Farlig provokasjon

Ukrainas president Petro Porosjenko tester ut den angivelige høypresisjonsraketten Vilka.

Ukrainas president Petro Porosjenko tester ut den angivelige høypresisjonsraketten Vilka.

For noen dager siden annonserte ukrainske myndigheter at de 1. og 2. desember aktet å gjennomføre en militærøvelse i Svartehavet der raketter skulle testes utenfor kysten av Krim. Dette utløste en russisk protest som en krenkelse av russisk territorium og som en fare for sivil luftfart. Ukrainerne, som nekter å anerkjenne Krims gjenforening med Russland ved en folkeavstemning i 2014, svarte at militærøvelsen ville bli gjennomført etter planen. Hva kan forklare den ukrainske provokasjonen?

Man skulle ha trodd at ukrainske myndigheter ville bestrebe seg på å unngå en tilspissing av forholdet til Russland. Å gjøre slutt på borgerkrigen i Ukraina og å finne en løsning på konflikten om Donbass’ status er ikke mulig uten russisk hjelp. Krim er tapt. Ukrainsk økonomi er i oppløsning, og en stadig mindre del av den ukrainske befolkning har tillit til den styrende eliten. Ukraina er dessuten isolert. EU har nok med sine egne problemer, og vil ikke bruke oppmerksomhet og penger på Ukraina. Den kommende amerikanske presidenten, Putin-beundreren Donald Trump, har ledende ukrainske politikere sagt så mye stygt om at de knapt kan vente seg noe godt fra ham.

Paradoksalt nok er det trolig Kiev-regimets svakhet som forklarer provokasjonen. Ved å fremtvinge en tilspissing av forholdet til Russland vil ukrainske myndigheter tvinge EU og amerikanerne til å ta Ukraina under sine vinger.

Det er i så fall et farlig spill som får en til å tenke på utbruddet av krigen mellom Russland og Georgia i 2008. På et Nato-møte i april 2008 satte Tyskland og Frankrike foten ned for et georgisk ønske om medlemskap i den vestlige militæralliansen. I august samme år gikk Georgia til angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia, som var beskyttet av russiske fredsbevarende styrker. Den georgiske presidenten, Mikheil Saakasjvili, kan ha trodd at han kunne tiltvinge seg kontrollen over utbryterrepublikken ved et overraskelsesangrep. En annen – og trolig mer sannsynlig – forklaring er at han ønsket å tvinge de vestlige landene til å oppta Georgia i Nato ved å fremprovosere en konflikt der Russland kunne fremstilles som aggressor. I så fall forregnet Saakasjvili seg kraftig. Angrepet på Sør-Ossetia utløste en krig mellom Russland og Georgia som endte med et georgisk sammenbrudd og en russisk anerkjennelse av Sør-Ossetia og Abkhasia, en annen utbryterrepublikk, som selvstendige stater.

En krise i forhold til Russland er dertil egnet til å avlede den ukrainske befolkningens oppmerksomhet fra indre problemer som maktkamp i den styrende eliten, fravær av reformer, korrupsjon og en økonomi i fritt fall. Faktisk kan den såkalte antiterroroperasjonen mot den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina og det konfliktfylte forholdet til Russland langt på vei forklares som en avledningsmanøver fra de oligarkiske kreftene som nå som før styrer i Ukraina, slik at de uforstyrret kan kjempe om retten til å utplyndre det som måtte finnes av økonomiske verdier.

At den ukrainske militærøvelsen ble annonsert bare noen dager før det bebudede russisk-ukrainsk-fransk-tyske utenriksministermøtet om konflikten i Ukraina i Minsk 29. november var knapt tilfeldig.

For sivil luftfart utgjør de planlagte ukrainske rakettutskytingene en mulig trussel, ikke minst fordi ukrainsk militært materiell er gammelt og ikke alltid fungerer etter hensikten. I 2001 skjøt en ukrainsk rakett ned et russisk passasjerfly over Svartehavet med 78 døde mennesker som resultat. I 2014 ble et malaysisk passasjerfly skutt ned over Øst-Ukraina under uklare omstendigheter med 298 døde mennesker som resultat.

Russiske myndigheter har erklært at de ikke vil la seg provosere av den ukrainske militærøvelsen eller stenge luftrommet over Krim for sivil luftfart. I en situasjon der Kiev-regimet tilsynelatende gjør sitt ytterste for å frembringe en konflikt med Russland, vil det imidlertid kunne oppstå farlige situasjoner.

Ikke bare for Russland er dagens ukrainske regime et problem. For EU og Europa utgjør eksistensen av en sammenbrutt og borgerkrigsherjet stat som Ukraina som konstant forsøker å fremprovosere konflikter i forhold til Russland, et sikkerhetsmessig problem. Hva gjør Brussel den dagen Ukraina går fullstendig i oppløsning, og millioner av ukrainere flykter vestover?

Trykket i Friheten 8. desember 2016.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Krim. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s