En tysk ørefik

Radarepresentant Oleksij Gontsjarenko ved den av ham tilgrisede tyske ambassaden i Kiev.

Radarepresentant Oleksij Gontsjarenko ved den av ham tilgrisede tyske ambassaden i Kiev.

Nylig uttalte Forbundsrepublikken Tysklands ambassadør i Ukraina, Ernst Reichel, i et intervju at det burde være mulig å gjennomføre valg i de opprørskontrollerte områdene i Øst-Ukraina før Kiev hadde fått kontroll over grensen mot Russland. Han sa også at ”forestillinger om at en av sidene først må oppfylle praktisk talt alt, og at den annen side først deretter har å yte noe til gjengjeld, ikke er realistiske”.

Ambassadørens ord var, slik Pravda påpeker, ikke noe annet enn en rimelig utlegging av de såkalte Minsk-avtalene fra 2014–15, som etablerte en skjør våpenhvile mellom Kiev-regimet og folkerepublikkene Donetsk og Lugansk. Punkt 4 i den såkalte Minsk 2-avtalen av 11. februar 2015 slår således fast at det, så snart det er etablerte en våpenhvile og tunge våpen er trukket tilbake, skal innledes en dialog om gjennomføring av lokalvalg i Donetsk og Lugansk. Ukrainsk kontroll over grensen mot Russland er først nevnt som punkt 9 i avtalen, og forutsetter blant annet amnesti for handlinger begått i tilknytning til konflikten i Øst-Ukraina, frigivelse av alle gisler og fanger og full gjenopprettelse av sosiale og økonomiske forbindelser mellom Donetsk og Lugansk og Rest-Ukraina. Dessuten forutsetter Minsk 1 og 2 konstitusjonelle reformer i Ukraina med henblikk på desentralisering og utstrakt selvstyre for regionene.

Som kjent har Kiev-regimet ikke oppfylt noen av betingelsene i Minsk-avtalene. Ingen konstitusjonelle reformer er gjennomført (i henhold til Minsk 2 skulle en ny ukrainsk konstitusjon vedtas innen utgangen av 2015), hundrevis, kanskje tusenvis av politiske fanger sitter i ukrainske fengsler, og Kiev-regimet har innført full økonomisk blokade av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, noe som blant annet medfører at innbyggerne ikke får utbetalt sine pensjoner.

Jevnlig bombarderer Kiev-regimets styrker dessuten byer og tettsteder i Donetsk og Lugansk.

(Se nyhetsbrev av 2. februar 2017 om Kiev-regimets opptrapping av krigen mot befolkningen i Øst-Ukraina.)

At Kiev-regimet skal oppfylle Minsk-avtalene er tilnærmet utenkelig. Regimet selv er ekstremt nasjonalistisk og betrakter den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina som i høyden annenrangs borgere. Og dersom president Petro Porosjenko eller andre ukrainske politikere skulle komme med noen form for innrømmelser til befolkningen i Øst-Ukraina, ville de trolig bli drept av de høyreekstremistiske militsgruppene som har makten på gatenivå i dagens Ukraina.

At den tyske ambassadøren gav uttrykk for frustrasjon over denne situasjonen er knapt til å undres over, ikke minst siden Tyskland sammen med Frankrike er garantist for Minsk-avtalene. Kanskje begynner vestlige politikere og diplomater å forstå at dagens ukrainske regime aldri vil oppfylle Minsk-avtalene? Kanskje innser de at Ukraina som stat knapt lar seg lappe sammen etter det vestligstøttede statskuppet mot landets folkevalgte president, Viktor Janukovitsj, i 2014?

Den politiske eliten i Kiev reagerte, knapt overraskende, negativt på uttalelsene til den tyske toppdiplomaten. Ambassadøren ble kalt inn på teppet til det ukrainske utenriksministeriet, første visetalskvinne i Radaen, Irina Gerasjtsjenko, bad tyske myndigheter om å vurdere å bytte ut sendemannen, og flere radarepresentanter tok til orde for å boikotte 25-årsjubileet for opprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom Tyskland og Ukraina.

Den mest dramatiske formen for protest stod radarepresentanten Oleksij Gontsjarenko, innvalgt i parlamentet for Petro Porosjenkos blokk, for. Ved hjelp av en sprayboks med rødfarge tilgriset han et fragment av Berlin-muren som står oppstilt utenfor den tyske ambassaden i Kiev.

Denne type protester og pøbelstreker vil neppe bedre oppfatningen av Kiev-regimet i europeiske hovedsteder.

I folkerepublikkene Donetsk og Lugansk går livet videre til tross for krig og blokade. Man har begynt å nasjonalisere eiendom tilhørende personer som er lojale mot Kiev-regimet, russiske rubler brukes som betalingsmiddel, det økonomiske samarbeidet med Russland øker, og nylig erklærte russiske myndigheter at de ville godta pass og andre offentlige dokumenter utstedt av folkerepublikkene.

Russiske myndigheter har for lengst kommet til at Kiev-regimet aldri vil oppfylle Minsk-avtalene ved å omdanne Ukraina til en forbundsstat med utstrakt selvstyre for regionene, og de støtter derfor det som i realiteten er en integrering av de opprørskontrollerte områdene i Øst-Ukraina i Russland.

Bare på papiret forblir Donetsk og Lugansk en del av Ukraina – som en garanti mot at Ukraina knytter seg for tett til Nato og andre vestlige institusjoner.

Trykket i Friheten 18. mars 2017.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Ukraina. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s