folkemord på den ukrainske befolkningen. Snarere var det snakk om en favorisering av bybefolkningen på bøndenes bekostning. Bolsjevikene var villige til å la millioner av bønder hungre for å sikre mat til arbeiderklassen i byene, inkludert ukrainske arbeidere. Dessuten var bolsjevikene avhengige av å eksportere korn for å finansiere import av maskiner og annet utstyr som trengtes til industrialiseringen.

Uten kollektiviseringen av landbruket og industrialiseringen på 1930-tallet hadde ikke seieren over Hitler-Tyskland i Den store fedrelandskrigen 1941-45 vært mulig.

Kritikere av kollektiviseringen og industrialiseringen tar ikke hensyn til situasjonen Sovjetunionen befant seg i da Stalin og partiledelsen på slutten av 1920-tallet besluttet å avvikle Den nye økonomiske politikken og å gjennomføre en sjokkindustrialisering. I vest utgjorde Vestmaktene (England og Frankrike) og deres allierte, Polen, Romania og de baltiske statene, en trussel. I sør hadde Sovjetstaten et anstrengt forhold til britene, som arbeidet for å skaffe seg kontroll over Persia og Afghanistan. Og i det fjerne Østen representerte Japan og England en fare. Skulle Sovjetunionen overleve i denne situasjonen, måtte landet i løpet av kort tid industrialiseres og moderniseres, slik at dets væpnede styrker kom fullt på høyde med de væpnede styrkene til de kapitalistiske statene. Industrialisering og modernisering ved hjelp av frie bønder og farmerkapitalisme ville ha tatt flere tiår å gjennomføre og var ikke noe alternativ.

I 1941 – nøyaktig ti år etter at Stalin erklærte at Sovjetstaten hadde ti år på seg til å bli en industriell stormakt – gikk Hitler-Tyskland til angrep på Sovjetunionen og truet russere, ukrainere og andre ”undermennesker” med slaveri og utslettelse. Den påfølgende Store fedrelandskrigen ville folkene i Sovjetunionen aldri ha kunnet vinne om det ikke hadde vært for industrialiseringen og kollektiviseringen.

Industrialiseringen og kollektiviseringen krevde millioner av ofre, og det ble begått mange feil som økte lidelsene. Men det fantes ikke noe alternativ om Sovjetstaten og folket skulle overleve.

[1] Se Orest Subtelny: Ukraine. A History, 415.

[2] Se Orest Subtelny: Ukraine. A History, 413–416 og Paul Robert Magocsi: A History of Ukraine, 557–563.

[3] Se Golodomor. Mify i real’nost’. D. Vanjukov (red). Moskva: Knizjnyj Klub Knigovek, 2011, 127.

[4] Se sst., 133, 136, 139, 178, 180, 238, 247, 272, 279, 318, 320, 324, 325, 326, 342, 350, 382.

[5] Se sst., 105, 109, 110, 118, 119, 122, 123, 135, 242, 313.

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukraina. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Myten om golodomor

  1. Tilbaketråkk: En besværlig massakre | Kaleidoskop

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s