Putin og nasjonale symboler

To flagg, samme stat og folk.

For hundre år siden, i mars 1917, ble tsarregimet i Russland styrtet, og en liberal-konservativ provisorisk regjering kom til makten. I november 1917 ble den provisoriske regjeringen avsatt ved et statskupp som brakte V. I. Lenin og bolsjevikene, en radikal sosialistisk gruppering, til makten. Kort tid senere brøt det ut en borgerkrig mellom ”røde” og ”hvite” som kostet millioner av mennesker livet, og som endte med bolsjevikenes seier og opprettelsen av Sovjetunionen.

Den russiske sivilisasjon ble dermed splittet mellom Sovjet-Russland og det ”hvite” Russland bestående av sterkt anti-sovjetiske emigranter. Denne splittelsen fortsatte til langt inn på 1990-tallet – striden om politiske og økonomiske reformer i det postkommunistiske Russland etter 1991 kan oppfattes som en strid mellom ”hvite” og ”røde”, og som de ”hvites” hevn for nederlaget i 1917.

Å vurdere disse begivenhetene faller utenfor en kommentar som denne. Det bemerkelsesverdige er imidlertid hvordan dagens russiske president, Vladimir Putin, etter å ha kommet til makten i 2000 lyktes i å forene det ”røde” og ”hvite” Russland, slik at man unngikk en ødeleggende strid om nasjonale symboler, historiefortolkning og identitet.

Hvor skadelig strid om historie og nasjonale symboler kan være er dagens Ukraina et tragisk eksempel på.

Min kommentar til hundreårsjubileet for revolusjonen i 1917 og Tsar-Russlands undergang er derfor å gjengi et utdrag fra min bok Russlands redningsmann – en politisk biografi om Vladimir Putin (2016) som handler om Putins forhold til nasjonale symboler.

– – –

Boris Jeltsins Russland hadde vært splittet mellom en venstreopposisjon, anført av kommunistene, som drømte om en gjenopprettelse av Sovjetunionen, diverse nasjonalistiske grupperinger, et pragmatisk sentrum og ytterliggående demokrater og liberalere som krevde et totalt brudd med den sovjetiske fortiden i form av vidtrekkende politiske og økonomiske reformer. Et uttrykk for denne striden var at Jeltsin og Dumaen, som var dominert av kommunister, nasjonalister og andre kritikere av Jeltsins styre, ikke klarte å enes om hvilke nasjonale symboler Den russiske føderasjon skulle ha. Resultatet var blant annet at man benyttet en melodi uten tekst, skrevet av 1800-tallskomponisten Mikhail Glinka, som ingen forbandt noe som helst med, som nasjonalhymne. Denne situasjonen fant Putin, som i sin programartikkel ”Russland ved inngangen til et nytt årtusen” hadde fremhevet behovet for samhold og felles verdier, uholdbar, og høsten 2000 sørget han derfor for at det ble vedtatt diverse lover om statssymboler.

Den røde Sovjetfanen heist over Riksdagsbygningen i Berlin i 1945.

Den hvit-blå-røde trikoloren som hadde avløst den røde Sovjetfanen etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 (og som var blitt brukt av den midlertidige regjeringen som kom til makten da tsarregimet brøt sammen i 1917) ble beholdt som nasjonalflagg. En modifisert utgave av tsarimperiets tohodete ørn som var blitt tatt i bruk under Jeltsin, ble beholdt som statsvåpen. Og som nasjonalsang ble Sovjethymnen gjeninnført med en ny tekst der referansene til kommunisme og partiets ledende rolle var blitt fjernet. Det røde flagg, og senere også Sovjetstjernen, ble gjort til symboler for Russlands væpnede styrker.

Innføringen av disse symbolene, ikke minst den modifiserte utgaven av Sovjethymnen som mange tolket som en tilbakevending til sovjetiske verdier, var omstridt. Selv forsvarte Putin de nye nasjonalsymbolene, inkludert den nye utgaven av Sovjethymnen, i en tale til Dumaen 4. desember 2000 med at det var nødvendig å identifisere seg med alle perioder av fedrelandets historie, inkludert sovjetepoken, og at det ville være galt utelukkende å feste seg ved urett og undertrykkelse i fortiden og å glemme heltene og alt det positive som var blitt utrettet. Å fjerne alle referanser til sovjetepoken ville dessuten være det samme som å si at flere generasjoner av russere hadde levd et forgjeves liv, og det ville hverken hans hode eller hjerte godta, erklærte Putin.

I tilknytning til omtalen av Putins forhold til nasjonale symboler er det også grunn til å trekke frem de storslagne feiringene av Seiersdagen 9. mai, opprettholdelsen av Enhetsdagen 7. november (som Jeltsin hadde innført som erstatning for markeringen den kommunistiske Oktoberrevolusjonen), beslutningen om å la revolusjonslederen Lenins balsamerte lik forbli i Lenin-mausoleet på Den røde plass i Moskva fremfor å gravlegge det og dermed såre millioner av kommunister og kommunistsympatisører, omdøpningen av flere russiske byer til navnene de hadde hatt før Oktoberrevolusjonen i 1917, og bevaringen av diverse Lenin-statuer og andre minnesmerker fra sovjetepoken.

I sum har Putins symbolpolitikk gått ut på å frembringe et positivt bilde av alle epoker i russisk historie, å unngå å tråkke noen på tærne og å skape samhold blant befolkningen. I dag er det liten strid om nasjonale symboler, merkedager og Lenin-statuer, og denne symbolpolitikken må derfor kunne sies å ha vært vellykket.

Trykket i Friheten 1. april 2017.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Annet, Putin. Bokmerk permalenken.

2 svar til Putin og nasjonale symboler

  1. Tilbaketråkk: Nikolaj II, pornografianklager og trusler mot kinoer | Kaleidoskop

  2. Tilbaketråkk: Revolusjonens demon | Kaleidoskop

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s