Hva ønsker Lukasjenko?

Aleksandr Lukasjenko

Aleksandr Lukasjenko

På en konferanse i Vilnius 15. februar oppfordret Litauens utenriksminister, Linas Linkevičius, Hviterussland til å velge mellom Russland og Vesten. Eller som han selv formulerte det: ”Jeg er ikke politolog og kan ikke la meg lede av antakelser. Jeg kan bare bemerke at Hviterussland ikke er medlem av Nato og EU, men disse elementene av selvstendighet opplever idag vanskelige tider, og hos dem blir tiden stadig knappere. Tiden for å velge har kommet.”

Den militære, etterretningsmessige og økonomiske integrasjonen mellom Russland og Hviterussland ble stadig tettere, fortsatte Linkevičius. Men Hviterussland hadde ikke anerkjent Abkhasia og Sør-Ossetia som selvstendige stater eller Krims innlemmelse i Russland. Og i dette så den litauiske utenriksministeren et håp og en mulighet: ”Vi skulle ønske at de (hviterusserne) nærmet seg den europeiske måten å tenke på, strømningene av samarbeid og dialog med EU.”

Disse utsagnene virker i utgangspunktet som rene ønskedrømmer og spekulasjoner fra Linkevičius’ side, gitt at Hviterussland i 1997 inngikk en unionsavtale med Russland. I det siste har det imidlertid kommet flere tegn på et stadig kjøligere forhold mellom Minsk og Moskva.

Ikke bare er det slik at Hviterussland ikke har anerkjent Abkhasia og Sør-Ossetia som selvstendige stater eller Krims gjenforening med Russland ved folkeavstemningen i 2014, men den hviterussiske ledelsen har viklet seg inn i konflikter med Moskva om både grensekontroll, gasspris og andre spørsmål.

I Minsk er man provosert over at russiske myndigheter i februar iår innførte grensekontroll mot Hviterussland – et tiltak man fra russisk side anser som nødvendig gitt Hviterusslands bebudede opphevelse av visumplikten for amerikanere, EU-borgere og folk fra diverse andre stater. ”Er det normalt at en minister (sjefen for Russlands sikkerhetstjenester, Aleksandr Bortnikov) med et pennestrøk setter kryss over alle inngåtte avtaler?” uttalte Hviterusslands president, Aleksandr Lukasjenko, i den anledning.

For et år siden brøt det ut en gasstrid mellom Minsk og Moskva da den hviterussiske ledelsen nektet å betale den i 2011 fastsatte gassprisen på 132 dollar pr 1000 kubikkmeter gass. Som svar reduserte Moskva gassleveransene til Hviterussland.

Denne striden toppet seg da Lukasjenko på et tv-overført møte med pressen 3. februar iår erklærte at frihet var viktigere enn billig olje og gass, at Hviterussland alltid ville finne en måte å klare seg på, og at Russland burde slutte å bedrive utpressingspolitikk.

Andre stridigheter mellom Minsk og Moskva knytter seg til eksport av hviterussiske landbruksprodukter til Russland og russiske kapitalisters ønske om å kjøpe opp hviterussiske bedrifter.

Lukasjenko er ingen russiskhatende fanatiker, og atskiller seg derved fra dagens ukrainske makthavere. Tvert imot gjorde han seg bemerket da han, som det eneste medlemmet av det hviterussiske parlamentet, stemte mot oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Og etter å ha blitt valgt til president i 1994 bekjempet han med hard hånd hviterussiske nasjonalister, samtidig som han knyttet tette bånd til Russland og opprettholdt mye av det økonomiske og sosiale systemet fra sovjettiden. Dette gjorde ham forhatt i Vesten, som stemplet ham som Europas siste diktator. Men 70–80 prosent av den hviterussiske befolkningen sluttet opp om ham.

I tilknytning til presidentvalget i 2010 forsøkte den hviterussiske opposisjonen med vestlig støtte å gjennomføre en mellomting mellom en fargerevolusjon og et væpnet kupp. Kuppforsøket mislyktes, men det satte utvilsomt en støkk i Lukasjenko og bidrog til å knytte ham enda tettere til Russland.

Opprøret i Øst-Ukraina etter statskuppet mot Viktor Janukovitsj i 2014 og Krims gjenforening med Russland har imidlertid trolig skremt den hviterussiske presidenten. Og han begynte å manøvrere mellom Russland og Vesten, for eksempel ved demonstrativt å delta ved innsettelsen av Petro Porosjenko som ny ukrainsk president etter kuppet mot Janukovitsj. Sannsynligvis håpet Lukasjenko også å bli tatt inn i varmen i Brussel og Washington, for derved å bli tilbudt kreditter og handelsavtaler.

Som en del av dette spillet begynte Lukasjenko å nærme seg hviterussiske nasjonalister, blant annet ved å prise det hviterussiske språket (som han selv ikke behersker), ved å betone at Hviterussland ikke er Russland og ved å advare mot bruk av St Georg-bånd og andre symboler som kan knyttes til russisk nasjonalisme.

Denne formen for manøvrering mellom Moskva og Brussel og lefling med anti-russiske nasjonalister kan være farlig. Det var Janukovitsj’ forsøk på å sette EU og Russland opp mot hverandre, kombinert med diskret støtte til Svoboda og andre høyreekstremistiske grupperinger (for å skremme befolkningen i Øst-Ukraina til å stemme på ham ved presidentvalget i 2015), som utløste krisen i Ukraina i 2013–14.

Forhåpentligvis er Lukasjenko fornuftig nok til å innse at han ikke har andre venner enn Putin og Russland, og at spillet han nå bedriver er farlig.

Og vi får tro at den russiske ledelsen forstår at det er viktigere å bevare et godt forhold til Hviterussland og det hviterussiske folket enn å presse til seg et par ekstra milliarder dollar i olje- og gassinntekter.

Se nyhetsbrev av 2. november 2016 for en vurdering av Aleksandr Lukasjenkos forhold til dagens ukrainske regime.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Annet. Bokmerk permalenken.

2 svar til Hva ønsker Lukasjenko?

  1. Tilbaketråkk: Lukasjenko manøvrerer mellom Moskva og Kiev | Kaleidoskop

  2. Tilbaketråkk: Lukasjenko manøvrerer mellom Russland og Vesten | Kaleidoskop

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s